jump to navigation

Innlevelse (Geir Gulliksen) 3. november 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , ,
33 comments

– Når dikt virker uhåndgripelige, sier Geir Gulliksen, er det fordi vi ikke er på høyde med dem. Lars Noréns dikt var lenge slik for meg, men på et tidspunkt rettet jeg meg opp og syntes jeg fikk grep om dem. Og da var det samtidig som om jeg hadde vokst fra dem.

Litteraturhuset har en rekke forelesninger i høst, hvor forfattere snakker om temaer relatert til å skrive. Tidligere har jeg hørt Tomas Espedal om behovet for å gjøre leseren tilfreds («du skal gi leseren det leseren ikke vil ha: noe vanskelig!»), og Odd W. Surén om fascinasjon, fantasi og humor («hvis det ikke ser ut som om vi tar oss selv på alvor, risikerer vi å ikke bli tatt seriøst»). Idag skal Geir Gulliksen snakke om innlevelse. Men det synes jeg egentlig ikke han gjør, noe som skuffer min venn Tomas til de grader at han stenger av etter to minutter og går over til å skrive egen poesi.

«Odas elegi.»

Odas elegi: Spontandikt av Tomas H.V. Mørkrid, 25. oktober 2008.

Det Geir Gulliksen snakker om denne formiddagen er behovet for et jeg. Eller rettere sagt, hvordan jeget er blitt stadig viktigere i samfunnet vårt, kanskje så viktig at det kommer i veien for viktigere ting?

Gulliksen omtaler dagbøkene til Lars Norén, som vakte oppsikt i Sverige da de utkom i vår (jfr. anmeldelser i Sydsvenskan, Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet). Dessverre har debatten mest handlet om det juridiske, pikante avsløringer og fornærmelser, forlagets forventinger om injuriesøksmål. Som gammel beundrer av Lars Norén ble Gulliksen skuffet over et tv-intervju. Det jeg så, sier han, var et oppblåst forfatterjeg, en forstilt oppriktighet.

Ifølge Gulliksen er det mest interessante ved Norén hvordan han bruker ordet «jeg». Tidligere i karrieren ba han på et tidspunkt publikum betrakte ham som en «ny forfatter»: «Jeg vil ikke ta bryet med å bytte navn, men det er best om dere heretter ser på meg som en annen. Jeg er en ny Lars Norén. Den gamle kjenner jeg ikke lenger særlig godt.» Poenget er, sier Gulliksen, at forfatteren ikke bare skriver, han er en som skriver. «Først skaper jeg den som skaper,» sier Lars Noren. Men det er et tveegget sverd. Du sprenger deg ut av noe gammelt ved å definere noe nytt, men like etter er du fange av det nye. Og finnes det et innerste jeg? Norén har sagt: «Hvor kan jeg gå? Bare inn i meg selv, og det holder jeg ikke ut, der finnes det allerede en annen.»

Jeg liker denne måten å gå seg vill i tankebanene på. Ikke minst liker jeg det når Gulliksen sier til slutt: Etter mye grubling har jeg kommet fram til at å tenke på slikt når jeg skriver er helt unødvendig. De fleste lesere skjønner intuitivt at jeget er åpent, det er nytt hver gang du skriver.

– Diktet kan fylles med hva som helst, bare du får det til å synge. Eller hviske, hvis det er det du vil.

Men hvis jeget er så problematisk, hvorfor jakter vi på det? Hvorfor er ikke et mer jegløst menneske sterkere tilstrebet i samfunnet? Jo, sier Gulliksen, fordi det kapitalistiske samfunn har god nytte av et operasjonalisert, kontinuerlig, kjøpesterkt og googlebart jeg.

For en forfatter, derimot, er det mest til bry. For å skrive godt må du gi slipp på mye jegmateriale: den du er, den du ville bli, det du ville med skrivingen. Folk sier om en forfatter som skriver om en faktisk hendelse: «Det var vel slik han opplevde det.» Nei, svarer Gulliksen, det tror jeg ikke noe på. For meg er det uinteressant å skrive om noe slik jeg opplevde det. Materialet er bare et materiale, det må brukes til noe, ellers blir det uinteressant.

– Det eneste som interesserer meg ved skrivingen er å bli litt friere. Og da kommer jeget bare i veien.

Neste forelesning i denne serien kommer lørdag 15. november, når Øyvind Rimbereid snakker om Dikt i media. Eller noe slikt. Bra blir det nok uansett, enten forfatteren holder seg til tema eller ikke. Og husk at hvis du ikke helt forstår, så betyr det at du ennå ikke er helt på høyden, mens den dagen du skjønner alt, da har du egentlig vokst fra det.

Reklamer

Null-ett-null-ett (Tekstallianse 2008) 10. september 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
26 comments

Bra kommer dette ikke til å bli. Observasjonsevnen min idag begrenser seg til sånne han-er-rar-på-håret-tanker. Han er rar på håret. Det er han virkelig. Den neste forfatteren også, men på en annen måte, og ikke kan jeg si deg hvordan heller, da måtte jeg ha funnet en metafor, eller tatt et bilde. Hvorfor tok jeg ingen bilder? Nå sitter jeg hjemme etterpå og ergrer meg over det. Et bilde gjør nesten alltid susen. Hva om jeg tar bilde av alt skrotet jeg bar med meg hjem etter festivalen? Brosjyrene, katalogene, antologiene, de litterære tidsskriftene. (Jeg tar bilde av dem.)

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

De siste setningene var jug. Jeg sitter fortsatt i salen og hører en poet lese opp, eller var det en prosaist, forskjellen er ikke så klar i dagens litteratur, det har professor Arne Melberg nettopp forklart, for ikke å snakke om Tomas Espedal, som mener språket alltid bør utfordres. Espedal er min nye guru etter at Per Petterson ble verdensberømt og nesten ikke skriver lenger, såvidt jeg vet, selv om neste bok visstnok skal komme til høsten, og jeg lurer på om den er like god, men dette burde jeg ikke tenke på nå, jeg burde lytte til poeten, eller var det prosaisten, som løfter det åpne barneansiktet mot oss og leser om å spy. Det er han langt fra den eneste som har gjort idag, men kanskje den som har gjort det utførligst. Og det er synd for meg, for dermed skrur jeg av, selv om han like før har lest ei vittig tankerekke om avskjed på fest: først klemte han alle, men så kom verten jamen etter ham ned trappa for å si ha det, og han tenkte, men faen, skal du si ha det også, nå som du har fått klem!

Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Flammepoetene Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Hvorfor greier jeg aldri å høre på folk som leser om kroppsfunksjoner? Jo mer de leser, jo mer skrur jeg av. Tidligere leste én om flatulens, da skrudde jeg umiddelbart av og hørte ikke mer på fem minutter. Og det selv om jeg like før hadde snakket med ham nede på messeområdet, og kjøpte kråkenummeret til Kuiper av ham, og seinere viste det seg at han skulle lese, og jeg ble glad, for jeg likte ham godt og nå var han i tillegg forfatter – men i samme øyeblikk flatulensen dukket opp var det ute med den kontakten.

«Drikker alle øl, bortsett fra oss? Jeg går og kjøper øl,» sier Streck. Han har tegnet begge poetene til Flamme, så da gjør det ikke noe at jeg glemte å ta bilder av dem: Ole-Petter Arneberg (festen og kvalmen), og Bård Torgersen som også var på Øyafestivalen (foto i denne posten).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Men seinere tar jeg bilde av Hildegunn Dale, som leser fra sin nye H Press-miniatyr, vakker og sjelfull, med dyp stemme, men med en pussig siluett (knestrømper og hoppeskjørt, ville mormoren min ha sagt). Aina på Flimre har lagt ut et av de fine diktene hennes her.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

For ikke å snakke om Ratatosk-jentene Kjersti og Guri, som framfører en dramatisert telefonsamtale i dobbeltrollen som redaksjonsmedlemmer og venninner. Jeg er fortsatt høy på selvironien, når de søker Fritt Ord om støtte uten resultat, og må høre på andres selvgode skryt: Det er bare å søke Fritt Ord asså, vi har gjort det flere ganger og fått masse penger hver eneste gang! (Akk, du evne til identifikasjon.)

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Nå følger et tre forfattere fra Gasspedal. Svenske Annelie Axén leser fra en lingvistisk krim med science fiction-elementer (Langz, 2005).

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser kortprosa fra sin bok Gæa (2007), og jeg tror det er åpningsteksten, ifølge Bergens Tidende «en landbeskrivelse av et øyrike med usikker status som drømmeland, realitet eller vrengebilde».

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombologi. Jeg er ikke blitt mer interessert i zombier siden sist, men konstaterer at de er et tegn i tida. Det morsomste er egentlig t-skjorta hans, som får publikum til å le så kraftig at han må spørre hva det er («Humor er tull»).

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Neste post på programmet er et foredrag av «Aud Olsen», for innvidde et pseudonym for Arve Kleiva, som han brukte under en utgivelse på H Press i vår. Han snakker begeistret om Valerie Solanas’ SCUM-manifest, som han overraskende mener er rasende morsomt (eller var det rasende OG morsomt): «En stand up-act du setter i halsen pga volden og grusomheten.»

Valerie Solanas var kvinnen som skjøt Andy Warhol, og som antakelig gikk lenger i aggressiv feminisme (eller femigalskap) enn noen annen, både før og etter henne. SCUM-manifestet avviser den vestlige meningsproduksjonen i sin helhet, fordi den er skrevet av menn. Solanas vil avskaffe pengesystemet, arbeidet, gud, døden (vha genetikken), og ikke minst mannen, ja, hun skriver faktisk at menn bør utryddes. «Verden skal bestå av kule kvinner som sitter sammen og har det kult,» ifølge Kleiva. Han forteller hvordan hun lager en katalog over alle de idiotiske tingene som er sagt om kvinner gjennom tidene, før hun snur dem opp ned, og sier det samme om menn. «Og dette skaper interessante urimeligheter, som til tider er hysterisk morsomme.»

På dette tidspunktet blir det uro i salen. «Du tar ikke Solanas alvorlig når du snakker om henne på denne distanserte, intellektuelle måten,» roper en mann. Aud Olsen tenker seg om. «Du har helt rett.» «Dette er absurd!» roper en annen mann. «En mann står og snakker om en kvinnelig feminist, under et kvinnelig pseudonym!» Aud Olsen nikker langsomt. «Ja, nå praktiserer du Solanas metode. Du gnir det inn.» Sidekvinnen min, som flere ganger under foredraget har ropt etter «eksempler!», spretter opp og hevder at kun kvinner burde kritisere dette, ikke menn. Nytt utrop fra salen: «Du må presentere deg, du bor jo sammen med Aud Olsen!»

Jeg blir så oppglødd over all viraken at jeg noterer altfor mye. Mens jeg lynskriver merker jeg plutselig et ansikt tjue centimenter unna – det er samboeren til Aud Olsen som leser om seg selv over skuldera mi. Jeg skvetter, men hun bare gliser og gir meg tommelen opp. Aud Olsen medgir fra scenen at SCUM-manifestet ikke gir noen åpning for at menn kan kommentere eller svare på kritikken. «Det ligger en absurditet i manifestet som kan oppfattes som humor. Men snart setter du latteren i halsen, fordi det trekkes så langt.» En kvinne bak i salen roper til en mann: «Ikke lat som om manifestet kan være til hjelp, at det er konstruktivt! Det var helt og holdent destruktivt ment fra Solanas.» Mannen nikker beskjemmet. «Ja, du tok meg der.»

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Det er langt utpå kvelden og Streck går lei, men jeg overtaler ham til å holde ut en halvtime til. Nettbokhandelen Audiatur og nettidsskriftet Nypoesi har invitert 3 skandinaviske poeter, og jeg venter meg noe alt annet enn streit. Førstemann er Martin Larsen, en dansk forfatter som nettopp har utgitt et åttebindsverk (hver bok er på 700 sider og består av oppramsete navn, til sammen 2,4 millioner navn, men ikke alfabetisk – en slags poetisk utgave av telefonkatalogen). Han er med andre ord en megalomann, og jeg er fornøyd med den tanken, roser meg selv for å bli kreativt sliten, som om grensene mellom bevissthet og fantasi er slitt ned av dagens intense ordstrøm.

Martin Larsen går i gang med å lese opp remser av tall, akkompagnert av et lydbånd med flere tall, på et fremmed språk, og noen dataspillaktige lyder. Seansen varer usannsynlig lenge, jeg begynner å tro at den aldri tar slutt, så jeg får god tid til å tenke. Og det slår meg at dette må være dagens mest radikale svar på Tomas Espedals oppfordring på starten av dagen: «Skriv en bok som ikke likner på en bok! Spreng formene! Gi leseren det leseren ikke vil ha – noe vanskelig!» I tillegg kan den være et svar på Arne Melbergs ønske om en digitalisert poesi (eller var det prosa).

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Nå har Martin Larsen nemlig gått over til å lese kun to tall, ett og null. Han snakker, roper, puster og peser, 0–1–1–0–1–0–1–0–0, og det skjer i vill fart, som et binærkodet inferno, hvor han prøver å fortelle oss at alle datamaskiner har løpt løpsk, mens vi i bakgrunnen hører noe som minner om heismuzak, delfiners sang og havbrus i uskjønn forening.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

De neste to poetene kan ikke måle seg med Martin Larsen, men er gode alternativer i denne poetiske utkanten som grenser mot kunst og teater (performance). Svenske Karl Larsson leser hakkete og skurrende som en dårlig innstilt radiostasjon. Han ligger på kant mellom to stasjoner, på to ulike språk, og noe som likner scratching fra ei vinylplate. Teksten handler om nyheter og historiske fakta, geografi og andres poesi, særlig amerikanske beatpoeter som Ginsberg. Finske Leevi Lehto leser på finsk, iblandet ville utfall og dyrelyder. Neste dikt blir forklart som en referanse til Bernsteins dikt, utformet på et ikke-eksisterende språk. Men etterhvert lyder det som om han går over til svensk, krydret med nonsenslyder.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Denne teksten har vært overmoden lenge, men som du skjønner vokste den utover alle proporsjoner. Vil du se flere tegninger og bilder av forfattere, så har Streck og jeg gjort noe liknende før i en post fra april. På flickr har jeg noen flere bilder fra Tekstallianse 2008, som altså var en anledning for små og alternative forlag til å presentere seg for et bredere publikum. Bokmesse og opplesninger foregikk på Litteraturhuset 23. og 24. august.

Og hvis det var noen tvil: En fantastisk festival!

Alle foto: ©Oda Bhar.
Alle tegninger: ©Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.

(Vil du bruke noen av bildene? Bare si fra, vi er medgjørlige 🙂 )

Melafestivalen 2008 29. august 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.
Tags: , , , , , , , , ,
14 comments

Varm melk med krydder og hakkede pistasjnøtter, potetkaker med gyllen saus og kikerter, grillburger med lime og mynte, og tandoorikylling i nanbrød. Alt dette for bare to hundre spenn, her vi sitter på Rådhustrappa og ser Henrik Wergeland paradere forbi, fulgt av trommer og falske kameler.

Det er Melafestival. Vi var her for alvor igår, og idag er vi innom for mat, i ei pause fra en annen festival, på Litteraturhuset. (Mer om den en annen gang.) Der oppe var maten for dyr til å nytes raskt i ei pause, eller i det hele tatt, og seinere i uka skal dette diskuteres på Underskog: Hvorfor er maten i Europas hus for kunst og litteratur mer tilpasset fiffen enn bohemen? Hvorfor vil de ha meg til å drikke rosa sjampanje? spør en deltaker som nettopp har vært i Berlin, og en annen svarer: føkk sjampanjen.

Men på Mela er det billig, enten det er enkel kebab eller gourmetmat. Det virker som cateringfirmaene prøver å vise seg fram, med hele kundemassen på ett sted. For det er jo ikke slik som mange nordmenn tror at alle folk fra andre verdensdeler lager all maten sin hjemme. Selv til store selskaper står generasjoner av kvinner på kjøkkenet i dagevis? Neida, ofte gjør de som oss, bestiller selskapsmaten fra en restaurant. Og som ei jente i teboden sier når jeg kommer for påfyll med et mmm: Ja, ikke sant den er god? Vi får heller ikke slikt så ofte, hjemme drikker jeg mest brus.

Det første vi opplevde var vietnamesisk vanndokketeater. Først ble forslaget mitt møtt med skepsis, for dokketeater? Men jeg hadde sett ei slik forestilling i Vietnam, og visste at det var action. De store dokkene (opptil én meter høye, og 15 kg tunge) styres under vann, så det ser ut som de går på overflaten. Dyrefigurene rører seg raskt og naturtro, fisken hopper, dragen spytter vann, og det er alltid fyrverkeri, for å skremme bort de onde åndene. Denne gangen så vi selveste Vietnam National Puppetry Theatre fra Hanoi på turné. Etter Oslo-besøket reiser de videre til andre steder i Norden.

Det er flere som filmer under forestillinga, og minst én annen video ligger på YouTube, men dessverre hadde ikke Tang bedre utstyr enn meg. Når han i tillegg sto på siden av scenen, mens jeg sto midt foran, så lagde jeg likevel mitt eget YouTube-klipp (tatt med kompakt fotoapparat, så ikke vent deg noe under). Blir du hekta kan du også se dette opptaket en amerikansk turist gjorde i Hanoi, ikke noe mesterverk, men i det minste klippet.

Det er mye eksotisk musikk på Melafestivalen. Hovedvekten ligger nok på India og Pakistan, men det er også mye Afrika, som legenden Miriam Makeba, noe Vietnam og Latin-Amerika. Selv synes jeg kanskje det mest interessante er de mange norske bandene med mangfoldig bakgrunn, både de helnorske som lar seg inspirere av world music (Transjoik, Farmers Market), men ikke minst de mange små, hvor medlemmene enten er vokst opp i Norge med foreldre fra andre steder, eller har flyttet hit og bringer impulser utenfra.

Et godt eksempel er det multietniske bandet Studio Live. Jeg var på en konsert hvor de spilte en form for afronorsk reggae, med norskafrikaneren Ras Steven (Tønsberg, Oslo og Kenya) som forgrunnsfigur. I programmet står det at Studio Live står for gode vibber, love and overstanding, og det stemmer godt med stemninga i Scene2-teltet, spesielt Ras Stevens energi.

Studio Live brukte flere språk på scenen, og jeg skulle aller helst ha gitt dere en av de norskteksta låtene, for å bevise hvor dumt det er når folk tror norsk er et dårlig sangspråk. Jeg mener, når folk utenfra greier det så utrolig bra – jeg ønsker dere fikk høre den låta hvor Ras Steven synger om frukt, spis mango, banan og appelsin, og så rimer han på alle fruktordene, kule rim jeg dessverre ikke husker, men som likner på dem fra tv-serien Glatte Gater, «det var da jeg nettopp hadde kommet til Norge, lenge før jeg visste hva var Jernbanetorget», med fri bruk av ordstilling og rytme, så fritt du bare kan greie når du ikke er innfødt og fortsatt hører, istedenfor å vite.

Folka fra Glatte Gater kommer på kino i høst, filmen heter 99% ærlig og tar opp tråden der tv-serien slapp. Gå og se den, og framfor alt, lytt til norsken deres, og musikken. Men inntil da har jeg funnet en video til dere, hvor Ras Steven tekster på fransk og Stella Mwangi (aka STL) på engelsk, mens de går og kjører rundt i et Oslo som veksler mellom rått og pittoresk, slik de færreste er vant til å tenke på denne byen, men hvor vi som bor her, særlig i øst, kjenner oss bedre igjen enn i turistversjonen.

Jeg har flere bilder fra Melafestivalen på flickr her. Husk at det alltid er mulig å se flickr-bilder i bildespill (slideshow). Da slipper du å klikke på hver enkelt bilde, og kan istedet lene deg tilbake og studere dem i ro og mak med svart bakgrunn. Mela-bildespillet mitt finner du direkte her.