jump to navigation

Høstdebutanter 2009, del 2 (Mono) 25. november 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
22 comments

Debutantkvelden på Mono var et marathon med 24 deltakere! De tolv første presenterte jeg på mandag, og her kommer resten. Mine egne anbefalinger får du helt nederst i posten.

Anita Berglund leste krim med luggen foran ansiktet. (Foto: Oda Bhar)

Anita Berglund: Fritt fall. Krimroman som skal ha ros for at hovedpersonen ikke har for- og etternavn som begynner på samme bokstav (sitat: Ragnar Hovland). Jeg glemte å skrive ned noe sitat, men til gjengjeld har bloggeren Kirsten Elisabeth Falch Muhle utførlig beskrevet et besøk og intervju med forfatteren fra en leseklubb i Sandefjord.

Villy Solheim grubler religiøst. (Uskarpt foto: Oda Bhar)

Villy Solheim: Alle dine brenninger. Roman om person vender tilbake til hjemsted og tar oppgjør med strengt religiøs far. Forfatteren er fra Vesterålen. «Det er vel ikke verdens undergang at æ tok mæ en blås, pappa? Røyken gjør oss te trella, Rakel. Det er bare ein som har rett til å herske over oss.»

Mathias Samuelsen sklir rett inn i kategorien pen, ung, selvsikker, ambisiøs mannlig forfatter. (Foto: Oda Bhar)

Mathias Samuelsen: Utredning om trengsel. Korte dikt. Forfatteren er født 1985 i Trondheim, og har evne til å vise leseren at jo! slik er det jaggu meg, sier Hovland. Mulig det, tenker jeg, men enkelte forfattere har en tendens til å miste meg straks, pga kvinnesynet. Eksempel: «Kanskje er det sant at mange gamle kvinner fortsatt ville vært vakre, hvis dæm ikke hadd vært så erfaren.» La oss håpe det var et dårlig valgt eksempel, eller at jeg misforsto ham. Samuelsen framsto ellers veldig (såkalt) flink med ord: «Historieskriving på mellomleggspapir.»

Hege Siri er sjøsame og opptatt av samisk identitet. (Foto: Oda Bhar)

Hege Siri: Et øyeblikk noen tusen år. Dikt med innslag av joik, gjerne om samisk bakgrunn. Skriver bl.a om sin mormor,  som var trollkvinne på 1600-tallet. (Oppdatering 26/11: Herved dementi på sistnevnte påstand. Forfatter benekter alt kjennskap til mormor fra 1600-tallet!) «Min mor joiker ikke, men snakker språket. Jeg joiker, men forstår ikke språket. Min datter joiker og snakker alle språk.» (Her er hele diktet, publisert på jung.no i mars 2008.) Hege Siri tar også fine bilder, sjekk nettsiden hennes her.

Jeg har gått på skrivekurs med Monica Isakstuen Stavlund. Hver gang noen fra det kurset debuterer blir jeg både oppløftet og litt misunnelig. Men i dette tilfellet, mest oppløftet. Gratulerer Monica! (Foto: Oda Bhar)

Monica Isakstuen Stavlund: Avstand². Monica er født i 1976, og bor i Fredrikstad. Hun har skrevet en puslespillroman om to kjærester ved navn Fanny og Aleksander (noe som for meg kjennes ubehagelig incestuøst, pga Bergmans film). Boka har vært på markedet ei stund og er mye omblogget, bl.a hos Rullerusk, Aina på Flimre, Lille søster, Synline, Stine, og Elisabeth på Bokstavelig talt. Kristine Kleppo på ABC-Nyheter har gjort et godt intervju med forfatteren, og hos Flamme forlag kan du lese hva slags musikk hun lyttet til under skrivinga.  Selv har Monica hatt en blogg kalt Ertestuing, men den er for tida kun åpen for inviterte. La dette bli en oppfordring til å åpne den igjen. Sitat fra opplesninga: «Har de glemt deg? spurte skotuppene.»

Språket til Cesilie Holck er vestlandseksperimentelt. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Cesilie Holck: Norg. Ifølge Ragnar Hovland ei passelig tjukk bok med observasjoner som ikke er blitt gjort før, i kategorien bøker som ikke likner på andre bøker. Les gjerne også Julies anmeldelse på Bokmerker. Sitat: «Lyder som får deg til å angre så mye på at du var nakenmodell at du ikke engang trenger å oppsøke en kirkegård for å føle skam.»

Anders Malm: Våkenetter. Ifølge Ragnar Hovland ei samling fortellinger om døden og andre ubehageligheter, som sklir over i grøss og surrealisme. Hvorfor har jeg ikke tatt bilde av, eller Streck tegnet, Anders Malm? Jeg har ingen annen forklaring enn at vi ble trollbundet. Dette virket nemlig veldig bra, på tross av at jeg sjelden liker katetorien surrealistisk grøss. Sitat: «Holdeplassene glei forbi og ble til fortid.» (Ovenfor: Klipp fra Aschehougs pressekonferanse hvor boka til ble lansert.)

Kjersti Skomsvold er ung, men skriver om å være gammel. Vet hun virkelig hva hun snakker om? (Foto: Oda Bhar)

Kjersti Skomsvold: Jo fortere jeg går jo mindre er jeg. Roman om ei gammel dame som er eeensooom, og redd for å dø før noen vet at hun har levd. «Hvis vi hadde hatt en sønn skulle vi ha kalt ham Aksel, som i akselrasjon, for da hadde vi sikkert ikke brydd oss om at han var litt kort.»

Knut Isachsen leser stramme dikt. (Uskarpt foto: Oda Bhar)

Knut Isachsen: Lys og løgn. Diktsamling fra Kolon. Inneholder 35 stramme dikt som åpner for nye utsyn, ifølge Ragnar Hovland. «Jeg prater deg bort i flammer og forventning.»

Ellen Mari Thelle leser om å juge. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Ellen Mari Thelle: En del av historien. Roman som er et nett av fortellinger med samme hovedperson, sier Ragnar Hovland. Hun juger stadig, men hvorfor? Sitat: «Kunne hun lukte at jeg ikke er moren hennes?» Les gjerne Linns omtale av boka på Bokmerker.

Bergljot Nordahl vil bli sin egen gammel-dame-trend. (Foto: Oda Bhar)

Bergljot Nordahl: Magda. Enda en roman om gammel, gammel dame. Jon Øystein Flink spør i innledningen: Er det en trend!? Han lekte med tanken på å skrive en avisartikkel om saken: De unge debutantene skriver bare om GAMLE mennesker i år! Under researchen oppdager jeg at Dagsavisen har skrevet omtrent den artikkelen han planla. Jeg leser dessuten i Hallingdølen at Bergljot Nordahl vil prøve å fortsette trenden helt på egen hånd. Hun planlegger ikke mindre enn en trilogi om gamlinger. Denne første handler om Magda (legg merke til det utstudert gammel dame-aktige navnet). De to neste skal handle om Magdas venninne Rut og ektemannen Bodvar. Det siste navnet angrer forfatteren på: Jeg oppdaget for seint at det gjør seg best skriftlig, sier hun. Vi får høre et utdrag om at Magda og Bodvar er svært religiøse og har en homofil sønn. Forfatteren har også en blogg.

Eksperimentelt absurdteater fra søstrene Guri og Sigrid Sørumgård Botheim. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Guri og Sigrid Sørumgård Botheim: Ramstein Pensjonat. To søstre har skrevet roman som nærmest er improvisert fram, opprinnelig for å drive gjøn med en kompis som er forlagsredaktør. De begynte med å skrive annethvert ord, og endte med å klippe, lime og leke. Boka handler om forretningsmannen Humbrent (jfr Humbert Humbert, jfr hjemmebrent, ifølge Ragnar Hovland). På scenen framfører de tekstutdraget som et absurdistisk skuespill, noe jeg kjenner igjen fra et av søster Guris tidligere sprell: En performance med sin medredatør i det litterære tidsskriftet Ratatosk under Tekstallianse 2008, et stunt jeg har blogget om tidligere her. Sitater fra Mono: «Du og alle desse sju lag stålvilje.» «Det finst ulemper ved brillismen.»

Guri og Sigrid har enormt talent for å holde seg alvorlige. (Foto: Oda Bhar)

Helt til slutt, hvilke debutanters bøker anbefaler jeg?

Uten forbehold: Kjersti Rorgemoen, Cesilie Holck, Anders Malm, Eivind Hofstad Evjemo, Aslak Hartberg, Guri & Sigrid Sørumgård Botheim.

Under tvil: Lena Niemi, Monica Isakstuen Stavlund, Mathias Samuelsen.

Arrangementet var i regi av Norsk Forfattersentrum, forlagene og Mono.

Orginalene til Strecks tegninger kan du se her.

Og som nevnt i første avsnitt: Les gjerne også den forrige posten min om debutantkvelden på Mono, hvor de første 12 forfatterne ble presentert. Her kastet jeg bl.a. ut noen brannfakler (trodde jeg, helt til ingen protesterte) om vanlige valg av form og innhold i dagens samtidslitteratur. Har du egne meninger om dette, legg gjerne igjen en kommentar.

Høstdebutanter 2009, del 1 (Mono) 23. november 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
13 comments

Mono, debutantkveld. I magen den vanlige blandinga av misunnelse, mistro og forventning. Er det for mye forlangt at jeg skal like både form og innhold i det som leses? (Stort sett, ja.) Kan ei bok med spennende form også handle om noe interessant? (Vanligvis ikke.) Før jeg begynner, ei tidsbesparende liste over bøker jeg ikke gidder å lese flere av.

  • Unge folk som later som de veit hvordan det er å være gammel.
  • Personer som reiser i begravelse og tar et oppgjør med fortida.
  • Kvinner (og evt menn) som skriver om kroppsvæsker.
  • Forfattere som bruker ord av typen: undertegnede, vedkommende, allestedsnærværende, imidlertid.
  • Personer med symbolske navn eller navn som rimer.
  • Personer med en skikkelig rar skavank.
  • Noveller med surrealistiske/absurde/overnaturlige innslag.

Sånn. Da var det unnagjort. Nå, til kveldens opplevelser. Advarsel: Bildene er veldig dårlige, siden jeg måtte velge mellom å gå fram og fotografere med blitz, eller sitte på plassen min og notere. Og dette blir veldig kort, siden jeg ikke har tid til å researche. Alt jeg kan tilby er boktittel, en kort karakteristikk stjålet fra innlederne (Jan Chr. Næss, Jon Ø. Flink og Ragnar Hovland), samt en tilfeldig oppsnappet setning fra opplesninga.

Jeg begynner like godt med det verste bildet. Dette er hva som skjer når første debutant går av gulvet og du plutselig kommer på at du burde fotografere. Foto: (Skamfull) Oda Bhar.

Bjarte Klakegg: Heliumhjarte. Novellesamling med surrealistiske innslag. 20 historier fra «hele verden», f.eks ei barbert brystvorte i Lisboa. «Jeg må finne igjen brystvorta mi og sy den på igjen.»

Kjersti Vik leste fra en ny versjon av Syndere i sommersol. (Foto: Oda Bhar)

Kjersti Vik: Mandø. Roman om fem ungdommer som samles på ei øy, syndere i høstmørke, psykologisk spill (ifl. Hovland). «En fientlig innstilt vind river oss i håret, og jeg rekker å se panikken i øynene på X før hun knytter skjerfet rundt krøllene.»

Joachim Førsund, rosarød og begravelsesorientert. (Foto: Oda Bhar)

Joachim Førsund: Jeg kunne gått hjem i blinde. Roman fra Tønsberg om Finn som skal begrave sin mor og ender i begravelsesbransjen. Førsund leser fra likhuset hvor Finn og broren hans ser moren død, og Finn tenker tilbake på en telttur med morens fyllegjeng. «Hun ser ut som ei nonne, men muttern var langt fra noen nonne.»

Rune Berglund Steen trodde nok han var den eneste som har dratt den vitsen om å velge ut noe om sex å lese på Mono. (Foto: Oda Bhar)

Rune Berglund Steen: Pre-Schengensekvens. Ikke-kone-brevene. Storpolitisk bevisst, samt nærhet mellom kone fra Ghana og mannlig norsk lærer. Han kan reise, hun ikke. Forfatteren velger å lese om sex på Mono, fordi det passer her. «… som prøvde du en figur fra triumfens Kama Sutra.»

Siri Østli er skarp, men til gjengjeld en prikk midt på bildet, mens mystisk fyr ved baren retter kamera i min retning. (Foto: Oda Bhar)

Siri Østli: På høye hæler over Grønland. Chicklit (som Jan Chr. Næss skammet seg litt over å ha lest åpenlyst på Kaffebrenneriet). Det finnes allerede en blogganmeldelse av denne boka hos Karin på En verden full av bøker. Utdraget Siri Østli leste på Mono handler om ei østkantjente som havner på vestkanten. «Bare de allestedsnærværende serveringsdamene hadde hindret henne.» «Hun tenkte at det er vanskelig å prøve seg på noen som går i ekspressfart.»

Siri Østli igjen, her i uskarpt nærbilde. (Foto: Oda Bhar)

Thomas R.: Taximator / Terror U.M.A. Katastroferoman om drosjesjåfør fra Bergen, som pga søvnløshet opplever at tanker, følelser og bilder fra filmer og tv blander seg, f.eks terrorangrepet mot tvillingtårnene i New York. «Han har en kone som blir dramatisk når hun ikke får tven til å virke.» «Tårnet kollapser og han rutsjer nedover som en berg og dalbane.»

Thomas R. hadde forkortet navnet sitt enda mer enn meg. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Lena Niemi: Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket. Samling fortellinger, eller shortcutsroman: Folk i en fortelling går igjen i den neste. En vinternatt hvor folk trenger å få tak i hverandre, men telefonsentralen ligger nede. «Fordelen med å være kvinne og kjæreste med en kvinne er at du alltid har noe å snakke om.» «Hvorfor kan ikke jeg være med? Det er jo jentekveld! Ja, hvorfor kan ikke jeg være med? Herregud, det handler ikke om kjønnet til de som er med, men om å være sammen med venninnene sine!»

Lena Niemi: Hvordan forsvare å dra på jentekveld aleine når kjæresten din er ei jente? (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Jenny Hval: Perlebryggeriet. Jenny Hval er musiker og tekstforfatter, kjent under artistnavnet Rockettothesky. Det litterære miljøet har lenge ventet på en bok fra henne, og nå er den her, i form av en slags roman. «Eplene spredte seg utover hver krok av leiligheten.» «Jeg tenkte på å bite der hun hadde bitt for å se om jeg kunne skjelne smaken av spyttet.»

Jenny Hval leste om råtnende frukt. (Foto: Oda Bhar)

Eivind Hofstad Evjemo: Vekk meg hvis jeg sovner. For min del er dette kveldens første virkelige høydepunkt. Ifølge Næss er boka poetisk og vakker med lite handling, bygget opp som et kaleidoskop. Forfatteren har gått ved Litterär Gestaltning (Göteborg), og er redaksjonsmeldlem i NORDAHL eftf. Også Bokmerker har gitt denne boka god kritikk. «Treet vaier med stadig større bevegelser og uler som en ulv.» «Miksmasteren kakler i ei skål ute på kjøkkenet.» Om en fanget brennmanet: «Jeg tenker meg at alle jeg har mistet ligger akkurat sånn, i en pytt av vann oppe i skogkanten, og at det er dem, ikke Gud, som pirker oss på skuldera.»

Eivind Hofstad Evjemo leste brennmanetsymbolikk. (Nå begynner jeg å venne meg til uskarpe bilder. Er dette min nye estetikk?) (Foto: Oda Bhar)

Aslak Hartberg: Fuck you eller penga tilbake! Bandroman fra tidligere rapper i Klovner i kamp. «Når hun setter på en låt litt for ofte, så du tenker i et blaff, tenk hvis den minner henne om noen annen enn deg?» (Det eneste jeg lurer på er hvorfor Aslak skriver vestkantspråk? «Luktet lunten», men hallo?) «Hele verdens urettferdighet er samlet som en blink i ansiktet hans. Og jeg slår, og neven treffer så godt.»

Bildet av hiphop-Aslak ble så uskarpt at jeg fikk låne en tegning av Streck. (Tegning: Tor-Bjørn Adelgren. Foto: Oda Bhar)

Kjersti Rorgemoen: Purkene snudde seg. Det kjennes godt iblant, sier Ragnar Hovland, å lese noe hvor du veit det ikke kommer til å skje stort… bortsett fra at leseren får lykkelige øyeblikk. Morsom bok, men ikke ren humorisme. (Og når snudde purkene seg? Ifølge Ragnar Hovland: på åttitallet.) «Eg lytta på min indre sjølmordslatter.» Anbefales også: Rune F. Hjemås’ bloggintervju med forfatteren (april 2009).

Kjersti Rorgemoen lytter til sin indre sjølmordslatter. (Foto: Oda Bhar)

Anders Lunde: Noen iblant oss. Tynn novellesamling med absurde grøsser-innslag, minner om Roald Dahl, ifølge Jan Chr. Næss. Bildet mitt ble så uskarpt at jeg erstatter det med et miniforfatterintervju jeg fant på youtube (nedenfor). Sitat: «Noe lurer i hagen min, bak komposthaugen.»

Dette var bare halvparten av debutantene på Mono 18. november. Resten følger en annen dag. Arrangementet var i regi av Norsk Forfattersentrum, forlagene og Mono. Originalene til Strecks tegninger kan du se her.

Og ja… Jeg greide visst ikke helt å la være å researche likevel. Så noen av lenkene ovenfor er definitivt verdt å sjekke ut.

Snill, rytmisk, episk (Mono) 26. september 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , ,
39 comments

Jeg burde ha gått etter pausen. Eller etter de første to forfatterne, før alt det episke. Geir Gulliksen starter med poesi om å være snill. Jeg var et snilt barn, siden ble jeg snillere og snillere, så snill at jeg burde vært jente, kanskje var jeg jente, men nå er jeg så snill som bare en snill mann kan være: jeg er snill på de slemmes bekostning. Deilige motsetningspar og refleksene de slenger: glitrende, skyggekastende. Når Gulliksen er ferdig vil jeg bare sitte helt stille, tenke og hvile, kanskje drikke noe varmt.

Men så leser Mette Karlsvik om vulkaner og isfjell, og været i Bergen, som en vegg utenfor Bergen, og jeg skjønner ikke mye, men det er noe hypnotisk, i stemmen og rytmen, ikke rytmen du forventer, men en annen, nedenfra. Det er ikke dialekten, eller setningene, den språklige takten, det er noe hun hører på tvers av ordene, som banker under. Hun sitter kveilet på en barkrakk, bare dét. Jeg har aldri sett annet enn vagling på krakker, men hun kveiler i høyden, det er nytt. Og med trommeslag i stemmen, hun kunne lest ei trommereise, men hun slutter å lese, og da burde jeg ha gått.

For nå kommer epikerne. Peter Serck som er erfaren, men uten å knekke det konvensjonelle: hun spente halsen i en bue under meg, jeg var en mann, på det tidspunktet hadde jeg glemt Vietnamkrigen. Kristine Næss som allerede under introen gir meg lyst til å løpe ut, det handler om to kvinner som deler leilighet i Polen, begge har falt utenfor samfunnet, den ene er tilbaketrukket, den andre knuller menn for å bli likt, og jeg sitter der og ser på den streite voksne forfatterinnen og vil bare skrike: hva vet du om utenforskap? Til slutt Nicolaj Frobenius, som plasserer en fiksjonsfigur i kretsen rundt Edgar Allan Poe og flytter seg til Amerika i 1841: kan jeg ta hatten din, Sir?

Noen liker vel dette, men det gjør ikke jeg. Jeg blir sittende og lengte: etter friskhet, liv i kroppen, tekster som blir til av nødvendighet.

Jeg burde gått etter snillheten og trommereisa.

Poetisk gange (Espedal) 12. april 2007

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , ,
3 comments

Tomas Espedal på Mono igår. I vinter leste jeg boka hans: Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Den handlet om å gå, å rømme, å oppsøke, å ikke ville slå seg til ro, ikke greie det, å stadig måtte videre, ikke med buss eller tog, men i kroppens egen fart, kroppens egne dimensjoner, en poetisk gange. Personen i boka vandret i dress, gjennom skogen, på fjellet, i fremmede land, regn og sol, gjørme og buskas, han gikk til dressen ble møkkete og fillete, ble forvekslet med en uteligger, men brydde seg ikke, tvert imot, jo verre jo bedre, jo mer sjuskete det ytre, jo mer grenseløst det indre.

Utfra beretningen hadde jeg ventet en mistilpasset forfatter. En tynn og hengslete skikkelse, anorektisk, asketisk og livsfornektende, med mørkt og bustete hår, som Per Oscarsson på den gamle Sult-plakaten (1966). Jeg forventet en mann som skalv på hendene, med blikket limt til gulvet, spent som en gitarstreng, eller kanskje en pianostemmer, uten sosiale evner men med absolutt gehør, en evig unnvikende, dirrende figur.

Men slik var ikke Tomas Espedal. Han var lyshåret (piggsveis), solbrent og tettvokst. Energien var påtakelig, men ikke rastløs, snarere utålmodig. Hvis han liknet en filmhelt må det være den nye blonde James Bond (Daniel Craig). Espedal hadde dress på Mono, men den virket eksklusiv, et grått stoff, ei hvit nystrøket skjorte, uten slips, frigjort, åpen i halsen, åpen for livet. Han leste med høy og sterk, litt aggressiv stemme, snublet sjelden i ordene, og kastet harde, rutinerte, påtatt undersøkende blikk utover forsamlingen.

Det han leste var ikke fra Gå, men fra den nye boka hans, en roman på tolv sider. (Tolv sider, men da er det vel en novelle? ble han spurt i Morgenbladet. Nei! svarte Espedal, absolutt ikke! Noveller nekter jeg å skrive, det er den verste sjangeren jeg vet, stivnet og konservativ, har aldri blitt utfordret og likner derfor fullstendig på seg selv.) Kanskje var det hele boka han leste på Mono, jeg er ikke sikker. Men det var en heftig tekst. Vi kjører i full fart, vi elsker fart, vi elsker hverandre, vi vil ikke bo, vi vil kjøre og kjøre, begynnelse og slutt, alt er begynnelse og slutt. Vi vil ikke bo, men hvor skal vi gjøre av alt, hvor skal vi gjøre av all kjærligheten.

Tittelen på arrangementet var: Forfatter inviterer forfatter. En etablert forfatter fikk ta med seg en mindre etablert kollega, og begge leste tekster. Jeg kjenner konseptet fra kunstverdenen: Et galleri lar en etablert kunstner velge ut en slags protesjé, som får stille ut i samme rom som ham, og ta del i den uvante oppmerksomheten. Det handler gjerne om en ung vakker dyktig kvinne, valgt ut av en eldre prestisjetung mann. Slik også på Mono.

Espedal hadde valgt ut lyrikeren Silje Vethal. Hun sto på scenen vever og slank, i svarte klær og skinnjakke, med langt, mørkt, krøllete, viltert og utslått hår, og lange tette øyenvipper som buet seg beskyttende over blikket. Hun så ikke opp, men leste intenst og nærværende, med mørkere stemme enn hun faktisk hadde (den sprakk innimellom). Teksten var ordlekende, merkelig og vakker, jeg greide ikke helt å følge med (oppmerksomheten vandret), men likevel hadde hun noe å gi: hver gang jeg dykket ned i lydgrøten kom jeg opp med et nytt bilde (en perle), for eksempel: Elva fører ikke strøm. (En strøm som ikke fører strøm. Jeg liker det.)