jump to navigation

Apenes konge (Vestfossen Kunstlaboratorium) 25. juli 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Hvor mange apefigurer er det egentlig i Morten Viskums samling? Selv mener han fem. Jeg fant flere.

KUNSTUTSTILLING
1986 – 2013 / En kunstner som samler kunst
Vestfossen kunstlaboratorium

4. mai – 6. oktober 2013

Ved inngangen til årets utstilling ved Vestfossen Kunstlaboratorium står en voksdukke av Morten Viskum (21) vendt mot det aller første verket han kjøpte, et trykk av Marc Chagall. I nabobygningen står en voksdukke av Morten Viskum (48) med utstillingskatalogen under armen og blikket rettet mot noen nylig anskaffede verk av Bjarne Melgaard, Fredrik Værslev og Rose Wylie. Av disse tre kunstnerne har Viskum en større samling enn han stiller ut, men all annen kunst han har samlet de siste 27 årene kan du nå se på Vestfossen.

Morten Viskum anno 1986 – i voks.

Morten Viskum anno 1986 – i voks. Foto: Oda Bhar.

Som utstilling vil «1986 – 2013 / En kunstner som samler kunst» garantert få kritikk for mangel på kuratorisk fokus, men kan også ses som et overflødighetshorn. Her er nytt og gammelt, stort og smått, fire etasjer med alt fra Salvador Dalí til Unni Askeland. Det er maleri, grafikk, videokunst, installasjon og en svimlende mengde skulpturer.

Gisle Harr: "Bjørnstjerne Bjørnson" (2007). Foto: Oda Bhar.

Gisle Harr: «Bjørnstjerne Bjørnson» (2007). Foto: Oda Bhar.

For en gangs skyld møter vi ikke kunstneren Viskum, men samleren. Hva er forskjellen? Selv anser han utstillingen for å være en installasjon, et nytt verk der andres arbeider blir benyttet som readymades. Han vil ikke eksponere sin egen smak, men skape et slags totalkunstverk, i katalogen formulert på denne måten: «Jeg vil gi meg selv, og publikum, det jeg har søkt hele veien – det ultimate kunstverket, som omslutter deg totalt, som en labyrint.»

Detalj fra Jes Brinch: "Death" (2006). Foto: Oda Bhar.

Detalj fra Jes Brinch: «Death» (2006). Foto: Oda Bhar.

Mens du går omkring i de fire fullstappete etasjene er det vanskelig å la være å tenke over hva slags person han kan være, denne kunstnergalleristen. Han har lagt rotter på formalin og malt med døde hender, men også skapt en veldrevet kunsthall på et usannsynlig sted, i en industribygning i ei jordbruksbygd. Kunstlaboratoriet feirer tiårsjubileum i år, og er på god vei mot helårsdrift. Ferden gjennom samlingen blir også en ferd gjennom Morten Viskums liv, ikke bare som samler, men som kunstner inspirert av andre. I framtida ønsker han å ta samlingen i en ny retning, med færre kunstnere og større dybde. Dagens utvalg skal bevares som det er, og tilgjengeliggjøres for utlån til andre utstillinger.

Luis Vidal: "Lam – Lindo Mutation II" (2004). Foto: Oda Bhar.

Luis Vidal: «Lam – Lindo Mutation II» (2004). Foto: Oda Bhar.

Best fungerer øverste og nederste etasje. Toppetasjen er utvidet med nye kvadratmeter i år. Under den luftige takhøyden står små montere tett i tett, og lar lekne skulpturer komme til sin rett. Eksempler er en rekke små voksfigurer av Gisle Harr, samt Luis Vidals Yoda-versjon med lammefot og Kalle Runesons vittige «Broken Spirit»: et knust og sammenlimt spøkelse av porselen.

Kalle Runeson: "Broken Spirit" (2006). Foto: Oda Bhar.

Kalle Runeson: «Broken Spirit» (2006). Foto: Oda Bhar.

Kjelleren er som vanlig godt utnyttet, med mørke katakomber fylt av horroraktige projeksjoner. «Machine 6.0» av Thomas Kvam og Frode Oldereid stjeler showet, med et vekselvis skoggerleende og brølende hode som svinger i mørket foran en blå animasjon. Tross livaktige grimaser er dette ingen dokke, men et hodeformet lerret.

Stillbilde av den bevegelige installasjonen «Machine 6.0» av Thomas Kvam og Frode Oldereid. Foto: Oda Bhar.

Stillbilde av den bevegelige installasjonen «Machine 6.0» av Thomas Kvam og Frode Oldereid. Foto: Oda Bhar.

Kakofonien av verker, omtrent 600 av 200 kunstnere, gjør det nesten umulig å få oversikt. Enhver vil finne noe å elske, og sannsynligvis hate. Monteringen virker kaotisk, den er ikke kronologisk og følger heller ikke kunstner. Du snubler stadig over nye arbeider av kunstnere som er rikt representert, som Steinar Haga Kristensen, Tommy Høvik, Gisle Harr og danske Jes Brinch. Motivene spenner fra det figurative til det konseptuelle, ofte preget av humor og mørke. Antallet dyrefigurer er også påfallende. «Hvorfor så mange aper?» spør jeg Morten Viskum, som svarer: «Aper? Det er da enda flere hunder.»

Ida Lennartsson: «Skinny» & «Gold» (2008). Foto: Oda Bhar.

Ida Lennartsson: «Skinny» & «Gold» (2008). Foto: Oda Bhar.

Han hevder at det bare er fem apeverk, men etter få minutter har jeg telt det dobbelte. Joachim Cossais har en sjimpanse i strie, Andreas Skjelde en skummel marekatt med vinger, Sigri Welhaven en sittende orangutang, Jonas T. Daatland en pjuskete og kanskje nyfødt ape. Troels Carlsen har to apeverker: En marekatt i lenke, og ni bittesmå apebarn festet til en drikkekartong med sonde.

Troels Carlsen: "Extinction Group" (2006). Foto: Oda Bhar.

Troels Carlsen: «Extinction Group» (2006). Foto: Oda Bhar.

Ennå ikke montert er et lakkert bavianskjelett av Javier Barrios. Kristian Øverland Dahl har en stor figur med smeltet ansikt som bærer et skilt rundt halsen, «Ape Looking for a Cage», og en gorillaliknende figur som sitter i samme positur som Rodins «Tenkeren» (muligens en mann og ingen ape). Et fotografi signert Andreas Serrano viser to figurer på korset, Kristus og en blodig apeskikkelse. Kebbedamene Vanessa Baird og Mette Hellenes har stilt opp fem syltetøyglass med rødbeter, agurk og en «gorillafigur i plast», en mulig parodi på Viskums eget rotteprosjekt.

Kristian Øverland Dahl: "Ape Looking for a Cage" (2007). Foto: Oda Bhar.

Kristian Øverland Dahl: «Ape Looking for a Cage» (2007). Foto: Oda Bhar.

Minst ni apeverker altså, men Viskum har rett, det er også mange hunder. Dra gjerne til Vestfossen og tell.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 13. mai 2013. Flere bilder her.

Reklamer

Bad Bunnies (Adelgren) 28. april 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
14 comments

Min faste bloggillustratør Streck åpner sin første skulpturutstilling til helgen, med flygende hunder, hjulfugler og morderkaniner.

For hver utstilling som åpner, i Oslo og andre steder, finnes det minst tre som burde ha åpnet. Hva skal til for å komme gjennom nåløyet og bli sluppet inn ved et galleri? Kanskje omtrent det samme som for å få utgitt ei bok? Et godt produkt, men like mye flaks og kontakter. Denne uka gleder jeg meg til å se den første separatutstillingen av en kunstner som for lengst burde ha fått suksess. Det handler om Tor-Bjørn Adelgren, for mange av dere kjent under nicket Streck. Da jeg begynte å blogge for fire år siden illustrerte han ofte postene mine. Seinere startet han egen tegneblogg, først om fuglegutten Emo, deretter på Kulturkroki, hvor han legger ut raske portretter og stemninger fra utstillinger, poesiopplesninger etc.

Tor-Björn Adelgren

Tor-Björn Adelgren med sin skulptur "Pointer" (2007).

Den første separatutstillingen hans, kalt «Bad Bunnies», foregår dessverre ikke i Norge, men i hans opprinnelige hjemland Sverige. Den åpner førstkommende lørdag på Nääs Slott i nærheten av Göteborg. Vernissagen skjer lørdag 1. mai kl 12, og det hadde vært utrolig hyggelig om noen av dere som leser tok turen! Utstillingen blir stående i fire uker, og jeg tror det er et fint utfluktsmål, noe i likhet med Blåfarveverket på Modum. Det er foreløpig ingen konkrete planer om å vise utstillingen i Norge, men hvis noen har ideer eller tilbud er det bare å ta kontakt! Utstillingsteksten har jeg skrevet, derfor limer jeg den inn nedenfor. (Finnes også i svensk versjon – det var vanskeligere å oversette enn jeg trodde – men dere får den norske.) Enjoy!

Bunnies in the workshop

Fra Tor-Bjørn Adelgrens verksted under forberedelsene til utstillingen "Bad Bunnies". (Arbeidstittelen på utstillingen var Killer Bunnies…)

Bad Bunnies av Tor-Bjørn Adelgren

[Utstillingstekst:] Hvor går grensa mellom det søte og skumle? Den svensk-norske kunstneren Tor-Bjørn Adelgren stiller ut sine nyeste skulpturer i mai, på slottet Nääs mellom Gøteborg og Alingsås.

Adelgren: "The Visitors" (2010)

"Besökarna" av Tor-Björn Adelgren (2010).

I tittelen på denne utstillingen settes det søteste av det søte, en liten kanin, opp mot det kanskje mest pirrende ordet i amerikansk populærkultur, «bad». Vi har Bad Santa, nå får vi Bad Bunny, ulv i fåreklær, søthetens monsterkvalitet. Hvor mye skumlere blir ikke en fare som som smugles inn gjennom noe annet? Det vakre, en trojansk hest fylt med angst og uro, drømmen slår over i mareritt, det urørlige aksellererer, blir ukontrollert.

Adelgren: "The Visitors", detail

Detalj fra "Besökarna" av Tor-Björn Adelgren (2010).

Tor-Bjørn Adelgrens kaninskulpturer er følsomt modellert, men det er et problem: De er mange. Kan uhygge oppstå gjennom antall og synkronitet? De nesten sakrale skikkelsene utstråler ro og verdighet, noe lyttende, mottakelig, melankolsk. Samtidig har de noe uberegnelig ved seg, spesielt når de stilles sammen og males i truende farger, svart og rødt, og plasseres i farkoster og settinger forbundet med fare og livets grenser: Eksplosjon, inferno, ferden over dødens elv.

Adelgren: "Dynamitkaniner" (2010)

"Dynamitkaniner" av Tor-Björn Adelgren (2010).

Dynamittkaninene og de svartkledde seilerne følger en trend i samtidskunsten hvor det yndige går hånd i hånd med det truende. Lys og mørke understreker hverandre og gir objektene en dobbel natur. Hvem er disse skapningene? Gode eller onde ånder, noe å frykte eller strekke seg etter, mediterende munker, hvileløse sjeler, vår indre dobbelhet, eller invaderende krefter? En dobbelhet finnes også i de større dyreskulpturene. Hundene i kjøretøyer forener menneskets to beste venner, utstyret og husdyrene. Begge har et potensiale til nytte og selskap, men også ansvar og utfordring.

Tor-Björn Adelgren: "Flying Dogs" (2007)

Tor-Björn Adelgren bærer sin skulptur "Flygande hundar" (2007).

Det finnes også bevegelige skulpturer her, hånddrevne automata som lar følelser og håp fluktuere. Hendene i Reaching Out griper etter hverandre, strekker seg og når nesten fram, før de glipper og må starte prosessen på nytt. Andre hender vinker, hjelpeløst eller håpefullt. Begge deler understreket av behovet for interaksjon med tilskueren, håndens bevegelser blir umulig uten hjelp fra andre hender, levende og menneskelige.

Tor-Björn Adelgren: "Reach out" (2009)

"Reaching Out" (automata) av Tor-Björn Adelgren (2009).

Assossiasjonene går til moderne tegneserier, eller folkeeventyrenes bruk av fabeldyr. Noe ved dyr og dyrefigurer innbyr til å undersøke egenskaper hos mennesket, kanskje fordi møtet med en annen art lar oss seg bort fra det komplekse ved å være menneske, det aldri entydige ved tilværelsen. Det er noe avvæpnende ved leketøysliknende figurer, samtidig som det vekker tanker om hva det menneskelige er, hvor grensa går mellom nytelse og nytte.

Den lure reven, den trofaste hunden, den sårbare kaninen er forestillinger av nærmest arketypisk kvalitet. De er produkter av vår fantasi, ikke helt tatt ut av lufta, men heller ingen utfyllende beskrivelse av virkelighetens dyrearter. Den onde kaninen er like realistisk som den sexy vampyren eller den målbevisste zombien, for ikke å snakke om maskinene som tar over verden. Om de ikke fanger omgivelsene våre, forteller de noe om oss.

(Teksten er skrevet av Oda Bhar, forfatter og kulturskribent)

Adelgren: "Vinkemaskin"

"Vinkemaskin" av Tor-Björn Adelgren (2009).

BIOGRAFI

Tor-Bjørn Adelgren (f. 1961) er oppvokst i Karlstad i Sverige, men bor og arbeider i Oslo. Han er kunstutdannet fra Statens Kunsthøyskole i Oslo og Kyrkerud Folkhögskola i Årjäng. I mange år var han dekorsnekker for film og tv, nå har han en stilling som tekniker ved Munchmuseet i Oslo. Tidligere har han deltatt på gruppeutstillinger i Norge, Sverige og Tyskland. Dette er hans første separatutstilling.

Du kan se flere bilder på Flickr, både hos meg og Streck. Utstillingen er åpen 1.- 25. mai 2010. Veiviser til galleriet her, utstillingskalender her. Kaninene vil være til salgs, både i grupper og hver for seg.