jump to navigation

Mer av det samme? (2010) 2. januar 2010

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Reiser, Sitater, Stemninger.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
16 comments

Slutten på det gamle året skal være springbrettet inn i det nye. Denne gangen et helt nytt tiår. Starten på det nye året skal gi et rutsj inn i framtida, som tyskerne sier når de ønsker godt nytt år. Denne nyttårshelgen er den første på veldig mange år hvor jeg håper at det neste året skal gi mer av det samme. Hvor jeg ikke drømmer om å bryte over, kaste alt det gamle, men helst vil famle videre i samme retning som nå.

 

Colosseum: Icicles

I vårhalvåret 2009 jobbet jeg mye på Colosseum kino, måkte snø og slo ned istapper fra takene. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 var året da helt nye ting skjedde: nye, blanke, overraskende ting. Det var året da jeg solgte noen tekster og bilder, og prøvde noen skrivefellesskaper, med vekslende hell. 2009 har vært et år for førsteganger, og 2010 må gjerne også bli slik, men de nye førstegangene kan godt følge i de gamles fotspor. Jeg har endelig våget å møte folk i RL som jeg kjente fra VR. Jeg har lagt ut bilder av meg selv på nett, blitt mer offentlig, tydelig, har turt stå for det jeg vil være. Jeg vet ikke hvorfor alt dette, som virker så naturlig for andre, sitter så langt inne hos meg. Kanskje er jeg mer sjenert, kanskje har jeg vært i krise, men det gir seg nå, det tror jeg, kanskje blir jeg modigere.

 

Colosseum: Fugleføtter

Jeg kan leve med brødjobber, så lenge kameratskapet er godt. Men det kjennes som jeg bare setter fuglespor på verden. (Foto: Oda Bhar)

 

Jeg avsluttet året før i en litterær fanzine, ble tråkket på, og gikk videre alene. Utpå våren 2009 ble jeg kontaktet av et nytt nettidsskrift for film, og dermed fikk jeg prøve meg som journalist og anmelder. Jeg har vært på to festivaler, og vært med og lagd podcast fra den ene. I sommer startet jeg firma for å kunne fakturere. For et filmbyrå fikk jeg skrive en lengre filmomtale til en katalog, og oppdaget stolt at forrige og neste skribent i samme katalog var Kjartan Fløgstad og Finn Skårderud.

 

Under baldakinen

I september hadde jeg et todagers fotooppdrag for filmbyrået Arthaus under Nordisk filmpris-helgen på Gimle. (Foto: Oda Bhar)

 

Innimellom fusket jeg også litt som fotograf. Jeg solgte reportasjebilder fra en vernissage som ble trykket i en kunstkatalog. Mange ba om å få låne bilder gratis, jeg sa nei til mange, ja til noen få. I høst fikk jeg gjøre et fotooppdrag over to hele dager, noe som var kjempegøy, og ga litt penger i kassa. Alt dette skjedde på grunn av bloggen, fordi jeg var blitt synlig her.

 

Kanongjengen

Under helgen på Gimle var det også mottakelse på Den finske ambassaden, hvor jeg møtte igjen gamle kjente fra tida i filmavdelingen ved Oslo Kino. Nummer to fra venstre er Sigurd Moe Hetland, tidligere markedskonsulent og fotograf ved utallige festivaler gjennom førti år. Han var den første som ga meg råd om hvordan du kan snike deg under armer og albuer og nå fram til første rekke selv om du er en kortvokst fotograf. De øvrige på bildet er skuespiller Anders Baasmo Christiansen og regissør Rune Denstad Langlo fra filmen «Nord», samt den legendariske Pål Bang-Hansen. (Foto: Oda Bhar)

 

I juni kom en mail fra en fyr jeg beundret, redaktør for et papirtidsskift om film. Han nevnte Mark Twain-sitatet i selvpresentasjonen min her på bloggen: «Write without pay until somebody offers to pay.» Hadde jeg lyst til å gjøre et intervju? Jeg ville gjerne, men fryktet at jeg ikke ville få det til, for hvordan kunne jeg intervjue, som har sittet på utallige debatter og aldri lurt på noen verdens ting? Hvordan finner folk på noe å spørre om? har jeg tenkt under spørsmålsrundene. Det er enda godt jeg ikke er journalist. Men redaktøren bare blåste: for noe tull! Her har du fem spørsmål å starte med, det går nok bra. Og det gjorde det jo. For det viste seg at intervjuer ikke handlet særlig mye om smarte spørsmål. Det handlet om å samtale, og lytte til den andre. (Og ganske mye om research. Men det er bare gøy!)

 

Sol & skygger

En av brødjobbene mine i 2009 har vært som vakt på det vakre Vigelandmuseet, rett sør for parken. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 ble året da jeg droppet en brødjobb, og fant meg en annen. Jeg gikk fra kino til museum (særlig dette, men også dette fram til denne endringen, og helt på slutten av året dette). Jeg lever fortsatt av vaktjobb, men lærer andre ting og møter andre folk, i et mindre kommersielt miljø.

 

Adventdalen

Det jeg helst skulle ha blogget om i 2009, men ikke rakk, var ferien min på Svalbard. Her fra Adventsdalen, med høstfarger. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 ble også året da jeg gikk fra blogg til twitter, uten helt å slippe taket i bloggen, riktignok. Men hverdagen foregår på twitter, strøtankene og tøyset, ideene og spontaniteten, de nye kontaktene. Ofte har jeg villet skrive blogg, men prioritert det bort, som da jeg hadde vært på Svalbard som gjorde stort inntrykk på meg, men likevel ikke rakk mer enn å flickre noen bilder. Hvor bloggen er på vei har mange spurt om. Jeg kan bare svare at den fortsatt vil finnes, for bloggen er hjemmet mitt, det var her jeg begynte, og jeg liker å ha et eget hjørne på nettet for å ta imot personlig besøk.

Så til alle gode lesere, både her og andre steder:
Godt nytt år! Happy New Year! Einen guten Rutsch!

Julegavetips (Rushprint) 21. desember 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , ,
11 comments

Det begynner å bli på tide å se Upperdog, Sara Johnsens film som er delvis innspilt i leiligheten min. Den går fortsatt på kino i Oslo, men sikkert ikke mye lenger, for den er nede i en forestilling pr dag. Det aller lureste er å gå en gang før jul, så er du sikker på at den ikke blir skjøvet ut av julefilmene. For dere som ikke bor rett ved en kino er det varslet en dvd-utgivelse mot slutten av januar. Jeg har skrevet om Upperdog tidligere her på bloggen, først om filminnspillinga hjemme hos meg selv, deretter om Sara Johnsens spesielle kombinasjon av å være romanforfatter og filmregissør, fra en samtale på Deichmanske bibliotek i Oslo.

Sara Johnsen med søt regissørlue og plakaten til filmen.

Filmen Upperdog betyr noe spesielt for meg også av en annen grunn: Den var gjenstand for det første intervjuet jeg har gjort, og den første journalistiske teksten jeg fikk på trykk (altså på papir). Intervjuet var med klipper Žaklina Stojčevska, som fortalte om det nære samarbeidet med regissør Sara Johnsen, og ikke minst om hvordan klipperen kan få skuespillernes innsats til å virke bedre eller dårligere ved å klippe dialogen. Nå har jeg fått lov av Rushprint å legge ut intervjuet her, som en julepresang til bloggleserne mine. Det kommer i morgen eller lille julaften.

Zaklina faksimile1

Faksimile av Zaklina-intervjuet mitt i augustnummeret av Rushprint.

Jeg vil også reklamere litt for Rushprint, et tidsskrift flere burde få kjennskap til. Det regnes som et bransjetidsskrift, men kan fint leses av filminteresserte utenfor bransjen. Nettversjonen har mest aktualitetsstoff og nyheter, mens papirutgaven kommer ut annenhver måned og er full av dybdeintervjuer og kommentarer. Noe stoff fra papirutgaven legges på nett i sin helhet, men sjelden før neste nummer har kommet ut. Redaktør er Kjetil Lismoen, som også er filmanmelder i Aftenposten og skribent i Morgenbladet.

Idag slippes julenummeret, med oppsummering av 2000-tallets filmer. Selv har jeg to artikler med denne gangen: Et lengre intervju med teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen, som adaptert Bergmans Fanny & Alexander for scenen og satt det opp på Nationaltheatret (stykket går for tida for fulle hus), og en kronikk om det siste tiårets kvinneroller innen norsk film: «Ti år som kjedet kvinnen.» (Lenken går til en teaser, som utgjør en fjerdedel av kronikken.) Papirutgaven av Rushprint skal finnes i løssalg på enkelte Narvesen, samt i Filmbutikken på Cinemateket i Oslo. Abonnement kan tegnes her, nå med et spesielt nyttårstilbud, hvor du får 80 kr avslag på neste års abonnement med årets julenummer inkl i prisen (kr 350). Med andre ord: Julegavetips til filminteresserte!

De tre utgavene av Rushprint jeg hittil har fått skrive for.

Til slutt et par ord om retningen i bloggen min det siste året. Kunst- og litteraturleser har antakelig følt seg litt svikta, men det dukket altså opp noen muligheter for meg innenfor film (hos Rushprint og ikke minst Montages, filmportalen som startet opp i vår), slik at andre temaer har fått lide. De som foretrekker mer litterære, personlige, dagboksaktige tekster har vel også blitt skuffa. Kanskje er det derfor kommentarene har blitt færre?

For meg ble 2009 et år som handlet om å lære det journalistiske håndverket, uten å miste min egen stemme, men det har nok blitt en annen type tekster. Jeg er selvfølgelig ekstra glad i dere som ikke er forsvunnet, men fortsatt følger meg gjennom dette! Heldigvis er det et par av dere – denne bloggen bikker om ikke lenge 100 000 unike treff siden starten, jeg gnir meg i øynene foran telleren. Så får vi se hva neste år vil bringe – selv er jeg glad så lenge gode uventede ting skjer, og jeg stadig får prøve meg på noe nytt. Inntil da: God jul til mine fine lesere!

Panelhøne (STUDiO) 21. august 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
12 comments

I serien Bharfot-skriver-om-ting-som-ikke-passer-seg-helt er vi kommet til paneldebatter. Ikke at det er noe tabu i seg selv, men det blir nok betraktet som litt suspekt å skrive om en debatt hvor man selv satt i panelet. Men selv om noen misliker det tar jeg sjansen. This blog is all about experiment.

Jeg har aldri før sittet i noe panel. Jeg har holdt et par kurs og foredrag, men i avgrensete settinger. Denne gangen er scenen offentlig, de andre i panelet er hot shots, og jeg har tilbrakt dagen med å være så nervøs at jeg fikk hold i flere timer (kroppen slutter aldri å overraske meg). Men lampefeberen legger seg når jeg kommer til Chateau Neuf og merker at studentene som arrangerer debatten (eller «samtalen», som de håpefullt kaller den) er minst like nervøse. Det er i tillegg noe trygt over studentmiljøet, som ikke later til å ha forandret seg særlig siden jeg selv lusket rundt her i flere år (kanskje med unntak av det nye fokuset på søthet: minismykker og rosa klær, jenter som smiler voldsomt og tripper og svinger seg på tærne mens de prater, kjærlighet-på-pinne lagt ut på alle bord). Det hele virker uansett beroligende på meg, hjemmekjent og liksom velvillig. Jeg liker den litt surrete stemninga kombinert med klare blikk og en vilje til opposisjon, tåkelagt med osen av kjønnsmarked.

Arrangementet er del av studentfestivalen STUDiO. Tema er de såkalte hipstermediene, og jeg er invitert i egenskap av kulturblogger. I invitasjonen het det blant annet: «Natt&Dag er konkurs igjen. Betyr det at en epoke er over? Idag finnes et mylder av blader som forteller deg hva slags musikk du skal høre på, hvilke klubber og festivaler du skal gå på. Spirit, Plan B, Skum, Ikon, Campus, Mute, Dagbladet Fredag og Rocky er eksempler på gratis og mer kostbart lesestoff i sjangeren. Natt&Dag var starten, men har de utspilt sin rolle? Er bloggen framtidas arena for hipsterkultur? Idag kan alle gå på MySpace og YouTube og finne musikken og kulturen sjøl. Så trenger vi hipstermediene for å vite hva slags liv vi skal leve?»

Erlend Ofte Arntsen er redaktør i Ikon, ei gratisavis som sikter mot et mer åndelig innhold. Opprinnelig var den kristen, men det er den visst ikke lenger, selv om Erlend vil at noe skal stå på spill når du skriver, at du skal strekke deg mot noe ekte og «tenke i spennet mellom inderlig og patetisk», men hvorfor? Fordi «kultur er ånd». Om vi greier det er en annen sak, medgir han, det er en daglig kamp fra side til side, fra punktum til punktum.

Anne Gunn Halvorsen er redaktør i Dagbladet Fredag, men hun er også tidligere redaktør for gratisavisa Spirit. Der med blir det ikke noe av den (antakelig) planlagte kontroversen mellom Dagbladet Fredag og gratisavisene, for hun nekter å si noe negativt om dem. Tvert imot mener hun vanlige aviser og gratisaviser utfyller hverandre, ikke minst ved at gratisavisene gir unge og uerfarne skribenter muligheten til å prøve seg, og utvikle seg uten press. Hun er heller ikke med på at gratisavisene er like, eller skriver om det samme. Dette er en typisk fordom fra folk som ikke gidder å sette seg inn i saken, mener hun. «Et felt eller fagmiljø virker alltid ensartet når man ser det fra utsiden. Nyansene trer ikke fram før man går dypere inn.»

Audun Vinger er ny redaktør i Vinduet, men det er ikke derfor han sitter i panelet. Han var sentral i Natt & Dag under gratisblekkas storhetstid på 1990-tallet, og blir av mange ansett som hipsterkulturens norske gudfar. Nå henger han med ei hånd under kinnet og blikket konstant limt i bordet, spytter hvert ord ut av munnviken, og jeg tror ikke han smiler en eneste gang under samtalen. I likhet med de øvrige redaktørene vil han ikke sammenliknes med andre. Han mener at Natt & Dag var helt unik, og tenkte annerledes allerede i ansettelsespolitikken. Nyutdannete fra Journalisthøyskolen kunne stort sett bare glemme det, sier han spydig, det vi så etter var brutalt talent.

Jeg tenker på hva Vinger kan legge i dette begrepet. Utfra tonen i gamle Natt&Dag vil jeg tippe: Kjennskap, vennskap… og ondskap. Jeg husker godt skribentene, hvorav mange idag holder til på nettsida Smuglesning. Selv har jeg aldri likt den biten av undergrunnsstilen som går ut på å drite ut andre, kutte hoder, være bitende sarkastisk. Jeg har tenkt at dritt avler dritt, og når jeg ser Vinger her blir jeg enda sikrere. Den såkalt ironiske generasjonen, som ble stadig spydigere utover nittitallet, har overtatt mektige posisjoner i kulturlivet, men uten å bli mindre gretne. Snarere har snerten spydighet gått over i smaløyd bitterhet. Hvorfor? Suksessen har jo kommet, ihvertfall til Vinger. Kanskje på tide å se med større velvilje på omgivelsene? Men en stil er vel en stil, og hvorfor endre på noe som funker. Skjønt jeg tror nok den negative stilen kan ete seg innover personligheten din som et kjøttetende virus, og etterlate deg tørrsugd som en sprukken kvist.

På Neuf blir det aldri debatt, og knapt noen samtale. Temaet kretser rundt hva som er hipt, og hvem som definerer det, noe jeg på forhånd har sagt fra om at ikke er mitt felt. Så hva snakker jeg om? Det jeg planla på forhånd. Bloggens sterke og svake sider i kulturdekninga. Hvordan bloggere har mye frihet, men ingen status. At potensialet vårt ligger i det personlige, å kunne publisere raskt og usensurert, og dialogen med leserne. Jeg sier at det finnes en geriljafordel ved blogging, som ruster oss til uavhengig kritikk og observasjon. Om ikke alle blogger er grasrotas stemmer, så kan vi bidra med undergrunnsperspektiv. Der journalisten sneier toppene og skriver utenfra og ovenfra, kan vi skrive innenfra og nedenfra, med personlig engasjement. Jeg liker tanken på at ingen kan vite om en blogger var tilstede – før de seinere googler seg selv og havner på en blogg. Og folk googler seg selv hele tida. Særlig når noe spesielt har skjedd, som en bokutgivelse, konsert eller debatt. Tro meg, jeg får jevnlig treff på hvert eneste navn jeg har skrevet om, spesielt de ukjente, som få andre har skrevet om. Flere ganger har jeg også, direkte eller ad omveier, fått høre den aktuelle personens mening om innlegget. Du kan fint delta i samfunnsdebatten fra en blogg, selv om du gjør det mindre høylydt enn fra en avis.

Jeg nevner også de mange dyktige pennene i bloggosfæren. Folk som både kan skrive, og har greie på det de skriver om. «Og,» spør ordstyrer Kristian Meisingset, «synes du mainstream media er flinke til å plukke dere opp?» Jeg svarer nei, men Audun Vinger bryter inn. «At vi skulle overse bloggere? For noe tull. De fleste aviser leter etter talenter på blogg. Ta Dagens Næringsliv. De har nettopp ansatt en fotoblogger, noe jeg for min del tror er framtida – bilder. Jeg så noen hun tok av joggeskoene sine, og de var fine, hun er flink.»

Så hvor tror mainstream media at bloggernes potensiale ligger? Anser de, ifølge Vinger, at vi kan bidra til seriøs kulturdekning? I rest my case.

Tegningene er som vanlig laget av Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.