jump to navigation

Munch og naturens raritet (Munchmuseet) 9. mai 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Når bildene til Edvard Munch møter de naturhistoriske samlingene på Tøyen står to av vår tids populærkulturelle ikoner fram som fetter og kusine – maleriet «Skrik» og fossilet «Ida».

KUNSTUTSTILLING

Edvard Munch
«Gjennom naturen»
Munchmuseet og Naturhistorisk museum
med Botanisk hage
26. april 2014 – 4. januar 2015

Hva var Munchs forhold til natur? Dette er merkelig nok ikke grunnspørsmålet i den nye samarbeidsutstillingen mellom Munchmuseet og Naturhistorisk museum, som begynner i Munchmuseet og fortsetter tvers over gata ut i Botanisk hage. Det er valgt en tilnærming hvor både Munch og naturen benyttes som rekvisitter i en totalinstallasjon, beslektet med konseptkunstens integrering av readymades og manglende ærbødighet for enkeltverker. Resultatet er blitt en utstilling som bare vagt evner å forene de to innfallsvinklene, og ender som et raritetskabinett av fossiler, stein og utstoppede dyr, med Munchs malerier som et blekt og fortumlet innslag i det hele.

Utstoppede dyr stjeler showet fra Munchs malerier. Foto: Fredrik Bjerknes (Dagsavisen)

Utstoppede dyr stjeler showet fra Munchs malerier på utstillingen «Gjennom naturen» i Munchmuseet. Foto: Fredrik Bjerknes (Dagsavisen)

Effekten kan minne om Matias Faldbakkens stunt for et par år siden, da han brukte verker av to av norsk kunsthistories største bildekunstnerne, Gustav Vigeland og Arnold Haukeland, som råmateriale i sin egen utstilling. Blant annet satte han Vigelands skulptur «Ung pike med hendene foran munnen» på hodet og fylte den med vodka. Dengang skrev kunstanmelder Lars Elton i VG at det på tross av at Faldbakken ikke hadde «lagd» noe som helst i lokalene ble en åpenbar Faldbakken-utstilling, ikke en Haukeland- og Vigeland-utstilling. Noe liknende skjer nå i Munchmuseet: Den naturvitenskapelige innramningen blir for slående til at dette kjennes som en Munch-utstilling.

Når botanikere ser på Munch viser det seg at han ikke bare var en ekspresjonist, men også en nøyaktig observatør av naturen omkring seg. I dette bildet ser vi kulturpersoner gjerne en vakker kvinne under et tre, mens en botaniker ser at treet er midt under pollinering: De rosa blomstene er befruktet, de hvite ennå ikke. Edvard Munch: «Under kastanjetreet» (1937).

Når botanikere ser på Munch viser det seg at han ikke bare var en ekspresjonist, men også en nøyaktig observatør av naturen omkring seg. I dette bildet ser vi kulturpersoner gjerne en vakker kvinne under et tre, mens en botaniker ser at treet er midt under pollinering: De rosa blomstene er befruktet, de hvite ennå ikke. Edvard Munch: «Under kastanjetreet» (1937).

Dermed ikke sagt at «Gjennom naturen» mangler underholdningsverdi. Det minner om å legge kultur og idrett under samme departement: Et møte kan i beste fall skje på den minst spesialiserte delen av hvert felt, noe som kanskje fremmer det folkelige og brede, uten at vi bør regne med synergieffekter. Det er godt mulig at utstillingen vil treffe publikum og få de finkulturelle til å sette kaffen i halsen, noe som knapt er en dårlig kombinasjon.

Monter med eksempler på Munchs tegning og tegneredskaper. Foto: Oda Bhar.

Eksempler på Munchs tegning og tegneredskaper. Foto: Oda Bhar.

Selv ønsker jeg virkelig å like dette, siden det fortjener honnør at to så ulike kunnskaps-institusjoner vil forene krefter. Det er unektelig morsomt når mineraltypene i Munchs malefarger danderes så vakkert i montrene at de selv likner kunstgjenstander, og tvinger fram tanker om hvor mye av det kunstmagiske som ligger i gallerikonteksten, ikke i verkene selv.

Monter som viser prosessen bak fargen karminrød, hvor basisen er en spesiell type lus fra Mexico, først brukt av aztekerne. Idag går det an å produsere en liknende farge syntetisk, men karminrødt brukes fortsatt blant annet i kosmetikk. Foto: Oda Bhar.

Monter som viser prosessen bak fargen karminrød, hvor basisen er en spesiell type lus fra Mexico, først brukt av aztekerne. Idag går det an å produsere en liknende farge syntetisk, men karminrødt brukes fortsatt blant annet i kosmetikk. Foto: Oda Bhar.

Problemet er at den kuratoriske refleksjonen verken virker forløst eller særlig selvsikker. Begrepsparet natur/kultur vingler for ofte mellom det luftig symbolske, hvor «alt handler om liv og død», og det ekstremt konkrete, hvor sammenhengen virker tilfeldig og krystet. Når det stilles ut fossiler i samme bergart som benyttes i litografiske trykkplater er det nok ment å vekke tanker om kulturens materielle basis, men denne besøkeren havner snarere i villrede om hva forhistoriske krepsdyr har med Munch å gjøre. Det er som om paraplyen er slått litt for høyt opp, slik at tankegangen blir for generell til å romme mening.

Fossilet befinner seg i samme bergart som brukes i litografiske trykkplater. Foto: Oda Bhar.

Fossilet befinner seg i samme bergart som brukes i litografiske trykkplater. Foto: Oda Bhar.

Det mest vellykkede møtet handler dog også om et fossil, av den forhistoriske primaten «Ida». For fem år siden ble hun verdensberømt da paleontolog Jørn Hurum på beste Indiana Jones-vis forhandlet seg fram til et kjøp på en bar i Hamburg, etter at samleren hadde holdt funnet hemmelig i 24 år. Munchmuseets kurator Jon-Ove Steinhaug er opptatt av hvordan historiefortelling kan endre oppfatningen av en gjenstand, noe Hurum virkelig lyktes med da han kalte opp fossilet etter sin lille datter, og formidlet til en hel verden hvordan det lille dyret, med brukket hånd og fortsatt intakte melketenner, falt i en vanndam og druknet for 47 millioner år siden.

Fossilet «Ida» er nettopp ankommet Munchmuseet i en transportkasse. Foto: Oda Bhar.

Fossilet «Ida» i en transportkasse på Munchmuseet. Foto: Oda Bhar.

I Munchmuseet henger fossilet «Ida» og maleriet «Skrik» ved siden av hverandre som to ikoner i populærkulturen, og her er klangbunnen klarere enn noe annet sted i museet, både utseendemessig og symbolsk. Geolog Anne Birkeland fra Naturhistorisk museum assossierer begge med det nakent menneskelige; «Ida» er menneskedyret avskrelt et hav av evolusjon, mens Munchs «Skrik» er den rene angsten, individet ribbet for fasade. Om inspirasjonen bak «Skrik» har Edvard Munch selv formulert ordene bak utstillingens tittel: «Jeg følte at det gikk et stort uendelig skrik gjennom naturen.»

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen mandag 28. april 2014.

«Munchstien» i Botanisk hage er del av utstillingen. Når kastanjetrærne blomstrer senere i år vil det her bli anledning til å sammenlikne virkeligheten med Munchs observasjon. Foto: Oda Bhar.

«Munchstien» i Botanisk hage er del av utstillingen. Når kastanjetrærne blomstrer senere i år vil det her bli anledning til å sammenlikne virkeligheten med Munchs observasjon. Foto: Oda Bhar.

Reklamer

En handlevogn til begjær (Ida Ekblad) 13. juli 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: For å øke kraften i uttrykket maler Ida Ekblad med handlevogner fulle av jernskrot. I gummihjulene har hun skåret inn poesi.

KUNSTANMELDELSE
Ida Ekblad
Museet for samtidskunst

25. april – 15. september 2013

Mye har vært sagt om Ida Ekblads overgang fra moteriktig konseptkunst til dagens viltre oljemalerier i retroekspresjonistisk stil. Mange er kritiske, selv om det virker tidlig å forvente kontinuitet av en kunstner som har vært aktiv under et tiår. Alt i studietida gjorde Ekblad seg bemerket med vyer og eksperimentvilje, spesielt gjennom kuratorprosjektet «Willy Wonka Inc.» sammen med Anders Nordby. De viste mye som ble toneangivende i årene etterpå, blant annet yngre New York-kunstnere i sjokoladefabrikken på Grünerløkka.

Ida Ekblad under pressevisningen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

Ida Ekblad under pressevisningen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

De siste ukene har Banksalen i Museet for Samtidskunst vært omgjort til Ekblads atelier. Separatutstillingen som åpnet igår omfatter nylagde og eldre arbeider, og er del av serie med norske samtidskunstnere «midtveis i karrieren» som tidligere har omfattet Camilla Løw, Matias Faldbakken, Snorre Ytterstad og Marte Aas. Ida Ekblad har allerede hatt betydelig internasjonal suksess, og utfolder seg med selvtillit og energi. En avvæpnende frekkhet går tilbake til avgangsarbeidet fra Kunstakademiet i 2006, som senere vakte oppsikt på Astrup Fearnley-museets mønstring av yngre konseptkunst i 2008, Lights On. Den tidligere taggeren Ekblad satte et rebelsk fingeravtrykk på en plakat av Jessica Simpson, ved å klistre en rosa tyggis midt i øyet på den forførende popstjernen.

Ida Ekblad: "Political Song for Jessica Simpson to sing" (2006). Foto: ida-ekblad.com

Ida Ekblad: «Political Song for Jessica Simpson to sing» (2006).

Mest interessant er Ekblad fortsatt når hun nærmer seg det konseptuelle. I Banksalen viser hun et titalls bilder malt med handlevogn, hvor hjulene er dyppet i maling og kjørt fram og tilbake over lerretet. I hjulene har Ekblad skåret inn ord fra egne dikt og tekster, som nedfeller seg i motivet. Tyngden på vognene økes ved å fylle dem med jernskrot, slik at de «trykker» bedre og forsterker kraften i bevegelsen. Vognene med skrot står igjen i salen, som selvstendige verk.

Handlevogn-verkene har Ida Ekblad lagd in situ i Banksalen. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

Handlevogn-verkene har Ida Ekblad lagd in situ i Banksalen. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

En liknende stram ramme savnes i den andre større bildeserien på utstillingen, hvor flere bilder er sjokkerende dårlig malt, med pastose penselstrøk og rotete komposisjoner. Det er en gåte hvordan noen mene disse bildene ligger nær remakes av Asger Jorn og andre mestere, slik Andrea Kroksnes hevder i et katalogessay. I beste fall nærmer de seg graffiti eller ekspresjonistisk pastisj.

Bildene som er inspirert av ekspresjonisme er de svakeste på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Bildene som er inspirert av ekspresjonisme er etter min mening de svakeste på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Derimot skal Ekblad ha honnør for uredd utprøvning og generell vilje til å ta plass. Mange har rost henne for å gi seg inn på et mannsdominert område, men som hun selv påpekte under presse­visningen: Vi skal ikke tro at modernistisk maleri har vært utelukkende macho, bare fordi de store museene i overveiende grad har kjøpt inn mannlige kunstnere. Noe liknende ble påpekt av kuratorene bak vårens store mønstring av feministisk kunst på Kunsthall Oslo, som mente at Nasjonalmuseet burde kjøpe inn alle verkene for å bøte på forsømmelsene. Eksempler på kvinnelige kunstnere som i likhet med Ekblad har jobbet med fynd og klem i store formater er Louise Bourgeois og Niki de Saint Phalle.

Detalj fra et av bildene hvor Ekblad har trykket ord med hjulene på handlevognene. Foto: Oda Bhar.

Detalj fra et av bildene hvor Ekblad har trykket ord med hjulene på handlevognene. Foto: Oda Bhar.

Ekblad trigges av eksotiske land og turistaktige opplevelser, som når hun i en landsby på Bali møter håndverkere som lager dekorative jernporter, og straks får lyst til å lage sin egen. Hun får lov til å bruke det som blir til overs fra arbeidet (mot klekkelig betaling, får vi håpe), og skaper et verket som blir et av utstillingens beste. «Untitled (Gate)» har en etterlengtet tvetydighet, med vakre ornamenter toppet av snirklete nonsensord med beklemmende likhet til teksten over porten til Auschwitz: «Arbeit macht frei.»

Enkelte av Ekblads verker er lagd i et verksted for metallporter på Bali. Foto: Oda Bhar.

Enkelte verker er lagd i et verksted for metallporter på Bali. Foto: Oda Bhar.

På den annen side er metoden knapt nyskapende. Å leie seg inn i verksteder og få hjelp av håndverkere til å produsere i teknikker du ikke behersker har vært vanlig siden Picasso, og skrapmetall og drivved har vært brukt av så ulike kunstnere som Robert Rauschenberg, Jean Tinguely og Lars Vilks. Få av de eksotiske verkene når utosiver kulturell shopping, og framstår mest som sjarmerende anekdoter fra en ryggsekkturist.

I hjulene på handlevognene har Ekblad risset inn poesi, som «trykkes» på lerretene når vognene kjøres fram og tilbake over dem. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

I hjulene på handlevognene har Ekblad risset inn poesi, som «trykkes» på lerretene når vognene kjøres fram og tilbake over dem. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

Å knytte Ekblad til den kunsthistoriske retningen situasjonismen, slik mange har gjort, virker dermed noe velvillig. Situasjonismen sprang ut av marxistisk tenkning på 1950/60-tallet, og ville ta byen tilbake fra kapitalismen. Det gjaldt å finne egne veier i et landskap overtatt av konsum, ved å «drive» rundt i byen. Når Ekblad plyndrer Berlin for skrotmetall virker det mest som en askeladdmetode, mens «drifts» for situasjonistene var en ideologisk handling, en slags fysisk-geografisk versjon av Freuds frie assossiasjons metode.

Ofte benytter Ida Ekblad funne objekter og bygger dem sammen til egne installasjoner. Foto: Oda Bhar.

Ofte benytter Ida Ekblad funne objekter og bygger dem sammen til egne installasjoner. Foto: Oda Bhar.

Ekblad forholder seg eklektisk til kunsthistorien, og prøver ut det hun finner visuelt interessant. Enten hun plukker fysiske gjenstander fra forlatte industribygninger eller idéer fra forlatte kunstretninger, minner hun mer om sin egen generasjons byvankere enn tidligere tiders revolusjonære.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 26. april 2013

Horror og humor (Cindy Sherman) 13. mai 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Det komiske og urovekkende står i fokus når Astrup Fearnley-museet åpner sin mønstring av Cindy Shermans fotografier, tydelig inspirert av film.

KUNST
Cindy Sherman – Untitled Horrors
Astrup Fearnley Museet

4. mai – 22. september 2013

Astrup Fearnely har ventet lenge med å gi oss en ny utstilling etter åpningen av det nye museet på Tjuvholmen. I sju måneder har den faste samlingen hengt i begge bygningene. Denne helgen åpnet endelig en ny satsning, hvor museet som vanlig beveger seg innenfor det postmoderne feltet. I samarbeid med Moderna Museet i Stockholm og Kunsthaus Zürich presenteres den amerikanske fotografen Cindy Sherman (f. 1954), som gjennom tre tiår har gitt oss urovekkende og vittige fotografier, gjerne med seg selv i hovedrollen. Det er ikke selvportretter, men en lek med fiktive gestalter, ofte inspirert av populærkultur.

Cindy Sherman

Cindy Sherman under pressevisningen 2. mai 2013. Foto: Oda Bhar.

Utstillingen tar oss gjennom mange faser i Shermans karriere, fra den spede starten hvor hun danser som pyntesyk papirdukke i en liten svart/hvitt-film (Doll Clothes, 1975), via de fiktive filmstillbildene hun slo igjennom med på slutten av 1970-tallet, til senere serier med eventyr, myter og historiske portretter som tema, fram til den siste tidas surrealistaktige tablåer med plastdokker, proteser, masker og syntetiske kjønnsdeler.

Cindy Sherman

Noen nyere verk er uten menneskefigurer. Foto: Oda Bhar.

Ikke alle bildene har menneskefigurer, men generelt er Sherman kjent for å jobbe med sminke som maling og kroppen som lerret. Hun har alltid vært interessert i horrorfilm, og har selv regissert den horrorinspirerte Office Killer (1997), som blir vist på Cinemateket i Oslo i mai. Hun har også valgt ut et knippe favorittfilmer til Cinemateket.

Cindy Sherman

Mange av Shermans bilder er tydelig inspirert av film. Foto: Oda Bhar.

Det filmatiske er åpenbart også i stillbildene til Sherman. Hvert motiv blir sagt å ha nok stoff til en hel film, og estetikken er gjerne filmaktig, enten hun drar bildeflaten ut til vide, cinemascopeliknende formater eller iscenesetter eksentriske figurer på glanset papir, lik filmplakater. Tematisk er hun opptatt av identitet, og behandler selvet som konstruksjon og konvensjon, spesielt med fokus på kjønn. Det sosiale maskespillet, kampen og leken med klisjéer, er lett å forbinde med med filmkarakterer. Vi er mange som sitter i kinosalen og identifiserer oss med helter og skurker, både komiske og avskrekkende figurer.

Cindy Sherman

Utkledning er Shermans varemerke. Foto: Oda Bhar.

Katalogen fortjener noen ord, siden den framstår som sjeldent vellykket. Bildene kommer godt til sin rett på trykk, hvor de ikke forstyrres av glassreflekser slik tilfellet ofte er i museet. Framfor alt har kuratorene valgt utradisjonelle skribenter. Istedenfor teoretiske essays får vi poesi fra Lars Norén og islandske Sjón (kollega av Björk fra The Sugarcubes), en analyse av ubehagets psykologi fra Karl-Ove Knausgård, med hans vanlige selvgranskende stemme, og en undrende, nydelig tekst fra Miranda July (filmskaperen bak Me and You and Everyone We Know), dels i dialogform, dels som et personlig brev til kunstneren. Øvrige forfattere er svenske Sara Stridsberg, tyske Sibylle Berg og amerikanske Kathy Acker.

Cindy Sherman

Cindy Shermans utskriftstapet «Untitled» (2010) har tidligere vært montert på MoMA i New York. Her på Astrup Fearnley. Foto: Oda Bhar.

Det nyeste verket på utstillingen er en utskriftstapet over hele veggen på mezzaninen. En variant av verket er tidligere vist på MoMA i New York, hvor det var limt opp på en vegg med mange hjørner, som et trekkspill. På Astrup Fearnley er det ikke mindre imponerende, synlig helt nede fra gulvet i hovedsalen. Det er første gang Sherman manipulerer bilder digitalt, og endrer sitt eget utseende uten sminke. Interessant er det at endringene med dette blir mer subtile, et ansikt får lengre nese, et annet mindre øyne, men jevnt over ser det naturlig ut. Framfor alt later Sherman til å leke med sin egen alder, ved å vise oss flere middelaldrende kvinnefigurer som ihverfall hos meg vekker mer ømhet enn avsky og latter. Samtidig stusser jeg på at verket inngår i utstillingens selverklærte fokus på det groteske. Blir kvinneligheten i seg selv grotesk, når den fjerner seg fra dukkeaktigheten i ungdommen?

Cindy Sherman

Utsnitt fra Cindy Shermans «Untitled» (2010). Foto: Oda Bhar.

Shermans halvt ertende, halvt alvorlige gestalter leker med fordommene våre mot voksne kvinner og hva de får lov til å gjøre. Vi ser en lubben kvinne i hipsterlue og batikkkjole, en annen i slags mannlig middelalderdrakt, en tredje i blå sommerkjole med en tyllgardin over skuldrene som sjal. Min favoritt står med et sverd i hånda, kledd i en hudfarget kroppsoverall med påsydde bryster og kjønnshår. Drakten gir ingen illusjon om nakenhet, men likner en spøk med avkledde kvinner i offentligheten. Stoffet er ikke ettersittende, men ledig og løst, som en avslappet variant av Catwoman-drakten. Jeg liker hvordan de voksne damene står stødig og litt nonchalant, som om de endelig gir blaffen i skjønnhetsidealene, heller enn å bli avvist av dem.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 6. mai 2013. Flere bilder her.

Fra martyr til madonna (Marina Abramovic) 31. oktober 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , ,
add a comment

KUNSTANMELDELSE: En moden Marina Abramovic har forlatt smerte og provokasjon til fordel for refleksjon og trøst.

Marina Abramovic:
«With Eyes Closed I See Happiness»
Galleri Brandstrup
Utstillingen står til 28. oktober 2012

«The Marina Abramovic Institute and The Future of Performance Art»
Folketeatret
Forelesning 26. september 2012

Den siste uka i september traff Marina Abramovic Oslo i alle kanaler. Vi leste og hørte utallige intervjuer, onsdag kveld løste 1400 personer billett for å se henne forelese i Folketeatret, og på fredag åpnet Galleri Brandstrup en separatutstilling med henne.

Marina Abramovic

Marina Abramovic på Galleri Brandstrup. Foto: Oda Bhar.

Den serbiske kunstneren har i 40 år vært en av performancekunstens mest markante skikkelser, men den varme anerkjennelsen hun møter nå er relativt ny. Hun ble kjent på 1970-tallet for flere sjokkopptredener, mange med elementer av selvskading, både alene og med sin daværende partner Ulay. I Folketeatret viser hun oss flere eksempler på stort lerret. Det er vondt å se en ung Marina skjære inn ei blodig kommuniststjerne i mageskinnet, eller kjenne på risikoen når bueskytteren Ulay retter ei pil direkte mot hjertet hennes. Hun sier: «Hvis han hadde mistet taket kunne jeg ha dødd. Men det gjorde jeg jo ikke. Så la oss ikke bli sentimentale.»

Kombinasjonen av tørr humor og glødende engasjement preger den lange forelesningen hennes. Abramovic en sympatisk taler med stø stemme og åpent blikk som får oss til å le, begripe og tenke oss om. Likevel er jeg litt skuffa. Selv i en «lecture» hadde jeg håpet på noe mer uvanlig. Jeg leter i meg selv etter noe overskridende, en bit av dette nærværet som i 2010 fikk museumsgjester på MoMA til å gråte, rømme, bli opprørt, beveget og beroliget, bare av å sitte rett overfor henne på en stol. Selv merker jeg ikke noe liknende. Forklaringen kan være at folk på MoMA møtte henne én og én, ikke én og tusen som oss.

Abramovic forteller at hun planlegger et senter for performancekunst utenfor New York, «mitt legacy til verden». Hun medgir at det finnes mye dårlig performancekunst. «Folk merker alt i en performance. Din angst, dine problemer, all motstand i deg. En dårlig performance får folk til å gå. Men en god performance kan endre ditt liv.»

Marina Abramovic

Marina Abramovic på Galleri Brandstrup. Foto: Oda Bhar.

Utstillingen på Galleri Brandstrup bærer den meditative eller ekstatiske tittelen «With Eyes Closed I See Happiness». En sakral, opphøyd stemning slår mot oss fra store fotografier hvor en svartkledd Marina med lukkete øynene løfter hendene i symboltunge gester. Flere objekter leder tankene mot nyåndelighet. Fra et hode i svart voks stikker lange staver av bergkrystall og svart turmalin. På to langkoster er busten erstattet av istappliknende krystaller. En eikestol er pyntet med en kvarts på størrelse med et menneskehode.

L1070329 kopi

Marina Abramovic: «Cleaning the House» (1995, detalj). Foto: Oda Bhar.

Det makabre videoverket «Cleaning the Mirror #2» viser en naken, liggende Marina med et menneskeskjelett oppå kroppen. Kontrasten er stor mellom beinpiper og hud, dødningesmil og myke kinn, og for hvert pust rører skjelettet seg, som om hun puster liv i det.

Marina Abramovic

Marina Abramovic: «Cleaning the Mirror #2» (videostill, 1995).

Den mystiske spanske helgenen Sankt Teresa av Avila skal en gang ha levitert på kjøkkenet. I et usedvanlig vakkert videoverk gjør vår egen Sankt Marina Abramovic noe liknende. Vi ser henne sveve to meter over gulvet i blendende motlys foran et kirkeaktig vindu, kledd i svart kjole og med armer og bein strukket ut. Bevegelsene er så små at jeg først tror det er et stillbilde, før en ørliten blafring i skjørtet avslører henne. På arbeidsbenkene i det gamle klosterkjøkkenet ligger kjeler og øser, som om personalet bare tok en liten pause og gikk glipp av miraklet. «The Levitation of Saint Teresa» (2009) er filmet i et nedlagt kloster hvor tause nonner (fra en orden som avga taushetsløfte) i glansdagene forsynte 4000 foreldreløse barn med mat.

Marina Abramovic

Marina Abramovic: «The Levitation of Saint Therese» (2009).

Fra scenen i Folketeatret avslutter Marina Abramovic med råd til den som vil leve kunstnerens liv. Det er korte slagord, men de viktigste hamrer hun inn i oss to-tre ganger. «En kunstner skal være lidenskapelig. En kunstner skal gi og ta på en gang. En kunstner skal ikke gjenta seg selv.» Det lyder som et personlig program fra en moden kunstner med langt mindre enn før å risikere. Der hun som ung provokatør tok på seg vår smerte lik en selvkorsfestende Kristus, går Marina Abramovic sent i karrieren over i en moderlig tilstand. Nå framstår hun mer som madonna enn martyr – en trøstende, formanende, forklaret Pietà.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. oktober 2012.

Iscenesatte selvbilder (Bymuseet) 26. oktober 2011

Posted by Oda in Intervju, Klassekampen, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

– I dagens portretter kan hver person ha utallige identiteter. Tidligere måtte du gjerne nøye deg med én, sier Jorunn Sandstøl, avdelingsleder for samlingene og kurator for den nye utstillingen Fjes før Facebook – portretter gjennom 400 år på Bymuseet i Oslo.

[Intervju publisert i Klassekampen lørdag 22. oktober 2011.]

Av Oda Bhar (tekst)

Idag kan nesten alle drive med personlig iscenesettelse ved å legge ut fotografier på nettet. Bymuseet i Oslo  åpnet denne uka en utstilling som knytter digitale bilder opp mot tradisjonell portrettkunst.

– Bymuseet har 600 malte portretter. Vi viser omtrent 100 i denne utstillingen, sier kurator Jorunn Sandstøl.

Jorunn Sandstøl & Mette Møller Mork

Kurator Jorunn Sandstøl og kommunikasjonsansvarlig Mette Møller Mork ved Bymuseet i Oslo. (Foto: Oda Bhar)

Idealisert

De første maleriene viser maktmennesker fra 1500-tallet, før opplysningstida gir oss portretter med rekvisitter for kunnskap og interesser. På begynnelsen av 1800-tallet ser vi mer romantiske selvframstillinger, før bohemmalerne innfører en mer realistisk stil.

– Eldre tiders konger ble avbildet idealisert og verdig, siden portrettet skulle være kongens stedfortreder. Det var vanlig å lage mange kopier av hvert kongemaleri, slik at de kunne spres utover riket. Maleriet vårt av Christian IV er en kopi av en kopi, forteller kommunikasjonsansvarlig Mette Møller Mork ved Bymuseet.

På 1700-tallet ble miniatyrer like høyt verdsatt som store malerier. Denne av norske Anna Collett viser at også kvinner kunne være opptatt av lærdom og vitenskap. Merk rekvisittene: Passer og linjal, en arkitekttegning, bøker, en palett. Kunstneren er ukjent, kanskje er det et selvportrett. Malt ca 1760-65. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.

Familieportretter

Portrettkunsten omfatter også familieportretter. På et 1600-tallsmaleri ser vi en variant av den moderne storfamiliens «mine barn og dine barn», der selv mannens avdøde kone er sentralt plassert med et oppklarende dødninghode i hånda (bilde ovenfor).

– Legg merke til de avdøde barna som små engler på himmelen, sier Mork.

«Trond Clausen med familie» – både døde og levende. Malt av ukjent kunstner, antatt hollandsk ca 1640. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.

Demokratisering

Siden fotografiets oppfinnelse har portrettsjangeren blitt demokratisert. Utstillingen viser en vegg med fotovisittkort, noe som ifølge Sandstøl var populært i flere tiår.

– Fotografiet ble oppfunnet i 1839, og fra 1860-tallet kom de såkalte visittkortportrettene. Nå kunne nesten alle få tatt sitt eget portrett, med fine klær og i flotte miljøer. Noen har med seg rekvisitter på bildet: ei fele, ei avis eller bok. Etter hvert kommer de sporty naturkulissene, som når en ung mann lener seg mot en stor, kunstig stein. Selv Fridtjof Nansen ble ikke portrettert utendørs, men i studio, sier Sandstøl.

Visittkortportrettene ble svært populære fra 1860-tallet og omtrent seksti år framover. Folk ga dem til hverandre og satte dem i album, lagde sitt eget galleri over slekt og venner. (Bildene tilhører Bymuseet i Oslo. Avfotografert på utstillingen «Fjes før Facebook»av Oda Bhar.)

Digital fotovegg

Våre dagers mobilknipsing og nettpublisering gjør portrettet enormt tilgjengelig og utbredt, men det gir fotografiene lavere status. Mens du tidligere kanskje bare fikk ett bilde og dermed én identitet gjennom hele livsløpet, ser vi i dag en lek med sjangeren.

– På Facebook kan du skifte portretter hele tida, og trenger ikke engang bruke et bilde av deg selv. Noen vil bruke et bilde av fotballaget de liker, eller barna sine, sier Mette Møller Mork.

Moderne kunstnerportretter. Til venstre: Komponist og skribent Pauline Hall (1890-1969) malt av Cora Sandel i 1912. Til høyre: Aasta Hansteen (1824-1908), malt av Oda Krohg ca 1905. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.

Kunstnermalerier

Et eget rom i Bymuseet er satt av til nyere kunstnermalte portretter, hvor norske kunstnere har malt seg selv og sine venner.

Edvard Munch malte selvportretter og portretter av andre gjennom hele livet. Vi viser et flott selvportrett av Astrid Nørregaard, som nok skulle reklamere for henne som portrettmaler. Oda Krogh framstiller kvinnesakskvinnen Aasta Hansteen som gammel dame på en svært realistisk og absolutt ikke forskjønnende måte, sier Sandstøl.

Hun peker også på et portrett Christian Ross har malt av kvinnesakskvinnen Nini Roll Anker.

– Det er morsomt å se hvordan hun stiller seg opp med hånda i siden på omtrent samme måte som Christian IV i det gamle maleriet. Denne maktposituren ble nok tidligere mest brukt av menn.

Konge og feminist i samme positur? Til venstre Christian IV (kopi malt av H.V. Westergaard etter original av Karel van Mander, ca 1640) og Nini Roll Anker (malt av Christian Ross i 1892). Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.

Utstillingen Fjes før Facebook – portretter gjennom 400 år kan ses i Bymuseet fram til 8. april 2012. Det er gratis inngang, og åpningstidene er tirsdag-søndag kl 11-16. Museet ligger i Frognerparken, nær Herregårdskroa.

[Takk til Bymuseet for lån av fotografier – den opprinnelige artikkelteksten i Klassekampen hadde færre bilder og kortere bildetekster.]

Øya 2010: Tweets og bilder 19. august 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Jeg fortsetter tradisjonen fra tidligere år, og legger ut Øyatweets med bilder i egen post. Oppdaget at det har skjedd noe med mengden tweets siden ifjor… en logisk funksjon av overgang fra vanlig telefon til iPhone?

Oda på Øya

Hvis du lurer på hvem som tvitrer… (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)

Onsdag 11/8

08:57 Det var egentlig meninga med litt bedre vær, tror jeg?
11:33 Skal se på idag: Thom Hell, Kenneth Ishak, Ingrid Olava, Gaslight Anthem, Air, Iggy, Navigators, Ariel Pink, M.I.A.
13:57 Veteranmusikkskribentkompis prøver å belære meg om festivalplaner på sms. Hvert år gjør han det. Hehe.
14:01 «Oda, du blir utslitt av å høre på alle sammen. Velg ut færre!» Så nevner han et av valgene mine og tilføyer: «Gjesp.» #dejavu

iPhone prepared for rain

Første Øyadag tvitret jeg med iPhone i plastpose. (Foto: Oda Bhar)

13:14 Prøver lånt arbeidsregntøy som er ca fem nummer for stort men kanskje holder meg tørr, i motsetning til Fjellräven ifjor.
13:21 Litt morsomt at den lånte regntøybuksa mi har tommestokklomme på sida av beinet! Føler meg håndverkerkul 🙂
14:52 Er ankommet – folk ser litt slappe ut. Sommersangen til Thom Hell regner bort men han er blid. @stiftet våttegner med tusj.

Å tusje i regn gikk forbausende bra. (Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

15:17 Funky fra Lido Lido men han ser jo ut som en liten musegrå skolegutt på hyttetur. Makeover, anyone?
15:40 Lido Lido er bare 17 år og tilegner siste låt «Kids.. with a fake ID» til andre på som i likhet med ham har barnearmbånd! Veldig søt 🙂

Lido Lido

Lido Lido har et ungt og moteriktig publikum. (Foto: Oda Bhar)

15:46 Kenneth Ishak er veldig dårlig, lurer på om de ikke hører seg selv? Spiller usynk og jenta synger skralling som fra en blikkboks.
15:57 Prøver å høre foredrag om Iggy, men det øsregner og er sånn kø at vi ikke kommer inn i teltet. Smuglytter utafor og ler av været.
16:17 Gratis kjærlighet på pinne i Litteraturteltet. Hviler i sofaen og lufter kroppen, tørker regntøyet. Ingrid Olava synger i bakgrunnen.
16:31 Ingrid Olava spiller veldig bra, høres det ut til. Koselig å høre på fra Litt teltet, men burde vel gått ut. #regn
17:19 Har støtt på @linnstromsborg i Litteraturteltet, vi skravler i en rød sofa, regnet trommer på taket.
17:54 The Gaslight Anthem har et gigantisk sjørøverflagg som sceneteppe og fin trøkk, deilig mørk manneskrikevokal.
18:17 Jævlig sexy vokalist, ass. Tilegnet nettopp låt til jente på første rad, Kamilla (Gaslight Anthem)

Sjørøverflagg og sexy vokalist fra Gaslight Anthem. (Foto: Oda Bhar)

18:42 Havner midt i klynge av høye folk som lukter hvitløk og røyker på Air. Ser nada, blir søvndysset av den franske robotbeaten.
18:49 Avanserer opp et trinn og ser nå scenen på fem meters hold: Mimikkløse franskmenn som lunter med gitar og keyboard (Air).
18:58 Av å stå her blir jeg veldig glad for at ikke skal se Jean Michel Jarre på festningen om noen uker. #air

Air

Franske Air lagde fin musikk til filmen Virgin Suicides, men noe livlig festivalband var de ikke. (Foto: Oda Bhar)

19:17 Står i dokø og vurderer hotpantsmoten. Mulig den er hip, men ser ikke så hip ut på alle.
19:33 Da var Iggy igang, og kastet skjorta straks.
19:34 En bønsj av publikum får entre scenen under ei låt, først til mølla, vill kamp, blodet flyter. Belønning: gruppeklem med Iggy.
20:36 Weeeee! Iggy klapset meg i hånda! 😀
20:50 Iggy er søtest når han driter i å være skummel og bare gliser. Gjorde movesa sine hele tida, men tok lang tid før han tødde opp.

Flere band hentet opp publikum for å danse. Hos Iggy måtte ville damer eskorteres av scenen. (Foto: Oda Bhar)

20:59 Navigators er ganske bra, men etter Iggy ser de ut som søte små bjørner som danser rundt på scenen.
21:13 Lykken er stoler, øl og burger på brygga!

Navigators

Navigatorbamsene. (Foto: Oda Bhar)

22:03 Havner i laserhelvete med M.I.A., får klaus og trekker ut. Drikker øl ved ruinen, hører halvhjertet på rotete joikesynging.
22:07 Hvem av de to damene på scenen er egentlig M.I.A.? Hun med solbrillene eller hun med hotpants?
22:23 M.I.A. er superskuff. Går til Serena Manesh. Eller hjem. Siste kanskje mest sannsynlig.
22:56 Høydepunkter idag: Iggy, Gaslight Anthem, Lido Lido. Helt greit: Thom Hell, Navigators. Skuffet: Air, M.I.A.

M.I.A.

Jeg er ikke så glad i konserter hvor laser er hovedsak. (Foto: Oda Bhar)

Torsdag 12/8

14:19 Jeg hater uttrykket «selvtitulert plate» (plate med samme navn som artisten). Høres bare feil ut.
14:48 Plan for dagen på : Kråkesølv, Lars Vaular, Fool’s Gold eller Panda Bear, Broken Bells, LCD Soundsystem, Pavement eller Jónsi.
15:03 Sol!!! på Øya og Kråkesølv spiller shoegaze på Enga.

Kråkesølv

Kråkesølv spilte greit nok, men veldig orientert mot skotuppene sine. (Foto: Oda Bhar)

15:43 Stadig nye gjesterappere på scenen hos Lars Vaular, og Tommy Tee mikser bak. Solid, bra, litt mye patriot-rapping kanskje.
15:49 Alle hender opp og solbriller på – perfekt stemning til tekstene!
16:13 Vaular var fantastisk! Kjempeidé å blande hiphop m techno, og deilig at badassgreia viker for gladstil. Elsker macho hoppedans!

Lars Vaular

Kroppecrewet til Lars Vaular. (Foto: Oda Bhar)

16:15 Nå går alle til Casiokids og Panda Bear, unntatt oss som velger Fool’s Gold. Bra beat, tror det er godt valg!
16:25 Deilig uptempo syremusikk, tydelige indiske innslag, doorsy. Betyr ikke Fool’s Gold kråkesølv egentlig? #funfact

Fool’s Gold

Fool’s Gold betyr visst ikke kråkesølv, men noe liknende. (Foto: Oda Bhar)

17:33 Møter @LarsOle og letter mitt hjerte. Spiser sjoko-pære-valnøtt-is. Elsker sola! Går til Broken Bells.
17:45 Ville kanskje likt Broken Bells bedre på en mindre scene hvor de kom nærmere oss. Spiller litt innadvendt til å stå så opphøyd.
18:12 Sitter i en slags sydhavsbar med plastblomstbusker og springvann og spiser kjip kjøttgryte fra Brasserie. Deilig med pause.
18:39 Diskuterer optimal gitarratio i band. Er mistenksomme mot mer enn to gitarer og en bass, fører gjerne til strengerunking.

Øya fashion 2010

Når været er så fint går det bra om musikken bare er okei. (Foto: Oda Bhar)

19:01 All musikken akkurat nå er liksom bare okei, ikke mer. Slenger rundt og skravler, hører litt her og der.
19:12 Surfers Blod er ganske bra men litt blodløst? Konseptet ung-mann-med-gitar føles oppbrukt akkurat nå.
19:27 Tror Fool’s Gold ble årets Grizzly Bear for meg, vanskelig å slå, resten blir nedtur. Nå går alle til LCD, blir nok slitsomt fullt.

Øya sunset

Jeg liker plastblomstene som viser hvor søppeldunkene er, og som samler den lave sola så de virker selvlysende i solnedgangen. (Foto: Oda Bhar)

19:47 Står lent mot ruinen og spiser Akademikakjærlighet, hører på LCD Soundsystem, bra Talking Heads-klone men mindre attraktive.
19:54 Gutta i ProSec har åpenbart gitt opp å håndheve ikke-sitt-på-ruinene-skiltet. Søke jobb der til neste år? Har jo vakterfaring.
20:04 I tillegg til den lille detaljen trafikkmaskinen.. RT @satrevik: LCD: «It’s beautiful here, look you have a river and shit…»
20:22 Likte Yeasayer ganske godt forrige gang de var på Øya, men LCD er skikkelig bra. What to do?

Øyafestivalen 2010

Søppelkassemarkørblomstene på nært hold. (Foto: Oda Bhar)

21:55 Ser Pavement med Negativ Musikknerdkompis som idag ikke er negativ, men stolt av at han var en av de første som skreiv om dem i Norge.
22:03 Hm, entusiasmen varte ikke lenge. «Jeg syns egentlig dette er litt dårlig, trur jeg går bakover, ses i mårra.» #musikknerdkompis
22:16 Kul grunge dette, blir nostalgisk og samtidig litt lei (Pavement.) Passe mange her, antar Jonsi er proppfullt?
22:35 Måtte sjekke ut Jonsi også. Digger de små lysdyrene som piler over lerretet bak ham. Maur? Reinsdyr?
22:45 Vil se Jonsis indianerkostyme! Kan vi ikke bli enige om at alle over 180 cm setter seg ned – NÅ!
23:11 Går hjem gjennom gatene og synger Jonsis englesang.

Jónsi

Animasjonene til Jónsi var nydelige, og lagd av et firma som vanligvis lager operascenografi. (Foto: Oda Bhar)

Fredag 13/8

13:05 Været er så kjipt at jeg droppet finnene jeg hadde gledet meg til (Rubik). Angrer litt allerede.
14:16 Hjemme og legger ut bilder istedenfor å være på Øya. Innrømmer at jeg ble litt betatt av kroppingen til gutta til @larsvaular igår
15:30 Kan kanskje droppe regntøy, men gummiser bør jeg vel ta?
16:28 Die Antwoord dunker bra i Klubben, som dessverre er besvimelsesvarm.
16:36 Die Antwoord lærer oss veldig komplisert sørafrikansk bannesjargong.
17:02 Weeee! Crowdsurfing i knallgul bjørneonepiece, så jævla gøy!! Die Antwoord ftw!
17:15 Er sykt glad for at har gummiser, kan stå på bra steder midt i søledammer. Er så svett etter Die Antwoord, hår som etter regn.

Die Antwoord

Die Antwoord imponerte med og uten Pokemonkostymer. (Foto: Oda Bhar)

17:21 Field Music er dyktige, men litt slappe, og publikum står en km unna, veldig glissent foran scenen.
17:45 Spiser rabarbrais og venter på Marina og diamantene. Mye fjortiser med beskyttende førtisfedre.
17:49 En av førtisfedrene tok nettopp et skøytetrinn diagonalt inn foran lille meg. Øy, har du glemt at tilhører slackergenerasjonen?
18:00 Marina går for Pochahontashår, candyrosa lipstick og vindmaskin. Småjentene elsker det.
18:16 Kjolen til Marina har røket i stroppen og hun synger videre i skinn/ulljakke. Ser varmt ut. Søt, men utstudert mimikk.

Marina & The Diamonds

Marina er nydelig og spiller catchy låter. (Foto: Oda Bhar)

19:01 Eller Hare Krishna-versjonen? RT @tormb: Flaming Lips – indieversjonen av Knudsen og Ludvigsen
19:04 Flaming Lips er som ei blanding av alt mulig feil: Simon&Garfunkel, puddelrock, Hare Krishna og vekkelsesmøte.
19:23 Godt spørsmål. RT @mjoendahl: 5000 hender i været med tegnet for fred på Øya. Men hva er tegnet for krig?

Flaming Lips

Jeg likte ikke Flaming Lips noe særlig, og nedprioriterte dem. Seinere fikk jeg høre at en mann hadde stagedivet innestengt i en gigantisk badeball, og da angret jeg. Men konfettimaskinen fikk jeg sett. (Foto: Oda Bhar)

19:33 Drikker øl i ruinen. Stillhet og stemmesurr er den beste musikken.
20:23 La Roux minner for mye om Hugh Grant i Music&Lyrics, når han reiser rundt på messer og spiller PoP!-hiten sin fra 80tallet.
20:37 Sitter på Hafslundtaket og hører Nilsen&Gjengen. Hele huset gynger og svaier, delvis i takt. Selv her for høy lyd til å prate.
20:54 Imponert over Jon Olav Nilsen & Gjengen, bra liveband, utrolig mye bedre enn på plate.
21:56 Hadde planlagt Major Lazer, som jeg hører var mykporno med kamasutra-demo, men droppet pga bra folk på Hafslundtaket.

Øyafestivalen 2010

Festivalområdet sett fra Hafslundtaket. (Foto: Oda Bhar)

22:14 Robyn har mye energi, men hvorfor snakker hun engelsk til publikum? How are you doing, lizm.
22:34 Robyn er bare for Madonnaaktig for meg, men alle disse småjentene som danser vilt foran scenen er jo litt søte.
22:54 Synes egentlig The Specials er for dansebandaktig til å kalles ska, men det svinger litt da. *innrømmer*

Lørdag 14/8

08:16 Er musikalsk i utakt med twitterstrømmen min. Robyn? Lillebjørn Nilsen!? Tror jeg går og legger meg igjen.
13:58 Hva er greia med å hate Øya og kalle alle som kommer hipstere?

Øya fashion 2010

Det er populært å klage på hipster-Øya, men jeg synes de fleste ser helt vanlige ut. Her på byggeklossene som er årets kunstprosjekt. (Foto: Oda Bhar)

14:53 Kunne ikke sagt det bedre! RT @erlendaasland: Pow Pow speler surftronica på Øya og eg likar det. Kult. Får lyst til å starta surfband.
15:14 Bra konsert med Pow Pow, som jentene likte så godt at de kastet intime klesplagg opp på scenen 😀

Pow Pow

Jeg så bare undertøyet jentene kastet opp til disse gutta, men visstnok var det noen som flashet puppene også. (Foto: Oda Bhar)

15:22 Litt lang iskø i sola (surprise)! God tid til å tenke ut smakssammensetning. Valnøttpærerabarbra?
15:23 RT @martabreen: Kom til Litteraturteltet på Øya og hør @linnstromsborg fortelle om boka «Roskilde» kl 16! http://bit.ly/9jz32r
15:30 Isrosa-is får du til vanlig kjøpt på Helios Colosseum og Røtter St Hanshaugen (Oslo), samt steder i Bergen, Stavanger, Aurland

Ice cream at Øya

De fleste ble hekta på den økologiske Øya-isen. (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)

15:52 De foran meg danser rart, som om de lister seg fram. Han ene teller plasterlappene i lommeboka si. (Cymbals Eat Guitars)
15:56 Cymbals Eat Guitars er streit laidback amerikansk gitarrock. Bedre enn forventa, men tolv på dusinet.
16:10 Hadde kanskje likt Ingeborg Selnes bedre på plate, uten langrennsdansinga (mil etter mil) og Lindexmodellpositurene. Bra stemme.

Ingeborg Selnes

På alle bildene jeg tok har Ingeborg Selnes én arm i været. (Foto: Oda Bhar)

16:20 Han som spiller gitar for Ost og Kjex ser ut som Odd Nordstoga, komplett med vest og kåbbåjhatt.
16:32 Gult er virkelig kult på Enga! Ost og Kjex med madnessdansing, Bugge Wesseltoft og gospelkor svinger skikkelig i sola.
16:53 Forlater Osten og Kjexen for flerstemt jentefolksinging av Mhoo. Feilgrep! Løper tilbake til Enga og får danset siste låta.

Kjexen, Osten og Bugge Wesseltoft. (Foto: Oda Bhar)

17:52 Tony Allen er bra funky, synd jeg ble så slapp av den burgeren.
18:18 Får med meg skalken av Paul Weller, var uten tvil riktig valg å prioritere Tony Allen.
18:59 Local Natives er vilt samkjørte og spiller med utypisk driv for bløte californere, synger flerstemt gjør de også!
19:11 Local Natives: Hva er det med californere og flerstemt synging egentlig? (Litt lei allerede. Gå til Karpe Diem?)

Magdi Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Patel. (Foto: Oda Bhar)

19:33 Står på Karpe Diem og elsker Oslo sammen med hele Enga!
19:40 «Jeg tror bandet mitt har fryst, kan du hjelpe meg litt?» #karpe
20:25 Kan noe toppe dette? Hele Enga hopper. «Vi kanke bare ta en gig i St Tropez, vi har dere lizm, uten blire ikke brødskive.» #karpe

Karpe Diem

Karpe var helt klart på hjemmebane i Oslo. (Foto: Oda Bhar)

20:41 Hvem var svensken som stagedivet fra Karpekonserten? Noen som vet?
21:03 @stigwaage Var de småsnurte fordi han stjal showet? Kom, så, og stagedivet lizm 🙂

Karpe Diem

Midt i konserten dukket det opp en svenske på scenen – og like etter løp han ned og stagedivet! Mens de ekte Karpegutta sto igjen på scenen og virket mildt sagt overraska. (Foto: Oda Bhar)

21:18 Spiser nachos i ruinen. Kompis prøver å forklare meg hva som er så legendarisk med den plata til Motorpsycho.

Lucy Swann

Publikum kan iblant se mer spennende ut enn artisten. (Foto: Oda Bhar)

21:49 Vannliljetattis (stor!) ser ut til å være siste store jentemote. (Lucy Swann)
23:11 Vakker men innadvendt seanse med The xx avslutter Øyafesitvalen 2010 – maksimert av fyrverkeri over Sukkerbiten. Takk for i år!

The xx

For en gangs skyld sluttet ikke Øya med et brak, men lavmælt og poetisk. (Foto: Oda Bhar)

Mine øvrige poster fra Øya 2010 var forhåndstips, les dem gjerne for å sammenlikne opplevelser med forventninger (OBS! Bra videoer der):
1) Forhåndstips dag 1 og 2.
2) Forhåndstips dag 3 og 4.

Du kan se flere av bildene mine fra Øya i denne Flickr-mappa.
Jeg vil også anbefale tegnepostene til Tor-Bjørn Adelgren på Kulturkroki:
Dag 1, dag 2, dag 3 og dag 4.

Øya 2010: Forhåndstips dag 3 og 4 12. august 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
1 comment so far

Da er første dagen på Øya 2010 over, det regna bøtter, men Litteraturteltet var tørt, jeg traff gode venner og mot slutten av konserten klapset Iggy meg i hånda (tuller ikke!!). Som vanlig viste det seg at planer er til for å endres, de største forventningene gruses, men oppveies av de gode overraskelsene. Igår var høydepunktene mine: (1) Duracellkaninen Iggy, (2) The Gaslight Anthem med sjørøverflagg og supersjarmerende vokalist, samt (3) Lido Lido, 17-åring fra Haugesund som tilegnet siste låt Fake ID (Kidz in the Club) alle andre på Øya som i likhet med ham måtte gå rundt med barnefestivalarmbånd. Funky hiphop, bra dansing og masse spilleglede!

Iggy Pop

Iggy like før han klapser meg i hånda. (Foto: Oda Bhar)

Helt greit spilte også Thom Hell og Navigators, mens jeg ble veldig skuffet over franske Air og britisktamilske M.I.A. Andre er sikkert hylende uenige, ikke minst når det gjelder M.I.A, som det virket som folk enten elsket eller hatet igår. Selv er jeg ikke glad i laserhelvete og ventet noe mer bangraaktig fengende, syntes dessuten det var mye rot og dårlig organisering på scenen. Som en skrev på Twitter like etter: «M.I.A. på øya: Som å se verdens cooleste, heftigste bil bare stå og ruse og børne, men ikke kjøre noe sted.» Et annet Twittersitat: «Når man bruker lydeffekter fra sin eneste hit gjennom halve showet så føles det som om man har lite å fare med.» Eller fra Dagbladets anmeldelse: «Ey, kan du ikke bare spille en låt!?»

Lido Lido

17-åringen Lido Lido fra Haugesund imponerte stort. (Foto: Oda Bhar)

Nuff said. Strecks tegnede versjon av dagen kan du se og lese på Kulturkroki. Nedenfor  kommer tipsene mine for de siste to Øya-dagene (tipsene for de første to dagene kan du lese her.)

Fredag 13. august

Jeg er svak for folk fra nabolandene våre, og første band ut på fredag er fra Finland, så det skal mye til at jeg ikke sjekker dem ut, særlig på en Øyafestival som har uvanlig få nordiske innslag (hvor er alle svenskene i år?). Rubik kl 13 på Enga, altså, med en slags alternativrocka pop (finnes dessverre ikke på Spotify, men den låter veldig vennlig på MySpace). Neste er amerikanske Girls, jentebandet uten jenter, som spiller hjertesmertegitar og kan være verdt å teste ut (eller også ikke, jeg er i tvil).

Men deretter! kommer sju trøndere med det krøkkete navnet Youth Pictures of Florence Henderson, gutta bak det uavhengige plateselskapet How is Annie Records, med arty undergrunnskred og drømmerisk lydbilde. En artig kontrast kan bli sørafrikanske Die Antwoord, kjent for liveshow med mye humor, hvor en påtatt gretten rapper og ei skolejentesexy erteblondine leker ironisk med klisjéene – sjekk ut videoen nedenfor!


Okei, så nærmer kvelden seg og vi er klare for 2xStorbritannia: Gutta i Field Music varmer oss opp med en slags post-Beatles melodiøs gitarpop, før det som fort kan bli fredagens høydepunkt: Marina & the Diamonds! Marina Lambrini Diamandi er walisisk med greske aner, har en mørk nydelig stemme av samme kaliber som Regina Spector eller Emma Pollock, og spiller catchy melodier med lekent og vakkert lydbilde.


Etter dette kommer noe jeg frykter kan bli et hvileskjær, amerikanske The Flaming Lips, voksen softrock – men de skal visstnok ha et fantastisk sceneshow, så det er lov å håpe. Så kommer John Olav Nilsen og Gjengen, som jeg neppe gidder å se, men anbefaler likevel, jeg veit nemlig at mange liker dem, og skjønner hvorfor, like godt som jeg skjønner hvorfor de ikke appellerer til meg. Det er klisjéene, let’s face it. Både de musikalske, og ikke minst: tekstene deres. Som mange liker godt, jeg er klar over det, og synes snakker rett til hjertet, noe som sikkert kan stemme, men dessverre, det vrenger seg i meg for hvert ord. Saken er at tekstene til disse gutta rett og slett er en refortelling av det alle kids bare fortelle hverandre på nytt og på nytt. Du må slippe meg inn, ikke steng meg ute, Ikke fåkk med kjærligheten – alle disse «sannhetene», joda, jeg innser nødvendigheten, men det er bare sånn at der er jeg ikke lenger. Sårri, jeg er forbi.


Helt til slutt blir det veldig tydelig fredagskveld, for nå bærer det løs med dansbare electronicagreier. Først britisk-amerikansk-jamaicanske Major Lazer, hvor inspirasjonen kommer fra en rekke musikalske tradisjoner: «brasiliansk funk carioca, angolsk kuduro, argentinsk neo-cumbia, digital reggae og dancehall,» ifølge katalogen. Og omsider, selvfølgelig: Robyn!! Heller at jeg skal lire av meg noe halvgodt om henne synes jeg du skal lese hva Linn «Strekhjerte» Strømsborg skriver på Flammebloggen.

Min fredagsplan (Spotify):

Rubik (FI): Enga kl 1300
Girls (US): Enga kl 1430
Youth Pictures Of Florence Henderson: Sjøsiden kl 1530
Die Antwoord (ZA): Klubben kl 1615
Field Music (UK): Sjøsiden kl 1700
Marina & The Diamonds (UK): Vika kl 1750
The Flaming Lips (US): Enga kl 18
John Olav Nilsen og Gjengen: Enga kl 20
Major Lazer (JM/US/UK): Vika kl 2055
Robyn (SE): Enga kl 2150

Lørdag 14. august

Så var det lørdagen, og hva skal jeg si? Den virker litt daff. (Håper jeg tar feil.) Etter planen starter jeg med to norske som begge skal ha imponert under by:Larm. Pow Pow spiller dansbar electronika med kraut/postrock-stemning, og Vestfoldbandet Mhoo har et akustisk lydbilde inspirert av sigøynerspansk musikk. Deretter blir det afrobeat! Den nigerianske perkusjonisten Tony Allen er en levende legende fra bandet til Fela Kuti, som 70 år gammel visstnok spiller mer levende enn noen gang og skal ha imponert under Oslo World Music Festival. Nedenfor kan du se en minidokumentar om ham.


Blir du lei av afrobeat er det bare å rusle over fra Sjøsiden til Enga, hvor Paul ‘The Modfather’ Weller, tidligere The Jam, spiller poprock med innslag av jazz og soul. Jeg er ikke superfan av denne musikken, men mannen er en legende og kanskje verdt å kaste et blikk på. Etterpå foreslår jeg å rusle tilbake til Sjøsiden hvor Local Natives spiller mer av den typen lett og glad amerikansk sommerpoprock det kanskje er vel mye av på Øya i år? Hva med et litt mer europeisk fokus neste år? (Men jeg skal vente til etter festivalen med å felle noen endelig dom.)


Så er vi klare for norsk hiphop igjen. Denne gang fra Oslo, multikulti og politisk engasjerte, Karpe Diem, bestående av Chirag Patel og Magdi Ytreeide Abdelmaguid. De har spilt sammen siden 2000, vant Alarmpris i 2006 og er nå blitt 25 år, nær oldiser i hiphop-sammenheng. Neste artist er norske, engelskfødte Lucy Swann, med kjøligfølsom magipop i tradisjonen fra Rockettothesky, men mer tilgjengelig. Den siste plata hennes bærer det orgasmiske navnet La Petit Mort, den lille døden.

Og så, endelig, grunnen til at jeg ikke kan legge meg tidlig siste festivaldag heller: The xx!!! På full fart oppover, deilig åttitallsinspirert minimalisme, mollstemt, melodiøst, men også noe nyere, Øyakatalogen foreslår R&B og dubstep… uansett: mmmm. Du må bare bli til de har spilt.

Min lørdagsplan (Spotify):

Pow Pow: Sjøsiden kl 1430
Mhoo: Vika kl 1635
Tony Allen (NG): Sjøsiden kl 1715
Paul Weller (UK): Enga kl 1730
Local Natives (US): Sjøsiden kl 1850
Karpe Diem: Enga kl 1915
Lucy Swann: Vika kl 2120
The xx (UK): Sjøsiden kl 2205

Øya 2010: Forhåndstips dag 1 og 2 10. august 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
9 comments

Tid for Øyafestivalen igjen, og jeg gleder meg skikkelig! Igår var Streck og jeg på Youngstorget og hentet armbåndene våre, og ikveld braker det løs med Klubbøya, før konsertene i Middelalderparken drar igang onsdag ettermiddag. I år har jeg tenkt å gjøre festivaldekningen litt annerledes, gjennom to poster med forhåndstips etter hva jeg selv planlegger å se. Onsdag og torsdag kommer nedenfor, og seinere legger jeg ut en ny post med tips for fredag og lørdag. I tillegg kan det hende jeg rapporter og legger ut bilder underveis, både på Twitter og Flickr, og kanskje her på bloggen. Dessuten vil nok Streck legge ut tegninger på bloggen sin Kulturkroki og på Flickr.

Nytt Øya-armbånd!

Streck og jeg har hentet festivalarmbånd! (Foto: Oda Bhar)

Av tipsene nedenfor kan du neppe rekke å få med deg alt, selv med vill løping mellom scenene. Lista er satt sammen relativt uavhengig av mulig kræsj (men ikke helt). Hvis ingen nasjonalitet er angitt, betyr det at artistene er norske. Jeg har også laget ei Spotify-liste for hver dag med artistene kronologisk (max to låter pr artist). Lenke til hver liste ligger under aktuell dag.

Kanskje vi ses?

Onsdag 11/8

De to første dagene på Øya har jeg store forventninger til. Godbitene starter allerede fra de første konsertene: Singer/songwriter-åpning med Thom Hell (iblant litt for klagende, men solid), søt ung Haugesundhiphop med Lido Lido, norsk sommerpop med Kenneth Ishak, vakker jentemelankoli med Ingrid Olava, før de internasjonale kommer på banen.


The Gaslight Anthem med amerikansk heartlandrock, fransk elektropop med Air, kjent for å ha laget filmmusikken til Sofia Coppolas The Virgin Suicides (1999), og så, herregud: Iggy & The Stooges! Ei jente på jobben min visste ikke hvem Iggy Pop var, jeg sa det var omtrent som ikke å kjenne til Elvis eller The Beatles. Onsdag kl 1530 kan du høre et foredrag i Litteraturteltet om blant annet Iggy, ved Knut Schreiner.


Deretter kommer Østfoldbandet Navigators med en countryrock som kan minne om Tommy Tokyo, et av mine Øya-høydepunkter ifjor, og Ariel Pink’s Haunted Graffiti med amerikansk laidback pop, og helt til slutt kommer noe jeg tror kan blir en av de beste konsertene på hele Øya 2010: Britisk-tamilske M.I.A. som leverte superhiten Paper Planes til filmen Slumdog Millionaire (2008) avslutter kvelden med mørk og catchy asiabritpop på Enga. Samtidig gjør Serena Manesh en litt mer arty greie på naboscenen Sjøsiden.

Min onsdagsplan (Spotify):

Thom Hell: Enga kl 1430
LidoLido: Vika kl 1500
Kenneth Ishak & The Freedom Machines: Sjøsiden kl 1535
Ingrid Olava: Enga kl 1600
The Gaslight Anthem (US): Enga kl 1730
Air (FR): Sjøsiden kl 1835
Iggy & The Stooges (US): Enga kl 1925
Navigators: Sjøsiden kl 20.20
Ariel Pink’s Haunted Graffiti (US): Vika 2110
M.I.A. (UK): Enga kl 2145

Torsdag 12/8

Torsdag begynner mjukt med fine norske tekster og skranglete gitarpop fra Bodøbandet Kråkesølv, og fortsetter litt røffere med norsk pophiphop på bergensk fra Lars Vaular.


Deretter må du velge mellom to amerikanere: fengende Talking Heads-aktig afropop fra Californias Fool’s Gold, og den mer syreeksperimentelle Noah Lennox under navnet Panda Bear. Utover ettermiddagen er det fortsatt USA som gjelder, med laidback poprock fra Broken Bells, bl.a med tidligere hovedmann i The Shins. Om kvelden drar LCD Soundsystem i gang enda mer afropopinspirert electronica-rock.


Siste amerikaner ut er Pavement, et av nittitallets nær legendariske og nylig gjenforente slackerrrockeband. Hvis du vil være forutseende kan du høre et foredrag om dem tidligere på dagen (kl 1530 i Litteraturteltet), ved den dyktige litteraturkritikeren Susanne Christensen. Torsdagen avsluttes med islandske Jónsi, frontfigur i Sigur Rós, denne gang som soloartist.

Min torsdagsplan (Spotify):

Kråkesølv: Enga kl 1430
Lars Vaular: Sjøsiden kl 1520
Panda Bear (US): Sjøsiden kl 1610
Fool’s Gold (US): Vika kl 1610
Broken Bells (US): Enga kl 1725
LCD Soundsystem (US): Enga kl 1935
Pavement (US): Enga 21.45
Jonsi (IS): Sjøsiden kl 2200

Kongemonumenter (Olav V) 13. april 2010

Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
19 comments

Søndag hilste jeg på Kongen. Han nikket vennlig, og jeg låste ham ut gjennom ei dør. Riktignok ikke den hemmelige døra til det hemmelige rommet, som var grunnen til at han kom på besøk.

Castle with Crocus

Slottet med krokus, april 2010. (Foto: Oda Bhar)

I flere uker har jeg voktet dette rommet mot turister, men aller mest mot journalister, noe som ble pikant av at jeg selv er en slags journalist, slik at kollegene også passet på meg. Likevel har jeg vært der inne. Jeg har sneket meg inn og tatt bilder med mobilkameraet, blitt modigere og tatt med meg lommekameraet, gjemt det i den hemmelige lomma i buksebeinet, og håpet kollegene ikke fersket meg på overvåkningskameraet. Ikke fordi jeg planla å gjøre noe galt, jeg er en lydig ansatt som holder tett om alle hemmeligheter. Men jeg ville ha bildene klare for at dere kunne kunne få se dem straks etter pressekonferansen, mens nyheten ennå er fersk.

Vigelandmuseet: Olav V (monument)

Det hemmeligste rommet på Vigelandmuseet de siste ukene: Konkurransebidragene til ny statue av Kong Olav V. (Foto: Oda Bhar)

Det hemmelige rommet inneholder konkurransebidragene for ny statue av Kong Olav V, faren til den nåværende kongen. Juryen avsluttet arbeidet i forrige uke, og søndag kom Kong Harald for å bli informert om resultatet. Ifølge ryktene skal han ha gått gjennom utstillingen, fra bidrag til bidrag, og nikket til omvisningen fra ordfører Fabian Stang. Iblant skal han ha stanset og kommentert: Nei, det der er ikke far. Men det sies at han var fornøyd med vinneren. Et annet bidrag han skal ha likt særlig godt var den uniformskledde figuren til Per Ung, kalt «Konge» (vises lenger ned i posten).

Kongens biler

Gjett hvilke som er Kongens biler? (Foto: Oda Bhar)

Vinner: «Mann og bauta» av Olav Orud

Vinnerbidraget viser en sober figur, stående rett opp og ned, dresskledd med hatten på ryggen. Kunstneren heter Olav Orud og er født i 1942, kunstneren har altså samme fornavn som motivet.

Olav Orud: "Mann og bauta" (2010)

Olav Orud: «Mann og bauta» vant konkurransen om ny statue av Kong Olav V i hovedstaden. (Foto: Oda Bhar)

I tillegg til skikkelsen i naturtro helfigur har verket fire relieffer på sokkelen, fra sentrale temaer i livet til Kong Olav V. To av motivene stammer fra kjente fotografier: Smågutten på morens arm ved ankomsten til Norge i 1905, og den unge soldaten ved hjemkomst i 1945. De øvrige er hobbyrelaterte, et par skistaver, og noe utstyr fra en seilbåt (visstnok lett gjenkjennelige for seilere, selv trodde jeg det var bagasjereimer).

Olav Orud: "Mann og bauta", sokkeldetaljer

Olav Orud: «Mann og bauta», sokkeldetaljer. (Foto: Oda Bhar)

Skulle valget kritiseres måtte det være for en nesten overdreven forsiktighet, kanskje tannløshet, noe som er lett å forstå med tanke på stormen rundt et tidligere forsøk på å reise et Olav V-monument i hovedstaden. Knut Steen lagde i 2006 en stilisert kjempe med høyre hånd hevet til nådig vinking, av mange dessverre tolket som en nær fascistoid gest. Skulpturen ble aldri reist i hovedstaden, og havnet til slutt ved en vestlandsk fjord.

Olav Orud: "Mann og bauta" (2010)

Olav Orud: «Mann og bauta», detaljer. (Foto: Oda Bhar)

Oruds bidrag er kanskje tannløst, men akseptabelt for de fleste. Selv hadde jeg en annen favoritt, som blir avslørt seinere i dette innlegget. Men først har jeg lyst til å vise dere noen av de mer rabiate forslagene. Her følger min Topp 5 Rabiatliste over konkurransebidrag til Olav V-monumentet.

Rabiatliste (Topp 5)

Kari Rolfsen: "Slekt og folk" (2010)

Kari Rolfsen: «Slekt og folk», konkurransebidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)

Rabiat nr 1: «Slekt og folk» av Kari Rolfsen

På toppen av Rabiatpallen finner vi bysten av en kullsvart konge med knallblå øyne og et zombieaktig uttrykk i ansiktet. Enkelte skal ha villet dekke til dette bidraget før Kong Harald kom på besøk, i frykt for å støte. Det ville vel vært å overdrive, men hva ligger bak idéen her? Et forsøk på provokasjon, eller tvert imot, å ville hedre den inkluderende monarken, som i en nyttårstale skal ha oppfunnet begrepet «våre nye landsmenn»?

Kari Rolfsen: "Slekt og folk", detail

Kari Rolfsen: «Slekt og folk», detalj. (Foto: Oda Bhar)

Jeg stusser også over kongekrona i gullgult metall, som ei zulukongekrone fra tegneseriene. Har kunstner Kari Rolfsen, ex-kone av Karl Erik Harr og mor til filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, tatt one-too-many afrikanske trommekurs?

Rabiat nr 2: «En folkekonge hilser» av Reidar Finsrud

Som nummer 2 på Rabiattoppen gir jeg dere: Revykongen! Denne fjottete figuren med kunstig glis og hatten løftet til en musikalgest ville ha vært svært risikabel å plassere så nær Chat Noir. Hvilken utenlandsk turist kunne ha gjettet, uten å lese inskripsjonen, at dette handlet om en verdig monark, og ingen skrullete revyartist?

Reidar Finsrud: "En folkekonge hilser" (2010)

Reidar Finsrud: «En folkekonge hilser». (Foto: Oda Bhar)

Multikunstner Reidar Finsrud, kjent for alt fra egen tegne- og maleskole til merkelige maskinelle mobiler, har laget forslaget. På hjemmesiden hans leser jeg at han siden 16-årsalderen har lagt ned 5000 arbeidstimer hvert år på kunsten sin, noe som skulle utgjøre 108 normale årsverk, og fører ham til den interessante konklusjonen at han i arbeidsår er hele 124 år gammel! Dette gir ham visstnok «et forsprang i både erfaring og innsikt». Hjalp det ham denne gangen? Døm selv.

Rabiat nr 3: «Honnør og verdighet» av Petter Bogen

Nummer 3 på Rabiattoppen er laget av en arkitekt, og skal ha poeng for originalitet, i det minste når det gjelder typiske bidrag til i hoffkonkurranser. Rent kunstnerisk er forslaget dessverre ikke like originalt. Det kunne ha vært en dårlig variant av eldre modernistisk skulptur (den uheldige lillebroren til Arnold Haukelands spenstige «Air» foran Frederikke-bygningen på Blindern), eller et nyminimalistisk retroverk fra det lykkelige beige-grå 1990-tallet. Det kunne også vært et overflødig bygningselement fra det nye barcode-helvetet i Bjørvika (noe det kanskje nettopp er).

Petter Bogen: "Honnør og verdighet" (2010)

Petter Bogen: «Honnør og verdighet», bidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)

Interessant nok er det ikke første gang arkitekt Petter Bogen stikker hodet fram i nasjonale konkurranser. Sist ertet han på seg kollegene sine under arkitektkonkurransen om ny Holmenkollbakke, i den grad at han ble anmeldt til arkitektenes etikkomité! Først protesterte han høylydt på resultatet under premieutdelingen, og la ut store bunker med propagandamateriale i lokalet (altså etter at han selv hadde tapt). Noen dager etter skrev han et helsides innlegg i Aftenposten, illustrert med tegningen av sitt eget forslag. Som om ikke dette var nok sendte han et direkte brev Byrådet for å prøve å påvirke dem til likevel å velge hans tapende forslag! Etikkomitéen konkluderte med at Bogen var en i overkant dårlig taper, eller mer byråkratisk formulert, at han viste «manglende respekt både overfor juryen og vinnerutkastets forfattere». Han fikk en advarsel, noe som er strengere enn påtale, og bare hakket før eksklusjon fra arkitektforeninga.

Denne uka har Bogen altså tapt en ny konkurranse, og nå er jeg spent. Vil han gi oss flere skandaløse reaksjoner?

Gisle Harr: «Stor konge, liten konge» (2010)

Gisle Harr: «Stor konge, liten konge», bidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)

Rabiat nr 4: «Stor konge, liten konge» av Gisle Harr

For nummer 4 på Rabiattoppen tar jeg forbehold om at kunstneren kanskje ikke har ment at det ferdige monumentet skulle være lyseblått (selv om tidligere verk av ham tyder på at det godt kunne være tilfellet). Kanskje var fargen på utkastet ikke mer enn et tilfeldig valg på en dårlig dag, vi tar det vi har, og se, her ligger det en restebit av blå isopor, konkurransen vinner jeg neppe uansett, la meg bare hakke ut et eller annet av dette søppelet, så likt som mulig en kalvende isbre fra Arktis.

Turqoise & brown

Kalving på Nordenskiöldbreen, Svalbard. (Foto: Oda Bhar)

Forslaget «Stor konge, liten konge» er laget av Gisle Harr, født i Harstad og bosatt i Oslo. Sammen med Lars Elling og Nico Widerberg (nedenfor) tilhører han de yngre bidragsyterne, førtisene, noe som kanskje kan forklare den lett rebelske stilen. Samtidig tilhører han åpenbart Harr-familien, som er godt representert i det tradisjonelle kultur-Norge. (Nøyaktig hvor i familien han hører hjemme har jeg ikke greid å finne ut. Si gjerne fra hvis du vet!) (Oppdatering 19/4: Nå har jeg funnet det ut! Gisle Harr er sønn av Kari Rolfsen, nevnt ovenfor, og den kjente maleren Karl Erik Harr.)

Gisle Harr: «Stor konge, liten konge» (2010)

Gisle Harr: «Stor konge, liten konge», bidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)

Rabiat nr 5: «Kong Olav V (med katt)» av Ole Rosén

Det rabiate med mitt valg nr 5 er ikke så mye modellstørrelsen, selv om de mikroskopiske figurene gjør det vanskelig å vurdere estetiske kvaliteter (sympatisk nok er kunstneren klar over dette, og unnskylder seg i følgebrevet: modellen er «mindre enn den anbefalte målestokk», skriver han, men jeg håper juryen kan akseptere den likevel). Problemet er heller ikke materialet, selv om modellen minner om den påskestearinen jeg sølte på kjøkkenbordet i forrige uke. Snarere handler det tvilsomme om valget av tilleggsobjekt. Skal du ha et mindre objekt ved siden av en større figur, bør du være sikker på at objektet bidrar med noe vesentlig, slik at tilskuddet ikke ender med å virke overflødig, i verste fall latterlig.

Ole Rosén: "Kong Olav V (med katt)" (2010)

Ole Rosén: «Kong Olav V (med katt)». (Foto: Oda Bhar)

Legg merke til den lille figuren ved siden av Kongen. Hva er dette? En hund, tenkte jeg, siden Kong Olav var hundeelsker. Det minnet om statuen av ham som allerede står på Holmenkollen, men la gå, en god idé kan (muligens) ikke brukes for ofte, dessuten hadde også isbreforslaget (ovenfor) inkludert en hund. Men jeg kom til å lese kunstnerens følgebrev, og ble overraska. Dette er nemlig ingen hund, men en katt. Hvorfor!? Var Kongen katteelsker også? Det kunne jo hende, selv om jeg ikke hadde hørt om verken slottskatter, skikatter eller skipskatter (eller jo, det siste, men ikke i forbindelse med ham).

Ole Rosén: "Kong Olav V (med katt)" (2010)

Ole Rosén: «Kong Olav V (med katt)». (Foto: Oda Bhar)

Kjære Ole Rosén, hvor fikk du idéen til en katt? Argumentet om at det lille dyret gir Kongen et påskudd for å kikke ned, slik at han får øyekontakt med publikum, godtar jeg. Likevel forklarer det ikke hvorfor dyret må være en katt. Jeg skummer teksten og får vite at katten skal symbolisere Det norske folk. Dessverre gjør ikke denne forklaringen valget noe klarere for meg. Er Ole Rosén rett og slett selv en katteelsker, som identifiserer seg så mye med husdyret sitt at han sidestiller Norges menneske- og kattebefolkning? (Det siste uttrykket ville i alle andre sammenhenger ha virket paradoksalt.) Hvis du som leser har en bedre teori, bidra gjerne i kommentarfeltet.

Rabiatbonus: «Aktenfor tvers» av Lars Elling

I tillegg til Topp 5 Rabiatlista vil jeg gjerne tilføye en bobler. Hvis hensikten med et monument av denne typen er å vise gode sider av personen som blir hyllet, bør du helst ikke framstille vedkommende som ei snobbete klyse. Denne knivseggen balanserer noen bidrag hårfint på.

Lars Elling: "Aktenfor tvers" (2010)

Lars Elling: «Aktenfor tvers», bidrag til Olav V-konkurransen. (Foto: Oda Bhar)

Flere av kunstnerne har framstilt Kong Olav V i seilerutstyr. Lars Elling har plassert ham i en stilisert båt, og kalt forslaget «Aktenfor tvers». Kongen sitter med seilerlua på hodet og armene bredt og royalt til hver side på rekka, helt i sin egen verden. Ihvertfall ikke i min. Juryens begrunnelse for å avvise seilerfigurene var at den offisielle kongen skulle fram, ikke hobbykongen. (Isåfall blir det jo litt inkonsekvent med vinnersokkelens staver og tauverk på sokkelen? Men la gå.) Verre enn dette med hobbykongen blir klasseaspektet. Skulle denne vestkantversjonen av en rikmannsgutt, med utspente fangarmer og verdens dyreste hobby, bli etterslektenes bilde av folkekongen Olav V? Heldigvis gikk det ikke slik.

Per Ung: "Konge" (2010)

Per Ung: «Konge», et av flere bidrag Kong Harald ifølge ryktene skal ha likt. (Foto: Oda Bhar)

Min favoritt: Nico Widerberg

Til slutt kommer min favoritt: «Folkekongen og Norge» av Nico Widerberg. Nico er sønn av gamle Frans Widerberg, maleren med de guloransje og blå hestene, og har selv heller ikke greid å holde seg unna disse fargene. Men i tillegg til maler er han billedhugger, med en ren og klar formsans jeg synes kommer fint til uttrykk i dette utkastet.

Nico Widerberg: "Folkekongen og Norge" (2010)

Nico Widerberg: «Folkekongen og Norge», var min favoritt. (Foto: Oda Bhar)

Nico Widerberg var en av de tre inviterte kunstnerne, og har etter min mening best av alle løst de kompromissene et slikt offisielt oppdrag nødvendigvis fordrer. Kongefiguren hans  er verdig, men vennlig, den er gjenkjennelig og likevel stilisert nok til å virke kontemporær. Det symbolske er tilstede ved at figuren vandrer bortover en langstrakt sokkel formet som det geografiske Norge. At Kongen ikke står stille hindrer det statiske uttrykket de øvrige skulpturene har, vi får er en dynamisk konge, nettopp slik vi husker Olav V. Nicos figur ser på oss med et åpent og direkte blikk, våken uten å bli fjollete eller forsert.

Nico Widerberg: "Folkekongen og Norge", detail

Nico Widerberg: «Folkekongen og Norge», detalj. (Foto: Oda Bhar)

Hvis jeg var diktator ville Nico Widerberg ha vunnet konkurransen. Siden jeg ikke er det må vi nøye oss med Olav Oruds verk, som ikke er noe dårlig valg. Vil du selv ta en titt på alle bidragene, kan du gjøre det i Vigelandmuseet fra imorgen onsdag 14. april til søndag 9. mai 2010. Over 50 utkast kom inn, så det er langt mer å se enn jeg har presentert her. Noen flere av mine bilder fra utstillingen kan du se på Flickr.

Nico Widerberg: "Folkekongen og Norge" (2010)

Nico Widerbergs konkurransebidrag satt inn på planlagt sted for ny statue av Olav V i Oslo. Om et par år står antakelig Olav Oruds bidrag omtrent her. (Foto av Widerbergs foto: Oda Bhar)

Nico Widerberg hadde lagt ved et fotografi hvor statuen hans var manipulert inn der den etter planen skulle stått. Jeg setter det inn her, så kan du jo prøve å forestille deg Olav Oruds verk på samme sted. Plasseringen blir på Olav Vs plass, til venstre for Rådhuset når du står med ryggen mot sjøen. På bildet ser du utsikten fra plassen og ned mot Vestbanen/Aker Brygge.

(Alle bildene i denne reportasjen har copyright Oda Bhar.)

Oppdatering: Les juryens begrunnelse her. I Dagsavisen kan du lese et lite intervju med bilde av vinner Olav Orud (som dog for en stor del er avskrift av pressemeldingen). Dagbladet har en mager artikkel som stort sett handler om det forrige monumentet (fascistkongen på Vestlandet), men de avslutter med å spørre om folk liker det gamle eller nye best, noe som fører til et ganske underholdende kommentarfelt. Andre steder hvor jeg har funnet omtale er NRK, TV2 og Klar tale. I tillegg viser fotobloggen whf-foto plasseringen til Knut Steens forviste monument, ved innfarten til Sognefjorden (stedet heter Skjerjehamn i Gulen), hvor den ser ut til å gjøre seg godt.

Bitchende bikkjer (Bob Hund) 1. mai 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.
Tags: , , ,
8 comments

Jeg hadde gledet meg til Bob Hund-konserten igår, men er skuffa. Vokalisten burde ha brukt mer energi på å synge og mindre på å bitche om at publikum skulle «fortjene» flere låter. Det var bra trøkk i starten, men midtpartiet var labert med mye slapp skravling fra scenen. Under ekstranumrene tok det seg opp, men jeg sitter igjen med inntrykket av et turnétrøtt band som helst ville ha spart seg konserten i Oslo. Et råd til artister som ønsker en kokende sal: Ikke mas, gi heller av deg selv! Da kan du ikke feile med et så motivert publikum som på Rockefeller igår. Når halve salen kan låtene utenat og synger av full hals, come on, hva er problemet? Du vil ha enda mer lyd, enda flere hender i været, enda flere folk som hopper opp og ned? Eller ville du helst ha ligget hjemme på sofaen og spist chips?

Bob Hund (Rockefeller)

Som konsertpublikum ønsker jeg meg et band med nok uttrykk til at publikum glemmer seg selv. Først da kan stemninga bli elektrisk, da blir vi revet med og jubler alt vi kan, og de som ikke jubler lytter henført, noen hopper og danser, andre gynger med kroppen, men poenget er at en artist som maser ødelegger for både oss og seg selv! Vi vil IKKE bli selvbevisste og måtte vurdere oss selv: om vi er bra nok, presterer nok, sånt har vi ellers i livet, det er ikke derfor vi kommer! Jeg ble stående og ergre meg over dette minst en halvtime igår, mens vokalist Thomas Öberg gikk fram og tilbake langs scenekanten og truet med å avslutte konserten hvis jublinga vår ikke holdt mål. Det er dere som bestemmer, skal vi gå eller bli? Det ble sagt med en kvasi munter tone, men funket ikke for meg, særlig fordi han ikke ga seg, men gjentok til stadighet. Var jeg den eneste som ble drittlei av å høre på dette? Å sette publikum i ulike byer opp mot hverandre, kreve at Oslo skal juble mer enn Stavanger, hva slags teit konkurranse er det? En annen ting: Når hvite lyskastere slås på og rettes mot publikum kjennes det som når en pub blinker med lysene for å få gjestene til å gå. Okei at dere gjør det én gang, som en slags anerkjennelse til oss – men til stadighet? Nei!!

Bob Hund (Rockefeller)

Nå ble det visst mye bitching fra min side også. Bare så det er sagt: Jeg digger Bob Hund. Jeg elsker vitaliteten på platene deres, den gladtriste tonen, de poetiske tekstene, den halvt hysteriske stemmen til Thomas. Og jeg fikk med meg en av de lyseblå klassiske t-skjortene hjem igår.

Bob Hund, classic t-shirt

Men den halvgode konsertopplevelsen får meg til å lure på om den nye plata vil bli deres siste? Folk har jo lurt på dette før og tatt feil. Men jeg synes det blir noe tragisk over dette å turne og hoppe omkring, klatre på høyttalere, kaste mikrofonen i været og sjonglere med den, så lenge du samtidig utstråler en slags matlei attitude som varsler at dette er gamle moves, noe du gjentar fra gamle øyeblikk av spontan glede. Så kjære Bob Hund, vi godtar mindre gjøgling hvis det gir dere spillegleden tilbake. (Men forresten: Jeg digger at sceneteppet hadde påskriften bob hnud!)

Bob Hnud (Rockefeller)

Til slutt en smakebit fra den seineste plata til Bob Hund, Folkmusik för folk som inte kan bete sig som folk. Her gir jeg dere hiten «Tinnitus i hjärtat», rett og slett fordi det var den som fantes på YouTube. Selv om jeg enda heller skulle gitt dere tittellåta, som kanskje var det nummeret jeg likte best igår, eller favorittlåta mi «Siffran vill bli fel», som ikke ble spilt, sikkert fordi den ble betraktet som for rolig til å spilles på konsert. (Ja, hva med at band tror de må «rocke seg opp» på konsert, gjøre seg mer bråkete og mindre melodiøse? Jeg hater når favorittlåtene mine blir bråket opp på den måten.) Lenkene ovenfor er til Spotify, for dem av dere som bruker det – ellers finnes hele plata til salgs hos iTunes.