jump to navigation

Horror og humor (Cindy Sherman) 13. mai 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Det komiske og urovekkende står i fokus når Astrup Fearnley-museet åpner sin mønstring av Cindy Shermans fotografier, tydelig inspirert av film.

KUNST
Cindy Sherman – Untitled Horrors
Astrup Fearnley Museet

4. mai – 22. september 2013

Astrup Fearnely har ventet lenge med å gi oss en ny utstilling etter åpningen av det nye museet på Tjuvholmen. I sju måneder har den faste samlingen hengt i begge bygningene. Denne helgen åpnet endelig en ny satsning, hvor museet som vanlig beveger seg innenfor det postmoderne feltet. I samarbeid med Moderna Museet i Stockholm og Kunsthaus Zürich presenteres den amerikanske fotografen Cindy Sherman (f. 1954), som gjennom tre tiår har gitt oss urovekkende og vittige fotografier, gjerne med seg selv i hovedrollen. Det er ikke selvportretter, men en lek med fiktive gestalter, ofte inspirert av populærkultur.

Cindy Sherman

Cindy Sherman under pressevisningen 2. mai 2013. Foto: Oda Bhar.

Utstillingen tar oss gjennom mange faser i Shermans karriere, fra den spede starten hvor hun danser som pyntesyk papirdukke i en liten svart/hvitt-film (Doll Clothes, 1975), via de fiktive filmstillbildene hun slo igjennom med på slutten av 1970-tallet, til senere serier med eventyr, myter og historiske portretter som tema, fram til den siste tidas surrealistaktige tablåer med plastdokker, proteser, masker og syntetiske kjønnsdeler.

Cindy Sherman

Noen nyere verk er uten menneskefigurer. Foto: Oda Bhar.

Ikke alle bildene har menneskefigurer, men generelt er Sherman kjent for å jobbe med sminke som maling og kroppen som lerret. Hun har alltid vært interessert i horrorfilm, og har selv regissert den horrorinspirerte Office Killer (1997), som blir vist på Cinemateket i Oslo i mai. Hun har også valgt ut et knippe favorittfilmer til Cinemateket.

Cindy Sherman

Mange av Shermans bilder er tydelig inspirert av film. Foto: Oda Bhar.

Det filmatiske er åpenbart også i stillbildene til Sherman. Hvert motiv blir sagt å ha nok stoff til en hel film, og estetikken er gjerne filmaktig, enten hun drar bildeflaten ut til vide, cinemascopeliknende formater eller iscenesetter eksentriske figurer på glanset papir, lik filmplakater. Tematisk er hun opptatt av identitet, og behandler selvet som konstruksjon og konvensjon, spesielt med fokus på kjønn. Det sosiale maskespillet, kampen og leken med klisjéer, er lett å forbinde med med filmkarakterer. Vi er mange som sitter i kinosalen og identifiserer oss med helter og skurker, både komiske og avskrekkende figurer.

Cindy Sherman

Utkledning er Shermans varemerke. Foto: Oda Bhar.

Katalogen fortjener noen ord, siden den framstår som sjeldent vellykket. Bildene kommer godt til sin rett på trykk, hvor de ikke forstyrres av glassreflekser slik tilfellet ofte er i museet. Framfor alt har kuratorene valgt utradisjonelle skribenter. Istedenfor teoretiske essays får vi poesi fra Lars Norén og islandske Sjón (kollega av Björk fra The Sugarcubes), en analyse av ubehagets psykologi fra Karl-Ove Knausgård, med hans vanlige selvgranskende stemme, og en undrende, nydelig tekst fra Miranda July (filmskaperen bak Me and You and Everyone We Know), dels i dialogform, dels som et personlig brev til kunstneren. Øvrige forfattere er svenske Sara Stridsberg, tyske Sibylle Berg og amerikanske Kathy Acker.

Cindy Sherman

Cindy Shermans utskriftstapet «Untitled» (2010) har tidligere vært montert på MoMA i New York. Her på Astrup Fearnley. Foto: Oda Bhar.

Det nyeste verket på utstillingen er en utskriftstapet over hele veggen på mezzaninen. En variant av verket er tidligere vist på MoMA i New York, hvor det var limt opp på en vegg med mange hjørner, som et trekkspill. På Astrup Fearnley er det ikke mindre imponerende, synlig helt nede fra gulvet i hovedsalen. Det er første gang Sherman manipulerer bilder digitalt, og endrer sitt eget utseende uten sminke. Interessant er det at endringene med dette blir mer subtile, et ansikt får lengre nese, et annet mindre øyne, men jevnt over ser det naturlig ut. Framfor alt later Sherman til å leke med sin egen alder, ved å vise oss flere middelaldrende kvinnefigurer som ihverfall hos meg vekker mer ømhet enn avsky og latter. Samtidig stusser jeg på at verket inngår i utstillingens selverklærte fokus på det groteske. Blir kvinneligheten i seg selv grotesk, når den fjerner seg fra dukkeaktigheten i ungdommen?

Cindy Sherman

Utsnitt fra Cindy Shermans «Untitled» (2010). Foto: Oda Bhar.

Shermans halvt ertende, halvt alvorlige gestalter leker med fordommene våre mot voksne kvinner og hva de får lov til å gjøre. Vi ser en lubben kvinne i hipsterlue og batikkkjole, en annen i slags mannlig middelalderdrakt, en tredje i blå sommerkjole med en tyllgardin over skuldrene som sjal. Min favoritt står med et sverd i hånda, kledd i en hudfarget kroppsoverall med påsydde bryster og kjønnshår. Drakten gir ingen illusjon om nakenhet, men likner en spøk med avkledde kvinner i offentligheten. Stoffet er ikke ettersittende, men ledig og løst, som en avslappet variant av Catwoman-drakten. Jeg liker hvordan de voksne damene står stødig og litt nonchalant, som om de endelig gir blaffen i skjønnhetsidealene, heller enn å bli avvist av dem.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 6. mai 2013. Flere bilder her.

Taxi (Ulrik Imtiaz Rolfsen) 6. november 2011

Posted by Oda in Film, Klassekampen, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Hva gjør du når svogeren din gir deg en minnepinne med sensitiv informasjon, like før han blir drept i en «ulykke»? Hvordan komme unna et nettverk av forfølgere som overvåker alle gater og kommuniserer over taxiradioen? Og hvordan leve ut en kjærlighet du skjuler for foreldrene dine – uten at noen tar skade?

(Utdrag fra min omtale av Taxi på Rushprint.no, 1. november 2011.)

Adil Khan, tidligere kjent som vinner av Dansefeber i 2006, spiller hovedrollen som Javar i den nye tv-serien. Foto: NRK

For et par uker siden fikk jeg være med på høstens store desi-event her i Oslo, premieren på Ulrik Imtiaz Rolfsens tv-serie Taxi. Vi fikk se de to første episodene på stort lerret i Klingenberg kino, før vi forflyttet oss til La Belle Sole for premierefest med øl, pakoras, samosas og de to siste episodene. Noe vanlig premierepublikum var dette ikke, siden det meste av Oslos yngre hel- og halvkjendiser fra desimiljøet var møtt fram. Stemninga var engasjert med heiing og buing på helter og skurker, særlig under finalen da vi satt på hvite puffer utover dansegulvet i den fancy schmancy nattklubben, og var gode og natteslitne. Jeg skulle tidlig opp neste morgen, men er glad for at jeg holdt ut til slutt, for serien var altfor spennende til å vente en måned med å få vite hvordan det gikk.

Ulrik Imtiaz Rolfsen

Regissør og manusforfatter Ulrik Imtiaz Rolfsen på Klingenberg kino før Taxi-premieren. Foto: Oda Bhar.

Dagen etter var jeg så heldig å få intervjue regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen for Klassekampen (hvor jeg vikarierte i Kulturredaksjonen den uka) – artikkelen ligger ikke på nett, men du kan laste ned en faksimile her (PDF).

NRK viser første episode av Taxi i reprise søndag 6. november ved midnatt, og andre episode mandag 7. november kl 21.30. Serien kan også ses på nett-tv. Ikke vent deg noen ren thriller, slik reklamen lover: Dette er snarere en action med fart, spenning, morsomme oneliners og en gode dose kjærlighet. Deler av plottet er dessuten inspirert av virkelige hendelser, som drosjesvindelsaken for åtte år siden.

Kaia Varjord spiller kjæresten til Javar i Taxi. Foto: NRK.

Vil du vite mer om sjanger, skuespillere, hvilket barneprogram to av dem har spilt i før, hvorfor serien garantert vil provosere i det norsk-pakistanske miljøet etc: Les omtalen jeg fikk skrive for Rusphrint, En taxi til begjær. Ingressen lyder slik: «Hvor alvorlig skal vi ta en spenningsserie som vil mer enn å underholde? I tilfellet Taxi, Ulrik Imtiaz Rolfsens nye actionthrillerserie på NRK1, bør du ikke skue hunden på humoren.» Av kommentarer anbefaler jeg også Elin Ørjasæters hos E24, «Pakistansknorsk Tarantino», som blant annet trekker en interessant parallell til Faiza-saken fra 2010.

Men uansett om du gidder å lese mer: Se serien!