jump to navigation

Whisky med vodka (Andreas Dresen) 6. april 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

I april viser Cinemateket en retrospektiv med en av mine favorittregissører, tyske Andreas Dresen. Jeg har tidligere blogget om ham flere ganger, og ifjor sommer fikk jeg gleden av å møte ham etter en førpremiere på Gimle. Filmen som ble vist den gang var Den niende himmel (2008), historien om de tyske oldingene som verken hadde gitt opp å forelske seg eller ha sex. Denne uka besøker Dresen Oslo, blant annet for å undervise norske filmskapere, og ikveld kan også du møte ham på Cinemateket! Det skjer i forbindelse med visningen av hans nyeste film, Whisky med vodka (2009). Den får ikke ordinær kinodistribusjon i Norge, så grip sjansen!

Regissør Andreas Dresen vant den høythengende regiprisen under KVIFF 2009 for Whisky med vodka. (Foto: KVIFF/presse)

Jeg anmeldte filmen for Montages under festivalen i Karlovy Vary ifjor, men publiserte ikke teksten her på bloggen. Dermed gjør jeg det nå, ikke minst fordi Whisky med vodka veldig snart blir tilgjengelig på DVD (23. april). Det er en lett og munter fortelling med såre undertoner, satt i teatermiljø, og med spesiell snacks for oss som liker Tyskland og øst/vest-problematikk. Jeg anbefaler virkelig arrangementet ikveld, ikke minst fordi Andreas Dresen snakker utmerket engelsk (ingen selvfølge i Tyskland) og etter min vurdering må være verdens hyggeligste regissør. Her følger anmeldelsen.

12713-whisky-with-vodka

Den gamle regissøren har problemer med alkohol og arbeidsdisiplin, men fortsatt drag på damene. Stillbilde fra Whisky med vodka (2009).

– Vi har ikke engang distributør til filmen ennå. Men vi kan sende den til en liten filmfestival utenfor landet, og se om den innkasserer noen priser, så skal du nok se at hjemmemarkedet får øynene opp.

KVIFF’09: Replikken kommer fra den tyske regissør Andreas Dresen, ikke i et intervju, men som replikk i den siste filmen hans, Whisky mit Vodka. Den ble vist for første gang på filmfestivalen i Karlovy Vary, og Montages var tilstede. Hva kan være en bedre start på en filmfestival enn å se en film om å lage film, regissert av en godt voksen mann som i sin tid startet karrieren sin på nettopp denne festivalen, omtrent på den måten som skisseres?

Whisky med vodka handler om et filmsett som får problemer med den største stjernen sin, en eldre skuespiller ved navn Otto (Henry Hübchen). Han er kjent for problemer med flaska, og kollapser en dag på settet så hele produksjonen må ta pause. Da bestemmer produsenten at det må bringes inn en reserve, noe som jo ikke er vanlig på film, men derimot i teater. Heretter skal hver scene skytes ikke bare med Otto, men også med reserven, for å sikre at filmen kan fullføres også i tilfelle Otto selv ikke står løpet ut. Tanken er også at konkurransen vil anspore Otto, slik at det aldri blir nødvendig å slippe filmen uten hans navn som trekkplaster.

– Det kan man da ikke gjøre mot ham!?
– Joda. Man kan gjøre alt mot alle.

Slik blir det, og ikke overraskende skaper den ukonvensjonelle løsningen en dominoeffekt av forviklinger. Det blir rivalisering, tiltrekning, krangel, kanskje vennskap og kjærlighet… og etterhvert et sjokkerende inntak av whisky og vodka. Det kunne lett ha blitt forutsigbart og overdrevent, men nei. I en verden av slappe komedier som satser på klisjeer og «gjenkjennelse» fra en triviell hverdag, noe jeg personlig aldri har syntes var morsomt, viser Dresen vilje til å ta dialogen lenger. Han gir seg sjelden før det kommer en ekstra vri eller oneliner, noe som gjentatte ganger får publikum til å gispe, le og klappe av overraskelse. Ikke minst er det mye bra metahumor omkring det som skjer bak kulissene i en film.

– Den som får knulle mest er kameraassistenten!

Andreas Dresen arriving

Regissør Andreas Dresen ankommer festivalhotellet i Karlovy Vary til festpremieren på Whisky med vodka, under KVIFF 2009. Foran ham går to av skuespillerne. (Foto: Oda Bhar)

Whisky med vodka er en tysk komedie, noe jeg antar betyr at den ikke blir tatt inn på det norske markedet (når så du sist en tysk komedie på kino?), men det er synd. I Karlovy Vary ble filmen introdusert som «noe så sjeldent som tysk humor, og ikke bare det, subtil tysk humor», hvorpå hele salen lo, noe som fikk meg til å stusse over at tsjekkerne, dette nabofolket til tyskerne, tydelig bærer på samme typen fordommer som nordmenn gjør – men kanskje pleier hele Europa disse forestillingene, som en usannsynlig lang pågående hevn for å ha tapt den gamle Krigen, og vi som kjenner Tyskland fra innsiden får gang på gang lov til å ergre oss. Men rett skal være rett, det lages mye buskisfilm i Tyskland, med en humor ikke ulik den i norske folkelige komedier. Men dette er heldigvis ikke en av dem.

– Du blir ikke eldre. En dag våkner du bare opp og er gammel.

Et kjennetegn ved humor som ikke er plump og klisjéfylt er gjerne at den tar opp dypere konfliktstoff på en indirekte måte. I dette tilfellet handler det om hva som skaper status, i et filmsett som på mange måter blir et samfunn i miniatyr. Hva betyr alder og bakgrunn? Er det nødvendigvis slik at den yngre konkurrerer ut den eldre? Er det fortsatt slik at når en tysker sier til en annen, «du kommer opprinnelig fra øst, gjør du ikke?», da er det en måte å trykke til den andre på? Under ordene ligger en antydning om at forskjellen synes, du mangler selvtillit eller en verdensvanthet, det synes på deg at du står med lua i hånda overfor din rike bror i vest. Ottos reserve Arno (Markus Hering) kommer altså fra øst. Han er yngre og mer atletisk enn Otto, vennlig og relativt godt likt, utvilsomt en dyktig skuespiller – likevel går han gjennom filmen som en underdog ingen helt vil assossieres med. Kanskje har outsider-rollen også å gjøre med at han er midlertidig ansatt? Som de fleste vikarer ser han aldri noen skriftlig kontrakt… før han får den i hånda samtidig med oppsigelsen.

Dresen on stage

Regissør Andreas Dresen under premieren på KVIFF 2009. (Foto: Oda Bhar)

Vi ser heller ikke bare Otto og rivalen hans. Lyset kaster på alle omkring dem: regissør, andre skuespillere og alle filmarbeiderne. Når noe går bra, hvem bærer omkostningene? Hvem er inne og ute, sentrum og periferi? Ikke minst handler filmen om utenforskap. Hva ligger bak klisjeen om at en gruppe ble «som en stor familie»? Er det overhodet mulig? Og forresten, hva er egentlig så bra med en familie? Er ikke nettopp familien det beste eksemplet på utstøting, disiplin og maktovergrep som finnes? Den mest hjerteskjærende scenen i filmen kommer helt til slutt. Den kvinnelig produksjonsassistenten, som har brukt all tida på å ta seg av andre og prøve å bli likt, dessverre på en litt irriterende måte, det skal innrømmes, og dette blir hun omsider fortalt av en kollega, når hele teamet (unntatt reserven til Otto, som nettopp har fått avskjed) står oppstilt og fellesbildet skal tas.

– Siden vi nå straks er ferdige vil jeg endelig si deg noe: Du har irritert meg gjennom hele produksjonen!

Produksjonsassistenten skvetter, går et skritt til siden, snur og sniker seg unna i skam. Så knipses bildet og det hele avsluttes med ordene: Her er vi alle sammen! Men slik er det altså ikke.

Dresen on stage

Regissør Andreas Dresen taler til publikum etter premieren i Karlovy Vary 2009. Bak ham står mange av skuespillerne. (Foto: Oda Bhar)

Ekstramateriale 6. april 2010: Til slutt vil jeg nevne noe Dresen fortalte meg sist sommer i Oslo, om innspillingen av Whisky med vodka. Mens filmen handler om en vesttysk teatergruppe med en østtysk inntrenger, var det motsatt i staben bak Whisky med vodka. Alle skuespillerne kom opprinnelig fra øst, mens han som spilte inntrengeren (Markus Hering) var fra det gamle Vest-Tyskland. Det interessante er at spenningen merkes så godt i filmen – selv om det altså denne gang var vesttyskeren som ble lillebror.

Andre poster om Andreas Dresen

  1. Sexy forfall (Andreas Dresen): Anmeldelse av filmen Den niende himmel (Wolke 9, 2008), om tyske pensjonister med lengsel etter kjærlighet og sex.
  2. Mitt Karlovy Vary (KVIFF 2009): En oppsummeringspost om mine erfaringer fra den berømte tsjekkiske filmfestivalen ifjor, inkl tips om hvordan du finner fram i jungelen av filmer på en slik festival.
  3. Filmskolen bak Muren (Babelsberg): Om film i tidligere DDR, med omtale av en eldre og mer surrealistisk Dresen-film, Zug in die Ferne (1990). Teksten er skrevet etter et foredrag av professor Jens Becker, professor ved den berømte filmskolen i Babelsberg (Potsdam), som besøkte Oslo i 2008.
Reklamer

Sexy forfall (Andreas Dresen) 12. august 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
11 comments

Hva betyr alder? Når slutter vi å være oss? Svaret ligger i kortene: Svært seint, kanskje aldri. Hva med romantikk? De fleste av oss bærer på klisjéfylte idéer om kjærlighet i alderdommen. Arm i arm gjennom parken, ei mjuk hånd over kinn, noen milde blikk over kaffekoppen. Og alltid mellom to som har vært sammen halve livet. Den tyske regissøren Andreas Dresen vil vise oss at det ikke trenger bli slik. Kjærligheten trenger verken å bli satt eller sukkersøt, den kan ramme oss hardt, lidenskapelig og vakkert hele livet.

Den_niende_himmel_4_146822m

Inge (Ursula Werner) og Karl (Horst Westphal) faller pladask for hverandre.

Den niende himmel (Wolke Neun) er et klassisk trekantdrama mellom tre eldre mennesker, to menn og en kvinne. Inge (Ursula Werner) er en impulsiv kvinne i sekstiåra som tar syoppdrag for å spe på pensjonen. Hun er gift med Werner (Horst Rehberg), en traust men sympatisk mann som er opptatt av tog. En dag kommer 76 år gamle Karl (Horst Westphal) for å få lagt opp ei bukse. Inge forelsker seg, og det er i høyeste grad er gjengjeldt. Forholdet blir fysisk allerede i filmens første scene, etter noens mening for mye, siden kamera dveler ved gamle kropper med valker, hudfolder og pigmentflekker. Men det ytre forfallet hindrer verken slørete blikk eller andpustne kyss, alle slike tegn som gjør forelskede mennesker så skinnende.

Både den nye og den gamle kjærligheten er presist og ømt beskrevet. Inge trekker pusten før hun ringer på døra, Karl løper gutteaktig glad rundt og gjør leiligheten klar for henne. Også den hverdagslige harmonien med ektemannen Werner skildres varmt, når de sitter i stua med hvert sitt tidsfordriv, hun løser kryssord, han lytter til ei gammel grammofonplate med toglyder. Det er ikke ulikt togquiz-scenen i den norske filmen O’Horten (Bent Hamer, 2007), som Andreas Dresen også har sett, viser det seg, når jeg etter førpremieren er så heldig å ha ham til bords under en middag. Noen direkte inspirasjon er det ikke snakk om, scenen er snarere et pek til tognerder, spesielt fra DDR, dette landet som ikke lenger finnes, men den pussige grammofonplata er blitt et samleobjekt fra tida før Murens fall, og et av regissørens vanlige subtile tegn på at historiene hans foregår i det gamle øst.

Den_syvende_himmel__135911m

Inge (Ursula Werner) prøver å kjempe imot, men til slutt må hun fortelle Werner (Horst Rehberg) at hun har funnet en annen.

Skuespillerne i Den niende himmel er relativt kjente i Tyskland, men ingen av dem pleier å ha hovedroller. Andreas Dresen har hentet dem fra teateret, et bevisst valg siden dialogen skulle utvikles gjennom improvisasjon. Også andre manuselementer fikk skuespillerne være med og skape: Ursula Werner hadde sunget i kor, slik karakteren gjør i filmen, og Horst Rehberg var interessert i tog – ikke like mye som Werner, men han reiser helst med tog og hater fly. Realismen forsterkes av at Dresen ville bruke forståelige, virkelighetsnære lyder, ikke manipulerende filmlyd og stemningsskapende musikk. Det vi hører er kirkeklokker, kaffetraktere og stillheten innendørs.

En erkjennelse regissøren kom til i løpet av innspillinga er at kjærligheten ikke trenger noen «grunn». I starten ønsket han å vise hvilken «god» mann Karl var, en enkemann som hadde pleid sin syke kone i flere år før hun døde. Disse opplysningene ble fjernet fra filmen. Hvorfor? Fordi de var overflødige. Hva er en forelskelse? Hvor ussel virker ikke en kjærlighet som er basert på objektive kriterier for sympati?

– Vi var i ferd med å skyte scenen hvor Karl fortalte Inge om den syke kona si. Noe ville ikke klaffe, men jeg skjønte ikke hva. Så gjorde jeg et eksperiment og ba han som spiller Karl fortelle en bløt vits. Først ville han ikke, men jeg overtalte ham. Hele teamet ventet på en hjerteskjærende monolog, og så kom det en sexvits for åttiåringer! Ursula brøt ut i en hysterisk latter. Stemninga ble lettere, og det fungerte mye bedre!

I filmen er Inges latter ekte etter Karls vits, siden skuespilleren ikke var forberedt på endringen i scenen. Det samme er Werners reaksjon når Inge gjenforteller vitsen til ham, og han rister på hodet: Er det slikt dere forteller hverandre i koret? Den åpne og lekne prosessen har gjort Den niende himmel til en humoristisk film. Men lettbeint er den ikke.

– Jeg visste at den ville kreve emosjonell energi fra publikum, og engstet meg for mottakelsen.

Men filmen er blitt en suksess i Tyskland, og går fortsatt på kino ett år etter premieren. Ikke minst får regissøren fine reaksjoner fra publikum, noe som også skjer på Gimle, hvor han raskt blir omringet av damer i foajéen. Etter en forestilling i Münster kom et ektepar og takket ham: Du er jo mye yngre enn meg, sa mannen, og enda har du laget en film for min generasjon. Min kone og jeg har vært gift i femti år, men nå er vi blitt inspirert til å gå hjem og hygge oss!

sjundehimlen2_copy_135910m

Skuespillerne fikk være med å skape rollene sine gjennom improvisasjon.

Det mest interessante ved filmens suksess er kanskje at den viser hvor lite bortskjemt denne aldersgruppen er med god og relevant fiksjon. Eldre mennesker framstår sjelden som selvstendige subjekter på film. De får i beste fall være med i relasjon til andre, som foreldre eller besteforeldre, eller framstilles klisjépreget latterliggjørende eller «rørende». Som skrekkens eksempel på det siste nevner Dresen den argentinske filmen Elsa & Fred (2005), som noen sikkert kjenner fra Film fra Sør (den vant Publikumsprisen i 2006, og ble vist som reprise i 2007 og 2008, sist fordi forfatteren Hans Petter Blad anbefalte den – usett). Ifølge Dresen viser Elsa & Fred et eldre filmpar i verste klisjéform, med rituelle kinnkyss og sentimentalitet.

– Jeg gikk ut av kinosalen og var så irritert. Jeg tenkte: Det må da være mulig å ta eldre mennesker mer på alvor? Gi dem rett på det livet de fortsatt har. Innse at de kan ha ekte pasjoner.

Eldre kan få like mye sommerfugler i magen som yngre folk. Men mye er også vanskeligere. Det er liten tid igjen, færre sjanser å håpe på, noe som kan gjøre det langt tyngre å bli forlatt. I filmen har Werner ikke mye annet å leve for enn Inge. Han har toginteressen og bøkene, men utover det opplever han gjennom henne. Under overflaten er han heller ikke så sindig. Og selv om Inge og han kan virke ulike har de noe felles: Begge tar sterke beslutninger. Filmen slutter ikke muntert, men i et moralsk dilemma uten svart/hvitt-konklusjon. Hvem fortjener mest sympati, den som insisterer på å velge eventyret, klemme siste dråpe ut av livet, eller den som bare vil gjøre så godt han kan? Når bruddet er et faktum, lenge etter at onde ord har falt og den nye kjærligheten har tvunget seg fram, sier Werner til Inge: Hva gjorde jeg galt? Hun svarer: Du gjorde jo ingenting galt! Da kunne vi aldri ha levd sammen i tretti år.

Den_syvende_himmel_135909m

Ursula Werner vant Den tyske filmprisen i 2008 for sin rolle som Inge.

Den offentlige diskusjonen i Tyskland har handlet om sex, og hvor sjokkerende det er å se den så eksplisitt framstilt mellom eldre. Et norsk eksempel er Ulrik Eriksen, som har viet en hel artikkel i Morgenbladet til å ramse opp kjærlighetsscener mellom gamle mennesker som har frastøtt ham (og andre) gjennom filmhistorien. Andreas Dresen sier at reaksjonene var ventet, men samtidig gjør det ham oppgitt at sex og alder er det eneste folk ser. For ham er Den niende himmel først og fremst en film om hvilket jordskjelv kjærligheten kan være.

– It can shake you at any time of your life. Don’t feel safe!

Den niende himmel har jevnt over fått strålende kritikker i norske aviser. Den hadde premiere i Oslo 7. august, og kommer til Bergen fredag 14. august. Løp avgårde på kino, denne filmen fortjener gode besøkstall!

Den_syvende_himmel_135908m

Andreas Dresen står bak både manus og regi på Den niende himmel (2008). Han har tidligere laget filmer som Halbe Treppe (2002) og Sommer i Berlin (2005). Hans nyeste film Whisky mit Vodka (2009) hadde premiere på KVIFF (filmfestivalen i Karlovy Vary, Tsjekkia) i sommer.

En del av sitatene i denne artikkelen er hentet fra førpremieren på Gimle kino, hvor Andreas Dresen ble intervjuet på scenen av Kjetil Lismoen. Lismoens referat fra samtalen kan du lese hos Rushprint. I tillegg vil jeg anbefale Ingunn Øklands anmeldelse i Aftenposten, og Vegard Larsens intervju i Dagbladet.

BONUSMATERIALE (for spesielt interesserte):

Et stykke ut i Den niende himmel hører Werner en setning fra et hørespill: «Det eneste som er verdt å gjøre er det du ikke har gjort før.» Replikken får ham til å slå av radioen, antakelig fordi han ikke er den eventyrlystne typen. Men dette er en referanse til Andreas Dresens nyeste film, Whisky mit Vodka, som hadde verdenspremiere under årets filmfestival i Karlovy Vary. Whisky mit Vodka er en metafilm om en filminnspilling, og «filmen i filmen» handler blant annet om alder og kjærlighet – om enn ikke like eksplisitt som i Den niende himmel. Dresen blir glad, men også beskjemmet over at jeg merket dette.

– Jeg ville vanligvis ikke ha sitert meg selv, i betydningen brukt en sekvens fra en tidligere film. Det synes jeg er for ubeskjedent. Men omvendt, å sitere en film som ikke fantes ennå, det gikk an.

At noen kom til å se de to filmene i motsatt rekkefølge hadde han ikke helt forutsett. De to filmene ble spilt inn samtidig, men Whisky mit Vodka ble klippet etterpå og fikk premiere ett år seinere. Den vant regiprisen i Karlovy Vary, men kommer etter hva jeg forstår antakelig ikke til Norge. Min omtale for Montages fra KVIFF 2009 kan du lese her.

Denne artikkelen er også publisert på Montages.

Helse i vann (Karlovy Vary) 9. august 2009

Posted by Oda in Bybilder, Film, Kulturtips, Natur, Reiser.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
4 comments

«Hun er russisk!» sier min russiske kollega og peker på et av bildene mine fra Karlovy Vary, Tsjekkia. Ei eldre kone henter vann fra en de helsebringende brønnene, som i sin tid ga byen ryktet som et av Europas beste steder for kurbad, kanskje bare slått av Baden Baden, som ifølge min kollega var mest for de svært rike. Hit til Karlsbad, som byen dengang het, dro de litt mindre velstående på jakt etter helse, deriblant en mengde russere.

Park spring colonnade

Ung og gammel henter vann i Parkfontenen. (Foto: Oda Bhar)

Tsar Peter den store besøkte Karlovy Vary i 1711, og samme år ble det første kurhotellet bygd. Hundre år seinere kom den virkelige storhetstiden. I 1870 ble byen knyttet til det europeiske jernbanenettet, og fram til 1. verdenskrig var de innom her alle sammen: det europeiske jetsetet og kunstnerne med navn som Goethe, Schiller, Dostojevskij, Freud, Marx, Leibniz, Beethoven, Brahms, Chopin, Dvořák, Wagner, Liszt og vår egen Grieg.

Czech landscape, red

Slettelandskap i Nordvest-Böhmen. (Foto: Oda Bhar)

Selv skal jeg til byen sammen med redaksjonen i Montages, for å dekke den internasjonale filmfestivalen som finner sted her hvert år i juli. Vi reiser i festivalens minibusser, som plukker opp og leverer fra flyplassen. Det blir en fin kjøretur gjennom det nordvest-böhmiske slettelandskapet, tross øsende regnvær. Vi ser enger, treklynger, humleplantasjer, landsbyer med fine kirker og bergtopper med borgruiner.

Humulus, Hopfen, Humle

Humle-plantasje i det nordvestlige Tsjekkia. (Foto: Oda Bhar)

I baksetet skravler gutta kontinuerlig om film. I forsetet sover Agnethe og jeg fotograferer, med regnværet på bilruta som naturlig softfilter. (Flere bilder fra kjøreturen her.)

Poppys on a field

Eng med valmuer ved veien, Praha – Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Russere drar fortsatt til Karlovy Vary, men det gjør mange andre folk også. Så hvorfor tror kollegaen min at kona på bildet er russisk? Er det noe med klærne, fargene, det røde og brune? Eller det blomstrete skautet, grønt med knallrøde roser, et vanlig folkloristisk plagg på landsbygda i Russland. Jeg så det selv langs den transsibirske jernbanen: Hver gang toget stanset var perrongen full av små koner med stakk og blomstretet skaut, som solgte opptenningsved eller bunter med gulrøtter.

Dvořák  Park: Woman drinking healthy water

(Mulig) russisk kone drikker vann i Dvořák-parken.

Kona setter seg på en benk og drikker fra den medbrakte plastkoppen sin. «Jeg er sikker,» sier kollegaen min. «Russisk hun er.» Jeg liker når hun høres ut som Yoda, den gamle jedi-mesteren i Star Wars: Morsom hun er. Jeg liker den slaviske aksenten, og holdningen, det litt bryske, av mange forvekslet med uvennlighet, men jeg tolker det helst som motvilje mot bullshit, et ønske om å skjære gjennom.

Mill Spring Colonnade

For å beskytte kurbadgjestene mot dårlig vær ble det bygget tak over springvannene, slik at du kunne gå tørrskodd mellom dem. Her, den staselige Møllekolonnaden. (Foto: Oda Bhar)

Det finnes mange teorier om hvordan du bør drikke vannet i brønnene. Før frokost for at effekten skal bli størst, fulgt av en halvtimes rask gange. Eller til bestemte tider på dagen, og aldri mindre enn 2 dl på 2 minutter. Selv prøvde jeg flere av de 14 kildene, og mest påfallende var hvor ulikt de smakte. Noen hintet om svovel, de fleste var salte og minnet om hav.

Mill Spring

Springvann i Møllekolonnaden, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Som nordmann er jeg vant til å drikke fra fjellbekker med hendene som skål, derfor brydde jeg meg ikke om å ta med meg en kopp. Noe som gikk greit de første par gangene – helt til jeg stakk hånda inn i en stråle og ble skoldet. Jeg lot som ingenting, tok hånda rolig ut og slurpet i meg vannet. Men seinere prøvde jeg ingen ukjente fontener uten kopp.

Mill Spring Colonnade

Torget foran Møllekolonnaden, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Karlovy Vary er en vakker by. Gjennom historien har den vært herjet av branner, oversvømmelser og krig, men i likhet med tyskerne er tsjekkerne glade i å bygge opp igjen og restaurere gammel bebyggelse.

Karlovy Vary: Market spring colonade

Hotel Romance og Markedskolonnaden. (Foto: Oda Bhar)

I Norge blir denne typen «kopier» sett ned på, ekspertene foretrekker å bygge nytt, siden kongstanken er at alt skal uttrykke tida det bygges i. Dermed ender vi med svært uensartede bykjerner, i motsetning til Sentral-Europa, hvor du kan gå omkring som i nykonstruerte historiebøker.

Karlovy Vary: Moser glass

Böhmisk krystall er verdenskjent for sin høye kvalitet. Dette gjelder ikke minst Karlovy Varys lokale variant, Moser-glass. (Foto: Oda Bhar)

Da Donau-monarkiet falt etter 1. verdenskrig ble Tsjekkoslovakia opprettet av de tidligere tyske regionene Böhmen og Mähren, samt det nordlige Ungarn. Karlovy Vary ligger i det gamle nordvestlige Böhmen, og majoriteten av befolkningen var tysk fram til 2. verdenskrig.

Karlovy Vary: Ice cream

Yoghurtis som faktisk smaker yoghurt! (Foto: Oda Bhar)

At byen ble internasjonal lasarettstad hindret ikke amerikanske fly fra å bombe den mot slutten av krigen. Selv store og godt merkede bygninger dekket med Røde Kors-flagg ble rammet, og mange liv gikk tapt. Etter 1945 ble mesteparten av den tyskættede befolkningen fordrevet, og tapte alle verdier. De nye innbyggerne kom for det meste fra Sentral-Böhmen.

Saint Peter & Paul Orthodox Church

Den russisk-ortodokse kirken i Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

I 1946 ble kurbadene statlige, og først etter kommunismens fall i 1989 ble virksomheten igjen rettet inn mot et internasjonalt publikum. Idag er ifølge Wikipedia en tredjedel av alle hoteller og underholdningssteder (som kasinoet) eid av «private investorer fra Russland og andre tidligere Sovjetrepublikker», ifølge en tsjekkisk bekjent i Norge en omskrivning for mafia.

The Becherovka Kiosk

Becherovka er byens kjente krydderbrennevin. Den smaker pepperkake og ble utviklet av tyskeren Jan Becher. (Foto: Oda Bhar)

Karlovy Vary International Film Festival (KVIFF) ble startet i kommunisttida (1946), men har først de siste 20 årene blitt en virkelig internasjonal arena. Hotel Thermal ble bygget spesielt for filmfestivalen, og inneholder opptil flere kinosaler og konferanserom hvor det kan vises film.

River Tepla

Den lille elva Teplá krysser Karlovy Varys historiske bykjerne, før den renner ut i elva Ohře. I midten ser du sovjetblokka Hotel Thermal, av mange kalt byens styggeste hus. (Foto: Oda Bhar)

En morgen er det fullt på filmen jeg planla, dessuten er jeg lei av bykjernen. Jeg rusler avgårde i en tilfeldig retning, og kommer snart til et område hvor husene er mindre bløtkakeaktige. Som mange sentraleuropeiske byer ligger Karlovy Vary der en elv renner ut i en annen, i dette tilfellet den smale Teplá, som krysser den historiske bykjernen, og den brede Ohře (tyske Eger), som seinere munner ut i Elbe.

Karlovy Vary Railway Station

Jernbanestasjonen ligger litt utenfor bykjernen. (Foto: Oda Bhar)

Jeg finner en bro over begge elvene, klatrer opp en liten ås og havner ved den gamle jernbanestasjonen. Her går jeg på jakt etter graffiti. Jeg finner ikke mye, men noe er det alltid i nærheten av toglinjer.

Karlovy Vary: Graffiti

Sjablonggraffiti på jernbro over toglinjene. (Foto: Oda Bhar)

Mitt neste funn er et boligområde med moderne sovjetblokker og utsikt over den brede Egerdalen. Jeg surrer rundt og fotograferer litt, før jeg krysser et friområde med grasplen og kløver og store trær.

Karlovy Vary: Suburbia

Boligområde nord for sentrum, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Her snubler jeg over en kirkegård, ulik alle andre jeg har sett. Urnene er plassert i små glassmontre, stablet oppå hverandre og murt sammen til en slags boligblokk for døde.

Soul windows

Kirkegård hvor de døde har vinduer. (Foto: Oda Bhar)

Det fine er at folk har satt små fotografier og pyntegjenstander inne i montrene, noe som gjør tanken på den avdøde klarere, ihvertfall for meg, enn om de bare var markert med en enkel stein.

Soul windows

De dødes vinduer mot livet. (Foto: Oda Bhar)

Fra kirkegården prøver jeg å finne tilbake til sentrum, men går meg vill og trasker til føttene verker. Hvorfor skjer dette nesten alltid når jeg går på oppdagelsesferd, særlig utenfor kantene på kartet?

Blue flower & bumble bee

Selv ugresset er vakkert i Tsjekkia. (Foto: Oda Bhar)

Etter en laaang strekning langs ei gate som aldri tar slutt (men jeg vil ikke gi meg, nekter å snu!) møter jeg et skilt hvor navnet Karlovy Vary er streket gjennom med rødt. Jeg er ved bygrensa. Der er det heldigvis også en holdeplass med oppslåtte rutetider og et gjenkjennelig navn, slik at jeg kan ta bussen tilbake.

Forest at the Diana Tower

Bratt skog sett fra fløybanen i Teplá-dalen. (Foto: Oda Bhar)

Stort sett er hele Montages-gjengen opptatt med filmer og skriving (og litt øl) uka gjennom. Først den siste dagen, søndag når vi skal reise hjem, tar vi en felles utflukt på dagtid. Det er en fløybane av liknende type som i Bergen, som fører opp til et utsiktstårn i de grønne åsene øverst i Tepládalen.

Diana Tower: Karlovy Vary

Utsikt over Karlovy Vary fra utsiktstårnet Diana. (Foto: Oda Bhar)

Herfra ser jeg det alt sammen igjen: Det store brune festivalhotellet, bygårdene i jugend- og barokkstil, den russiske kirken med løkkuplene, forstedene utenfor bykjernen med pastellfargete blokker.

Diana Tower: Hotel Thermal

Hotel Thermal og den russiske kirken sett fra utsiktstårnet. (Foto: Oda Bhar)

Når jeg ser på bildene fra utflukten synes jeg vi minner om et band på tur. Et band i den happy første tida, før alle stridene begynner, mens alle ennå tror at ingenting ondt kan skje.

Bad ass Montages

Bad ass Montages: Karsten, Trond, Oda, Eirik og Agnethe.

Jeg har mange flere bilder fra denne turen. Hardcore-interesserte kan se dem på Flickr (oversiktsside her). Du kan også gå rett til lysbildeshow: 1) Gatene i den historiske bykjernen, 2) vandringen min til forstedene, 3) detaljer fra den fine kirkegården, og 4) bilturen til og fra byen fra Praha.

Du kan også lese den forrige posten min, som handler om selve filmfestivalen, ikke minst filmene jeg så. Her gir jeg noen gode råd om hvordan du kan velge filmer blant flere hundre på en festival.