jump to navigation

Når det harde mykner (Bård Breivik) 28. oktober 2014

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment
Det harde gjør seg best i møte med det myke hos Bård Breivik.

Borggården-Vigeland-med-Breivik

Bård Breivik
En annen historie
Vigelandmuseet i Oslo

27. september – 9. november 2014

History
KODE i Bergen

23. mai – 21. september 2014

De blanke stålskulpturene til Bård Breivik trenger dialog med omgivelsene for virkelig å komme til sin rett. Et tomt og åpent landskap kan gjøre dem kalde og avvisende, mens et klaustrofobisk miljø paradoksalt nok henter fram noe mer generøst.

På Vigelandmuseets separatutstilling En annen historie ser vi dette i to bølgende søyler foran inngangen, og enda mer i fire søyler plassert inne i Borggården. Det indre kvadratet i bygningen er trangt nok til å tvinge seg på denne høypolerte overfalten, og fylle den med varme og intrikate speilbilder av mursteinsvegger, springvann og høstgule løvtrær.

Obelisk-i-Vigelandmuseet

Noe liknende skjer i det overlyste trapperommet på Permanenten i Bergen, hvor den flere etasjer høye skulpturen «Helix 18m» speiler arkitekturen fra 1800-tallet. På Vigeland­museet er inntrykket likevel sterkere, når vi sirkler rundt søylene og følger en snurrende verden med øynene, mens det skarpe utendørslyset forsterker kontrastene.

Helix-18m-2-Bård-Breivik-KODE

I bredere forstand er det naturligvis vanskelig for det lille Vigelandmuseet å konkurrere med KODE. Sommerens retrospektiv i Bergen var omfattende, og fylte rom i tre bygninger samt plassen utenfor. Verkene spente fra fra antropologiske samlinger med amuletter, beinbiter og fjær til store skulpturer i tre, naturfiber, stein og metall.

Tårnsalen-Bård-Breivik

De fleste av Breiviks ikoniske serier var representert; årer, båtformer, indianerhoder, og belgformene fra «Partitur for en lengre samtale», hvor håndverkere fra hele verden bidrar med ulike teknikker og materialer (sistnevnte kan ses i Tårnsalen fram til 26. oktober). Til sammenlikning har Vigelandmuseet måttet velge et smalere fokus, men har til gjengjeld i stor grad funnet andre verker enn KODE, og i sitt format skapt en høyst severdig utstilling.

Partitur-detalj

Rik produksjon

Gjennom førti år har Bård Breivik (f. 1948) hatt en framstående posisjon i skandinavisk kunst. Han er født og oppvokst i Bergen og utdannet ved Kunsthåndverkskolen der og St. Martins School of Art i London. Tidlig på 1970-tallet introduserte han konseptkunst og land art i Norge, og var aktiv i den bergensbaserte kunstnergruppen LYN. På 1980-tallet ble han skulpturprofessor ved Kungliga Konsthögskolan i Stockholm.

Borggården-Vigeland-søyler-Breivik

De siste årene har han pendlet mellom Oslo, Sverige, New York og Beijing, og markert seg med store utsmykninger som Tusenårsstaden Gulatinget i Sogn, de omstridte søylene på Torgalmenningen i Bergen (som må skiftes ut grunnet sprekkdannelser), og den stadig forsømte Klosterenga skulpturpark i Oslo, som med sine elefanter, buddhahoder, forgylte relieffer og fontener var planlagt som et storslått «Vigelandsanlegg for Østkanten». Dette gjør det litt vemodig å møte kunsten hans nettopp i Vigelandmuseet.

Vigelandmuseet-med-Breivik

Triumfbuer

Innendørs på museet stiller Breivik ut en rekke massive gulvarbeider, samt en diger rominstallasjon. Steinverkene er hovedsakelig lagd av diabas, en hard vulkansk bergart som blant annet ble brukt til redskaper i steinalderen. Breivik har siden 1980-tallet benyttet en kullsvart variant fra Sibbhult i Skåne. Både nye og eldre arbeider er med på utstillingen, uten at det blir klart for meg hva dette gir, utover å vise hvor lite uttrykket endrer seg. Det handler om formal utforskning av materiale og håndverk, oftest gjennom variasjoner over et lite knippe figurer, for eksempel det firbeinte monumentet, navngitt som alt fra «bord» til «gorilla», som for meg likner mest på en triumfbue.

Steinarbeider-Bård-Breivik

Et besnærende verk er det femdelte «One Block City» (2014), hvor alle stykkene er presisjonsskåret ut av samme steinblokk; en firbeint og en tobeint triumfbue samt tre obelisker, med noen glattpolerte og noen råhogd sider. Elementene kan enkelt pusles sammen med blikket; den firbeinte buen ser ut til nøyaktig å romme de andre.

One-Block-City

Utstillingens største savn er skriftlig informasjon. Mangelen på kontekstuali-sering har lenge vært Vigelandmuseets svakhet; fantastiske verker hentes inn, men det skrives for lite om dem, ekstra uheldig fordi en stor del av publikum består av turister som kun forventer å møte Vigelands egne verker. Denne gangen ble jeg forklart at veggtekster ville komme, selv om vi alt befant oss to uker inn i utstillingsperioden. En trøst kan være at den velskrevne katalogen fra KODE er til salgs i museumsbutikken.

Three-Organic-Strings-total

Organisk

Høydepunktet på utstillingen En annen historie er utvilsomt installasjonen «Three Organic Strings» (2006), som fyller hele den vakre overlyssalen i museets sørvestre hjørne. De bølgende stålbåndene kan minne om en slyngplante eller et insekt, kanskje en seksbeint variant av edderkoppene til Louise Bourgeois, her fanget i et bur av strenger tynget ned av kjegleformete lodd. Det likner et verk fra separatutstillingen Vortex på Nasjonalgalleriet i 2005, bare at dét var av kobber og festet i veggene, ikke gulvet.

Three-Organic-Strings-detail

Da jeg besøkte Vigelandmuseet var det samtidig med en skoleklasse, som animere verket ved å myldre mellom båndene, banke og dytte i dem, slik at hele figuren ble til en dirrende bevegelse. Under åpningen skal den også ha blitt spilt på med trommestikker, en seanse jeg gjerne skulle ha opplevd, for det er nok her som med speilsøylene: Magien oppstår helst i samspill med verket; miljø mot metall og mykt mot hardt.

Anmeldelsen ble publisert i Morgenbladet 17. oktober 2014.
Alle foto: Oda Bhar.

Three-Organic-Strings-detail-2

Advertisements

Med veggen som gulv (Vibeke Tandberg) 24. mars 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Det er lett å miste fotfestet på Vibeke Tandbergs nye utstilling på OSL Contemporary.

KUNSTANMELDELSE
Vibeke Tandberg
«
New York & Assumption»
OSL Contemporary
Til 6. april

Når jeg besøker Vibeke Tandbergs nye utstilling er det første jeg ser fem store finérplater påmalt hver sin svarte figur. Det likner omrisset av et kinesisk skrifttegn, bare med de hvite feltene fylt igjen. Når galleristen forkynner at «dette er tekstarbeider» blir jeg først slått av en enorm motløshet, som ved utsikten til å måtte åpne ei kokosnøtt med en altfor sløv kniv. Jeg lener meg fram og leter etter små bokstaver i den svarte overflaten, men mysteriet blir (delvis) oppklart når galleristen forteller at hver figur inneholder ett ord, men bokstavene står oppå hverandre, slik at det eneste bokstavaktige blir spor av seriffer i omrisset på figuren. Når bokstavene skjules, hva hender med ordet? Mister det sin ordaktighet, denne evnen til å fange betydning i form?

Tekstverker-Tandberg

Foto: Courtesy of OSL Contemporary.

I dypet av lokalet henger små svart/hvitt-bilder av underarmene til ei kvinne, i et utsnitt fra albuen til midt på hånda. «Wrist scans» kaller Tandberg dem, så det er ikke fotografier, hun har ganske enkelt lagt armene inn i en skanner og trykket på en knapp (med nesa? med ei tå?). Forskjellen forøvrig er vanskelig å se. Er det slik at et fotografi fryser fast ditt eget her og nå, mens en skanner gir tilgang til noe du ikke ser før det er fanget? Det er dine armer, men du blir ditt eget objekt, abstrahert gjennom flate gråtoner.

Gallerirom-Tandberg

Foto: Courtesy of OSL Contemporary.

Det er lenge siden Vibeke Tandberg jobbet med de manipulerte selvportrettene mange fortsatt forbinder med henne. I serien «Living Together» (1996) opptrådte hun som sin egen tvilling, med en fin humor som appellerte til et større publikum. Idag jobber hun innadvendt, formalt og teoretisk, men visse verk rommer likevel en stille, munter poesi.

Denne gangen finner vi den i lysbildefortellingen som projiseres på veggen i gallerie, og som har gitt tittel til utstillingen: «New York & Assumption.» To personer har sex på et flytoalett mens flyet er iferd med å styrte. Igjen denne selvobservasjonen: Går det an å være vitne til sin egen død? Hvert lysbilde viser en setning, eller et tomrom som angir en pause. Han heter New York, hun heter Assumption. Handlingen skrider forbausende langsomt fram, de få sekundene før livet slutter framstår nærmest kjedelige, som når du venter på en avskjed. «Hvor lang tid tar dette? Noen få sekunder? Det kjennes lenger.» Jeg liker at vi havner så langt fra klisjéen: Carpe diem, nyt hvert øyeblikk av livet!

The-wall-becomes-the-floor-web

Foto: Courtesy of OSL Contemporary.

Utstillingen er ikke enkel, som tilskuer er det lett å føle seg i fritt fall. Et par steder haker verkene inn i hverandre, som om de gir oss nøkler eller puslebiter. Tre av ordene fra veggen går igjen i lysbildehistorien, i likhet med ordet «wrist», som er et nikk til skannerbildene. Jeg får denne tandbergske følelsen av at noe både er tilfeldig og utstudert, av at det fanges og glipper samtidig. I Vibeke Tandbergs fjorårsroman «Beijing Duck» gled realistiske scener ofte over i surrealisme fordi én person ble til én annen, én situasjon ble oppløst i sin motsetning. Noe liknende skjer i en utstilling hvor kodene bare nesten kan forstås. Det kjennes som å ligge i en rullende terning som stadig lander med ei ny side opp. I flyet får tyngdekraften de to til å fatte hva som skal skje. «Flyet rister voldsomt. The wall becomes the floor.» Å få en innsikt kan bety at det du trodde var veggen, blir gulvet.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 5. mars 2013.

Speil og spenning (Marianne Heske) 1. desember 2010

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
6 comments

Jordiske dokkehoder og himmelske speilinger i Marianne Heskes nye utstilling på Stenersenmuseet.

Marianne Heske

Marianne Heske foran sitt verk «Global Groove» (2010). Foto: Oda Bhar

Marianne Heske (f. 1946) er en av våre første konseptkunstnere og videokunstnere, med en karriere som strekker seg over førti år. Et bredere publikum forbinder henne kanskje mest med installasjoner av dokkehoder, noe som også står i sentrum for hennes første separatutstilling i Norge siden 2002, Himmel & Jord på Stenersenmuseet.

Heske: Assemblage

Det surrealistisk inspirerte verket «Assemblage» lagde Heske mens hun bodde i Paris på 1970-tallet. Foto: Oda Bhar

I 1971 fant Heske en eske med gamle dokkehoder på et loppemarked i Paris, noe som innledet en lang utforskning av ulike sider ved menneskelivet: roller, identitet, uniformering, individualisme, makt og avmakt. Hos Heske er dokkehodene alltid en metafor for mennesket, de er skapt i vårt bilde, som hun sier. Den første tida i Paris benyttet hun dem direkte som objets trouvés i surrealistliknende installasjoner, vellykket iscenesatt på Stenersen i et mørkt rom med tivolimusikk som framhever det mystiske og teatrale.

Marianne Heske

«Den gordiske knuten» fra 2006. Foto: Oda Bhar

På 1980- og 1990-tallet ble Heske mer interessert i mennesker som mengde, og brukte det opprinnelige hodet som modell for identiske kopier. I Den gordiske knuten ligger et «perlekjede» av gull- og sølvfargede hoder filtret sammen til en floke på gulvet. I Marionettregimet velter et snøskred av porselenshoder ut fra et hjørne, toppet med biter av speil og et forgylt hode med veltet sokkel. Det hvite porselenet vekker assossiasjoner til Kambodsjas knokkelhauger, mens det oppstår en interaktiv effekt når tilskueren ser seg selv i speilbitene.

Marionettregime, detalj

Marionettregime fra 2010 (detalj). Foto: Oda Bhar

Heske liker å leke med pseudovitenskap, og Stenersenmuseet har valgt ut flere klassikere. Dokkehoder er dekorert med kart fra frenologi (læren om måling av hodeskallen for å finne psykologiske egenskaper), og vi ser alle de fire orgonskapene fra 1996, konstruert etter Wilhelm Reichs prinsipper.

Phrenology

Verket «Frenologi» har autentiske bilder og instrumenter, men bysten er byttet ut med et av Heskes dokkehoder. Foto: Oda Bhar

En annen hovedtrend er videomaleriene, hvor psykedelisk videofilm projiseres mot hjørner i et rom, eller overføres på metall og stoff som stillbilder. Opptakene er gjort med et gammelt videokamera hvor fargene kan justeres opp eller ned under filming, noe som gjør det mulig å «male med lys», en teknikk Heske spøkefullt omtaler som «orgonenergi på film».

Heske: "Orgon House" (1995)

Orgonskapene er isolert med vekselvis organisk og uorganisk materiale, som saueull og stålull. Foto: Oda Bhar

Mellometasjen er viet en serie nyere bomullstrykk med blanke, eteriske overflater, kalt «himmelspeilinger». Dette er himmelen i utstillingens tittel, en effektiv kontrast til de påtrengende jordiske erfaringene i dokkeverkene.

Marianne Heske

Fjell og landskap filmes med ekstreme fargevirkninger, og projiseres mot hjørnene på mørke rom. Foto: Oda Bhar

Utstillingen er ingen dekkende retrospektiv, ikke minst kan fraværet av de berømte land art-prosjektene oppleves som et savn. I Prosjekt Gjerdeløa (1980) flyttet Heske ei gammel norsk løe til Pompidousenteret i Paris, i 2005 ble kåret til ett av de tolv viktigste kunstverkene i etterkrigs-Norge.

Marianne Heske

Himmelbildene er trykket på bomullsstoff, men overflaten er metallisk blank og eterisk. Foto: Oda Bhar

At Heskes grunntematikk virker så frisk etter førti år er imponerende, med tanke på hvor trofast hun har vært mot objektvalg og tematikk. Videomaleriene viser fjell og ras, et tema som har fulgt henne siden oppveksten i Tafjord, hvor bygda levde i stadig frykt for utslettende ras. I bunnen ligger forholdet mellom menneske og natur, utsatthet overfor elementene, noe som i dagens klimadebatt virker stadig mer aktuelt.

Orgon House, surface

Også inne i orgonskapene er det videomalerier. Foto: Oda Bhar

Det mest iøynefallende verket på utstillingen er Global Groove, et langbord fylt med rundt 900 dokkehoder. Kunstnere fra Zimbabwe, Kenya, Nepal og Kina har laget sin egen versjon av det aller første dokkehodet, med en enorm variasjon som resultat. Vi finner smale og runde hoder, grove og fine ansiktstrekk, edle treslag, smykkestein og krystallglass.

Heske: Vernissage

På vernissagen svermet publikum rundt bordet med de 900 figurene, kalt «Global Groove» (2010). Foto: Oda Bhar

I enden rager det europeiske hodet fra på et lite podium, som en tvetydig kommentar til globaliseringen. Når sørøstlig mangfold settes opp mot en vestlig sjablong medfører tallmessig overlegenhet ingen dominans. Hvor lander vi i spennet mellom velment kulturutveksling og gammeldags imperialisme? En styrke ved Marianne Heskes kunst er at den ikke svarer åpenlyst på slike spørsmål, men vekker dem som undertekst.

Global Groove

Selv om asiater og afrikanere er flere og mer mangfoldige, står europeerne fortsatt i en opphøyd posisjon. Foto: Oda Bhar

Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 11. november 2010 (faksimile her). Utstillingen kan du se i Stenersenmuseet fram til 2. januar 2011. Vil du se flere bilder har jeg noen på Flickr. For mer informasjon om Marianne Heske kan jeg varmt anbefale artikkelen «Power Stations» (1993) av den New York-baserte kunstkritikeren og kuratoren Kim Levin.

Maktens duft og stank (Gardar Eide Einarsson) 29. juli 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Makt og avmakt forenes med kjølig estetikk i Gardar Eide Einarssons utstilling på Astrup Fearnley-museet, Power Has a Fragrance.

Har makt en sanselig dimensjon? Hvis den har en lukt, er det en duft eller en stank? Jeg tipper at det kommer an på perspektivet. For den mektige dufter makten søtt, mens den undertrykte holder seg for nesa.

Gardar Eide Einarsson

Gardar Eide Einarsson under pressekonferansen 6. mai 2010. Foto: Oda Bhar.

Gardar Eide Einarssons nye utstilling på Astrup Fearnley-museet har valgt det søte blikket på makt, ikke uten bismak. Navnet Power Has a Fragrance er lånt fra en sangtittel av industrirockebandet Death in June. En fragrance er en søt og behagelig duft, mens utstillingen framtrer som besk, politisk og kjølig estetisk. Er tittelen en ertende påstand, eller bitende ironi?

Amerikansk paranoid retorikk

I Norge forbindes Gardar Eide Einarsson med samarbeidspartnere som Matias Faldbakken og Marius Engh. De siste årene har han vært mer involvert med kunstnere fra amerikansk avantgarde-miljø, og gjort internasjonal suksess. Han flyttet til New York 10. september 2001, dagen før terroranslaget mot World Trade Center. Å bivåne de siste ti årenes amerikanske offentlighet på nært hold har vekket interessen hans for paranoid retorikk, behandling av kriminelle, oppfatning av hvem som er innenfor og utenfor etc.

Gardar Eide Einarsson

Allerede det første verket setter tonen, når et rødt og blått neonskilt snurrer med de loddrette ordene «Jesus saves». Filmglade vil gjenkjenne referansen fra Dirty Harry, hvor et liknende neonskilt skytes i stykker i den første filmen. Herfra trår vi inn i en verden av skurker, politifolk, presidentmasker, bomber og skytemanualer, med klare assossiasjoner til terrordiskursen under Bush og all dens Dirty Harry-aktige hevnlyst. Det svart-hvite uttrykket blir ikke bare et estetisk valg, men en antydning om stereotypier.

Migrantens forvirring

Verkene er hentet fra de siste fem årenes produksjon, sammensatt av kunstneren til en helhetlig installasjon. Gardar Eide Einarsson ville integrere arkitektur og kunst, heller enn å fokusere på objektene som enkeltverk. Dermed tør ingen å love nøyaktig samme utvalg når utstillingen reiser videre til Reykjavik, Stockholm og Kassel.

Gardar Eide Einarsson

Et tema knyttet til arkitektur blir den globale migrantens forvirring i møtet med fremmede tegn og symboler. Selv bygningstekniske innretninger kan miste sin mening ved forflytning, som når et veggspeil på den japanske t-banen skal hindre selvmord, fordi synet av deg selv på nippet til å hoppe angivelig hemmer gjennomføring. I museets rolige omgivelser får speilet snarere karakter av bevegelse og overblikk enn egenfokus.

Gardar Eide Einarsson

Iblant skal det små nyanser til for å vekke følelsen av fremmedhet, som når trafikkkjeglene på gata, som her viser vei gjennom det største rommet, i Japan er hvite og svarte, ikke oransje som hos oss. Det fremmede skyves videre av en lek med materialer, som når kjeglene viser seg ikke å være readymades, men naturtro imitasjoner i malt bronse.

Gardar Eide Einarsson

Onlinekatalog

Gardar Eide Einarsson blir ofte kritisert for å være utilgjengelig og kryptisk. Dette er minimalistisk konseptkunst med innslag av popart, men referansene er gjerne ikke allment kjente, noe som kan etterlate en uforberedt betrakter hjelpeløs og tom. Jeg tror derfor det er klokt når museet byr på en detaljert onlinekatalog, med forklarende lydfiler til hvert enkelt verk. Du kan lytte på din egen mobiltelefon underveis, eller forberede deg hjemme.

Gardar Eide Einarsson

Samtidig er det verdt å merke seg advarselen på et neonskilt: Don’t believe anything you hear and only half of what you can see. Bakgrunnskunnskap er nyttig, men bør ikke stå i veien for den umiddelbare estetikkens speilinger, både fysisk i blanke gulv og innholdsmessig mellom verkene. Utstillingen er mangfoldig, og det er befriende å endelig få kaste et mer omfattende lys på dette produktive kunstnerskapet. Verkene kler en museal sammenstilling bedre enn den sparsomme utvelgelsen vi kjenner fra mindre utstillinger, kanskje fordi estetikken er så avskallet og narrativene så fragmenterte.

Anmeldelsen er skrevet for Dagsavisen, hvor den sto på trykk lørdag 8. mai (faksimile nedenfor). Utstillingen kan du se i Astrup Fearnley-museet drøye to uker til, fram til søndag 15. august.

(Alle foto i blogginnlegget, men ikke i avisen: Oda Bhar.)

Dagsavisen_08_05_2010_Gardar

Faksimile fra Dagsavisen 8. mai 2010. Klikk for større versjon.

Gaffa polert (Matias Faldbakken) 6. juni 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
12 comments

Ukas kunstgreie, eller sommerens snakkis for nyvoksne kunsthipsters, er at tidligere bad boy Matias Faldbakken har fått breie seg over hele den første etasjen i Museet for Samtidskunst. Matias har vært kjent for å provosere, både som tidligere ironisk-politisk konseptkunstner og forfatter av slem-ekle bøker (Skandinavisk misantropi-triologien). Det blir betraktet som et dristig trekk å gjøre ham museal allerede nå, noe jeg ikke helt skjønner, siden Matias åpenbart er blitt estetiker siden sist.

Faldbakken: Video sculpture (2005)

Matias Faldbakken: «Untitled (video sculpture)» (2005).

De tre romanene som bærer undertittel «skandinavisk misantropi», The Cocka Hola Company (2001), Macht und Rebel (2002) og Unfun (2008), ble publisert under kunstnernavnet Abo Rasul (ved debuten et pseudonym nesten ingen visste hvem skjulte seg bak), opprinnelig fordi Matias ville distansere seg fra sin far, den langt mer salongvennlige Knut Faldbakken.

Faldbakken family

Familien Faldbakken på Samtidskunstmuseet.

Også faren er til stede under vernissagen, og mens vi venter på Mette-Marit observerer jeg den reneste idyll av løpende barn og leende voksne i familien Faldbakkens hjørne, noe som gjør det stadig vanskeligere å beholde det mentale bildet av kunstneren som outsider og provokatør.

Børre Haugstad

Børre Haugstad, Faldbakken-kritisk VG-journalist.

En som derimot lar seg provosere er denne mannen, Børre Haugstad. Han er kunstjournalist i VG, og legger dagen etter åpningen ut et videointervju med Matias, fullt av tradisjonelle jovial-provoserende VG-spørsmål som «ække dette bare en scam» og «bra timelønn på deg, førti tusen spenn for å splæsje litt maling?» Matias står lent mot en vegg og gløtter i kamera med utstudert coolness. «Nåja,» svarer han, «men jeg gjør det ikke ofte, så det blir ingen årslønn å snakke om.»

Faldbakken: Art crowd

Matias Faldbakken: «Cultural Department» (2006).

Matias fikk sin street cred fra skating og tægging, noe som gjelder mange av konseptkunstnerne fra 1990-tallet. I likhet med kollegene benytter Matias idag de samme referansene i langt mer estetisert form, ved å kaste maling på rikfolks vegger à lá Jackson Pollock…

Faldbakken: Art crowd

Matias Faldbakken: «One Tape Roll Measurement» (2009).

… eller lage geometriske mønstre ved å lime opp gaffateip og aluminiumsfolie på MDF-plater eller direkte på veggen.

Faldbakken: MDF #12 (detail)

Matias Faldbakken: «Untitled, MDF #12» (2009), detalj.

Han flørter også med popkultur og teknologi, blant annet ved stille ut en stabel videokassetter på gulvet, lage en skulptur av båndsalaten fra samme typen videokassetter (øverste bilde), og plassere tomme Marshall-høyttalere i et hjørne (et verk jeg har omtalt tidligere, i Vigelandmuseet 2007). Vi ser funksjonelle objekter berøvet for sin funksjon, noe som påpeker tidens forvandling av bruksting til skrot.

Faldbakken: Burnt out car

Matias Faldbakken: «Abstracted car» (2009).

Utstillingen omfatter også et utbrent bilvrak, som selvfølgelig gir en absurd kontrast til bløtkakeornamentene i den ærverdige banksalen. (En bildeserie fra brenning og flytting av bilvraket finner du her.)

HKH Mette-Marit & Matias Faldbakken

Matias Faldbakken og HKH Mette-Marit.

Som kronen på verket i gentrifiseringen av Matias Faldbakken er det annonsert at kronprinsesse Mette-Marit vil åpne utstillingen. I dette tilfellet betyr det bare at hun stolprer inn på høye hæler, smiler fint og hilser på Matias, før hun setter seg ved siden av ham på en stol og lytter til en innledning av Audun Eckhoff.

HKH Mette-Marit & Matias Faldbakken

Audun Eckhoff taler med Mette-Marit som publikum.

Senere på kvelden møter jeg en bekjent som sier: «Var du på åpningen? du de hælene? Tok du bilde av dem?» Ja, det gjorde jeg.

Royal shoes

Oda Bhar: «Royal heels» (2009).

Noen flere bilder fra åpningen har jeg flickret her. Ellers vil jeg anbefale Nina Marie Haugen Holmefjords anmeldelse i Dagsavisen, som er er lagt ut på bloggen hennes Articulata. Du kan også lese Natt&Dags innføring myntet på nybegynnere, selv om jeg nok synes de undervurderer publikum.

Royal chairs

Oda Bhar: «Royal chairs» (2009).

Utstillingen Shocked into Abstraction av Matias Faldbakken står i Museet for samtidskunst fram til 9. september.

Glassdråper (Lise Stang Lund) 22. april 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , ,
35 comments

Jeg har en venn som er journalist. Han sa til meg: Oda, en gyllen regel er å ikke skrive om vennene sine. Da kan du ikke være nøytral. Jeg svarte at blogging er motsatt, jeg skal være personlig, det er bloggingens viktigste kriterium. Men nå står jeg her og er ikke så sikker lenger. Greit nok med arrangementer hvor jeg ikke kjenner noen, kommer som en skygge, stjeler inntrykk og anmelder uten filter. Men dette? Når rommet er fullt av folk jeg kjente en gang, og barna deres myldrer omkring, leker sisten og stanger i kunstverkene, mens samtalen går om hus og hjem, som på en vanlig middag av den typen hvor jeg er som en fisk på land. Hva da? Jeg tømmer vinglasset mitt og tar en beslutning. Ærlig talt, jeg kan ikke la dette stoppe meg.

Lise Stang Lund stiller denne måneden ut i Galleri RAM. Hun er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo, gikk opprinnelig keramikklinjen, men har siden jobbet med glass og lysvirkninger. I tillegg er hun leder for Norske Kunsthåndverkere, og holder IT-kurs for kunstnere, bl.a. i webdesign.

Dette er kanskje utstillingens mest vellykkede objekt, kalt Fisheye. Her brytes lyset på en måte som skaper inntrykk av farge, eller også er det farge i prismene, og mønsteret minner om geometriske sekstitallsmønstre.

Jeg tenker på flaskebunner når jeg ser disse sirklene. Selv kaller Lise dem dråper, noe som er lettere å se i glassplata som henger fra taket midt i rommet, fordi «boblene» der har asymmetrisk form (øverste bilde). De øvrige objektene nærmer seg design i så stor grad at jeg ser dem for meg i et kontorlandskap. De kunne vært lamper, funksjonelle belysningsobjekter.

Lise er en perfeksjonist som kan sette hele familien i sving med pussefille rett før åpning, for å fjerne de siste fingeravtrykkene. Fotografiene er like utsøkte, gå gjerne til hjemmesiden og se hvordan hun selv presenterer objektene. Hos meg får du som vanlig kun smakebiter, snapshots.

Så da smeller jeg like godt til og blir personlig. Her ser du beviset på at hjem og familie ikke var eneste samtaletema på vernissagen. Lise, i svart kjole til høyre på bildet, viser en rødhåret venninne rundt på utstillingen. Kunst må jo være rocka når den best beskrives gjennom headbanging!

Galleri RAM er et ikke-kommersielt galleri med fokus på kunsthånd­verk og design. Tanken er å være sjangeroverskridende overfor «ren» kunst, noe mange kunsthåndverkere er opptatt av. Problemet er at det kunstneriske i kunsten kan bli vanskelig å få øye på. Med et uttrykk så nært opp til kommersiell design, hvordan rettferdiggjøre langsom produksjon og høye priser? Eller som min venn journalisten sa ved en annen anledning: Greit med konseptkunst. Men hvorfor holde konseptet hemmelig?

Men Lise holder ikke noe hemmelig. Hun forteller om tanker og håndverk, samarbeidet med Magnor glassverk, kampen mot ørsmå bobler i glasset, nærmest usynlige for andre enn henne selv, og en tilskuer som sa: det ser ut som det er laget av en maskin, noe som ikke gjorde henne fornærmet, men overlykkelig, fordi det viste at hun nærmet seg teknisk perfeksjon.

Anekdoten gjør meg modig, og jeg spør hva hun synes om halvfabrikata og industrigjenstander i samtidskunsten. På denne utstillingen er hvert eneste glassprisme håndlaget: en nøyaktig mengde oppvarmet glass klippes av, dryppes på en flate og får renne utover i sirkel, så blir den varmet opp igjen for å fjerne klippearr og andre skarpe kanter, og etter at dråpen har kjølnet blir den festet til ei glassplate med et helt spesielt transparent lim, som verken synes eller påvirker lysbrytningen.

Like før har jeg hørt henne snakke med en fetter, som stilte usjenerte spørsmål på den måten familie kan gjøre. Han sa: Når jeg ser på disse rundingene dine – altså, for meg ser de helt like ut. Og jeg mener, helt like. Så hva er vitsen? Men Lise bare lo og forklarte at likheten er ønsket, det er fine nyanser hun vil oppnå, ikke det åpenbare eller spektakulære.

Men dermed blir spørsmålet: Hvorfor ikke heller kjøpe helt like, fabrikklagde prismer, istedenfor å lage dem selv? Jeg venter meg et ideologisk svar, om at kunst skal lages fra bunnen, men nei, Lise har ingen motforestillinger, hvis prismene fantes, i nøyaktig den utførelsen hun ønsket, da kunne hun like gjerne kjøpt dem ferdige. Men det gjør de altså ikke, og da velger hun å lage dem selv, for å nærme seg mest mulig sin egen visjon.

At det finnes et tanker bak denne kunsten er altså klart. Og likevel. Er det ikke et problem når nyansene blir så subtile at de knapt kan skjelnes uten årelang trening, eller med nesa lenger en 10 cm unna? Eller når de mest interessante virkningene av overflate og lys oppnås fra baksiden eller sidelengs mot glasset, et perspektiv de færreste kommer på å ta?

Utstillingen Fisheye – lys gjennom glass av Lise Stang Lund kan du se i Galleri RAM (på Bankplassen) fram til 11. mai 2008.

Lamper galakser (Jan Christensen) 26. januar 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , ,
2 comments

Et mørkt rom med lamper hengende fra taket i klynger, lavt ned mot gulvet. Jeg står i min vanlige høyde og betrakter dem ovenfra, som om jeg var en gud med nedsikt til solsystemer.

bauhaus-multicolor.jpg

Det minner om en lampebutikk. Å påstå noe annet ville være løgn. Det er gamle lamper, mange er antikviteter og står høyt i kurs, selv i egenskap av belysning. Her er de «objekter», det står på et skilt: «forsiktig, objektene er skjøre», og selskapet mitt gjør seg lystig over dette, selvfølgelig, sier én, her mangler bare elefanten i lampebutikken, og de andre ler, mens noen unger leker sisten og driver vaktene til vanvidd.

lamper-galakser.jpg

Det er Jan Christensen igjen, den norske Berlin-kunstneren på besøk i Oslo, som har gjort stormløp inn i kunstscenen og bloggen min (jada, jeg skal snart skrive om noe annet enn kunst). Han er i Astrup Fearnley med et eget verk (omtalt i denne posten), i 0047 Oslo som kurator, og i Stenersenmuseet med en blanding av de to rollene, kunstner og kurator, i den forstand at objektene ikke er laget av ham, bare utvalgt og sammensatt, og i den grad utstillingen omfatter håndverk er det utført av andre: komponister/musikere (Rolf-Yngve Uggen og Johnny Skalleberg), og snekkere som min venn T, som har bygget boksene lampene henger ned fra (de selges med lampene). En av vaktene kommer bort og sier: egentlig er du medkunstner, og T ler innforstått, for kunstlivet fungerer slik, ikke etter håndverk, men idé og signatur.

perlekule-middle-close.jpg

I et filmet intervju forteller Jan Christensen (her, på engelsk) om sin bakgrunn fra grafitti, hvordan den hjalp ham å tenke i store formater, bruke hele veggen, istedenfor å henge opp en liten dings på midten. Grafittiens opprør har også vært nyttig, det øyeblikkelige og aggressive, viljen til vandalisme, å stå opp her og nå og gjøre spektakulære stunts. At jeg har vakt oppsikt på kunstscenen, sier han, kan ha å gjøre med dette.

lampe-ugulv-micro.jpg lampelys-gulv-micro.jpg

De første verkene hans var nettopp veggmalerier. På filmen ser vi ham «male seg inn i et hjørne», noe mange mener at kunsten selv har gjort, det vil si, vi ser et malt hjørne av et rom, noe som vel strengt tatt ikke er det samme, men heller det motsatte, som én på Underskog ganske riktig kommenterte: Så du malte deg ut av et hjørne?

red-green-scattered.jpg

Og nettopp dét prøver Jan Christensen kanskje å gjøre, male seg ut av hjørner, blindgater i samtidskunsten: det tomme og innholdsløse, kjedsomheten. Vi ser ham gjøre stunts med en så åpenbar symbolikk at det tar flatheten til en ny dimensjon og ender i en motvillig dybde. Ifjor limte han opp 100 000 kroner på et lerret og solgte det for kroneprisen, som ledd i en diskurs om kunstens relative verdi (Relative Value, 2007). Så ble verket stjålet og nyhetsverdien gikk i taket, media ringte ham fra alle verdenhjørner. Dermed nådde verket utover «den hvite kuben», altså kunstrommet, noe mange kunstnere drømmer om, men kanskje ikke så bokstavelig? Kunsten til folket, representert ved en tyv? spør en journalist, og Jan svarer: Ja, men tross alt en tyv med interesse for kunst – ikke uttrykket, men materialet.

red-green-lamps.jpg

Slike paradokser er kanskje det mest fascinerende ved Jan Christensens innstilling: en tenksomhet og desillusjon, parret med enorm energi.

«It’s more an investment in a discussion, rather than making money off my work.»

galakser-kjegle-right.jpg

Det spørsmålet som surrer i kunstkretsene er om Jan Christensen skal fortsette som kunstner, eller gå over til å være kurator. Vil han kjede seg ut av kunsten, eller finne en motgift mot den grenseløse friheten? Problemet er gjenkjennelig for de fleste i et samfunn som vårt: Hvis du i prinsippet kunne skape hva som helst, blir det da like fristende å la være?

bauhaus-closeup.jpg

Utstillingen All those moments will be lost kan du se og høre i Stenersenmuseet fram til 9. mars. Den inkluderer også lyd, noe stemmesurret la en demper på under vernissagen. Aftenposten har et fint intervju med Jan om lampene her, og Morgenbladet har en eterisk anmeldelse her, men den kan bare leses med abonnement. Alle foto: Oda Bhar.

På med lyset (Astrup Fearnley) 16. januar 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , ,
36 comments

Alle bildene her er stjålet. Jeg er vel en skurk, da. Så skyt meg. Vernissage på Astrup Fearnley, men det viser seg å være fotoforbud. Altså får du ikke se de verkene jeg likte best, men de som var dårligst bevoktet.

skriftvegg-jan-chr1.jpg

Det aller dårligst bevoktede verket var dette, av Jan Christensen. Det passer jo bra, siden han er en hyggelig fyr og allerede har vært på besøk her i bloggen (sjekk kommentarfeltet på denne posten). Til alt hell likte jeg dessuten verket hans, så da pøser jeg på med bilder av det.

blogg-terror.jpg

For å være ærlig tror jeg ikke så mange skjønte at dette var kunst. Kanskje var det derfor det fikk stå i fred for vaktene. De fleste må ha trodd det var design, reklame, et vanlig skilt, bare malt opp på veggen. De ble kanskje forvirret av utstillingsplakaten som henger i midten. Men Jan Christensens verk er definitivt en ytring. Det blir klart når du ser nærmere på teksten.

kuratortryne-cut.jpg

En tankesky av ord som har med kunst å gjøre. Ikke det å skape, men å leve i kunstens verden. Oppfatte, vurdere og mingle. Beundre, forkaste, gjør opprør, drive skinnangrep, bli lagt merke til, være viktigper. Originalitet, å forholde seg til tradisjonen: sampling, referanser, lån og tyveri. All støyen omkring, like mye kunst som kunsten selv. Kanskje. Eller også er støyen bare støy.

lights-on-blurry.jpg

Det er mye støy på denne vernissagen. Det virker som om halve byen er her, både kjendiser og halvkjendiser. Folk hilser, presenterer seg, peker i smug: Se, der er han eller hun. Jeg er ikke den eneste som snikfotograferer. En jeg snakker med tar lynraskt opp mobilen og knipser «den mystiske Oda Bhar». Du kan si jeg får smake min egen medisin (den smaker greit).

egentlig-musiker.jpg

Jeg treffer på Demian, som jeg danset med på Litteraturhuset i denne posten. Novellen hans er antatt i Utflukt, altså den teksten som skulle stått i antologien vi planla, Det Knuste Vinduet. Jeg har droppet min egen novelle, den var ikke god nok. Men jeg har andre på trappene (de blir vel også refusert).

plankehaug-ovenfra.jpg

Vi står foran denne plankehaugen, og prøver å lese bokstavene. De er spredt utover plankene i større og mindre flekker. Ordene skal kun være leselige fra ett eneste punkt, og vi prøver oss fram, men finner det ikke. Til slutt tror vi punktet må være over hodene på oss, det er et kunstverk for kjemper. Senere finner jeg reportasjer fra utstillingen som alle har bilder fra det rette punktet. Merkelig nok liker jeg fortsatt vår versjon bedre: mysteriet mens det mangler løsning (Deceptive outward appearance av Ole Martin Lund Bø).

plankehaug-smalt.jpg

Sjekk gjerne ut noen av disse fotoreportasjene, for eksempel André Gali på Kunstkritikk.no (redelig, omfattende). De andre fotografene har ikke jobbet i smug, så jeg antar det var lov å ta bilder på pressevisningen. Men der var det til gjengjeld ikke publikum, så alle bildene har det samme tomme uttrykket, typisk for offisielle pressebilder. Det virker gammeldags, som en tilsløring av virkeligheten. Er ikke utstillinger interaktive per definisjon? Blir ikke tilskuerne automatisk del av det som vises? Og bør ikke fotoreportasjen understreke dette? Hva ville bildet nedenfor ha vært foruten Demian?

demian-kikkert.jpg

Dette er et interaktivt verk. Selv om finérkikkerten også er fin i seg selv (The Seer av Jørgen Craig Lello og Tobias Arnell).

finerkikkert-detalj.jpg

De beste samtalene på vernissage kan handle om helt andre ting enn kunst. Som livet, eller kaffe. Jeg møter M som er barista på Stockfleth’s, og om noen dager skal reise til Nicaragua for å smake på og velge ut kaffe. Fem måneder i kaffens tjeneste, og han blir allerede sendt på ekspedisjon. Det er en deilig historie, oppløftende, et bevis på noe jeg ønsker er sant: At du ikke alltid må slite i årevis, at en luke kan åpne seg brått, og så gjelder det å fly.

demian-kabelkunst-183.jpg kabelkunst-lyshval-263.jpg

Dette verket var ikke dårlig bevoktet. Men vakten var ute et øyeblikk, og jeg benyttet sjansen (You will hardly know av Håvard Homstvedt).

Fotoforbudet fikk meg til å reflektere. Hvorfor blir opplevelsen mindre når jeg ikke kan ta bilder? Det er som jeg ser mindre når jeg ikke leter etter vinkler, når jeg ikke får skape med. Her greide jeg ikke å la være, men hadde stadig et øye etter vaktene, noe som gjorde det vanskelig å glemme seg selv, falle inn i den vanlige flyten. Hva ville jeg ha vært, hvis jeg aldri fikk lov til å skrive eller fotografere? En ren konsument, som aldri tenkte videre?

powerblog-blog-suksess.jpg

Utstillingen Lights On kan du se i Astrup Fearnley fram til 23. mars. For mer teoretiske analyser av utstillingen, les denne artikkelen på NRK eller denne i Aftenposten. Når det gjelder Jan Christensen, som laget ordveggen, så har han en egen vernissage i Stenersenmuseet imorgen (torsdag 17. januar kl 18). Den blir nok noe helt annet, lyd og lys, med tittelen All those moments will be lost. Hvis du er nysgjerrig, ta en tur innom (fram til 9. mars).

happy-art-artist.jpg

Til venstre på bildet: Jan Christensen. Alle foto: Oda Bhar.

Oppdatering: Av kunstkritiske analyser må jeg tilføye denne kommentaren fra Tommy Olsson i Morgenbladet. Han mener utstillingen er mindre aktuell enn den later som, fordi kuratorene ikke er tilstrekkelig oppdatert. Når etablerte museer skal vise «nye trender» fra en kunstscene de ikke forstår, hva får vi da? «Den klam­me fø­lel­sen av å se barne-tv la­get av voks­ne som ikke selv har barn, el­ler tu­ris­ter som en­tu­si­as­tisk vi­ser lo­kal­be­folk­nin­gen rene selv­føl­ge­lig­he­ter som om det had­de vært en fan­tas­tisk opp­da­gel­se.» (18. januar 2008)