jump to navigation

Ny jobb: Kunstanmelder i Morgenbladet 15. oktober 2014

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
8 comments

Hei alle gode lesere! I september fikk jeg ny jobb som hovedanmelder i kunst for Morgenbladet, og har vært hektisk opptatt med å avslutte gamle oppdrag og rulle i gang de nye. Framover er det meningen at jeg skal anmelde kunst i Morgenbladet minst tre ganger i måneden, og hittil har det stort sett skjedd ukentlig, så det er veldig gøy.

Artiklene legges på nett, men bak betalingsmur, så om jeg har noen blodfans der ute er dere velkomne til å abonnere! Er ennå litt usikker på hvordan jeg skal tilgjengeliggjøre artiklene for flere, men inntil videre kan abonnenter besøke følgende lenker:

  1. «Insisterende romantikk» om tegneren Sverre Malling på Galleri Haaken, 13. juni 2014.
  2. «Kunst ved verdens ende» om malernestor Inger Sitter på Galleri Brandstrup, 5. september 2014.
  3. «Maleriets hemmelighet» om An Appetite for Painting. Samtidsmaleri 2000-2014Museet for samtidskunst, 19. september 2014.
  4. «Når kunsten hvisker» om Høstutstillingen, 26. september 2014.
  5. «Fargenes tenker» om Bauhaus-kunstner Josef Albers på Henie Onstad Kunstsenter, 3. oktober 2014.
  6. «Streiftog i Europa» om utstillingen Europe, EuropeAstrup Fearnley Museet, 10. oktober 2014.

Kommende fredag følger en anmeldelse av Bård BreivikVigelandmuseet, så det er bare å følge med!

Skal se om jeg etter hvert får lagt ut noen PDFer til nedlastning, eller også begynner jeg å publisere tekstene i sin helhet her, men da må jeg nok vente til uka etter (siden Morgenbladet er en ukeavis).

Her er forøvrig forfattersiden min hos Morgenbladet, hvor nye artikler skal komme opp automatisk (selv om det ikke alltid skjer).

Håper uansett at dere blir med meg videre!

Hypnotisk geometri (Are Mokkelbost) 20. august 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

KUNST
Are Mokkelbost: OK
Henie Onstad Kunstsenter
14. juni – 29. september 2013

Are Mokkelbosts installasjon på Henie Onstad Kunstsenter er en mektig og hypnotisk opplevelse.

Utsnitt av Are Mokkelbosts installasjon på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar

Are Mokkelbosts installasjon, utsnitt. Foto: Oda Bhar

Å komme inn i Are Mokkelbosts lyd- og rominstallasjon «OK» på Høvikodden er som å entre en geometrisk verden for kjemper. Fra taket henger gigantiske tekstiler i korthusformasjon: to trekanter med spissene mot hverandre. Motivene er av to typer, grå med kurvede mønstre, og fargede med trekantbaserte mønstre i blått, rødt og gult. De grå konturene er røykaktig myke. Bare to tepper inneholder noe figurativt: et farget har insektliknende figurer, et grått har dyreansikter med runde bedende øyne. Den siste fungerer klart dårligst, en slags Disney-pastisj av koalabjørner, som banaliserer. Mellom tekstilene henger vertikale lysstoffrør og skaper en kjølig science fiction-stemning.

En Disney-pastisj av koalabjørner? Det mest figurative av Are Mokkelbosts tepper på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar.

En Disney-pastisj av koalabjørner? Dette er det mest figurative av Are Mokkelbosts tepper på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar.

Are Mokkelbost (f. 1976) har arbeidet innen ulike kunstarter, som tegning, design, lyd og musikk, blant annet i de eksperimentelle lydgruppene KILLL, ARM, Juv og soloprosjektet Single Unit. I kunstmiljøet er han mest kjent for prosjektet «ION», hvor han klipper i stykker glansede magasiner og limer bitene sammen til pinlig nøyaktige, storslagne collager. Om dette lyder som nerdekunst er det ikke feil, men vi må skille mellom tilblivelse og opplevelse. Her kan utstillingskatalogen bli et problem, for særlig Kåre Bulies intervju er så fullt av tung teori at mange kan bli avskrekket fra et besøk. Skal du lese kan det lønne seg å vente til etterpå. Metoden er nerdebonanza, opplevelsen er storslagen.

Are Mokkelbost på Høvikodden, utsnitt. Foto: Oda Bhar

Are Mokkelbost på Høvikodden, utsnitt. Foto: Oda Bhar

Lydteppene i utstillingen «OK» minner om tekstilteppene. Også lydene bygger rom, også de kan virke geometriske: noen runde, andre kantede, en dobbel dans av motsetninger, parallell i lyd og bilde. Først synes jeg det er ubehagelig å høre på, deretter hypnotisk. Jeg legger meg på en benk og lukker øynene, vil se hva jeg hører. Noen lyder er fuktige, som bobler under vann, andre er tørre, lik bruset fra et gammelt radioapparat. Iblant oppstår en rytme, som flydur eller tog mot skinnegang. Korte hendelser kvikker opp: skarpe smell som terningkast mot bordflaten, dumpe klikk som fra ei grashoppe fanget i en kopp.

I dette bildet synes jeg det gjemmer seg ei grashoppe. Hva synes du? Foto: Oda Bhar

I dette bildet synes jeg det gjemmer seg ei grashoppe. Hva synes du? Foto: Oda Bhar

Det grafiske språket er inspirert av Bauhausskolen, særlig fargekodingen til Kandinskij, den russiske kunstneren som pleide å male en blå firkant, en rød sirkel og en gul trekant. Mokkelbost har modifisert systemet, supplert med gråtoner og droppet firkanten, som han mener består av to trekanter. Grafikken er lagd i det vektorbaserte programmet Illustrator, ikke å forveksle med det pixelbaserte Photoshop. Med vektorgrafikk kan store dimensjoner lettere håndteres, fordi en liten og en kjempestor sirkel tar like stor plass. En vektor er en kraft med retning, noe som også symbolsk lyder bra.

Utstillingens tittel er «OK». Hvorfor? Jo, bokstavene O og K utgjør vokal og konsonant, sirkel og trekant. Foto: Oda Bhar

Utstillingens tittel er «OK». Hvorfor? Jo, bokstavene O og K utgjør vokal og konsonant, sirkel og trekant. Foto: Oda Bhar

Utstillingens tittel «OK» er neppe et forsøk på å berolige publikum (jeg er ok, du er ok), men handler igjen om formale premisser. Bokstavene O og K utgjør vokal og konsonant, sirkel og trekant. Mokkelbost genererer gjerne lyd og bilde gjennom binære opposisjoner: stille/høyt, enkelt/komplekst, raskt/sakte, bråkete/melodisk, rytmisk/flatt, rent/forvrengt. Installasjonen skapes ikke element for element, men gjennom en dialektisk audiovisuell prosess. Ifølge kunstneren selv har han overlatt kontrollen til systemet, og blir i beste fall like overrasket som oss over resultatet. Helst vil han bli en tilskuer i sin egen installasjon.

En kortere versjon av anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. juli 2013.

Ung og gammel klar til dysth (Sven Ivar Dysthe) 11. juli 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
4 comments

DESIGN: Tror du at norske Sven Ivar Dysthe designet sittemøblene i tv-serien «Mad Men»? Da tar du feil. Men langt unna er det ikke.

UTSTILLINGER

Dysthe Design. Swinging 60
Kunstindustrimuseet
5. mai til 25. august

Under 40. Ung norsk arkitektur 2013
Nasjonalmuseet – Arkitektur
3. mai til 29. september

Finnes det nordmenn som ikke har sittet i et Dysthe-møbel? Klassikeren Laminette står i møtesaler og venterom over hele landet, sittemøblene på Gardermoen er designet av ham, og plaststolen Akkurat står i utallige skoler. Planet-stolen er blitt ikonisk, med sin halvkule hvor to stoler kan settes sammen til en nøyaktig ball. Popcorn-stolene og de andre møblene i popdesign-serien Prisma ble lagd for Henie Onstad Kunstsenter til åpningen i 1968, og kom i nyproduksjon ifjor. I utlandet er Sven Ivar Dysthe mest kjent for eksklusive kontormøbler i svart skinn, stålrør og palisandertre, og det er denne 1001-serien noen mener å ha gjenkjent på reklamebyrået til Don Draper i tv-serien «Mad Men».

Sven Ivar Dysthe. Prismastoler, 1968. Foto: Møre Lenestolfabrikk.

Sven Ivar Dysthe. Prismastoler, 1968. Foto: Møre Lenestolfabrikk.

Utstillingen «Dysthe Design. Swinging 60» vises på Kunstindustrimuseet i Oslo, med et helt rom viet disse eksklusive kontor- og loungemøblene. Kuratorene Widar Halén og Thomas Flor rister bare på hodet av Mad Men-spørsmålet mitt. «Den myten vil vi gjerne punktere. I nærbilde ser du at Mad Men-sofaen mangler flere typiske Dysthe-detaljer, som synlige bolter,» sier Flor og peker på metallsirklene i det mørke treverket. Derimot kunne Dysthe ha vært kalt virkelighetens Mad Men-designer, mener Flor, siden slike eksklusive kontorer i utlandet var typiske kunder for denne typen møbler. I Norge ble mer beskjedne varianter i eik og ullstoff foretrukket.

Sven Ivar Dysthes eksklusive 1001-serie vises på Kunstindustrimuseet i Oslo i sommer. (Foto: Oda Bhar)

Sven Ivar Dysthes eksklusive 1001-serie vises på Kunstindustrimuseet i Oslo i sommer. (Foto: Oda Bhar)

Framtidsoptimisme og økonomisk vekst var tidsånden da Dysthe startet karrieren sin. Han er utdannet i London under det ofte kalles gullalderen i nordisk formgivning, Scandinavian Design. For det meste har han vært tilknyttet norske møbelfabrikker, men på begynnelsen av 1950-tallet arbeidet han i København blant folk som Verner Panton og Arne Jacobsen. Han har også vært opptatt av design fra USA, der flere tidligere Bauhaus-medlemmer havnet etter flukten fra Hitlers Tyskland. Resultatet er blitt alt fra møbler tilpasset 1960/70-tallets brutale høyhusarkitektur til drabantbyhjemmenes ønske om enkle og lette hverdagsmøbler. Kunstindustrimuseet viser også oppfinnelser som skibindingene hans, en sterk konkurrent til Rottefella, og flere visjonære møbelprototyper som aldri kom i vanlig produksjon.

Da Oddvar Brå brakk staven gikk han på en Dysthe-binding. Foto: Oda Bhar.

Da Oddvar Brå brakk staven gikk han på en Dysthe-binding. Foto: Oda Bhar.

Dagens unge formgivere har en annen virkelighet å forholde seg til, men noen hevder at vi er på vei inn i en ny nordisk gullalder. Det kan derfor være interessant å sammenlikne med en annen utstillingsåpning denne uka, «Under 40. Ung norsk arkitektur 2013» på Nasjonal­museet for Arkitektur. Hvordan ser dagens trender ut? Noen stikkord ser ut til å være global, bærekraftig, digital (mange 3D-printere har vært i sving) og opptatt av kommunikasjon. Som kurator Anne Marit Lunde skriver i katalogen: «Den alvorlige, stillearbeidende arkitekten med enmannsforetak uten hjemmeside, eksisterer knapt lenger.» Dagens unge arkitekter deltar i internasjonale konkurranser og reiser gjerne ut på arbeids- og studieopphold. Mange er opptatt av lokal egenart og kortreiste materialer, både i Norge og på mer eksotiske steder. Eksempelvis vil MDH Arkitekter fange den skrå arktiske sola på Grønland ved å løfte opp taket på glasskarnapper, og Tyin Tegnestue bruker kanelstenger som dekorativt lysfilter i gluggene på en kanelfabrikk i varme Sumatra.

Kurator Anne Marit Lunde under monteringen av installasjonen «Hus for et utvalg norske fugler» av Huus og Heim Arkitektur. (Foto: Oda Bhar)

Kurator Anne Marit Lunde under monteringen av installasjonen «Hus for et utvalg norske fugler» av Huus og Heim Arkitektur. (Foto: Oda Bhar)

Særlig interessant er grepet kurator Anne Marit Lunde har tatt i Sverre Fehns paviljong, hvor to arkitektkontorer etter intern konkurranse fikk fylle den glassinnrammede kuben med hver sin store rominstallasjon. Dette er like mye kunst som arkitektur, deilig frigjort fra små pappmodeller, dataanimasjon og fotomateriale slikd vi er vant til det fra arkitekturutstillinger. Verket «Hus for et utvalg norske fugler» av Huus og Heim Arkitektur er en veritabel jungel av fritthengende fuglekasser, hver tilpasset én sårbar fugleart i norsk natur. Noen er utstyrt med bevegelses­sensor og lyd, slik at du kan gå omkring og sette igang kvekking, tuting og kvitring. Den andre installasjonen er «Kroppsrom» av Atelier Oslo, en organisk labyrint av formpresset finér til å gå, klatre og smyge gjennom, en sannsynlig hit for besøkende barn, men også for voksne med kroppslig nysgjerrighet.

Installasjonen «Kroppsrom» av Atelier Oslo. Foto: Arkitekturmuseet.

Installasjonen «Kroppsrom» av Atelier Oslo. Foto: Arkitekturmuseet.

I en alder av 82 er Sven Ivar Dysthe fortsatt virksom som møbel- og industridesigner, og framstår med like stor energi som de unge formgiverne på Arkitekturmuseet. Fellestrekk mellom de unge og den gamle har ellers vært en orientering mot det internasjonale, og en sterk interesse for å prøve ut nye materialer og industriell teknologi. En kanskje like viktig forbindelse påpekes av kurator Widar Halén: «Dysthes design er jo nettopp slikt dagens unge arkitekter møblerer hjemmene sine med!»

Artikkelen er publisert i Dagsavisen 3. mai 2013.

Rosa popnaivisme (Marie-Louise Ekman) 10. juli 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , ,
add a comment

KUNST: Den svenske multikunstneren Marie-Louise Ekman står i sentrum når Henie Onstad viser popnaivisme med satirisk snert.

KUNSTUTSTILLING
Gjør som du vil!
Marie-Louise Ekman, Martha Wilson, Sister Corita Kent, Mladen Stilinovic
Henie Onstad Kunstsenter
21. mars – 23. juni 2013

Kan du å kle av deg kvinneligheten? Javisst, på veggen står det: Gjør som du vil! Du fjerner kjolen og undertøyet, trekker huden over hodet, blotter gorillahodet og får kroppen full av pels. Senere drar du av deg apehammen og står der plutselig som skapningenes herre: den hvite mannen med ståkuk. Men vent, er det ikke bedre å prøve seg som fugl? Du drar ned glidelåsen som i en parkdress, avdekker vinger og nebb, og kan endelig fly avsted.

Marie-Louise Ekman: «En dag i livet» (1973).

Marie-Louise Ekman: «En dag i livet» (1973).

Forvandlingsartisten finnes for tida i en tegnefilm på Henie Onstad Kunstsenter, hvor det denne uka åpner en utstilling med blant verker av Marie-Louise Ekman fra årene 1965 til 1985. Ekman er en svensk kunstner, filmskaper og teaterdirektør (sjef på Dramaten siden 2009) som har satt agenda som kulturpersonlighet siden 1960-tallet, men først slo igjennom som kunstner på 1990-tallet, og fortsatt er lite kjent utenfor Sverige. Utstillingen har tidligere vært vist på Tensta Konsthall, hvor kurator Maria Lind ønsket å sette Ekman inn i en internasjonal sammenheng for første gang. Hun har hentet inn tre internasjonale kunstnere som har arbeidet på liknende felt, innen popkunst, politisk satire og hverdagssurrealisme.

L1110617 kopi

Marie-Louise Ekman og direktør Tone Hansen ved Henie Onstad Kunstsenter, mars 2013. (Foto: Oda Bhar)

De tre er Martha Wilson, New York-kunstner med sans for det performative og tidlig ute med den typen identitetslekende selvportretter Cindy Sherman senere ble kjent for, Sister Corita Kent, opprørsk katolsk nonne som ble en nyskapende grafiker og kunstlærer i Los Angeles, og Mladen Stilinovic, en serbisk-kroatisk konseptkunstner som problematiserer språk og kunstnerrolle med liknende humor som Ekman, men ellers virker noe malplassert i selskapet. Mest vellykket er sammenstillingen med Martha Wilson, som på 1980-tallet var aktiv i Guerilla Girls, ei gruppe som kjempet mot mannsdominansen i kunstverdenen og ofte opptrådte med gorillamasker. Hva om apen i Ekmans tegnefilm var en referanse til dette?

Martha Wilson

Hvorfor har verdens kunstmuseer så mange bilder av nakne kvinner, men så få verker lagd av kvinnelige kunstnere? Plakat av Martha Wilson for aktivistgruppa Guerrilla Girls. (Foto: Oda Bhar)

Arbeidene til Marie-Louise Ekman gir meg ofte en svimmel følelse av ambivalens, som når en Andy Warhol eller Roy Lichtenstein beveger seg i gråsonen mellom konsumkritikk og konsumglede. Det går også an å se fellestrekk til Pushwagner. Middelklassehjemmets bedøvende triangel av mor, far og barn er selve mikrocellen i Soft City, men der Push benytter standardiserte figurer uten individuelle trekk, er Ekman snarere maksimalistisk. Hun elsker absurde og surrealistiske detaljer som øyne formet til brystvorter eller ei nese lagd av en pålimt dokkekopp, og kan godt iscenesette disneyfigurer på rosa fluff under ei osteklokke.

Marie-Louise Ekman

Installasjon av Marie-Louise Ekman. (Foto: Oda Bhar)

Kvinnelig popkunst har i stor grad forsvunnet ut av historien, men kunstnere som Ekman viser at tidlig pop art langtfra var noen utelukkende maskulin retning. Det er neppe tilfeldig når Ekmans verk «A House» (1974) med et kikkhull formet som et kvinnelig kjønnsorgan oppstår få år etter at franske Niki de Saint Phalle bygde sin Nana-katedral «Hon» (1966) i Stockholm, en gedigen installasjon hvor du gikk inn gjennom et hull mellom beina på en kjempekvinne.

Tegning av Marie-Louise Ekman, fra utstillingen «Gjør som du vil» på Henie Onstad Kunstsenter.

Tegning av Marie-Louise Ekman.

For datidas feminister var kjønnsrollekritikken til Marie-Louise Ekman dessverre for subtil. Den ble typisk oppfattet som en skinnkritikk hvor stereotypiene i bunn og grunn ble støttet. De passive, konsumlystne og seksuelt naive familiekvinnene gjorde aldri direkte opprør, men nøyde seg med poetisk melankoli og absurdistisk humor. Idag skulle Ekman derimot være midt i tida. Hun var en av de første som tematiserte intimsfæren, og framstiller ofte hjemmets konflikter svært konkret, som når kona vikler seg inn i mannens penis (lang som en hageslange), eller forvandles til stolen hun sitter i. At kvinner behandles som møbler blir hos Ekman ingen lusen metafor, men en konkret og praktisk innretning vi selv kan bruke.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 23. mars 2013.

Når livet blir for skarpt (Per Inge Bjørlo) 18. april 2012

Posted by Oda in Intervju, Klassekampen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

I forrige uke var jeg som medlem av Kritikerlaget med på å stemme fram Per Inge Bjørlos retrospektive utstilling fra ifjor til Kunstkritikerprisen 2011. Denne utstillingen er det fortsatt mulig å få med seg, riktignok ikke på Henie Onstad i Oslo, hvor den startet, men i Bergen Kunstmuseum. Dermed tenkte jeg  det passet å publisere et intervju jeg gjorde for Klassekampen i oktober, med utstillingens kurator Caroline Ugelstad. Hun har i mellomtida publisert ei flott bok om Per Inge Bjørlo, hvor det inngår et essay skrevet av avdøde Stig Sæterbakken. Han skal ha vært svært grepet av Bjørlos kunst, noe jeg godt kan forstå. Dette er mørkt, taggete, poetisk og svært emosjonelt.

Når livet blir for skarpt

Caroline Ugelstad

Caroline Ugelstad var kurator for Bjørlo-utstillingen. Hun har også nylig kommet med ei bok om ham. Foto: Oda Bhar.

– Det industrielle og sanselige forenes hos Per Inge Bjørlo, sier Caroline Ugelstad, sjefskurator ved Henie Onstad Kunstsenter om hans første retrospektiv.

Av Oda Bhar (tekst og foto)

At det blir Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden som gir den første omfattende presentasjonen av Per Inge Bjørlo, en av Norges største kunstnere de siste 30 årene, er ikke tilfeldig.

– Vi har hatt et langt og godt forhold til Bjørlo. I 1984 viste vi hans legendariske verk Indre Rom I, ofte kalt «gummirommet». En vindeltrapp tok deg ned i et halvmørkt rom med bildekk og linoleumssnitt hengende fra taket i store flak. Verket blir ansett for å være installasjonskunstens gjennombrudd i Norge, forteller sjefskurator Caroline Ugelstad, som snart utgir ei bok om kunstneren.

Seinere har Bjørlo gått over til å jobbe mest med enkeltskulptur, og dagens publikum kjenner ham kanskje best for de store objektene Alexis på Gardermoen flyplass.

– Et møte med arbeidene hans er veldig sanselig. Et sterkt lys eller et metallrør med pigger kan vekke ubehag, samtidig som inntrykket er estetisk. Dette er en spenning som hele tiden er til stede i kunsten hans, mener Ugelstad.

Per Inge Bjørlo

Bjørlo kombinerer lyseffekter med industrimaterialer som glass og stål. Kombinasjonen av myke former og skarpe pigger utforsker det emosjonelle. Foto: Oda Bhar.

Samarbeid med industrien

Per Inge Bjørlo er født og oppvokst i Spjelkavik utenfor Ålesund. Han tok først grafikerutdanning ved Kunst- og håndverksskolen i Bergen, før han studerte maleri ved Kunstakademiet i Oslo. Fra starten av 1980-tallet har han vært bosatt i industribyen Hønefoss.

– Samarbeidet med industrien har vært viktig for Bjørlo. Det er et miljø han føler seg hjemme i, og han er opptatt av kunnskap som kommer fra praksis, forklarer Ugelstad.

I forrige århundre var Spjelkavik et sted der vannkraft fra den lokale elva muliggjorde produksjon av fiskeutstyr, sko, møbler og plaststoff. Herfra har Bjørlo et ladet forhold til ulike materialer.

– Gummi har en sjelelig side som minner ham om oppveksten. På Hønefoss kjørte han rundt i en blå folkevognbuss og samlet gummirester fra industrien, noe han selv kaller en sosial undersøkelse av sitt nye hjemsted. På et tidspunkt fikk han lage scenografien til kulturprogrammet Pan på NRK. Det ble en forløper til gummirommet, forteller Ugelstad.

Per Inge Bjørlo

Utstillingen viser bredden i Bjørlos kunstnerskap med både malerier, skulptur og installasjon. Foto: Oda Bhar.

Follum papirfabrikker

På 1980-tallet samarbeidet Bjørlo tett med Follum papirfabrikker på Hønefoss. De ga ham gratis atelier, lot ham overta materialer de hadde til overs, og bisto ham i produksjonen av arbeider. Bjørlos uttrykk ble påvirket av industriens materialvalg, ifølge Ugelstad:

– De største bildene på utstillingen er malt med eddiksyre på ullfilt fra fabrikken.

Idag har Bjørlo flyttet til et eget atelier, men har fortsatt samarbeidspartnere i industrien, nå i den svenske stålbyen Degerfors.

– De store offentlige arbeidene hans har kompliserte konstruksjoner som ikke kan lages hvor som helst. Bjørlo kommer med en idé, får hjelp av tekniske tegnere, og til slutt produseres objektet på fabrikken.

Per Inge Bjørlo

Selv er jeg veldig svak for Bjørlos filtmalerier, lagd av overskuddsmaterialer fra Follum papirfabrikker på Hønefoss. Foto: Oda Bhar.

Smerte og skjønnhet

Liv og verk er tett sammenvevd hos Per Inge Bjørlo.

– Mye av det han henter fram handler om oppveksten i Spjelkavik, som var problematisk og ble et materiale han stadig jobber med.

Kunstnerens særpreg ligger i ambivalensen mellom tunge temaer og vakre uttrykk. Selv om overflatene i verkene hans kan skinne, hentyder knust glass og skarpe kanter til noe annet.

– Du ser at han jobber med plagsomme og tunge psykiske rom, men alltid på en estetisk og gjennomarbeidet måte. Unntaket er offentlige utsmykninger, som blir stående på steder hvor publikum møter dem uten å kunne velge. At han lager dem mindre aggressive er helt bevisst. Her utforsker han i mindre grad det private, forteller Ugelstad.

Per Inge Bjørlo (2003): Larger body

Når Bjørlo lager offentlige utsmykninger prøver han å gi verkene et mindre aggressivt uttrykk, siden publikum ikke selv kan velge om de vil oppsøke dem. Et eksempel er Larger Body (2003) som er plassert permanent utenfor Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Oda Bhar.

Maleri mest utfordrende

Å male betyr mye for Per Inge Bjørlo, selv om det tredimensjonale gir ham ro.

– Bjørlo sier selv at maleri er det mest utfordrende mediet, men at han trenger en spesiell sinnsro for å male. Flere av bildene på årets utstilling springer ut av en nyekspresjonistisk tradisjon med sterke penselstrøk, sier Ugelstad.

Utstillingen på Henie Onstad omfatter alt fra tidlig politisk orientert grafikk til nyere skulptur, samt en videodokumentasjon av gummirommet. Ugelstad forteller at Bjørlo som mange kunstnere var skeptisk til en retrospektiv.

– Per Inge Bjørlo var opptatt av å sprenge rammen for en retrospektiv, siden han er en kunstner i full vigør. Han har lagd en serie markante nye arbeider som gir oss en flott utgang til noe nytt, istedenfor en lukket framstilling av det som var.

Per Inge Bjørlo

Denne installasjonen lagde Bjørlo spesielt for utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter, som nå er å se i Bergen Museum. Han kaller den «www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag». Foto: Oda Bhar.

– Hvor vil du plassere Bjørlo i en kunsthistorisk sammenheng?

– Per Inge Bjørlo er artikulert og verbal i formidlingen av sin egen kunst, men han tenker ikke teoretisk. Han forholder seg fritt til bildetradisjoner. For ham handler kunst ikke om kunsthistorisk tradisjon, men om å bearbeide det som er psykisk vanskelig. Indirekte vrenger han ut sine egne private rom, samtidig som han inviterer oss til å møte verkene med våre egne indre rom. Han har stor tro på kunstens eksistensielle kraft og klangbunn.

Per Inge Bjørlo

Skulpturell detalj som er del av installasjonen til Per Inge Bjørlo (2011): «www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag». Foto: Oda Bhar.

Faktaboks: Per Inge Bjørlo

  • Norsk maler og skulptør f. 1952 som er oppvokst i Spjeltavik ved Ålesund, men bor og arbeider på Hønefoss.
  • Mange utsmykkingsoppdrag, blant annet flere store objekter på Gardermoen lufthavn.
  • Installasjonen Indre rom I (1984), også kalt «gummirommet», kom i 2005 med på Morgenbladets liste over de 12 viktigste verkene i norsk knst etter 1945.
Per Inge Bjørlo

Bjørlo er glad i skarpe og spisse former, gjerne kombinert med speil eller glass. Her en detalj fra installasjonen «www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag» (2011). Foto: Oda Bhar.

Utstillingen «Per Inge Bjørlo» ble vist Henie Onstad Kunstsenter fra 20. oktober 2011 til 26. februar 2012. I Bergen Kunstmuseum åpnet den 16. mars og vises fram til 27. mai 2012. Intervjuet ble publisert i Klassekampen torsdag 20. oktober 2011, men er utvidet med flere bilder (tatt av meg). Flere av mine bilder fra Bjørlo-utstillingen kan du se her.

Per Inge Bjørlo

Jeg liker de lodne konturene som blir resultatet når Bjørlo maler med eddiksyre på ullfilt. Foto: Oda Bhar.

Puslebiter uten bagasje (Jean Dubuffet) 3. mai 2011

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

Som 60-åring ble Jean Dubuffet dratt mot det tredimensjonale, men han drømte aller mest om å reise uten bagasje. Møt fantasirommene hans på Henie Onstad kunstsenter.

"Dubuffet as architect"

En robotfigur møter deg i inngangspartiet på Henie Onstad. Modellene er ikke rekonstruksjoner, men Dubuffets orignialer. (Foto: Oda Bhar)

Dubuffet som arkitekt
Henie Onstad kunstsenter
10.03 – 29.05.2011

Kurvede beinhvite strukturer fyller de luftige salene på Høvikodden. Noen har tjukke svarte konturlinjer som likner overdrevne høydekurver, andre er som puslespill av encellede organismer. De kritthvite veggene med myke buer og markerte gulvfuger likner en gresk øyidyll, mens interiørene kunne vært innsida av en igloo dekorert med avgnagde bein. Det er lett å falle i staver foran en himmelseng med en hvit palmekrone til tak, eller et hyperkomplekst veggrelieff hvor halvveis skjulte figurer trer fram.

Jean Dubuffet: "Winter garden" (1968)

Jean Dubuffet: «Vinterhagen», 1968. (Foto: Oda Bhar)

Vi befinner oss i fantasiverdenen til den franske modernisten Jean Dubuffet (1901-1985), kanskje mest kjent som billedkunstner. Utstillingen Dubuffet som arkitekt tar for seg en tiårsperiode fra 1965 til 1974, da Dubuffet var opptatt av det tredimensjonale og jobbet opp mot arkitektur. Det er snakk om utopiske totalinstallasjoner av en type Henie Onstad også tidligere har vist oss, sist under Schwitters-utstillingen i 2009. Dubuffet kom sent i gang med karrieren sin fordi han prøvde å drive familiens vinhandel, og var mer eller mindre selvlært når det gjaldt kunst. Elementer i skulpturene kan minne om Picasso, Miró, Gaudí eller Léger.

Jean Dubuffet: "Epokhê" (1965)

Jean Dubuffet: Utsnitt fra maleriet «Epokhê», 1965. (Foto: Oda Bhar)

Få av Dubuffets planlagte arkitektoniske prosjekter ble oppført, på tross av at mange var bestillingsverk. Prosjektene tok gjerne så lang tid at en ny direktør rakk å tiltre og avlyse det hele, og en vittig serie nidmalerier har bitre titler som «Arkitekt og sekretær forklarer presidenten at verket er årsak til at det regner» eller «Domstol uttaler at det er tillatt å ødelegge monumenter så lenge man bevarer modellene, som anses mindre brysomme».

Jean Dubuffet: Satirical painting (1977)

Under prosessen mot bilprodusenten Renault, som hadde fjernet en utsmykning han hadde jobbet med i 9 år før den ble ferdig, lagde Dubuffet nidmalerier med bitre titler. Her signerer ledelsen ordren om å legge ned prosjektet. (Foto: Oda Bhar)

Ifølge kurator Daniel Abadie ble fransk lov endret etter Dubuffets rettsak mot Renault, slik at det ikke lenger er tillatt å ødelegge kunstverk – en tankevekker for oss som savner Arne Lindaas’ veggmaleri i Hammersborgtunnelen.

Etter mange år vant Dubuffet rettssaken mot Renault, men da det kom til stykket orket han ikke å få bygget verket opp igjen. Han sa det ikke fristet å gjøre ferdig et verk når det ikke var velkomment. Forståelig, men trist når vi vet hvor velkomment det ville ha vært i ettertida. (Foto: Oda Bhar)

Puslebitstilen utviklet Dubuffet fra kulepenntegninger i boka Hourloupe, og kulepennfargene svart, blått og rødt kan gjenkjennes i drodlemønstrene. Mylderet av småfelter får alt til å framstå like viktig, noe som skaper en figuskulr/grunn-forvirring. Du ser en skikkelse, får øye på en annen, men i det samme glipper den første av syne.

Jean Dubuffet: "Le mur bleu" (1967)

Jean Dubuffet: «Den blå veggen», 1967. (Foto: Oda Bhar)

Hourloupe-syklusen startet som tegning og maleri, men på et tidspunkt ville Dubuffet skape liv ved å tilføre relieffer, og da var veien kort til frittstående skulptur. Modellene er i isopor, mens de ferdige verkene er i bestandige plastmaterialer, forsterket med metallskjelett og fundert i betong.

Jean Dubuffet: "Tower with figures" (1967)

Det indre og ytre av en planlagt skulptur kalt «Tårn med figurer», 1967. (Foto: Oda Bhar)

Ofte kan besøkeren gå inn i verkene. Det finnes en ide om beskyttelse, som når en skykonstruksjon gir ly mot sola i modellen Salon d’été (1974). Gruppe av 4 trær (1972) er 12 meter høy og står midt i New York, hvor den spiller effektfullt mot skyskraperne med sine hvite, soppaktige former.Vi

Jean Dubuffet: "Group of 4 trees" (1970/72)

I New York står «Gruppe med 4 trær», 1970/72. (Foto: Oda Bhar)

Det største verket har Dubuffet selv finansiert, Villa Falbala (1971), en snøborgaktig hage på et grønt jorde nær atelieret hans utenfor Paris.

Jean Dubuffet: "Villa Falbala" (1971)

Den største konstruksjonen finansierte Dubuffet selv: «Villa Falbala», 1971. Legg merke til at det ferdige verket har enda færre farger enn modellen. (Foto: Oda Bhar)

Utstillingen på Henie Onstad har tjent på å være fokusert, framfor å velge en omfattende retrospektiv. De nye materialenes potensiale for storskala var et av modernismens viktigste nyvinninger. Likevel blir jeg enda mer fascinert av interiørene og undrer om det kunne vært lagt større vekt på dem?

Dubuffet: "Soverom under treet" (1970)

Også jeg kunne godt ha tenkt meg å sove under et tre. Jean Dubuffet: «Soverom under treet», 1970. (Foto: Oda Bhar.)

Det er noe med tankeinnholdet som tiltrekker, når rommene er så sparsomt møblert at du må slå deg ned på trapper og trinn, fordi Dubuffet ønsket en renhet i sinn og handling som bare oppstår i uvante miljøer. Verket skal hindrer deg i å henfalle til vanlige mønstre, tvinge deg til å leve uten bagasje, et uttrykk lånt fra Jean Anouilhs teaterstykke Le voyageur sans bagage. Med autodidaktens drøm om å finne noe hinsides teoriene vil Dubuffet at du skal gå inn i skulpturen og glemme alt, være åpen for en ny opplevelse.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 14. mars 2011 (faksimile). Utstillingen kan du se på Henie Onstad kunstsenter fram til 29. mai.

Jean Dubuffet i Villa Falbala. (Foto: ©Fondation Dubuffet.)

Punktet som rommer (Hødnebø) 24. februar 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , ,
22 comments

«Jeg skriver for å finne det punktet som skal romme alle punkter.» Tone Hødnebø har skrevet dette i sin tynne fine poetikk, og hun gjentar det i et intervju med Rullerusk på Chateau Neufs bokcafé. Poetikk er læren om hva diktning er og hvordan det foregår. Når en dikter skriver sin poetikk kan det betraktes som et slags program for diktningen, eller ihvertfall en refleksjon omkring skapelsesprosessen.

Rannveig & Tone

Hødnebø jobber med subtiliteten i språket. Hun vil peile seg inn gjennom en mistenksomhet mot dette språket, som kan kjennes så utilfredsstillende, og som likevel er vår eneste mulighet. Vi er nødt til å prøve! sier hun. Men det er greit å huske at språket ikke alltid er din venn. Det kan være bedragersk og lettvint, og vil gjerne lure deg inn i vante spor. En dikter bør alltid ha vilje til mistenksomhet og opprør.

Hånden skriver
men jeg slipper ikke unna
tankene som kjeder meg
de totalt ubetydelige tankene

Jeg skriver for å forbinde diktets
og leserens øyeblikk; det som ikke er
og det som allerede finnes

Jeg skriver for å motsi meg selv
oppsøker stillhet, men finner bråk
og forsømmer tiden jeg lever i

Jeg skriver for å finne det punktet
som skal romme alle punkter
løgn, min fortvilelse i et lykkelig øyeblikk.

(Tone Hødnebø i Nedtegnelser, 2008, s31)

Men hvordan merker vi et opprør i diktet? En opprørsk forfatter, hva slags dikter er det? En ung mann som proklamerer at han er den nye vinen? Eller kan det også finnes opprør i noe antatt «stillferdig»? Hødnebø er lei av denne kritikken mot sin egen poesi. Hun er også lei av innvendingen om at hun ikke bruker bilder, at diktene mangler det visuelle, som jo ellers er så typisk for mange poeter. For det første synes hun ikke kritikken stemmer. For det andre kan ikke slike overflatiske normer avgjøre hva som er god poesi.

Paul Klee: "Row of trees in the park", detail

Paul Klee: "Row of trees in the park" (1928).

I sin siste diktsamling forsøkte Hødnebø bevisst å være saklig, litt tørr. Som mange poeter for tida benytter hun seg av vitenskapens språk. Hvorfor? Jo, sier Hødnebø: Dikt skal alltid hente språk utenfra. Hvis du nøyer deg med det språket som er «tradisjonelt poetisk», da skjer det ingenting. Vitenskapens språk kan befrukte diktet. Men diktet skiller seg fra vitenskapen ved ikke å gripe direkte etter sannheten. Den amerikanske poeten Emily Dickinson, som Hødnebø har oversatt til norsk, snakker om å «si sannheten på skrå». Dette er diktets perspektiv. Den poetiske sannheten kan aldri gripes rett fram, den må sirkles inn og skjeles etter.

Det heter sørgepil.
Jeg leter etter mønsteret
i treets struktur eller fuglens anatomi
men hvordan undersøker man
et øye for et øye
og en spurv for en spurv
og hvordan dissikere
et lite hjerte.

(Tone Hødnebø i Nedtegnelser, 2008, s53)

Det opprørske kan handle om å undersøke maktstrukturene i språket. Språk er makt, og den som kan språket har i en viss forstand makt. Det konforme språket kan brukes til å undertrykke og forflate. Så hvordan kan vi rive ned maktstrukturene? Det kan bety å nærme seg det absurde. Som forfatter får du gjerne et tvetydig forhold til tradisjonen: På den ene siden prøver du å være mistroisk til konvensjonene, på den andre siden skal du finne din egen plass i det litterære landskapet. Problemet med tradisjonen kan være at den blir del av deg selv, og dermed usynlig: du kan ende med å sitere Shakespeare eller Ibsen uten at du er klar over det.

Paul Klee: "Rose wind", detail

Paul Klee: "Rose Wind"" (1922), detalj.

Jeg liker at Hødnebø flytter oppmerksomheten min vekk fra det typisk øyeblikksorienterte diktet. Det er ikke lenge siden jeg trodde det var slik poesi måtte være: En vakker beskrivelse av et syn eller en innsikt som kommer til oss pluselig, og må fanges. Istedenfor sier hun: «Dikt er forhalet tid.» Diktet skal ikke å nøye seg med det umiddelbare, ordene er ikke bare en hov som skal fange øyeblikk. Et dikt som tar kort tid å lese kan godt inneholde enormt mye informasjon: ulike tidsplan (fortid, framtid), referanser til andre verk etc. Men diktet kan også bli for komprimert. Det skal fungere umiddelbart, men også gi lyst til å lese flere ganger.

Paul Klee: "Suffering fruit", detail

Paul Klee: "Suffering fruit" (1933)

Denne posten er illustrert med bilder av den sveitsiske maleren Paul Klee (1879-1940). Også han var fascinert av vitenskap, spesielt botanikk, og Bergen Kunstmuseum har for tida en utstilling med dette som tema. Jeg tenkte, da de samme bildene før jul befant seg på Henie Onstad Kunstsenter, at timingen neppe er tilfeldig. Paul Klee passer svært godt i vår tid, hvor både samtidskunst og samtidspoesi er preget av en vitenskapsorientering til natur. Hva vil dette si? Det kan handle om virkemidler som abstraksjon, analyse, definisjoner, katalogisering, lovmessighet. Et åpenbart eksempel er fjorårets vinner av Brageprisen Øyvind Rimbereid (Herbarium), men tendensen er også tydelig hos andre yngre poeter som utga bok ifjor, Ingvild Burkey (Den mest tenkelige av alle verdener) og Marte Huke (Ta i mot).

Paul Klee: "Growth in an old garden" (1919)

Paul Klee: "Growth in an old garden" (1919).

Utstillingen I Paul Klees magiske hage kan ses i Bergen fram til 19. april. Noen flere bilder finner du hos meg på flickr her.

Når det gjelder Tone Hødnebø har Morgenbladet en god anmeldelse av den siste diktsamlingen hennes, og poetikken er omtalt i Klassekampen. Rullerusk skal ellers ha kudos for glimrende intervju på Chateau Neuf! Samtalen er også omtalt på bloggen hennes, her og her.

Rannveig & Tone