jump to navigation

Hypnotisk geometri (Are Mokkelbost) 20. august 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

KUNST
Are Mokkelbost: OK
Henie Onstad Kunstsenter
14. juni – 29. september 2013

Are Mokkelbosts installasjon på Henie Onstad Kunstsenter er en mektig og hypnotisk opplevelse.

Utsnitt av Are Mokkelbosts installasjon på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar

Are Mokkelbosts installasjon, utsnitt. Foto: Oda Bhar

Å komme inn i Are Mokkelbosts lyd- og rominstallasjon «OK» på Høvikodden er som å entre en geometrisk verden for kjemper. Fra taket henger gigantiske tekstiler i korthusformasjon: to trekanter med spissene mot hverandre. Motivene er av to typer, grå med kurvede mønstre, og fargede med trekantbaserte mønstre i blått, rødt og gult. De grå konturene er røykaktig myke. Bare to tepper inneholder noe figurativt: et farget har insektliknende figurer, et grått har dyreansikter med runde bedende øyne. Den siste fungerer klart dårligst, en slags Disney-pastisj av koalabjørner, som banaliserer. Mellom tekstilene henger vertikale lysstoffrør og skaper en kjølig science fiction-stemning.

En Disney-pastisj av koalabjørner? Det mest figurative av Are Mokkelbosts tepper på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar.

En Disney-pastisj av koalabjørner? Dette er det mest figurative av Are Mokkelbosts tepper på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar.

Are Mokkelbost (f. 1976) har arbeidet innen ulike kunstarter, som tegning, design, lyd og musikk, blant annet i de eksperimentelle lydgruppene KILLL, ARM, Juv og soloprosjektet Single Unit. I kunstmiljøet er han mest kjent for prosjektet «ION», hvor han klipper i stykker glansede magasiner og limer bitene sammen til pinlig nøyaktige, storslagne collager. Om dette lyder som nerdekunst er det ikke feil, men vi må skille mellom tilblivelse og opplevelse. Her kan utstillingskatalogen bli et problem, for særlig Kåre Bulies intervju er så fullt av tung teori at mange kan bli avskrekket fra et besøk. Skal du lese kan det lønne seg å vente til etterpå. Metoden er nerdebonanza, opplevelsen er storslagen.

Are Mokkelbost på Høvikodden, utsnitt. Foto: Oda Bhar

Are Mokkelbost på Høvikodden, utsnitt. Foto: Oda Bhar

Lydteppene i utstillingen «OK» minner om tekstilteppene. Også lydene bygger rom, også de kan virke geometriske: noen runde, andre kantede, en dobbel dans av motsetninger, parallell i lyd og bilde. Først synes jeg det er ubehagelig å høre på, deretter hypnotisk. Jeg legger meg på en benk og lukker øynene, vil se hva jeg hører. Noen lyder er fuktige, som bobler under vann, andre er tørre, lik bruset fra et gammelt radioapparat. Iblant oppstår en rytme, som flydur eller tog mot skinnegang. Korte hendelser kvikker opp: skarpe smell som terningkast mot bordflaten, dumpe klikk som fra ei grashoppe fanget i en kopp.

I dette bildet synes jeg det gjemmer seg ei grashoppe. Hva synes du? Foto: Oda Bhar

I dette bildet synes jeg det gjemmer seg ei grashoppe. Hva synes du? Foto: Oda Bhar

Det grafiske språket er inspirert av Bauhausskolen, særlig fargekodingen til Kandinskij, den russiske kunstneren som pleide å male en blå firkant, en rød sirkel og en gul trekant. Mokkelbost har modifisert systemet, supplert med gråtoner og droppet firkanten, som han mener består av to trekanter. Grafikken er lagd i det vektorbaserte programmet Illustrator, ikke å forveksle med det pixelbaserte Photoshop. Med vektorgrafikk kan store dimensjoner lettere håndteres, fordi en liten og en kjempestor sirkel tar like stor plass. En vektor er en kraft med retning, noe som også symbolsk lyder bra.

Utstillingens tittel er «OK». Hvorfor? Jo, bokstavene O og K utgjør vokal og konsonant, sirkel og trekant. Foto: Oda Bhar

Utstillingens tittel er «OK». Hvorfor? Jo, bokstavene O og K utgjør vokal og konsonant, sirkel og trekant. Foto: Oda Bhar

Utstillingens tittel «OK» er neppe et forsøk på å berolige publikum (jeg er ok, du er ok), men handler igjen om formale premisser. Bokstavene O og K utgjør vokal og konsonant, sirkel og trekant. Mokkelbost genererer gjerne lyd og bilde gjennom binære opposisjoner: stille/høyt, enkelt/komplekst, raskt/sakte, bråkete/melodisk, rytmisk/flatt, rent/forvrengt. Installasjonen skapes ikke element for element, men gjennom en dialektisk audiovisuell prosess. Ifølge kunstneren selv har han overlatt kontrollen til systemet, og blir i beste fall like overrasket som oss over resultatet. Helst vil han bli en tilskuer i sin egen installasjon.

En kortere versjon av anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. juli 2013.

Advertisements

Rosa popnaivisme (Marie-Louise Ekman) 10. juli 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , ,
add a comment

KUNST: Den svenske multikunstneren Marie-Louise Ekman står i sentrum når Henie Onstad viser popnaivisme med satirisk snert.

KUNSTUTSTILLING
Gjør som du vil!
Marie-Louise Ekman, Martha Wilson, Sister Corita Kent, Mladen Stilinovic
Henie Onstad Kunstsenter
21. mars – 23. juni 2013

Kan du å kle av deg kvinneligheten? Javisst, på veggen står det: Gjør som du vil! Du fjerner kjolen og undertøyet, trekker huden over hodet, blotter gorillahodet og får kroppen full av pels. Senere drar du av deg apehammen og står der plutselig som skapningenes herre: den hvite mannen med ståkuk. Men vent, er det ikke bedre å prøve seg som fugl? Du drar ned glidelåsen som i en parkdress, avdekker vinger og nebb, og kan endelig fly avsted.

Marie-Louise Ekman: «En dag i livet» (1973).

Marie-Louise Ekman: «En dag i livet» (1973).

Forvandlingsartisten finnes for tida i en tegnefilm på Henie Onstad Kunstsenter, hvor det denne uka åpner en utstilling med blant verker av Marie-Louise Ekman fra årene 1965 til 1985. Ekman er en svensk kunstner, filmskaper og teaterdirektør (sjef på Dramaten siden 2009) som har satt agenda som kulturpersonlighet siden 1960-tallet, men først slo igjennom som kunstner på 1990-tallet, og fortsatt er lite kjent utenfor Sverige. Utstillingen har tidligere vært vist på Tensta Konsthall, hvor kurator Maria Lind ønsket å sette Ekman inn i en internasjonal sammenheng for første gang. Hun har hentet inn tre internasjonale kunstnere som har arbeidet på liknende felt, innen popkunst, politisk satire og hverdagssurrealisme.

L1110617 kopi

Marie-Louise Ekman og direktør Tone Hansen ved Henie Onstad Kunstsenter, mars 2013. (Foto: Oda Bhar)

De tre er Martha Wilson, New York-kunstner med sans for det performative og tidlig ute med den typen identitetslekende selvportretter Cindy Sherman senere ble kjent for, Sister Corita Kent, opprørsk katolsk nonne som ble en nyskapende grafiker og kunstlærer i Los Angeles, og Mladen Stilinovic, en serbisk-kroatisk konseptkunstner som problematiserer språk og kunstnerrolle med liknende humor som Ekman, men ellers virker noe malplassert i selskapet. Mest vellykket er sammenstillingen med Martha Wilson, som på 1980-tallet var aktiv i Guerilla Girls, ei gruppe som kjempet mot mannsdominansen i kunstverdenen og ofte opptrådte med gorillamasker. Hva om apen i Ekmans tegnefilm var en referanse til dette?

Martha Wilson

Hvorfor har verdens kunstmuseer så mange bilder av nakne kvinner, men så få verker lagd av kvinnelige kunstnere? Plakat av Martha Wilson for aktivistgruppa Guerrilla Girls. (Foto: Oda Bhar)

Arbeidene til Marie-Louise Ekman gir meg ofte en svimmel følelse av ambivalens, som når en Andy Warhol eller Roy Lichtenstein beveger seg i gråsonen mellom konsumkritikk og konsumglede. Det går også an å se fellestrekk til Pushwagner. Middelklassehjemmets bedøvende triangel av mor, far og barn er selve mikrocellen i Soft City, men der Push benytter standardiserte figurer uten individuelle trekk, er Ekman snarere maksimalistisk. Hun elsker absurde og surrealistiske detaljer som øyne formet til brystvorter eller ei nese lagd av en pålimt dokkekopp, og kan godt iscenesette disneyfigurer på rosa fluff under ei osteklokke.

Marie-Louise Ekman

Installasjon av Marie-Louise Ekman. (Foto: Oda Bhar)

Kvinnelig popkunst har i stor grad forsvunnet ut av historien, men kunstnere som Ekman viser at tidlig pop art langtfra var noen utelukkende maskulin retning. Det er neppe tilfeldig når Ekmans verk «A House» (1974) med et kikkhull formet som et kvinnelig kjønnsorgan oppstår få år etter at franske Niki de Saint Phalle bygde sin Nana-katedral «Hon» (1966) i Stockholm, en gedigen installasjon hvor du gikk inn gjennom et hull mellom beina på en kjempekvinne.

Tegning av Marie-Louise Ekman, fra utstillingen «Gjør som du vil» på Henie Onstad Kunstsenter.

Tegning av Marie-Louise Ekman.

For datidas feminister var kjønnsrollekritikken til Marie-Louise Ekman dessverre for subtil. Den ble typisk oppfattet som en skinnkritikk hvor stereotypiene i bunn og grunn ble støttet. De passive, konsumlystne og seksuelt naive familiekvinnene gjorde aldri direkte opprør, men nøyde seg med poetisk melankoli og absurdistisk humor. Idag skulle Ekman derimot være midt i tida. Hun var en av de første som tematiserte intimsfæren, og framstiller ofte hjemmets konflikter svært konkret, som når kona vikler seg inn i mannens penis (lang som en hageslange), eller forvandles til stolen hun sitter i. At kvinner behandles som møbler blir hos Ekman ingen lusen metafor, men en konkret og praktisk innretning vi selv kan bruke.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 23. mars 2013.

Med rommet som lerret (Olav Christopher Jenssen) 25. februar 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , ,
1 comment so far

KUNST: Det formale og følsomme har aldri vært motstandere hos maleren Olav Christopher Jenssen, som viser papirarbeider i en retrospektiv utstilling på Henie Onstad og nye malerier på Galleri Riis.

KUNSTUTSTILLINGER

Olav Christopher Jenssen:
«Journal – Works on Paper 1979-2012»
Henie Onstad Kunstsenter
Til 21. april

«Panorama Second Generation / The Letharia Paintings»
Galleri Riis
Til 3. mars

Jenssen og Ugelstad

Olav Christopher Jenssen i samtale med kurator Caroline Ugelstad under pressevisningen på Henie Onstad 31. januar 2013. Foto: Oda Bhar.

Olav Christopher Jenssen lar seg ikke begrense til én type uttrykk. Den første uka i februar åpnet han to utstillinger i Oslo, en salgsutstilling med romslige nye malerier på Galleri Riis, og en retrospektiv på Henie Onstad Kunstsenter over tegninger og andre papirarbeider fra 1979 til 2012. Jenssen er kjent for å jobbe i serier, og det gjelder også denne gangen. På Galleri Riis er det stil (og til dels format) som skiller seriene fra hverandre, på Henie Onstad grupperes verkene rundt illustrasjons­oppdrag og egne bokprosjekter fra en 30 år lang karriere.

Olav Christopher Jenssen

Tre større malerier fra Olav Christopher Jenssens Letharia-serie på Galleri Riis i Oslo. Foto: Oda Bhar.

De to tittelseriene på Galleri Riis kan plasseres i hver sin ende av en skala fra frie penselstrøk til formalisme, begge med store malerier på ca 250×250 cm. Letharia-serien er oppkalt etter en type lav, som kanskje har lånt både farge og form til de sobre og forgreinete komposisjonene i smaragdgrønt, svart og hvitt. Det hvite antar noen steder knokkel- og ribbeinsaktige former, mens det grønne ligger øverst som et bladverk av stjerner og strå.

Olav Christopher Jenssen

Olav Christopher Jenssen: «The Letharia Painting No.01» (2012).

Panorama-serien, derimot, er stram og geometrisk med monokrome fargefelter i kontrastfarger som grønt, lilla og gult. De horisontale (panorama)stripene kan minne om digitale mønstre i et dataspill, men er utført på den gamle måten med maskeringstape og akrylfarge.

Olav Christopher Jenssen

Malerier fra Olav Christopher Jenssens serie «Panorama/The Second Generation» på Galleri Riis i Oslo. Foto: Oda Bhar.

Når jeg dagen etter entrer utstillingen på Høvikodden er det som å spasere rett inn i ett av Panorama-bildene fra Riis. Kunstneren har selv stått for utstillingsdesignet, og behandler de to store rommene midt i museet som et tredimensjonalt lerret, med fargefelter for å «formulere romligheten», som han selv sier. Denne gangen deler han opp veggene vertikalt, og kontrastfargene gjør en god jobb i å binde sammen og innta dette voluminøse terrenget, som ellers kunne ha blitt en utfordring med så mange bittesmå enkeltverker.

Olav Christopher Jenssen

Kunstnerens egen modell viser hvordan de to rommene på Henie Onstad ble malt i anledning utstillingen til Olav Christopher Jenssen. Foto: Oda Bhar.

Tegneutstillingen tydeliggjør hvor sentralt illustrasjoner og utgivelse av egne kunstbøker har stått i Jenssens karriere. Tittelen «Journal» viser til tre bøker utgitt på 2000-tallet med tegninger fra reiser, hverdagsliv etc. Den nyeste er inspirert av et besøk i Munchs hus i Åsgårdsstrand, og byr på skisser av alt fra dørhåndtak til kniver og kopper. (Journalbøkene er til salgs på Henie Onstad i museumsbutikken.)

Olav Christopher Jenssen

Fra vol. 3 av Olav Christopher Jenssens bokserie «Journals», hvor det blant annet er skisser fra Edvard Munchs hus i Åsgårdstrand. Foto: Oda Bhar.

Olav Christopher Jenssen er opptatt av prosess og kaster visstnok aldri noe, fordi han ikke vil være sin egen kritiker. Han utfører arbeidet selv med et minimum av assistenter, fordi han ikke vil miste «den menneskelige faktor», de små imperfeksjonene av malingsprut og skeive linjer som skiller håndas verk fra masseproduksjonens.

Olav Christopher Jenssen

Noen akvareller var ennå ikke montert i rammer da jeg besøkte utstillingen til Olav Christopher Jenssen på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar.

Dokumenterende utstillinger av denne typen er vel noe av det Henie Onstad kan best (selv om det kanskje har vært litt mange slike i det siste). Denne har et bredt tilfang med både originaler fra boktrykk og skisser til større verker, som hans berømte stukkaturmalerier, oppført i Helga Engs hus på Blindern samt i Stockholm, Berlin og København.

Olav Christopher Jenssen

På Henie Onstad viser Jenssen for første gang tre trykk hvor vi kan se mønstre fra stukkaturmaleriene han har oppført i flere europeiske byer. Her en detalj fra trykket som viser mønsteret fra Berlin. Foto: Oda Bhar.

Vi finner også selvstendige formale variasjoner som i serien «A Section from the Empty Drawing Room», hvor han benytter originalpaletten til Le Corbusier (med fargene brutt i brent umbra istedenfor svart). Det bør sies at utstillingen iblant kan oppleves litt utilgjengelig, som når små motiver forsvinner i høyden eller den blotte mengden av liknende bilder skaper trøtthet.

Olav Christopher Jenssen

I serien «A Section from the Empty Drawing Room» benytter Jenssen farger fra originalpaletten til Le Corbusier. Foto: Oda Bhar.

Jeg anbefaler derfor også et besøk på Galleri Riis, hvor større verker i den hvite kubens ro viser en annen side ved kunstneren. Mest sjarmerende er kanskje den tredje og minst pretensiøse serien, «Grenadine Paintings», med uttrykksfulle små oljemalerier (52×42 cm).

Olav Christopher Jenssen, detail

Detalj fra et av Jenssens «Grenadine Paintings». Foto: Oda Bhar.

De vakre og følsomt påførte fargene er skrapt opp med kniv eller nål i mønstre som nærmer seg det figurative, slik at du aner et grantre, en tyr eller et perlekjede, eller kanskje ei snor påtredd grønne oliven og røde cocktailbær. Motivene rommer den gode tvetydigheten abstrakt ekspresjonisme kan ha, som når du ligger i graset og ser opp i skyene og gjetter på ulike dyr.

Olav Christopher Jenssen, detail

Detalj fra et av Jenssens «Grenadine Paintings». Foto: Oda Bhar.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen lørdag 2. februar, da med andre (og langt færre) illustrasjoner.

Puslebiter uten bagasje (Jean Dubuffet) 3. mai 2011

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

Som 60-åring ble Jean Dubuffet dratt mot det tredimensjonale, men han drømte aller mest om å reise uten bagasje. Møt fantasirommene hans på Henie Onstad kunstsenter.

"Dubuffet as architect"

En robotfigur møter deg i inngangspartiet på Henie Onstad. Modellene er ikke rekonstruksjoner, men Dubuffets orignialer. (Foto: Oda Bhar)

Dubuffet som arkitekt
Henie Onstad kunstsenter
10.03 – 29.05.2011

Kurvede beinhvite strukturer fyller de luftige salene på Høvikodden. Noen har tjukke svarte konturlinjer som likner overdrevne høydekurver, andre er som puslespill av encellede organismer. De kritthvite veggene med myke buer og markerte gulvfuger likner en gresk øyidyll, mens interiørene kunne vært innsida av en igloo dekorert med avgnagde bein. Det er lett å falle i staver foran en himmelseng med en hvit palmekrone til tak, eller et hyperkomplekst veggrelieff hvor halvveis skjulte figurer trer fram.

Jean Dubuffet: "Winter garden" (1968)

Jean Dubuffet: «Vinterhagen», 1968. (Foto: Oda Bhar)

Vi befinner oss i fantasiverdenen til den franske modernisten Jean Dubuffet (1901-1985), kanskje mest kjent som billedkunstner. Utstillingen Dubuffet som arkitekt tar for seg en tiårsperiode fra 1965 til 1974, da Dubuffet var opptatt av det tredimensjonale og jobbet opp mot arkitektur. Det er snakk om utopiske totalinstallasjoner av en type Henie Onstad også tidligere har vist oss, sist under Schwitters-utstillingen i 2009. Dubuffet kom sent i gang med karrieren sin fordi han prøvde å drive familiens vinhandel, og var mer eller mindre selvlært når det gjaldt kunst. Elementer i skulpturene kan minne om Picasso, Miró, Gaudí eller Léger.

Jean Dubuffet: "Epokhê" (1965)

Jean Dubuffet: Utsnitt fra maleriet «Epokhê», 1965. (Foto: Oda Bhar)

Få av Dubuffets planlagte arkitektoniske prosjekter ble oppført, på tross av at mange var bestillingsverk. Prosjektene tok gjerne så lang tid at en ny direktør rakk å tiltre og avlyse det hele, og en vittig serie nidmalerier har bitre titler som «Arkitekt og sekretær forklarer presidenten at verket er årsak til at det regner» eller «Domstol uttaler at det er tillatt å ødelegge monumenter så lenge man bevarer modellene, som anses mindre brysomme».

Jean Dubuffet: Satirical painting (1977)

Under prosessen mot bilprodusenten Renault, som hadde fjernet en utsmykning han hadde jobbet med i 9 år før den ble ferdig, lagde Dubuffet nidmalerier med bitre titler. Her signerer ledelsen ordren om å legge ned prosjektet. (Foto: Oda Bhar)

Ifølge kurator Daniel Abadie ble fransk lov endret etter Dubuffets rettsak mot Renault, slik at det ikke lenger er tillatt å ødelegge kunstverk – en tankevekker for oss som savner Arne Lindaas’ veggmaleri i Hammersborgtunnelen.

Etter mange år vant Dubuffet rettssaken mot Renault, men da det kom til stykket orket han ikke å få bygget verket opp igjen. Han sa det ikke fristet å gjøre ferdig et verk når det ikke var velkomment. Forståelig, men trist når vi vet hvor velkomment det ville ha vært i ettertida. (Foto: Oda Bhar)

Puslebitstilen utviklet Dubuffet fra kulepenntegninger i boka Hourloupe, og kulepennfargene svart, blått og rødt kan gjenkjennes i drodlemønstrene. Mylderet av småfelter får alt til å framstå like viktig, noe som skaper en figuskulr/grunn-forvirring. Du ser en skikkelse, får øye på en annen, men i det samme glipper den første av syne.

Jean Dubuffet: "Le mur bleu" (1967)

Jean Dubuffet: «Den blå veggen», 1967. (Foto: Oda Bhar)

Hourloupe-syklusen startet som tegning og maleri, men på et tidspunkt ville Dubuffet skape liv ved å tilføre relieffer, og da var veien kort til frittstående skulptur. Modellene er i isopor, mens de ferdige verkene er i bestandige plastmaterialer, forsterket med metallskjelett og fundert i betong.

Jean Dubuffet: "Tower with figures" (1967)

Det indre og ytre av en planlagt skulptur kalt «Tårn med figurer», 1967. (Foto: Oda Bhar)

Ofte kan besøkeren gå inn i verkene. Det finnes en ide om beskyttelse, som når en skykonstruksjon gir ly mot sola i modellen Salon d’été (1974). Gruppe av 4 trær (1972) er 12 meter høy og står midt i New York, hvor den spiller effektfullt mot skyskraperne med sine hvite, soppaktige former.Vi

Jean Dubuffet: "Group of 4 trees" (1970/72)

I New York står «Gruppe med 4 trær», 1970/72. (Foto: Oda Bhar)

Det største verket har Dubuffet selv finansiert, Villa Falbala (1971), en snøborgaktig hage på et grønt jorde nær atelieret hans utenfor Paris.

Jean Dubuffet: "Villa Falbala" (1971)

Den største konstruksjonen finansierte Dubuffet selv: «Villa Falbala», 1971. Legg merke til at det ferdige verket har enda færre farger enn modellen. (Foto: Oda Bhar)

Utstillingen på Henie Onstad har tjent på å være fokusert, framfor å velge en omfattende retrospektiv. De nye materialenes potensiale for storskala var et av modernismens viktigste nyvinninger. Likevel blir jeg enda mer fascinert av interiørene og undrer om det kunne vært lagt større vekt på dem?

Dubuffet: "Soverom under treet" (1970)

Også jeg kunne godt ha tenkt meg å sove under et tre. Jean Dubuffet: «Soverom under treet», 1970. (Foto: Oda Bhar.)

Det er noe med tankeinnholdet som tiltrekker, når rommene er så sparsomt møblert at du må slå deg ned på trapper og trinn, fordi Dubuffet ønsket en renhet i sinn og handling som bare oppstår i uvante miljøer. Verket skal hindrer deg i å henfalle til vanlige mønstre, tvinge deg til å leve uten bagasje, et uttrykk lånt fra Jean Anouilhs teaterstykke Le voyageur sans bagage. Med autodidaktens drøm om å finne noe hinsides teoriene vil Dubuffet at du skal gå inn i skulpturen og glemme alt, være åpen for en ny opplevelse.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 14. mars 2011 (faksimile). Utstillingen kan du se på Henie Onstad kunstsenter fram til 29. mai.

Jean Dubuffet i Villa Falbala. (Foto: ©Fondation Dubuffet.)