jump to navigation

FFS 2010: Den fortapte datter (Paju 2009) 6. oktober 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
3 comments

Denne uka begynner Film fra Sør, og i år har Montages et eget sideprogram på festivalen. Jeg var en av de heldige som fikk lov til å plukke en film, og nedenfor kan du lese artikkelen min om filmen jeg valgte. Oppdraget vårt var å finne ny «asiatisk sjangerfilm», et vidt begrep hver av oss tolket på ulike måter. Resten av Montages-filmene kan du lese om her. Filmen «min» heter Paju og er laget av den kvinnelige sørkoreanske regissøren Park Chan-ok. Den blir vist i Klingenberg 2 lørdag 9. oktober kl 21.10 og mandag 11. oktober kl 19, og anbefales varmt!

Hva er sannhet? Finnes det rene motiver? Bør nysgjerrighet stilles, eller lever vi best i «lykkelig uvitenhet»? I den vakkert filmede sørkoreanske dramathrilleren Paju strever karakterene med slike moralske spørsmål, mot et bakteppe av politisk symbolikk. Den kvinnelige regissøren Park Chan-ok (f. 1968) har lagd et psykologisk avansert relasjonsdrama med innslag av film noir, om tre kvinner i omfeltet til en homme fatal.

Handlingen begynner når den ung kvinnen Eun-mo (Seo Woo) returnerer til hjembyen hun flyktet fra etter søsterens brå og mystiske død. Nå vil hun undersøke hva som skjedde, spesielt mistanken om at svoger Joong-shik (Lee Sun-gyun) hadde noe å gjøre med dødsfallet. Det viser seg snart at hun har en annen agenda for å konfrontere ham. Som tenåring svermet Eun-mo for søsterens mann på ei utagerende skolejentes ambivalente vis, snart med tilbedelse, snart med raseri og trass. Joong-shik var heller ikke upåvirket, og gjensynet deres virvler opp mye uforløst følelsesmateriale. Enklere blir det ikke når Joong-shiks egne fortidsdemoner dukker opp, i form av en kvinne han deler en mørk hemmelighet med.

Tross det thrilleraktige plottet er Paju (2009) en karakterdrevet film med politiske konnotasjoner. Vi møter et psykologisk komplekst drama som finner sted i skjæringspunktet mellom kjærlighet, skyld, hat, ensomhet og frykt, mot et bakteppe av politisk betent geografi. Hovedintrigen avdekkes gradvis, gjennom hopp fram og tilbake i tid. Det tar tid å forstå hvem karakterene er, hva de føler og vil, hva som har skjedd med dem. For hvert tilbakeblikk blir flere detaljer avslørt, og det kommer stadig nye overraskelser. Hver gang du synes bildet klarner kan det like gjerne være du tar feil.

Doble historier og krigsestetikk

Noe jeg liker ved denne typen østasiatisk film er at uttrykket får en slags dobbel natur. Dels møter vi en klar historie som belyser moralske spørsmål, gjerne med sterke karakterer og gjenkjenningsverdi. Men samtidig ligger det noe uklart under overflaten, en annen historie som antydes med en annen type språk: poetisk, surrealistisk, absurd, ustrukturert. I beste fall vil de to historiene doble hverandre, slik at helheten tilføres en dybde hver av dem ikke kan oppnå i seg selv. De moralske dilemmaene får tilført noe lett og lekent, de arty partiene får kjøtt og blod gjennom møtet med sterke karakterer. Der den åpne historien møter deg med et enkelt drama og en klar intrige, som en detektivhistorie eller vittig love story, byr underteksten på en symbolikk du bare delvis kan gripe, enten fordi filmskaperen ønsker det slik, eller på grunn av din egen kulturelle kunnskapsmangel.

Det symbolske bakteppet i filmen Paju er mangfoldig og omfatter geografi, politikk og etisk-religiøse myter. Virkelighetens Paju er en by nær den demilitariserte sonen mot Nord-Korea, hvor amerikanerne har beholdt en militær base. Uten denne kunnskapen kan filmen vanskelig forstås fullt ut. Visse partier blir nærmest ubegripelige, som når den mannlige hovedpersonen Joong-shik skal lede en gruppe aktivister i kampen mot et rivningsprosjekt. Disse partiene blir ikke enklere av at regissør Park Chan-ok slipper løs sine ambisjoner om å forene mainstream med kunstfilm, gjennom en dose kaotisk undergangsestetikk. Rivningsfirmaet er korrupt og brutalt, konflikten blir voldelig, alt handler om å ødelegge det gamle og bane vei for utviklingen. Allusjonen til grensekonflikt og krig blir ekstra tydelig etter en gatekamp, hvor kamera tar oss med på en langsom kjøring blant støvete ruiner og skadede mennesker. Ingenting av det vi ser ville vært malplassert i en klassisk slagmarkscene.

Kvinnelig regissør i Sør-Korea

Sørkoreansk filmproduksjon har ifølge det engelskspråklige lokale tidsskriftet The One One Four ikke bare vært dominert av mannlige filmskapere, men av temaer relatert til maskulinitet. Inntil 1996 fantes det totalt bare 5 kvinnelige regissører i hele Sør-Koreas filmhistorie. Deretter skal det ha løsnet, noe som falt sammen med at koreansk film generelt gikk over fra sterk politisk til mer personlig terreng. Fra 1998 ble Seoul sågar arrangør for en årlig internasjonal festival for film laget av kvinner. Likevel er antallet kvinnelige regissører fortsatt ikke høyere enn 29 personer totalt, og kvinners andel av den totale filmproduksjonen ligger på under 10%. I denne sammenhengen er det unikt at Paju ikke bare vises internasjonalt, men har nådd utover festivalverdenen og fått ordinær kinodistribusjon i hjemlandet.

Regissør Park Chan-ok er født i 1968, og har studert både film og teater. Hun har jobbet som assistent for den etablerte regissøren Hong Sang-soo, men minner stilistisk kanskje mer om  Bong Joon-ho og Park Chan-wook. Karakteristisk er at hun blander et konvensjonelt og et ekspressivt filmspråk, slik at en klassisk fortelling brytes opp av mer estetiske eller surrealistiske partier. Park Chan-ok er prisbelønt både for kortfilmer og debutspillefilmen Jealousy Is My Middle Name (2002), men har sagt til nettidsskriftet Indiewire at planen med andrefilmen Paju var å lage noe mest mulig ulikt debutfilmen. Årsaken var at hun ønsket å utvide repertoaret.

– Folk sa at den forrige filmen min var realistisk og undersøkte hverdagslivet i stor detalj. Nå var jeg nysgjerrig på det motsatte: Om jeg kunne lage en film med stort drama og sterk fortellerstemme.

Den sør-koreanske regissøren Park Chan-ok (bildet er fra den koreanske filmdatabasen Hancinema).

Bibelen, female gothic og homme fatal

Park Chan-ok oppgir selv to bibelske myter som inspirasjon til Paju: Judas, som uten dårlige hensikter forråder dem som stoler på ham, og den fortapte sønnen som reiser ut og bruker opp farsarven, kommer tilbake tas imot med åpne armer… men antakelig kommer til å dra sin vei igjen.

– Jeg blir trukket mot motivene til slike mennesker, antakelig fordi det er et element av dem i meg selv. Det handler om angsten, hva som får dem til å lide, denne evige trangen til å rømme og unnslippe.

Det er også elementer i Paju som kan minne om sjangeren female gothic, kjent fra Hollywoodfilmer fra 1940-tallet, som Hitchcocks Rebecca og Suspicion, Stevensons adaptasjon av Jane Eyre, samt flere av filmene til Max Ophüls. Opprinnelig ble begrepet female gothic brukt om en type europeisk litteratur fra 1800-tallet, hvor en ung kvinne typisk utforsker seksualiteten gjennom en eldre mann, som kanskje, men ikke nødvendigvis, prøver å skade henne. Female gothic kan ses som en pendant til mannlig melodrama innen film noir, hvor maskuline elementer trues av en eksotisk kvinnelig kraft, en såkalt femme fatale.

På tilsvarende måte blir den mannlige helten i Paju en homme fatal, en mørk kraft den langt yngre Eun-mo aldri helt kan forstå, delvis fordi han holder informasjon tilbake,  delvis fordi han mangler kontroll over det han setter i gang. Joong-shik framstår aldri som noen vanlig patriarkalsk figur, men en opprører mot makthaverne. De heroiske anstrengelsene hans får noe tragisk, kanskje også latterlig ved seg, siden de stadig ender i kaos. Mot slutten av filmen medgir Joong-shik å verken ha forstått sine egne handlinger eller konsekvensene for andre. Kritikeren Marc Raymond i The One One Four har en interessant tolkning av dette, når han leser det som en politisk kritikk av unnfallende ledere på den sørkoreanske venstresida. En annen mulighet er å se den forvirrede helten som en feministisk dekonstruksjon av den heroiske mannlige rebellen i klassisk østasiatisk film.

PS. Jeg bare elsker de asiatiske filmplakatene. De er så herlig dramatiske, og skuespillerne smiler nesten aldri, men er innsmigrende på en slags trompete måte. Jeg ble nødt til å vise dere alle. Er de ikke fine?

Reklamer

Bosnisk ninja eller hipster? (Jasmila Zbanic) 30. august 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

– Hold deg unna ham! Kona hans ser ut som en ninja. Jeg trodde hun skulle trekke sverdet mot meg!

I den bosniske filmen På vei (Na putu) lever det unge paret Luna (Zrinka Cvitesic) og Amar (Leon Lucev) sorgløse dager i moderne hipster-Sarajevo. Begge er liberale, sekulariserte muslimer som elsker fest og vennemiddager. Luna er flyvertinne, kler seg lekkert og classy, sminker seg som en modell og har ei bestevenninne med eget tv-show. Kjæresten Amar er mer rufsete, men alltid munter og kjærlig. De vil ha barn, men ingenting skjer når de prøver. Legen ber dem leve sunt og unngå røyk og alkohol, noe som får Lunas blikk til å flakke, og i neste scene tar Amar rikelig for seg av begge deler. Når han blir avslørt med karsk i kaffekoppen på flygelederjobben sin i Sarajevo, og dermed suspendert for et halvår, ruller plottet i gang.

– Beklager, jeg håndhilser ikke på kvinner. Det er haram.

Det er Amars soldatkamerat som sier dette, mens han unnskyldende legger håndflaten på hjertet. Luna senker forvirret sin egen framstrakte hånd. Kameraten har muslimsk kalott på hodet og viltvoksende skjegg, og lever tydeligvis et helt annet liv enn Amar siden krigen. Han presenterer sin kone, som sitter taus bak opprullete ruter i bilen og glor på dem gjennom en smal sprekk i den svarte niqaben. Det er henne Luna seinere kaller ninja, når hun ber Amar avslå jobben kameraten tilbyr – mange mil unna på en koranskole i villmarka. Men Amar reiser, og Luna er bekymret. Hva om han liker seg der? Kanskje får han orden på livet, men til hvilken pris? Og hvordan skal det gå med forsøket deres på å få barn? De har nettopp søkt om kunstig befruktning, men hva skjer om den potensielle faren ikke er tilstede? Vil hun fortsatt ha barn med ham? Og vil han det med henne?

Kan jeg stole på deg jeg lever sammen med? Kjenner jeg deg godt nok til å vite hva du vil, ikke bare nå, men resten av livet?

I noen grad bør alle par stille slike spørsmål. Filmens historie foregår på et motsetningsfylt Balkan, men frykten er gjenkjennelig: Hva om livspartneren endrer seg, viser helt nye sider, forråder det felles prosjektet, får verdier du rett og slett ikke greier å dele?

Mye avhenger av hvordan det går. Flere ganger underveis i filmen tenker jeg dette. Det kjennes som om slutten vil avgjøre om jeg liker filmen, og slik tenker jeg sjelden, men jeg gjør det her. Det er så mange fallgruver i plottet, som stadig truer med å vippe over i noe platt, moralistisk, politisk korrekt, selvrettferdig. Iblant tror jeg løpet er kjørt, men hver gang snur det. Historien bølger fram og tilbake mellom det sekulære og religiøse, det moralske og løsslupne, det skumle og gledelige.

Underveis er det poetisk kamera, vakre skuespillere, og en oppfinnsom bruk av show, don’t tell. Regissør Jasmila Zbanic viser det samme skarpe og følsomme blikket for talende enkeltøyeblikk som i den bejublede debutfilmen Grbavica (2006), også den med kvinnerelevant tema fra etterkrigs-Bosnia. Zbanics filmspråk er en nytelse. Traumer og andre alvorlige hendelser fortelles uten store fakter, gjerne i forbifarten, elegant og liketil. Og likevel: Om jeg liker filmen avhenger av hvordan det går. Og hvordan ender historien? Det får du ikke vite før i aller siste scene. Hvor noe kanskje ender, men alt er på vei.

Jasmila Zbanics nyeste er alt i alt en god film som gjør en grundig behandling av et vanskelig tema. Det som trekker opp er en balansert framstilling som unngår å ta for mye parti for én av partene, i tillegg til en viss pageturner-kvalitet. Vi forstår også Amar, og det er godt gjort å få til med dette stoffet, som sikkert bunner i personlig engasjement fra regissørens side. Det som trekker ned er en litt for glossy vinkel, som iblant minner mer om ukebladfortelling enn sosialrealistisk drama. Jeg triller en firer.