jump to navigation

Svenske boktips (Nilsson, Zennström) 30. januar 2011

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
4 comments

Bokmerker.org idag skrev den dyktige og ferske litteraturviteren Kristin Storrusten en fin post om å være bevisst på å tipse om kvinnelige forfattere vi leser, siden kvinnelige kvalitetsforfattere generelt får mindre oppmerksomhet enn de mannlige. Kristins post var igjen inspirert av denne posten hos Ann Helen HaugenMigrating Coconuts, en bokblogg jeg ikke kjente fra før (takk for tipset, Kristin!). Jeg ble straks inspirert til å dele to av mine svenske favoritter, og hamret dem inn i kommentarfeltet hos Bokmerker… før jeg kom på at mine egne trofaste lesere så klart fortjener de samme tipsene! Derfor denne miniposten, som vel er det nærmeste jeg har kommet en gammeldags bloggpost på lang tid.

House of Foundation

Mitt andre forfattertips i denne posten oppdaget jeg under Møllebyen litteraturfestival i Moss, mai 2010. (Foto: Oda Bhar)

Første tips er Johanna Nilsson, som jeg har ventet spent på hver bok fra siden den nydelige debuten Hon går genom tavlan, ut ur bilden fra 1996. Da var hun bare 21 år, og alle som har vært eller er 21 år bør egentlig lese den. Siden har det kommet flere bøker, hun har dessuten blogget (fram til juni 2010, dessverre har hun gitt seg nå, men gamle innlegg ligger ute). I bloggen fikk jeg vite at hun skriver krimromaner på si under pseudonymet Amanda Lind, også her med tilhørende blogg. Har ikke fått sjekket krimmen hennes ennå, men tipper hun mestrer dette også.

House of Foundation

Møllebyen litteraturfestival fant sted i Audiaturbokhandelen House of Foundation, som ligger i et nedlagt fabrikklokale i Moss. Hvis du ser etter er det mange litterære kjendiser på bildet… (Foto: Oda Bhar)

Den andre jeg vil tipse om er Maria Zennström, svensk-russisk og dessuten filmutdannet fra Moskva. Jeg hørte henne lese på Møllebyen litteraturfestival i Moss ifjor vår, og ble hekta både på opplesningen og det hun leste. Det var fra hennes andrebok, en slags dagboksroman kalt Hur ser ett liv ut om man inte har tillräckligt med kärlek?, blant annet om håpløse kjærester og det (for noen) vanskelige valget om å få barn eller ikke. I denne anmeldelsen kaller Eva Ström (en annen flink svensk forfatterinne som blogger) Maria Zennström en kvinnelig Knausgård eller Norén.

Maria Zennström

Den svensk-russiske forfatterinnen Maria Zennström leser på Møllebyen Litteraturfestival i Moss, 14. mai 2010. (Foto: Oda Bhar)

Da jeg googlet Maria Zennström for denne posten ble jeg oppmerksom på at hennes bror, motefotografen Per Zennström, nå har lagt ut filmen sin til Marias første bok på YouTube, så da kan jeg vise dere den samtidig! Det er en visuell collage til lyden av Marias ord, ingen sammenhengende tekst, men vakre bruddstykker fra den prisbelønte debutromanen hennes, Katarinas sovjetiska upplevelser. (Også Per Zennström har forøvrig en blogg.)

Nydelig og poetisk liten film. Enjoy!

Har du egne tips til gode og (i Norge) ikke så kjente kvinnelige forfattere, legg dem gjerne igjen her og/eller i posten på Bokmerker.

Advertisements

Høstdebutanter 2009, del 2 (Mono) 25. november 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
22 comments

Debutantkvelden på Mono var et marathon med 24 deltakere! De tolv første presenterte jeg på mandag, og her kommer resten. Mine egne anbefalinger får du helt nederst i posten.

Anita Berglund leste krim med luggen foran ansiktet. (Foto: Oda Bhar)

Anita Berglund: Fritt fall. Krimroman som skal ha ros for at hovedpersonen ikke har for- og etternavn som begynner på samme bokstav (sitat: Ragnar Hovland). Jeg glemte å skrive ned noe sitat, men til gjengjeld har bloggeren Kirsten Elisabeth Falch Muhle utførlig beskrevet et besøk og intervju med forfatteren fra en leseklubb i Sandefjord.

Villy Solheim grubler religiøst. (Uskarpt foto: Oda Bhar)

Villy Solheim: Alle dine brenninger. Roman om person vender tilbake til hjemsted og tar oppgjør med strengt religiøs far. Forfatteren er fra Vesterålen. «Det er vel ikke verdens undergang at æ tok mæ en blås, pappa? Røyken gjør oss te trella, Rakel. Det er bare ein som har rett til å herske over oss.»

Mathias Samuelsen sklir rett inn i kategorien pen, ung, selvsikker, ambisiøs mannlig forfatter. (Foto: Oda Bhar)

Mathias Samuelsen: Utredning om trengsel. Korte dikt. Forfatteren er født 1985 i Trondheim, og har evne til å vise leseren at jo! slik er det jaggu meg, sier Hovland. Mulig det, tenker jeg, men enkelte forfattere har en tendens til å miste meg straks, pga kvinnesynet. Eksempel: «Kanskje er det sant at mange gamle kvinner fortsatt ville vært vakre, hvis dæm ikke hadd vært så erfaren.» La oss håpe det var et dårlig valgt eksempel, eller at jeg misforsto ham. Samuelsen framsto ellers veldig (såkalt) flink med ord: «Historieskriving på mellomleggspapir.»

Hege Siri er sjøsame og opptatt av samisk identitet. (Foto: Oda Bhar)

Hege Siri: Et øyeblikk noen tusen år. Dikt med innslag av joik, gjerne om samisk bakgrunn. Skriver bl.a om sin mormor,  som var trollkvinne på 1600-tallet. (Oppdatering 26/11: Herved dementi på sistnevnte påstand. Forfatter benekter alt kjennskap til mormor fra 1600-tallet!) «Min mor joiker ikke, men snakker språket. Jeg joiker, men forstår ikke språket. Min datter joiker og snakker alle språk.» (Her er hele diktet, publisert på jung.no i mars 2008.) Hege Siri tar også fine bilder, sjekk nettsiden hennes her.

Jeg har gått på skrivekurs med Monica Isakstuen Stavlund. Hver gang noen fra det kurset debuterer blir jeg både oppløftet og litt misunnelig. Men i dette tilfellet, mest oppløftet. Gratulerer Monica! (Foto: Oda Bhar)

Monica Isakstuen Stavlund: Avstand². Monica er født i 1976, og bor i Fredrikstad. Hun har skrevet en puslespillroman om to kjærester ved navn Fanny og Aleksander (noe som for meg kjennes ubehagelig incestuøst, pga Bergmans film). Boka har vært på markedet ei stund og er mye omblogget, bl.a hos Rullerusk, Aina på Flimre, Lille søster, Synline, Stine, og Elisabeth på Bokstavelig talt. Kristine Kleppo på ABC-Nyheter har gjort et godt intervju med forfatteren, og hos Flamme forlag kan du lese hva slags musikk hun lyttet til under skrivinga.  Selv har Monica hatt en blogg kalt Ertestuing, men den er for tida kun åpen for inviterte. La dette bli en oppfordring til å åpne den igjen. Sitat fra opplesninga: «Har de glemt deg? spurte skotuppene.»

Språket til Cesilie Holck er vestlandseksperimentelt. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Cesilie Holck: Norg. Ifølge Ragnar Hovland ei passelig tjukk bok med observasjoner som ikke er blitt gjort før, i kategorien bøker som ikke likner på andre bøker. Les gjerne også Julies anmeldelse på Bokmerker. Sitat: «Lyder som får deg til å angre så mye på at du var nakenmodell at du ikke engang trenger å oppsøke en kirkegård for å føle skam.»

Anders Malm: Våkenetter. Ifølge Ragnar Hovland ei samling fortellinger om døden og andre ubehageligheter, som sklir over i grøss og surrealisme. Hvorfor har jeg ikke tatt bilde av, eller Streck tegnet, Anders Malm? Jeg har ingen annen forklaring enn at vi ble trollbundet. Dette virket nemlig veldig bra, på tross av at jeg sjelden liker katetorien surrealistisk grøss. Sitat: «Holdeplassene glei forbi og ble til fortid.» (Ovenfor: Klipp fra Aschehougs pressekonferanse hvor boka til ble lansert.)

Kjersti Skomsvold er ung, men skriver om å være gammel. Vet hun virkelig hva hun snakker om? (Foto: Oda Bhar)

Kjersti Skomsvold: Jo fortere jeg går jo mindre er jeg. Roman om ei gammel dame som er eeensooom, og redd for å dø før noen vet at hun har levd. «Hvis vi hadde hatt en sønn skulle vi ha kalt ham Aksel, som i akselrasjon, for da hadde vi sikkert ikke brydd oss om at han var litt kort.»

Knut Isachsen leser stramme dikt. (Uskarpt foto: Oda Bhar)

Knut Isachsen: Lys og løgn. Diktsamling fra Kolon. Inneholder 35 stramme dikt som åpner for nye utsyn, ifølge Ragnar Hovland. «Jeg prater deg bort i flammer og forventning.»

Ellen Mari Thelle leser om å juge. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Ellen Mari Thelle: En del av historien. Roman som er et nett av fortellinger med samme hovedperson, sier Ragnar Hovland. Hun juger stadig, men hvorfor? Sitat: «Kunne hun lukte at jeg ikke er moren hennes?» Les gjerne Linns omtale av boka på Bokmerker.

Bergljot Nordahl vil bli sin egen gammel-dame-trend. (Foto: Oda Bhar)

Bergljot Nordahl: Magda. Enda en roman om gammel, gammel dame. Jon Øystein Flink spør i innledningen: Er det en trend!? Han lekte med tanken på å skrive en avisartikkel om saken: De unge debutantene skriver bare om GAMLE mennesker i år! Under researchen oppdager jeg at Dagsavisen har skrevet omtrent den artikkelen han planla. Jeg leser dessuten i Hallingdølen at Bergljot Nordahl vil prøve å fortsette trenden helt på egen hånd. Hun planlegger ikke mindre enn en trilogi om gamlinger. Denne første handler om Magda (legg merke til det utstudert gammel dame-aktige navnet). De to neste skal handle om Magdas venninne Rut og ektemannen Bodvar. Det siste navnet angrer forfatteren på: Jeg oppdaget for seint at det gjør seg best skriftlig, sier hun. Vi får høre et utdrag om at Magda og Bodvar er svært religiøse og har en homofil sønn. Forfatteren har også en blogg.

Eksperimentelt absurdteater fra søstrene Guri og Sigrid Sørumgård Botheim. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Guri og Sigrid Sørumgård Botheim: Ramstein Pensjonat. To søstre har skrevet roman som nærmest er improvisert fram, opprinnelig for å drive gjøn med en kompis som er forlagsredaktør. De begynte med å skrive annethvert ord, og endte med å klippe, lime og leke. Boka handler om forretningsmannen Humbrent (jfr Humbert Humbert, jfr hjemmebrent, ifølge Ragnar Hovland). På scenen framfører de tekstutdraget som et absurdistisk skuespill, noe jeg kjenner igjen fra et av søster Guris tidligere sprell: En performance med sin medredatør i det litterære tidsskriftet Ratatosk under Tekstallianse 2008, et stunt jeg har blogget om tidligere her. Sitater fra Mono: «Du og alle desse sju lag stålvilje.» «Det finst ulemper ved brillismen.»

Guri og Sigrid har enormt talent for å holde seg alvorlige. (Foto: Oda Bhar)

Helt til slutt, hvilke debutanters bøker anbefaler jeg?

Uten forbehold: Kjersti Rorgemoen, Cesilie Holck, Anders Malm, Eivind Hofstad Evjemo, Aslak Hartberg, Guri & Sigrid Sørumgård Botheim.

Under tvil: Lena Niemi, Monica Isakstuen Stavlund, Mathias Samuelsen.

Arrangementet var i regi av Norsk Forfattersentrum, forlagene og Mono.

Orginalene til Strecks tegninger kan du se her.

Og som nevnt i første avsnitt: Les gjerne også den forrige posten min om debutantkvelden på Mono, hvor de første 12 forfatterne ble presentert. Her kastet jeg bl.a. ut noen brannfakler (trodde jeg, helt til ingen protesterte) om vanlige valg av form og innhold i dagens samtidslitteratur. Har du egne meninger om dette, legg gjerne igjen en kommentar.

Høstdebutanter 2009, del 1 (Mono) 23. november 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
13 comments

Mono, debutantkveld. I magen den vanlige blandinga av misunnelse, mistro og forventning. Er det for mye forlangt at jeg skal like både form og innhold i det som leses? (Stort sett, ja.) Kan ei bok med spennende form også handle om noe interessant? (Vanligvis ikke.) Før jeg begynner, ei tidsbesparende liste over bøker jeg ikke gidder å lese flere av.

  • Unge folk som later som de veit hvordan det er å være gammel.
  • Personer som reiser i begravelse og tar et oppgjør med fortida.
  • Kvinner (og evt menn) som skriver om kroppsvæsker.
  • Forfattere som bruker ord av typen: undertegnede, vedkommende, allestedsnærværende, imidlertid.
  • Personer med symbolske navn eller navn som rimer.
  • Personer med en skikkelig rar skavank.
  • Noveller med surrealistiske/absurde/overnaturlige innslag.

Sånn. Da var det unnagjort. Nå, til kveldens opplevelser. Advarsel: Bildene er veldig dårlige, siden jeg måtte velge mellom å gå fram og fotografere med blitz, eller sitte på plassen min og notere. Og dette blir veldig kort, siden jeg ikke har tid til å researche. Alt jeg kan tilby er boktittel, en kort karakteristikk stjålet fra innlederne (Jan Chr. Næss, Jon Ø. Flink og Ragnar Hovland), samt en tilfeldig oppsnappet setning fra opplesninga.

Jeg begynner like godt med det verste bildet. Dette er hva som skjer når første debutant går av gulvet og du plutselig kommer på at du burde fotografere. Foto: (Skamfull) Oda Bhar.

Bjarte Klakegg: Heliumhjarte. Novellesamling med surrealistiske innslag. 20 historier fra «hele verden», f.eks ei barbert brystvorte i Lisboa. «Jeg må finne igjen brystvorta mi og sy den på igjen.»

Kjersti Vik leste fra en ny versjon av Syndere i sommersol. (Foto: Oda Bhar)

Kjersti Vik: Mandø. Roman om fem ungdommer som samles på ei øy, syndere i høstmørke, psykologisk spill (ifl. Hovland). «En fientlig innstilt vind river oss i håret, og jeg rekker å se panikken i øynene på X før hun knytter skjerfet rundt krøllene.»

Joachim Førsund, rosarød og begravelsesorientert. (Foto: Oda Bhar)

Joachim Førsund: Jeg kunne gått hjem i blinde. Roman fra Tønsberg om Finn som skal begrave sin mor og ender i begravelsesbransjen. Førsund leser fra likhuset hvor Finn og broren hans ser moren død, og Finn tenker tilbake på en telttur med morens fyllegjeng. «Hun ser ut som ei nonne, men muttern var langt fra noen nonne.»

Rune Berglund Steen trodde nok han var den eneste som har dratt den vitsen om å velge ut noe om sex å lese på Mono. (Foto: Oda Bhar)

Rune Berglund Steen: Pre-Schengensekvens. Ikke-kone-brevene. Storpolitisk bevisst, samt nærhet mellom kone fra Ghana og mannlig norsk lærer. Han kan reise, hun ikke. Forfatteren velger å lese om sex på Mono, fordi det passer her. «… som prøvde du en figur fra triumfens Kama Sutra.»

Siri Østli er skarp, men til gjengjeld en prikk midt på bildet, mens mystisk fyr ved baren retter kamera i min retning. (Foto: Oda Bhar)

Siri Østli: På høye hæler over Grønland. Chicklit (som Jan Chr. Næss skammet seg litt over å ha lest åpenlyst på Kaffebrenneriet). Det finnes allerede en blogganmeldelse av denne boka hos Karin på En verden full av bøker. Utdraget Siri Østli leste på Mono handler om ei østkantjente som havner på vestkanten. «Bare de allestedsnærværende serveringsdamene hadde hindret henne.» «Hun tenkte at det er vanskelig å prøve seg på noen som går i ekspressfart.»

Siri Østli igjen, her i uskarpt nærbilde. (Foto: Oda Bhar)

Thomas R.: Taximator / Terror U.M.A. Katastroferoman om drosjesjåfør fra Bergen, som pga søvnløshet opplever at tanker, følelser og bilder fra filmer og tv blander seg, f.eks terrorangrepet mot tvillingtårnene i New York. «Han har en kone som blir dramatisk når hun ikke får tven til å virke.» «Tårnet kollapser og han rutsjer nedover som en berg og dalbane.»

Thomas R. hadde forkortet navnet sitt enda mer enn meg. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Lena Niemi: Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket. Samling fortellinger, eller shortcutsroman: Folk i en fortelling går igjen i den neste. En vinternatt hvor folk trenger å få tak i hverandre, men telefonsentralen ligger nede. «Fordelen med å være kvinne og kjæreste med en kvinne er at du alltid har noe å snakke om.» «Hvorfor kan ikke jeg være med? Det er jo jentekveld! Ja, hvorfor kan ikke jeg være med? Herregud, det handler ikke om kjønnet til de som er med, men om å være sammen med venninnene sine!»

Lena Niemi: Hvordan forsvare å dra på jentekveld aleine når kjæresten din er ei jente? (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Jenny Hval: Perlebryggeriet. Jenny Hval er musiker og tekstforfatter, kjent under artistnavnet Rockettothesky. Det litterære miljøet har lenge ventet på en bok fra henne, og nå er den her, i form av en slags roman. «Eplene spredte seg utover hver krok av leiligheten.» «Jeg tenkte på å bite der hun hadde bitt for å se om jeg kunne skjelne smaken av spyttet.»

Jenny Hval leste om råtnende frukt. (Foto: Oda Bhar)

Eivind Hofstad Evjemo: Vekk meg hvis jeg sovner. For min del er dette kveldens første virkelige høydepunkt. Ifølge Næss er boka poetisk og vakker med lite handling, bygget opp som et kaleidoskop. Forfatteren har gått ved Litterär Gestaltning (Göteborg), og er redaksjonsmeldlem i NORDAHL eftf. Også Bokmerker har gitt denne boka god kritikk. «Treet vaier med stadig større bevegelser og uler som en ulv.» «Miksmasteren kakler i ei skål ute på kjøkkenet.» Om en fanget brennmanet: «Jeg tenker meg at alle jeg har mistet ligger akkurat sånn, i en pytt av vann oppe i skogkanten, og at det er dem, ikke Gud, som pirker oss på skuldera.»

Eivind Hofstad Evjemo leste brennmanetsymbolikk. (Nå begynner jeg å venne meg til uskarpe bilder. Er dette min nye estetikk?) (Foto: Oda Bhar)

Aslak Hartberg: Fuck you eller penga tilbake! Bandroman fra tidligere rapper i Klovner i kamp. «Når hun setter på en låt litt for ofte, så du tenker i et blaff, tenk hvis den minner henne om noen annen enn deg?» (Det eneste jeg lurer på er hvorfor Aslak skriver vestkantspråk? «Luktet lunten», men hallo?) «Hele verdens urettferdighet er samlet som en blink i ansiktet hans. Og jeg slår, og neven treffer så godt.»

Bildet av hiphop-Aslak ble så uskarpt at jeg fikk låne en tegning av Streck. (Tegning: Tor-Bjørn Adelgren. Foto: Oda Bhar)

Kjersti Rorgemoen: Purkene snudde seg. Det kjennes godt iblant, sier Ragnar Hovland, å lese noe hvor du veit det ikke kommer til å skje stort… bortsett fra at leseren får lykkelige øyeblikk. Morsom bok, men ikke ren humorisme. (Og når snudde purkene seg? Ifølge Ragnar Hovland: på åttitallet.) «Eg lytta på min indre sjølmordslatter.» Anbefales også: Rune F. Hjemås’ bloggintervju med forfatteren (april 2009).

Kjersti Rorgemoen lytter til sin indre sjølmordslatter. (Foto: Oda Bhar)

Anders Lunde: Noen iblant oss. Tynn novellesamling med absurde grøsser-innslag, minner om Roald Dahl, ifølge Jan Chr. Næss. Bildet mitt ble så uskarpt at jeg erstatter det med et miniforfatterintervju jeg fant på youtube (nedenfor). Sitat: «Noe lurer i hagen min, bak komposthaugen.»

Dette var bare halvparten av debutantene på Mono 18. november. Resten følger en annen dag. Arrangementet var i regi av Norsk Forfattersentrum, forlagene og Mono. Originalene til Strecks tegninger kan du se her.

Og ja… Jeg greide visst ikke helt å la være å researche likevel. Så noen av lenkene ovenfor er definitivt verdt å sjekke ut.

Song for Eirabu (Kristine Tofte) 22. juni 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
44 comments

Jeg ser for meg filmen. Jeg kan ikke for det. Det er så mange bilder her at teksten virker visuell. Jeg ser vikingskipet gli over havet, fra et norrønt nord med langhus og storbønder, til et kultivert sør med middelalderurbanisme og hvite husrekker i fjellskråninga. Jeg ser en ulveflokk som bølger over vidda, og hestene som snubler fram i altfor dyp snø. På ei fruktbar øy står en gjetergutt i høylandet og ser mengder av skip strømme mot havna, før truende søyler av røyk stiger mot himmelen. Et annet sted virvler slagfeltet opp støv, og lufta drønner av hestenes hover og mennenes brøl. Samtidig bordes et skip utenfor kysten, og jeg ser jenta og gutten som kjemper rygg mot rygg med sverd, en historisk versjon av Brad og Angelina i Mr & Mrs Smith. (Sjekk ut skytescenen her, i påvente av sverdversjonen.)

Jeg har lest den nyutkomne boka Song for Eirabu av Kristine Tofte, også kjent som bloggeren Avil. I sentrum av begivenhetene står to søstre på 14 og 15 år. Jeg hadde forestilt meg et romantisert jentefellesskap, men i praksis er de to sjelden på samme sted. Tvert imot har de hver sin rolle som venter i hvert sitt voksenliv, og dramatikken øker når vi skjønner at det handler om storpolitikk. Som Kristine Tofte selv sier i et intervju: «I den alderen har man store tanker om hvordan alt skal bli, og hva når man kastes uti de store hendelsene?» Jentene opplever fremmede og skremmende begivenheter, hvor Skjebne og profetier er sentrale igangsettere. Mange har planer for dem, og spørsmålet er: Kan jentenes vilje påvirke utfallet?

Ragna går i lære som blotgytje, og får god veiledning av ei eldre kvinne, på oppdrag av høvdingen. Berghitte kastes uforberedt inn i en minst like viktig rolle (jeg er fristet til å fortelle hvilken, men velger å unngå spoiler), som hun mestrer dårligere, av mangel på kunnskap? Mye av plottet synes å hvile på kjærlighet til kunnskap.

Berre gjennom kjennskap til alt som er, kan ein ære det som finst, og berre gjennom å kjenne og ære alt som finst, kan ein djupast ønskje å verje det. (s354-354)

Ikke minst er det klart at kunnskap er makt, og dette gjelder selv om det er mye skjebnesnakk i boka. Begivenhetene settes i gang når en gud holder spådommen om verdens undergang hemmelig. Dermed kan menneskene holde fram med sitt ei stund – men burde ikke guden vite at skjulte sannheter fortsetter å virke, og før eller seinere kommer til overflaten? (Hva er dette, terapeutisk dybdepsykologi omgjort til sagn?) Flere ganger viser det seg at talent og motiv er mindre viktig enn kunsten å manipulere. Det gjelder å kjenne rammene, og ikke minst metoder for å tøye dem. Her blir blotgydja sentral som forvalter av magiske teknikker.

Blota til menneskeborna fann vegen til gudeborna, og gåvebyte blei måten menneske og yngre gudar brukte for å gå utanom verdsordenen utan å bryte han. (s158)

Mytestoffet er inspirert av norrøn litteratur, men jeg mangler grunnlag for å avgjøre hvor mye som er lånt, og hvor mye som er lagd. Annet tankegods minner om østasiatisk filosofi, som når Ragna trener kamp på liknende måte som i Zen og kunsten og skyte med bue, ved å bli ett med naturen og strekke bevisstheten ut etter motstanderen.

Ver eitt med sverdet, Ragna (…) Ver eitt med sverdet og lufta kring deg og alt du ser. Om du tenker på kva du gjorde i går eller kva du skal gjere i morgon, gjer du skam på sverdet, og på deg sjølv. Ver her. (s73)

Men først og fremst er dette ei spennende fortelling. Det er også en slags fiksjonshistorisk totalroman, hvor mange små skjebner veves sammen. Det er mange å bli kjent med, mange å forstå og føle med, men de to søstrene står oss alltid nærmest. Spesielt Ragna, som bærer rollen som forfatterens talerør. Vi får håp, drømmer, sjalusi, skuffelser og kjærlighet jentene imellom, og spenning når de forlater hjemmet hver for seg. Innen boka er over har de også møtt en annen form for kjærlighet, eller rettere starten på noe vi aner kan bli to intense, dramatiske og kanskje fatale lidenskapshistorier. Begge er godt og medrivende beskrevet, kanskje noe knapt, men til gjengjeld uten typiske klisjéer. Til og med sexen er god!

Ho kjente seg fylt av ein fråstøytande lengt. (s438)

Hvis jeg skulle ha en innvending måtte det være at jentene virker vel modne for alderen. Berghitte beskrives først som et barn, det sies at hun ikke engang har fått menstruasjon – men kort tid etter er hun i stand til å leve ut en voldsom fysisk pasjon, riktignok hjulpet av spådomskraft.

Tofte: "Song for Eirabu" (2009)

En annen innvending kan være at fokus ligger mye på ideologi og makroblikk. Sagnet om volva i myra er etter min smak for innfløkt til å innlede boka – på tross av morsomme ordspill som «gudekvalpen» (jfr «gutekvalpen», et feministisk spark til patriarkalsk religion?) Ikke gi deg selv om prologen tar imot, du kan alltids hoppe over og gå tilbake seinere. Å starte med mytologi er kanskje er en sjangerkonvensjon? Jeg kjenner ikke fantasy godt nok til å avgjøre det.

Forøvrig er det mytologiske stoffet interessant, men skjebnetungt. Er det mulig å bekjempe spådommen? Kan hovedpersonene motvirke lagnaden sin? Det er lett å bli pessimist, og individuelle stemmer kunne iblant fått mer plass. Når gjetergutten Aun, som vi hadde god tid til å bli kjent med, mot slutten får en svært dramatisk oppgave, uten at vi får vite hvordan han selv opplever resultatet, kjennes det som et savn. Noen av herskerne blir fjerne og framtrer som roller, mer enn personer (som den mørke arveprinsen av Eirula). Passasjene om alver og dverger var tyngst å komme gjennom, siden figurene i liten grad fikk individuelle trekk. Nøyaktig hvilke oppgaver de hadde, bortsett fra å fikse opp i menneskenes dumhet ved å distribuere en bytting i ny og ne, ble heller ikke klart for meg. Men jeg antar at disse punktene blir utdypet i neste bind, som etter planen er klart om to år. Her venter kanskje også ankomsten av en tredje søster?

Det har vært mye snakk om at dette er en fantasyroman. Jeg gidder ikke bruke mye plass på det, siden boka er mer enn god nok til å leses uavhengig av sjangerkriterier. Eller forresten, jeg vil nevne et par lettelser for dem som aldri kom seg gjennom Ringenes Herre. Historien er ikke en kamp mellom det gode og onde (sorry, Cathrine Krøger i Dagbladet, men du tok feil). Den er heller ikke befolket med horder av mannlige gnomer i varierende skikkelse som fekter med våpen i tide og utide. Jeg hadde ikke trodd det skulle bety så mye at hovedpersonene er kvinnelige, men det gjør faktisk lesinga mer fristende. Vanligvis er jeg ikke glad i polariserte verdener hvor kjønnene har ulike roller og kvinnene er forvaltere av en slags mystisk kunnskap, men her forstyrrer det ikke så mye, siden karakterene er motsetningsfylte.

Når det gjelder språket har jeg en oppfordring. Jeg hater å være enig med Cathrine Krøger, men en sak må jeg støtte: Det burde fulgt med ei ordliste. Nynorsken er ikke noe problem, den venner du deg til, og Kristine Tofte skriver en nydelig versjon. Men det brukes norrøne ord som aldri blir forklart, eller som brukes lenge før de blir forklart. Det tok flyten bort fra lesinga for meg, og virket unødvendig. Jeg ville heller ikke hatt noe imot en oversikt over persongalleri og guder. Men først og fremst, her følger ei liste over ord jeg savnet forklart – hvis jeg har misforstått noen, please korriger!

BONUSMATERIALE: ORDLISTE
Blot = ofring til gudene, offerfest.
Blotgydje = offerprestinne, utfører rituelle slakteoffer.
Blotnaut = offerdyr, dyr som slaktes rituelt.
Seid = trolldom.
Seidstav = en slags tryllestav, redskap brukt i magi.
Seidhjelle (eller hjele? begge deler forekommer) = offerplass eller alter? (Korr: Får nå vite av forfatter at det heter seidhjel, altså uten -e på slutten.)
Måg = svoger (muligens innlysende for alle nynorskinger).
Hov = gudshus.
Ve = hellig sted, åsted for blot.
Træl = trell, slave.
Skutelsvein = en slags tjener.
Væring = en norrøn kriger, ifølge ordboka vanligvis en viking som dro østover og tok tjeneste i Russland eller Konstantinopel.
Herse = høvding.
Borsdag = dag for feiring av guden Bor. (Korr: Det viser seg nå at borsdag er en vanlig ukedag i Eirabu! Jfr. kommentar fra forfatter nedenfor.)
Stallare = høy embetsmann i hirden hos nordiske konger, opprinnelig med ansvar for kongens stall.
Val = slagmark, krigsplass.

Helt til slutt: Boka er ikke for lang! Noen historier passer til å fortelles kort, andre langt, og dette er utvilsomt sistnevnte kategori. Det ville vært umulig å gi innblikk i så mange aspekter av en verden på mindre plass. På hvert sted zoomer Tofte inn og ut, vi ser landet som helhet, får nærbilde av et par karakterer (gjerne på ulik plass i hierarkiet), noen fremmede ankommer, vi møter dem gjennom egne og innbyggernes blikk. Spenninga bygges opp fra det rolige og forventningsfulle, via det illevarslende og forvirrende, til et klimaks Tofte heller ikke slurver med. Jeg kjente hele tida et driv til å lese videre, og holdt øye med tyngden av boka som beveget seg fra høyre mot venstre i hånda, tenkte nei! nå er jeg over halvveis! En venn fant meg sittende med en finger på kartsida mens jeg leste, og begynte å le fordi dette ifølge ham var selve kjennetegnet på en fantasyleser. Kort sagt, Song for Eirabu er en pageturner, og minnet meg på at jeg, midt i alle tynne diktsamlinger og utsøkt språkdrevne tekster, aller mest elsker de lange fortellingene. Det er bare så sjelden jeg finner en som suger meg inn.

Tofte: "Song for Eirabu" (map)

Jeg har tidligere skrevet om mitt første møte med Song for Eirabu her, under ei opplesning på Mono. Noen andre bloggposter om boka:

SerendipityCat: Jeg har lest… “Song for Eirabu” (Kristine Tofte)
Myriam H. Bjerkli: Lanseringsfestbilder.
Virrvarr: Jeg har lest Song for Eirabu.
En kaffebønnes sammensurium: Bok: Song for Eirabu av Kristine Tofte.
Marianne leser: Kristine Tofte: Song for Eirabu.
Rullerusk: En spennende reise til Eirabu.
Heges hobbykrok: Song for Eirabu.
Lises hobbyblogg: Song for Eirabu.
Hagen på Hytta: Jeg har lest Song fra Eirabu av Kristine Tofte.
Flimre (Aina Basso): Late dagar i Eirabu.
Delirium: Jeg har lest Song for Eirabu.
Hjorthen: Hjorthen leser bok: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid.
Av en annen verden (Elin B. Sjølie): Song for Eirabu: slaget på Vigrid. Bok 1. av Kristine Tofte.
Grønne skoger: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid.

Selv har Kristine Tofte blogget om boka bl.a. her og her.
Oppdatering 19. juli: Og nå har hun blogget om mottakelsen her.

Av intervjuer og medieomtaler kan jeg anbefale:

Bok & Samfunn: Inspirert av det norrøne.
Hyperion (fantasyforening): Nynorsk fantasydebut: Song for Eirabu.
NTB: Laget sitt eget Eirabu å utforske.

Noe eget (Aina Basso) 16. desember 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
15 comments

Bokmelding:
Ingen må vite av Aina Basso (2008).

Jeg kunne ha skrevet mye mer om jeg ikke hadde dette kravet på meg. Om å skrive noe eget, at det skal være noe nytt, hver eneste gang: et blikk, et trykk, en vinkel, noe som presser seg på, som bare jeg kunne skrevet. Denne boka, for eksempel. Jeg kunne ha skrevet om den. Jeg kunne gjort det for lenge siden, i september da jeg leste den først. Jeg kunne skrevet: Den er god, ja glimrende skrevet, du burde lese den straks. Og jeg prøvde, men det funket ikke. Jeg fant ingen egen vinkel. Og i mellomtida skrev så mange andre om den, at jeg neppe trengtes for reklameverdien.

Men jeg tok dette bildet. Vi kan begynne med det. Det viser Aina Bassos bok Ingen må vite, badet i høstløv fra parken min. Mens jeg samlet inn bladene fulgte en lokal fyllik etter meg, og han lurte på om jeg var kunstner, hva jeg skulle bruke dem til, om jeg bodde i nærheten, om jeg likte høsten ekstra godt. Jeg svarte litt irritert, selv om jeg prøvde å skjule det, helt til fylliken sa, og fikk meg til å stoppe opp: «Jeg skulle også gjerne ha fotografert. Men da må du bo et sted. For hvor skal du lagre alle bildene?»

Men tilbake til boka. Aina Basso er den vi kjenner som bokbloggeren Flimre, født i 1979, oppvokst på øya Giske utenfor Ålesund, og utdannet historiker fra NTNU i Trondheim. Masteroppgaven hennes handlet om blodskam og straff i Norge på 1700-tallet, og det samme er tema for debutromanen.

Okei, det var fakta. Og deretter, Bharfot-behandling.

Ingen må vite markedsføres som ungdomsroman. Ville jeg ha likt den da jeg var ungdom? Som tenåring var jeg en blanding av svermerisk og moralistisk, veldig opptatt av hva som var rett og galt, og jeg tror det er en vanlig blanding i den alderen. Jeg ville lære og forstå, utsette meg for ting, men jeg ville også nyte, og ikke minst drømme. Jeg hadde et sterkt behov for informasjon om verden som mer kompleks og flertydig enn jeg hadde trodd den var som barn. Av den grunn leste jeg ikke ungdomsbøker, fordi jeg syntes at intrigen var for klar, godt og vondt var for åpenbart, skurkene for skurkeaktige. Men jeg leste Krig og fred, Forbrytelse og straff, de tungsinte russerne og Hamsun, særlig de tidlige bøkene, med overspente karakterer som brakte onde konsekvenser over seg selv og andre gjennom uforstand og impulsivitet. Jeg elsket å sitte igjen etter lesninga med en følelse av at det kunne gått helt annerledes, mye bedre eller verre, og likevel ikke. Jeg leste også enklere kjærlighetsromaner, som jeg visste var «jentebøker», hvor det sanselige var poenget, hvor du ble kåt, forelska eller lengselsfull av å lese.

På en måte er Aina Bassos bok begge disse tingene. En vakker og forenklet, nærmest arketypisk kjærlighetsroman, og en dypt moralsk historie, som lar deg føle at du gjør en «jobb». Å lese er «rewarding», som engelskmennene sier når de har besøkt et interessant, men slitsomt sted, som India, og de kommer hjem og sier: ja, dette var viktig, noe alle burde se, for å vite at også slikt fins i verden. Eller enda verre: jeg er glad det ikke er meg. I voksen alder har jeg et ambivalent forhold til glad-det-ikke-er-meg-litteraturen. Jeg synes fortsatt at den trengs, men er usikker på hvorfor, er dårlig samvittighet sunt, for at vi ikke skal ta flaks og lykke som en selvfølge, eller skal den lære oss at det nytter å handle? Har denne typen litteratur en funksjon også om den ikke aktiverer oss? Er medfølelse nok?

Ingen må vite er for meg først og fremst en vakker roman, med et poetisk, iblant nesten smertefullt utsøkt språk. Jeg ville ikke ha likt den dårligere uten det mørke temaet, kanskje tvert imot. Jeg synes Basso er mest forutsigbar der det onde kommer inn, det er disse passasjene som lærer meg minst, noe som kanskje er et paradoks, siden jeg skjønner at det er her hun vil mest, ser sin misjon. Men det som sitter igjen hos meg, to måneder etter lesninga, er det samme som satt sterkt i kroppen da jeg nettopp hadde lest den: det sanselige, vakre og forelskede, samt det hverdagslige, det konkrete arbeidet på gården og ikke minst, møtet med dyra.

Det jeg husker best er situasjonene rundt middagsbordet, hvor Ingeborg er forelska og beinet til slåttegutten Mikkel ligger inntil hennes under bordet, og han snur seg og ser på henne, så hun bommer på munnen med suppeskjea. Opplevelsen av pubertet, med brystkuler som vokser og kjennes harde for første gang. Katta som smyger seg mot leggen med halen høyt, eller kua som skal melkes og vifter med halen, rører på ørene og stamper litt, pelsen som er varm og kjennes god mot kinnet. Det er her Basso imponerer, her hun er på hjemmebane, og for meg er det dette som skiller boka positivt ut fra andre «temabøker». Det er også dette som gjør historien tidløs, og dermed spiselig for oss som mangler dragning mot «historiske» romaner. For om boka ikke hadde vært historisk korrekt (noe den helt sikkert er), så ville den likevel lært oss noe eget om å være menneske.

Utdrag fra Ingen må vite av Aina Basso (2008, s40).

Utdrag fra Ingen må vite av Aina Basso (2008, s40).

Du kan fortsatt rekke å kjøpe denne boka i gave til noen til jul. Ikke la deg skremme av at forlaget sier «ungdomsroman», den passer minst like godt for voksne. Hvis du ønsker en mer tradisjonell anmeldelse av Ingen må vite, med større innslag av innholdsreferat, kan jeg anbefale Nordlys (Linda Kaspersen), og Bergens Tidende (Anne Schäffer).

Mamma mia (Per Petterson) 28. november 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , ,
43 comments

Minibokmelding:
Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson (2008).

Per Petterson har fått Brageprisen igjen, og jeg er ambivalent til at svært etablerte forfattere får slike priser, for trenger de dem egentlig? Dessuten var jeg skuffa over den boka, enda jeg har vært blodfan av Per Petterson i årevis, men denne er da veldig ujevn? Flotte passasjer, men også kjedelige greier jeg bare skumleste, og strukturen funket ikke noe særlig. Sammenfletting av tidsplan og ulike historier kan være bra, men de ulike delene bør vel gi noe til hverandre, ikke bare bli stående separat. Og var det egentlig noen avslutning, annet enn at han plutselig holdt opp å skrive? Bare ei bok før av Petterson har jeg likt like dårlig, og det var Til Sibir, som også handlet om mora hans. Han er tydelig glad i mora si, like glad i henne som ambivalent til faren, men av kjærlighet blir det ikke nødvendigvis god litteratur, og noen ganger får jeg bare følelsen av å se en sånn glattslikka italiensk mafiagutt som sitter med krøllete øyenbryn og roper mot månen: Mama! Mama!

Men skrive om å jobbe, det kan han. Han fanger så godt det jeg selv liker med arbeid «på gølvet», kameratskapet og den spesielle måten å utfylle hverandre på uten ord, legge merke til og ta hensyn til hverandre med kroppen. Som i dette sitatet om gjengen ved samlebåndet: «Det var Elly og jeg som kom best ut av det ved båndet. Vi hadde samme rytme, samme pauser, og vi så på hverandre og lo når vi mer enn ofte fikk til den samme bevegelsen i samme takt som var vi én person med fire armer, og hun sto og løste kryssord, og jeg sto og leste bøker når kammeret var fullt og alt gikk glatt. På nøyaktig samme tidspunkt gikk vi på igjen. Da var Hassan fornøyd og la beina over kjedekassa ved uttaket og leste ukeblader med porøse sider og arabisk skrift. Når jeg løp etter trucken, akte Elly seg fort bort og fylte kammeret mitt så båndet ikke skulle stoppe. Det var det ingen andre som gjorde.» (s66-67)

Vil du lese mer utfyllende anmeldelser av denne boka anbefaler jeg Ingunn Økland i Aftenposten og Fredrik Wandrup i Dagbladet. Et lengre utdrag av boka kan du lese på nettsida til Brageprisen.

Og så må jeg visst plage dere med Tordenblogg igjen, siden jeg allerede er trukket ut til andre rundes cup. Motstanderen er Fullt Hus, en produktiv og hyggelig allroundblogg om familieliv og mye mer, som jeg dog gjerne skulle ha vunnet over. Vil dere bidra så skjer det her. Det finnes en poll hvor navnet mitt kan klikkes på, og i tillegg kan det legges inn kommentarstemme. Og verbal begrunnelse kan gi ekstrapoeng. Det er fire omganger igjen før evt semifinale, såvidt jeg har forstått. Men cup er cup, så taper jeg nå er det slutt. (Men uansett er jeg veldig fornøyd med 8. plass i første runde, da, dere fikk meg til å måpe! Tusen takk for alle stemmer.)

Innlevelse (Geir Gulliksen) 3. november 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , ,
33 comments

– Når dikt virker uhåndgripelige, sier Geir Gulliksen, er det fordi vi ikke er på høyde med dem. Lars Noréns dikt var lenge slik for meg, men på et tidspunkt rettet jeg meg opp og syntes jeg fikk grep om dem. Og da var det samtidig som om jeg hadde vokst fra dem.

Litteraturhuset har en rekke forelesninger i høst, hvor forfattere snakker om temaer relatert til å skrive. Tidligere har jeg hørt Tomas Espedal om behovet for å gjøre leseren tilfreds («du skal gi leseren det leseren ikke vil ha: noe vanskelig!»), og Odd W. Surén om fascinasjon, fantasi og humor («hvis det ikke ser ut som om vi tar oss selv på alvor, risikerer vi å ikke bli tatt seriøst»). Idag skal Geir Gulliksen snakke om innlevelse. Men det synes jeg egentlig ikke han gjør, noe som skuffer min venn Tomas til de grader at han stenger av etter to minutter og går over til å skrive egen poesi.

«Odas elegi.»

Odas elegi: Spontandikt av Tomas H.V. Mørkrid, 25. oktober 2008.

Det Geir Gulliksen snakker om denne formiddagen er behovet for et jeg. Eller rettere sagt, hvordan jeget er blitt stadig viktigere i samfunnet vårt, kanskje så viktig at det kommer i veien for viktigere ting?

Gulliksen omtaler dagbøkene til Lars Norén, som vakte oppsikt i Sverige da de utkom i vår (jfr. anmeldelser i Sydsvenskan, Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet). Dessverre har debatten mest handlet om det juridiske, pikante avsløringer og fornærmelser, forlagets forventinger om injuriesøksmål. Som gammel beundrer av Lars Norén ble Gulliksen skuffet over et tv-intervju. Det jeg så, sier han, var et oppblåst forfatterjeg, en forstilt oppriktighet.

Ifølge Gulliksen er det mest interessante ved Norén hvordan han bruker ordet «jeg». Tidligere i karrieren ba han på et tidspunkt publikum betrakte ham som en «ny forfatter»: «Jeg vil ikke ta bryet med å bytte navn, men det er best om dere heretter ser på meg som en annen. Jeg er en ny Lars Norén. Den gamle kjenner jeg ikke lenger særlig godt.» Poenget er, sier Gulliksen, at forfatteren ikke bare skriver, han er en som skriver. «Først skaper jeg den som skaper,» sier Lars Noren. Men det er et tveegget sverd. Du sprenger deg ut av noe gammelt ved å definere noe nytt, men like etter er du fange av det nye. Og finnes det et innerste jeg? Norén har sagt: «Hvor kan jeg gå? Bare inn i meg selv, og det holder jeg ikke ut, der finnes det allerede en annen.»

Jeg liker denne måten å gå seg vill i tankebanene på. Ikke minst liker jeg det når Gulliksen sier til slutt: Etter mye grubling har jeg kommet fram til at å tenke på slikt når jeg skriver er helt unødvendig. De fleste lesere skjønner intuitivt at jeget er åpent, det er nytt hver gang du skriver.

– Diktet kan fylles med hva som helst, bare du får det til å synge. Eller hviske, hvis det er det du vil.

Men hvis jeget er så problematisk, hvorfor jakter vi på det? Hvorfor er ikke et mer jegløst menneske sterkere tilstrebet i samfunnet? Jo, sier Gulliksen, fordi det kapitalistiske samfunn har god nytte av et operasjonalisert, kontinuerlig, kjøpesterkt og googlebart jeg.

For en forfatter, derimot, er det mest til bry. For å skrive godt må du gi slipp på mye jegmateriale: den du er, den du ville bli, det du ville med skrivingen. Folk sier om en forfatter som skriver om en faktisk hendelse: «Det var vel slik han opplevde det.» Nei, svarer Gulliksen, det tror jeg ikke noe på. For meg er det uinteressant å skrive om noe slik jeg opplevde det. Materialet er bare et materiale, det må brukes til noe, ellers blir det uinteressant.

– Det eneste som interesserer meg ved skrivingen er å bli litt friere. Og da kommer jeget bare i veien.

Neste forelesning i denne serien kommer lørdag 15. november, når Øyvind Rimbereid snakker om Dikt i media. Eller noe slikt. Bra blir det nok uansett, enten forfatteren holder seg til tema eller ikke. Og husk at hvis du ikke helt forstår, så betyr det at du ennå ikke er helt på høyden, mens den dagen du skjønner alt, da har du egentlig vokst fra det.

Null-ett-null-ett (Tekstallianse 2008) 10. september 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
26 comments

Bra kommer dette ikke til å bli. Observasjonsevnen min idag begrenser seg til sånne han-er-rar-på-håret-tanker. Han er rar på håret. Det er han virkelig. Den neste forfatteren også, men på en annen måte, og ikke kan jeg si deg hvordan heller, da måtte jeg ha funnet en metafor, eller tatt et bilde. Hvorfor tok jeg ingen bilder? Nå sitter jeg hjemme etterpå og ergrer meg over det. Et bilde gjør nesten alltid susen. Hva om jeg tar bilde av alt skrotet jeg bar med meg hjem etter festivalen? Brosjyrene, katalogene, antologiene, de litterære tidsskriftene. (Jeg tar bilde av dem.)

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

De siste setningene var jug. Jeg sitter fortsatt i salen og hører en poet lese opp, eller var det en prosaist, forskjellen er ikke så klar i dagens litteratur, det har professor Arne Melberg nettopp forklart, for ikke å snakke om Tomas Espedal, som mener språket alltid bør utfordres. Espedal er min nye guru etter at Per Petterson ble verdensberømt og nesten ikke skriver lenger, såvidt jeg vet, selv om neste bok visstnok skal komme til høsten, og jeg lurer på om den er like god, men dette burde jeg ikke tenke på nå, jeg burde lytte til poeten, eller var det prosaisten, som løfter det åpne barneansiktet mot oss og leser om å spy. Det er han langt fra den eneste som har gjort idag, men kanskje den som har gjort det utførligst. Og det er synd for meg, for dermed skrur jeg av, selv om han like før har lest ei vittig tankerekke om avskjed på fest: først klemte han alle, men så kom verten jamen etter ham ned trappa for å si ha det, og han tenkte, men faen, skal du si ha det også, nå som du har fått klem!

Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Flammepoetene Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Hvorfor greier jeg aldri å høre på folk som leser om kroppsfunksjoner? Jo mer de leser, jo mer skrur jeg av. Tidligere leste én om flatulens, da skrudde jeg umiddelbart av og hørte ikke mer på fem minutter. Og det selv om jeg like før hadde snakket med ham nede på messeområdet, og kjøpte kråkenummeret til Kuiper av ham, og seinere viste det seg at han skulle lese, og jeg ble glad, for jeg likte ham godt og nå var han i tillegg forfatter – men i samme øyeblikk flatulensen dukket opp var det ute med den kontakten.

«Drikker alle øl, bortsett fra oss? Jeg går og kjøper øl,» sier Streck. Han har tegnet begge poetene til Flamme, så da gjør det ikke noe at jeg glemte å ta bilder av dem: Ole-Petter Arneberg (festen og kvalmen), og Bård Torgersen som også var på Øyafestivalen (foto i denne posten).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Men seinere tar jeg bilde av Hildegunn Dale, som leser fra sin nye H Press-miniatyr, vakker og sjelfull, med dyp stemme, men med en pussig siluett (knestrømper og hoppeskjørt, ville mormoren min ha sagt). Aina på Flimre har lagt ut et av de fine diktene hennes her.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

For ikke å snakke om Ratatosk-jentene Kjersti og Guri, som framfører en dramatisert telefonsamtale i dobbeltrollen som redaksjonsmedlemmer og venninner. Jeg er fortsatt høy på selvironien, når de søker Fritt Ord om støtte uten resultat, og må høre på andres selvgode skryt: Det er bare å søke Fritt Ord asså, vi har gjort det flere ganger og fått masse penger hver eneste gang! (Akk, du evne til identifikasjon.)

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Nå følger et tre forfattere fra Gasspedal. Svenske Annelie Axén leser fra en lingvistisk krim med science fiction-elementer (Langz, 2005).

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser kortprosa fra sin bok Gæa (2007), og jeg tror det er åpningsteksten, ifølge Bergens Tidende «en landbeskrivelse av et øyrike med usikker status som drømmeland, realitet eller vrengebilde».

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombologi. Jeg er ikke blitt mer interessert i zombier siden sist, men konstaterer at de er et tegn i tida. Det morsomste er egentlig t-skjorta hans, som får publikum til å le så kraftig at han må spørre hva det er («Humor er tull»).

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Neste post på programmet er et foredrag av «Aud Olsen», for innvidde et pseudonym for Arve Kleiva, som han brukte under en utgivelse på H Press i vår. Han snakker begeistret om Valerie Solanas’ SCUM-manifest, som han overraskende mener er rasende morsomt (eller var det rasende OG morsomt): «En stand up-act du setter i halsen pga volden og grusomheten.»

Valerie Solanas var kvinnen som skjøt Andy Warhol, og som antakelig gikk lenger i aggressiv feminisme (eller femigalskap) enn noen annen, både før og etter henne. SCUM-manifestet avviser den vestlige meningsproduksjonen i sin helhet, fordi den er skrevet av menn. Solanas vil avskaffe pengesystemet, arbeidet, gud, døden (vha genetikken), og ikke minst mannen, ja, hun skriver faktisk at menn bør utryddes. «Verden skal bestå av kule kvinner som sitter sammen og har det kult,» ifølge Kleiva. Han forteller hvordan hun lager en katalog over alle de idiotiske tingene som er sagt om kvinner gjennom tidene, før hun snur dem opp ned, og sier det samme om menn. «Og dette skaper interessante urimeligheter, som til tider er hysterisk morsomme.»

På dette tidspunktet blir det uro i salen. «Du tar ikke Solanas alvorlig når du snakker om henne på denne distanserte, intellektuelle måten,» roper en mann. Aud Olsen tenker seg om. «Du har helt rett.» «Dette er absurd!» roper en annen mann. «En mann står og snakker om en kvinnelig feminist, under et kvinnelig pseudonym!» Aud Olsen nikker langsomt. «Ja, nå praktiserer du Solanas metode. Du gnir det inn.» Sidekvinnen min, som flere ganger under foredraget har ropt etter «eksempler!», spretter opp og hevder at kun kvinner burde kritisere dette, ikke menn. Nytt utrop fra salen: «Du må presentere deg, du bor jo sammen med Aud Olsen!»

Jeg blir så oppglødd over all viraken at jeg noterer altfor mye. Mens jeg lynskriver merker jeg plutselig et ansikt tjue centimenter unna – det er samboeren til Aud Olsen som leser om seg selv over skuldera mi. Jeg skvetter, men hun bare gliser og gir meg tommelen opp. Aud Olsen medgir fra scenen at SCUM-manifestet ikke gir noen åpning for at menn kan kommentere eller svare på kritikken. «Det ligger en absurditet i manifestet som kan oppfattes som humor. Men snart setter du latteren i halsen, fordi det trekkes så langt.» En kvinne bak i salen roper til en mann: «Ikke lat som om manifestet kan være til hjelp, at det er konstruktivt! Det var helt og holdent destruktivt ment fra Solanas.» Mannen nikker beskjemmet. «Ja, du tok meg der.»

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Det er langt utpå kvelden og Streck går lei, men jeg overtaler ham til å holde ut en halvtime til. Nettbokhandelen Audiatur og nettidsskriftet Nypoesi har invitert 3 skandinaviske poeter, og jeg venter meg noe alt annet enn streit. Førstemann er Martin Larsen, en dansk forfatter som nettopp har utgitt et åttebindsverk (hver bok er på 700 sider og består av oppramsete navn, til sammen 2,4 millioner navn, men ikke alfabetisk – en slags poetisk utgave av telefonkatalogen). Han er med andre ord en megalomann, og jeg er fornøyd med den tanken, roser meg selv for å bli kreativt sliten, som om grensene mellom bevissthet og fantasi er slitt ned av dagens intense ordstrøm.

Martin Larsen går i gang med å lese opp remser av tall, akkompagnert av et lydbånd med flere tall, på et fremmed språk, og noen dataspillaktige lyder. Seansen varer usannsynlig lenge, jeg begynner å tro at den aldri tar slutt, så jeg får god tid til å tenke. Og det slår meg at dette må være dagens mest radikale svar på Tomas Espedals oppfordring på starten av dagen: «Skriv en bok som ikke likner på en bok! Spreng formene! Gi leseren det leseren ikke vil ha – noe vanskelig!» I tillegg kan den være et svar på Arne Melbergs ønske om en digitalisert poesi (eller var det prosa).

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Nå har Martin Larsen nemlig gått over til å lese kun to tall, ett og null. Han snakker, roper, puster og peser, 0–1–1–0–1–0–1–0–0, og det skjer i vill fart, som et binærkodet inferno, hvor han prøver å fortelle oss at alle datamaskiner har løpt løpsk, mens vi i bakgrunnen hører noe som minner om heismuzak, delfiners sang og havbrus i uskjønn forening.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

De neste to poetene kan ikke måle seg med Martin Larsen, men er gode alternativer i denne poetiske utkanten som grenser mot kunst og teater (performance). Svenske Karl Larsson leser hakkete og skurrende som en dårlig innstilt radiostasjon. Han ligger på kant mellom to stasjoner, på to ulike språk, og noe som likner scratching fra ei vinylplate. Teksten handler om nyheter og historiske fakta, geografi og andres poesi, særlig amerikanske beatpoeter som Ginsberg. Finske Leevi Lehto leser på finsk, iblandet ville utfall og dyrelyder. Neste dikt blir forklart som en referanse til Bernsteins dikt, utformet på et ikke-eksisterende språk. Men etterhvert lyder det som om han går over til svensk, krydret med nonsenslyder.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Denne teksten har vært overmoden lenge, men som du skjønner vokste den utover alle proporsjoner. Vil du se flere tegninger og bilder av forfattere, så har Streck og jeg gjort noe liknende før i en post fra april. På flickr har jeg noen flere bilder fra Tekstallianse 2008, som altså var en anledning for små og alternative forlag til å presentere seg for et bredere publikum. Bokmesse og opplesninger foregikk på Litteraturhuset 23. og 24. august.

Og hvis det var noen tvil: En fantastisk festival!

Alle foto: ©Oda Bhar.
Alle tegninger: ©Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.

(Vil du bruke noen av bildene? Bare si fra, vi er medgjørlige 🙂 )

Snodig (Hovland, Kjørsvik) 6. mars 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , ,
28 comments

Det er noe snodig ved dette arrangementet. De lukkede smilene. Øynene som plirer. Belysningen, snart blå, snart rosa, som bader ansiktene i livløs pastell. Den rare humringen som følger replikkene, et knirkende bakteppe fra salen, også når jeg ikke skjønner spøken. Hadde jeg enda sittet bak eller på siden, med ryggen mot veggen. Men nei, jeg har plassert meg midt i rommet, rett foran scenen, og likevel ser jeg knapt hovedpersonene, blendet av feilstilte lyskastere og overlatt til jungelens lyder.

m-j-r-dark.jpg

Litteratur på Blå, første gang jeg deltar, neste gang vil jeg være klokere. Ikke komme i god tid og henge utenfor døra i kulda, tjue minutters party killer, mens folk tråkker fra side til side, røyker og slår floke, til lyden av skrapende stoler og bord som flyttes rundt inne i lokalet.

backyard-blue2.jpg

Jeg er vant til litteraturkveldene på Mono, øl i baren fra sein ettermiddag og laidback musikk, ingen sitteplass om du kommer seinere enn en halvtime før. Men Blå er annerledes. Tar jeg feil, eller er det noe vestlandsk over dette? Et samfunnshus på landet, med den bedende flokken på dørstokken som endelig stormer inn, kaster fra seg jakkene og løper til baren, stiller seg i kø og bruker resten av kvelden på å drikke seg til mot.

birdgirl.jpg

Samtalen begynner, det eksotiske fortsetter. Den nervøse tonen på scenen, en belest intervjuer, glimrende innledninger, men dårlige spørsmål, som om hun nettopp har forlatt lesesalen.

joakim-o-ragnar.jpg

Forfatternes skjelvende røster, det kunne vært deres første ekspedisjon ut fra skrivestua, men jeg veit at det ikke stemmer: Ragnar Hovland er forfatter på 29ende året og har garantert vært ute ei vinterreise før. Tross nervøsiteten virker han ikke utilpass, snakker med et lurt smil, tar krokveier med tanken slik publikum forventer, og så kommer denne knirkende latteren, som får Tegnestift, den joviale svensken som er med, til å lene seg fram og spørre: Hvorfor humrer de? Det er jo ikke morsomt. Synes du ikke det er litt uhyggelig?

publikum.jpg

Fordelen med Tegnestift er at han kan tegne folk. Det kommer godt med i dette lokalet, som har elendig fotolys. Han fanger forfatterne og publikum, noen ganger som mennesker, andre ganger dyr, og det matcher forfatternes egne prosjekter. De begynner i en dagligdags situasjon, men tipper over i det magiske, absurde, surrealistiske. Ragnar Hovland er på biltur og tar opp en haiker, men forfølges av en bil som blir kjørt av djevelen. Joakim Kjørsvik er sjalu på en ny kollega i bokhandelen, som han mener setter de andre opp mot ham, og vi ler fordi han sikkert overdriver, men så henger kollegene ham opp i fiskekroker i kjelleren og bruker arbeidsdagen på å torturere ham. Hovland karakteriserer seg selv på en måte som også beskriver Kjørsvik: «Eg er ein urealistisk forfattar med realistisk fundament.»

joakim-kjorsvik.jpg

Den mest interessante delen av samtalen handler om humor. Hvordan bli forstått som alvorlig når man bruker humor i tekst? Hovland sier at dette er «story of my life», folk misforstår og tror han bare tøyser, de går glipp av alvorlige toner. Problemet kan også gå motsatt vei, når lesere ikke skjønner at Askildsen og Kafka er morsomme. «Problemet ved meg,» sier Hovland, «kan være at jeg går fra humor til alvor uten å si fra.» Men er folk så enkle? Ender det ikke med platthet, om du alltid er nødt til å si fra? Jeg lytter til de snodige tankesprangene, og ønsker at jeg skjønte humoren bedre. Jeg får lyst til å være en innsider. Men det er jeg ikke.

ragnar-hovland.jpg

Forfatterne ble intervjuet av litteraturviter Marianne Tangen Bråthen. Også Aina fra Flimre-bloggen var til stede, hun var lurere enn meg og satt i et hjørne. Hos henne kan du lese om kvelden fra et innsideperspektiv. Vil du prøve deg på den snodige vestlandshumoren, ta en titt på bloggen Fiskerens venn. Ryktene sier at Ragnar Hovland står bak.

two-couples-blue-wall.jpg

Alle illustrasjonstegningene er laget av Tegnestift, også kalt Streck. Besøk tegnebloggen hans her! Alle foto i reportasjen: Oda Bhar.

lysekrone-backyard-blue.jpg

Tysk for dummies (Hoem) 6. februar 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , ,
22 comments

Tysk litteratur for dummies på Litteraturhuset, med Knut Hoem fra P2. Jeg blir skeptisk med en gang han sier: «Og hvis vi får dårlig tid gjør vi som på radio, og kutter bakfra. Det kan bety at dere ikke får høre om 1990-tallet.» Neivel. Så hvor begynner han? Hva får vi høre om? Egentlig hadde jeg en annen litteraturpost på gang, men dette går fort, så jeg tar denne først.

knut-hoem-ser-ned-cut.jpg

Vi begynner med Goethe. (Gøte er en stor pøt.) Wanderers Nachtlied, to ulike oversettelser, hvilken er best? (Gjesp.) Hölderlin, bla bla bla, greske guder beskrives som om de var samtidige. Neste: Tysk-romantisk horrortradisjon, 1700-tallets Gespenster-Hoffmann, 1980-tallets Parfymen (Süskind). Brecht, den gode sosialisten, fortsatt uforklarlig populær i Norge, med diktet Hjulskift som eksempel, og sladder fra bergensfilosofisk miljø: Oversettelse ved Georg Johannesen, men Brechts erotiske dikt ble oversatt av Arild Linneberg, som igjen har knullet Vigdis Hjorth, som brukte Hjulskift som tittel på sin siste bok. Hva!? Hvor pikant er ikke dette!? (Selv jeg har skrevet om Hjulskift, les diktet her.) Og endelig, krigen! Det eneste de fleste nordmenn forbinder med tysk litteratur: 1900-tallets oppgjør og fiksering på forfedrenes synder, av Hoem kalt erindringslitteratur (en langt mer passiv betegnelse enn den tyskerne selv benytter: Vergangenheitsbewältigung). Günter Grass. Hva var det bestefaren min drev med under krigen egentlig? (Eller jeg?)

knut-hoem-ser-opp.jpg

Se det. Nå får vi faktisk plass til bittelitt 1990-tallet likevel. Ikke at jeg tror det var derfor dere kom, men greit nok. Flerkulturell litteratur: de tyskspråklige samfunn (Tyskland, Østerrike, Sveits) beskrevet fra innvandrerperspektiv. Wladimir Kaminer, russer i Berlin, oppfinner av klubbkonseptet Russerdisko, beskrevet i boka med samme navn (jada, oversatt til norsk). Hoem, med lett forundring i stemmen: «For ham er år null ikke 1945, men 1990, ved Murens fall. Han føler seg ikke forbundet med fortidas kriger og pogromer, og dermed heller ikke ansvarlig for dem.» (Er det ikke slik for alle dagens unge tyskere? Kanskje også for oss, og alle europeere? Og er det ikke ganske bra slik?) Til slutt, Judith Hermann, novellenes mester. Som Hoem karakteriserer på denne måten: «De unge forfatterne beskriver øyeblikkshendelser. Å sitte på kafé og sende sms til hverandre, mens de røde fanene henger på veggen som tom dekorasjon. Hva er det vi ser? Den endelige oppløsningen av minnesmerker, symboler og metaforer fra etterkrigstiden?»

publikum-vindu-latter.jpg

Dette var altså tysk litteratur for dummies. Eller vent nå, det var vel tyske oversettelser til norsk for dummies, altså det som gjennom tidene er funnet verdig til å leses av et norsk publikum. Men er dette identisk med det mest interessante av det tyske, utfra nåtidas perspektiv? Utvalget var ærlig talt litt slapt, Hoem, fiksert på fortidas storhet og inspirert av støvete germaniststudier på Blindern. Men hey! du hadde et par gode poenger til slutt. Nesten verdt å sitte på gangen for, slik halvparten av publikum måtte.

silje-riise-naess-progsjef.jpg

Her viser programansvarlig Silje Riise Næss vei ut i korridoren, hvor jeg ser henne gjennom glassruta, fra rett under høyttaleren som gjør det mulig også for oss å høre foredraget. Ovenfor: litt mer av korridorutsikten min (stemninga var god, selv da brannalarmen gikk pga varmeutviklingen). Foredragsrekken Tyske dager blir arrangert i samarbeid med Goethe-instituttet, og fortsetter på Litteraturhuset fram til fredag 8. februar. Resten av programmet finner du her. Alle foto: Oda Bhar.