jump to navigation

Hybridfilm i P2 Kulturhuset (min radiodebut) 13. desember 2014

Posted by Oda in Intervju, Kulturtips, Radio, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , ,
2 comments

Hei, nå har jeg vært på radio for første gang, og snakket om hybridfilm i P2-programmet Kulturhuset. Det skjedde i forgårs, torsdag 11. desember. Du kan høre innslaget her (fram til 9. juni 2015).

Det er en samtale mellom programleder Siss Vik, filmregissørene Erik Poppe og Karoline Frogner, og meg i egenskap av filmskribent. Jeg forteller hva som er fint med at dokumentar- og fiksjonsfilm påvirker hverandre, blant annet i Hanne Myrens Elsk meg, Anna Odells Återträffen, Joshua Oppenheimers The Act of Killing (og hans nye film The Look of Silence, som får norsk premiere under Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar), og ikke minst i Anders Østergaards ferske film 1989 (den kortere TV-versjonen kunne ei stund ses på NRKs nett-tv, men er dessverre ikke lenger tilgjengelig), hvor kjente politikere fra tida rundt Murens fall framstår kryssklipt og dubbet til semi-fiktive samtaler.

Alle disse regissørene har jeg intervjuet for Rushprint. Mitt siste intervju med Joshua Oppenheimer kan du lese i årets julenummer, Anna Odell sto i juni-nummeret og Hanne Myren i februar-nummeret vårt, begge 2014. (Eventuelt kan jeg legge dem ut her senere, hvis noen er interessert i å lese?) De øvrige to intervjuene kan leses under følgende lenker:

Anders Østergaard: – Det vi gjør er da helt normalt! (9. desember 2014)

Østergaard-artikkel 2

Joshua Oppenheimer (om den Oscar-nominerte The Act of Killing): En makaber dans med djevelen (27. november 2013)

Oppenheimer-artikkel

Nylig tilbrakte jeg dessuten to uker på IDFA i Amsterdam, verdens største dokumentarfestival. Oppsummeringen min derfra kan du lese her: Hva vet dokumentarfilmen som vi ikke vet? (7. desember 2014).

IDFA-artikkel

Advertisements

Kulturkritisk, skamløs og folkelig (Kortfilmfestivalen 2014) 26. juni 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

De siste par ukene har jeg jobbet med Kortfilmfestivalen, som gikk av stabelen i Grimstad 12.-17. juni. Blant annet var jeg programleder i Grimstad for det norske kortfilmprogrammet, sammen med Kalle Løchen som tidligere har vært kortfilmkonsulent i NFI. Vi hadde ansvaret for 51 filmer, noe som betydde at vi satt på scenen et par-tre timer pr dag og intervjuet filmskapere, i tillegg til å introdusere hver film før visningen inne i salen.

Jeg og Kalle Løchen med papirbart i sceneteltet. Foto: Morten Espeland / Kortfilmfestivalen.

Jeg og Kalle Løchen med papirbart i sceneteltet. Foto: Morten Espeland / Kortfilmfestivalen.

Slik så det ut når vi intervjuet, her med regissørene Aslaug Vaa og Anders Øvergaard, som hadde lagd en film om småjenter i Telemark som lærer å kvede hos legendariske Agnes Buen Garnås i Bø:

Fra venstre: Oda Bhar, Aslaug Vaa, Anders Øvergaard og Kalle Løchen. Foto: Morten Espeland / Kortfilmfestivalen.

Fra venstre: Oda Bhar, Aslaug Vaa, Anders Øvergaard og Kalle Løchen. Foto: Morten Espeland / Kortfilmfestivalen.

Noen av intervjuene ble teipet og blir lagt ut på Kortfilmfestivalens Vimeo-side, blant annet denne litt rølpete samtalen en sein kveld med regissørene Even Benestad og August B. Hanssen, om deres beryktede stemningsdokumentar CLUB 7, som handler om den legendariske klubben i Oslo på 1960/70-tallet.

Filmen CLUB 7 kan ses i sin helhet på NRKs nett-tv fram til 22. juli. Den er 25 minutter lang. Her er en teaser:

I Grimstad var jeg også debattleder for en oppfølger til Kritikersalongen som jeg ledet på Atelier Nord i Oslo ifjor høst (referat her), om skjæringsfeltet mellom videokunst og eksperimentell film som mange kunstnere og filmskapere for tida jobber i. Også denne debatten ble filmet og kan ses nedenfor; dessverre er lyden blitt litt svak selv om vi brukte mikrofon, så det er lurt å skru opp til maks.

Etter festivalen har jeg også skrevet en oppsummeringsartikkel for Rushprint, hvor jeg prøver å skille ut noen trender i årets norske  kortfilmprogram. Artikkelen kan leses på Rushprint-weben, hvor det også ligger trailere og bilder fra flere filmer. Klikk på overskriften for å komme til artikkelen:

Kortfilmfestivalen 2014: Kulturkritisk, skamløs og folkelig

Hvorfor er det spennende med skam, hva er eklest av mannlig og kvinnelig seksualitet, og smaker kulturkritikk alltid bedre pakket inn i humor? Oda Bhar gir deg trender fra årets Kortfilmfestival.

 

Eurodok, Minimalen og Fotokunstprisen 2014 22. mars 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Kunst, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
1 comment so far

De siste to ukene har jeg vært veldig travel, med én tur til Trondheim for å sitte i jury på kortfilmfestivalen Minimalen, og et juryoppdrag i Oslo, hvor jeg var med på å dele ut Fotokunstprisen 2014 (som er på hele 100.000 kroner), i tillegg til at jeg har begynt et vikariat som redaksjonssjef i Rushprint (varer fram til sommeren). Alt dette har jeg selvsagt også skrevet om, noe som betyr at jeg allerede er i ferd med å bryte årets nyttårsforsett om å legge ut lenker til at jeg skriver her på bloggen. Derfor et lite sammendrag nå.

Fra filmen «Sepideh – Reaching for the Stars» som er regissert av danske Berit Madsen og handler om ei iransk jente som kikker på stjerner og vil bli astronom – eller helst astronaut.

Fra filmen «Sepideh – Reaching for the Stars» som er regissert av danske Berit Madsen og handler om ei iransk jente som kikker på stjerner og vil bli astronom – eller helst astronaut.

Lenken som haster mest er mine anbefalinger til Eurodok, dokumentarfestivalen som finner sted i Oslo denne helgen. Tipsene kan sikkert vært til nytte senere også, særlig for dere som leter etter gode dokumentarer på TV og nett, men for å være sikker på å få sett disse er det lureste altså å kaste seg avgårde til Filmens Hus idag og imorgen. Lenke og ingress på artikkelen min hos Rushprint:

Eurodok 2014: Jenter som kikker på stjerner og andre anbefalinger

Årets Eurodok-festival er i gang på Cinemateket, med nærmere 30 filmer fra fjern og nær. Oda Bhar gir deg noen trender og anbefalinger, med blant annet norske ballettgutter, burmesiske sjønomader, filminnspilling i Afghanistan og iranske jenter som kikker på stjerner.

Her er programmet, og en liten trailer festivalen har satt sammen:

Forrige uke tilbrakte jeg altså på kortfilmfestivalen Minimalen i Trondheim, hvor jeg satt i den nordiske juryen sammen med Roger Sellberg fra Sverige (filmregissør og lærer ved Den norske filmskolen på Lillehammer) og Artsvi Bakhchinyan fra Armenina (filmhistorier, kritiker og forfatter av flere bøker om film). Vi fikk velge ut hele fem priser, i tillegg til tre hederlige omtaler, og hadde mange utrolig hyggelige filmsamtaler underveis.

Artavazd Pelesjan flankert av sin kone Aida Galstyan og tolken Julia Zazhigiova. Til venstre regissørens landsmann Artsvi Bakhchinyan, som satt i festivalens nordiske jury sammen med meg. Foto: Oda Bhar.

Artavazd Pelesjan flankert av sin kone Aida Galstyan og tolken Julia Zazhigiova. Til venstre regissørens landsmann Artsvi Bakhchinyan, som satt i festivalens nordiske jury sammen med meg. Foto: Oda Bhar.

Etterpå skrev jeg en artikkel i Rushprint med prisene og begrunnelsene våre, samt litt bakgrunn om vinnerne. Det ble også plass til et avsnitt om hovedgjesten på festivalen, den legendariske armensk-sovjetiske filmskaperen Artavazd Pelesjan (f. 1938) som i Frankrike og Russland er like berømt Tarkovskij og Eisenstein. Han var en ganske fryktinngytende fyr, men kona hans var superhyggelig. Lenke og ingress:

Minimalen 2014: Armensk regissørlegende og nordiske vinnere

Kortfilmfestivalen Minimalen ble i år arrangert for 26. gang, og markerte seg med et solid og variert program. Hovedgjest i år var den armenske legenden Artavazd Pelesjan, som i Frankrike er like berømt som Tarkovskij og Eisenstein. Rushprint gir deg stemning, kontekst og prisvinnere.

Sist men ikke minst har jeg denne uka vært med på å dele ut Fotokunstprisen, en pris som hvert år går til et verk på den tradisjonsrike Vårutstillingen i Fotogalleriet. Foruten meg besto juryen av bildekunstner Maren Juel Kristensen (juryleder) og Stina Högkvist (kurator ved Museet for samtidskunst). Fotokunstprisen gikk i år til Ole Hagen (f. 1967) som bor i London og arbeider med video, skulptur, tegning og performance.

Glad vinner av Fotokunstprisen 2014 ble Ole Hagen. Foto: Oda Bhar.

Glad vinner av Fotokunstprisen 2014 ble Ole Hagen. Foto: Oda Bhar.

Hos Rushprint skrev jeg en liten artikkel om vinnerfilmen, med juryens begrunnelse og et lite sitat fra Ole Hagens egen tekst i katalogen.

Fotokunstprisen til kortfilm

Ikveld ble Fotokunstprisen delt ut på Fotogalleriet i Oslo. Prisen er på 100.000 kroner og gikk i år til en kortfilm av Ole Hagen. Filmen Universets opprinnelse er en leken blanding av dokketeater, live action og bevegelig skulptur, filmet i én eneste tagning på seks minutter.

Nedenfor kan du se filmen i sin helhet:

Materiell romantikk (Sverre Bjertnes) 23. februar 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Sverre Bjertnes utforsker kjærlighet, vitenskap og materialisme i en slående gigantutstilling på Stenersenmuseet.

KUNSTUTSTILLINGER

Sverre Bjertnes:

«Nervous Fluids»
Stenersenmuseet
Til 30. mars

«Cold Reading»
Galleri K
Til 9. februar

Sverre Bjertnes (f. 1976) er en av disse kunstnerne som blander privatliv og kunst, på en skamløs og rørende måte som gjør den personlige biografien hans interessant. Vi kan følge inspirasjonen fra tenåringstida hos Odd Nerdrum, til det ambivalente vennskapet med Bjarne Melgaard, ekteskapet med Unni Askeland og dagens kjæresteforhold til den unge alveaktige sangeren og skuespilleren Hanna Maria Grønneberg. Dynamikken ender ofte et sted mellom romantikk og kynisme, utført med en udiskutabelt teknisk ferdighet og visuell teft det er lett å glede seg over – selv når sansene nærmer seg overbelastning.

Sverre Bjertnes blant bildene sine av kjæresten Hanna Maria Grønneberg. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Sverre Bjertnes blant bildene sine av kjæresten Hanna Maria Grønneberg. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Om Stenersenmuseet var forberedt på mangfoldet av gjenstander som nærmest sprenger i mellometasjen og den store trappehallen er uvisst. På den annen side er det kanskje en slik vitamininnsprøytning det nedprioriterte museet trenger, etter de siste årenes indre turbulens og glidning innover i Munch-museets skygge. Bjertnes tar for seg kunstnerrollens behov for å søke originalitet, og kretser omkring temaer like evige som kunsten: Kjærlighet, vitenskap og materialisme. Mellom disse går det usynlige tråder: Den elskede som objekt, tingene som religion, og evolusjonens fysiske grunnlag.

Trappehallen på Stenersenmuseet er blitt til et mylder av gjenstander. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Trappehallen på Stenersenmuseet er blitt til et mylder av gjenstander. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Opprinnelig kommer Bjertnes fra Trondheim, men pendler idag mellom Fredrikstad, Oslo og New York. Sin første separatutstilling hadde han i Bjarne Melgaards Oslo-galleri, fortsatt som klassisk figurativ maler, før han for vel ti år siden begynte å utforske en mer konseptuell tilnærming. Samtidig ble han tilknyttet Galleri K, som for øyeblikket viser en mindre utstilling med ham. Også denne kan være verdt å få med seg, siden maleri er mer vektlagt i Galleri K, og utstillingen framstår mer rolig og kontemplativ enn Stenersenutstillingen.

Et viktig element både på Stenersenmuseet og i Galleri K er denne typen stående froskefigur. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Et viktig element både på Stenersenmuseet og i Galleri K er denne typen stående froskefigur. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

De siste årene har Bjertnes samarbeidet mye med Bjarne Melgaard, og de to har stilt ut sammen både i Oslo og New York. I 2011 havnet duoutstillingen deres på New York Times’ liste over årets beste, og den norske oppfølgeren i Galleri K og Rod Bianco vakte lokal ros. Det spesielle var at de hadde skriblet på hverandres tegninger, et konsept som minner om Warhol/Basquiat-samarbeidet på 1980-tallet. Eksempler finnes også på Stenersenmuseet, og kontrasten mellom uttrykkene er alltid stor: Røff ekspresjonisme vs. sirlig figurasjon, kynisk homosex vs. heterofil romantikk.

Evolusjonstemaet bringer fram ukjente skapninger som kanskje kunne ha eksistert, om historien var annerledes? Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Evolusjonstemaet bringer fram ukjente skapninger som kanskje kunne ha eksistert, om historien var annerledes? Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Tittelen på Stenersenutstillingen er hentet fra den før-darwinistiske evolusjonsteoretikeren Jean-Baptiste Lamarck, som tilskrev alle organismer en iboende «nervøs væske», foranderlig gjennom livsløpet og i stand til å overføre tilegnede egenskaber til neste generasjon. At ikke-arvede egenskaper kan arves har en viss støtte i moderne genetisk forskning, men Lamarcks teorier må regnes som kvasivitenskaplige. Både Stenersenmuseet og Galleri K viser verker fra serien «Nervous fluids», hvor motivene er dyr som kunne ha stammet fra en alternativ evolusjon. Skrekkøgler og froskeprinser er skåret ut i mahogny av tempelkunstnere på Sri Lanka, relativt fritt etter tilsendte skisser.

Det samme gjelder menneskefigurene, som ender med ansiktstrekk mellom det europeisk og asiatiske selv når forelegget var Bjertnes’ egne selvportretter. Figurene vekker ikke bare tanker om kulturoversettelse, slik kunstneren ønsker, men minner om eksotisme og kolonialisme. Også regnskogtreet vekker ubehag, for selv om det angivelig er statsautorisert, hvem vet hva som er nedfallstrær i et land fullt av korrupsjon?

I noen av treskulpturene som er skåret ut på Sri Lanka har kunstneren fått halvveis asiatiske trekk. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

I noen av treskulpturene som er skåret ut på Sri Lanka har kunstneren fått halvveis asiatiske trekk. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Kvinnelig akt settes også under lupen, eller snarere kjæler Bjertnes ved sin forlovedes rødhårete vakre gestalt, mest iøynefallende som prerafaelittisk Ofelia eller Bonnard-aktig flytende akt i et badekar. Uttrykket vipper farlig nær kitsch, noe kunstneren sikkert er klar over. Er vi velvillige kan det fungere som kommentar til kunsthistoriens objektifisering av kvinnen, dagens retusjerte reklamefotografier, eller umuligheten av å yte en elsket person rettferdighet som bilde. Tross åpenbare innslag av publikumsfrieri virker utforskningen oftest oppriktig. Kombinasjonen av høy- og lavkultur kan både være utstillingens styrke og svakhet, som i kunst/musikkfilmen «De ensomme ting», hvor en kryptisk samtale mellom Bjertnes’ muse og skuespiller Gard Eidsvold avsluttes med et dikt av Herman Wildenvey, tonesatt av Hanna Marias far, den tidligere CC Cowboys-vokalisten Magnus Grønneberg. Teksten gir en romantisk-syrlig bismak til den semireligiøse materialismen i vårt moderne samfunn, som heller ikke denne utstillingen er tenkbar uten.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen mandag 27. januar 2014.

Slakt og ros til kortfilm (Grimstad) 25. juni 2012

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , ,
2 comments

Er norske filmskapere mindre skeptiske til voiceover enn før? Tar naturen over for samlivsproblemene i norsk kortfilm? Hva var den beste og verste filmen i Grimstad i år? Etter et taus og diplomatisk uke fordi jeg satt i Kritikerjuryen får du nå vite hva jeg helt oppriktig mente – inkludert filmklipp og saftig slakt. Oppsummeringsartikkelen min fra årets Kortfilmfestival kan du lese hos Rushprint: Grimstad 2012: Blod, gørr og voiceover.

Jeg i Grimstad med det ferskeste nummeret av Rushprint, som bl.a. inneholder en kortfilmspesial. (Foto: Carsten Aniksdal)

Hemmeligheten (Filmkyss) 29. januar 2010

Posted by Oda in Filmkyss - en kinoroman, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , , , , ,
31 comments

Jeg visste det da jeg reiste til Tromsø. Jeg visste det på flyet, i gatene og kinosalene. Jeg visste det på kafé med nettvenner, på pressefesten med kollegene, på sushirestaurant med Sylvi som jeg bodde hos hele uka. Jeg tenkte stadig på det, men kunne ikke nevne det for noen. Det var snakk om en konkurranse, et resultat som skulle offentliggjøres til en viss tid, ikke før den nest siste dagen på festivalen. Fram til da var alt superhemmelig. Jeg hadde bare fortalt det til tre personer: kjæresten min, moren min, og redaktøren som sendte meg til TIFF. Han måtte få vite hvorfor jeg leverte mindre enn planlagt, fordi jeg måtte delta på hemmelige forlagsmøter, og lørdagen ville forsvinne i kunngjøring og feiring.

Tromsø Swingklubb

Tromsø Swingklubb under åpningsseremonien på TIFF. Foto: Oda Bhar

De første dagene var jeg intensivt tilstede på TIFF, tok bilder på åpningen, skrev referat og filmomtaler, så hele retrospektiven til den franske regissøren Claire Denis. Jeg intervjuet henne torsdag, ventet om morgenen i baren som stakk ut over vannet fra festivalhotellet, med utsikt til tåka i Tromsøsundet. Båtene gled forbi som store skygger, såvidt synlige, bare til å ane, mens sola prøvde å kjempe seg gjennom til dem. Jeg var oppspilt, men ikke direkte nervøs, som vanlig foran et intervju. Jeg fulgte båtene med øynene mens jeg tenkte over livet mitt, tenkte over om det nå trer fram, blir synlig slik jeg vil, ikke bare glir forbi som en kontur og forsvinner i tåka.

Foggy harbour

Utsikt fra Skibsbroen bar i Ishavshotellet, like etter at jeg har intervjuet Claire Denis. Som du ser vant sol over tåke til slutt. Foto: Oda Bhar

Claire Denis var skummel, skarp, energisk og fantastisk. Jeg hadde researchet som en gal, og jeg tror hun merket hvor gjerne jeg ville, for en gang jeg surret med to av filmtitlene, og mumlet beklager, tror kanskje jeg har sett filmene for tett på hverandre, så ristet hun kjapt på hodet: No, no, don’t worry. Det var noe helt annet enn jeg så på scenen neste dag, da hun tok hvert upresise ord fra intervjueren i verste mening, og svarte på den bortvendte, bryske måten som er typisk for en fransk madame, en som er vant til å få det som hun vil, har skapt utrolige ting og er klar over det.

Utgivelser MARGbok

Noen av MARGmedias utgivelser i 2009, som jeg fikk i gave for å se hva de driver med. Foto: Oda Bhar

Fredag kveld var det middag med forlaget. Jeg fikk hilse på de tre i juryen, og den andre prisvinneren, hun som vant førstepremien. Solfrid Sivertsen er etablert forfatter, har tolv bøker bak seg, og bor på Vestlandet. Jeg fikk vite at flere etablerte forfattere hadde sendt inn til konkurransen, og jo mer jeg hørte, jo mer ydmyk ble jeg. Det er et mellomstort forlag, bare et par år gammelt. De står bak tidsskriftene MARG og Kuiper, og har i 2009 gitt ut antologier, faktabøker, en barnebok, en roman. Romankonkurransen ble utlyst for å dra i gang den skjønnlitterære satsningen, og flere manus er kommet inn som de vil jobbe videre med. Jeg liker hvordan de snakker om den litterære ambisjonen, å satse på design, knytte til seg gode fagfolk. Det gjelder å ikke bli feiltolket som regional, marginalisert, et tema jeg kjenner igjen fra andre samtaler denne uka, også i filmmiljøet.

Tromsø bibliotek

Tromsø bibliotek, som tidligere var kino. Foto: Oda Bhar

Lørdag klokka elleve møtes vi på Aunegården, en kafé som tidligere har vært slakteri. På veggen er det gamle svarthvitt-bilder av grisekadavre og menn med store kniver. De andre spiser kake, men jeg er for nervøs. Klokka tolv bryter vi opp, og klokka halv etter er vi på plass i øverste etasje av biblioteket. Det er en fantastisk bygning med åpen glassfasade under et dramatisk bølget tak, en ombygd versjon av den gamle storkinoen i betong fra 1969, som ble ledig da kommunen åpnet nybygd kinosenter i 2005. Det er satt fram stoler foran en mikrofon, med utsikt nedover Cora Sandels gate til havet og fjellene bak. Vi sitter hver for oss i salen, for ikke å avsløre noe. Også Sylvi er dukket opp, hun skal dekke begivenheten for NRK, og jeg lurer på om hun aner noe. Det ser ut som hun stusser når hun kommer opp trappa og oppdager meg. Men ingen av oss sier noe. Vi er superdiskré.

MARG at Tromsø liberary

Øverste etasje på biblioteket like før prisutdelingen. Foto: Oda Bhar

Redaktørene går opp til mikrofonen og snakker, først den ene, så den andre. De forteller om konkurransen, hvor mange bidrag som kom inn, hvordan arbeidet forløp. Jeg smugkikker på publikum, kanskje tretti stykker, de fleste voksne damer, og et par journalister med kamera. Ordet går videre til de eksterne jurymedlemmene, som skal lese opp begrunnelsene. Først kommer Ingeborg Arvola, hun introduserer min roman som vant andre premie. Jeg har ikke hørt ordene før, og lytter oppmerksomt. Det er bedre enn jeg kunne ha håpet, de har skjønt hva jeg ville, hva jeg prøvde å få til.

Juryen om «Filmkyss – en kinoroman»:

Ung, frisk, dynamisk, sjarmerende og klok er noen ord som beskriver denne romanen. Det fins mange måter å skrive god litteratur på. Romanen Filmkyss kan kanskje kalles en av morgendagens litterære sjangere – en kinoroman, som undertittelen er. Romanen er først og fremst historiens, først og fremst Minas, men den blir også leserens. Romanen lever og puster kino, lever og puster filmtitler. Filmomtaler og kjente filmsitater stiller fortellingen åpen og inkluderende for lesere av alle slag. Leseren blir invitert inn, og det er en hyggelig fortelling leseren blir invitert inn i. Filmreferansene er et rammeverk som gir balanse til teksten, det er ikke bare et verktøy for å skape noe hipt. Som hovedperson Mina ganske tidlig i teksten sier: «nobody puts Roar in a corner» – er det rart vi ble sjarmert?!

Vi ble også glade da vi fikk vite at Filmkyss var skrevet av Oda Bhar, en debutant. Romanen, som hovedpersonen Mina, har humor, en svært god evne til å beskrive mennesker og situasjoner, og den har integritet. Den gir oss en kjærlighetshistorie, og en historie om hvordan det ser ut på innsiden av ordene når en bedrift gjennomgår modernisering, effektivisering og omstilling til den nye tiden. Det er godt å lese en roman som satser på humor, men likevel har plass til sorg. Det er godt å lese en roman som forteller en kjærlighetshistorie, men som likevel er raus nok til å plassere omstrukturering til moderne, nedbemannet morgendag, som sentral tematikk. Det er godt å lese en tekst som med lavmælt humor erter alle disipler av moteord som synergieffekter. Mina er en ung kvinne vi har lengtet etter å møte i tekster, hun gjør det ved å holde seg litt i bakgrunnen, å tenke sine egne tanker, være lavmælt, men likevel bestemt, noe som blir en etterlengtet kvalitet i en verden der alle helst burde strebe etter å vinne Idol eller delta på X-faktor.

Prisutdeling

Solfrid Siversten (1.pris) og Oda Bhar (2.pris) ved premieutdelingen i MARGboks romankonkurranse. Foto: Tor-Bjørn Adelgren.

Jeg blir kalt opp for å motta blomster og et sølvfarget diplom, samt en overdimensjonert sjekk av den typen som er laget for presseoppslag. Etterpå bemerker Sylvi at jeg så forlegen ut. Du er egentlig beskjeden, sier hun, jeg har ikke tenkt på det før. Jeg føler meg avslørt, men ikke på noen dårlig måte. Hun har rett, og jeg lurer på hvordan dette skal gå, oppmerksomheten, et fokus jeg håper på, men samtidig frykter, for heller ikke jeg streber etter å vinne Idol, på den måten likner jeg hovedpersonen i min egen roman, med juryens ord: vant til å tenke mine egne tanker, men helst i bakgrunnen.

Jury & prisvinnere

Jury og prisvinnere i MARGboks romankonkurranse. Solfrid Siversten (1.pris) og Oda Bhar (2.pris) ved premieutdelingen i MARGboks romankonkurranse. Foto: Tor-Bjørn Adelgren.

Ovenfor ser du juryen og prisvinnerne. Fra venstre: Ingeborg Arvola (jury), Solfrid Sivertsen (1. pris), Oda Bhar (2. pris), Lene E. Westerås (forlagsredaktør og jury), Leif Høghaug (jury). Flere bilder fra prisutdelingen her, og noen fra TIFF og Tromsø her. Sylvi Liljegrens versjon av uka og prisutdelingen kan du lese her, og forlagets beskrivelse av Solfrids roman ligger her.

Romanen min er antatt! 23. januar 2010

Posted by Oda in Filmkyss - en kinoroman, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , ,
39 comments

Da er det offisielt: Jeg har vunnet 2. pris i MARG forlags romankonkurranse, og debuterer i mai med Filmkyss – en kinoroman. Nyheten ble offentliggjort på Tromsø bibliotek idag lørdag 23. januar kl 13, under TIFF 2010.

Om under fem måneder kan dette være årets snakkis på byen, ifølge Streck. «Har du sett Filmkyss?» «Nei, men jeg har lest boka.»

(Tegning: Streck)

Oppdatering 25. januar: Er nettopp kommet hjem, skal blogge snart. Men inntil da kan juryens begrunnelser leses her, og Sylvi (som jeg bodde hos i Tromsø) har skrevet om og lagt ut bilder av prisutdelingen her.

Postfestival (Øya 2009, dag 1) 17. august 2009

Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
3 comments

Øyafestivalen var over i forgårs. Musikken surrer fortsatt rundt i hodet på meg. Dagen derpå ble ikke igår, for da sto jeg opp klokka åtte og gikk på jobb, men idag er det lov, jeg sov lenge og tar livet med ro. På iPoden min ligger masse nyoppdaget musikk, og ferske bilder av band, folk og detaljer. Jeg har ikke hatt hjerte til å klippe armbåndet ennå.

Armbåndet

Sol på hånda mi og vannspeilet i Middelalderparken! (Foto: Oda Bhar)

Jeg sitter hjemme på balkongen og leser den fine boka Roskilde, skrevet av Linn Strømsborg og sluppet på Gloria Flames tirsdag 11. august, noe som ble starten på Øya for meg. Boka handler om en annen festival, helt ulik Øya, men også med noe felles. Nedenfor er Flamme Forlags video fra slippefesten, arrangert som en minifestival med 3 band og Linn som leste mellom låtene. Det var Hiawata!, My Little Pony, Mackatee Racket og ikke minst Tim, bandet Linn har skrevet om mange ganger på bloggen Strekhjerte, som jeg har lest i et par år. Både bok og blogg anbefales! Sjekk også ut bloggen Kulturkrokí med Strecks tegninger fra festen.

Noen av dere har fulgt meg på Twitter under festivalen. Andre på Flickr, hvor noen bilder ble lagt ut underveis. Jeg tenkte likevel å gjøre som ifjor, legge sammen tweets og bilder her på bloggen. Kanskje mest for min egen skyld, som fotoalbum, men kanskje liker noen andre det også? Jeg begynner med Øyafestivalens første dag, onsdag 12. august. Det er mine tweets hvis ikke annet blir oppgitt, men jeg har også tatt med andres kommentarer.

Dotted foot

Dette er ikke min fot, men en annen jeg tjuvfotograferte. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 10.24): Lakker tåneglene og gjør meg klar til sandal-Øya

# Bharfot (kl 10.28): 12/8 Dagens bandtips: Pony the Pirate, Bon Iver, Vampire Weekend, Band of Horses, Firefly Effect, Ulver.

# Bharfot (kl 12.55): Men.. sandalværet mitt forsvinner?!

# Bharfot (kl 13.58): Har kjøpt banan og potetgull, og har delt øreproppene i to pga små ører. Da er spørsmålet bare: sandal eller ikke sandal?

Ikke sitt på ruinene

Ruinene får gjennomgå i Middelalderparken. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 15.49): Drikker cola ved vannet – i sandaler! Blir slapp og glad av varmen. Se noen band? Hm.

# Teresetj (kl 16.49) svarer @bharfot Se, du er glad du hørte på meg nå? Deilige sandaler i solen, a gitt!

# Bharfot (kl 23.01) svarer @teresetj Veldig glad for at hørte på deg! Det var def en sandaldag. Regnet en gang, men da satt jeg tørt i et telt og hadde pause likevel.

Barbie band aids

Hipsters bruker ikke vanlige plaster, men Barbie! (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 15.56): Burde gå til Bon Iver. Men det søte Oslobandet The Little Hands of Asphalt spiller glad sommerpop i bakgrunnen her jeg er.

The Little Hands of Asphalt

The Little Hands of Asphalt gjør thumbs up. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.10): Vokalist: Det var den koseligste låta. Nå kommer den bitreste!

The Little Hands of Asphalt

Sjur Lyseid i The Little Hands of Asphalt. (Foto: Oda Bhar)

# KarstenM (kl 16.17) svarer @bharfot Herrejemini, du må da høre Bon Iver!!

Bon Iver

Navnet Bon Iver er en amerikanisering av fransk "bon hiver", god vinter. Hovedmannen heter Justin Vernons. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.33): Bon Iver virker overraska over graden av applaus. Jeg skjønner det forsåvidt, spiller innadvendt.

Drawing Bon Iver

Streck er med, og gjør kulturkroki. Her av Bon Iver. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.55): Fin mellow stemning på Bon Iver, flower power stemning.

Worn out volunteers

Hvis noen kan skaffe meg ei frivillig-t-skjorte blir jeg veldig glad! Fargen var mye finere enn på t-skjortene du kunne kjøpe. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.36): Fargen på frivillig-tskjortene er så fin at jeg nesten ønsker jeg var frivillig.

Vampire Weekend

Vampire Weekend blander afrorytmer med rock. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 17.15): Vampire Weekend virker gladere enn jeg forventet etter å ha lyttet i stykker debutplata. Ny plate i år, hurra!

Vampire Weekend

Ezra Koenig fra New York-bandet Vampire Weekend. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 17.40): Fiiin gladtrist musikk! Har alltid likt gladtrist. Men folk kunne danset mer.

Vampire Weekend

Vampire Weekende spilte på scenen Sjøsiden. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 18.51): VELDIG sur fordi bare mulig å kjøpe kaffe og ingen te på #oya ! Smugle inn termos, noen?

# Tanketom (kl 19.05) svarer @bharfot Dersom du blir pælma ut av Øya for å ha smugla TE inn på området, har du iallfall ei god historie å fortelje seinare!

# Bharfot (kl 23.06) svarer @tanketom Hehe. Vi vurderer allerede smuglertriks for imorgen. (En går inn, en er utenfor, møtes ved gjerdet, rekker over termos.)

# Hannejahren (kl 19.07) svarer @bharfot Det er vel bare å innse at te ikke er særlig rock’n roll, for å si det sånn. ;p

Dophin tattoo

Øl og tattis er vel rocka nok, tenker jeg. Ikke te. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 23.08) svarer @hannejahren Men kaffe og kake er rocknroll da mener du? Og veganmat? Grr. Vil ha rocke-te.

# Hannejahren (kl 00.01) svarer @bharfot Mnja, ikke all kake, men rullekake er det nye rullebrettet. Kick ass sukkergreier! 😉

Skyline with audience

Heisekraner og skyskrapere reiser seg bak oss i Bjørvika. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 19.20): åj for en regnbyge! Men vi har kafételt og sofa (det regner litt gjennom taket)

Rainbow at Øya

Det regnet akkurat nok til en regnbue. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 19.55): Regnbuen står som en glorie rundt Band of Horses!

Band of Horses

Band of Horses fra Carolina spilte på Enga. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 20.30): Band of Horses ble litt sentimentalt for meg. Men Rise Against har en jævlig trøkk!

After the rain

Alt blir litt friskere med (litt!) regn. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 20.40): Noen sover utrolig nok i sofaen i teltet på Camp Indie under Firefly Effect.

Sleeping through a concert

Firefly Effect spiller piggtråd, men noen sover likevel. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 21.24): Ulver er enslags ambient fra helvete, og har stående blå lyssabler på scenen.

Ulver

Ulver er ganske mørke greier. (Foto: Oda Bhar)

# NicolaiRygh (kl 22.55): Reading the updates from #oya by @bharfot posted with @ryghsms

# Bharfot (kl 23.13) Tusen takk til @ryghsms for å ha funket prikkfritt til sms-twitring fra Øya idag!

# NicolaiRygh (kl 23.18) svarer @bharfot så flott at det har fungert!

# Bharfot (kl 23.16) Gleder meg veldig til å se bilder tatt av @urke på #oya idag!

Skyline at sunset

Skyline og kul himmel fra Gamlebyen når vi går hjem. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 00.11): … og vi presenterer: Oda på Øya! (foto)

Oda på Øya

Oda Bhar (meg!) i teltet under regnværet. (Foto: Oda Bhar)

Ny bloggpost med tweets og bilder fra Øya dag 2 følger forhåpentlig i morra. Flere av mine Flickr-bilder fra dag 1 finner du her. Noen av Strecks tegninger fra Øya dag 1 kan du se på Kulturkrokí her.

Les gjerne også de øvrige postene mine fra Øya i år:
2) Stolheis (Øya 2009, dag 2)
3) Namedropping (Øya 2009, dag 3)
4) Röyksuppe (Øya 2009, dag 4)

Panelhøne (STUDiO) 21. august 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
12 comments

I serien Bharfot-skriver-om-ting-som-ikke-passer-seg-helt er vi kommet til paneldebatter. Ikke at det er noe tabu i seg selv, men det blir nok betraktet som litt suspekt å skrive om en debatt hvor man selv satt i panelet. Men selv om noen misliker det tar jeg sjansen. This blog is all about experiment.

Jeg har aldri før sittet i noe panel. Jeg har holdt et par kurs og foredrag, men i avgrensete settinger. Denne gangen er scenen offentlig, de andre i panelet er hot shots, og jeg har tilbrakt dagen med å være så nervøs at jeg fikk hold i flere timer (kroppen slutter aldri å overraske meg). Men lampefeberen legger seg når jeg kommer til Chateau Neuf og merker at studentene som arrangerer debatten (eller «samtalen», som de håpefullt kaller den) er minst like nervøse. Det er i tillegg noe trygt over studentmiljøet, som ikke later til å ha forandret seg særlig siden jeg selv lusket rundt her i flere år (kanskje med unntak av det nye fokuset på søthet: minismykker og rosa klær, jenter som smiler voldsomt og tripper og svinger seg på tærne mens de prater, kjærlighet-på-pinne lagt ut på alle bord). Det hele virker uansett beroligende på meg, hjemmekjent og liksom velvillig. Jeg liker den litt surrete stemninga kombinert med klare blikk og en vilje til opposisjon, tåkelagt med osen av kjønnsmarked.

Arrangementet er del av studentfestivalen STUDiO. Tema er de såkalte hipstermediene, og jeg er invitert i egenskap av kulturblogger. I invitasjonen het det blant annet: «Natt&Dag er konkurs igjen. Betyr det at en epoke er over? Idag finnes et mylder av blader som forteller deg hva slags musikk du skal høre på, hvilke klubber og festivaler du skal gå på. Spirit, Plan B, Skum, Ikon, Campus, Mute, Dagbladet Fredag og Rocky er eksempler på gratis og mer kostbart lesestoff i sjangeren. Natt&Dag var starten, men har de utspilt sin rolle? Er bloggen framtidas arena for hipsterkultur? Idag kan alle gå på MySpace og YouTube og finne musikken og kulturen sjøl. Så trenger vi hipstermediene for å vite hva slags liv vi skal leve?»

Erlend Ofte Arntsen er redaktør i Ikon, ei gratisavis som sikter mot et mer åndelig innhold. Opprinnelig var den kristen, men det er den visst ikke lenger, selv om Erlend vil at noe skal stå på spill når du skriver, at du skal strekke deg mot noe ekte og «tenke i spennet mellom inderlig og patetisk», men hvorfor? Fordi «kultur er ånd». Om vi greier det er en annen sak, medgir han, det er en daglig kamp fra side til side, fra punktum til punktum.

Anne Gunn Halvorsen er redaktør i Dagbladet Fredag, men hun er også tidligere redaktør for gratisavisa Spirit. Der med blir det ikke noe av den (antakelig) planlagte kontroversen mellom Dagbladet Fredag og gratisavisene, for hun nekter å si noe negativt om dem. Tvert imot mener hun vanlige aviser og gratisaviser utfyller hverandre, ikke minst ved at gratisavisene gir unge og uerfarne skribenter muligheten til å prøve seg, og utvikle seg uten press. Hun er heller ikke med på at gratisavisene er like, eller skriver om det samme. Dette er en typisk fordom fra folk som ikke gidder å sette seg inn i saken, mener hun. «Et felt eller fagmiljø virker alltid ensartet når man ser det fra utsiden. Nyansene trer ikke fram før man går dypere inn.»

Audun Vinger er ny redaktør i Vinduet, men det er ikke derfor han sitter i panelet. Han var sentral i Natt & Dag under gratisblekkas storhetstid på 1990-tallet, og blir av mange ansett som hipsterkulturens norske gudfar. Nå henger han med ei hånd under kinnet og blikket konstant limt i bordet, spytter hvert ord ut av munnviken, og jeg tror ikke han smiler en eneste gang under samtalen. I likhet med de øvrige redaktørene vil han ikke sammenliknes med andre. Han mener at Natt & Dag var helt unik, og tenkte annerledes allerede i ansettelsespolitikken. Nyutdannete fra Journalisthøyskolen kunne stort sett bare glemme det, sier han spydig, det vi så etter var brutalt talent.

Jeg tenker på hva Vinger kan legge i dette begrepet. Utfra tonen i gamle Natt&Dag vil jeg tippe: Kjennskap, vennskap… og ondskap. Jeg husker godt skribentene, hvorav mange idag holder til på nettsida Smuglesning. Selv har jeg aldri likt den biten av undergrunnsstilen som går ut på å drite ut andre, kutte hoder, være bitende sarkastisk. Jeg har tenkt at dritt avler dritt, og når jeg ser Vinger her blir jeg enda sikrere. Den såkalt ironiske generasjonen, som ble stadig spydigere utover nittitallet, har overtatt mektige posisjoner i kulturlivet, men uten å bli mindre gretne. Snarere har snerten spydighet gått over i smaløyd bitterhet. Hvorfor? Suksessen har jo kommet, ihvertfall til Vinger. Kanskje på tide å se med større velvilje på omgivelsene? Men en stil er vel en stil, og hvorfor endre på noe som funker. Skjønt jeg tror nok den negative stilen kan ete seg innover personligheten din som et kjøttetende virus, og etterlate deg tørrsugd som en sprukken kvist.

På Neuf blir det aldri debatt, og knapt noen samtale. Temaet kretser rundt hva som er hipt, og hvem som definerer det, noe jeg på forhånd har sagt fra om at ikke er mitt felt. Så hva snakker jeg om? Det jeg planla på forhånd. Bloggens sterke og svake sider i kulturdekninga. Hvordan bloggere har mye frihet, men ingen status. At potensialet vårt ligger i det personlige, å kunne publisere raskt og usensurert, og dialogen med leserne. Jeg sier at det finnes en geriljafordel ved blogging, som ruster oss til uavhengig kritikk og observasjon. Om ikke alle blogger er grasrotas stemmer, så kan vi bidra med undergrunnsperspektiv. Der journalisten sneier toppene og skriver utenfra og ovenfra, kan vi skrive innenfra og nedenfra, med personlig engasjement. Jeg liker tanken på at ingen kan vite om en blogger var tilstede – før de seinere googler seg selv og havner på en blogg. Og folk googler seg selv hele tida. Særlig når noe spesielt har skjedd, som en bokutgivelse, konsert eller debatt. Tro meg, jeg får jevnlig treff på hvert eneste navn jeg har skrevet om, spesielt de ukjente, som få andre har skrevet om. Flere ganger har jeg også, direkte eller ad omveier, fått høre den aktuelle personens mening om innlegget. Du kan fint delta i samfunnsdebatten fra en blogg, selv om du gjør det mindre høylydt enn fra en avis.

Jeg nevner også de mange dyktige pennene i bloggosfæren. Folk som både kan skrive, og har greie på det de skriver om. «Og,» spør ordstyrer Kristian Meisingset, «synes du mainstream media er flinke til å plukke dere opp?» Jeg svarer nei, men Audun Vinger bryter inn. «At vi skulle overse bloggere? For noe tull. De fleste aviser leter etter talenter på blogg. Ta Dagens Næringsliv. De har nettopp ansatt en fotoblogger, noe jeg for min del tror er framtida – bilder. Jeg så noen hun tok av joggeskoene sine, og de var fine, hun er flink.»

Så hvor tror mainstream media at bloggernes potensiale ligger? Anser de, ifølge Vinger, at vi kan bidra til seriøs kulturdekning? I rest my case.

Tegningene er som vanlig laget av Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.