jump to navigation

Fra martyr til madonna (Marina Abramovic) 31. oktober 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , ,
add a comment

KUNSTANMELDELSE: En moden Marina Abramovic har forlatt smerte og provokasjon til fordel for refleksjon og trøst.

Marina Abramovic:
«With Eyes Closed I See Happiness»
Galleri Brandstrup
Utstillingen står til 28. oktober 2012

«The Marina Abramovic Institute and The Future of Performance Art»
Folketeatret
Forelesning 26. september 2012

Den siste uka i september traff Marina Abramovic Oslo i alle kanaler. Vi leste og hørte utallige intervjuer, onsdag kveld løste 1400 personer billett for å se henne forelese i Folketeatret, og på fredag åpnet Galleri Brandstrup en separatutstilling med henne.

Marina Abramovic

Marina Abramovic på Galleri Brandstrup. Foto: Oda Bhar.

Den serbiske kunstneren har i 40 år vært en av performancekunstens mest markante skikkelser, men den varme anerkjennelsen hun møter nå er relativt ny. Hun ble kjent på 1970-tallet for flere sjokkopptredener, mange med elementer av selvskading, både alene og med sin daværende partner Ulay. I Folketeatret viser hun oss flere eksempler på stort lerret. Det er vondt å se en ung Marina skjære inn ei blodig kommuniststjerne i mageskinnet, eller kjenne på risikoen når bueskytteren Ulay retter ei pil direkte mot hjertet hennes. Hun sier: «Hvis han hadde mistet taket kunne jeg ha dødd. Men det gjorde jeg jo ikke. Så la oss ikke bli sentimentale.»

Kombinasjonen av tørr humor og glødende engasjement preger den lange forelesningen hennes. Abramovic en sympatisk taler med stø stemme og åpent blikk som får oss til å le, begripe og tenke oss om. Likevel er jeg litt skuffa. Selv i en «lecture» hadde jeg håpet på noe mer uvanlig. Jeg leter i meg selv etter noe overskridende, en bit av dette nærværet som i 2010 fikk museumsgjester på MoMA til å gråte, rømme, bli opprørt, beveget og beroliget, bare av å sitte rett overfor henne på en stol. Selv merker jeg ikke noe liknende. Forklaringen kan være at folk på MoMA møtte henne én og én, ikke én og tusen som oss.

Abramovic forteller at hun planlegger et senter for performancekunst utenfor New York, «mitt legacy til verden». Hun medgir at det finnes mye dårlig performancekunst. «Folk merker alt i en performance. Din angst, dine problemer, all motstand i deg. En dårlig performance får folk til å gå. Men en god performance kan endre ditt liv.»

Marina Abramovic

Marina Abramovic på Galleri Brandstrup. Foto: Oda Bhar.

Utstillingen på Galleri Brandstrup bærer den meditative eller ekstatiske tittelen «With Eyes Closed I See Happiness». En sakral, opphøyd stemning slår mot oss fra store fotografier hvor en svartkledd Marina med lukkete øynene løfter hendene i symboltunge gester. Flere objekter leder tankene mot nyåndelighet. Fra et hode i svart voks stikker lange staver av bergkrystall og svart turmalin. På to langkoster er busten erstattet av istappliknende krystaller. En eikestol er pyntet med en kvarts på størrelse med et menneskehode.

L1070329 kopi

Marina Abramovic: «Cleaning the House» (1995, detalj). Foto: Oda Bhar.

Det makabre videoverket «Cleaning the Mirror #2» viser en naken, liggende Marina med et menneskeskjelett oppå kroppen. Kontrasten er stor mellom beinpiper og hud, dødningesmil og myke kinn, og for hvert pust rører skjelettet seg, som om hun puster liv i det.

Marina Abramovic

Marina Abramovic: «Cleaning the Mirror #2» (videostill, 1995).

Den mystiske spanske helgenen Sankt Teresa av Avila skal en gang ha levitert på kjøkkenet. I et usedvanlig vakkert videoverk gjør vår egen Sankt Marina Abramovic noe liknende. Vi ser henne sveve to meter over gulvet i blendende motlys foran et kirkeaktig vindu, kledd i svart kjole og med armer og bein strukket ut. Bevegelsene er så små at jeg først tror det er et stillbilde, før en ørliten blafring i skjørtet avslører henne. På arbeidsbenkene i det gamle klosterkjøkkenet ligger kjeler og øser, som om personalet bare tok en liten pause og gikk glipp av miraklet. «The Levitation of Saint Teresa» (2009) er filmet i et nedlagt kloster hvor tause nonner (fra en orden som avga taushetsløfte) i glansdagene forsynte 4000 foreldreløse barn med mat.

Marina Abramovic

Marina Abramovic: «The Levitation of Saint Therese» (2009).

Fra scenen i Folketeatret avslutter Marina Abramovic med råd til den som vil leve kunstnerens liv. Det er korte slagord, men de viktigste hamrer hun inn i oss to-tre ganger. «En kunstner skal være lidenskapelig. En kunstner skal gi og ta på en gang. En kunstner skal ikke gjenta seg selv.» Det lyder som et personlig program fra en moden kunstner med langt mindre enn før å risikere. Der hun som ung provokatør tok på seg vår smerte lik en selvkorsfestende Kristus, går Marina Abramovic sent i karrieren over i en moderlig tilstand. Nå framstår hun mer som madonna enn martyr – en trøstende, formanende, forklaret Pietà.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. oktober 2012.

Magnetisk aften (med dasspoesi) 28. april 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Litteratur, Sitater.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
21 comments
Magneten: Toilet Poetry

Dassdikt på Magneten, 24. april 2009. Foto: Oda Bhar.

Jeg liker dette diktet noen har skriblet på jentedoen på Magneten, den brune puben i kjelleren på Soria Moria. Det passet jo ekstra bra at jeg var der på poesiarrangement – men dasspoesi er gjerne mer direkte og følelsesrik. Jeg liker ekstra godt at Tore tydeligvis er en homme fatal, og at poeten vil Gud skal advare oss mot sånne.

Jeg elsker Tore!
Han er min drøm.
Hvorfor har ikke Gud sagt ifra?
Advarsel!
Tore! Tore!

Kveldens andre store attraksjon var performancekunstneren Kate Pendry, som gjorde en opptreden inspirert av twitterverset. Hun hadde to mikrofoner, en med mye ekko hvor hun laget en kakofoni av lyder, som illustrasjon på det store bruset av enkeltstemmer, og en vanlig mikrofon hvor enkelte poetiske setninger trådte tydeligere fram. Why do women talk like this? hvisket hun inn i mikrofonen. Det har jeg også lurt på.

Kate Pendry

Kate Pendry opptrer på Magneten, 24. april 2009. Foto: Oda Bhar.

Arrangementet het Magisk Aften og var en såkalt piratopplesning, dvs at en del folk som driver med musikk og poesi var blitt enige om å treffes og gjøre noe sammen. Det ble avholdt et liknende arrangement ifjor, dengang i en privat leilighet (jeg var dessverre ikke der), og håpet er at konseptet vil vokse og gro. Andre som leste på Magneten var (i kortversjon):

Ellen Grimsmo Foros, fra fjorårets diktsamling Jordbok.
Kristin Berget, fra årets diktsamling Der ganze Weg.
Susanne Christensen, To drømmer om John Erik Riley, korte tekster hvor John Erik Riley og Tore Renberg opptrer, fulgt av fotnoter med googlet informasjon om de to forfatterne.
Paal Bjelke Andersen (initivativtaker), med konseptdikt fra en vandring i Oslos gater, bygget rundt klokkeslett og navn på butikkskilt.

Fra venstre: Susanne Christensen, Ellen Grimsmo Foros og Kristin Berget. Tegnet av Streck, aka Tor-Bjørn Adelgren.

Fra venstre: Susanne Christensen, Ellen Grimsmo Foros og Kristin Berget.

Mot slutten av kvelden ble det musikk ved Arild Hammarø (gitar og sang  – samt initiativtaker til arrangementet sammen med Paal Bjelke Andersen) og Hayden Powell (trompet). Noen flere kom etterhvert opp på scenen og bidro til musikalsk improvisasjon.

Gordon Powell og Kate Pendry, tegnet av Streck aka Tor-Bjørn Adelgren.

Hayden Powell og Kate Pendry, tegnet av Streck aka Tor-Bjørn Adelgren.

Tegningene over er laget av Tor-Bjørn Adelgren, og finnes i større og bedre versjon på flickr her (pluss noen flere tegninger fra samme kveld). Tor-Bjørn er i ferd med å opprette en ny blogg for denne typen bilder, kalt Kulturkrokí. I tillegg vil han fortsatt ha den gamle bloggen sin, Streck, som inneholder en tegnefortelling om fuglegutten Emo.

Oppdatering: Tekstene til Susanne Christensen, To drømmer om John Erik Riley, finnes publisert i Signaler 2006 (hvor hun var invitert bidragsyter, ikke debutant), samt i et dansk tidsskrift for poesi og kunst, Hvedekorn (1/07). En kortere og mindre litterær versjon, dvs uten de googlede fotnotene, kan leses på hennes egen blogg Tigerclaws her og her. (Takk for tilleggsinformasjonen, Susanne!)

Null-ett-null-ett (Tekstallianse 2008) 10. september 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
26 comments

Bra kommer dette ikke til å bli. Observasjonsevnen min idag begrenser seg til sånne han-er-rar-på-håret-tanker. Han er rar på håret. Det er han virkelig. Den neste forfatteren også, men på en annen måte, og ikke kan jeg si deg hvordan heller, da måtte jeg ha funnet en metafor, eller tatt et bilde. Hvorfor tok jeg ingen bilder? Nå sitter jeg hjemme etterpå og ergrer meg over det. Et bilde gjør nesten alltid susen. Hva om jeg tar bilde av alt skrotet jeg bar med meg hjem etter festivalen? Brosjyrene, katalogene, antologiene, de litterære tidsskriftene. (Jeg tar bilde av dem.)

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

De siste setningene var jug. Jeg sitter fortsatt i salen og hører en poet lese opp, eller var det en prosaist, forskjellen er ikke så klar i dagens litteratur, det har professor Arne Melberg nettopp forklart, for ikke å snakke om Tomas Espedal, som mener språket alltid bør utfordres. Espedal er min nye guru etter at Per Petterson ble verdensberømt og nesten ikke skriver lenger, såvidt jeg vet, selv om neste bok visstnok skal komme til høsten, og jeg lurer på om den er like god, men dette burde jeg ikke tenke på nå, jeg burde lytte til poeten, eller var det prosaisten, som løfter det åpne barneansiktet mot oss og leser om å spy. Det er han langt fra den eneste som har gjort idag, men kanskje den som har gjort det utførligst. Og det er synd for meg, for dermed skrur jeg av, selv om han like før har lest ei vittig tankerekke om avskjed på fest: først klemte han alle, men så kom verten jamen etter ham ned trappa for å si ha det, og han tenkte, men faen, skal du si ha det også, nå som du har fått klem!

Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Flammepoetene Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Hvorfor greier jeg aldri å høre på folk som leser om kroppsfunksjoner? Jo mer de leser, jo mer skrur jeg av. Tidligere leste én om flatulens, da skrudde jeg umiddelbart av og hørte ikke mer på fem minutter. Og det selv om jeg like før hadde snakket med ham nede på messeområdet, og kjøpte kråkenummeret til Kuiper av ham, og seinere viste det seg at han skulle lese, og jeg ble glad, for jeg likte ham godt og nå var han i tillegg forfatter – men i samme øyeblikk flatulensen dukket opp var det ute med den kontakten.

«Drikker alle øl, bortsett fra oss? Jeg går og kjøper øl,» sier Streck. Han har tegnet begge poetene til Flamme, så da gjør det ikke noe at jeg glemte å ta bilder av dem: Ole-Petter Arneberg (festen og kvalmen), og Bård Torgersen som også var på Øyafestivalen (foto i denne posten).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Men seinere tar jeg bilde av Hildegunn Dale, som leser fra sin nye H Press-miniatyr, vakker og sjelfull, med dyp stemme, men med en pussig siluett (knestrømper og hoppeskjørt, ville mormoren min ha sagt). Aina på Flimre har lagt ut et av de fine diktene hennes her.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

For ikke å snakke om Ratatosk-jentene Kjersti og Guri, som framfører en dramatisert telefonsamtale i dobbeltrollen som redaksjonsmedlemmer og venninner. Jeg er fortsatt høy på selvironien, når de søker Fritt Ord om støtte uten resultat, og må høre på andres selvgode skryt: Det er bare å søke Fritt Ord asså, vi har gjort det flere ganger og fått masse penger hver eneste gang! (Akk, du evne til identifikasjon.)

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Nå følger et tre forfattere fra Gasspedal. Svenske Annelie Axén leser fra en lingvistisk krim med science fiction-elementer (Langz, 2005).

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser kortprosa fra sin bok Gæa (2007), og jeg tror det er åpningsteksten, ifølge Bergens Tidende «en landbeskrivelse av et øyrike med usikker status som drømmeland, realitet eller vrengebilde».

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombologi. Jeg er ikke blitt mer interessert i zombier siden sist, men konstaterer at de er et tegn i tida. Det morsomste er egentlig t-skjorta hans, som får publikum til å le så kraftig at han må spørre hva det er («Humor er tull»).

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Neste post på programmet er et foredrag av «Aud Olsen», for innvidde et pseudonym for Arve Kleiva, som han brukte under en utgivelse på H Press i vår. Han snakker begeistret om Valerie Solanas’ SCUM-manifest, som han overraskende mener er rasende morsomt (eller var det rasende OG morsomt): «En stand up-act du setter i halsen pga volden og grusomheten.»

Valerie Solanas var kvinnen som skjøt Andy Warhol, og som antakelig gikk lenger i aggressiv feminisme (eller femigalskap) enn noen annen, både før og etter henne. SCUM-manifestet avviser den vestlige meningsproduksjonen i sin helhet, fordi den er skrevet av menn. Solanas vil avskaffe pengesystemet, arbeidet, gud, døden (vha genetikken), og ikke minst mannen, ja, hun skriver faktisk at menn bør utryddes. «Verden skal bestå av kule kvinner som sitter sammen og har det kult,» ifølge Kleiva. Han forteller hvordan hun lager en katalog over alle de idiotiske tingene som er sagt om kvinner gjennom tidene, før hun snur dem opp ned, og sier det samme om menn. «Og dette skaper interessante urimeligheter, som til tider er hysterisk morsomme.»

På dette tidspunktet blir det uro i salen. «Du tar ikke Solanas alvorlig når du snakker om henne på denne distanserte, intellektuelle måten,» roper en mann. Aud Olsen tenker seg om. «Du har helt rett.» «Dette er absurd!» roper en annen mann. «En mann står og snakker om en kvinnelig feminist, under et kvinnelig pseudonym!» Aud Olsen nikker langsomt. «Ja, nå praktiserer du Solanas metode. Du gnir det inn.» Sidekvinnen min, som flere ganger under foredraget har ropt etter «eksempler!», spretter opp og hevder at kun kvinner burde kritisere dette, ikke menn. Nytt utrop fra salen: «Du må presentere deg, du bor jo sammen med Aud Olsen!»

Jeg blir så oppglødd over all viraken at jeg noterer altfor mye. Mens jeg lynskriver merker jeg plutselig et ansikt tjue centimenter unna – det er samboeren til Aud Olsen som leser om seg selv over skuldera mi. Jeg skvetter, men hun bare gliser og gir meg tommelen opp. Aud Olsen medgir fra scenen at SCUM-manifestet ikke gir noen åpning for at menn kan kommentere eller svare på kritikken. «Det ligger en absurditet i manifestet som kan oppfattes som humor. Men snart setter du latteren i halsen, fordi det trekkes så langt.» En kvinne bak i salen roper til en mann: «Ikke lat som om manifestet kan være til hjelp, at det er konstruktivt! Det var helt og holdent destruktivt ment fra Solanas.» Mannen nikker beskjemmet. «Ja, du tok meg der.»

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Det er langt utpå kvelden og Streck går lei, men jeg overtaler ham til å holde ut en halvtime til. Nettbokhandelen Audiatur og nettidsskriftet Nypoesi har invitert 3 skandinaviske poeter, og jeg venter meg noe alt annet enn streit. Førstemann er Martin Larsen, en dansk forfatter som nettopp har utgitt et åttebindsverk (hver bok er på 700 sider og består av oppramsete navn, til sammen 2,4 millioner navn, men ikke alfabetisk – en slags poetisk utgave av telefonkatalogen). Han er med andre ord en megalomann, og jeg er fornøyd med den tanken, roser meg selv for å bli kreativt sliten, som om grensene mellom bevissthet og fantasi er slitt ned av dagens intense ordstrøm.

Martin Larsen går i gang med å lese opp remser av tall, akkompagnert av et lydbånd med flere tall, på et fremmed språk, og noen dataspillaktige lyder. Seansen varer usannsynlig lenge, jeg begynner å tro at den aldri tar slutt, så jeg får god tid til å tenke. Og det slår meg at dette må være dagens mest radikale svar på Tomas Espedals oppfordring på starten av dagen: «Skriv en bok som ikke likner på en bok! Spreng formene! Gi leseren det leseren ikke vil ha – noe vanskelig!» I tillegg kan den være et svar på Arne Melbergs ønske om en digitalisert poesi (eller var det prosa).

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Nå har Martin Larsen nemlig gått over til å lese kun to tall, ett og null. Han snakker, roper, puster og peser, 0–1–1–0–1–0–1–0–0, og det skjer i vill fart, som et binærkodet inferno, hvor han prøver å fortelle oss at alle datamaskiner har løpt løpsk, mens vi i bakgrunnen hører noe som minner om heismuzak, delfiners sang og havbrus i uskjønn forening.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

De neste to poetene kan ikke måle seg med Martin Larsen, men er gode alternativer i denne poetiske utkanten som grenser mot kunst og teater (performance). Svenske Karl Larsson leser hakkete og skurrende som en dårlig innstilt radiostasjon. Han ligger på kant mellom to stasjoner, på to ulike språk, og noe som likner scratching fra ei vinylplate. Teksten handler om nyheter og historiske fakta, geografi og andres poesi, særlig amerikanske beatpoeter som Ginsberg. Finske Leevi Lehto leser på finsk, iblandet ville utfall og dyrelyder. Neste dikt blir forklart som en referanse til Bernsteins dikt, utformet på et ikke-eksisterende språk. Men etterhvert lyder det som om han går over til svensk, krydret med nonsenslyder.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Denne teksten har vært overmoden lenge, men som du skjønner vokste den utover alle proporsjoner. Vil du se flere tegninger og bilder av forfattere, så har Streck og jeg gjort noe liknende før i en post fra april. På flickr har jeg noen flere bilder fra Tekstallianse 2008, som altså var en anledning for små og alternative forlag til å presentere seg for et bredere publikum. Bokmesse og opplesninger foregikk på Litteraturhuset 23. og 24. august.

Og hvis det var noen tvil: En fantastisk festival!

Alle foto: ©Oda Bhar.
Alle tegninger: ©Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.

(Vil du bruke noen av bildene? Bare si fra, vi er medgjørlige 🙂 )

Oslo Frys 29. mai 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Video.
Tags: , , ,
49 comments

Her kommer videoen fra forrige ukes store begivenhet på Oslo S, kalt Oslo Frys. En Frys-performance går ut på at en stor gruppe mennesker møter opp på et sted og «fryser» på et gitt tidspunkt, blir stående i samme stilling i fem minutter, og går videre som om ingenting har hendt. Jeg har vært fascinert av fenomenet siden jeg så en video fra New York Grand Central Station i februar, og i forrige uke ble en Frys for første gang virkeliggjort i Norge. I underkant av hundre mennesker møtte opp ved Oslo Børs og fikk instruksjoner, før stuntet ble gjennomført i avgangshallen på Oslo S.

I forkant var det mye snakk om hvordan synkroniseringen skulle foregå, om man trengte teknologi som øreplugg, lydsignaler etc. I etterkant viste det seg mindre viktig å fryse på øyeblikket nøyaktig samtidig, det tok uansett litt tid før folk rundt skjønte hva som skjedde. Noen mente derfor at en lengre frys kunne vært en fordel, på den annen side oppdaget deltakerne at det å stå helt stille i fem minutter er fysisk krevende. Flere rapporterte om skjelvende lemmer, særlig de som sto i pussige stillinger. Mest imponerende var kanskje jenta som holdt på å ta av seg genseren, og ble stående tida ut med armene rett opp i lufta og hodet inni genseren!

Jeg legger ved videoen fra New York Grand Central også, til sammenlikning. Her ble frysen organisert av den amerikanske gruppa Improv Everywhere, som ble startet i 2001 for å live opp offentlige steder med viltre påfunn, «to cause scenes of chaos and joy in public places». Osloprosjektet var en pilot, arrangørene gjorde det for første gang og hadde ikke planlagt det hele i like stor detalj, så bær over med dem om filmingen ikke virker like proff. New York-videoen har jo framfor alt bedre lyd, noe som ikke er dumt siden kommentarer fra forbipasserende gjerne er halve moroa. «Agentene» i Oslo fortalte om mange rare situasjoner: folk som viftet foran ansiktene deres, snakket om hva som skjedde etc. Ei jente snudde seg ved billettautomaten og ba agenten bak om vekslepenger, flakket urolig med blikket da hun ikke fikk respons, mumlet «eh, okei» og henvendte seg til nestemann. En ekspeditør i bokhandelen sa til en kunde at han hadde lyst til å fotografere, men det var ingen vits, for det ville jo bare se normalt ut på bildet.

Arrangementet i New York kan du lese mer om her. Jeg vet også at minst én blogger deltok på Oslo S, så hvis han eller andre har førstehånds erfaringer å dele kunne det vært morsomt å høre?