jump to navigation

Treet som vinker farvel 18. mai 2009

Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Natur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , ,
18 comments
Duetre (Nyssaceae)

Duetreet i full blomst. Oslo, 20. mai 2007. (Foto: Oda Bhar)

Duetreet stammer fra Kina. Den første europeeren som kom hjem og fortalte om det var en fransk misjonær som het A. David, og med vanlig frekkhet kalte europeerne treet opp etter ham (Davidia involucrata). Dette var i 1869, og i år 1900 dro engelskmannen Ernest H. Wilson til Kina for å finne treet. Han brakte frø til Europa, og det var hans poetiske beskrivelse som ga treet navn:

«Blomstene beveger seg ved det minste vindpust og ligner kjempestore sommerfugler eller små duer som svever rundt treet.» (Ernest H. Wilson)

Men jeg liker det andre kallenavnet bedre: Lommetørkletre. Det kommer av de store hvite svøpbladene som vinker i vinden mens treet blomstrer, så lette at de nesten aldri henger stille nok til å bli skarpe på nærbilder. Selve blomsterstanden er unnselig: bittesmå røde stilker som sitter sammen i en kule, gradvis mer glissen ettersom blomstringen skrider fram. På bildet under er det helt i starten av blomstringen, så blomsterhodene er brune og sitter tett sammen, slik at de likner sjokoladekuler. Ennå er «lommetørklærne» ganske små, og de er ikke blitt hvite ennå. Men etter ei uke kan de bli ca 10 cm brede og 20 cm lange.

Duetre (Nyssaceae)

Duetreet i starten av blomstringen. Oslo, 16. mai 2009. (Foto: Oda Bhar)

Duetreet i Botanisk hage ble plantet i midten av 1950-årene, men blomstret ikke før etter 30 år. Du finner det helt øverst mellom Botanisk og Geologisk museum, ved det som kalles Systematisk hage (fordi plantene er ordnet etter familie, og ikke etter utseende eller opprinnelsesland som ellers i parken). Blomstringa varer bare ca 10 dager, så skynd deg!

Duetre (Nyssaceae)

Grein av duetreet i starten av blomstringa. (Foto: Oda Bhar)

Mosegrodd (Gundersen) 29. mars 2009

Posted by Oda in Bybilder, Kunst, Natur.
Tags: , , , , , , ,
11 comments

Denne mannen har nettopp gitt meg et helt nytt syn på moser. Han heter Helge G. Gundersen og har for tida utstilling på Tøyen Hovedgård (det store trehuset midt i Botanisk Hage) med nærbilder av mosearter.

Helge G Gundersen

Naturfotograf Helge G. Gundersen viser mosebilder i Botanisk Hage.

Mosene formerer seg på to måter: Ukjønnet, ved at biter brytes av og utvikler seg til nye planter, eller kjønnet, ved hjelp av sporer. De vakre, fargerike og svulstige formene er altså ikke blomster, men sporekapsler. De trekker seg sammen i vått vær, men åpner seg i tørt, slik at vinden lettere kan føre sporene avgårde.

Gundersen: "Knappmøkkmose"

Helge G. Gundersen: «Knappmøkkmose.» (Foto av foto: Oda Bhar)

Det er ingen tvil om at Gundersen kan mye om moser. Men jeg liker at utstillingen også har kunstneriske kvaliteter, ved at fotografen har et tydelig blikk og eget fokus. Prosjektet hans er å vise fram den frodige, sexy, nesten uanstendige kvaliteten, og det fungerer godt. Når han peker på den ene som strekker seg etter kontakt, mens den andre rister forførende på skjørtet, er det ikke vanskelig å se hva han mener.

Gundersen: "Klobleikmose"

Helge G. Gundersen: «Knobleikmose.» (Foto av foto: Oda Bhar)

De fotograferte utsnittene er bare litt større enn et knappenålshode, mens forstørrelsene måler 50×50 cm. Det handler om en mikro/nanoverden omdannet til noe vi faktisk kan se, og med farger, former og mønstre minst like intrikate som på vekster vi kan se med det blotte øye. Det får meg til å tenke på fiksjonsfilmene hvor bittesmå verdener er innkapslet i større. Vi befinner oss blant mennesker og dyr… men så plutselig zoomer kamera ut og jorda blir til ei klinkekule noen digre fingre knipser bort. Som alltid gjør tanken meg svimmel og vantro. Kan vi være like små (eller mindre) for noen andre, som disse plantene virker for oss?

Gundersen: "Small, green & sexy"

Helge G. Gundersen: «Små, grønne og sexy - nærgående bilder av mose.» Fotoutstilling på Tøyen Hovedgård. (Foto: Oda Bhar)

Bildene i denne posten er gjenfotografert av meg på utstillingen, og kan ikke yte originalene til Helge G. Gundersen full rettferdighet. Gå gjerne til den nystartede hjemmesiden hans for å se flere eksempler (siden er under utvikling, så det kommer flere bilder etterhvert, også med andre motiver enn mose). Han fotograferer iblant for Naturhistorisk Museum, som har lagt ut noen tidligere bilder av ham her.

Tøyen Hovedgård

Tøyen Hovedgård med fotoutstilling. Plakat av Helge G. Gundersen. (Foto: Oda Bhar)

Utstillingen Små, grønne og sexy – nærgående bilder av mose vises i Tøyen Hovedgård fram til 31. august. Du har altså sommeren på deg – men hvorfor vente på den? I Botanisk Hage er våren allerede begynt, og hvordan vet jeg det? Fordi trollhasselen blomstrer. Den er alltid første busk ute, og hvis du vil se må du raske på, for den er godt i gang. (Noen flere bilder jeg tok av Tøyen og Botanisk Hage idag kan du se her.)

Kinatrollhassel (Hamamelis mollis)

Kinatrollhassel blomstrer i Botanisk Hage, Oslo. Foto: Oda Bhar.

Snøglaserte epler (en kladd) 2. desember 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Stemninger.
Tags: , , , , , , , , , , , , ,
37 comments

Livet er som en heldagsprøve. Om morgenen tror du at du har enormt lang tid. Du kikker ut av vinduet, dagdrømmer om en gutt du kjenner, spiser opp snopet ditt, og sover en halvtime med hodet på pulten. Først ved lunsjtid skjønner du at det er på tide å jobbe, men blir sulten og må spise matpakka di. Det går en time, og du får skikkelig dårlig tid. Du skriver som en galning, og hver gang læreren minner om én time mindre igjen synes du bare det har gått et kvarter. Når tida er ute fortsetter du å skrive til noen river arket ut av hendene på deg, og ender med å levere kladden.

Snowglaced apples

Dette er vel ikke historien om alles liv, men jeg tror det er historien om mitt. Jeg blir stadig mer sikker: Det er kladden jeg leverer.

Snowglaced apples

Ihvertfall idag. For da jeg kom hjem kveld, fra en tredagers tur til et vakkert sted, og det viste seg at jeg var trukket ut til Tordenbloggen igjen, denne gangen mot en god venn som jeg selv har fått til å blogge, da må jeg bare skrive en post ikveld selv om jeg er trøtt, og selv om det bare blir en kladd. Ikke bare for å be dere stemme på meg, men for å si litt om Tomas og Spill levende. Det fine med den bloggen er at den begynte som noe, har fortsatt som noe annet, og sikkert ikke er ferdig med å endre seg ennå. For ett år siden satt Tomas og jeg på kafé, og jeg fortalte ham om blogging. Hvorfor prøver du ikke selv? spurte jeg. Åh nei, han var skeptisk. Hva skulle en slik blogg handle om? Hva du vil, svarte jeg. Det du ellers ikke får sagt, det du vil finne ut av, eller gi til verden. Hva jeg vil? gjentok Tomas og så ut som han tenkte seg om. Ei knapp uke seinere begynte han å blogge. I starten planla han at det skulle handle om rollespill, som er lidenskapen hans. Men snart oppdaget han, som mange av oss, at bloggen tar sin egen retning. Plutselig skrev han om helt andre ting enn planlagt, om familieliv og hverdagstanker, han tegnet et eget univers av fantasifigurer og laget fantasihoroskop. Kort sagt, det tok av. Og dette er det fineste med blogging, synes jeg. At du ikke trenger å følge planer. At bloggen er ei fri kladdebok.

Apple with elephant shadow

Men når dette er sagt: Du må gjerne stemme på meg. Heller ikke min blogg er blitt slik jeg planla for halvannet år siden. Jeg hadde tenkt å skrive en poetisk dagboksblogg, men oppdaget snart at jeg likte bedre å skrive om noe utenfor meg selv, og ikke på en for direkte måte. Så prøvde jeg foto, og seinere film, og skjønte at jeg ikke ville begrense meg til ord. Dermed har det blitt til at jeg heller smugler det personlige stoffet inn i bilder og tekst om kunst, litteratur, film, konserter, reiser, natur. (I den forbindelse, på eplet ovenfor: Ser du også skyggen av en elefant?) Hvis du liker det jeg gjør, kan du stemme på Bharfot her. (Hvis du liker Spill levende bedre, stem på Tomas.)

Winter sun on lake

Bildene er fra det fine stedet jeg besøkte, Tinn i Telemark. Her er epletrærne små og knudrete, med mose på barken, og fruktene blir helst spist av fugler (om dagen) og rådyr (om natta). Dette treet fant jeg i en hage i ei fjellside over Tinnsjøen. Det er Norge i rødt hvitt og blått, epleversjonen.

Snowglaced apples

Vind og vinger (Telemark) 23. mars 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Natur.
Tags: , , , , , , , , , ,
21 comments

Jeg får ikke tenkt tankene mine de neste dagene heller. På vidda blåser de rett gjennom hodet, uansett hvor tett jeg snører hetta på anorakken, og inne i hytta steker de på vedovnen eller tørker i gamle tegneseriealbum.

vind-skavler.jpg

Vinden uler, men det er rart hvordan de beste bildene sjelden blir tatt i finvær. Er du pysete kan de til og med tas gjennom hyttevinduet.

lysrand-fjell-vind.jpg

På hovda vi ser fra kjøkkenet skinner sola samtidig som det føyker, slik at lyset samler seg i et gyllent bånd langs den slake konturen.

lysrand-fjell-vind-close.jpg

Men vi går turer også. Nede i lia er det nesten vindstille, og du kan fortsatt se rypesporene fra morgenbeitinga i fjellbjørkeskogen.

rypespor-diagonal.jpg

Sporlinja går i sikksakk, gjerne fire-fem striper parallellt, og det er slepespor ved siden av de nøyaktige fotavtrykkene. Jeg lurer på om slepinga kommer fra vingene eller de dunete fjærsokkene til rypa?

rypespor-vinge-m-busk.jpg

Her kan du ihvertfall se hva som skjer når den lander. Den setter ned én fot etter den andre i snøen, men har fortsatt vingene utspredt. Én vinge stryker fem fjær mot puddersnøen på ene sida av sporet, motsatt side får et liknende strøk av den andre vingen, det hele gjentar seg under neste skritt, før den rekker å samle vingene langs kroppen.

rypespor-vinge-semiclose.jpg

Jeg elsker presisjonen i disse sporene. Først skjønte jeg ikke hva de kunne være, stripene var så lette og smale at jeg tok dem for merker av klør. Men hva slags dyr ville laget skrapemønster med klørne mens det gikk?

rypespor-vinge-close.jpg

Hvis du vil studere hvordan rypa lager spor, og se den beite, kikk på denne franske amatørvideoen fra det svenske Lappland. Her ser du godt de dunete beina, mot slutten av filmen når den klatrer opp på kvisten. Det ser ut som om sokkene eller tærne lager slepesporet i snøen.

I Norge finnes det to rypearter, fjellrype og lirype, men jeg veit ikke hvordan du ser forskjell på dem. En morsom ting er at de graver seg ned for å sove, ligger i ei grop og er usynlige på snøhuletur, et snøfall er bare bonus, det er både varmere og relativt trygt, selv om reven veit om taktikken.

graner-blue-shadows.jpg

Når du går i lia kan du iblant se disse gropene, gjerne ved rota på en busk eller et lite tre. Er det ei bjørk ser jeg for meg at rypa står opp neste morgen, rister av seg snøen og beiter maten av taket.

ski-blue-shadows.jpg

Les også de forrige påskepostene mine fra Telemark:
1. Fjelltanker (langfredag)
2. Gaustayama (påskeaften)

Gaustayama (Telemark) 22. mars 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Natur.
Tags: , , , , ,
19 comments

Dette landskapet har en spesialitet: Gaustatoppen er synlig nesten overalt. Du klatrer opp på en høyde, nærmer deg kanten av et fjellplatå, kikker ut mellom greinene på et tre, og der ligger den, majestetisk og hvit, med loddrette kløfter og en krateraktig skål, som en død vulkan.

gaustapanorama-fra-slepa.jpg

Turkameraten min er fascinert av Japan, og sier den minner ham om Fujiyama. Seinere kaller han den Gaustayama, Telemarks hellige fjell.

gaustatoppen-busk-close.jpg

Gaustatoppen strekker seg 1883 m.o.h og ligger rett ovenfor industristedet Rjukan i Tinn kommune. Den er Telemarks høyeste fjell, og fra toppen har du kanskje den mest vidstrakte utsikten i landet. Under ideelle forhold ser du et område på 60 000 kvm, dvs en sjettedel av fastlands-Norge.

gaustapanorama-skalnatten.jpg

Ovenfor ser du Tinnsjøen som en dyp trekant til venstre, og Gaustatoppen som en høy kjegle til høyre. Kløfta i forgrunnen heter Tessungdalen, og vi befinner oss helt øst på Hardangervidda, et par snaue mil fra Numedal.

gaustatoppen-m-stabbur.jpg

Dette er mine forfedres land, her representert ved ei løe fra 1700-tallet. Vi sitter på onkels og tantes hytteveranda med tekopp og nistemat, fordi det blåste for mye til å ta seg en rast lenger oppe i fjellet.

flystripe-snow.jpg

Men vi var der, altså. Jeg har bildebevis. Som jeg holdt på å fryse fingrene av meg for å skaffe.

gaustatoppen-foran-skispor.jpg

Og Gaustatoppen ser du like godt fra hytta vår.

gul-gausta-kveld.jpg

Fjelltanker (Telemark) 21. mars 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Natur, Stemninger.
Tags: , , , , , , , ,
21 comments

Noen ganger har jeg så mange tanker i hodet at jeg frykter jeg aldri får tenkt dem ferdig. Dette er hva jeg tenker på veien til fjellet, i bussen med vindu fra midje til tak, mens jeg lener meg bakover og ser opp i himmelen, mot toppen av åsene, når vi legger det flate bak oss og ruller oppover dalene.

bratt-der-vi-klatrer.jpg

Det er bratt der vi går noen timer seinere, til fots i scootersporet, fordi det er for ulendt til å klatre på ski. Fjellvåken seiler over oss, på langs gjennom lia, vi bøyer nakken og følger den svarte rovfuglsiluetten: de runde fjærbuene langs spissen av vingene, de hvite feltene på undersida.

skygger-diagonal-gran.jpg

Ettermiddag og skyggene blir lange, blå. Greinene strekker seg langs bakken, som om trærne speiler seg i snø.

skog-skygger-panorama.jpg

Snart ser vi fjellene på motsatt side av dalen, den korte luftlinja, langsomt stigende, vi klatrer dem opp i øyenhøyde.

vestsida-skygger-close.jpg

Det er spor i snøen etter hare og rev. En rest av nærvær, aldri rette linjer.

spor-mot-skogbryn.jpg

Det finnes en ensomhet i skogens spor.

spor-striper-diagonal.jpg

Men så er vi oppe, og skrittene blir lettere.

fjellskog-soppsky-striper.jpg

Skyggene flyter som smale striper over myrdragene.

striper-snow.jpg

Det blå og hvite, på snøen og himmelen.

fjellbjork-skygger-himmel.jpg

Jeg har planlagt å tenke underveis mens jeg går. Men i skogen er sporene og skyggene alt jeg tenker på.

sol-spor-skygger.jpg