jump to navigation

FFS 2010: Kortomtaler 7. oktober 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

I ettermiddag rullet Film fra Sør 2010 i gang i Oslo, og foran oss ligger ti dager med kinofilm fra alle verdensdeler. Jeg hadde først tenkt å lage en post med anbefalinger, men på grunn av masse gøy skrivejobb har jeg ikke fått finlest programmet ennå. Istedet vil jeg legge ut kortomtaler etter hvert som jeg ser nye filmer. Foreløpig har jeg bare fått med meg to, i tillegg til den jeg selv valgte til Montages’ sideprogram (artikkel igår). Jeg kommer ikke til å legge ut nye poster hver dag, men la denne vokse nedover. Eller er det best å legge siste film øverst, etter god bloggeskikk? Kanskje finner jeg trailere også. Stikk innom igjen hvis du er interessert! Klikk på filmens navn om du vil se når den vises, og sjekk gjerne ut resten av festivalprogrammet her.

Og ja, det glemte jeg nesten: Ser du disse eller andre filmer på festivalen, som du vil anbefale eller advare mot, legg gjerne igjen et tips til meg (og andre) i kommentarfeltet!

13. A Brand New Life (2009, Sør-Korea, fr), regi: Ounie LECOMTE
Nydelig film om ei liten jente som blir forlatt av sin far på et barnehjem for å bli adoptert. Regissør Ounie Lecomte er selv koreansk adoptivbarn oppvokst i Frankrike, og har brukt sine egne erfaringer for å utvikle manus. Vi møter først den lille jenta i tryggheten bak på fars sykkel en kveld, deretter neste morgen i bakerbutikken for å kjøpe en kake til en uklar anledning vi får bange anelser om. Faren har ikke sagt hva de skal, bare at hun skal på en reise, og vantroen hennes når han reiser fra barnehjemmet uten å etterlate så mye som et telefonnummer er hjerteskjærende. Filmen handler om den karaktersterke jentas kronglete vei mot å akseptere situasjonen, en forutsetning for å finne nye venner på barnehjemmet, og kanskje til sist en ny familie i et nytt land – et flunkende nytt liv hun jo aldri bedt om. Den som ikke griner under den angstfylte, men håpefulle sluttscenen må nesten ha et hjerte av stein.

A Brand New Life vant FIPRESCI-prisen (filmkritikernes pris) under årets Film fra Sør, noe som innebærer støtte til norsk DVD-distribusjon, så hold utkikk framover. Det er den beste barndomsskildringen jeg har sett på ekstremt lenge, og kommentarfeltet på Film fra Sørs nettsted flommet over av folk som syntes den slo alle filmer de noensinne hadde sett. (Traileren nedenfor er dessverre bare tekstet på fransk, men jeg limer den inn likevel.)

12. She, A Chinese (2009, Kina, brit/ty), regi: Xiaolu GUO
Som forfatter er Xialu Guo kjent i Norge, for romanen Fremmedordbok for kjærester. Jeg likte boka og gledet meg til hennes første spillefilm She, A Chinese, en slags girlpower roadmovie om ei ung jentes ferd fra landsbygda i Kina, via en av de harde storbyene der, til Vesten og London. Dessverre ble jeg litt skuffet, for selv om heltinna er kul i sin halvt likegyldige lakoni og vilje til å bruke menn for å komme dit hun vil, så engasjerer aldri historien meg helt. Mye minner om romanen hennes, men forskjellen er en kaldere beskrivelse av karakterene, særlig den eldre mannen jenta lever sammen med i London. På den annen side er det flere lekre, halvnakne mannekropper med tattiser i filmen, hvis du liker sånt.

Xialou Guo har også lagd en dokumentarfilm som vises under årets Film fra Sør, Once Upon a Time a Proletarian, om misfornøyde kinesere i Kina. Se den med regissørintervju ikveld lørdag 16. oktober kl 19 på Parkteatret, eller på søndag klokka 18 samme sted.

11. Searching for the Elephant (2009, Sør-Korea), regi: Seung-goo JHUNG
En film om tredveårskrisa til folk som ser ut som asiatiske fotomodeller, komplett med opererte øyelokk for å virke mer vestlige. Det blir dermed et vittig paradoks når deler av handlingen foregår på en klinikk for plastisk kirurgi, hvor en ung lege har sex med jentene den ene dagen og opererer dem den andre. Mye klinisk og kjedelig knulling, og etterhvert en del blod og splatter. Alt i alt kjentes dette som to og en halv time av mitt liv jeg aldri får igjen – jeg holdt på å gå etter halvannen, men så kom det fem fantastiske minutter som lurte meg til å bli, noe som kanskje var en tabbe, selv om svaret på de fascinerende minuttene ikke kom før i sluttscenen. Formildende trekk er lekkert foto, eksperimentelle kameravinkler, og glatte fin scenografi av den typen mange koreanske filmer har for tida, med kjølige mennesker i et iskaldt urbant skyskrapermiljø.

10. Stolen (2009, Vest-Sahara, Bolivia, Australia), regi: Violeta Ayala & Daniel Fallshaw
Filmer som denne får meg til å tenke at modige journalister er det verden trenger mest. To australske journalister drar til en flyktningleir i Sahara (Algerie) for å filme en gjenforening mellom en mor og en datter. Planen snus på hodet når de hører afrikanerne snakke som om slaveriet aldri har blitt avskaffet. Er det fortsatt slik at lyshudede arabere hersker over den afrikanske minoriteten på uakseptable måter? Stemmer det at risken er stor ved å få barn? Kan den hvite «herren» bare komme å ta barnet fra deg, og gi det videre til hvilken slektning han vil, uten at politiet og domstolene vil hjelpe deg? Besteforeldregenerasjonen forteller om barn som ble røvet til ørkenen fra land lenger sør, for å vokse opp til tjenere i arabiske («hvite») familier, derav filmens tittel Stolen. Filmskaperne har hatt mye trøbbel både under og etter filmingen, i Afrika ble videokassetter stjålet eller måtte smugles ut, de ble satt i husarrest og fikk ikke slippe ut da de ville, og nå får de ikke slippe inn igjen. Både Marokko og Vest-Sahara blander seg inn. Til premieren i Australia ble intervjuobjekter sendt (av myndighetene) for å trekke tilbake alt de hadde sagt, stå på kamera og si de var blitt manipulert, betalt for å snakke etc. Bare denne kontroversen gjør filmen verdt å se. (Filmskaperne svarer på alle innvendinger som er reist under FAQ på filmens hjemmeside.)

Debatt på Parkteatret etter visning fredag 15. oktober kl 19, men filmen kan også ses lørdag kl 15 og søndag kl 16 samme sted.

9. Pink Saris (2010, Storbritannia), regi: Kim Longinotto
«Nei, du må ikke kaste deg under toget. Hva skulle det være godt for? Du må leve. Du må vise dem at du kan leve. Kanskje må du lide, men du kan ihvertfall leve.» Selvmord er ikke en uvanlig løsning på familieproblemer i India, heller ikke mord, og særlig når det gjelder unge kvinner. Ordene klinger derfor sterkt som trøst til ei ung jente som bare vil gi opp: jeg vil dø, kaste meg på togskinnene slik nabojenta gjorde. Det er et deprimerende miljø fullt av analfabeter som ikke vet bedre enn å denge hverandre med kukjepper, voldta svigerdøtre og la jentebabyer dø av mangel på medisiner. Men filmen er severdig og har rørende kvinneportretter, særlig hovedpersonen Sampat Pal, bulldoserkvinnen som har startet en organisasjon kalt Den rosa gjengen. Damene møter kvinnsterke opp som en hær av rosa sarier, enten det er på politistasjonen eller hjemme hos svigerforeldrene til ei mishandlet jente, for å påvirke beslutninger og tvinge fram bedre løsninger. Ofte lykkes de… selv om det sjelden blir direkte happy endings. Før visning innledet regissør Kim Longinotto, som under fjorårets Film fra Sør vant Dokumentarprisen for Rough Aunties (2008). Den filmen har jeg nevnt i to reportasjer tidligere: Fra prisutdelingen, og en debatt om kvinner som lager film.

8. Secrets of the Tribe (2009, Brasil), regi: José Padilha
Spennende, godt dramatisert dokumentar om sosialantropologer som har gjort lite godt for indianerne i Amazonas. Tittelen refererer til antropologene som «stamme», ikke hemmelighetene til indianerfolket de studerer, men deres egne. Regissøren (kort intervju nedenfor) prøver altså å snu blikket tilbake på forskerne. Første del av filmen er morsom, når selvhøytidelig amerikanske gubber med skjegg krangler om faglige ting. Det klippes vittig fra Z som sier «jeg tror X hater Y», til X som sier «jeg synes Y har en helt ynkelig forståelse av Yanomamö-folket!» Midtveis i filmen setter latteren seg i halsen, når informasjon om direkte overgrep kommer fram: Giftemål med mindreårig innfødt jente, pedofil homofil som betalte stammens smågutter for sex, vaksinasjoner som førte til hundretalls døde. Helt klart en film ALLE studenter på sosialantropologi bør se – og salen var full av dem. Litt dumt at vi ikke fikk sett de siste 7 minuttene fordi dvden streiket – og ENDA dummere at antropologen som skulle fortelle slutten av filmen, fordi han hadde sett en påsynskopi, tok mikrofonen og sa: «Jeg husker faktisk ikke hvordan den sluttet.» !!!??? Hvis noen har sett hele, avslør gjerne konklusjonen i kommentarfeltet.

7. The Blue Generation (2009, Indonesia), regi Garin Nugroho
Ganske kul og veldig eksotisk (og kanskje litt lang) musikkdokumentar om indonesisk rockeband… men det trakk litt ned at også undertekstene var indonesiske. Sangene var åpenbart politiske og innholdet vesentlig for band og publikum, så når tekstene kom opp på lerretet burde en oversettelse ha fulgt med. Intervjuet på scenen med regissør etterpå oppklarte en del av mysteriene – ædabæda til dem som forlot salen før filmen var slutt.

6. Let the Wind Carry Me (2009, Taiwan), regi: Chiang Hsiu-Chiung
Denne filmen var lørdagens høydepunkt for meg! Allerede da jeg gikk ut av salen ville jeg bare gå inn og se den en gang til. Heldigvis vises den to ganger til under festivalen. Det er en dokumentar om mesterfilmfotografen Mark Lee, som har jobbet over hele verden, også i Hollywood, og bl.a. hadde kamera på multiprisbelønte In the Mood for Love (Hongkong 2000, regi: Wong Kar-wai), som jeg synes er verdens vakreste og såreste kjærlighetsdrama. Denne gang følger vi Mark Lee gjennom tre år, bl.a. under Oslobesøket under Film fra Sør 2007, da han for første gang i livet hadde tatt med sin (80 år gamle) mor på reise! Utrolig rørende, vakkert, innsiktsfullt. Filmens tittel skal beskrive måten han bruker kamera på, ved aldri å planlegge faste rammer, men jobbe intuitivt med været og lyset som oppstår underveis, bevegelig som vinden selv. (Selv traileren nedenfor er nydelig, se den!)

5. Opium War (2008, Afghanistan), regi Siddiq Barmak
Det er morsomt at afghanerne flytter inn i gamle russiske stridsvogner, og opiumsvalmuer er vakre foran rustne tanks, men ellers fikk jeg absolutt ingenting ut av denne filmen. Jo forresten, alle folkeslag er kjipe, og særlig kvinner som misunner hverandre hus? Styr unna!

4. The Housemaid (2010, Sør-Korea), regi: Im Sang-soo
Klaustrofobisk kammerspill om å være ung, litt dum og litt vill, og tro at du kan spille høyt spill mot de rike. Forutsigbart hushjelp-knuller-ektemannen-plott, men velspilt. Det mest uforutsigbare var slutten, som likevel dessverre trakk ned. Remake av sør-koreansk klassiker fra 1960 (regi: Kim Ki-young), som også vises på årets Film fra Sør-festival.

Oppdatering 18. oktober: The Housemaid vant Sølvspeilet under årets Film fra Sør, altså festivalens gjeveste pris.

3. Sannhetens mange ansikter (2010, Norge), regi: Beate Arnestad
Denne dokumentaren fra en rettsak etter Rwanda-folkemordet var litt utilfredsstillende, som rettsaken må ha vært for de involverte. Alle lyver og alle er redde for å snakke. Merker at jeg mistet litt troen på denne typen oppgjør, tross den enormt sympatiske norske dommeren. Fint foto og bra regi, men synes likevel ikke filmen helt var verdt tida.

2. The Queen and I (2009, Iran/Sv), regi Nahid Persson Sarvestani
Dokumentar om møtet mellom to iranske kvinner i eksil. Den ene er Farah Diba, enken etter den tidligere Shahen av Iran, den andre er en venstrevridd regissør (nå bosatt i Sverige) som i 1979 deltok i revolusjonen som førte til Shahens avgang. Vil regissøren våge å konfrontere damen med Shahens overgrep? Når Farahs assistent oppdager fortida hennes, vil Farah Diba la henne gjøre ferdig filmen? Spenningsfylt, ambivalent og rørende.

9/10 OBS! Fikk nettopp vite at Farah-filmen ligger streamet på NRK, og blir liggende fram til 2012! Se den her.

1. Kvinner uten menn (2009, Iran/Ty/Fr), regi Shirin Neshat
Vakker men symboltung film om fire kvinners liv i Teheran 1953. Det er interessant å møte et Iran før den islamske revolusjonen. Debutspillefilmen til Shirin Neshat, som fra før er berømt som foto- og videokunstner. Bygger på magisk-realistisk roman av den iranske kvinnelige forfatteren Shahrnush Parsipur. Får ordinær kinopremiere 29. oktober.

Oppdatering 18. oktober: Kvinner uten menn vant Oslo Kinos lanseringspris, som er kr 50 000 til markedsføring i Oslo.

Reklamer

Noe eget (Aina Basso) 16. desember 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
15 comments

Bokmelding:
Ingen må vite av Aina Basso (2008).

Jeg kunne ha skrevet mye mer om jeg ikke hadde dette kravet på meg. Om å skrive noe eget, at det skal være noe nytt, hver eneste gang: et blikk, et trykk, en vinkel, noe som presser seg på, som bare jeg kunne skrevet. Denne boka, for eksempel. Jeg kunne ha skrevet om den. Jeg kunne gjort det for lenge siden, i september da jeg leste den først. Jeg kunne skrevet: Den er god, ja glimrende skrevet, du burde lese den straks. Og jeg prøvde, men det funket ikke. Jeg fant ingen egen vinkel. Og i mellomtida skrev så mange andre om den, at jeg neppe trengtes for reklameverdien.

Men jeg tok dette bildet. Vi kan begynne med det. Det viser Aina Bassos bok Ingen må vite, badet i høstløv fra parken min. Mens jeg samlet inn bladene fulgte en lokal fyllik etter meg, og han lurte på om jeg var kunstner, hva jeg skulle bruke dem til, om jeg bodde i nærheten, om jeg likte høsten ekstra godt. Jeg svarte litt irritert, selv om jeg prøvde å skjule det, helt til fylliken sa, og fikk meg til å stoppe opp: «Jeg skulle også gjerne ha fotografert. Men da må du bo et sted. For hvor skal du lagre alle bildene?»

Men tilbake til boka. Aina Basso er den vi kjenner som bokbloggeren Flimre, født i 1979, oppvokst på øya Giske utenfor Ålesund, og utdannet historiker fra NTNU i Trondheim. Masteroppgaven hennes handlet om blodskam og straff i Norge på 1700-tallet, og det samme er tema for debutromanen.

Okei, det var fakta. Og deretter, Bharfot-behandling.

Ingen må vite markedsføres som ungdomsroman. Ville jeg ha likt den da jeg var ungdom? Som tenåring var jeg en blanding av svermerisk og moralistisk, veldig opptatt av hva som var rett og galt, og jeg tror det er en vanlig blanding i den alderen. Jeg ville lære og forstå, utsette meg for ting, men jeg ville også nyte, og ikke minst drømme. Jeg hadde et sterkt behov for informasjon om verden som mer kompleks og flertydig enn jeg hadde trodd den var som barn. Av den grunn leste jeg ikke ungdomsbøker, fordi jeg syntes at intrigen var for klar, godt og vondt var for åpenbart, skurkene for skurkeaktige. Men jeg leste Krig og fred, Forbrytelse og straff, de tungsinte russerne og Hamsun, særlig de tidlige bøkene, med overspente karakterer som brakte onde konsekvenser over seg selv og andre gjennom uforstand og impulsivitet. Jeg elsket å sitte igjen etter lesninga med en følelse av at det kunne gått helt annerledes, mye bedre eller verre, og likevel ikke. Jeg leste også enklere kjærlighetsromaner, som jeg visste var «jentebøker», hvor det sanselige var poenget, hvor du ble kåt, forelska eller lengselsfull av å lese.

På en måte er Aina Bassos bok begge disse tingene. En vakker og forenklet, nærmest arketypisk kjærlighetsroman, og en dypt moralsk historie, som lar deg føle at du gjør en «jobb». Å lese er «rewarding», som engelskmennene sier når de har besøkt et interessant, men slitsomt sted, som India, og de kommer hjem og sier: ja, dette var viktig, noe alle burde se, for å vite at også slikt fins i verden. Eller enda verre: jeg er glad det ikke er meg. I voksen alder har jeg et ambivalent forhold til glad-det-ikke-er-meg-litteraturen. Jeg synes fortsatt at den trengs, men er usikker på hvorfor, er dårlig samvittighet sunt, for at vi ikke skal ta flaks og lykke som en selvfølge, eller skal den lære oss at det nytter å handle? Har denne typen litteratur en funksjon også om den ikke aktiverer oss? Er medfølelse nok?

Ingen må vite er for meg først og fremst en vakker roman, med et poetisk, iblant nesten smertefullt utsøkt språk. Jeg ville ikke ha likt den dårligere uten det mørke temaet, kanskje tvert imot. Jeg synes Basso er mest forutsigbar der det onde kommer inn, det er disse passasjene som lærer meg minst, noe som kanskje er et paradoks, siden jeg skjønner at det er her hun vil mest, ser sin misjon. Men det som sitter igjen hos meg, to måneder etter lesninga, er det samme som satt sterkt i kroppen da jeg nettopp hadde lest den: det sanselige, vakre og forelskede, samt det hverdagslige, det konkrete arbeidet på gården og ikke minst, møtet med dyra.

Det jeg husker best er situasjonene rundt middagsbordet, hvor Ingeborg er forelska og beinet til slåttegutten Mikkel ligger inntil hennes under bordet, og han snur seg og ser på henne, så hun bommer på munnen med suppeskjea. Opplevelsen av pubertet, med brystkuler som vokser og kjennes harde for første gang. Katta som smyger seg mot leggen med halen høyt, eller kua som skal melkes og vifter med halen, rører på ørene og stamper litt, pelsen som er varm og kjennes god mot kinnet. Det er her Basso imponerer, her hun er på hjemmebane, og for meg er det dette som skiller boka positivt ut fra andre «temabøker». Det er også dette som gjør historien tidløs, og dermed spiselig for oss som mangler dragning mot «historiske» romaner. For om boka ikke hadde vært historisk korrekt (noe den helt sikkert er), så ville den likevel lært oss noe eget om å være menneske.

Utdrag fra Ingen må vite av Aina Basso (2008, s40).

Utdrag fra Ingen må vite av Aina Basso (2008, s40).

Du kan fortsatt rekke å kjøpe denne boka i gave til noen til jul. Ikke la deg skremme av at forlaget sier «ungdomsroman», den passer minst like godt for voksne. Hvis du ønsker en mer tradisjonell anmeldelse av Ingen må vite, med større innslag av innholdsreferat, kan jeg anbefale Nordlys (Linda Kaspersen), og Bergens Tidende (Anne Schäffer).