Jurymedlem på Kortfilmfestivalen (Grimstad) 19. juni 2012
Posted by Oda in Film, Kulturtips.Tags: Anniken Huitfeldt, Bergens Tidende, Britt Sørensen, Carsten Aniksdal, Christer Steffenson, De Eerste Snee, filmkritiker, Filmkritikerlaget, Grimstad, Gustav Moltemyr, Kortfilmfestivalen, Kortfilmfestivalen 2012, Krompen, Kronprins Haakon, Lars Klevberg, Montages, Norsk filmkritikerlag, Tallulah H. Schwab, The First Cut, Thor Joachim Haga
add a comment
Jeg er nettopp kommet hjem fra Kortfilmfestivalen i Grimstad, hvor jeg for første gang har sittet i en jury og delt ut en pris. Det var stas og spennende – og ikke minst lærerikt, for det var jo ikke nok å like filmen selv, resten av juryen måtte være enig! Kollegene mine i juryen bak Filmkritikerprisen var Britt Sørensen, forfatter og filmkritiker i Bergens Tidende, og Thor Joachim Haga fra Montages. Til sammen så vi 51 filmer på fra 1 til 30 minutter, hadde lange diskusjoner og var både veldig enige og veldig uenige. Til slutt greide vi å bli enige om én vinner og to hederlige omtaler.
Den første dagen var Krompen og Anniken Huitfeldt tilstede i Grimstad for å åpne Kortfilmfestivalen. (Foto: Carsten Aniksdal)
Filmkritikerprisen havner gjerne et stykke ned på pressemeldingene, siden den deles ut på vegne av Norsk Filmkritikerlag og ikke festivalen selv (kanskje er det også en faktor at den ikke omfatter noen pengepremie – bare et bilde og selvfølgelig masse ære). Denne gangen ble ikke engang begrunnelsene våre inkludert, og det syntes jeg var altfor galt! Selv om filmkritikerne ikke er rike på penger er det jo noe vi har overflod av, og det er ord, så la oss nå få strø noen godord over vinnerne, da! Heldigvis har jeg en blogg, så dermed publiserer jeg begrunnelsene her, eksklusivt for dere. Med tanke på mulige utenlandske googlere inkluderer jeg de engelske oversettelsene – seremonien foregikk jo på engelsk til ære for de internasjonale gjestene.
Det lille torget foran Kulturhuset i Grimstad, hvor Kortfilmfestivalen foregår. Her mingles det ofte intenst. (Foto: Carsten Aniksdal.)
Kort om innholdet i de tre filmene: Vinneren The First Cut handler om ei liten jente som drømmer om å bli kirurg som sin mor, og blir nødt til å operere kaninen sin helt selv. Moren nekter å trå til, snur seg bare bort og klipper bonsaitreet sitt… Regissør Tallulah H. Schwab er norsk, men bosatt i Amsterdam, derfor er talespråket i filmen nederlandsk.
De to hederlige omtalene gikk til den postapokalyptiske The Wall av Lars Klevberg, om en liten gutt som må velge om han vil hjelpe noen mennesker han hører på andre siden av en høy mur, og den humoristiske zombiefilmen Dødsone av Christer Steffenson. Den siste ligger ute i sin helhet på YouTube slik at jeg kan sette den inn nedenfor, og jeg oppfordrer deg virkelig til å se den! Uavhengig av om du liker zombier vil du helt sikkert like hovedpersonen «Gustav Moltemyr», en vennlig eldre stril som ikke ser zombiene godt nok til å være redd for dem siden han leter etter brillene sine. Det var særlig denne figuren som fikk oss til å falle pladask for filmen. Regissør Christer Steffenson er bare 20 år, hadde to filmer på programmet i Grimstad og er et åpenbart supertalent, så du kan like gjerne merke deg navnet med en gang.
Resten av prisvinnerne finner du her. Senere i uka kommer min Grimstad-oppsummering på Rushprint. Men først, juryens begrunnelser.
Fra terrassen ved huset hvor Britt og jeg bodde kunne vi se rett ned på mingletorget. Praktisk hvis du lurer på om noe foregår… (Foto: Oda Bhar)
Filmkritikerprisen 2012:
The First Cut (De Eerste Snee), regi: Tallulah H. Schwab
Vinneren av Kritikerjuryens pris er en inntrykksfull film om en uvanlig forelder/barn-relasjon og den gjenkjennelige ambivalensen mellom å manipulere og hjelpe, være glad i og idealisere. Vi møter et originalt og visuelt sterkt univers med en undertekst som aldri overfortelles. Regien er følsom og stringent, skuespillet nedtonet og presist. Filmen henfaller aldri til kjønnsstereotypier, men beskriver et mor/datter-forhold som virker gripende og relevant på et menneskelig plan, uavhengig av kjønn.
Kritikerjuryens pris 2012 går til The First Cut av Tallulah H. Schwab.
The winner of this years prize from the Critics’ Jury is a film about an unusual parent/child-relationship and the recognizable ambivalens between manipulating and helping, loving and idealizing. We meet an original and visually strong universe with a subtext that is never too explicitly told. The controlled and restrained acting is directed with sensitivity and precision. The film never resorts to gender stereotypes, but describes a mother/daughter-relationship that touches us and seems relevant on a human gender-independent level.
The Critics’ Prize 2012 goes to The First Cut by Tallulah H. Schwab.
Hederlig omtale (honorable mentions)
Dead Zone (Dødsone), regi: Christer Steffensen
Hederlig omtale til Kortfilmfestivalens mest elskelige rollefigur, en vaskekte stril som i sin nærsynte jakt på brillene lever rørende og optimistisk forskånet for verdens elendighet.
A special mention for the most endearing and touching film character on this year’s program, a well-meaning, optimistic countryman who unknowingly meanders through a miserable world in search of his glasses.
.
The Wall, regi: Lars Klevberg
Et veldefinert univers med en stringent og konsistent fortalt historie, som hviler på en humanistisk idé og inviterer til meddiktning.
A welldefined universe with a consistently told story, resting on a humanistic idea and inviting us to become co-narrators.
Et ballespark til Se & Hør? (Melnæs) 17. mars 2010
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.Tags: Cowboy-Laila, En helt vanlig dag på jobben, Erlend Loe, Folk Flest, Håvard Melnæs, Ingar Helge Gimle, Jan Gunnar Røise, mediekritikk, Mette-Marit, Montages, Nils Ole Oftebro, Se & Hør, Sputnik, Sven O. Høiby, Terje Rangnes
add a comment
En helt vanlig dag på jobben er blitt en morsom, trist og god film. Men gir den oss ekte mediekritikk? Restituerer den Sven O. Høiby? Og er den et ballespark til Se&Hør?
Nils Ole Oftebro spiller den fiktive kjendisen Frimann. Her med Jan Gunnar Røise, som spiller Håvard Melnæs. (Foto: Oda Bhar)
Lenge før premieren var En helt vanlig dag på jobben kjent som «Se&Hør-filmen». Det handler om en dokufiksjon basert på tidligere Se&Hør-journalist Håvard Melnæs selvbiografiske beretning fra 2007, kjent for å ha avslørt inntil da ukjente og sjokkerende sider ved arbeidsmetodene til bladet. Jeg er sikkert ikke den eneste som ser filmen med helt andre spørsmål i bakhodet enn hvorvidt den er god. Ryktene har svirret om filmskapernes agenda, i utallige intervjuer har både regissør Terje Rangnes, manusforfatter Erlend Loe og Håvard Melnæs selv snakket om forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Ikke minst gjelder dette filmens mest kontroversielle karakter, Sven O. Høiby, kronprinsesse Mette-Marits avdøde far.
En helt vanlig dag på jobben har tidligere vært anmeldt på Montages, så tema her vil bare være filmens essayistiske sider. Blir Sven O. Høiby restituert i offentligheten? Var han et offer eller en bevisst spiller i mediesirkuset? Hva med Håvard Melnæs – var han en idealist som ble korrumpet av et sladreblad? Og sist men ikke minst: Er filmen et ballespark til Se&Hør?
Hentydningene til sladrebladets virkelige navn sitter løst i markedsføringen. Her fra filmplakaten: «Se og hør den på kino.»
Blir Sven O. Høiby restituert?
Kronprinsesse Mette-Marit har gitt uttrykk for at hun gruer seg til filmen. Filmskaperne har derimot hevdet at Sven O. Høiby kommer godt ut av dette, ja, at filmen beint fram gir ham en oppreisning i offentligheten. Stemmer dette? Nei, dessverre. Selv ikke Ingar Helge Gimles glitrende spill kan redde framstillingen av denne mannen.
En velvillig tolkning ville være at hele bildet kommer fram, i betydningen hele syklusen fra start til slutt. Nyanseringen virker bra i begynnelsen av såkalte vennskapet med Se&Hør-journalisten, med overlevering av familiebilder og «lag en fin artikkel om dattera mi». Men ganske raskt tar det av, når vi ser Høiby gå med på det ene og andre for å holde kontakten med bladet, fra å smugle inn kamera på Slottet under bryllupsmiddagen (noe som ikke lyktes), til et såvidt avverget forsøk på å troppe opp ravende full på Rikshospitalet da tronarvingen ble født (her ble han hindret av en spontan allianse mellom sin sønn piloten og en Melnæs med brått oppstått moralsk samvittighet). Slutten er like klovneaktig tragikomisk som vi husker den, komplett med Cowboy-Laila, Sputnik og et bryllup med en stripperske i Holland. Karakterutviklingen kommer altså fram, uten å gi Høiby et verdigere ettermæle.
Kristin Eidså spiller HKH Mette-Marit, og Ingar Helge Gimle spiller hennes far Sven O. Høiby. (Foto: Oda Bhar)
Klovn eller manipulator?
Det nesten spørsmålet blir dermed moralsk. Var Sven O. Høiby selv en bevisst spiller i mediasirkuset, slik noen journalister har påstått? I hvor stor grad ble han utnyttet av Se&Hør, og burde han vært beskyttet mot seg selv?
I filmen ser vi ham gradvis bli mer avhengig av pengene fra sladrebladet. Melnæs foreslår på et tidspunkt at de skal bryte kontakten for å bedre forholdet mellom Høiby og datteren hans. Høiby avviser dette, for hvordan skal han greie seg økonomisk? Det stemmer at han gjør sine egne valg. Det stemmer at han bruker mulighetene som byr seg. Valgene hans er bevisste, men bare i den grad en alkoholiker gjør et bevisst valg om å drikke, eller en narkoman fritt velger å sette siste sprøyte. En mann som drikker, spiller på hester, er marginalisert i forhold til samfunnets gode selskap og sin egen familie – går det an å se ham som en «spiller»? Er han en likeverdig sparringpartner for medieansatte på fast lønn i en hjerteløst kommersiell bransje? Burde han dermed ha blitt nektet taletid og beskyttet mot seg selv? At filmen lar være å ta klart standpunkt i disse spørsmålene, men nøyer seg med å belyse den i dialoger, er god bruk av fiksjonens virkemidler. Det er sikkert også et bevisst valg fra manusforfatter Erlend Loe.
Erlend Loe har skrevet manus basert på Melnæs’ bok. (Foto: Oda Bhar)
Håvard Melnæs – en korrumpert idealist?
I starten av filmen dukker Håvard Melnæs opp som seg selv, en metakarakter med meninger om hvordan filmen skal lages. Det er et morsomt grep som gir noe ekstra til filmen, ikke minst fordi det lar oss sammenlikne fiksjonens og virkelighetens Melnæs. Jan Gunnar Røise spiller Melnæs med en vittig og keitete veikhet som er vanskelig å gjenkjenne i den virkelige mannen. Derimot stemmer det godt overens med tidligere mannsfigurer hos Erlend Loe. Den virkelige Melnæs virker mer som en enkel og litt harry gladgutt av en opportunist, kanskje noe sliten av festing, men heller ikke mer. Skruplene hans blir krokodilletårer, sammenbruddet aldri helt troverdig. Det har nok heller ikke Erlend Loe synes, med tanke på hvor konsekvent ironisk det behandles. Vi ser aldri noe verre enn pusting i plastposer, hangovertryne og slapstickbesvimelser.
I metasekvensen sier den virkelige Melnæs: «Ja, nå har jeg solgt manuset, og de kommer sikkert til å lage en overtydelig film om en idealist som mister uskylden og blir kynisk, og litt sånn var det jo også. Men jeg hadde jævlig mye moro.» Etter å ha sett filmen virker utsagnet trippelironisk, for ikke bare ironiserer Melnæs over filmbransjen og sin egen sladderbransje, han framstår selv som en parodi på en idealist, fordi karakteren hans aldri virker dyp eller reflektert, bare korttenkt og lett å dytte rundt.
Den virkelige og den fiktive Håvard Melnæs. Jan Gunnar Røise til høyre. (Foto: Oda Bhar)
Et ballespark til Se&Hør?
Allerede under fortekstene blir jeg skeptisk til at filmen skulle inneholde sviende Se&Hør-kritikk. Eller vent, jeg blir skeptisk allerede i døra. Der står folk fra bladet og deler ut sjampis – riktignok under sitt pseudonym Folk Flest. Men noe ekte pseudonym er det ikke, så lenge dette er den første teksten på lerretet: «Vi har forsøkt å gjøre virkeligheten så ugjenkjennelig som mulig. Derfor kaller vi Se&Hør for Folk Flest.» Er filmskaperne ekstremt modige, eller bladutgiverne ekstremt sporty? Snart går det opp for meg at risken ikke er stor. Det er ikke rart at filmen ønskes velkommen, at bladet deler ut sjampis på pressvisningen, eller at de svakt anonymiserte navnene ifølge ryktene allerede er tatt i bruk internt i redaksjonen: Skillestad kalles nå Brillestad, Madsen er blitt Watson.
Journalist Håvard Melnæs intervjues på pressedagen. (Foto: Oda Bhar)
Hvorfor rammer ikke filmens kritikk? Fordi manus i bunn og grunn spiller på lag med bladet. Vi ser at noen av kjendisene blir sinte, men ikke hvorfor. De negative oppslagene ser vi aldri konkret, bare reaksjonen på dem. Derimot ser vi plenty oppslag av den godlynte typen. Gladnyheter og feelgood, kjendisen i boblebadet med sjampanje og sigar, kjendisen på Sydenferie med kona, den glade dvergen med en hund som er mer storvokst enn ham. Ja, det er grotesk, burlesk og lattervekkende, men aldri ondskapsfullt eller nedrig. Det meste er uttrykk for en slags folkelig glamour, vanlige folks ønske om smaken på det søte liv. Iblant blir bladet i seg selv en garantist for lykke. Uansett tema for artiklene får vi en følelse av feelgood. Skal vi ta trusler om selvmord alvorlig når det utbasuneres i landet største glossy magasin? Nei, vi tar det som en gimmick, og regner med at terapien hjalp, selve det å «snakke ut».
Når vi attpåtil får vite at intervjuobjektene tjener penger på reportasjen er samvittigheten vår god. Slik det framstår i filmen gir bladet oss lesestoff, samtalestoff og kikkermulighet med uskylden intakt. Derfor rammer ikke kritikken. At folk som stiller opp får penger for det – so what? Slik filmen framstiller denne halvsjuke symbiosen virker det bare rett og rimelig. Øvrig løssalgspresse virker i bunn og grunn som større utsugere, når de lager identiske oppslag uten økonomisk kompensasjon. Betyr det at filmen lykkes med snikkapitalistisk argumentasjon? Eller er kritikken verre ment enn den virker? Kanskje ønsket filmskaperne å gi Se&Hør et skikkelig ballespark, men endte med et lite nesepek.
Produsent Ørjan Karlsen, journalist og forfatter Håvard Melnæs, og regissør Terje Rangnes. (Foto: Oda Bhar)
Mer av det samme? (2010) 2. januar 2010
Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Reiser, Sitater, Stemninger.Tags: Anders Baasmo Christiansen, Arthaus, Colosseum, Film Fra Sør, fuglespor, Gimle, journalistikk, Karlovy Vary, Mark Twain, Montages, Munchmuseet, Nordisk Filmfest, nyttår, Oslo Kino, Pan-Barentz, Pål Bang-Hansen, Rune Denstad Langlo, Rushprint, Sigurd Moe Hetland, snø, Stenersenmuseet, Svalbard, Twitter, vaktjobb, Vigelandmuseet
16 comments
Slutten på det gamle året skal være springbrettet inn i det nye. Denne gangen et helt nytt tiår. Starten på det nye året skal gi et rutsj inn i framtida, som tyskerne sier når de ønsker godt nytt år. Denne nyttårshelgen er den første på veldig mange år hvor jeg håper at det neste året skal gi mer av det samme. Hvor jeg ikke drømmer om å bryte over, kaste alt det gamle, men helst vil famle videre i samme retning som nå.
I vårhalvåret 2009 jobbet jeg mye på Colosseum kino, måkte snø og slo ned istapper fra takene. (Foto: Oda Bhar)
2009 var året da helt nye ting skjedde: nye, blanke, overraskende ting. Det var året da jeg solgte noen tekster og bilder, og prøvde noen skrivefellesskaper, med vekslende hell. 2009 har vært et år for førsteganger, og 2010 må gjerne også bli slik, men de nye førstegangene kan godt følge i de gamles fotspor. Jeg har endelig våget å møte folk i RL som jeg kjente fra VR. Jeg har lagt ut bilder av meg selv på nett, blitt mer offentlig, tydelig, har turt stå for det jeg vil være. Jeg vet ikke hvorfor alt dette, som virker så naturlig for andre, sitter så langt inne hos meg. Kanskje er jeg mer sjenert, kanskje har jeg vært i krise, men det gir seg nå, det tror jeg, kanskje blir jeg modigere.
Jeg kan leve med brødjobber, så lenge kameratskapet er godt. Men det kjennes som jeg bare setter fuglespor på verden. (Foto: Oda Bhar)
Jeg avsluttet året før i en litterær fanzine, ble tråkket på, og gikk videre alene. Utpå våren 2009 ble jeg kontaktet av et nytt nettidsskrift for film, og dermed fikk jeg prøve meg som journalist og anmelder. Jeg har vært på to festivaler, og vært med og lagd podcast fra den ene. I sommer startet jeg firma for å kunne fakturere. For et filmbyrå fikk jeg skrive en lengre filmomtale til en katalog, og oppdaget stolt at forrige og neste skribent i samme katalog var Kjartan Fløgstad og Finn Skårderud.
I september hadde jeg et todagers fotooppdrag for filmbyrået Arthaus under Nordisk filmpris-helgen på Gimle. (Foto: Oda Bhar)
Innimellom fusket jeg også litt som fotograf. Jeg solgte reportasjebilder fra en vernissage som ble trykket i en kunstkatalog. Mange ba om å få låne bilder gratis, jeg sa nei til mange, ja til noen få. I høst fikk jeg gjøre et fotooppdrag over to hele dager, noe som var kjempegøy, og ga litt penger i kassa. Alt dette skjedde på grunn av bloggen, fordi jeg var blitt synlig her.
Under helgen på Gimle var det også mottakelse på Den finske ambassaden, hvor jeg møtte igjen gamle kjente fra tida i filmavdelingen ved Oslo Kino. Nummer to fra venstre er Sigurd Moe Hetland, tidligere markedskonsulent og fotograf ved utallige festivaler gjennom førti år. Han var den første som ga meg råd om hvordan du kan snike deg under armer og albuer og nå fram til første rekke selv om du er en kortvokst fotograf. De øvrige på bildet er skuespiller Anders Baasmo Christiansen og regissør Rune Denstad Langlo fra filmen «Nord», samt den legendariske Pål Bang-Hansen. (Foto: Oda Bhar)
I juni kom en mail fra en fyr jeg beundret, redaktør for et papirtidsskift om film. Han nevnte Mark Twain-sitatet i selvpresentasjonen min her på bloggen: «Write without pay until somebody offers to pay.» Hadde jeg lyst til å gjøre et intervju? Jeg ville gjerne, men fryktet at jeg ikke ville få det til, for hvordan kunne jeg intervjue, som har sittet på utallige debatter og aldri lurt på noen verdens ting? Hvordan finner folk på noe å spørre om? har jeg tenkt under spørsmålsrundene. Det er enda godt jeg ikke er journalist. Men redaktøren bare blåste: for noe tull! Her har du fem spørsmål å starte med, det går nok bra. Og det gjorde det jo. For det viste seg at intervjuer ikke handlet særlig mye om smarte spørsmål. Det handlet om å samtale, og lytte til den andre. (Og ganske mye om research. Men det er bare gøy!)
En av brødjobbene mine i 2009 har vært som vakt på det vakre Vigelandmuseet, rett sør for parken. (Foto: Oda Bhar)
2009 ble året da jeg droppet en brødjobb, og fant meg en annen. Jeg gikk fra kino til museum (særlig dette, men også dette fram til denne endringen, og helt på slutten av året dette). Jeg lever fortsatt av vaktjobb, men lærer andre ting og møter andre folk, i et mindre kommersielt miljø.
Det jeg helst skulle ha blogget om i 2009, men ikke rakk, var ferien min på Svalbard. Her fra Adventsdalen, med høstfarger. (Foto: Oda Bhar)
2009 ble også året da jeg gikk fra blogg til twitter, uten helt å slippe taket i bloggen, riktignok. Men hverdagen foregår på twitter, strøtankene og tøyset, ideene og spontaniteten, de nye kontaktene. Ofte har jeg villet skrive blogg, men prioritert det bort, som da jeg hadde vært på Svalbard som gjorde stort inntrykk på meg, men likevel ikke rakk mer enn å flickre noen bilder. Hvor bloggen er på vei har mange spurt om. Jeg kan bare svare at den fortsatt vil finnes, for bloggen er hjemmet mitt, det var her jeg begynte, og jeg liker å ha et eget hjørne på nettet for å ta imot personlig besøk.
Så til alle gode lesere, både her og andre steder:
Godt nytt år! Happy New Year! Einen guten Rutsch!
Julegavetips (Rushprint) 21. desember 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.Tags: Fanny & Alexander, journalistikk, Kjetil Bang-Hansen, Kjetil Lismoen, Montages, Rushprint, Sara Johnsen, Ti år som kjedet kvinnen, Zaklina Stojcevska
11 comments
Det begynner å bli på tide å se Upperdog, Sara Johnsens film som er delvis innspilt i leiligheten min. Den går fortsatt på kino i Oslo, men sikkert ikke mye lenger, for den er nede i en forestilling pr dag. Det aller lureste er å gå en gang før jul, så er du sikker på at den ikke blir skjøvet ut av julefilmene. For dere som ikke bor rett ved en kino er det varslet en dvd-utgivelse mot slutten av januar. Jeg har skrevet om Upperdog tidligere her på bloggen, først om filminnspillinga hjemme hos meg selv, deretter om Sara Johnsens spesielle kombinasjon av å være romanforfatter og filmregissør, fra en samtale på Deichmanske bibliotek i Oslo.
Sara Johnsen med søt regissørlue og plakaten til filmen.
Filmen Upperdog betyr noe spesielt for meg også av en annen grunn: Den var gjenstand for det første intervjuet jeg har gjort, og den første journalistiske teksten jeg fikk på trykk (altså på papir). Intervjuet var med klipper Žaklina Stojčevska, som fortalte om det nære samarbeidet med regissør Sara Johnsen, og ikke minst om hvordan klipperen kan få skuespillernes innsats til å virke bedre eller dårligere ved å klippe dialogen. Nå har jeg fått lov av Rushprint å legge ut intervjuet her, som en julepresang til bloggleserne mine. Det kommer i morgen eller lille julaften.
Faksimile av Zaklina-intervjuet mitt i augustnummeret av Rushprint.
Jeg vil også reklamere litt for Rushprint, et tidsskrift flere burde få kjennskap til. Det regnes som et bransjetidsskrift, men kan fint leses av filminteresserte utenfor bransjen. Nettversjonen har mest aktualitetsstoff og nyheter, mens papirutgaven kommer ut annenhver måned og er full av dybdeintervjuer og kommentarer. Noe stoff fra papirutgaven legges på nett i sin helhet, men sjelden før neste nummer har kommet ut. Redaktør er Kjetil Lismoen, som også er filmanmelder i Aftenposten og skribent i Morgenbladet.
Idag slippes julenummeret, med oppsummering av 2000-tallets filmer. Selv har jeg to artikler med denne gangen: Et lengre intervju med teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen, som adaptert Bergmans Fanny & Alexander for scenen og satt det opp på Nationaltheatret (stykket går for tida for fulle hus), og en kronikk om det siste tiårets kvinneroller innen norsk film: «Ti år som kjedet kvinnen.» (Lenken går til en teaser, som utgjør en fjerdedel av kronikken.) Papirutgaven av Rushprint skal finnes i løssalg på enkelte Narvesen, samt i Filmbutikken på Cinemateket i Oslo. Abonnement kan tegnes her, nå med et spesielt nyttårstilbud, hvor du får 80 kr avslag på neste års abonnement med årets julenummer inkl i prisen (kr 350). Med andre ord: Julegavetips til filminteresserte!
De tre utgavene av Rushprint jeg hittil har fått skrive for.
Til slutt et par ord om retningen i bloggen min det siste året. Kunst- og litteraturleser har antakelig følt seg litt svikta, men det dukket altså opp noen muligheter for meg innenfor film (hos Rushprint og ikke minst Montages, filmportalen som startet opp i vår), slik at andre temaer har fått lide. De som foretrekker mer litterære, personlige, dagboksaktige tekster har vel også blitt skuffa. Kanskje er det derfor kommentarene har blitt færre?
For meg ble 2009 et år som handlet om å lære det journalistiske håndverket, uten å miste min egen stemme, men det har nok blitt en annen type tekster. Jeg er selvfølgelig ekstra glad i dere som ikke er forsvunnet, men fortsatt følger meg gjennom dette! Heldigvis er det et par av dere – denne bloggen bikker om ikke lenge 100 000 unike treff siden starten, jeg gnir meg i øynene foran telleren. Så får vi se hva neste år vil bringe – selv er jeg glad så lenge gode uventede ting skjer, og jeg stadig får prøve meg på noe nytt. Inntil da: God jul til mine fine lesere!
Helse i vann (Karlovy Vary) 9. august 2009
Posted by Oda in Bybilder, Film, Kulturtips, Natur, Reiser.Tags: anen verdenskrig, arkitektur, Baden Baden, Böhmen, brønn, Eger, Europa, første verdenskrig, filmfestival, fløybane, graffiti, gravlund, helse, Hotel Thermal, humle, jernbane, jugendstil, Karlovy Vary, Karlsbad, kirkegård, kolonnade, kommunist, kurbad, KVIFF, Mähren, Montages, Murens fall, Ohře, oppdagelsesferd, Peter den store, regnvær, russere, russisk-ortodoks, Russland, Sentral-Europa, tårn, Teplá, tog, Tsjekkia, tysk, Tyskland, utsikt, vandring, vann
4 comments
«Hun er russisk!» sier min russiske kollega og peker på et av bildene mine fra Karlovy Vary, Tsjekkia. Ei eldre kone henter vann fra en de helsebringende brønnene, som i sin tid ga byen ryktet som et av Europas beste steder for kurbad, kanskje bare slått av Baden Baden, som ifølge min kollega var mest for de svært rike. Hit til Karlsbad, som byen dengang het, dro de litt mindre velstående på jakt etter helse, deriblant en mengde russere.
Ung og gammel henter vann i Parkfontenen. (Foto: Oda Bhar)
Tsar Peter den store besøkte Karlovy Vary i 1711, og samme år ble det første kurhotellet bygd. Hundre år seinere kom den virkelige storhetstiden. I 1870 ble byen knyttet til det europeiske jernbanenettet, og fram til 1. verdenskrig var de innom her alle sammen: det europeiske jetsetet og kunstnerne med navn som Goethe, Schiller, Dostojevskij, Freud, Marx, Leibniz, Beethoven, Brahms, Chopin, Dvořák, Wagner, Liszt og vår egen Grieg.
Slettelandskap i Nordvest-Böhmen. (Foto: Oda Bhar)
Selv skal jeg til byen sammen med redaksjonen i Montages, for å dekke den internasjonale filmfestivalen som finner sted her hvert år i juli. Vi reiser i festivalens minibusser, som plukker opp og leverer fra flyplassen. Det blir en fin kjøretur gjennom det nordvest-böhmiske slettelandskapet, tross øsende regnvær. Vi ser enger, treklynger, humleplantasjer, landsbyer med fine kirker og bergtopper med borgruiner.
Humle-plantasje i det nordvestlige Tsjekkia. (Foto: Oda Bhar)
I baksetet skravler gutta kontinuerlig om film. I forsetet sover Agnethe og jeg fotograferer, med regnværet på bilruta som naturlig softfilter. (Flere bilder fra kjøreturen her.)
Eng med valmuer ved veien, Praha – Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)
Russere drar fortsatt til Karlovy Vary, men det gjør mange andre folk også. Så hvorfor tror kollegaen min at kona på bildet er russisk? Er det noe med klærne, fargene, det røde og brune? Eller det blomstrete skautet, grønt med knallrøde roser, et vanlig folkloristisk plagg på landsbygda i Russland. Jeg så det selv langs den transsibirske jernbanen: Hver gang toget stanset var perrongen full av små koner med stakk og blomstretet skaut, som solgte opptenningsved eller bunter med gulrøtter.
(Mulig) russisk kone drikker vann i Dvořák-parken.
Kona setter seg på en benk og drikker fra den medbrakte plastkoppen sin. «Jeg er sikker,» sier kollegaen min. «Russisk hun er.» Jeg liker når hun høres ut som Yoda, den gamle jedi-mesteren i Star Wars: Morsom hun er. Jeg liker den slaviske aksenten, og holdningen, det litt bryske, av mange forvekslet med uvennlighet, men jeg tolker det helst som motvilje mot bullshit, et ønske om å skjære gjennom.
For å beskytte kurbadgjestene mot dårlig vær ble det bygget tak over springvannene, slik at du kunne gå tørrskodd mellom dem. Her, den staselige Møllekolonnaden. (Foto: Oda Bhar)
Det finnes mange teorier om hvordan du bør drikke vannet i brønnene. Før frokost for at effekten skal bli størst, fulgt av en halvtimes rask gange. Eller til bestemte tider på dagen, og aldri mindre enn 2 dl på 2 minutter. Selv prøvde jeg flere av de 14 kildene, og mest påfallende var hvor ulikt de smakte. Noen hintet om svovel, de fleste var salte og minnet om hav.
Springvann i Møllekolonnaden, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)
Som nordmann er jeg vant til å drikke fra fjellbekker med hendene som skål, derfor brydde jeg meg ikke om å ta med meg en kopp. Noe som gikk greit de første par gangene – helt til jeg stakk hånda inn i en stråle og ble skoldet. Jeg lot som ingenting, tok hånda rolig ut og slurpet i meg vannet. Men seinere prøvde jeg ingen ukjente fontener uten kopp.
Torget foran Møllekolonnaden, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)
Karlovy Vary er en vakker by. Gjennom historien har den vært herjet av branner, oversvømmelser og krig, men i likhet med tyskerne er tsjekkerne glade i å bygge opp igjen og restaurere gammel bebyggelse.
Hotel Romance og Markedskolonnaden. (Foto: Oda Bhar)
I Norge blir denne typen «kopier» sett ned på, ekspertene foretrekker å bygge nytt, siden kongstanken er at alt skal uttrykke tida det bygges i. Dermed ender vi med svært uensartede bykjerner, i motsetning til Sentral-Europa, hvor du kan gå omkring som i nykonstruerte historiebøker.
Böhmisk krystall er verdenskjent for sin høye kvalitet. Dette gjelder ikke minst Karlovy Varys lokale variant, Moser-glass. (Foto: Oda Bhar)
Da Donau-monarkiet falt etter 1. verdenskrig ble Tsjekkoslovakia opprettet av de tidligere tyske regionene Böhmen og Mähren, samt det nordlige Ungarn. Karlovy Vary ligger i det gamle nordvestlige Böhmen, og majoriteten av befolkningen var tysk fram til 2. verdenskrig.
Yoghurtis som faktisk smaker yoghurt! (Foto: Oda Bhar)
At byen ble internasjonal lasarettstad hindret ikke amerikanske fly fra å bombe den mot slutten av krigen. Selv store og godt merkede bygninger dekket med Røde Kors-flagg ble rammet, og mange liv gikk tapt. Etter 1945 ble mesteparten av den tyskættede befolkningen fordrevet, og tapte alle verdier. De nye innbyggerne kom for det meste fra Sentral-Böhmen.
Den russisk-ortodokse kirken i Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)
I 1946 ble kurbadene statlige, og først etter kommunismens fall i 1989 ble virksomheten igjen rettet inn mot et internasjonalt publikum. Idag er ifølge Wikipedia en tredjedel av alle hoteller og underholdningssteder (som kasinoet) eid av «private investorer fra Russland og andre tidligere Sovjetrepublikker», ifølge en tsjekkisk bekjent i Norge en omskrivning for mafia.
Becherovka er byens kjente krydderbrennevin. Den smaker pepperkake og ble utviklet av tyskeren Jan Becher. (Foto: Oda Bhar)
Karlovy Vary International Film Festival (KVIFF) ble startet i kommunisttida (1946), men har først de siste 20 årene blitt en virkelig internasjonal arena. Hotel Thermal ble bygget spesielt for filmfestivalen, og inneholder opptil flere kinosaler og konferanserom hvor det kan vises film.
Den lille elva Teplá krysser Karlovy Varys historiske bykjerne, før den renner ut i elva Ohře. I midten ser du sovjetblokka Hotel Thermal, av mange kalt byens styggeste hus. (Foto: Oda Bhar)
En morgen er det fullt på filmen jeg planla, dessuten er jeg lei av bykjernen. Jeg rusler avgårde i en tilfeldig retning, og kommer snart til et område hvor husene er mindre bløtkakeaktige. Som mange sentraleuropeiske byer ligger Karlovy Vary der en elv renner ut i en annen, i dette tilfellet den smale Teplá, som krysser den historiske bykjernen, og den brede Ohře (tyske Eger), som seinere munner ut i Elbe.
Jernbanestasjonen ligger litt utenfor bykjernen. (Foto: Oda Bhar)
Jeg finner en bro over begge elvene, klatrer opp en liten ås og havner ved den gamle jernbanestasjonen. Her går jeg på jakt etter graffiti. Jeg finner ikke mye, men noe er det alltid i nærheten av toglinjer.
Sjablonggraffiti på jernbro over toglinjene. (Foto: Oda Bhar)
Mitt neste funn er et boligområde med moderne sovjetblokker og utsikt over den brede Egerdalen. Jeg surrer rundt og fotograferer litt, før jeg krysser et friområde med grasplen og kløver og store trær.
Boligområde nord for sentrum, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)
Her snubler jeg over en kirkegård, ulik alle andre jeg har sett. Urnene er plassert i små glassmontre, stablet oppå hverandre og murt sammen til en slags boligblokk for døde.
Kirkegård hvor de døde har vinduer. (Foto: Oda Bhar)
Det fine er at folk har satt små fotografier og pyntegjenstander inne i montrene, noe som gjør tanken på den avdøde klarere, ihvertfall for meg, enn om de bare var markert med en enkel stein.
De dødes vinduer mot livet. (Foto: Oda Bhar)
Fra kirkegården prøver jeg å finne tilbake til sentrum, men går meg vill og trasker til føttene verker. Hvorfor skjer dette nesten alltid når jeg går på oppdagelsesferd, særlig utenfor kantene på kartet?
Selv ugresset er vakkert i Tsjekkia. (Foto: Oda Bhar)
Etter en laaang strekning langs ei gate som aldri tar slutt (men jeg vil ikke gi meg, nekter å snu!) møter jeg et skilt hvor navnet Karlovy Vary er streket gjennom med rødt. Jeg er ved bygrensa. Der er det heldigvis også en holdeplass med oppslåtte rutetider og et gjenkjennelig navn, slik at jeg kan ta bussen tilbake.
Bratt skog sett fra fløybanen i Teplá-dalen. (Foto: Oda Bhar)
Stort sett er hele Montages-gjengen opptatt med filmer og skriving (og litt øl) uka gjennom. Først den siste dagen, søndag når vi skal reise hjem, tar vi en felles utflukt på dagtid. Det er en fløybane av liknende type som i Bergen, som fører opp til et utsiktstårn i de grønne åsene øverst i Tepládalen.
Utsikt over Karlovy Vary fra utsiktstårnet Diana. (Foto: Oda Bhar)
Herfra ser jeg det alt sammen igjen: Det store brune festivalhotellet, bygårdene i jugend- og barokkstil, den russiske kirken med løkkuplene, forstedene utenfor bykjernen med pastellfargete blokker.
Hotel Thermal og den russiske kirken sett fra utsiktstårnet. (Foto: Oda Bhar)
Når jeg ser på bildene fra utflukten synes jeg vi minner om et band på tur. Et band i den happy første tida, før alle stridene begynner, mens alle ennå tror at ingenting ondt kan skje.
Bad ass Montages: Karsten, Trond, Oda, Eirik og Agnethe.
Jeg har mange flere bilder fra denne turen. Hardcore-interesserte kan se dem på Flickr (oversiktsside her). Du kan også gå rett til lysbildeshow: 1) Gatene i den historiske bykjernen, 2) vandringen min til forstedene, 3) detaljer fra den fine kirkegården, og 4) bilturen til og fra byen fra Praha.
Du kan også lese den forrige posten min, som handler om selve filmfestivalen, ikke minst filmene jeg så. Her gir jeg noen gode råd om hvordan du kan velge filmer blant flere hundre på en festival.
Mitt Karlovy Vary (KVIFF 2009) 19. juli 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Reiser.Tags: About Elly, Alle Anderen, Amerian Beauty, Anders & Harri, Andreas Dresen, Asghar Farhadi, Åsa Blank, Baksy, callsenter, Christian Sønderby Jepsen, Darbareye Elly, Das weisse Band, Eirik Smidesang Slåen, Elchin Musaoglu, English Strawberries, Escape from the Call Center, Everyone Else, Federico Rizzo, festival, film, filmfestival, Filmfrelst, Fuga dal Call Center, Guka Amarova, Iran, Ivan Vojnar, Johan Palmgren, Karlovy Vary, Karlsbad, Karsten Meinich, Katya Shagalova, KVIFF 2009, Larisa Sadilova, Maren Ade, Michael Haneke, Montages, Murens fall, Nothing Personal, Oksana Bychkova, Piggies, Plus One, podcast, Robert Glinski, Russland, Sam Mendes, Sestra, Side om side, Sovjetunionen, Supriyo Sen, Swinki, telefonselger, The 40th Door, Tobruk, Tsjekkia, Tsjekkoslovakia, Vaclav Marhoul, Valeria Gai Germanika, Vit Pancir, Vladimir Drha, Wagah, Whisky mit Vodka
5 comments
En filmfestival byr på utfordringer. Hvordan velge hva du vil se fra et program på 220 filmer? Noen velger utfra hvilke regissører de kjenner fra før, andre har favoritter når det gjelder land eller tema. Eller du kan tenke motsatt, lete etter slikt du ikke kjenner fra før, og ikke får sett andre steder. Du kan også følge festivalledelsens inndeling av filmene i underprogrammer, gjerne etter tema og region, eller retrospektivt omkring en regissør. Ikke minst kan det være greit å ha en plan for hva du ikke vil se.
Hotell Thermal, den kommunistiske funkisblokken som er hovedkvarter for Karlovy Vary Internasjonale Filmfestival (KVIFF). Foto: Oda Bhar.
Jeg er nettopp kommet hjem fra filmfestivalen i Karlovy Vary (Karlsbad), etter ei ukes tur med redaksjonen i Montages, den nye norske filmnettsiden jeg skriver for. På forhånd hadde jeg to klare planer: 1) Å overlate skurkefilmer, vampyrfilmer og amerikanske indiefilmer til de andre, og 2) selv se mest mulig østeuropeisk film. Karlovy Vary er kjent for godt utvalg i østeuropeisk film, noe vi sjelden ser på norske kinoer. Når det i tillegg skulle vises en serie med kvinnelige russiske regissører, hadde jeg funnet en førsteprioritet. Som fersk filmklubbgjenger på 1990-tallet var min aller første fascinasjon tsjekkisk film fra 1960/70-tallet, og siden vi befant oss i Tsjekkia var det en god anledning til oppdatering. Vil stemningen og humoren jeg likte være gjenkjennelig også i moderne tsjekkisk film? Et jubileum nærmer seg i høst, noe jeg også hadde i bakhodet. Det er 20 år siden Murens fall, og hva har skjedd i randsonene til den gamle Sovjetunionen?
Montages-gjengen sjekker inn på hotell Thermal. Foto: Oda Bhar.
Jeg rakk å se 4 filmer fra «Et kvinnelig blikk på Russland», dvs halvparten av dette underprogrammet. Også i serien «Tsjekkisk film 2008-2009» så jeg 4 filmer. I tillegg fikk jeg sett 2 sentralasiatiske filmer i serien «Øst for Vesten», samt en polsk film fra hovedprogrammet. Totalt så jeg 16 langfilmer og 3 kortfilmer, altså 19 filmer til sammen. 6 av filmene hadde kvinnelig regissør, 13 hadde mannlig. De tre kortfilmene var dokumentarer: En svensk og en dansk, samt en tysk som handlet om seremonier på grensa mellom India og Pakistan. 11 av 16 langfilmer kom fra den tidligere østblokken: 4 russiske, 4 tsjekkiske, én fra hver av Polen, Kazakhstan og Azerbaijan. Av de 3 tyske filmene jeg så fikk 2 gjeve priser (regiprisen til Andreas Dresen, og den korte dokumentarprisen til India/Pakistan-filmen). Øvrige 3 spillefilmer var fra Iran, USA og Italia, sistenevnte med dokumentariske innslag.
En av de to redaktørene i Montages, Karsten Meinich, foran festivalskiltet i lobbyen på festivalhotellet. Foto: Oda Bhar.
De 6 filmene jeg så fra andre steder enn Øst-Europa ble valgt etter tema, regissør eller anbefalinger. De tre kortdokumentarene ble først sett av andre i Montages, og sterkt anbefalt. Den italienske callsenter-filmen handlet om en problematikk jeg opplevde som personlig relevant: Folk med høy utdanning som havner i lavlønte, ufaglærte jobber. Den iranske fimen hadde vunnet regiprisen i Berlin, og siden Iran har vært sterkt oppe i nyhetsbildet var jeg blitt nysgjerrig. Den amerikanske filmen hadde en regissør jeg liker god, og hver gang håper skal skape et nytt mesterverk (men nei): Sam Mendes, som i 1999 lagde American Beauty).
Utsikten fra mitt og Agnethes hotellrom. Foto: Oda Bhar.
Hvordan var resultatet? Jeg så mye god film. Men et par unntak var alle filmene verdt å se. De russiske spillefilmene av kvinnelige regissører var (surprise!) svært forskjellige. Jeg skal ikke prøve å lete etter en trend, at folk ser trender i kvinners verker pleier å irritere meg, det handler gjerne om fordommer og skjult nisjifisering. For eksempel tanken om at kvinner skulle være ekstra gode på å skildre mellommenneskelige relasjoner. Vel, noen kvinner er gode på det, andre er elendige, og hva med alle mennene som skildrer psykologiske faktorer fantastisk? Blant filmene jeg så var 4 helt glimrende på mellommenneskelige forhold (2 laget av menn og 2 av kvinner) og 2 helt elendige (én fra hvert kjønn). Resten var midt på treet mht psykologi. Det eneste jeg kan se at kvinnelige regissører stort sett har felles, er at de ikke hater kvinner. Hvis du vil unngå misogyn film (eller litteratur) kan det være en god idé å velge kvinnelige forfattere eller filmskapere. Men det finnes selvfølgelig også menn som ikke hater kvinner. Kjønn er en usikker variabel. Det kan likevel ha en egen verdi å spesifikt lete fram filmer laget kvinner, rett og slett fordi vi så sjelden gjør det. Jeg får alltid en støkk når jeg etter en uke med film tenker at jeg har sett skikkelig mange laget av kvinner, og så viser det seg å bare handle om en tredjedel.
Hvis du lurer på hvordan tsjekkere ser ut: Noen eksempler fra filmen "English Strawberries" (2008, regi: Vladimir Drha). Foto: Oda Bhar.
De russiske filmene var ikke minst forskjellige når det gjaldt sjanger. Det var et finstemt psykologisk portrett med politiske undertoner, et melodramatisk romantisk drama, en opprørsk og realistisk ungdomsfilm, og en tåpelig romantisk komedie. Tre av dem kunne like gjerne vært laget i Norge, mens den fjerde tok opp et problem vi ikke kjenner i samme grad: En KGB-agent tar ekstrajobb som privatdetektiv, og havner i et etisk dilemma. At statsansatte må ta ekstrajobber fordi den offentlige lønna er for lav til å leve av er et ikke uvanlig problem i dagens Russland, og stiller helt nye krav til profesjonalitet. Ytterligere 3 filmer fra Sovjetunionens tidligere randsoner tok opp alvorlige sosiale problemer, med et perspektiv som minner om typiske Film fra sør– filmer: Mafiatilstander og barneprostitusjon, samt religiøs problematikk hvor eldre tradisjoner møter nye. Av de 4 tsjekkiske filmene handlet 2 om historiske forhold: Sovjetunionens invasjon i 1968 og tsjekkiske soldater under 2. verdenskrig. Begge fokuserte på det psykologiske, istedenfor action. De øvrige 2 var én impresjonistisk film i avantgarde-tradisjonen, og et tradisjonelt relasjonsdrama – begge relativt mislykkede. Også én av de tyske filmene sneiet innom øst/vest-problematikk, men totalt vil jeg si at minst 7 av filmene var svært lite eksotiske, i betydningen høyst relevante for norsk virkelighet idag. At det var en klar overvekt av psykologisk orienterte filmer kan handle om flere ting: 1) Et generelt fokus i europeisk film, basert på det faktum at filmskaperne har mindre penger enn sine amerikanske kolleger, 2) et generelt fokus ved akkurat denne festivalen – eller 3) hva denne skribenten finner mest interessant.
… og her er noen kvinnelige eksempler på hvordan tsjekkere kan se ut. De to mennene på bildet er derimot regissører (én tysk og én britisk) for den indiske og den pakistanske delen av Wagah (2009), kortfilmen som vant prisen for Beste dokumentar under 30 minutter. Foto: Oda Bhar.
En annen dag skal jeg prøve å få lagt ut en post med bilder fra byen og noen opplevelser utenfor kinosalene. Men først (kanskje for spesielt interesserte): En miniomtale av hver film jeg så, med terningkast. Spesielt er det verdt å merke seg de to filmene jeg gir en sekser-terning: Den tyske filmen Alle Anderen, som kommer til Norge rett over jul, og den polske Piggies, som burde komme hit (men neppe gjør det). Samt den allerede nevnte russiske Nothing Personal, om den villfarne spionen. Også tyske Whisky mit Vodka og italienske Escape from the Call Center kunne etter min mening fått et norsk publikum. (Mer nedenfor.)
Regissør Andres Dresen ankommer hotell Thermal foran den internasjonale premieren på sin film Whisky mit Vodka (2009). Foto: Oda Bhar.
MANDAG – ankomst og film:
Fly Gardermoen – Praha. Minibuss til Karlovy Vary. Regnvær, grønne åkre, humleplantasjer, søvnige landsbyer. Redaktørene møter oss på hotellet. Innsjekk, registrering for pressepass, tar ut billetter til neste dags visninger. Velkomstmiddag. Kino og mingling. Film:
1. Whisky mit Vodka (tysk, 2009, regi: Andreas Dresen) – metafilm om filminnspilling for alle som håper på status eller har en alder. Underfundig humor, litt slapstick, og mange uventede vendinger. Min omtale her. Terningkast 5.
Reklameposter for den polske filmen Piggies (2008) utenfor det ærverdige Grand Hotell Pupp, hvor de rikeste stjernene bor. Foto: Oda Bhar.
TIRSDAG – filmer:
2. Piggies (polsk, 2008, regi: Robert Gliński, orig tittel: Świnki) – sterk ungdomsfilm som skildrer barneprostituerte tenåringer på den polsk-tyske grensen. Agnethes omtale her. Terningkast 6.
3. My Husband’s Women (tsjek, 2009, regi: Ivan Vojnár, orig tittel: Ženy môjho muža) – irriterende relasjonsdrama som virker laget av gammel gris. Min omtale her. Terningkast 2.
4. Nothing Personal (rus, 2007, regi: Larisa Sadilova, orig tittel: Ničego ličnogo) – fascinerende om en KGB-agent turned freelance-spion som balanserer på grensa til privat stalker. Terningkast 5.
5. Escape from the Call Center (italiensk, 2008, regi: Federico Rizzo, orig tittel: Fuga dal Call Center) – italiensk dokufiksjon som tar drittjobbernes ubehag på kornet. Historien handler om telefonselgere, og har innslag av surrealisme og dokumentarisk intervju. Min omtale her. Terningkast 4.
Regissør Federico Rizzo introduserer sin film «Escape from the Call Center» i Kino Čas under KVIFF 2009. Foto: Oda Bhar.
ONSDAG – filmer:
6. Tobruk (tsjek, 2008, regi: Václav Marhoul) – en tsjekkisk variant av Max Manus. Tsjekkiske soldater blir sendt til Libya under 2. verdenskrig og må kjempe mot tyskere, ørkenen og varmen. Vellykket vektlegging av det psykologiske framfor action. Terningkast 4.
7. English Strawberries (tsjek, 2008, regi: Vladimír Drha, orig tittel: Anglické jahody) – I 1968 planlegger en ung tsjekkisk gutt å dra til England som jordbærplukker, men den dagen han skal dra blir Tsjekkoslovakia invadert av sovjetiske soldater. På sitt beste er dette en tradisjonell tsjekkisk komedie med absurd humor og politiske undertoner, men dessverre er den minst 40 min for lang. Terningkast 3.
8. The 40th Door (Azerbaijan, 2008, regi: Elchin Musaoglu, orig tittel: 40-ci qapi) – en liten gutt prøver å forsørge sin mor på lovlig vis, noe som ikke er lett i en tidligere sovjetstat hvor kaos og mafiatilstander rår. Filmen problematiserer et kjønnsrollemønster hvor det er uhørt at en ung enke tar arbeid utenfor hjemmet, selv om hun mangler andre måter å forsørge seg på. Terningkast 3.
9. Alle Anderen (tysk, 2009, regi: Maren Ade) – sterk dramakomedie om parforholdets klaustrofobiske absurditet og intimitet. Vant Sølvbjørnen for beste kvinnelige hovedrolle i Berlin i år, og får norsk kinopremiere over jul. Terningkast 6.
Også Karlovy Vary Teater tas i bruk som kinosal under festivalen. Foto: Oda Bhar.
TORSDAG – filmer:
10. Plus One (russ, 2008, regi: Oksana Bychkova, orig tittel: Pljus odin) – tøysete, irriterende romantisk komedie om en streng russisk kvinnelig tolk som faller for en fjollete britisk dokketeaterinstruktør. Terningkast 2.
11. Away We Go (am, 2009, regi: Sam Mendes) – lightversjonen av Alle Anderen som jeg så kvelden før. Småvittig bagatell om et rotløst par som venter barn og leter etter et sted å slå seg ned. Terningkast 4.
12. About Elly (iransk, 2009, regi: Asghar Farhadi, orig tittel: Darbareye Elly) – velspilt mysterielek om en flokk venner som reiser på weekendtur. En av dem forsvinner, og det viser seg at alle har hemmeligheter. Vant Sølvbjørnen for beste regi i Berlin i år. Min omtale her. Terningkast 4.
Når du ser opp i teatret kan du få øye på en engel. Foto: Oda Bhar.
FREDAG – filmer:
13. Once Upon a Time in the Provinces (russ, 2008, regi: Katya Shagalova, orig tittel: Odnaždy v provincii) – dramatisk kjærlighetsdrama med Bonnie & Clyde-overtoner om en filmstjerne som reiser til sin søster på landet for å hvile ut. Men hvile får hun ikke. Stedet har røffe omgangsformer, flotte mannfolk og ulmende konflikter, og før hun vet ordet av det har hun viklet seg inn. Terningkast 4.
14. Sister (tsjek, 2008, regi: Vít Pancíř, orig tittel: Sestra) – et forsøk på å lage impresjonistisk poesifilm inspirert av tsjekkisk kultroman. Ingen klar handling, kun litterær opplesning av svulstig poesi på voiceover, fulgt av tenksomme bilder ut av togvinduer og av føtter som går på asfalt. Jeg sovnet etter ti minutter, og ikke bare pga festen kvelden før. Terningkast 2 (under tvil, fordi musikken dog var bra).
15-17. 3 stk kortfilm, dokumentar: Side om side (dansk, 2008, regi: Christian Sønderby Jepsen) – rørende om en misforståelse som førte til en ti meter bred hekk mellom naboer. Wagah (tysk, 2009, regi: Supriyo Sen) – balansert om ritualet som hver dag finner sted på en indisk-pakistansk grensepost. Vant prisen for beste dokumentar under 30 min i Karlovy Vary. Anders & Harri (svensk, 2008, regi: Åsa Blank, Johan Palmgren) – vakkert om to gode og litt uvanlige venner som reiser med tog og synger sammen. Fikk hederlig omtale under Kortfilmfestivalen i Grimstad i år.
18. Everybody Dies But Me (russ, 2008, regi: Valeria Gai Germanika, orig tittel: Vse umrut, a ja ostanus) – tenåringsdrama om jenter på terskelen til voksenverdenen, som likner en blanding av Jenter og Bare Bea. Realistisk og underholdende, men litt forutsigbar. Terningkast 3.
Den svenske regissøren Johan Palmgren i Kino Panasonic med hovedpersonene i dokumentarfilmen sin, Anders og Harri. Foto: Oda Bhar.
LØRDAG – film og fest:
Fikk ikke billett til morgenvisningen av Michael Hanekes nye film (Das weisse Band, les Lars Oles omtale her). Var uansett filmtrøtt og bestemte meg for å gå tur. Trasket ut av sentrum, gjennom jernbanestasjonen og et boligområde, fant en rar og fin kirkegård, snudde men gikk meg vill, havnet ved bygrensa, tok bussen tilbake. Etterpå så jeg likevel en film:
19. Native dancer (Kazakhstan, 2008, regi: Guka Amarova, orig tittel: Baksy) – eksotistisk sjamanfilm med forbannelser og mafia. En eldre kvinne driver et healingsenter på landsbygda i Kazakhstan, og hjelper med alt fra alvorlige sykdommer til kjærlighetsproblemer. En mafiaboss vil bygge hotell på jorda, men hun nekter å la seg kjøpe ut. Terningkast 3.
Folk samlet seg da kjendisene ankom prisutdelingen. Foto: Oda Bhar.
Om kvelden var avslutningsshow… på tsjekkisk. Vi så det på hotell-tv og prøvde å gjette hvem som vant prisene. (Etterpå kunne vi lese det på internett.) Deretter var det avskjedsmiddag for Montages-gjengen på restaurant hvor redaktørene Eirik Smidesang Slåen og Karsten Meinich tidligere i uka spiste lunsj med Trond Giske. Det ble happy sliten mingling, enighet og uenighet om film, og mye skåling. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
SØNDAG – sightseeing og avreise:
Lang frokost og felles lunsj. Utflukt med kabelbane til utsiktspunkt øverst i dalen. Buss til flyplassen. Fly Praha – Moss. Buss til Oslo.
Da vi sto opp søndag var festivalbanneret tatt ned. Foto: Oda Bhar.
Les om Montages-gjengens favorittfilmer på årets KVIFF her. En oversikt over artiklene vi skrev her. Karsten Meinich har laget et par videomontasjer her og her. I tillegg kan du høre en Filmfrelst-podkast hvor noen av gutta snakker om festivalen fra et annerledes perspektiv enn mitt. Flere av bildene mine fra Karlovy Vary, både festivalen og byen, finner du her.
Mine artikler på Montages framover kan du følge ved å gå direkte til denne siden, som også inneholder en presentasjon av meg.
Montages i Karlovy Vary: Lars Ole, Trond, Oda, John Einar, Eirik, Agnethe, Åsmund og Karsten. Foto: Eirik Smidesang Slåen.
