jump to navigation

Munch og naturens raritet (Munchmuseet) 9. mai 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Når bildene til Edvard Munch møter de naturhistoriske samlingene på Tøyen står to av vår tids populærkulturelle ikoner fram som fetter og kusine – maleriet «Skrik» og fossilet «Ida».

KUNSTUTSTILLING

Edvard Munch
«Gjennom naturen»
Munchmuseet og Naturhistorisk museum
med Botanisk hage
26. april 2014 – 4. januar 2015

Hva var Munchs forhold til natur? Dette er merkelig nok ikke grunnspørsmålet i den nye samarbeidsutstillingen mellom Munchmuseet og Naturhistorisk museum, som begynner i Munchmuseet og fortsetter tvers over gata ut i Botanisk hage. Det er valgt en tilnærming hvor både Munch og naturen benyttes som rekvisitter i en totalinstallasjon, beslektet med konseptkunstens integrering av readymades og manglende ærbødighet for enkeltverker. Resultatet er blitt en utstilling som bare vagt evner å forene de to innfallsvinklene, og ender som et raritetskabinett av fossiler, stein og utstoppede dyr, med Munchs malerier som et blekt og fortumlet innslag i det hele.

Utstoppede dyr stjeler showet fra Munchs malerier. Foto: Fredrik Bjerknes (Dagsavisen)

Utstoppede dyr stjeler showet fra Munchs malerier på utstillingen «Gjennom naturen» i Munchmuseet. Foto: Fredrik Bjerknes (Dagsavisen)

Effekten kan minne om Matias Faldbakkens stunt for et par år siden, da han brukte verker av to av norsk kunsthistories største bildekunstnerne, Gustav Vigeland og Arnold Haukeland, som råmateriale i sin egen utstilling. Blant annet satte han Vigelands skulptur «Ung pike med hendene foran munnen» på hodet og fylte den med vodka. Dengang skrev kunstanmelder Lars Elton i VG at det på tross av at Faldbakken ikke hadde «lagd» noe som helst i lokalene ble en åpenbar Faldbakken-utstilling, ikke en Haukeland- og Vigeland-utstilling. Noe liknende skjer nå i Munchmuseet: Den naturvitenskapelige innramningen blir for slående til at dette kjennes som en Munch-utstilling.

Når botanikere ser på Munch viser det seg at han ikke bare var en ekspresjonist, men også en nøyaktig observatør av naturen omkring seg. I dette bildet ser vi kulturpersoner gjerne en vakker kvinne under et tre, mens en botaniker ser at treet er midt under pollinering: De rosa blomstene er befruktet, de hvite ennå ikke. Edvard Munch: «Under kastanjetreet» (1937).

Når botanikere ser på Munch viser det seg at han ikke bare var en ekspresjonist, men også en nøyaktig observatør av naturen omkring seg. I dette bildet ser vi kulturpersoner gjerne en vakker kvinne under et tre, mens en botaniker ser at treet er midt under pollinering: De rosa blomstene er befruktet, de hvite ennå ikke. Edvard Munch: «Under kastanjetreet» (1937).

Dermed ikke sagt at «Gjennom naturen» mangler underholdningsverdi. Det minner om å legge kultur og idrett under samme departement: Et møte kan i beste fall skje på den minst spesialiserte delen av hvert felt, noe som kanskje fremmer det folkelige og brede, uten at vi bør regne med synergieffekter. Det er godt mulig at utstillingen vil treffe publikum og få de finkulturelle til å sette kaffen i halsen, noe som knapt er en dårlig kombinasjon.

Monter med eksempler på Munchs tegning og tegneredskaper. Foto: Oda Bhar.

Eksempler på Munchs tegning og tegneredskaper. Foto: Oda Bhar.

Selv ønsker jeg virkelig å like dette, siden det fortjener honnør at to så ulike kunnskaps-institusjoner vil forene krefter. Det er unektelig morsomt når mineraltypene i Munchs malefarger danderes så vakkert i montrene at de selv likner kunstgjenstander, og tvinger fram tanker om hvor mye av det kunstmagiske som ligger i gallerikonteksten, ikke i verkene selv.

Monter som viser prosessen bak fargen karminrød, hvor basisen er en spesiell type lus fra Mexico, først brukt av aztekerne. Idag går det an å produsere en liknende farge syntetisk, men karminrødt brukes fortsatt blant annet i kosmetikk. Foto: Oda Bhar.

Monter som viser prosessen bak fargen karminrød, hvor basisen er en spesiell type lus fra Mexico, først brukt av aztekerne. Idag går det an å produsere en liknende farge syntetisk, men karminrødt brukes fortsatt blant annet i kosmetikk. Foto: Oda Bhar.

Problemet er at den kuratoriske refleksjonen verken virker forløst eller særlig selvsikker. Begrepsparet natur/kultur vingler for ofte mellom det luftig symbolske, hvor «alt handler om liv og død», og det ekstremt konkrete, hvor sammenhengen virker tilfeldig og krystet. Når det stilles ut fossiler i samme bergart som benyttes i litografiske trykkplater er det nok ment å vekke tanker om kulturens materielle basis, men denne besøkeren havner snarere i villrede om hva forhistoriske krepsdyr har med Munch å gjøre. Det er som om paraplyen er slått litt for høyt opp, slik at tankegangen blir for generell til å romme mening.

Fossilet befinner seg i samme bergart som brukes i litografiske trykkplater. Foto: Oda Bhar.

Fossilet befinner seg i samme bergart som brukes i litografiske trykkplater. Foto: Oda Bhar.

Det mest vellykkede møtet handler dog også om et fossil, av den forhistoriske primaten «Ida». For fem år siden ble hun verdensberømt da paleontolog Jørn Hurum på beste Indiana Jones-vis forhandlet seg fram til et kjøp på en bar i Hamburg, etter at samleren hadde holdt funnet hemmelig i 24 år. Munchmuseets kurator Jon-Ove Steinhaug er opptatt av hvordan historiefortelling kan endre oppfatningen av en gjenstand, noe Hurum virkelig lyktes med da han kalte opp fossilet etter sin lille datter, og formidlet til en hel verden hvordan det lille dyret, med brukket hånd og fortsatt intakte melketenner, falt i en vanndam og druknet for 47 millioner år siden.

Fossilet «Ida» er nettopp ankommet Munchmuseet i en transportkasse. Foto: Oda Bhar.

Fossilet «Ida» i en transportkasse på Munchmuseet. Foto: Oda Bhar.

I Munchmuseet henger fossilet «Ida» og maleriet «Skrik» ved siden av hverandre som to ikoner i populærkulturen, og her er klangbunnen klarere enn noe annet sted i museet, både utseendemessig og symbolsk. Geolog Anne Birkeland fra Naturhistorisk museum assossierer begge med det nakent menneskelige; «Ida» er menneskedyret avskrelt et hav av evolusjon, mens Munchs «Skrik» er den rene angsten, individet ribbet for fasade. Om inspirasjonen bak «Skrik» har Edvard Munch selv formulert ordene bak utstillingens tittel: «Jeg følte at det gikk et stort uendelig skrik gjennom naturen.»

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen mandag 28. april 2014.

«Munchstien» i Botanisk hage er del av utstillingen. Når kastanjetrærne blomstrer senere i år vil det her bli anledning til å sammenlikne virkeligheten med Munchs observasjon. Foto: Oda Bhar.

«Munchstien» i Botanisk hage er del av utstillingen. Når kastanjetrærne blomstrer senere i år vil det her bli anledning til å sammenlikne virkeligheten med Munchs observasjon. Foto: Oda Bhar.

Advertisements

En handlevogn til begjær (Ida Ekblad) 13. juli 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: For å øke kraften i uttrykket maler Ida Ekblad med handlevogner fulle av jernskrot. I gummihjulene har hun skåret inn poesi.

KUNSTANMELDELSE
Ida Ekblad
Museet for samtidskunst

25. april – 15. september 2013

Mye har vært sagt om Ida Ekblads overgang fra moteriktig konseptkunst til dagens viltre oljemalerier i retroekspresjonistisk stil. Mange er kritiske, selv om det virker tidlig å forvente kontinuitet av en kunstner som har vært aktiv under et tiår. Alt i studietida gjorde Ekblad seg bemerket med vyer og eksperimentvilje, spesielt gjennom kuratorprosjektet «Willy Wonka Inc.» sammen med Anders Nordby. De viste mye som ble toneangivende i årene etterpå, blant annet yngre New York-kunstnere i sjokoladefabrikken på Grünerløkka.

Ida Ekblad under pressevisningen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

Ida Ekblad under pressevisningen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

De siste ukene har Banksalen i Museet for Samtidskunst vært omgjort til Ekblads atelier. Separatutstillingen som åpnet igår omfatter nylagde og eldre arbeider, og er del av serie med norske samtidskunstnere «midtveis i karrieren» som tidligere har omfattet Camilla Løw, Matias Faldbakken, Snorre Ytterstad og Marte Aas. Ida Ekblad har allerede hatt betydelig internasjonal suksess, og utfolder seg med selvtillit og energi. En avvæpnende frekkhet går tilbake til avgangsarbeidet fra Kunstakademiet i 2006, som senere vakte oppsikt på Astrup Fearnley-museets mønstring av yngre konseptkunst i 2008, Lights On. Den tidligere taggeren Ekblad satte et rebelsk fingeravtrykk på en plakat av Jessica Simpson, ved å klistre en rosa tyggis midt i øyet på den forførende popstjernen.

Ida Ekblad: "Political Song for Jessica Simpson to sing" (2006). Foto: ida-ekblad.com

Ida Ekblad: «Political Song for Jessica Simpson to sing» (2006).

Mest interessant er Ekblad fortsatt når hun nærmer seg det konseptuelle. I Banksalen viser hun et titalls bilder malt med handlevogn, hvor hjulene er dyppet i maling og kjørt fram og tilbake over lerretet. I hjulene har Ekblad skåret inn ord fra egne dikt og tekster, som nedfeller seg i motivet. Tyngden på vognene økes ved å fylle dem med jernskrot, slik at de «trykker» bedre og forsterker kraften i bevegelsen. Vognene med skrot står igjen i salen, som selvstendige verk.

Handlevogn-verkene har Ida Ekblad lagd in situ i Banksalen. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

Handlevogn-verkene har Ida Ekblad lagd in situ i Banksalen. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

En liknende stram ramme savnes i den andre større bildeserien på utstillingen, hvor flere bilder er sjokkerende dårlig malt, med pastose penselstrøk og rotete komposisjoner. Det er en gåte hvordan noen mene disse bildene ligger nær remakes av Asger Jorn og andre mestere, slik Andrea Kroksnes hevder i et katalogessay. I beste fall nærmer de seg graffiti eller ekspresjonistisk pastisj.

Bildene som er inspirert av ekspresjonisme er de svakeste på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Bildene som er inspirert av ekspresjonisme er etter min mening de svakeste på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Derimot skal Ekblad ha honnør for uredd utprøvning og generell vilje til å ta plass. Mange har rost henne for å gi seg inn på et mannsdominert område, men som hun selv påpekte under presse­visningen: Vi skal ikke tro at modernistisk maleri har vært utelukkende macho, bare fordi de store museene i overveiende grad har kjøpt inn mannlige kunstnere. Noe liknende ble påpekt av kuratorene bak vårens store mønstring av feministisk kunst på Kunsthall Oslo, som mente at Nasjonalmuseet burde kjøpe inn alle verkene for å bøte på forsømmelsene. Eksempler på kvinnelige kunstnere som i likhet med Ekblad har jobbet med fynd og klem i store formater er Louise Bourgeois og Niki de Saint Phalle.

Detalj fra et av bildene hvor Ekblad har trykket ord med hjulene på handlevognene. Foto: Oda Bhar.

Detalj fra et av bildene hvor Ekblad har trykket ord med hjulene på handlevognene. Foto: Oda Bhar.

Ekblad trigges av eksotiske land og turistaktige opplevelser, som når hun i en landsby på Bali møter håndverkere som lager dekorative jernporter, og straks får lyst til å lage sin egen. Hun får lov til å bruke det som blir til overs fra arbeidet (mot klekkelig betaling, får vi håpe), og skaper et verket som blir et av utstillingens beste. «Untitled (Gate)» har en etterlengtet tvetydighet, med vakre ornamenter toppet av snirklete nonsensord med beklemmende likhet til teksten over porten til Auschwitz: «Arbeit macht frei.»

Enkelte av Ekblads verker er lagd i et verksted for metallporter på Bali. Foto: Oda Bhar.

Enkelte verker er lagd i et verksted for metallporter på Bali. Foto: Oda Bhar.

På den annen side er metoden knapt nyskapende. Å leie seg inn i verksteder og få hjelp av håndverkere til å produsere i teknikker du ikke behersker har vært vanlig siden Picasso, og skrapmetall og drivved har vært brukt av så ulike kunstnere som Robert Rauschenberg, Jean Tinguely og Lars Vilks. Få av de eksotiske verkene når utosiver kulturell shopping, og framstår mest som sjarmerende anekdoter fra en ryggsekkturist.

I hjulene på handlevognene har Ekblad risset inn poesi, som «trykkes» på lerretene når vognene kjøres fram og tilbake over dem. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

I hjulene på handlevognene har Ekblad risset inn poesi, som «trykkes» på lerretene når vognene kjøres fram og tilbake over dem. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

Å knytte Ekblad til den kunsthistoriske retningen situasjonismen, slik mange har gjort, virker dermed noe velvillig. Situasjonismen sprang ut av marxistisk tenkning på 1950/60-tallet, og ville ta byen tilbake fra kapitalismen. Det gjaldt å finne egne veier i et landskap overtatt av konsum, ved å «drive» rundt i byen. Når Ekblad plyndrer Berlin for skrotmetall virker det mest som en askeladdmetode, mens «drifts» for situasjonistene var en ideologisk handling, en slags fysisk-geografisk versjon av Freuds frie assossiasjons metode.

Ofte benytter Ida Ekblad funne objekter og bygger dem sammen til egne installasjoner. Foto: Oda Bhar.

Ofte benytter Ida Ekblad funne objekter og bygger dem sammen til egne installasjoner. Foto: Oda Bhar.

Ekblad forholder seg eklektisk til kunsthistorien, og prøver ut det hun finner visuelt interessant. Enten hun plukker fysiske gjenstander fra forlatte industribygninger eller idéer fra forlatte kunstretninger, minner hun mer om sin egen generasjons byvankere enn tidligere tiders revolusjonære.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 26. april 2013

Maktens duft og stank (Gardar Eide Einarsson) 29. juli 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Makt og avmakt forenes med kjølig estetikk i Gardar Eide Einarssons utstilling på Astrup Fearnley-museet, Power Has a Fragrance.

Har makt en sanselig dimensjon? Hvis den har en lukt, er det en duft eller en stank? Jeg tipper at det kommer an på perspektivet. For den mektige dufter makten søtt, mens den undertrykte holder seg for nesa.

Gardar Eide Einarsson

Gardar Eide Einarsson under pressekonferansen 6. mai 2010. Foto: Oda Bhar.

Gardar Eide Einarssons nye utstilling på Astrup Fearnley-museet har valgt det søte blikket på makt, ikke uten bismak. Navnet Power Has a Fragrance er lånt fra en sangtittel av industrirockebandet Death in June. En fragrance er en søt og behagelig duft, mens utstillingen framtrer som besk, politisk og kjølig estetisk. Er tittelen en ertende påstand, eller bitende ironi?

Amerikansk paranoid retorikk

I Norge forbindes Gardar Eide Einarsson med samarbeidspartnere som Matias Faldbakken og Marius Engh. De siste årene har han vært mer involvert med kunstnere fra amerikansk avantgarde-miljø, og gjort internasjonal suksess. Han flyttet til New York 10. september 2001, dagen før terroranslaget mot World Trade Center. Å bivåne de siste ti årenes amerikanske offentlighet på nært hold har vekket interessen hans for paranoid retorikk, behandling av kriminelle, oppfatning av hvem som er innenfor og utenfor etc.

Gardar Eide Einarsson

Allerede det første verket setter tonen, når et rødt og blått neonskilt snurrer med de loddrette ordene «Jesus saves». Filmglade vil gjenkjenne referansen fra Dirty Harry, hvor et liknende neonskilt skytes i stykker i den første filmen. Herfra trår vi inn i en verden av skurker, politifolk, presidentmasker, bomber og skytemanualer, med klare assossiasjoner til terrordiskursen under Bush og all dens Dirty Harry-aktige hevnlyst. Det svart-hvite uttrykket blir ikke bare et estetisk valg, men en antydning om stereotypier.

Migrantens forvirring

Verkene er hentet fra de siste fem årenes produksjon, sammensatt av kunstneren til en helhetlig installasjon. Gardar Eide Einarsson ville integrere arkitektur og kunst, heller enn å fokusere på objektene som enkeltverk. Dermed tør ingen å love nøyaktig samme utvalg når utstillingen reiser videre til Reykjavik, Stockholm og Kassel.

Gardar Eide Einarsson

Et tema knyttet til arkitektur blir den globale migrantens forvirring i møtet med fremmede tegn og symboler. Selv bygningstekniske innretninger kan miste sin mening ved forflytning, som når et veggspeil på den japanske t-banen skal hindre selvmord, fordi synet av deg selv på nippet til å hoppe angivelig hemmer gjennomføring. I museets rolige omgivelser får speilet snarere karakter av bevegelse og overblikk enn egenfokus.

Gardar Eide Einarsson

Iblant skal det små nyanser til for å vekke følelsen av fremmedhet, som når trafikkkjeglene på gata, som her viser vei gjennom det største rommet, i Japan er hvite og svarte, ikke oransje som hos oss. Det fremmede skyves videre av en lek med materialer, som når kjeglene viser seg ikke å være readymades, men naturtro imitasjoner i malt bronse.

Gardar Eide Einarsson

Onlinekatalog

Gardar Eide Einarsson blir ofte kritisert for å være utilgjengelig og kryptisk. Dette er minimalistisk konseptkunst med innslag av popart, men referansene er gjerne ikke allment kjente, noe som kan etterlate en uforberedt betrakter hjelpeløs og tom. Jeg tror derfor det er klokt når museet byr på en detaljert onlinekatalog, med forklarende lydfiler til hvert enkelt verk. Du kan lytte på din egen mobiltelefon underveis, eller forberede deg hjemme.

Gardar Eide Einarsson

Samtidig er det verdt å merke seg advarselen på et neonskilt: Don’t believe anything you hear and only half of what you can see. Bakgrunnskunnskap er nyttig, men bør ikke stå i veien for den umiddelbare estetikkens speilinger, både fysisk i blanke gulv og innholdsmessig mellom verkene. Utstillingen er mangfoldig, og det er befriende å endelig få kaste et mer omfattende lys på dette produktive kunstnerskapet. Verkene kler en museal sammenstilling bedre enn den sparsomme utvelgelsen vi kjenner fra mindre utstillinger, kanskje fordi estetikken er så avskallet og narrativene så fragmenterte.

Anmeldelsen er skrevet for Dagsavisen, hvor den sto på trykk lørdag 8. mai (faksimile nedenfor). Utstillingen kan du se i Astrup Fearnley-museet drøye to uker til, fram til søndag 15. august.

(Alle foto i blogginnlegget, men ikke i avisen: Oda Bhar.)

Dagsavisen_08_05_2010_Gardar

Faksimile fra Dagsavisen 8. mai 2010. Klikk for større versjon.

Gaffa polert (Matias Faldbakken) 6. juni 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
12 comments

Ukas kunstgreie, eller sommerens snakkis for nyvoksne kunsthipsters, er at tidligere bad boy Matias Faldbakken har fått breie seg over hele den første etasjen i Museet for Samtidskunst. Matias har vært kjent for å provosere, både som tidligere ironisk-politisk konseptkunstner og forfatter av slem-ekle bøker (Skandinavisk misantropi-triologien). Det blir betraktet som et dristig trekk å gjøre ham museal allerede nå, noe jeg ikke helt skjønner, siden Matias åpenbart er blitt estetiker siden sist.

Faldbakken: Video sculpture (2005)

Matias Faldbakken: «Untitled (video sculpture)» (2005).

De tre romanene som bærer undertittel «skandinavisk misantropi», The Cocka Hola Company (2001), Macht und Rebel (2002) og Unfun (2008), ble publisert under kunstnernavnet Abo Rasul (ved debuten et pseudonym nesten ingen visste hvem skjulte seg bak), opprinnelig fordi Matias ville distansere seg fra sin far, den langt mer salongvennlige Knut Faldbakken.

Faldbakken family

Familien Faldbakken på Samtidskunstmuseet.

Også faren er til stede under vernissagen, og mens vi venter på Mette-Marit observerer jeg den reneste idyll av løpende barn og leende voksne i familien Faldbakkens hjørne, noe som gjør det stadig vanskeligere å beholde det mentale bildet av kunstneren som outsider og provokatør.

Børre Haugstad

Børre Haugstad, Faldbakken-kritisk VG-journalist.

En som derimot lar seg provosere er denne mannen, Børre Haugstad. Han er kunstjournalist i VG, og legger dagen etter åpningen ut et videointervju med Matias, fullt av tradisjonelle jovial-provoserende VG-spørsmål som «ække dette bare en scam» og «bra timelønn på deg, førti tusen spenn for å splæsje litt maling?» Matias står lent mot en vegg og gløtter i kamera med utstudert coolness. «Nåja,» svarer han, «men jeg gjør det ikke ofte, så det blir ingen årslønn å snakke om.»

Faldbakken: Art crowd

Matias Faldbakken: «Cultural Department» (2006).

Matias fikk sin street cred fra skating og tægging, noe som gjelder mange av konseptkunstnerne fra 1990-tallet. I likhet med kollegene benytter Matias idag de samme referansene i langt mer estetisert form, ved å kaste maling på rikfolks vegger à lá Jackson Pollock…

Faldbakken: Art crowd

Matias Faldbakken: «One Tape Roll Measurement» (2009).

… eller lage geometriske mønstre ved å lime opp gaffateip og aluminiumsfolie på MDF-plater eller direkte på veggen.

Faldbakken: MDF #12 (detail)

Matias Faldbakken: «Untitled, MDF #12» (2009), detalj.

Han flørter også med popkultur og teknologi, blant annet ved stille ut en stabel videokassetter på gulvet, lage en skulptur av båndsalaten fra samme typen videokassetter (øverste bilde), og plassere tomme Marshall-høyttalere i et hjørne (et verk jeg har omtalt tidligere, i Vigelandmuseet 2007). Vi ser funksjonelle objekter berøvet for sin funksjon, noe som påpeker tidens forvandling av bruksting til skrot.

Faldbakken: Burnt out car

Matias Faldbakken: «Abstracted car» (2009).

Utstillingen omfatter også et utbrent bilvrak, som selvfølgelig gir en absurd kontrast til bløtkakeornamentene i den ærverdige banksalen. (En bildeserie fra brenning og flytting av bilvraket finner du her.)

HKH Mette-Marit & Matias Faldbakken

Matias Faldbakken og HKH Mette-Marit.

Som kronen på verket i gentrifiseringen av Matias Faldbakken er det annonsert at kronprinsesse Mette-Marit vil åpne utstillingen. I dette tilfellet betyr det bare at hun stolprer inn på høye hæler, smiler fint og hilser på Matias, før hun setter seg ved siden av ham på en stol og lytter til en innledning av Audun Eckhoff.

HKH Mette-Marit & Matias Faldbakken

Audun Eckhoff taler med Mette-Marit som publikum.

Senere på kvelden møter jeg en bekjent som sier: «Var du på åpningen? du de hælene? Tok du bilde av dem?» Ja, det gjorde jeg.

Royal shoes

Oda Bhar: «Royal heels» (2009).

Noen flere bilder fra åpningen har jeg flickret her. Ellers vil jeg anbefale Nina Marie Haugen Holmefjords anmeldelse i Dagsavisen, som er er lagt ut på bloggen hennes Articulata. Du kan også lese Natt&Dags innføring myntet på nybegynnere, selv om jeg nok synes de undervurderer publikum.

Royal chairs

Oda Bhar: «Royal chairs» (2009).

Utstillingen Shocked into Abstraction av Matias Faldbakken står i Museet for samtidskunst fram til 9. september.