jump to navigation

Game of Drones (intervju Tonje Hessen Schei) 13. mai 2014

Posted by Oda in Film, Intervju, Rushprint.
Tags: , , , , ,
add a comment

Den norske filmskaperen Tonje Hessen Schei har lagd en dokumentar om militære droner som allerede har gjort furore i USA. Den er nettopp vist på SVT, og TV2 skal vise en norsk versjon til høsten.

Jeg gjorde et lengre intervju med dokumentaristen til Rushprint nyeste papirutgave, og nå har vi gjort det tilgjengelig på nett!

Lenke med tittel og ingress nedenfor.

Foto: Anna Myking

Dokumentarfilmskaper Tonje Hessen Schei. Foto: Anna Myking

Game of Drones – en slagmark mellom dataspill og krig

– Steget mellom å ha en drone som observerer og en drone med våpen er kort, sier dokumentarfilmskaper Tonje Hessen Schei. Hun er aktuell med Drone, en internasjonal film full av sprengkraft.

Advertisements

Fanny og Alexander (Kjetil Bang-Hansen) 10. november 2010

Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Rushprint, Teater.
Tags: , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Ifjor på denne tida gjorde jeg et intervju for Rushprint med teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen. Han var den første i verden som våget, og fikk lovt til, å tilrettelegge Ingmar Bergmans manuskript «Fanny og Alexander» for teater. Stykket fikk stor oppmerksomhet internasjonalt, og ga startskuddet for en rekke andre oppsetninger verden over. Blant annet var det finsk urpremiere 15. september 2010, og dansk 1. oktober i Aarhus (klikk for anmeldelser). Den første svenske oppsetningen varsles på Dramaten først i 2012. Men det norske Nationaltheatret var først, og i februar/mars 2011 settes stykket opp igjen i en etterlengtet reprise. Oppsetningen gikk for fulle hus ifjor, og de nye billettene er nettopp lagt ut… men noen forestillinger er allerede utsolgt, så det er lurt å slå til raskt! Billetter kan kjøpes her. Og siden Fanny & Alexander gjerne forbindes med jul, og det i Oslo nå snør for første gang i høst, tenkte jeg like godt å gi deg intervjuet.

Kjetil Bang-Hansen

Teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen foran Nationaltheatret i Oslo, etter verdenspremieren høsten 2009. (Foto: Oda Bhar)

Nytt lys på Bergman

­Fortelleren er en løgner som elsker sannhet. Dette er essensen i Fanny & Alexander, ifølge teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen. Han ble den første som tilrettela Bergmans manuskript for teater, slik at verdens­premieren kunne foregå i Norge.

– Det er vemodig at Bergman ikke selv lagde teater av dette. Det handler om teater, og han kjente teatret. Teater er masker, alle ansiktene, at vi ikke vet hvem vi er. Som i talen han holder til skuespillerne: Hvem er jeg? Er jeg bare en refleksjon av rollene mine? Slik tenker mange i våre dager.

Forestillingen ved Nationaltheatret har fått gode kritikker. Stykket skal nå settes opp flere steder i Europa. Men ikke ved Dramaten, Bergmans eget teater.

– Det var meningen at de skulle være først ute. I Norge fikk vi rettighetene på betingelse av å ha premiere etter dem. Vi fikk lov til å ha premiere tre dager etter. De skulle sende oss et manuskript.

Men ifjor høst ble det klart at Dramaten ikke ville sette opp stykket. Hva som lå bak var uklart. Nationaltheatret kunne få verdenspremieren, og Kjetil Bang-Hansen fikk i oppdrag å lage manuskriptet.

– Jeg hadde tre mulige kilder: Filmversjonen på tre timer, tv-versjonen på fem timer, og boka som er en blanding av dialog og fortelling. Jeg valgte å ta utgangspunkt i boka.

Kjersti Holmen som moren Emilie Ekdahl, med to av barna som spiller Fanny og Alexander, høsten 2009. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Teater er fortetning

Hvorfor har ingen dramatisert Fanny & Alexander tidligere? Bergman selv var kritisk til ideen. Etter hans død gikk rettighetene videre til en stiftelse, som beholdt en restriktiv holdning. Utfordringen ble å tilpasse uten å endre for mye. Behovet for endringer handlet mye om forskjellen på film og teater. Filmen snakker gjennom stemning og observasjon, mens teatret trenger tydelighet og dialog.

– Jeg måtte klargjøre ting i teaterstykket. Filmen er ekstremt episk. Den bare ruller forbi, scenene følger hverandre, det er nesten ingen rytmeskifter. Oppdelingen er klassisk med akter. Det er fullt av vakre panoreringer og nærbilder. Strukturen er udramatisk og det finnes ingen klar slutt. Når du tror det er over legger Bergman ut nye tråder som aldri blir samlet.

Den løse strukturen var frustrerende.

– Hvor ville han hen? Var han så forelsket i sin egen fortelling at han bare fortalte, uten å ta standpunkt? Mangelen på standpunkt kan være en styrke. Dette er hans rikeste film, en overflod av historier som strømmer ut. Men dette er vanskelig på teatret, hvor du trenger en holdning. Du må fortette, fordi dramatikk er fortetning. Er det grunn nok til å fortelle at en historie er vakker? På en måte syntes jeg at Bergman hadde vært litt feig.

Kanskje har publikum et for naivt syn på Fanny & Alexander. Men det kan være Bergmans egen feil.

– Jeg ville ikke at det skulle handle om Bergman som ser tilbake på sin barndom. Hvis du begynner å grave er dette en forferdelig historie. Den ha satt ekstreme prosesser i gang i en ung gutt. Alexander blir i en labil periode konfrontert med tre miljøer, tre fedre. Hvordan virker det på ham?

For å utforske skrev Bang-Hansen inn en ny karakter, den voksne Alexander, spilt av Kåre Conradi. Barneskuespillerne kunne slippe unna med mindre tekst, når de vanskelige replikkene kunne tas av den voksne Alexander.

Kåre Conradi spiller den voksne Alexander, en figur som ikke fantes i Bergmans film. I teaterstykket benyttes han ofte som en forklarende voiceover. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Konflikt mellom ideer

For meg var teaterstykkets største bidrag nedtoningen av det religiøse. Det handler mindre om kristendom enn ideer, en psykologisk konflikt. Maskespill og livsløgn settes opp mot en søken etter sannhet og oppriktighet, som Emilie håper å finne hos Biskopen. På denne måten blir det mer forståelig at hun velger ham, selv om håpet slokner straks hun og barna flytter til bispegården. Det hjelper også at Bjørn Skagestads biskop virker langt mer erotisk enn Jan Malmsjö i filmen, spesielt i innledningsfasen.

– Den voksne Alexander må spørre seg selv: Hva var det mor lengtet etter? Hvorfor skulle hun gifte seg med en sadist? Det kan ikke bare ha vært sex. Det må ha vært noe mer.

Kjemien mellom Kjersti Holmen og Bjørn Skagestad er så god at det blir mer forståelig hvorfor hun faller for den brutale Biskopen. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Mange som har sett filmen husker kun den første delen, med julefeiringen og det glade familielivet. Bergman kaster et rosa slør over den store familien, men medgir at de har brister. Det er en teaterfamilie og han kaller dem Ekdahl, som i Vildanden. Dette er livsløgnens familie, og i teaterstykket virker de langt mindre sorgløse enn i filmen. Latteren har bismak, den er litt for skingrende. Ingen av ekteskapene er lykkelige. Denne tydeligheten stammer fra boka.

– Verken Alexander eller Fanny er ekte barn av Oscar. Emilie og Oscar ligger ikke med hverandre. Han er snill og unnvikende, Emilie kaller ham sin beste venn. Hva har situasjonen gjort med Alexander? På et eller annet plan må han ha merket at noe mangler. Han har ingen ordentlig far som tar ansvar.

I Kjetil Bang-Hansens tolkning blir det ikke utelukkende en tragedie når Emilie mister sin første mann. Det blir også en mulighet til frigjøring, å legge bak seg falskheten som gjorde henne ensom i ekteskapet.

– Vi lever alle i en situasjonsbetinget verden. Men samtidig har vi i oss en lengsel etter noe absolutt, en kjerne eller essens. Det største kallet, den eneste kvinnen. Men vi feiler hele tiden. Alle trenger en balanse i dynamikken.

Instruktør Kjetil Bang-Hansen nekter seg heller ikke de spektakulære tablåscenene Nationaltheatret er som skapt for. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Et viktig tema i teaterstykket blir Alexanders forhold til tre fedre. Den første er Oscar, den andre er Biskopen, men hvem er den tredje?

– Fra Biskopens hus blir Alexander reddet gjennom magi. Han havner i huset til Isak, en slags underjordisk verden hvor Isak får rollen som åndelig veileder. Alexander får fortellingen om menneskenes vandring på jorden. Han blir også konfrontert med seg selv gjennom Ismael, som er hans eget speilbilde. Ismael forløser de mørke kreftene i ham, bidrar til det som kanskje er et mord på Biskopen. I den avgjørende scenen holder Ismael ham fast og sier: Vi er egentlig den samme, jeg skal hjelpe deg. Å joda, jeg vet at du vil. Ismael blir dødsengelen, en terrorist eller selvmordsbomber.

Sverre Anker Ousdal som Isak og Kari Simonsen som matriarken Helena Ekdahl. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Filmens virkemidler

Det klareste sporet etter filmen i teaterstykket er musikken.

– Jeg beholdt det musikkstykket som er et bærende tema i filmen. Først lette jeg gjennom mye annen musikk, men det ble ikke like bra. Til slutt tenkte jeg: Okei, la meg gi et ekko av filmen.

Men musikk brukes annerledes i teater enn på film. Stort sett må den begrenses til overgangene.

– Film har fordelen av raske skift, i form av klipp. Skift i teatret tar lengre tid. Da kan du bruke musikk for å kompensere, trekke følelsen med, for å bevare det emosjonelle nivået hos publikum. I det øyeblikket dialogen får fart igjen må du ta bort musikken.

En annen måte å bruke skiftene på er tekstblokker. Den voksne Alexander blir en slags voiceover i enkelte av skiftene. Visuelt gjør han lite av seg, men bidrar med informasjon og refleksjoner.

– Jeg ønsket å fortelle uten å bli borte i fabelen. Bergmans fortelling er en elv som renner, og jeg trengte en stein i strømmen, et reflekterende element. Den voksne Alexander gjør det mulig å stoppe tiden, spørre hva som egentlig skjer.

Flere scener i stykket har filmatiske kvaliteter. Spesielt gjelder dette split screen-teknikken under scenen hvor Ismael utfordrer Alexander, mens Biskopen dør på motsatt side av byen. Scenerommet er mørkt bortsett fra to separate lyskjegler med parallelle begivenheter. Effekten er dragende og intens, og danker ut Bergmans tradisjonelle kryssklipping.

– Jeg ønsket å øke tempoet under det dramatiske høydepunktet. Bergmans struktur er kronologisk og gammeldags teatral. Det blir udynamisk. Jeg ville flette sammen scenene for å skape et rytmisk skift, en akselerasjon.

Tross en mørkere stemning i teaterstykket enn i filmen, får vi også livsglade scener fra den ekdahlske julefeiringen. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Den klareste referansen til filmen er Alexanders lek med sin laterna magica. Et fargerikt lysbilde snurrer på scenen, men kulissene blir for dominerende til at bildet kommer fram. Kunne effekten blitt bedre i et mindre bløtkakeaktig, mer minimalistisk miljø?

– Jeg vurderte et enklere miljø. Men jeg tenkte at filmen uansett ville slå oss på lys, vi kunne blitt en blek refleks. Det virket bedre å rendyrke teatrets fordeler. I tillegg følte jeg et visst kommersielt press når det gjaldt kulissene. Mange ville nok blitt skuffet om den Ekdahlske overfloden fra julefeiringen forsvant.

Mari Maurstad og Nils Ole Oftebro under julefeiringen. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Nye profiler og skygger

Hos filmfans har skepsisen vært stor til å lage teater av Fanny & Alexander. Hvorfor lage en ny versjon av en så vellykket historiefortelling? Kjetil Bang-Hansen synes innvendingen faller på sin egen urimelighet.

– Å fortelle en historie på nytt slipper lyset inn fra en annen vinkel. Det oppstår andre skygger, andre profiler. Den klassiske litteraturen er basert på å kunne fortelle de gamle historiene om igjen. Et verk viser alltid nye sider av seg selv når det møter ei ny tid.

Nye tolkninger kan gjøre historien relevant for et nytt publikum.

– Bergmans drivkraft var brytningen i hans egen bakgrunn, mellom konflikten med faren og hans egne ønsker. Å skape kunst er å gjøre noe ut av konfliktene, noe som er Isaks gave til Alexander når han forteller historien om å gå til kildene. Derfor lar jeg Kåre Conradi si helt på slutten: En fortelling er en fortelling er en fortelling. Den kan fortelles på mange måter, men du må gi den videre. Det er alt den forlanger. Gi fortellingen videre!

Teateret4

Teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen foran Nationaltheatret uka etter urpremieren, november 2009. (Foto: Oda Bhar)

Og nå gjør Kjetil Bang-Hansen nettopp det.

– Ja, jeg gir den videre. Jeg har begynt, slik at andre kan fortsette. De kommer til å ta nye og mer radikale grep enn jeg fikk lov til. Det blir lettere nå, som det er tatt hull på materialet.

Mest av alt håper han å ha bidratt til en ny lesning.

– I begynnelsen spurte jeg hva folk tenkte om Fanny & Alexander. Det viste seg at ingen hadde reflektert over historien. De hadde bare tatt den inn som en stor kake. Hva ligger i historien? spurte jeg. Det har jeg ikke tenkt på, svarte de, det husker jeg ikke. Da tenkte jeg: Her ligger det noe. Fortellingen hadde lukket seg rundt seg selv. Den var så vakker og rik at den skjøv folk fra seg, framfor å trekke dem inn. De ble invitert inn på julemiddagen, men ikke på tankeinnholdet.

Intervjuet er tidligere publisert i Rushprints julenummer 2009 (s46-47). De fleste bildene i artikkelen er promobilder fra Nationaltheatret, signert den kjente portrettfotografen L-P Lorentz.

Teaterforestillingen av «Fanny og Alexander» gjør mye av kontraster som lys og skygge, glede og sorg. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Armadillo – en frontlinjefilm 27. august 2010

Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Dokumentarfilmen Armadillo har i sommer slått ned som en bombe i Danmark, og nå skjer det samme hos oss. Hvorfor? Filmen viser at krig er grusomt, og det kan være sjokkerende nok, men hva er nytt? Har vi ikke visst dette fra før? Jeg spurte regissør Janus Metz og fotograf Lars Skree hva som gjør Armadillo unik.

Fotograf Lars Skree og regissør Janus Metz under paneldebatten etter førpremieren på Vika kino 23. august 2010. (Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

– Det gikk raskt opp for oss at vi ikke kunne lage en rendyrket karakterfortelling. Det kunne ikke være noen klar hovedperson. Hvis du skal fortelle en overordnet historie om krig, blir det vanskelig å få med alle fasetter om du holder deg spesifikt til én person. Gruppen på tretti ble en styrke fordi vi kunne trekke på de ulike opplevelsene, og styre det kaoset krigshandlinger er. Vi visste jo ikke på forhånd hvem som kom ut for noe. Med et bredere perspektiv kunne vi ha alle følere ute.

Krigens ondskap – en banal observasjon?

Ifølge regissør Janus Metz gjorde de noen valg som skiller seg fra klassisk fortellerteknikk. Klipperen Per K. Kirkegaard har kalt prinsippet de brukte for «gruppens flytende dramaturgi».

– Vi har en gruppefortelling, hvor noen karakterer bærer fortellingen fram. Vi skriver inn de historiene som er mest relevante for gruppens utvikling.

Armadillo blir et filmens svar på en kollektivroman.

– En tradisjonell hovedperson vil du følge fra start til slutt. Du går lengre inn i den enkelte karakter. Denne filmen går inn i en tematisk prosess omkring hele gruppen, og samholdet, mer enn den søker en hovedperson.

Det er påfallende hvor hurtig gruppesamholdet utvikler seg, tatt i betraktning at soldatene er vokst opp i en individfokusert kultur som vår. Dette kjenner vi fra andre moderne krigsfilmer, som Steven Spielbergs Band of Brothers.

– Underveis skjer en utvikling i den kollektive selvforståelsen. Leirmentaliteten blir sterkere. Det blir også en historie om utviklingen i den vestlige verdens engasjement i Afghanistan.

Blir ikke perspektivet likevel for snevert? Selv med en gruppe som fokus ligger perspektivet på mikronivå. Det handler om hva krig gjør med den enkelte soldat, og kaster ikke lys på mer strukturelle forhold, som hvorfor de er i Afghanistan, hva som skjer i andre deler av landet, om nærværet virker i et større perspektiv. Derimot ser vi at krig er forferdelig, at det skader dem som deltar både fysisk og psykisk. Men er ikke dette en ganske banal observasjon? Og er ikke det samme blitt fortalt mange ganger før?

– Jeg tror filmen handler om langt mer enn at krig er forferdelig. Det er jo et psykologisk portrett av det som skjer med mennesker i krig. Ikke bare på individnivå, men innad i gruppen.

Janus Metz har regi og manus. (Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Dataspill som hyperrealitet

Det kanskje mest imponerende i Armadillo er filmingen i felten. Vi deltar i viktige trefninger, ikke bare gjennom fotografens eget kamera, men mindre kameraer montert på soldatenes hjelmer.

– I scenene fra kamphandlingene har vi klippet sammen ulike opptak fra hjelmkameraene og hovedkamera. Du kan se det på at kvaliteten varierer, hvor kornete bildet er.

Dels er hjelmkameraene vendt mot soldatenes ansikt, som vi ser på nært hold med bevegelig bakgrunn, dels framover mot det soldatene ser.

– Vi gjorde dette primært fordi det innfører en førstepersonsvinkel, som en referanse til computerspill.

Referansen er også tilstede når det kryssklippes fra kamper til soldater som spiller krigsspill på fritida. Allusjonen blir overtydelig: Hva gjør det med en soldat å ha sett krigsfilmer og spille krigsspill, både før og etter at han selv havner i kamp?

– Jeg sier ikke at vi oppfatter virkeligheten som et dataspill. Men det kan bli del av den måten vi oppfatter virkeligheten på.

Kanskje handler det om hvordan du skaper heltebilder. Kanskje tenker du deg inn i kjente historier fra Hollywood.

– Filmen prøver ikke å gi svar, men peke på hyperrealiteter – slike vi ikke lett kan gripe. Dette hadde vært vanskelig å få fram i en alminnelig reportasje. Det handler om å dvele i øyeblikkene, momentene, og vise den som ser at det kan finnes spørsmål der.

Fiksjonreferanser

Det er også referanser til fiksjonsfilm i Armadillo. Allerede i første scene, når kamphelikoptrene henger i disig gul solnedgang til tunge flappelyder, blir vi minnet på en av regissørens yndlingsfilmer – Apokalypse nå! Likheten med The Hurt Locker er også åpenbar, enda filmskaperne påpeker at opptakene deres ble gjort før den hadde premiere. Opplever vi Armadillo som ekstra relevant fordi vi kjenner filmspråket fra fiksjonsfilm? Klippinga er hurtig og effektiv, lydbildet suppleres med musikk og stemningstoner. Ifølge regissør Janus Metz er det mer et spørsmål om stil enn sjanger.

– Lars Skree og jeg har laget flere filmer sammen, og utviklet en egen stil. Det handler ikke om fiksjon eller dokumentar, men tilstedeværelse, en scenisk bevissthet. Hva slags hendelse prøver vi å vise? Hvordan plasserer vi den i en større fortelling?

Når det gjelder fortellerteknikk har fiksjonen et forsprang.

– Fiksjonsfolk forteller i bilder. De er vant til å bruke bildesiden effektivt til å understreke historien. Dokumentarister lider gjerne under å bli bedømt utfra en slags tv-tradisjon.

Fotograf Lars Skree er enig i at det ikke kan finnes noe skarpt skille mellom dokumentar og fiksjon.

– Men det har vært vanskelig å skildre ting som dette i dokumentarer, fordi du sjelden kommer så nær fronten som vi gjorde. Det er både farlig og ressurskrevende. Journalister er oftest henvist til å snakke med soldatene etter kampene, og spørre dem hvordan det var. Hva opplevde du? Synes du det går bra? Dette skaper en mye større avstand til stoffet.

Han ønsket en annet filmspråk enn i en vanlig nyhetsreportasje.

– Det jeg liker i fiksjonens verden er det estetiske, pausemessige, episke. I en nyhetsreportasje er det ordet og handlingen som styrer.

Er ikke historiefortelling vanskeligere innen dokumentar også fordi historien mangler før opptakene er gjort?

– Hvis du gjør godt forarbeid vet du såpass mye om karakterene og historien at du kan være i forkant når noe skjer. Vi visste at det var viktig å filme deres første kamp. Vi ville følge tråden med Mats og hans mor, som bekymret seg over sønnens reise. Hendelsene utvikler seg jo, men utfra forarbeidet kan du tilrettelegge for det filmiske blikk.

Feige politikere?

Filmskaperne startet med en kampgruppe på ti menn. Soldatene som bærer historien er valgt ut fra en gruppe av frivillige.

– Ganske raskt skilte noen seg ut som interessante: Mats og Daniel, Kim og Rasmus. Der lå omdreiningspunktene, ulikhetene i gruppen. Det var der vi kunne få historien fram.

Den klareste nøkkelpersonen blir Daniel, som dreper fem talibanere i filmens klimaksscene. Det er han som i debriefingen kaller drapene for «likvidering», en uttalelse som skapte sterke reaksjoner i Danmark. Det var disse scenene forfatter Carsten Jensen mente da han skrev i en kronikk at Armadillo kom til å smadre det danske selvbildet. Det har vært snakk om et rettslig etterspill for den unge gutten, som kanskje bare spilte bråkjekk i et forsøk på å takle psykologisk stress. Enkelte har stilt spørsmål ved debattens fokus. Er det avgjørende hvordan vi snakker om krigen, eller hva krigen faktisk er? Disse guttene har fått i oppdrag å drepe. Hvor lite aggresjon tror vi de kan gjøre det med? Er det et element av skinnhellighet i politikernes reaksjoner?

– Jo, det kan du si. Det ville være feil å dytter ansvaret over på soldatene, eller på Daniel, og si at: vi har noen brudne kar. Men det synes jeg faktisk ikke har skjedd. Først ble det et ramaskrik: Gjorde de det eller ikke? Men dette pågikk i ganske få dager. I ettertid synes jeg debatten i Danmark har foregått på et mer overordnet nivå, slik vi ønsket at den skulle gjøre. Hvorfor er vi i Afghanistan? Hvorfor vil unge mennesker dra til Afghanistan, og hva gjør opplevelsene med dem? Hva er krig?

– Det er også påfallende, innskyter Skree, at det først er nå har blitt snakk om å trekke seg ut av Afghanistan. Nå kan man snakke om slike ting, mens det for bare et års tid siden var tabu.

Forståelig paranoia

I Norge har det væpnede engasjementet i Afghanistan knapt vært behandlet på film. Sara Johnsen hadde en bihistorie i Upperdog, og frilansjournalist Pål Refsdal slapp i vår den korte, men interessante dokumentaren Kidnappet av Taliban, om hendelsene forut for hans egen bortføring. Har engasjementet vært større i Danmark?

– Det har vært noen få tilfeller, sier Metz. Susanne Bier behandlet temaet i Brødre, og det har dukket opp i dramaserier som Livvagterne. Men Armadillo er første rendyrkede krigsfilm fra Afghanistan.

Fotograf Lars Skree har tidligere vært med og lagd en tv-dokumentar fra Afghanistan, og merket seg at særlig ett perspektiv mangler.

– Journalistene er engasjerte, men det som undrer meg er det fullstendige fravær av afghanere. Du ser dem løpe rundt i bakgrunnen, og det blir kastet bomber, men de får aldri fortelle sin versjon. Soldatene blir spurt: Hvordan opplever du det når bombene faller? Mens lokalbefolkningen får enorme flybomber i hodet, og ingen spør dem.

Rammer ikke denne kritikken også Armadillo? Tja, sier Metz, og nevner sekvensen hvor en kontaktoffiser og tolken hans kommer forbi en koranskole. Afghanerne sier at de ikke kan sladre til danskene, for da vil de bli skutt av Taliban. I en annen sekvens forteller en bonde at han har mistet kua si, og viser dem hvor kua sto bundet.

– Der synes jeg vi kommer nært på og får litt Afghanistan. Ønskedrømmen hjemme var selvfølgelig å fise ut et par dager og se hva som skjedde bak murene… Men det var for farlig.

Den lukkede verdenen soldatene lever i ble også filmskapernes.

– En forutsetning var at vi skulle jobbe tett på soldatene. Vi ble nødt til å tenke: Javel, så må vi jobbe med det manglende utsynet. Hele tiden er det mennesker som kikker på dem, betrakter dem. Det minner helt klart om situasjonen i The Hurt Locker. De blir stadig iakttatt.

Et viktig moment ble å beskrive paranoiaen.

– Den følelsen hadde vi jo. Det at ingen ante hvem som sto der ute. Hva gjør den mannen? Graver han ned bomber? Det kunne like gjerne være en som reparerte en pumpe. Man er sendt ned for å hjelpe noen man ikke vet om kan ta imot ens hjelp, om de er under innflytelse av noen andre, holder med noen andre. Jeg kan godt forstå paranoiaen.

Problemet er også at du ikke kan hjelpe dem du ser. Kanskje hjelper du noen andre, men de som er like i nærheten får skutt kuene sine, og du tråkker ned de nysådde markene deres. Folk nær slagmarken får det alltid verre. Kanskje får noen det bedre et annet sted, men det vet du ikke.

– Dette er jo det filmen ikke riktig kan se. Det er en frontlinjefilm. Det kan godt være det nytter at vi er der, men det synes jeg vi skal spørre afghanerne om. Det er det ikke mange som gjør.

Armadillo har norsk premiere idag, 27. august 2010.
Intervjuet er skrevet for Montages.

Hemmeligheten (Filmkyss) 29. januar 2010

Posted by Oda in Filmkyss - en kinoroman, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , , , , ,
31 comments

Jeg visste det da jeg reiste til Tromsø. Jeg visste det på flyet, i gatene og kinosalene. Jeg visste det på kafé med nettvenner, på pressefesten med kollegene, på sushirestaurant med Sylvi som jeg bodde hos hele uka. Jeg tenkte stadig på det, men kunne ikke nevne det for noen. Det var snakk om en konkurranse, et resultat som skulle offentliggjøres til en viss tid, ikke før den nest siste dagen på festivalen. Fram til da var alt superhemmelig. Jeg hadde bare fortalt det til tre personer: kjæresten min, moren min, og redaktøren som sendte meg til TIFF. Han måtte få vite hvorfor jeg leverte mindre enn planlagt, fordi jeg måtte delta på hemmelige forlagsmøter, og lørdagen ville forsvinne i kunngjøring og feiring.

Tromsø Swingklubb

Tromsø Swingklubb under åpningsseremonien på TIFF. Foto: Oda Bhar

De første dagene var jeg intensivt tilstede på TIFF, tok bilder på åpningen, skrev referat og filmomtaler, så hele retrospektiven til den franske regissøren Claire Denis. Jeg intervjuet henne torsdag, ventet om morgenen i baren som stakk ut over vannet fra festivalhotellet, med utsikt til tåka i Tromsøsundet. Båtene gled forbi som store skygger, såvidt synlige, bare til å ane, mens sola prøvde å kjempe seg gjennom til dem. Jeg var oppspilt, men ikke direkte nervøs, som vanlig foran et intervju. Jeg fulgte båtene med øynene mens jeg tenkte over livet mitt, tenkte over om det nå trer fram, blir synlig slik jeg vil, ikke bare glir forbi som en kontur og forsvinner i tåka.

Foggy harbour

Utsikt fra Skibsbroen bar i Ishavshotellet, like etter at jeg har intervjuet Claire Denis. Som du ser vant sol over tåke til slutt. Foto: Oda Bhar

Claire Denis var skummel, skarp, energisk og fantastisk. Jeg hadde researchet som en gal, og jeg tror hun merket hvor gjerne jeg ville, for en gang jeg surret med to av filmtitlene, og mumlet beklager, tror kanskje jeg har sett filmene for tett på hverandre, så ristet hun kjapt på hodet: No, no, don’t worry. Det var noe helt annet enn jeg så på scenen neste dag, da hun tok hvert upresise ord fra intervjueren i verste mening, og svarte på den bortvendte, bryske måten som er typisk for en fransk madame, en som er vant til å få det som hun vil, har skapt utrolige ting og er klar over det.

Utgivelser MARGbok

Noen av MARGmedias utgivelser i 2009, som jeg fikk i gave for å se hva de driver med. Foto: Oda Bhar

Fredag kveld var det middag med forlaget. Jeg fikk hilse på de tre i juryen, og den andre prisvinneren, hun som vant førstepremien. Solfrid Sivertsen er etablert forfatter, har tolv bøker bak seg, og bor på Vestlandet. Jeg fikk vite at flere etablerte forfattere hadde sendt inn til konkurransen, og jo mer jeg hørte, jo mer ydmyk ble jeg. Det er et mellomstort forlag, bare et par år gammelt. De står bak tidsskriftene MARG og Kuiper, og har i 2009 gitt ut antologier, faktabøker, en barnebok, en roman. Romankonkurransen ble utlyst for å dra i gang den skjønnlitterære satsningen, og flere manus er kommet inn som de vil jobbe videre med. Jeg liker hvordan de snakker om den litterære ambisjonen, å satse på design, knytte til seg gode fagfolk. Det gjelder å ikke bli feiltolket som regional, marginalisert, et tema jeg kjenner igjen fra andre samtaler denne uka, også i filmmiljøet.

Tromsø bibliotek

Tromsø bibliotek, som tidligere var kino. Foto: Oda Bhar

Lørdag klokka elleve møtes vi på Aunegården, en kafé som tidligere har vært slakteri. På veggen er det gamle svarthvitt-bilder av grisekadavre og menn med store kniver. De andre spiser kake, men jeg er for nervøs. Klokka tolv bryter vi opp, og klokka halv etter er vi på plass i øverste etasje av biblioteket. Det er en fantastisk bygning med åpen glassfasade under et dramatisk bølget tak, en ombygd versjon av den gamle storkinoen i betong fra 1969, som ble ledig da kommunen åpnet nybygd kinosenter i 2005. Det er satt fram stoler foran en mikrofon, med utsikt nedover Cora Sandels gate til havet og fjellene bak. Vi sitter hver for oss i salen, for ikke å avsløre noe. Også Sylvi er dukket opp, hun skal dekke begivenheten for NRK, og jeg lurer på om hun aner noe. Det ser ut som hun stusser når hun kommer opp trappa og oppdager meg. Men ingen av oss sier noe. Vi er superdiskré.

MARG at Tromsø liberary

Øverste etasje på biblioteket like før prisutdelingen. Foto: Oda Bhar

Redaktørene går opp til mikrofonen og snakker, først den ene, så den andre. De forteller om konkurransen, hvor mange bidrag som kom inn, hvordan arbeidet forløp. Jeg smugkikker på publikum, kanskje tretti stykker, de fleste voksne damer, og et par journalister med kamera. Ordet går videre til de eksterne jurymedlemmene, som skal lese opp begrunnelsene. Først kommer Ingeborg Arvola, hun introduserer min roman som vant andre premie. Jeg har ikke hørt ordene før, og lytter oppmerksomt. Det er bedre enn jeg kunne ha håpet, de har skjønt hva jeg ville, hva jeg prøvde å få til.

Juryen om «Filmkyss – en kinoroman»:

Ung, frisk, dynamisk, sjarmerende og klok er noen ord som beskriver denne romanen. Det fins mange måter å skrive god litteratur på. Romanen Filmkyss kan kanskje kalles en av morgendagens litterære sjangere – en kinoroman, som undertittelen er. Romanen er først og fremst historiens, først og fremst Minas, men den blir også leserens. Romanen lever og puster kino, lever og puster filmtitler. Filmomtaler og kjente filmsitater stiller fortellingen åpen og inkluderende for lesere av alle slag. Leseren blir invitert inn, og det er en hyggelig fortelling leseren blir invitert inn i. Filmreferansene er et rammeverk som gir balanse til teksten, det er ikke bare et verktøy for å skape noe hipt. Som hovedperson Mina ganske tidlig i teksten sier: «nobody puts Roar in a corner» – er det rart vi ble sjarmert?!

Vi ble også glade da vi fikk vite at Filmkyss var skrevet av Oda Bhar, en debutant. Romanen, som hovedpersonen Mina, har humor, en svært god evne til å beskrive mennesker og situasjoner, og den har integritet. Den gir oss en kjærlighetshistorie, og en historie om hvordan det ser ut på innsiden av ordene når en bedrift gjennomgår modernisering, effektivisering og omstilling til den nye tiden. Det er godt å lese en roman som satser på humor, men likevel har plass til sorg. Det er godt å lese en roman som forteller en kjærlighetshistorie, men som likevel er raus nok til å plassere omstrukturering til moderne, nedbemannet morgendag, som sentral tematikk. Det er godt å lese en tekst som med lavmælt humor erter alle disipler av moteord som synergieffekter. Mina er en ung kvinne vi har lengtet etter å møte i tekster, hun gjør det ved å holde seg litt i bakgrunnen, å tenke sine egne tanker, være lavmælt, men likevel bestemt, noe som blir en etterlengtet kvalitet i en verden der alle helst burde strebe etter å vinne Idol eller delta på X-faktor.

Prisutdeling

Solfrid Siversten (1.pris) og Oda Bhar (2.pris) ved premieutdelingen i MARGboks romankonkurranse. Foto: Tor-Bjørn Adelgren.

Jeg blir kalt opp for å motta blomster og et sølvfarget diplom, samt en overdimensjonert sjekk av den typen som er laget for presseoppslag. Etterpå bemerker Sylvi at jeg så forlegen ut. Du er egentlig beskjeden, sier hun, jeg har ikke tenkt på det før. Jeg føler meg avslørt, men ikke på noen dårlig måte. Hun har rett, og jeg lurer på hvordan dette skal gå, oppmerksomheten, et fokus jeg håper på, men samtidig frykter, for heller ikke jeg streber etter å vinne Idol, på den måten likner jeg hovedpersonen i min egen roman, med juryens ord: vant til å tenke mine egne tanker, men helst i bakgrunnen.

Jury & prisvinnere

Jury og prisvinnere i MARGboks romankonkurranse. Solfrid Siversten (1.pris) og Oda Bhar (2.pris) ved premieutdelingen i MARGboks romankonkurranse. Foto: Tor-Bjørn Adelgren.

Ovenfor ser du juryen og prisvinnerne. Fra venstre: Ingeborg Arvola (jury), Solfrid Sivertsen (1. pris), Oda Bhar (2. pris), Lene E. Westerås (forlagsredaktør og jury), Leif Høghaug (jury). Flere bilder fra prisutdelingen her, og noen fra TIFF og Tromsø her. Sylvi Liljegrens versjon av uka og prisutdelingen kan du lese her, og forlagets beskrivelse av Solfrids roman ligger her.

Punktet som rommer (Hødnebø) 24. februar 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , ,
22 comments

«Jeg skriver for å finne det punktet som skal romme alle punkter.» Tone Hødnebø har skrevet dette i sin tynne fine poetikk, og hun gjentar det i et intervju med Rullerusk på Chateau Neufs bokcafé. Poetikk er læren om hva diktning er og hvordan det foregår. Når en dikter skriver sin poetikk kan det betraktes som et slags program for diktningen, eller ihvertfall en refleksjon omkring skapelsesprosessen.

Rannveig & Tone

Hødnebø jobber med subtiliteten i språket. Hun vil peile seg inn gjennom en mistenksomhet mot dette språket, som kan kjennes så utilfredsstillende, og som likevel er vår eneste mulighet. Vi er nødt til å prøve! sier hun. Men det er greit å huske at språket ikke alltid er din venn. Det kan være bedragersk og lettvint, og vil gjerne lure deg inn i vante spor. En dikter bør alltid ha vilje til mistenksomhet og opprør.

Hånden skriver
men jeg slipper ikke unna
tankene som kjeder meg
de totalt ubetydelige tankene

Jeg skriver for å forbinde diktets
og leserens øyeblikk; det som ikke er
og det som allerede finnes

Jeg skriver for å motsi meg selv
oppsøker stillhet, men finner bråk
og forsømmer tiden jeg lever i

Jeg skriver for å finne det punktet
som skal romme alle punkter
løgn, min fortvilelse i et lykkelig øyeblikk.

(Tone Hødnebø i Nedtegnelser, 2008, s31)

Men hvordan merker vi et opprør i diktet? En opprørsk forfatter, hva slags dikter er det? En ung mann som proklamerer at han er den nye vinen? Eller kan det også finnes opprør i noe antatt «stillferdig»? Hødnebø er lei av denne kritikken mot sin egen poesi. Hun er også lei av innvendingen om at hun ikke bruker bilder, at diktene mangler det visuelle, som jo ellers er så typisk for mange poeter. For det første synes hun ikke kritikken stemmer. For det andre kan ikke slike overflatiske normer avgjøre hva som er god poesi.

Paul Klee: "Row of trees in the park", detail

Paul Klee: "Row of trees in the park" (1928).

I sin siste diktsamling forsøkte Hødnebø bevisst å være saklig, litt tørr. Som mange poeter for tida benytter hun seg av vitenskapens språk. Hvorfor? Jo, sier Hødnebø: Dikt skal alltid hente språk utenfra. Hvis du nøyer deg med det språket som er «tradisjonelt poetisk», da skjer det ingenting. Vitenskapens språk kan befrukte diktet. Men diktet skiller seg fra vitenskapen ved ikke å gripe direkte etter sannheten. Den amerikanske poeten Emily Dickinson, som Hødnebø har oversatt til norsk, snakker om å «si sannheten på skrå». Dette er diktets perspektiv. Den poetiske sannheten kan aldri gripes rett fram, den må sirkles inn og skjeles etter.

Det heter sørgepil.
Jeg leter etter mønsteret
i treets struktur eller fuglens anatomi
men hvordan undersøker man
et øye for et øye
og en spurv for en spurv
og hvordan dissikere
et lite hjerte.

(Tone Hødnebø i Nedtegnelser, 2008, s53)

Det opprørske kan handle om å undersøke maktstrukturene i språket. Språk er makt, og den som kan språket har i en viss forstand makt. Det konforme språket kan brukes til å undertrykke og forflate. Så hvordan kan vi rive ned maktstrukturene? Det kan bety å nærme seg det absurde. Som forfatter får du gjerne et tvetydig forhold til tradisjonen: På den ene siden prøver du å være mistroisk til konvensjonene, på den andre siden skal du finne din egen plass i det litterære landskapet. Problemet med tradisjonen kan være at den blir del av deg selv, og dermed usynlig: du kan ende med å sitere Shakespeare eller Ibsen uten at du er klar over det.

Paul Klee: "Rose wind", detail

Paul Klee: "Rose Wind"" (1922), detalj.

Jeg liker at Hødnebø flytter oppmerksomheten min vekk fra det typisk øyeblikksorienterte diktet. Det er ikke lenge siden jeg trodde det var slik poesi måtte være: En vakker beskrivelse av et syn eller en innsikt som kommer til oss pluselig, og må fanges. Istedenfor sier hun: «Dikt er forhalet tid.» Diktet skal ikke å nøye seg med det umiddelbare, ordene er ikke bare en hov som skal fange øyeblikk. Et dikt som tar kort tid å lese kan godt inneholde enormt mye informasjon: ulike tidsplan (fortid, framtid), referanser til andre verk etc. Men diktet kan også bli for komprimert. Det skal fungere umiddelbart, men også gi lyst til å lese flere ganger.

Paul Klee: "Suffering fruit", detail

Paul Klee: "Suffering fruit" (1933)

Denne posten er illustrert med bilder av den sveitsiske maleren Paul Klee (1879-1940). Også han var fascinert av vitenskap, spesielt botanikk, og Bergen Kunstmuseum har for tida en utstilling med dette som tema. Jeg tenkte, da de samme bildene før jul befant seg på Henie Onstad Kunstsenter, at timingen neppe er tilfeldig. Paul Klee passer svært godt i vår tid, hvor både samtidskunst og samtidspoesi er preget av en vitenskapsorientering til natur. Hva vil dette si? Det kan handle om virkemidler som abstraksjon, analyse, definisjoner, katalogisering, lovmessighet. Et åpenbart eksempel er fjorårets vinner av Brageprisen Øyvind Rimbereid (Herbarium), men tendensen er også tydelig hos andre yngre poeter som utga bok ifjor, Ingvild Burkey (Den mest tenkelige av alle verdener) og Marte Huke (Ta i mot).

Paul Klee: "Growth in an old garden" (1919)

Paul Klee: "Growth in an old garden" (1919).

Utstillingen I Paul Klees magiske hage kan ses i Bergen fram til 19. april. Noen flere bilder finner du hos meg på flickr her.

Når det gjelder Tone Hødnebø har Morgenbladet en god anmeldelse av den siste diktsamlingen hennes, og poetikken er omtalt i Klassekampen. Rullerusk skal ellers ha kudos for glimrende intervju på Chateau Neuf! Samtalen er også omtalt på bloggen hennes, her og her.

Rannveig & Tone