jump to navigation

FFS 2010: Kortomtaler 7. oktober 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

I ettermiddag rullet Film fra Sør 2010 i gang i Oslo, og foran oss ligger ti dager med kinofilm fra alle verdensdeler. Jeg hadde først tenkt å lage en post med anbefalinger, men på grunn av masse gøy skrivejobb har jeg ikke fått finlest programmet ennå. Istedet vil jeg legge ut kortomtaler etter hvert som jeg ser nye filmer. Foreløpig har jeg bare fått med meg to, i tillegg til den jeg selv valgte til Montages’ sideprogram (artikkel igår). Jeg kommer ikke til å legge ut nye poster hver dag, men la denne vokse nedover. Eller er det best å legge siste film øverst, etter god bloggeskikk? Kanskje finner jeg trailere også. Stikk innom igjen hvis du er interessert! Klikk på filmens navn om du vil se når den vises, og sjekk gjerne ut resten av festivalprogrammet her.

Og ja, det glemte jeg nesten: Ser du disse eller andre filmer på festivalen, som du vil anbefale eller advare mot, legg gjerne igjen et tips til meg (og andre) i kommentarfeltet!

13. A Brand New Life (2009, Sør-Korea, fr), regi: Ounie LECOMTE
Nydelig film om ei liten jente som blir forlatt av sin far på et barnehjem for å bli adoptert. Regissør Ounie Lecomte er selv koreansk adoptivbarn oppvokst i Frankrike, og har brukt sine egne erfaringer for å utvikle manus. Vi møter først den lille jenta i tryggheten bak på fars sykkel en kveld, deretter neste morgen i bakerbutikken for å kjøpe en kake til en uklar anledning vi får bange anelser om. Faren har ikke sagt hva de skal, bare at hun skal på en reise, og vantroen hennes når han reiser fra barnehjemmet uten å etterlate så mye som et telefonnummer er hjerteskjærende. Filmen handler om den karaktersterke jentas kronglete vei mot å akseptere situasjonen, en forutsetning for å finne nye venner på barnehjemmet, og kanskje til sist en ny familie i et nytt land – et flunkende nytt liv hun jo aldri bedt om. Den som ikke griner under den angstfylte, men håpefulle sluttscenen må nesten ha et hjerte av stein.

A Brand New Life vant FIPRESCI-prisen (filmkritikernes pris) under årets Film fra Sør, noe som innebærer støtte til norsk DVD-distribusjon, så hold utkikk framover. Det er den beste barndomsskildringen jeg har sett på ekstremt lenge, og kommentarfeltet på Film fra Sørs nettsted flommet over av folk som syntes den slo alle filmer de noensinne hadde sett. (Traileren nedenfor er dessverre bare tekstet på fransk, men jeg limer den inn likevel.)

12. She, A Chinese (2009, Kina, brit/ty), regi: Xiaolu GUO
Som forfatter er Xialu Guo kjent i Norge, for romanen Fremmedordbok for kjærester. Jeg likte boka og gledet meg til hennes første spillefilm She, A Chinese, en slags girlpower roadmovie om ei ung jentes ferd fra landsbygda i Kina, via en av de harde storbyene der, til Vesten og London. Dessverre ble jeg litt skuffet, for selv om heltinna er kul i sin halvt likegyldige lakoni og vilje til å bruke menn for å komme dit hun vil, så engasjerer aldri historien meg helt. Mye minner om romanen hennes, men forskjellen er en kaldere beskrivelse av karakterene, særlig den eldre mannen jenta lever sammen med i London. På den annen side er det flere lekre, halvnakne mannekropper med tattiser i filmen, hvis du liker sånt.

Xialou Guo har også lagd en dokumentarfilm som vises under årets Film fra Sør, Once Upon a Time a Proletarian, om misfornøyde kinesere i Kina. Se den med regissørintervju ikveld lørdag 16. oktober kl 19 på Parkteatret, eller på søndag klokka 18 samme sted.

11. Searching for the Elephant (2009, Sør-Korea), regi: Seung-goo JHUNG
En film om tredveårskrisa til folk som ser ut som asiatiske fotomodeller, komplett med opererte øyelokk for å virke mer vestlige. Det blir dermed et vittig paradoks når deler av handlingen foregår på en klinikk for plastisk kirurgi, hvor en ung lege har sex med jentene den ene dagen og opererer dem den andre. Mye klinisk og kjedelig knulling, og etterhvert en del blod og splatter. Alt i alt kjentes dette som to og en halv time av mitt liv jeg aldri får igjen – jeg holdt på å gå etter halvannen, men så kom det fem fantastiske minutter som lurte meg til å bli, noe som kanskje var en tabbe, selv om svaret på de fascinerende minuttene ikke kom før i sluttscenen. Formildende trekk er lekkert foto, eksperimentelle kameravinkler, og glatte fin scenografi av den typen mange koreanske filmer har for tida, med kjølige mennesker i et iskaldt urbant skyskrapermiljø.

10. Stolen (2009, Vest-Sahara, Bolivia, Australia), regi: Violeta Ayala & Daniel Fallshaw
Filmer som denne får meg til å tenke at modige journalister er det verden trenger mest. To australske journalister drar til en flyktningleir i Sahara (Algerie) for å filme en gjenforening mellom en mor og en datter. Planen snus på hodet når de hører afrikanerne snakke som om slaveriet aldri har blitt avskaffet. Er det fortsatt slik at lyshudede arabere hersker over den afrikanske minoriteten på uakseptable måter? Stemmer det at risken er stor ved å få barn? Kan den hvite «herren» bare komme å ta barnet fra deg, og gi det videre til hvilken slektning han vil, uten at politiet og domstolene vil hjelpe deg? Besteforeldregenerasjonen forteller om barn som ble røvet til ørkenen fra land lenger sør, for å vokse opp til tjenere i arabiske («hvite») familier, derav filmens tittel Stolen. Filmskaperne har hatt mye trøbbel både under og etter filmingen, i Afrika ble videokassetter stjålet eller måtte smugles ut, de ble satt i husarrest og fikk ikke slippe ut da de ville, og nå får de ikke slippe inn igjen. Både Marokko og Vest-Sahara blander seg inn. Til premieren i Australia ble intervjuobjekter sendt (av myndighetene) for å trekke tilbake alt de hadde sagt, stå på kamera og si de var blitt manipulert, betalt for å snakke etc. Bare denne kontroversen gjør filmen verdt å se. (Filmskaperne svarer på alle innvendinger som er reist under FAQ på filmens hjemmeside.)

Debatt på Parkteatret etter visning fredag 15. oktober kl 19, men filmen kan også ses lørdag kl 15 og søndag kl 16 samme sted.

9. Pink Saris (2010, Storbritannia), regi: Kim Longinotto
«Nei, du må ikke kaste deg under toget. Hva skulle det være godt for? Du må leve. Du må vise dem at du kan leve. Kanskje må du lide, men du kan ihvertfall leve.» Selvmord er ikke en uvanlig løsning på familieproblemer i India, heller ikke mord, og særlig når det gjelder unge kvinner. Ordene klinger derfor sterkt som trøst til ei ung jente som bare vil gi opp: jeg vil dø, kaste meg på togskinnene slik nabojenta gjorde. Det er et deprimerende miljø fullt av analfabeter som ikke vet bedre enn å denge hverandre med kukjepper, voldta svigerdøtre og la jentebabyer dø av mangel på medisiner. Men filmen er severdig og har rørende kvinneportretter, særlig hovedpersonen Sampat Pal, bulldoserkvinnen som har startet en organisasjon kalt Den rosa gjengen. Damene møter kvinnsterke opp som en hær av rosa sarier, enten det er på politistasjonen eller hjemme hos svigerforeldrene til ei mishandlet jente, for å påvirke beslutninger og tvinge fram bedre løsninger. Ofte lykkes de… selv om det sjelden blir direkte happy endings. Før visning innledet regissør Kim Longinotto, som under fjorårets Film fra Sør vant Dokumentarprisen for Rough Aunties (2008). Den filmen har jeg nevnt i to reportasjer tidligere: Fra prisutdelingen, og en debatt om kvinner som lager film.

8. Secrets of the Tribe (2009, Brasil), regi: José Padilha
Spennende, godt dramatisert dokumentar om sosialantropologer som har gjort lite godt for indianerne i Amazonas. Tittelen refererer til antropologene som «stamme», ikke hemmelighetene til indianerfolket de studerer, men deres egne. Regissøren (kort intervju nedenfor) prøver altså å snu blikket tilbake på forskerne. Første del av filmen er morsom, når selvhøytidelig amerikanske gubber med skjegg krangler om faglige ting. Det klippes vittig fra Z som sier «jeg tror X hater Y», til X som sier «jeg synes Y har en helt ynkelig forståelse av Yanomamö-folket!» Midtveis i filmen setter latteren seg i halsen, når informasjon om direkte overgrep kommer fram: Giftemål med mindreårig innfødt jente, pedofil homofil som betalte stammens smågutter for sex, vaksinasjoner som førte til hundretalls døde. Helt klart en film ALLE studenter på sosialantropologi bør se – og salen var full av dem. Litt dumt at vi ikke fikk sett de siste 7 minuttene fordi dvden streiket – og ENDA dummere at antropologen som skulle fortelle slutten av filmen, fordi han hadde sett en påsynskopi, tok mikrofonen og sa: «Jeg husker faktisk ikke hvordan den sluttet.» !!!??? Hvis noen har sett hele, avslør gjerne konklusjonen i kommentarfeltet.

7. The Blue Generation (2009, Indonesia), regi Garin Nugroho
Ganske kul og veldig eksotisk (og kanskje litt lang) musikkdokumentar om indonesisk rockeband… men det trakk litt ned at også undertekstene var indonesiske. Sangene var åpenbart politiske og innholdet vesentlig for band og publikum, så når tekstene kom opp på lerretet burde en oversettelse ha fulgt med. Intervjuet på scenen med regissør etterpå oppklarte en del av mysteriene – ædabæda til dem som forlot salen før filmen var slutt.

6. Let the Wind Carry Me (2009, Taiwan), regi: Chiang Hsiu-Chiung
Denne filmen var lørdagens høydepunkt for meg! Allerede da jeg gikk ut av salen ville jeg bare gå inn og se den en gang til. Heldigvis vises den to ganger til under festivalen. Det er en dokumentar om mesterfilmfotografen Mark Lee, som har jobbet over hele verden, også i Hollywood, og bl.a. hadde kamera på multiprisbelønte In the Mood for Love (Hongkong 2000, regi: Wong Kar-wai), som jeg synes er verdens vakreste og såreste kjærlighetsdrama. Denne gang følger vi Mark Lee gjennom tre år, bl.a. under Oslobesøket under Film fra Sør 2007, da han for første gang i livet hadde tatt med sin (80 år gamle) mor på reise! Utrolig rørende, vakkert, innsiktsfullt. Filmens tittel skal beskrive måten han bruker kamera på, ved aldri å planlegge faste rammer, men jobbe intuitivt med været og lyset som oppstår underveis, bevegelig som vinden selv. (Selv traileren nedenfor er nydelig, se den!)

5. Opium War (2008, Afghanistan), regi Siddiq Barmak
Det er morsomt at afghanerne flytter inn i gamle russiske stridsvogner, og opiumsvalmuer er vakre foran rustne tanks, men ellers fikk jeg absolutt ingenting ut av denne filmen. Jo forresten, alle folkeslag er kjipe, og særlig kvinner som misunner hverandre hus? Styr unna!

4. The Housemaid (2010, Sør-Korea), regi: Im Sang-soo
Klaustrofobisk kammerspill om å være ung, litt dum og litt vill, og tro at du kan spille høyt spill mot de rike. Forutsigbart hushjelp-knuller-ektemannen-plott, men velspilt. Det mest uforutsigbare var slutten, som likevel dessverre trakk ned. Remake av sør-koreansk klassiker fra 1960 (regi: Kim Ki-young), som også vises på årets Film fra Sør-festival.

Oppdatering 18. oktober: The Housemaid vant Sølvspeilet under årets Film fra Sør, altså festivalens gjeveste pris.

3. Sannhetens mange ansikter (2010, Norge), regi: Beate Arnestad
Denne dokumentaren fra en rettsak etter Rwanda-folkemordet var litt utilfredsstillende, som rettsaken må ha vært for de involverte. Alle lyver og alle er redde for å snakke. Merker at jeg mistet litt troen på denne typen oppgjør, tross den enormt sympatiske norske dommeren. Fint foto og bra regi, men synes likevel ikke filmen helt var verdt tida.

2. The Queen and I (2009, Iran/Sv), regi Nahid Persson Sarvestani
Dokumentar om møtet mellom to iranske kvinner i eksil. Den ene er Farah Diba, enken etter den tidligere Shahen av Iran, den andre er en venstrevridd regissør (nå bosatt i Sverige) som i 1979 deltok i revolusjonen som førte til Shahens avgang. Vil regissøren våge å konfrontere damen med Shahens overgrep? Når Farahs assistent oppdager fortida hennes, vil Farah Diba la henne gjøre ferdig filmen? Spenningsfylt, ambivalent og rørende.

9/10 OBS! Fikk nettopp vite at Farah-filmen ligger streamet på NRK, og blir liggende fram til 2012! Se den her.

1. Kvinner uten menn (2009, Iran/Ty/Fr), regi Shirin Neshat
Vakker men symboltung film om fire kvinners liv i Teheran 1953. Det er interessant å møte et Iran før den islamske revolusjonen. Debutspillefilmen til Shirin Neshat, som fra før er berømt som foto- og videokunstner. Bygger på magisk-realistisk roman av den iranske kvinnelige forfatteren Shahrnush Parsipur. Får ordinær kinopremiere 29. oktober.

Oppdatering 18. oktober: Kvinner uten menn vant Oslo Kinos lanseringspris, som er kr 50 000 til markedsføring i Oslo.

Advertisements

Et øyeblikk frihet (Arash Riahi) 25. april 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
3 comments

Et øyeblikk frihet (2008) er en annerledes film om mennesker på flukt. Her er ingen motløshet eller traurighet, men et knippe morsomme og rørende fortellinger om møter og livsglede. «Hver gang jeg redder noen spiller jeg min spesielle flyktningkassett for dem,» sier grenselosen som hjelper to familier over fjellet fra Iran til Tyrkia. Han skrur av Radio Iran og erstatter den med energisk bilmusikk. «Det setter dem i riktig stemning.» Når han forlater dem utenfor Ankara får de med seg kassetten.

Regissør Arash T. Riahi ble selv tatt med over disse fjellene av foreldrene sine da han var liten gutt. Han husker flukten som en James Bond-film, hvor han ikke bare var redd, det var også spennende. I filmen ble det viktig å få begge perspektivene fram: De voksnes opplevelser, men også barnas.

Når grensa er krysset tror de fleste at lykken er gjort. Men nei, det er nå det begynner. Å vente på flyktningstatus i et transittland betyr at du ikke får ta lovlig arbeid. Ungene får ikke skolegang, annet enn hva du selv og naboen kan lære dem. Men ingen byråkrat kan hindre glimtene av frihet. Vissheten om at du kan kysse din kone åpenlyst på gata uten å bli arrestert. Å kunne gå ut med venner om kvelden, danse og flørte. Vennskap oppstår, og du lærer å trikse deg fram. Den sultne kurderen (svensk-libanesiske Fares Fares, kjent fra filmer som Jalla! Jalla! og Kopps) har så lyst på kylling at han fanger en svane i parken. Romkameraten hans, den eldre iraneren, lærer tysk fra en lommeparlør og synger kjærlighetssanger foran FN-bygningen.

Ovenfor kan du hilse på regissøren og Fares Fares under et Oslobesøk i vår.

Tyrkia framstår som et farlig land for flyktningene, men også et sted for håp. Grådige hotellverter leier ut celleliknende rom. Du må passe deg for korrupte angivere til det iranske hemmelige politiet. Men mange er hjelpsomme. Den idealistiske ungjenta i gågata legger vekk underskriftskampanjen for å hjelpe ekte mennesker av kjøtt og blod. De som greier seg best gir aldri slipp på medmenneskeligheten, humoren og livsgleden.

Å se denne filmen betyr å aldri mer kunne betrakte flyktninger som en masse. Ordet menneskehandel skjuler ikke bare profittmakere, men idealister som risikerer sitt eget liv for andre. Ingen kan flykte alene, alle trenger hjelpere. Rettferdighet er ingen fast størrelse. Heretter vil du spørre deg selv for hver fremmed du ser i gatene våre: Hvilket utvalg ble gjort? Av personene du likte i filmen, hvem ble avvist? Den unge forelskete fyren? Den tøysete småjenta? Den morsomme gamlingen?

Et øyeblikk frihet var Østerrikes Oscar-kandidat i 2009. Den er en østerriksk-fransk produksjon, delvis innspilt på location i Tyrkia. Flere av skuespillerne har egen erfaring som flyktninger. I Norge vant filmen pris som publikums favoritt både under Film fra Sør 2009 og i Tromsø 2010.

Gå å se den! Unn deg et øyeblikk frihet.

Faksimile av teksten in slik den tar seg ut på den fine kinoflyeren. Klikk på bildet for å se en større (og leselig) versjon.

Et øyeblikk frihet har norsk kinopremiere denne helgen. Teksten er skrevet for filmens norske distributør, Arthaus.

Tidligere har jeg intervjuet en av skuespillerne i filmen, Payam Madjlessi. Det skjedde under Film fra Sør 2009. Les intervjuet her.

FFS: Et øyeblikks frihet (Payam Madjlessi) 14. oktober 2009

Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , ,
11 comments

Årets Oscar-kandidat fra Østerrike handler om flyktninger, men på en annen måte enn vi er vant til. Tema er ikke selve flukten, og heller ikke ankomsten i et nytt hjemland, men farene som truer i et transittland. Jeg snakket med skuespiller Payam Madjlessi under Film fra Sør-festivalen, om budskapet og forhistorien.

Payam Madjlessi

Payam Madjlessi foran Vika kino under Film fra Sør. (Foto: Oda Bhar)

For a Moment, Freedom (Ein Augenblick Freiheit) er en østerriksk-fransk co-produksjon med skuespillere fra mange land, mange med egen erfaring som flyktninger. Filmen er innspilt over åtte uker i Tyrkia, delvis i Ankara, delvis i fjellet nær den iranske grensa, mens scenene innendørs er filmet i Wien. Manus er basert på regissørens egen historie, og utviklet gjennom åtte år som et svært personlig prosjekt for ham. Alt dette ifølge den iransk-franske skuespilleren Payam Madjlessi, som promoterer filmen i Norge.

Ein-Augenblick-Freieheit3

Flukten over fjellet fra Iran er nervepirrende, men optimistisk.

Regissør Arash T. Riahi ble selv tatt med over fjellene av foreldrene sine da han var liten gutt, på flukt fra Iran til Tyrkia. De to småsøsknene hans måtte derimot først være igjen hos besteforeldrene i Teheran, men ble seinere smuglet ut av andre slektninger. I filmen er det småsøsknenes historie som fortelles, sammen med historiene til ulike voksne de møter på veien.

– Regissøren sier flukten var som en James Bond-film. Som gutt var han ikke bare redd, det var også spennende. Det var viktig for ham at disse ulike perspektivene kom fram: De voksnes opplevelser, men også barnas.

Ein-Augenblick-Freiheit1

Karakteren til Payam Madjlessi er aller mest glad for å kunne kysse kona si på gata, når de kommer til Tyrkia fra Iran.

Payam Madjlessi spiller den kanskje mest tragiske karakteren i filmen, en familiefar som mislykkes i å skaffe sin lille familie flyktningstatus, og ender med å ta drastiske midler i bruk. Som andre patriarkskikkelser nekter han å ta sin kone med på råd, tar tvilsomme beslutninger hun likevel må hanskes med, og rammes av enorm skam- og skyldfølelse når fiaskoen er et faktum.

– Han trodde det vanskeligste var å komme seg ut av Iran. Så viser det seg at heller ikke utenfor finnes noe paradis. Dette er hverdagen for alle verdens flyktninger. Du tror hele tida at det snart vil være over, at du snart kan begynne ditt liv. Men på hvert sted dukker nye problemer opp, et nytt skritt begynner. Du venter kanskje fem år på flyktningstatus, og fem nye år på at et land vil ta deg imot. Hvor gammel vil du være før du kommer igang?

Ein-Augenblick-Freiheit2

Flyktningbarn som venter i et transittland får gjerne ikke skolegang.

Ikke minst er dette et problem for barna, som ikke får skolegang mens de vokser opp. I filmen framstår Tyrkia i det hele tatt som et farlig og fientlig land for flyktningene. Flukten fra Iran er nervepirrende, men optimistisk, og grenselosene gir et svært sympatisk inntrykk, noe som får meg til å tenke på svenskegrensa under krigen snarere enn det moderne, nedsettende ordet «menneskesmuglere». Først i storbyen Ankara får vi følelsen av å se flyktninger uten sikkerhetsnett. De må holde seg skjult for tyrkisk politi inntil de får flyktningstatus, og for spioner fra det iranske hemmelige politiet som har infiltrert det tyrkiske og truer med både kidnapping og tortur. Griske hotelleiere profiterer på flyktningstrømmen ved å leie ut kummerlige, iskalde rom og ta imot penger under bordet for angiveri.

– Som orientaler eller asiat i Tyrkia har du ingen rettigheter. Du har bare det du greier å få til å egenhånd. Når du må fikse alt selv lærer du deg triks, for du er menneskelig og bruker fantasien. Triksene holder seg kanskje ikke alltid til loven, men de er din eneste mulighet, derfor bruker du dem. Problemet er at da kan myndigheten si: Hei, du er kriminell, du bruker ulovlige triks! Dermed har vi en ond sirkel. Min karakter i filmen har et liknende problem: Han får ikke hjelp ved å bruke logiske argumenter, derfor tyr han etterhvert til metoder for å skaffe seg medlidenhet.

E_A_Freiheit_Plakat_2

Svenske Fares Fares, kjent for oss bl.a. fra filmen Jallah! Jallah! spiller en viktig rolle i For a Moment, Freedom

Men vi møter også samhold og varme i filmen, og en gjennomgående og sjarmerende galgenhumor overfor det absurde, kafkaeske i situasjonene. Scenen som kanskje best illustrerer dette handler om en varmeovn som bare fungerer med myntinnkast, og som to av flyktningene «lurer» ved å skjære ut sirkler av vinduet i samme størrelse som en mynt, og putte den på.

– Men jo flere hull de skjærer, jo mer kald luft kommer inn. Så de varmer seg på ovnen, men blir kalde likevel! Dette synes jeg viser klart hvor prekært de lever, hvilken kontinuerlig nødssituasjon de havner i.

Etter skolevisningen på Vika snakker Payam Madjlessi inntrengende til elevene, ikke bare om flyktningenes situasjon, men om alles ansvar.

– Vi som får utdannelse har en plikt til å søke kunnskap og tenke litt lenger. Når du ser flyktninger på gata, så vit at de har tatt en tung beslutning om å komme hit, fordi det ikke var mulig for dem å bli der de var. Tenk på filmen og spør deg selv: For hver som fikk komme, hvem ble avvist? Den unge forelskete fyren? Den tøysete småjenta? Den morsomme gamlingen? Da jeg kom til Frankrike gikk det mange år før jeg kunne reise noe sted, fordi jeg ikke fikk papirer. Nå har jeg papirer og blir tatt imot overalt. Men jeg er fortsatt samme mann. Tenk på dette når du ser en «fremmed» på gata. Det kunne vært deg. Du tror det kanskje ikke nå, men det kan bli deg.

Payam Madjlessi

Payam Madjlessi var en hyggelig fyr, som gjerne lot seg avbilde sammen med journalisten. (Foto: Oda Bhar)

Oppdatering: For a Moment, Freedom ble vist under Film fra Sør den første helgen. Payam var til stede på alle visningene, og reiser nå videre på turné i regi av Den kulturelle skolesekken. Jeg kan bare si til alle skoleklasser som får besøk av ham og filmen: Gled dere! Og vi andre kan jo bare håpe at den vinner Publikumsprisen under årets Film fra Sør, slik det ligger an til i øyeblikket. I så fall vil den bli vist på NRK – det er nemlig premien.

(Intervjuet er også publisert på Montages.)

Ny oppdatering, 1. mars 2010: Filmen fikk publikumsprisen også under TIFF, Tromsø Internasjonale Filmfestival 2010. Den får nå ordinær kinodistribusjon v/Arthaus. Premiere 23. april 2010.

Mitt Karlovy Vary (KVIFF 2009) 19. juli 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Reiser.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
5 comments

En filmfestival byr på utfordringer. Hvordan velge hva du vil se fra et program på 220 filmer? Noen velger utfra hvilke regissører de kjenner fra før, andre har favoritter når det gjelder land eller tema. Eller du kan tenke motsatt, lete etter slikt du ikke kjenner fra før, og ikke får sett andre steder. Du kan også følge festivalledelsens inndeling av filmene i underprogrammer, gjerne etter tema og region, eller retrospektivt omkring en regissør. Ikke minst kan det være greit å ha en plan for hva du ikke vil se.

Hotel Thermal

Hotell Thermal, den kommunistiske funkisblokken som er hovedkvarter for Karlovy Vary Internasjonale Filmfestival (KVIFF). Foto: Oda Bhar.

Jeg er nettopp kommet hjem fra filmfestivalen i Karlovy Vary (Karlsbad), etter ei ukes tur med redaksjonen i Montages, den nye norske filmnettsiden jeg skriver for. På forhånd hadde jeg to klare planer: 1) Å overlate skurkefilmer, vampyrfilmer og amerikanske indiefilmer til de andre, og 2) selv se mest mulig østeuropeisk film. Karlovy Vary er kjent for godt utvalg i østeuropeisk film, noe vi sjelden ser på norske kinoer. Når det i tillegg skulle vises en serie med kvinnelige russiske regissører, hadde jeg funnet en førsteprioritet. Som fersk filmklubbgjenger på 1990-tallet var min aller første fascinasjon tsjekkisk film fra 1960/70-tallet, og siden vi befant oss i Tsjekkia var det en god anledning til oppdatering. Vil stemningen og humoren jeg likte være gjenkjennelig også i moderne tsjekkisk film? Et jubileum nærmer seg i høst, noe jeg også hadde i bakhodet. Det er 20 år siden Murens fall, og hva har skjedd i randsonene til den gamle Sovjetunionen?

Montages: Checking in

Montages-gjengen sjekker inn på hotell Thermal. Foto: Oda Bhar.

Jeg rakk å se 4 filmer fra «Et kvinnelig blikk på Russland», dvs halvparten av dette underprogrammet. Også i serien «Tsjekkisk film 2008-2009» så jeg 4 filmer. I tillegg fikk jeg sett 2 sentralasiatiske filmer i serien «Øst for Vesten», samt en polsk film fra hovedprogrammet. Totalt så jeg 16 langfilmer og 3 kortfilmer, altså 19 filmer til sammen. 6 av filmene hadde kvinnelig regissør, 13 hadde mannlig. De tre kortfilmene var dokumentarer: En svensk og en dansk, samt en tysk som handlet om seremonier på grensa mellom India og Pakistan. 11 av 16 langfilmer kom fra den tidligere østblokken: 4 russiske, 4 tsjekkiske, én fra hver av Polen, Kazakhstan og Azerbaijan. Av de 3 tyske filmene jeg så fikk 2 gjeve priser (regiprisen til Andreas Dresen, og den korte dokumentarprisen til India/Pakistan-filmen). Øvrige 3 spillefilmer var fra Iran, USA og Italia, sistenevnte med dokumentariske innslag.

In the lobby

En av de to redaktørene i Montages, Karsten Meinich, foran festivalskiltet i lobbyen på festivalhotellet. Foto: Oda Bhar.

De 6 filmene jeg så fra andre steder enn Øst-Europa ble valgt etter tema, regissør eller anbefalinger. De tre kortdokumentarene ble først sett av andre i Montages, og sterkt anbefalt. Den italienske callsenter-filmen handlet om en problematikk jeg opplevde som personlig relevant: Folk med høy utdanning som havner i lavlønte, ufaglærte jobber. Den iranske fimen hadde vunnet regiprisen i Berlin, og siden Iran har vært sterkt oppe i nyhetsbildet var jeg blitt nysgjerrig. Den amerikanske filmen hadde en regissør jeg liker god, og hver gang håper skal skape et nytt mesterverk (men nei): Sam Mendes, som i 1999 lagde American Beauty).

Room with a view

Utsikten fra mitt og Agnethes hotellrom. Foto: Oda Bhar.

Hvordan var resultatet? Jeg så mye god film. Men et par unntak var alle filmene verdt å se. De russiske spillefilmene av kvinnelige regissører var (surprise!) svært forskjellige. Jeg skal ikke prøve å lete etter en trend, at folk ser trender i kvinners verker pleier å irritere meg, det handler gjerne om fordommer og skjult nisjifisering. For eksempel tanken om at kvinner skulle være ekstra gode på å skildre mellommenneskelige relasjoner. Vel, noen kvinner er gode på det, andre er elendige, og hva med alle mennene som skildrer psykologiske faktorer fantastisk? Blant filmene jeg så var 4 helt glimrende på mellommenneskelige forhold (2 laget av menn og 2 av kvinner) og 2 helt elendige (én fra hvert kjønn). Resten var midt på treet mht psykologi. Det eneste jeg kan se at kvinnelige regissører stort sett har felles, er at de ikke hater kvinner. Hvis du vil unngå misogyn film (eller litteratur) kan det være en god idé å velge kvinnelige forfattere eller filmskapere. Men det finnes selvfølgelig også menn som ikke hater kvinner. Kjønn er en usikker variabel. Det kan likevel ha en egen verdi å spesifikt lete fram filmer laget kvinner, rett og slett fordi vi så sjelden gjør det. Jeg får alltid en støkk når jeg etter en uke med film tenker at jeg har sett skikkelig mange laget av kvinner, og så viser det seg å bare handle om en tredjedel.

Drha: "English Strawberries" (2008)

Hvis du lurer på hvordan tsjekkere ser ut: Noen eksempler fra filmen "English Strawberries" (2008, regi: Vladimir Drha). Foto: Oda Bhar.

De russiske filmene var ikke minst forskjellige når det gjaldt sjanger. Det var et finstemt psykologisk portrett med politiske undertoner, et melodramatisk romantisk drama, en opprørsk og realistisk ungdomsfilm, og en tåpelig romantisk komedie. Tre av dem kunne like gjerne vært laget i Norge, mens den fjerde tok opp et problem vi ikke kjenner i samme grad: En KGB-agent tar ekstrajobb som privatdetektiv, og havner i et etisk dilemma. At statsansatte må ta ekstrajobber fordi den offentlige lønna er for lav til å leve av er et ikke uvanlig problem i dagens Russland, og stiller helt nye krav til profesjonalitet. Ytterligere 3 filmer fra Sovjetunionens tidligere randsoner tok opp alvorlige sosiale problemer, med et perspektiv som minner om typiske Film fra sør– filmer: Mafiatilstander og barneprostitusjon, samt religiøs problematikk hvor eldre tradisjoner møter nye. Av de 4 tsjekkiske filmene handlet 2 om historiske forhold: Sovjetunionens invasjon i 1968 og tsjekkiske soldater under 2. verdenskrig. Begge fokuserte på det psykologiske, istedenfor action. De øvrige 2 var én impresjonistisk film i avantgarde-tradisjonen, og et tradisjonelt relasjonsdrama – begge relativt mislykkede. Også én av de tyske filmene sneiet innom øst/vest-problematikk, men totalt vil jeg si at minst 7 av filmene var svært lite eksotiske, i betydningen høyst relevante for norsk virkelighet idag. At det var en klar overvekt av psykologisk orienterte filmer kan handle om flere ting: 1) Et generelt fokus i europeisk film, basert på det faktum at filmskaperne har mindre penger enn sine amerikanske kolleger, 2) et generelt fokus ved akkurat denne festivalen – eller 3) hva denne skribenten finner mest interessant.

Panasonic Cinema: "Wagah" (2009)

… og her er noen kvinnelige eksempler på hvordan tsjekkere kan se ut. De to mennene på bildet er derimot regissører (én tysk og én britisk) for den indiske og den pakistanske delen av Wagah (2009), kortfilmen som vant prisen for Beste dokumentar under 30 minutter. Foto: Oda Bhar.

En annen dag skal jeg prøve å få lagt ut en post med bilder fra byen og noen opplevelser utenfor kinosalene. Men først (kanskje for spesielt interesserte): En miniomtale av hver film jeg så, med terningkast. Spesielt er det verdt å merke seg de to filmene jeg gir en sekser-terning: Den tyske filmen Alle Anderen, som kommer til Norge rett over jul, og den polske Piggies, som burde komme hit (men neppe gjør det). Samt den allerede nevnte russiske Nothing Personal, om den villfarne spionen. Også tyske Whisky mit Vodka og italienske Escape from the Call Center kunne etter min mening fått et norsk publikum. (Mer nedenfor.)

Andreas Dresen arriving

Regissør Andres Dresen ankommer hotell Thermal foran den internasjonale premieren på sin film Whisky mit Vodka (2009). Foto: Oda Bhar.

MANDAG – ankomst og film:

Fly Gardermoen – Praha. Minibuss til Karlovy Vary. Regnvær, grønne åkre, humleplantasjer, søvnige landsbyer. Redaktørene møter oss på hotellet. Innsjekk, registrering for pressepass, tar ut billetter til neste dags visninger. Velkomstmiddag. Kino og mingling. Film:

1. Whisky mit Vodka (tysk, 2009, regi: Andreas Dresen) – metafilm om filminnspilling for alle som håper på status eller har en alder. Underfundig humor, litt slapstick, og mange uventede vendinger. Min omtale her. Terningkast 5.

Karlovy Vary: Hotel Pupp

Reklameposter for den polske filmen Piggies (2008) utenfor det ærverdige Grand Hotell Pupp, hvor de rikeste stjernene bor. Foto: Oda Bhar.

TIRSDAG – filmer:

2. Piggies (polsk, 2008, regi: Robert Gliński, orig tittel: Świnki) – sterk ungdomsfilm som skildrer barneprostituerte tenåringer på den polsk-tyske grensen. Agnethes omtale her. Terningkast 6.

3. My Husband’s Women (tsjek, 2009, regi: Ivan Vojnár, orig tittel: Ženy môjho muža) – irriterende relasjonsdrama som virker laget av gammel gris. Min omtale her. Terningkast 2.

4. Nothing Personal (rus, 2007, regi: Larisa Sadilova, orig tittel: Ničego ličnogo) – fascinerende om en KGB-agent turned freelance-spion som balanserer på grensa til privat stalker. Terningkast 5.

5. Escape from the Call Center (italiensk, 2008, regi: Federico Rizzo, orig tittel: Fuga dal Call Center) – italiensk dokufiksjon som tar drittjobbernes ubehag på kornet. Historien handler om telefonselgere, og har innslag av surrealisme og dokumentarisk intervju. Min omtale her. Terningkast 4.

Cinema Cas: Federico Rizzo

Regissør Federico Rizzo introduserer sin film «Escape from the Call Center» i Kino Čas under KVIFF 2009. Foto: Oda Bhar.

ONSDAG – filmer:

6. Tobruk (tsjek, 2008, regi: Václav Marhoul) – en tsjekkisk variant av Max Manus. Tsjekkiske soldater blir sendt til Libya under 2. verdenskrig og må kjempe mot tyskere, ørkenen og varmen. Vellykket vektlegging av det psykologiske framfor action. Terningkast 4.

7. English Strawberries (tsjek, 2008, regi: Vladimír Drha, orig tittel: Anglické jahody) – I 1968 planlegger en ung tsjekkisk gutt å dra til England som jordbærplukker, men den dagen han skal dra blir Tsjekkoslovakia invadert av sovjetiske soldater. På sitt beste er dette en tradisjonell tsjekkisk komedie med absurd humor og politiske undertoner, men dessverre er den minst 40 min for lang. Terningkast 3.

8. The 40th Door (Azerbaijan, 2008, regi: Elchin Musaoglu, orig tittel: 40-ci qapi) – en liten gutt prøver å forsørge sin mor på lovlig vis, noe som ikke er lett i en tidligere sovjetstat hvor kaos og mafiatilstander rår. Filmen problematiserer et kjønnsrollemønster hvor det er uhørt at en ung enke tar arbeid utenfor hjemmet, selv om hun mangler andre måter å forsørge seg på. Terningkast 3.

9. Alle Anderen (tysk, 2009, regi: Maren Ade) – sterk dramakomedie om parforholdets klaustrofobiske absurditet og intimitet. Vant Sølvbjørnen for beste kvinnelige hovedrolle i Berlin i år, og får norsk kinopremiere over jul. Terningkast 6.

Karlovy Vary Theatre, interior

Også Karlovy Vary Teater tas i bruk som kinosal under festivalen. Foto: Oda Bhar.

TORSDAG – filmer:

10. Plus One (russ, 2008, regi: Oksana Bychkova, orig tittel: Pljus odin) – tøysete, irriterende romantisk komedie om en streng russisk kvinnelig tolk som faller for en fjollete britisk dokketeaterinstruktør. Terningkast 2.

11. Away We Go (am, 2009, regi: Sam Mendes) – lightversjonen av Alle Anderen som jeg så kvelden før. Småvittig bagatell om et rotløst par som venter barn og leter etter et sted å slå seg ned. Terningkast 4.

12. About Elly (iransk, 2009, regi: Asghar Farhadi, orig tittel: Darbareye Elly) – velspilt mysterielek om en flokk venner som reiser på weekendtur. En av dem forsvinner, og det viser seg at alle har hemmeligheter. Vant Sølvbjørnen for beste regi i Berlin i år. Min omtale her. Terningkast 4.

Karlovy Vary Theatre, interior

Når du ser opp i teatret kan du få øye på en engel. Foto: Oda Bhar.

FREDAG – filmer:

13. Once Upon a Time in the Provinces (russ, 2008, regi: Katya Shagalova, orig tittel: Odnaždy v provincii) – dramatisk kjærlighetsdrama med Bonnie & Clyde-overtoner om en filmstjerne som reiser til sin søster på landet for å hvile ut. Men hvile får hun ikke. Stedet har røffe omgangsformer, flotte mannfolk og ulmende konflikter, og før hun vet ordet av det har hun viklet seg inn. Terningkast 4.

14. Sister (tsjek, 2008, regi: Vít Pancíř, orig tittel: Sestra) – et forsøk på å lage impresjonistisk poesifilm inspirert av tsjekkisk kultroman. Ingen klar handling, kun litterær opplesning av svulstig poesi på voiceover, fulgt av tenksomme bilder ut av togvinduer og av føtter som går på asfalt. Jeg sovnet etter ti minutter, og ikke bare pga festen kvelden før. Terningkast 2 (under tvil, fordi musikken dog var bra).

15-17. 3 stk kortfilm, dokumentar: Side om side (dansk, 2008, regi: Christian Sønderby Jepsen) – rørende om en misforståelse som førte til en ti meter bred hekk mellom naboer. Wagah (tysk, 2009, regi: Supriyo Sen) – balansert om ritualet som hver dag finner sted på en indisk-pakistansk grensepost. Vant prisen for beste dokumentar under 30 min i Karlovy Vary. Anders & Harri (svensk, 2008, regi: Åsa Blank, Johan Palmgren) – vakkert om to gode og litt uvanlige venner som reiser med tog og synger sammen. Fikk hederlig omtale under Kortfilmfestivalen i Grimstad i år.

18. Everybody Dies But Me (russ, 2008, regi: Valeria Gai Germanika, orig tittel: Vse umrut, a ja ostanus) – tenåringsdrama om jenter på terskelen til voksenverdenen, som likner en blanding av Jenter og Bare Bea. Realistisk og underholdende, men litt forutsigbar. Terningkast 3.

"Anders & Harri" (2008)

Den svenske regissøren Johan Palmgren i Kino Panasonic med hovedpersonene i dokumentarfilmen sin, Anders og Harri. Foto: Oda Bhar.

LØRDAG – film og fest:

Fikk ikke billett til morgenvisningen av Michael Hanekes nye film (Das weisse Band, les Lars Oles omtale her). Var uansett filmtrøtt og bestemte meg for å gå tur. Trasket ut av sentrum, gjennom jernbanestasjonen og et boligområde, fant en rar og fin kirkegård, snudde men gikk meg vill, havnet ved bygrensa, tok bussen tilbake. Etterpå så jeg likevel en film:

19. Native dancer (Kazakhstan, 2008, regi: Guka Amarova, orig tittel: Baksy) – eksotistisk sjamanfilm med forbannelser og mafia. En eldre kvinne driver et healingsenter på landsbygda i Kazakhstan, og hjelper med alt fra alvorlige sykdommer til kjærlighetsproblemer. En mafiaboss vil bygge hotell på jorda, men hun nekter å la seg kjøpe ut. Terningkast 3.

Karlovy Vary: Thermal

Folk samlet seg da kjendisene ankom prisutdelingen. Foto: Oda Bhar.

Om kvelden var avslutningsshow… på tsjekkisk. Vi så det på hotell-tv og prøvde å gjette hvem som vant prisene. (Etterpå kunne vi lese det på internett.) Deretter var det avskjedsmiddag for Montages-gjengen på restaurant hvor redaktørene Eirik Smidesang Slåen og Karsten Meinich tidligere i uka spiste lunsj med Trond Giske. Det ble happy sliten mingling, enighet og uenighet om film, og mye skåling. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

SØNDAG – sightseeing og avreise:

Lang frokost og felles lunsj. Utflukt med kabelbane til utsiktspunkt øverst i dalen. Buss til flyplassen. Fly Praha – Moss. Buss til Oslo.

Thermal: KVIFF banner

Da vi sto opp søndag var festivalbanneret tatt ned. Foto: Oda Bhar.

Les om Montages-gjengens favorittfilmer på årets KVIFF her. En oversikt over artiklene vi skrev her. Karsten Meinich har laget et par videomontasjer her og her. I tillegg kan du høre en Filmfrelst-podkast hvor noen av gutta snakker om festivalen fra et annerledes perspektiv enn mitt. Flere av bildene mine fra Karlovy Vary, både festivalen og byen, finner du her.

Mine artikler på Montages framover kan du følge ved å gå direkte til denne siden, som også inneholder en presentasjon av meg.

Montages-KVIFF-colour-web

Montages i Karlovy Vary: Lars Ole, Trond, Oda, John Einar, Eirik, Agnethe, Åsmund og Karsten. Foto: Eirik Smidesang Slåen.

Prisvinnerne (Film fra Sør) 24. oktober 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
10 comments

Film fra Sør-festivalen er over for i år. På kinoene pakkes filmene sammen og sendes tilbake til fjerne strøk: Striekledde kasser fra India, ramponerte pappesker fra Afrika, de sekskantede blikkoffertene fra Sør-Amerika. Søndag kveld ble årets priser delt ut på Filmens Hus, noen til glede, andre til sorg for den som hadde egne favoritter.

Programsjef Julie Ova i Film fra Sør bak en stabel eksotiske filmbokser på Vika.

Programsjef Julie Ova i Film fra Sør bak en stabel eksotiske filmbokser på Vika.

Waltz with Bashir (regi: Ari Folman) stakk av med både Publikumsprisen og Oslo Kinos Lanseringspris, noe som innebærer at den vil bli vist på NRK, og motta markedsføringsstøtte når den skal opp på kino. Prisdryss kan skje når én film til de grader er bedre enn alle andre, på den annen side er det jo litt synd for andre filmer som kunne trengt pengene mer. At Waltz with Bashir skal settes ordinært opp på kino var bestemt før festivalen, så prisene endrer ikke noe vesentlig for den. Når det er sagt var jeg selv så lamslått etter å ha sett den på en morgenforestilling, at jeg måtte ta filmpause i flere timer etterpå. Det kjentes som om opplevelsen ikke kunne toppes, og jeg måtte fordøye den grundig før jeg kunne ta inn noe mer.

Helt kort er dette en israelsk animasjonsfilm om krigstraumer. Tjue år etter krigen i Libanon får filmens hovedperson, som er filmregissør, besøk av en venn som har mareritt om krigsopplevelsene sine. Det slår regissøren at han selv mangler minner om krigen. Han husker bare permisjonene, ned til minste detalj. Men samme natt får han et mareritt, som deretter gjentar seg hver eneste natt. Han oppsøker en annen venn som er psykolog, og blir anbefalt å oppsøke medsoldater fra dengang. Hvis du ikke husker det som skjedde kan de kanskje fylle ut bildet for deg? Regissøren følger rådet, og så er arbeidet med traumene i gang. Historien avdekkes bit for bit, og samtidig kommer følelsene tilbake.

På forhånd hadde jeg mange fordommer mot denne filmen, men alle viste seg å bli avkreftet. Det er ingen begredelig historie, bare smertefullt menneskelig. Til tross for vakre bilder var det ingen estetisering av vold. Jeg ble sittende fjetret foran ondskapen og meningsløsheten, og det samme gjaldt visst andre, det var knappenålsstille i salen. Regien er stram, ingen scene virker overflødig – noe jeg mistenker kunne blitt annerledes i en vanlig film med samme tema. En animert scene er kanskje så dyr at det ikke frister å planlegge løst? I vanlig film er det lett å la kamera gå, vanskeligheten ligger i sammenklippinga – og det koster å legge til et par dagers ekstra etterarbeid/klipp.

Blikkbokser med film kommer ofte fra det amerikanske kontinent.

Blikkbokser med film kommer ofte fra det amerikanske kontinent.

Det er også noe med det tegnede formatet som passer bra til tunge temaer. Kanskje handler det om hånda, strekene, de forenklete fargene, alt som skiller animasjon fra foto? Kanskje gir dette oss det rette paradokset av distanse som åpner for økt innlevelse. Der vanlig film kjennes for direkte og brutal, og gir meg lyst til å dekke over øynene i sterke scener, kan en tegning skrelle bort det overflødige, destillere og rette fokus mot det som er alltid er kjernen i politiske spørsmål: menneskelig opplevelse på mikroplan.

Selv amerikanske filmskapere er klar over dette, når de i det siste har gjort flere forsøk på animert behandling av kompliserte miljøspørsmål. I Biefilmen forsvinner blomster og planter når biene går til streik, noe som fører til at hele planeten trues med sult. Høyaktuelt idag hvor verdens biebestand synker dramatisk grunnet en mystisk insektsykdom. I høstens pixarfilm Wall-E må menneskeheten sirkle planløst rundt i verdensrommet i 700 år, etter å ha gjort planeten ubeboelig. Det har undret meg at det underliggende økologiske budskapet ikke har fått større oppmerksomhet, men kanskje var det for godt kamuflert under «søte» dyr og roboter med friske oneliners.

Wall-E på norsk høstløv, oktober 2008.

Wall-E på norsk høstløv, oktober 2008.

Film fra Sørs egen hovedpris Sølvspeilet gikk i år til den iransk-afghanske filmen Buddha Collapsed Out of Shame. Dette er en mer tradisjonell politisk film, hvor vi opplever krigens traumer indirekte ved å være vitne til barns lek. Regissør Hana Makhmalbaf har fått mye oppmerksomhet på festivaler verden over, både fordi hun er en sjarmerende og talefør ung kvinne (18 år gammel da hun laget filmen) og datter av den smått legendariske iranske filmskaperen Mohsen Makhmalbaf. Dette er bakgrunnen for at Film fra Sør markedsfører henne som en iransk Sofia Coppola, men ved nærmere ettersyn viser bildet seg å være mer komplisert. Ved å lære opp familien sin i kunsten å lage film har Mohnsen Makhmalbaf greid å få fram et helt Makhmalbaf-filmdynasti. Filmen til Hana (f. 1988) har manus av moren Marzieh (f. 1969), er produsert av broren Maysam (f. 1981), og søsteren Samira (f. 1980) blir nevnt som en viktig rådgiver. Vi kan jo bare forestille oss hvordan far Mohsen (f. 1957) sitter og trekker i trådene bak alt dette.

Filmkasser med strie kommer ofte fra India.

Filmkasser med strie kommer ofte fra India.

Dessverre greide Buddha Collapsed Out of Shame aldri å overbevise meg. Jeg fikk tvert imot inntrykk av en mediehype, grunnlagt på slektsromantiseringen ovenfor. Filmen har mange av den typen elementer som pleier å ødelegge «eksotisk» film for meg: Langsomt tempo uten åpenbar hensikt, opplagte og politisk korrekte problemstillinger (ja huff, å være kvinne i Afghanistan kan ikke være lett), vektlegging av tablåer snarere enn handling (støvete barn som løper mellom vakre fjell), og velment, men klønete personinstruksjon. Greit nok med søte unger og en påminnelse om hvor brutalt de kan behandle hverandre, men dette har vi da sett før? Den største svakheten synes jeg er at den lille jenta aldri virker redd, selv i svært skremmende situasjoner. Jeg antar hun skal være modig og tapper, men når du er fem år og en gjeng rasende tolvårige gutter prøver å grave deg ned i ei grøft og steine deg? Teorien er at jenta er for liten til å skjønne at det ikke er en lek, men de fleste barn gjør vel motsatt? Selv leken kjennes blodig alvorlig i den alderen.

Men for all del, mange var uenige med meg om kvaliteten, og filmen kommer altså ordinært på kino, ihvertfall i Oslo. Gå gjerne og se den, og døm selv. Her er traileren, dessverre tekstet på fransk, men du får uansett et visst inntrykk av barneskuespillerne.

Filmkritikerprisen FIPRESCI, som tildeles av en internasjonal jury, gikk i år til den kinesiske filmen 24 City. Fortellerspråket er dokumentarisk, og består av intervjuer med innbyggerne i et boligområde i Chengdu, en storby i provinsen Sichuan. Det handler om et lite samfunn i samfunnet, som har eksistert rundt en framgangsrik fabrikk, men som nå går i oppløsning ved overgangen til det postindustrielle samfunn. Filmens kvaliteter ligger i de sterke historiene, som aldri får en direkte negativ valør, men preges av den bittersøte ettertanken de fleste som lever lenger enn til fylte 35 vil oppleve. Jeg liker kontrasten mellom de unges naive framtidstro og egoisme, og de eldres mer nyanserte, ofte desillusjonerte, men også berikende perspektiv.

Vi møter den pene jenta som var fabrikkens «Lille Blomst», men lot frierne passere én etter én, og aldri fikk barn, og nå finner størst glede i å synge karaoke med kolleger på bar. Vi møter gutten som drømte om å studere, men lot foreldrene overtale seg til å velge «trygt» fabrikkarbeid, noe som dengang betydde en rekke privilegier: et avsperret boligområde, butikker med bedre utvalg, egne kinoer og skoler. Nå legges fabrikken ned, området bygges om til luksusboliger, og mannen, som i mellomtida er blitt underdirektør, finner ut at livet aldri er helt trygt. Og likevel virker det ikke som han angrer, der han sitter og forteller stolt om familien sin.

Julie Ova og maskinist Kjell Nyhus på bakrommet, Vika kino.

Julie Ova og maskinist Kjell Nyhus på bakrommet, Vika kino.

Den sterkeste historien tilhører et kvinne som har tjent godt hele livet og jevnlig sendt penger til familien på landet. Men nå er hun «gammel» (etter kinesisk målestokk, dvs midt i femtiårene), og velferdsordningene forsvinner med fabrikken, slik at søsknene på landet må sende penger til henne. Men gradvis rulles den virkelige tragedien opp. Det viser seg at kvinnen har mistet et barn, og ikke på noen vanlig måte. Som ung reiste hun til Chengdu for å arbeide på fabrikken, sammen med en rekke ungdommer i samme situasjon. De dro oppover elva Yangtze med båtbytte i byen Chongqing, og under dette båtbyttet, i mylderet på kaia, forsvant den lille sønnen hennes, bare 3 år gammel. Sammen med mannen sin lette hun i flere timer, løp omkring og ropte og gråt, uten resultat. Da tida for båtens avgang nærmet seg nektet hun å dra, men ble trukket med til båten av de andre. Individuelle hensyn kunne ikke tas i det kollektive Kina. Det er hjerteskjærende når hun sitter i intervjuet og sier: Vi var viktige for fabrikken, arbeid ventet som vi måtte gjøre, derfor måtte alle med båten, jeg skjønner jo det.

Filmkritikerprisen innebærer dvd-lansering, så 24 City kan du se hjemme hvis du vil. Jeg har ikke funnet noen trailer, men klippet ovenfor er et tv-innslag hvor regissør Jia Zhang Ke snakker om valget sitt med å blande fiksjon og virkelighet. For ja, noen av figurene som intervjues er skuespillere, og vi får ikke vite hvem. Men ifølge Jia er en blanding av fiksjon og dokumentar den beste måten en film kan fortelle sannheten på.

Oppdatering 1: Jeg glemte å fortelle at det som inspirerte meg til å se Waltz with Bashir, tross opprinnelig skepsis, var to gode bloggposter: Karsten Meinichs anmeldelse etter festivalen i Karlovy Vary, og Eirins inntrykk og tanker på ogjegbare.

Oppdatering 2: En helt annen (og positiv) opplevelse av filmen Buddha Collapsed Out of Shame kan leses på bloggen Kvinnekonger. Og jeg gir dere et kort sitat: «Far Mohsen har nå sagt seg ferdig som filmskaper og er gått over til å være en filmskaperskaper.»