Fargerik bredde (Munch150) 26. juli 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Dheeraj Akolkar, Edvard Munch, Hadia Tajik, Livsfrisen, Max Reinhard, melankoli, Munch150, Munchmuseet, Nasjonalmuseet, Reinhard-frisen, skrik, vampyr
add a comment
KUNST
MUNCH 150
Nasjonalgalleriet og Munchmuseet
2. juni – 13. oktober
Jubileumsutstillingen Munch 150 er en muskelsterk oppvisning i bredde, men kunne ha tjent på mindre grelle omgivelser.
De dramatiske fargevalgene på veggene fungerer iblant, andre ganger slett ikke. Her et av de bedre rommene på Nasjonalgalleriet. Foto: Oda Bhar.
Å velge undertittelen «århundrets Munch-utstilling» bare 13 år inn i et hundreår er i beste fall optimistisk, i verste fall uambisiøst. Blir dette virkelig det beste jeg kan se av Munch i min levetid, uansett om jeg overlever til 200-årsjubileet? Bør ikke Oslos to kommende splitternye museer kunne skape noe enda mer spektakulært? Når dette er sagt: Årets retrospektiv en imponerende oppvisning. Nasjonalmuseet og Munchmuseet har samarbeidet om å lage en tvillingutstilling som begynner kronologisk i sentrum og fortsetter på Tøyen. Å legge siste fase til Tøyen er naturlig, siden tyngdepunktet i Munchs testamentariske gave til Oslo Kommune lå i den modne delen av kunstnerskapet.
Kulturminister Hadia Tajik åpnet utstillingen Munch150 for den internasjonale pressen 31. mai 2013. Foto: Oda Bhar.
Blant innlånene til årets utstilling står Reinhard-frisen i særstilling. De smale, horisontale arbeidene har fått et eget rom på Munchmuseet, hvor de henger i enkle gullrammer mot svart bakgrunn høyt oppe på veggen. Monteringen gir et godt hint om hvordan det må ha sett ut i den lille teaterfoajéen i Berlin, hvor Max Reinhard i bare fem år hadde råd til å la bildene henge, før han ble nødt til å selge dem da kammerteatret hans kom i økonomiske vansker. Heldigvis er bildeserien senere blitt samlet igjen og gitt til Neue Nationalgallerie i Berlin, hvor de vanligvis befinner seg i magasinene.
Deler av Reinhard-frisen, som kan ses i sin helhet på Munchmuseet i sommer. Foto: Oda Bhar. (Bildet er fra pressevisningen.)
Å se dem i Norge er en sjelden anledning, i seg selv er verdt et museumsbesøk. På denne utstillingen skiller de seg ut med sine matte, temperamalte overflater i duse, vakre farger. Reinhard-rommet blir en en rolig oase i en utstilling som ellers er preget av glorete og til dels forstyrrende fargevalg. Veggene er tapetsert i sterke farger: rødt og oransje, blått og lysslukende svart. Det fungerer bedre på Munchmuseet enn i Nasjonalgalleriet, antakelig fordi de høyloftede funkissalene gir mer lys og pusterom. Det er vanskelig å fatte hvorfor nettopp disse fargene er valgt, og jeg synes altfor mange malerier blir skadelidende. Noen veggfarger blasser ned bildefargene, andre skjærer mot dem.
Eksempel på bilde som ikke har godt av veggfargen på Nasjonalgalleriet: «Visjon» (1892). Foto: Oda Bhar.
Rundt 260 arbeider har fått plass på utstillingen, hovedsakelig malerier. Det er ikke søkt etter skjulte skatter, vekten ligger på kjente og kjære motiver. Livsfrisens sentrale plass blir tydelig i begge museer, fra de første bildene på 1890-tallet til han tok temaene opp igjen etter hjemkomsten til Norge. Nasjonalgalleriet vier det sentrale rommet til en rekonstruksjon av en utstilling i Berlin i 1903, med verker hengt opp bak en gigantisk hvit passepartout. Når et arbeid ikke har vært å få tak i er det erstattet med en reproduksjon.
I rommet hvor Nasjonalgalleriet rekonstruerer den opprinnelige Livsfrisen blir «Skrik» bare ett av fler bilder i en serie, hengt opp bak passepartout. Her: Live og røre på pressevisningen. Foto: Oda Bhar.
Selv om betegnelsen «Livsfrisen» ikke ble brukt før i 1918, var temakretsen klar lenge før. De mest kjente verkene til Munch kan alle ordnes til Livsfrisen: Kyss, Melankoli, Vampyr og Skrik. Det handler om livets store temaer, som kjærlighet, angst, begjær og død. Her fant Munch sin form som symbolist og førekspresjonist, og ble den verdenskjente maleren vi kjenner.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. juni 2013.
Jubileumsmagasinet Munch150 er både en arrangementskalender og en katalog. Kan hentes gratis på museene, eller lastes ned som PDF.
Last gjerne også ned jubileumsmagasinet Munch150. Her finner du oversikt over årets arrangementer rundt om i landet, samt omtaler og intervjuer. På side 32-35 har jeg intervjuet den indiske regissøren Dheeraj Akolkar, som er igang med å lage en dokumentarfilm om Edvard Munch (muligens premiere i løpet av høsten). Akolkar er tidligere kjent for intervjufilmen «Liv og Ingmar» (2012) som nylig gikk på norske kinoer, hvor Liv Ullmann forteller om sitt forhold til Ingmar Bergman.
Overveldende vitalitet (Munchmuseet) 28. april 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Arne Ekeland, Asger Jorn, Bergen Kunstmuseum, Canica, Carl-Henning Pedersen, CoBrA, Constant, Den store torsken, Edvard Munch, Egill Jacobsen, Ejler Bille, Else Alfelt, Emil Nolde, Erich Heckel, Fra Munch til Slettemark, GAN, Gösta Adrian-Nilsson, Kai Fjell, Karel Appel, Karl Schmidt-Rottluff, Kjartan Slettemark, Matisse-elevene, Max Walter Svanberg, Munchmuseet, Olav Strømme, Richard Mortensen, Rimi-Hagen, Rolf Nesch, Sigurd Winge, Statens Museum for Kunst, Stein Erik Hagen, Steinar Gjessing, Terje Bergstad, Wilhelm Freddie
add a comment
KUNST: Når Munchmuseet velger fritt fra Rimi-Hagens kunstsamling framtrer nye sammenhenger mellom Munch og senere kunst.
KUNSTUTSTILLING
Fra Munch til Slettemark
Munchmuseet
2. mars til 6. mai 2013
Det ligger noe hjerteskjærende i bildet av den gamle Munch, boende alene i sveitservillaen på Ekely, dette huset som burde blitt museum, men i stedet ble revet fjorten år etter hans død, en Munch som er berømt og respektert, men kanskje også marginalisert.
Foran: Skulpturer av Ejler Bille. Bak: Malerier av Richard Mortensen, Constant (A. Nieuwenhuys), Rolf Nesch og Egill Jacobsen. Foto: Oda Bhar.
Det var jo ikke Munch som fikk i oppdrag å utsmykke Rådhuset, for eksempel, på den tida dominerte andre krefter i norsk kunstliv. De såkalte Matisse-elevene har fått skylda for at europeisk viktige retninger som surrealismen aldri fikk gjennomslag i Norge, noe som gjenspeiles i museale samlinger. Denne våren viser Munchmuseet en mønstring som søker å bøte på denne skjevheten, et bredt og spennende utvalg nordisk og nordeuropeisk kunst med vekt på det ekspresjonistiske og surrealistiske feltet.
Detalj fra «Hømanden» av Egill Jacobsen (1943). Foto: Oda Bhar.
Verkene er utlånt fra Stein Erik Hagens private Canica-samling, kyndig oppbygd gjennom 13 år av kunsthistoriker Steinar Gjessing. Verker fra Canica har vært deponert hos Bergen Kunstmuseum og Statens Museum for Kunst i København, men dette er første gang vi får se et så bredt utvalg.
Gjennom 13 år har kunsthistoriker Steinar Gjessing kjøpt inn kunst til Stein Erik Hagens samling «Canica». Foto: Oda Bhar.
Utstillingen «Fra Munch til Slettemark» fyller hele Munchmuseet, så nær som ett klassikerrom (turistene må jo få sitt). Kuratorene har vært opptatt påvirkning og ringvirkninger de siste 40 årene av Munchs liv, samt perioden fra krigens slutt og fram til 1960-årene. Resultatet har blitt en fargesprakende og vital utstilling.
Sigurd Winge: «Utdrivelsen av paradiset» (1945), detalj. Foto: Oda Bhar.
Perlene kommer fra tyske ekspresjonister som Erich Heckel, Karl Schmidt-Rottluff, Emil Nolde og Rolf Nesch, men i enda større grad fra dansk og svensk modernisme. Vi møter kunstnergrupper som COBRA og Linien, med malerier av blant annet Asger Jorn, Else Alfelt, Karel Appel, Egill Jacobsen, Richard Mortensen og Carl-Henning Pedersen, samt Ejler Billes sjarmerende små dyreskulpturer.
Fem malerier av danske Asger Jorn fra 1950-tallet. Foto: Oda Bhar.
Norsk modernisme er representert ved Olav Strømme, Arne Ekeland, Terje Bergstad, Kai Fjell og andre. Fra Kjartan Slettemark finner vi både tidlige abstrakte malerier og Nixon-portretter fra 1970-tallet.
Foran: «Nixon Visions» av Kjartan Slettemark (1971-74). Bak: «Militærjuntaen» av svenske Roj Friberg (1968).
En personlig favoritt er svenske GAN (Gösta Adrian-Nilsson), representert blant annet med den lekne skulpturen «Harlekin-Robot» (1922). Mest tankevekkende framstår likevel koblingen til surrealisme, med danske Wilhelm Freddie og svenske Max Walter Svanberg i spissen.
Wilhelm Freddie: «Satanisk elskov» (1934-35). Foto: Oda Bhar.
Hva har surrealismen til felles med Munch? Det handler om sjeleliv framfor synsinntrykk, samt interessen for symbolikk og drifter. I et rom henger Munchs bilde «Den store torsken» (1902) ved siden av to Svanberg-tegninger med surrealistiske særtrekk som speilinger, øyne og seksualsymboler. I dette selskapet framtrer den kjøttfulle munnen til Munchs overdimensjonerte strandede torsk på en ny og nærmest vaginal måte, spesielt i kontrast til den uskyldige nymfen ved siden av.
Edvard Munch: «Den store torsken» (1902). Foto fra katalogen: Oda Bhar.
Å få tilgang til en samling som Canica betyr en unik mulighet til å trekke linjer, men også en overhengende fare for å gape for høyt. «Fra Munch til Slettemark» omfatter så mange verker at det kunne ha vært nok til 4-5 ulike utstillinger, spesielt om man hadde valgt å gi innlånene kontekst ved å supplere fra egen samling (ikke minst besitter Stenersenmuseet relevante verker). Det kan være grunn til å spørre seg hva som er hovedhensikten med utstillingen, å vise hva Stein Erik Hagen har samlet, eller å belyse kunsthistorien?
Detalj fra «Tre kvinner på skjæret» av Rolf Nesch. Foto: Oda Bhar.
At samlere stiller verker til disposisjon for offentligheten er alltid gledelig, men samtidig er det ikke til å komme fra at Munchmuseet ved å stille ut en fersk privat samling bidrar til å øke dens status og verdi. Det finnes en hårfin grense mellom å bruke og bli brukt, og hvem som beholder kontrollen er ikke irrelevant. Canica-samlingen framstår så rik, unik og overveldende at ingen bør nekte seg å se den, men det er mulig at «Fra Munch til Slettemark» ville ha tjent på en mer selvstendig kuratering.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. mars 2013.
Min personlige favoritt: «Harlekin-Robot» (1922) av Gösta Adrian-Nilsson, oftest kalt GAN. Foto: Oda Bhar.
Å se sitt eget blikk (Edvard Munch) 24. november 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Centre Pompidou, Der moderne Blick, Det moderne øye, Edvard Munch, film, foto, Kunst, L’oeil modern, Munchmuseet, Schirn Kunsthalle, Tate Modern, The Modern Eye
add a comment
KUNSTANMELDELSE: Foto og film gir en ny og frisk inngang til Edvard Munchs kunst når utstillingen «Det moderne øye» åpner på Munchmuseet etter en seiersgang gjennom Europa.
Edvard Munch:
«Det moderne øye»
Munchmuseet
31. oktober 2012 – 17. februar 2013
Er det typisk norsk å være blind for kunsten til Edvard Munch? Lenge var det nok mer typisk fransk, for i sin samtid ble Munch aldri anerkjent i Frankrike, og fortsatt er han er mindre berømt der enn de fleste steder. Kanskje er det gunstig å ha en slik distanse når du skal finne genuint nye perspektiver? Ifjor lanserte Pompidousenteret i Paris «Det moderne øye», en utstillingen som har satt publikumsrekorder såvel der som på Schirn Kunsthalle i Frankfurt og Tate Modern i London. Nå kommer den til Oslo, og det er grunn til å glede seg.
Kurator Lars Toft-Eriksen fra Munchmuseet, kurator Angela Lampe fra Centre Pompidou og direktør Stein Olav Henriksen fra Munchmuseet under åpningen på Munchmuseet 30. oktober 2012. Foto: Oda Bhar.
Grunntanken til kurator Angela Lampe ved Pompidousenteret var å rette søkelyset mot Munchs senere arbeider, sett gjennom linsa til 1900-tallets to dominerende kunstformer, foto og film. Felles for disse og utstillingens øvrige temaer er at de viser oss en Munch mer interessert i ytre forhold enn indre demoner. Han leser aviser og blir inspirert til å male branner og krigsutbrudd.
Edvard Munch: «Brann på Grønland» (1919-20).
Han kartlegger egne synsforstyrrelser etter en blødning i høyre øye (vi ser vakre skisser av fargeflekker og fulgeaktige skygger), og lar seg inspirere av tidas tenkning om stråling, Goethes fargelære, teosofi etc når han skal utforme aulamaleriet Solen. Vi møter en kunstner som studerer verden, men også aspekter ved sitt eget blikk.
Noen av bildene Munch malte mens han hadde en blødning i øyet i 1930. Foto: Oda Bhar.
Et fotoapparat kjøpte Munch i 1902, et filmkamera i 1927. Han tilhørte den første generasjonen kunstnere som samtidig var fotoamatører (i moderne forstand – selv renessansemalere skal ha benyttet camera obscura).
Mange av Munchs fotografier er selvportretter, og bilder andre har tatt av ham. Her på stranda med pensel og lerret.
Mange av Munchs fotografier er selvportretter, og han fotograferte gjerne ansiktet sitt fra strak arm, slik mange idag gjør med mobiltelefon. Var han førstemann med idéen? Flere malerier bærer spor av fotografiske trekk, som om dobbelteksponeringer og halvgjennomsiktige figurer er blitt til av bevegelse og lang lukkertid.
Etter at Munch fikk fotoapparat ble han fascinert av effektene som kunne oppstå med lang lukkertid og bevegelse. I flere malerier kan vi senere se liknende fenomener, som dobbelteksponering. Her bruker han det i «Fausts spaltning» (1932-35).
Munch malte sjelden direkte fra fotografi. Et unntak er motivet «Gråtende akt», hvor et foto av modellen Rosa Meissner senere kan gjenkjennes i malerier, skisser, grafikk og en liten skulptur.
Munch har malt flere versjoner av «Gråtende akt», her fra 1907 (til venstre). Fra samme år finner vi modelfotografiet: «Rosa Meissner i Hotel Rhône in Warnemünde» (til høyre).
En ivrig kinogjenger skal Munch ha vært, ofte ledsaget av hunden sin. Hans egne amatørfilmer er korte og kaotiske, men vi får også se kinofilmer som kan ha inspirert ham. Sammenstilt med relevante malerier er dette morsomme og tankevekkende innslag. En galopperende hest korresponderer med en film av løpske hester som river ned en aviskiosk.
I brødrene Lumières aller første film strømmer arbeidere ut av en fabrikkport, slående likt motivet i Munchs maleri Arbeidere på hjemvei. Flere av bildene har filmiske trekk: Steile fluktlinjer og figurer som nærmest er på vei ut av rammen, så kun hodet er synlig helt nederst.
Edvard Munch: «Arbeidere på hjemvei» (1913-14).
Hva er nytt i Oslo-versjonen av «Det moderne øye»? Først og fremst noe som ble savnet av anmelderne i Paris, Frankfurt og London, og som det nok ville ha vært feil å utelate i Oslo. Det de andre manglet finnes jo her: Munchmuseet har «Skrik». Det verdensberømte motivet, som Munch vendte tilbake til flere ganger i ulike teknikker, gir en unik sjanse til fordypning i et sentralt tema på utstillingen – forholdet mellom original og kopi. Noe overtydelig blir poenget når vi foran det delikate oljemaleriet bombarderes av en motvegg med museumsbutikkens reproduksjoner (som mer enn antyder behovet for et nytt trykkeri med bedre kunnskap om fargegjengivelse).
Fra monteringen av Skrik-rommet i utstillingen «Det moderne øye» i Oslo, 26. oktober 2012. Foto: Oda Bhar.
Mer interessante er flere indikasjoner på at Munch selv langtfra fryktet mangfoldiggjøring. «Skrik» finnes både som bokillustrasjon og avistegning. Den sistnevnte er hentet fra 1. mai-forsida til Dagsavisens forgjenger Social-Demokraten i 1898.
Et av Dagsavisens tidligere navn er Social-Demokraten, avisen Edvard Munch i 1898 var med på å lage en 1. mai-forside til, i samarbeid med malerkollegaen Thorolf Holmboe. Initiativet til prosjektet skal ha kommet istand gjennom forfatter Hans Jæger. (Foto: Oda Bhar)
Slike upretensiøse innslag gir utstillingen sjarm og oppdagelseskraft, og bærer bud om en langt mer menneskelig, leken og samtidsaktuell Munch enn den dystre symbolisten og før-ekspresjonisten vi er vant til å se.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 30. oktober 2012.
Vold og hverdag (Høstutstillingen 2012) 10. september 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kunst.Tags: 22. juli, Christopher Nielsen, Det moderne øye, Edvard Munch, Ellen H. Suhrke, Fredrik Raddum, Hanne Tyrmi, Høstutstillinga, Høstutstillingen, Høstutstillingen 2012, Hilde Skevik, Kaia Hugin, Kunstnernes Hus, Marte Gunnufsen, Marthe Elise Stramrud, Munchmuseet, Odd Nerdrum, Per Kristian Nygård, Stig Sæterbakken, Sverre Malling, Utøya
add a comment
Min anmeldelse fra Høstutstillingen ble trykt i Dagsavisen 7. september, og kan leses av nettabonnenter her. For blogglesere har jeg lagd en egen versjon med bildeillustrasjoner av de aktuelle verkene. Alle bilder er tatt av meg under monteringen, derfor står det igjen noen stiger og litt verktøy her og der.
Statens 125. kunstutstilling: Høstutstillingen 2012
Kunstnernes hus
8. september – 7. oktober.
Høstutstillingen 2012 bærer spor av 22. juli – eller ligger det mest i øyet som ser? Kunstnernes Hus åpnet dørene lørdag 8. september med verk av blant andre Christopher Nielsen og Odd Nerdrum.
Årets Høstutstilling er den 125. i rekken, og jubilet markeres på flere måter. Arealet utvides til Oslo S, og en markant tidligere gjest inviteres tilbake: Edvard Munch. Han deltok i sin tid på Høstutstillingen ni år på rad, alltid med bilder som provoserte. Det er morsomt at Munch 70 år etter sin død fortsatt virker aktuell nok for norsk samtidskunst. Fotoserien blir en teaser på Munchmuseets neste utstilling, Det moderne øye, som ble utviklet i Paris og åpner i Oslo 24. oktober.
Edvard Munch, fra hans egen fotosamling. (Foto av foto: Oda Bhar)
Mange besøkende vil nok komme til årets Høstutstilling med 22. juli i bakhodet. Hvilke spor setter fjorårets nasjonaltraume er det mulig å se i samtidskunsten? Når jeg klatrer opp trappa til 2. etasje i Kunstnernes hus, og får øye på en projeksjon av to jentehoder nede i et hull i asfalten, er Utøya det første som faller meg inn. Hodene stikker såvidt opp av bakken, den ene jenta lys og den andre mørk, og hullet er så trangt at når én flytter seg må den andre justere. For to år siden ville jeg tenkt at dette handlet om samspill. Nå er min første tanke at de gjemmer seg for noen. Jeg rister det av meg, Transactions #2 av Hilde Skevik og Ellen H. Suhrke er et subtilt og foruroligende verk som ikke trenger konkretisering.
Stillbilde fra videoverket «Transactions #2» av Hilde Skevik og Ellen H. Suhrke. (Foto av veggprojeksjon: Oda Bhar)
Men like etter gjør jeg det igjen. Untitled House av Per Kristian Nygård er en diger installasjon tvers over en sal, en funkisblokk i bølgepapp, og jeg tenker automatisk: Regjeringskvartalet? Det likner egentlig ikke, men likevel. Slik har det blitt.
Per Kristian Nygård: «Untitled House», detalj. (Foto: Oda Bhar)
Juryen avslører i katalogen utfra de innsendte bidragene at 22. juli har satt et «tydelig preg på kunstproduksjonen i landet». I utvalget er dette mindre åpenbart, noe som vekker det gamle spørsmålet om konkret inspirasjon gjerne fører til dårlig kunst? Da få av disse verkene nådde opp ville juryen sørge for at det historiske kom med, og invitere noen kunstnere utenfor konkurranse. Så derfor, rett bak papphuset slår de imot meg: Sverre Mallings rettstegninger, seks portretter fra ulike vinkler. Her henger han altså på galleriveggen og er vel blitt det han håpet – kjendisen Breivik. Jeg ønsker at juryen hadde spart oss for dette.
Oversiktsbilde fra Høstutstillingen, med Fredrik Raddums skulptur «The Human Condition» i forgrunnen. (Foto: Oda Bhar)
En annen invitert er tegneseriekunstner Christopher Nielsen, som i en sjarmerende installasjon har omskapt et helt rom til minnelund for seg selv. Svarte vegger med tags og graffiti («Fuck Byrådet»), ei trekiste påmalt skjelett med en dildo strategisk plassert, brennende røkelsespinner, snurrende vinylskiver, et lysskilt med påskrifta «misfornøyelsespark.» Først tror jeg det handler om broren hans, Jokke, men kista viser seg å bære Christophers eget navn. Fra å være en fiffig hyllest får verket nå en emmen bismak. Er 2012 rett tidspunkt for dødsromantikk?
Utsnitt fra Christopher Nielsens installasjon «Mausoleum» på Høstutstillingen 2012. (Foto: Oda Bhar)
Motstanden jeg kjenner, og enda mer mot Marte Gunnufsens installasjon i kjelleren, med lenkebur og lyden av Bachs Komm, süßer Tod i death metal-versjon, gjør det klart hvor mye fjoråret har endret. Tidligere hadde jeg knapt ofret et skuldertrekk på dette – før Utøya, og kanskje før Stig Sæterbakkens selvmord.
Utsnitt fra «Komm, süßer Tod» av Marte Gunnufsen. (Foto: Oda Bhar)
Vold finnes på utstillingen, også mer direkte. Mest grafisk er Odd Nerdrums maleri av to menn med lendeklede, en morder og hans offer. Det kunne ha vært en vanlig barokkpastisj, hvis det ikke var for pistolbeltet og skytevåpenet den ene retter mot den andre. Ved pistolens munning lyser gnisten opp, og offeret faller blodig bakover. Om motivet referer til Breivik eller uttrykker en mer personlig, biografisk aggresjon er ikke godt å si, men effekten er stor i denne rammen.
Detalj fra Odd Nerdrums maleri «No Witnes». (Foto: Oda Bhar)
Mer subtilt behandles temaet i videoverket Five Parts – a Motholic Mobble (part 5), hvor Kaia Hugin har koreografert en slags dans oppned. En kvinne (eller flere) henger fra taket, vi ser armer og bein dingler ned i bildet. Så følger hodet, med håret hengende som glorie. Et nærbilde avslører en strime blod fra munnen, bevegelsene blir spastiske, før lemmene stilner. Er det en dødsdans? En mishandling, et selvmord?
Stillbilde fra Kaia Hugins videoverk «Five Parts – a Motholic Mobble (part 5)». (Foto av projeksjon: Oda Bhar)
Påfallende på årets Høstutstilling er et nesten fullstendig fravær av humor, glitter og stas. De fleste verkene er små og lavmælte, ofte lagd i beskjedne materialer. Jubileum til tross, den 125. Høstutstillingen går neppe inn i historien som et høydepunkt av sprelske eller nyskapende verk. Har det siste året gjort oss apatiske, heller enn handlekraftige? Forhåpentlig retter vi bare energien et annet sted enn før, noe en annen tendens kan tyde på: Mange av verkene har fokus på de nære ting.
Bilde fra fotoserien «Livingroom Poetics» av Marthe Elise Stramrud. (Foto av foto: Oda Bhar)
Debutantprisvinneren Marthe Elise Stramruds Livingroom Poetics gir hverdagen en overraskende poesi gjennom smått absurde stilleben, som når et svart ullsjal henges over en kost med feiebrett, slik at toppen likner ei hette og siluetten blir mannen med ljåen.
Detalj fra «Domestic Accidents» av Hanne Tyrmi. (Foto: Oda Bhar)
I Domestic Accidents stabler Hanne Tyrmi kopper, kar og tallerkner opp mot et hjørne. Det er ikke det originale kjøkkenutstyret, men kopier i matt plastfolie, en dus og drømmeaktig siluett mot den hvite veggen. Er dette cocooning, redebygging mot trusler utenfra? Ved å kaste nytt lys på vanlige gjenstander ses hverdagslivet på en ny måte, mindre trivielt og med en frisk og velkommen magi.
Installasjonen «Domestic Accidents» av Hanne Tyrmi. (Foto: Oda Bhar)
Mer av det samme? (2010) 2. januar 2010
Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Reiser, Sitater, Stemninger.Tags: Anders Baasmo Christiansen, Arthaus, Colosseum, Film Fra Sør, fuglespor, Gimle, journalistikk, Karlovy Vary, Mark Twain, Montages, Munchmuseet, Nordisk Filmfest, nyttår, Oslo Kino, Pan-Barentz, Pål Bang-Hansen, Rune Denstad Langlo, Rushprint, Sigurd Moe Hetland, snø, Stenersenmuseet, Svalbard, Twitter, vaktjobb, Vigelandmuseet
16 comments
Slutten på det gamle året skal være springbrettet inn i det nye. Denne gangen et helt nytt tiår. Starten på det nye året skal gi et rutsj inn i framtida, som tyskerne sier når de ønsker godt nytt år. Denne nyttårshelgen er den første på veldig mange år hvor jeg håper at det neste året skal gi mer av det samme. Hvor jeg ikke drømmer om å bryte over, kaste alt det gamle, men helst vil famle videre i samme retning som nå.
I vårhalvåret 2009 jobbet jeg mye på Colosseum kino, måkte snø og slo ned istapper fra takene. (Foto: Oda Bhar)
2009 var året da helt nye ting skjedde: nye, blanke, overraskende ting. Det var året da jeg solgte noen tekster og bilder, og prøvde noen skrivefellesskaper, med vekslende hell. 2009 har vært et år for førsteganger, og 2010 må gjerne også bli slik, men de nye førstegangene kan godt følge i de gamles fotspor. Jeg har endelig våget å møte folk i RL som jeg kjente fra VR. Jeg har lagt ut bilder av meg selv på nett, blitt mer offentlig, tydelig, har turt stå for det jeg vil være. Jeg vet ikke hvorfor alt dette, som virker så naturlig for andre, sitter så langt inne hos meg. Kanskje er jeg mer sjenert, kanskje har jeg vært i krise, men det gir seg nå, det tror jeg, kanskje blir jeg modigere.
Jeg kan leve med brødjobber, så lenge kameratskapet er godt. Men det kjennes som jeg bare setter fuglespor på verden. (Foto: Oda Bhar)
Jeg avsluttet året før i en litterær fanzine, ble tråkket på, og gikk videre alene. Utpå våren 2009 ble jeg kontaktet av et nytt nettidsskrift for film, og dermed fikk jeg prøve meg som journalist og anmelder. Jeg har vært på to festivaler, og vært med og lagd podcast fra den ene. I sommer startet jeg firma for å kunne fakturere. For et filmbyrå fikk jeg skrive en lengre filmomtale til en katalog, og oppdaget stolt at forrige og neste skribent i samme katalog var Kjartan Fløgstad og Finn Skårderud.
I september hadde jeg et todagers fotooppdrag for filmbyrået Arthaus under Nordisk filmpris-helgen på Gimle. (Foto: Oda Bhar)
Innimellom fusket jeg også litt som fotograf. Jeg solgte reportasjebilder fra en vernissage som ble trykket i en kunstkatalog. Mange ba om å få låne bilder gratis, jeg sa nei til mange, ja til noen få. I høst fikk jeg gjøre et fotooppdrag over to hele dager, noe som var kjempegøy, og ga litt penger i kassa. Alt dette skjedde på grunn av bloggen, fordi jeg var blitt synlig her.
Under helgen på Gimle var det også mottakelse på Den finske ambassaden, hvor jeg møtte igjen gamle kjente fra tida i filmavdelingen ved Oslo Kino. Nummer to fra venstre er Sigurd Moe Hetland, tidligere markedskonsulent og fotograf ved utallige festivaler gjennom førti år. Han var den første som ga meg råd om hvordan du kan snike deg under armer og albuer og nå fram til første rekke selv om du er en kortvokst fotograf. De øvrige på bildet er skuespiller Anders Baasmo Christiansen og regissør Rune Denstad Langlo fra filmen «Nord», samt den legendariske Pål Bang-Hansen. (Foto: Oda Bhar)
I juni kom en mail fra en fyr jeg beundret, redaktør for et papirtidsskift om film. Han nevnte Mark Twain-sitatet i selvpresentasjonen min her på bloggen: «Write without pay until somebody offers to pay.» Hadde jeg lyst til å gjøre et intervju? Jeg ville gjerne, men fryktet at jeg ikke ville få det til, for hvordan kunne jeg intervjue, som har sittet på utallige debatter og aldri lurt på noen verdens ting? Hvordan finner folk på noe å spørre om? har jeg tenkt under spørsmålsrundene. Det er enda godt jeg ikke er journalist. Men redaktøren bare blåste: for noe tull! Her har du fem spørsmål å starte med, det går nok bra. Og det gjorde det jo. For det viste seg at intervjuer ikke handlet særlig mye om smarte spørsmål. Det handlet om å samtale, og lytte til den andre. (Og ganske mye om research. Men det er bare gøy!)
En av brødjobbene mine i 2009 har vært som vakt på det vakre Vigelandmuseet, rett sør for parken. (Foto: Oda Bhar)
2009 ble året da jeg droppet en brødjobb, og fant meg en annen. Jeg gikk fra kino til museum (særlig dette, men også dette fram til denne endringen, og helt på slutten av året dette). Jeg lever fortsatt av vaktjobb, men lærer andre ting og møter andre folk, i et mindre kommersielt miljø.
Det jeg helst skulle ha blogget om i 2009, men ikke rakk, var ferien min på Svalbard. Her fra Adventsdalen, med høstfarger. (Foto: Oda Bhar)
2009 ble også året da jeg gikk fra blogg til twitter, uten helt å slippe taket i bloggen, riktignok. Men hverdagen foregår på twitter, strøtankene og tøyset, ideene og spontaniteten, de nye kontaktene. Ofte har jeg villet skrive blogg, men prioritert det bort, som da jeg hadde vært på Svalbard som gjorde stort inntrykk på meg, men likevel ikke rakk mer enn å flickre noen bilder. Hvor bloggen er på vei har mange spurt om. Jeg kan bare svare at den fortsatt vil finnes, for bloggen er hjemmet mitt, det var her jeg begynte, og jeg liker å ha et eget hjørne på nettet for å ta imot personlig besøk.
Så til alle gode lesere, både her og andre steder:
Godt nytt år! Happy New Year! Einen guten Rutsch!
Bharfot 