jump to navigation

Avantgarde og feminisme (Kunsthall Oslo) 13. april 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Kunsthall Oslo har lagd en flott mønstring av norsk feministisk kunst fra perioden 1968 til 1989, hvor den største styrken ligger i at det ikke bare handler om kamp.

KUNSTUTSTILLING
«Hold stenhårdt fast på greia di.
Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89»
Kunsthall Oslo
8. mars – 21. april 2013

Overraskelsen treffer meg etter få skritt inne på Kunsthall Oslo. Gjennom en døråpning får jeg et glimt av noen fargerike, svevende pleksiglassbiter som gjør det helt nødvendig å løpe gjennom første sal for å undersøke. Siri Anker Aurdals installasjon bærer navnet «Intervju» og har ikke blitt vist siden 1968, men er nå gjenskapt med nyutskårne biter.

Siri Anker Aurdal: «Intervju» (1968/2013)

Siri Anker Aurdal: «Intervju» (1968/2013). Foto: Oda Bhar.

Når jeg ser lyset samle seg i kantene og tegne skarpe, markørtusjaktige siluetter kan jeg ikke la være å lure på om pleksiglass-teknologien har gått framover siden dengang, eller om den opprinnelige versjonen ga en like high tech følelse. Mobilen fyller et helt rom og henger så lavt at du kan smyge deg inn mellom bitene og se dem fra stadig nye vinkler.

Siri Anker Aurdal: «Intervju» (1968/2013)

Siri Anker Aurdal: «Intervju», detalj. Foto: Oda Bhar.

Om ikke resten av utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di er like spektakulær, byr den på mange oppdagelser. Javisst, det er aktivistkunst her: plakater med agitasjon for fri abort, ikoniske arbeider som Brit Fuglevaags tekstilverk Mot omskjæring (1970), og et nytt opptrykk av avisa fra den kontroversielle utstillingen Samliv i Bergen Kunstforening (1977).

Brit Fuglevaag: «Mot omskjæring»

Brit Fuglevaag: «Mot omskjæring» (1970). Foto: Oda Bhar.

Verkene er ikke bare lagd av kvinner, også Terje Roalkvam, Morten Juvet, Per Kleiva og Willibald Storn er representert, noe som gir en nyttig påminnelse om at heller ikke menns problematisering av egen kjønnsrolle er av ny dato, og at 1970-tallets feminisme langtfra var den mannsfientlige kampen mange later til å tro idag.

Anne Tove Vestfossen: «Det store husmorstigespillet» (detajl)

Livet med barn er jo fortsatt ganske travelt… Anne Tove Vestfossen: «Det store husmorstigespillet» (detajl). Foto: Oda Bhar.

Performance ble en viktig kunstform i løpet av perioden 1968-1989. Her møter vi den i form av en videodokumentasjon med Wenche Mühleisen, som kanskje er det nærmeste vi i Norge kommer å ha en Marina Abramovic. Riktignok er det ikke sitt eget «blod» Mühleisen spiller, men fiksjonen ser ikke ut til å dempe sjokket hos tilskuerne når hun heller ei mugge med noe som likner tjukk jordbærsaus utover lår, mage og sitt eget nakne kjønn.

Wenche Mühleisen

Wenche Mühleisen: Videostill fra «Bello meine emanzipation» (1982). Foto: Courtesy of Kunsthall Oslo.

Best liker jeg utstillingen når den fokuserer på kunst framfor kamp, og retter søkelyset mot denne tidas kvinnelige kunstnere som verdige representanter for en bredere internasjonal avantgarde. Jeg har stor glede av tilsynelatende beskjedne innslag som de stramme, presise tegningene til Zdenka Rusova, eller de mer fargerike utdragene fra skisseboka til Sidsel Paaske, for ikke å snakke om Elisabeth Haarrs installasjon Portrett av en trendsetter (1986), en åttitallsorgie i tunge, blanke stoffer som henger fra taket og fordobles av speilfliser på gulvet.

Elisabeht Haarr: «Portrett av en trendsetter» (1986)

Elisabeht Haarr: «Portrett av en trendsetter» (1986). Foto: Oda Bhar.

Kanskje handler det om at kuratorene Eline Mugaas og Elise Storsveen kommer fra min egen generasjon? De er født omtrent samtidig med epoken, og kanskje i stand til å se fortida med et friskere blikk. Begge er dessuten virksomme kunstnere som trolig er mindre opptatt av feministisk historie enn av estetikk og nåtidsrelevans.

Avis til Samlivsutstillingen (1977)

På utstillingen kan du ta med deg et nyopptrykket eksemplar av avisa til den kontroversielle Samlivsutstillingen fra 1977, og bli oppløftet over hvor mye som har gått framover, i det minste når det gjelder informasjon om seksualitet. Utstillingen ble vist i Bergen, Oslo og Tromsø og vakte sjokk og entusiasme alle steder. Noen skoler ville forby elevene å se den, med det resultatet at ungdommer strømmet til. Foto: Oda Bhar.

En mulig innvending er at utstillingen tar mye kunnskap for gitt, og dermed ikke lykkes i å gi noen fullverdig innføring. Jeg savner en skikkelig katalog, selv om det ligger en tidsriktig sjarm i den lille fanzinen med dårlig tekstede bilder. Framfor alt vekkes appetitten min på å se mer fra disse kunstnerskapene.

Sidsel Paaske: Drawings

Sidsel Paaske: Tegninger. Bildet i venstre overkant har gitt utstillingen navn: «Hold stenhårdt fast på greia di» (1966-68). Foto: Oda Bhar.

Kuratorene oppfordret da også i åpningstalen sin folk fra museer og gallerier til å lete her etter tips til mulige separatutstillinger. En bekjent av meg trakk paralleller til utstillingen Elles i Pompidousenteret 2009, hvor hun var frustrert over å bli avspist med enkeltverk av så mange spennende kvinnelige kunstnerne. Hun avsluttet med et hjertesukk jeg bare kan stille meg bak: La oss håpe utstillingen i Kunsthall Oslo blir en start, og ikke et «der fikk vi gjort unna damene i en smekk».

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 16. mars 2013.

Reklamer

Kinas leende skrik (Bergen Kunstmuseum) 28. desember 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: I høst har du kunnet lande i Bergen og havne i Kina – når det gjelder samtidskunst. Fortsatt har du en unik anledning til å sjekke ut Ai Weiweis påstand om at kollegene kun vil sjarmere, ikke ta stilling.

KINESISK SAMTIDSKUNST I BERGEN

«Real Life Stories»
Bergen Kunstmuseum
Til 3. februar 2013

«Skin, Flesh and Bone»
Stiftelsen 3,14
Til 20. januar 2013

«Yue Minjun»
Galleri S·E
Til 9. desember 2012

Kunststjernen og dissidenten Ai Weiwei skrev nylig i den britiske avisa The Guardian at kinesiske samtidskunstnere, med unntak av ham selv, er for opptatt av å «sjarmere publikum med tvetydighet». «Art needs to stand for something,» påsto han. Men hvor synlige er standpunktene i hans egen kunst? Og er ikke kunst som likner et slagord mindre holdbar enn den som benytter tvetydighet og ambivalens?

Ai Weiwei

Ai Weiwei: «81 Wooden Balls» (2012). Foto: Oda Bhar.

Bergens kunstscene er åsted for en omfattende mønstring kinesisk samtidskunst i høst, både i to avdelinger av Bergen Kunstmuseum og de to viktigste galleriene. Ai Weiwei selv er representert med den splitter nye gigantinstallasjon 81 Wooden Balls (2012), verdig innrammet av den flotte Tårnsalen på Lysverket. De fasetterte kulene i edeltre er satt sammen med metoder benyttet i gamle kinesiske møbler, uten bruk av stifter eller lim. Det er ei kule for hver av dagene Ai Weiwei satt i fengsel i 2011, men verket framstår likevel mer vakkert enn politisk.

Yin Xiuzhen

Yin Xiuzhen: «Highway», detalj (2009). Foto: Oda Bhar.

Bittersøte statements som kontrasterer gammelt håndverk med modernitet finnes i flere verker på utstillingen «Real Life Stories». Selv i Kina er kunsten nå i ferd med å løsrive seg fra håndverket, men mange forholder seg fortsatt til sin 5000 år gamle histore – helst med en undertone av sårhet, anklager, nostalgi, opprør eller humor.

Song Dong

Song Dong: «Wisdom of the Poor: Enclosure Movement», detalj (2005-2012). Foto: Oda Bhar.

Kunstnerparet Yin Ziuzhen og Song Dong behandler menneskelige omkostninger ved modernisering, hun i en bit motorvei hvor asfalten er erstattet med et dekke sydd av gamle arbeidsklær, han i en installasjon av utrangerte skapdører fra sanerte hjem. Sandblåst glass og blomsterdekor vekker følelsen av romantisk fortid, samtidig som vi minnes om byggeprosjekter som fordriver vanlige kinesere fra steder hvor de har bodd i generasjoner.

Mao Tongqiang

Mao Tongqiang: «Tools» (2008). Foto: Oda Bhar.

På gulvet i Stenersenmuseet ligger dessuten en haug utslitte, rustne arbeidsredskaper samlet av Mao Tonqiang. Det er to typer, hammer og sigd, sosialismens symboler for arbeidere og bønder. Blir denne mektige alliansen like utrangert i et høyteknologisk Kina som de gamle håndverktøyene?

Mao Tongqiang

Mao Tongqiang: «Tools», detalj (2008). Foto: Oda Bhar.

Kroppsorientert kunst er en sterk trend for tida, ikke bare i Vesten, men også i Kina. Performancekunstens pioner Marina Abramovic, som nylig gjestet Norge, har sagt at teater skiller seg fra performance ved å bruke ketsjup der hun selv må ofre sitt eget blod. Sjelden har dette vært tydeligere enn på utstillingen «Skin, Flesh and Bone» hos Stiftelsen 3,14 i Bergen. Ma Quisha forteller i et videoverk om foreldrenes slit for å gi henne en utdannelse, med stadig blodigere tenner fordi hun snakker med et barberblad i munnen.

Ma Quisha

Ma Quisha: «From #4 Pingyuanli to #4 Tianqiao Beili» (videoverk). Foto av videoskjerm: Oda Bhar.

Enda sterkere er bildene av He Yunchang som får skåret et dypt snitt i huden fra skulder til hofte. Tittelen «One Meter Democracy» lar oss ane hvor mye som står på spill for individet i dette landet med tradisjon for å behandle de enorme menneskemengdene som utskiftbare kropper.

He Yunchang

He Yunchang: «One Meter Democracy». Foto fra galleriet: Oda Bhar.

Politiske undertoner virker i Bergen langt tydeligere og mer personlig uttrykt hos andre kinesiske kunstnere enn Ai Weiwei. Å støtte hans arrogante fordømmelse av kolleger virker urettferdig, for ikke å si dobbeltmoralsk, om vi ikke samtidig krever en tydelig politisk brodd av vestlige kunstnere. Et beslektet spørsmål gjelder form. Er subtilitet og humor mindre verdige kritikkformer enn aggresjon? Bør vi ikke anerkjenne narrens makt?

Yue Minjun

Yue Minjun: «Untitled», detalj (2007). Fotografert fra veggen i Bergen Kunstmuseum, avd. Stenersen, av Oda Bhar.

Bruk av humor, eller snarere ironi og sarkasme, er tydelig i maleren Yue Minjuns «kyniske realisme». Visuelt minner verkene hans om pop art og forbindes med kritikk av en overflatisk konsumkultur. De leende, hårløse, sukkertøyfargete selvportrettene med munnen full av bittesmå tenner blir sagt å være like kjent i Asia som Munchs «Skrik» er i Vesten. Handler likheten om mer enn berømmelse?

Yue Minjun

Yue Minjun lager både malerier og skulpturer med sitt eget ansikt. Her en dinosaur-Yue på separatutstillingen i Galleri S·E. Foto: Oda Bhar.

I den imponerende separatutstillingen på Galleri S·E ser Yue Minjun i enkelte malerier ut til å være på vei fra popkunst til ekspresjonisme. Med dødningegrinet som latterparallell forsterkes munterhetens truende potensial. Kanskje er det stive, flaue asiatiske smilet nettopp et slags skrik, for å dekke over individets sosiale og eksistensielle angst.

Yue Minjun, detail

Detajl fra et av de nyere, ekpresjonistisk orienterte maleriene til Yue Minjun i Galleri S·E. Foto: Oda Bhar.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 24. november 2012.

Utstillingen i Bergen Kunstmuseum står ut januar 2013, og der kan du også se et verk av Yue Minjun, selv om separatutstillingen hans i Galleri S·E dessverre stengte i desember. En gledelig nyhet er derimot at Stiftelsen 3,14 har utvidet utstillingsperioden for Kinakunstnerne til 20. januar (skulle egentlig ha stengt før jul). Forøvrig kan du se flere bilder fra alle utstillingene (med tekstplakater fra museene, som forteller litt om enkeltkunstnerne) på min Flickr-side: «Real Life Stories» (Bergen Kunstmuseum), «Skin, Flesh and Bone» (Stiftelsen 3,14) og «Yue Minjun» (Galleri S·E).

Fra martyr til madonna (Marina Abramovic) 31. oktober 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , ,
add a comment

KUNSTANMELDELSE: En moden Marina Abramovic har forlatt smerte og provokasjon til fordel for refleksjon og trøst.

Marina Abramovic:
«With Eyes Closed I See Happiness»
Galleri Brandstrup
Utstillingen står til 28. oktober 2012

«The Marina Abramovic Institute and The Future of Performance Art»
Folketeatret
Forelesning 26. september 2012

Den siste uka i september traff Marina Abramovic Oslo i alle kanaler. Vi leste og hørte utallige intervjuer, onsdag kveld løste 1400 personer billett for å se henne forelese i Folketeatret, og på fredag åpnet Galleri Brandstrup en separatutstilling med henne.

Marina Abramovic

Marina Abramovic på Galleri Brandstrup. Foto: Oda Bhar.

Den serbiske kunstneren har i 40 år vært en av performancekunstens mest markante skikkelser, men den varme anerkjennelsen hun møter nå er relativt ny. Hun ble kjent på 1970-tallet for flere sjokkopptredener, mange med elementer av selvskading, både alene og med sin daværende partner Ulay. I Folketeatret viser hun oss flere eksempler på stort lerret. Det er vondt å se en ung Marina skjære inn ei blodig kommuniststjerne i mageskinnet, eller kjenne på risikoen når bueskytteren Ulay retter ei pil direkte mot hjertet hennes. Hun sier: «Hvis han hadde mistet taket kunne jeg ha dødd. Men det gjorde jeg jo ikke. Så la oss ikke bli sentimentale.»

Kombinasjonen av tørr humor og glødende engasjement preger den lange forelesningen hennes. Abramovic en sympatisk taler med stø stemme og åpent blikk som får oss til å le, begripe og tenke oss om. Likevel er jeg litt skuffa. Selv i en «lecture» hadde jeg håpet på noe mer uvanlig. Jeg leter i meg selv etter noe overskridende, en bit av dette nærværet som i 2010 fikk museumsgjester på MoMA til å gråte, rømme, bli opprørt, beveget og beroliget, bare av å sitte rett overfor henne på en stol. Selv merker jeg ikke noe liknende. Forklaringen kan være at folk på MoMA møtte henne én og én, ikke én og tusen som oss.

Abramovic forteller at hun planlegger et senter for performancekunst utenfor New York, «mitt legacy til verden». Hun medgir at det finnes mye dårlig performancekunst. «Folk merker alt i en performance. Din angst, dine problemer, all motstand i deg. En dårlig performance får folk til å gå. Men en god performance kan endre ditt liv.»

Marina Abramovic

Marina Abramovic på Galleri Brandstrup. Foto: Oda Bhar.

Utstillingen på Galleri Brandstrup bærer den meditative eller ekstatiske tittelen «With Eyes Closed I See Happiness». En sakral, opphøyd stemning slår mot oss fra store fotografier hvor en svartkledd Marina med lukkete øynene løfter hendene i symboltunge gester. Flere objekter leder tankene mot nyåndelighet. Fra et hode i svart voks stikker lange staver av bergkrystall og svart turmalin. På to langkoster er busten erstattet av istappliknende krystaller. En eikestol er pyntet med en kvarts på størrelse med et menneskehode.

L1070329 kopi

Marina Abramovic: «Cleaning the House» (1995, detalj). Foto: Oda Bhar.

Det makabre videoverket «Cleaning the Mirror #2» viser en naken, liggende Marina med et menneskeskjelett oppå kroppen. Kontrasten er stor mellom beinpiper og hud, dødningesmil og myke kinn, og for hvert pust rører skjelettet seg, som om hun puster liv i det.

Marina Abramovic

Marina Abramovic: «Cleaning the Mirror #2» (videostill, 1995).

Den mystiske spanske helgenen Sankt Teresa av Avila skal en gang ha levitert på kjøkkenet. I et usedvanlig vakkert videoverk gjør vår egen Sankt Marina Abramovic noe liknende. Vi ser henne sveve to meter over gulvet i blendende motlys foran et kirkeaktig vindu, kledd i svart kjole og med armer og bein strukket ut. Bevegelsene er så små at jeg først tror det er et stillbilde, før en ørliten blafring i skjørtet avslører henne. På arbeidsbenkene i det gamle klosterkjøkkenet ligger kjeler og øser, som om personalet bare tok en liten pause og gikk glipp av miraklet. «The Levitation of Saint Teresa» (2009) er filmet i et nedlagt kloster hvor tause nonner (fra en orden som avga taushetsløfte) i glansdagene forsynte 4000 foreldreløse barn med mat.

Marina Abramovic

Marina Abramovic: «The Levitation of Saint Therese» (2009).

Fra scenen i Folketeatret avslutter Marina Abramovic med råd til den som vil leve kunstnerens liv. Det er korte slagord, men de viktigste hamrer hun inn i oss to-tre ganger. «En kunstner skal være lidenskapelig. En kunstner skal gi og ta på en gang. En kunstner skal ikke gjenta seg selv.» Det lyder som et personlig program fra en moden kunstner med langt mindre enn før å risikere. Der hun som ung provokatør tok på seg vår smerte lik en selvkorsfestende Kristus, går Marina Abramovic sent i karrieren over i en moderlig tilstand. Nå framstår hun mer som madonna enn martyr – en trøstende, formanende, forklaret Pietà.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. oktober 2012.