jump to navigation

Avantgarde og feminisme (Kunsthall Oslo) 13. april 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Kunsthall Oslo har lagd en flott mønstring av norsk feministisk kunst fra perioden 1968 til 1989, hvor den største styrken ligger i at det ikke bare handler om kamp.

KUNSTUTSTILLING
«Hold stenhårdt fast på greia di.
Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89»
Kunsthall Oslo
8. mars – 21. april 2013

Overraskelsen treffer meg etter få skritt inne på Kunsthall Oslo. Gjennom en døråpning får jeg et glimt av noen fargerike, svevende pleksiglassbiter som gjør det helt nødvendig å løpe gjennom første sal for å undersøke. Siri Anker Aurdals installasjon bærer navnet «Intervju» og har ikke blitt vist siden 1968, men er nå gjenskapt med nyutskårne biter.

Siri Anker Aurdal: «Intervju» (1968/2013)

Siri Anker Aurdal: «Intervju» (1968/2013). Foto: Oda Bhar.

Når jeg ser lyset samle seg i kantene og tegne skarpe, markørtusjaktige siluetter kan jeg ikke la være å lure på om pleksiglass-teknologien har gått framover siden dengang, eller om den opprinnelige versjonen ga en like high tech følelse. Mobilen fyller et helt rom og henger så lavt at du kan smyge deg inn mellom bitene og se dem fra stadig nye vinkler.

Siri Anker Aurdal: «Intervju» (1968/2013)

Siri Anker Aurdal: «Intervju», detalj. Foto: Oda Bhar.

Om ikke resten av utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di er like spektakulær, byr den på mange oppdagelser. Javisst, det er aktivistkunst her: plakater med agitasjon for fri abort, ikoniske arbeider som Brit Fuglevaags tekstilverk Mot omskjæring (1970), og et nytt opptrykk av avisa fra den kontroversielle utstillingen Samliv i Bergen Kunstforening (1977).

Brit Fuglevaag: «Mot omskjæring»

Brit Fuglevaag: «Mot omskjæring» (1970). Foto: Oda Bhar.

Verkene er ikke bare lagd av kvinner, også Terje Roalkvam, Morten Juvet, Per Kleiva og Willibald Storn er representert, noe som gir en nyttig påminnelse om at heller ikke menns problematisering av egen kjønnsrolle er av ny dato, og at 1970-tallets feminisme langtfra var den mannsfientlige kampen mange later til å tro idag.

Anne Tove Vestfossen: «Det store husmorstigespillet» (detajl)

Livet med barn er jo fortsatt ganske travelt… Anne Tove Vestfossen: «Det store husmorstigespillet» (detajl). Foto: Oda Bhar.

Performance ble en viktig kunstform i løpet av perioden 1968-1989. Her møter vi den i form av en videodokumentasjon med Wenche Mühleisen, som kanskje er det nærmeste vi i Norge kommer å ha en Marina Abramovic. Riktignok er det ikke sitt eget «blod» Mühleisen spiller, men fiksjonen ser ikke ut til å dempe sjokket hos tilskuerne når hun heller ei mugge med noe som likner tjukk jordbærsaus utover lår, mage og sitt eget nakne kjønn.

Wenche Mühleisen

Wenche Mühleisen: Videostill fra «Bello meine emanzipation» (1982). Foto: Courtesy of Kunsthall Oslo.

Best liker jeg utstillingen når den fokuserer på kunst framfor kamp, og retter søkelyset mot denne tidas kvinnelige kunstnere som verdige representanter for en bredere internasjonal avantgarde. Jeg har stor glede av tilsynelatende beskjedne innslag som de stramme, presise tegningene til Zdenka Rusova, eller de mer fargerike utdragene fra skisseboka til Sidsel Paaske, for ikke å snakke om Elisabeth Haarrs installasjon Portrett av en trendsetter (1986), en åttitallsorgie i tunge, blanke stoffer som henger fra taket og fordobles av speilfliser på gulvet.

Elisabeht Haarr: «Portrett av en trendsetter» (1986)

Elisabeht Haarr: «Portrett av en trendsetter» (1986). Foto: Oda Bhar.

Kanskje handler det om at kuratorene Eline Mugaas og Elise Storsveen kommer fra min egen generasjon? De er født omtrent samtidig med epoken, og kanskje i stand til å se fortida med et friskere blikk. Begge er dessuten virksomme kunstnere som trolig er mindre opptatt av feministisk historie enn av estetikk og nåtidsrelevans.

Avis til Samlivsutstillingen (1977)

På utstillingen kan du ta med deg et nyopptrykket eksemplar av avisa til den kontroversielle Samlivsutstillingen fra 1977, og bli oppløftet over hvor mye som har gått framover, i det minste når det gjelder informasjon om seksualitet. Utstillingen ble vist i Bergen, Oslo og Tromsø og vakte sjokk og entusiasme alle steder. Noen skoler ville forby elevene å se den, med det resultatet at ungdommer strømmet til. Foto: Oda Bhar.

En mulig innvending er at utstillingen tar mye kunnskap for gitt, og dermed ikke lykkes i å gi noen fullverdig innføring. Jeg savner en skikkelig katalog, selv om det ligger en tidsriktig sjarm i den lille fanzinen med dårlig tekstede bilder. Framfor alt vekkes appetitten min på å se mer fra disse kunstnerskapene.

Sidsel Paaske: Drawings

Sidsel Paaske: Tegninger. Bildet i venstre overkant har gitt utstillingen navn: «Hold stenhårdt fast på greia di» (1966-68). Foto: Oda Bhar.

Kuratorene oppfordret da også i åpningstalen sin folk fra museer og gallerier til å lete her etter tips til mulige separatutstillinger. En bekjent av meg trakk paralleller til utstillingen Elles i Pompidousenteret 2009, hvor hun var frustrert over å bli avspist med enkeltverk av så mange spennende kvinnelige kunstnerne. Hun avsluttet med et hjertesukk jeg bare kan stille meg bak: La oss håpe utstillingen i Kunsthall Oslo blir en start, og ikke et «der fikk vi gjort unna damene i en smekk».

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 16. mars 2013.

Speil og spenning (Marianne Heske) 1. desember 2010

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
6 comments

Jordiske dokkehoder og himmelske speilinger i Marianne Heskes nye utstilling på Stenersenmuseet.

Marianne Heske

Marianne Heske foran sitt verk «Global Groove» (2010). Foto: Oda Bhar

Marianne Heske (f. 1946) er en av våre første konseptkunstnere og videokunstnere, med en karriere som strekker seg over førti år. Et bredere publikum forbinder henne kanskje mest med installasjoner av dokkehoder, noe som også står i sentrum for hennes første separatutstilling i Norge siden 2002, Himmel & Jord på Stenersenmuseet.

Heske: Assemblage

Det surrealistisk inspirerte verket «Assemblage» lagde Heske mens hun bodde i Paris på 1970-tallet. Foto: Oda Bhar

I 1971 fant Heske en eske med gamle dokkehoder på et loppemarked i Paris, noe som innledet en lang utforskning av ulike sider ved menneskelivet: roller, identitet, uniformering, individualisme, makt og avmakt. Hos Heske er dokkehodene alltid en metafor for mennesket, de er skapt i vårt bilde, som hun sier. Den første tida i Paris benyttet hun dem direkte som objets trouvés i surrealistliknende installasjoner, vellykket iscenesatt på Stenersen i et mørkt rom med tivolimusikk som framhever det mystiske og teatrale.

Marianne Heske

«Den gordiske knuten» fra 2006. Foto: Oda Bhar

På 1980- og 1990-tallet ble Heske mer interessert i mennesker som mengde, og brukte det opprinnelige hodet som modell for identiske kopier. I Den gordiske knuten ligger et «perlekjede» av gull- og sølvfargede hoder filtret sammen til en floke på gulvet. I Marionettregimet velter et snøskred av porselenshoder ut fra et hjørne, toppet med biter av speil og et forgylt hode med veltet sokkel. Det hvite porselenet vekker assossiasjoner til Kambodsjas knokkelhauger, mens det oppstår en interaktiv effekt når tilskueren ser seg selv i speilbitene.

Marionettregime, detalj

Marionettregime fra 2010 (detalj). Foto: Oda Bhar

Heske liker å leke med pseudovitenskap, og Stenersenmuseet har valgt ut flere klassikere. Dokkehoder er dekorert med kart fra frenologi (læren om måling av hodeskallen for å finne psykologiske egenskaper), og vi ser alle de fire orgonskapene fra 1996, konstruert etter Wilhelm Reichs prinsipper.

Phrenology

Verket «Frenologi» har autentiske bilder og instrumenter, men bysten er byttet ut med et av Heskes dokkehoder. Foto: Oda Bhar

En annen hovedtrend er videomaleriene, hvor psykedelisk videofilm projiseres mot hjørner i et rom, eller overføres på metall og stoff som stillbilder. Opptakene er gjort med et gammelt videokamera hvor fargene kan justeres opp eller ned under filming, noe som gjør det mulig å «male med lys», en teknikk Heske spøkefullt omtaler som «orgonenergi på film».

Heske: "Orgon House" (1995)

Orgonskapene er isolert med vekselvis organisk og uorganisk materiale, som saueull og stålull. Foto: Oda Bhar

Mellometasjen er viet en serie nyere bomullstrykk med blanke, eteriske overflater, kalt «himmelspeilinger». Dette er himmelen i utstillingens tittel, en effektiv kontrast til de påtrengende jordiske erfaringene i dokkeverkene.

Marianne Heske

Fjell og landskap filmes med ekstreme fargevirkninger, og projiseres mot hjørnene på mørke rom. Foto: Oda Bhar

Utstillingen er ingen dekkende retrospektiv, ikke minst kan fraværet av de berømte land art-prosjektene oppleves som et savn. I Prosjekt Gjerdeløa (1980) flyttet Heske ei gammel norsk løe til Pompidousenteret i Paris, i 2005 ble kåret til ett av de tolv viktigste kunstverkene i etterkrigs-Norge.

Marianne Heske

Himmelbildene er trykket på bomullsstoff, men overflaten er metallisk blank og eterisk. Foto: Oda Bhar

At Heskes grunntematikk virker så frisk etter førti år er imponerende, med tanke på hvor trofast hun har vært mot objektvalg og tematikk. Videomaleriene viser fjell og ras, et tema som har fulgt henne siden oppveksten i Tafjord, hvor bygda levde i stadig frykt for utslettende ras. I bunnen ligger forholdet mellom menneske og natur, utsatthet overfor elementene, noe som i dagens klimadebatt virker stadig mer aktuelt.

Orgon House, surface

Også inne i orgonskapene er det videomalerier. Foto: Oda Bhar

Det mest iøynefallende verket på utstillingen er Global Groove, et langbord fylt med rundt 900 dokkehoder. Kunstnere fra Zimbabwe, Kenya, Nepal og Kina har laget sin egen versjon av det aller første dokkehodet, med en enorm variasjon som resultat. Vi finner smale og runde hoder, grove og fine ansiktstrekk, edle treslag, smykkestein og krystallglass.

Heske: Vernissage

På vernissagen svermet publikum rundt bordet med de 900 figurene, kalt «Global Groove» (2010). Foto: Oda Bhar

I enden rager det europeiske hodet fra på et lite podium, som en tvetydig kommentar til globaliseringen. Når sørøstlig mangfold settes opp mot en vestlig sjablong medfører tallmessig overlegenhet ingen dominans. Hvor lander vi i spennet mellom velment kulturutveksling og gammeldags imperialisme? En styrke ved Marianne Heskes kunst er at den ikke svarer åpenlyst på slike spørsmål, men vekker dem som undertekst.

Global Groove

Selv om asiater og afrikanere er flere og mer mangfoldige, står europeerne fortsatt i en opphøyd posisjon. Foto: Oda Bhar

Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 11. november 2010 (faksimile her). Utstillingen kan du se i Stenersenmuseet fram til 2. januar 2011. Vil du se flere bilder har jeg noen på Flickr. For mer informasjon om Marianne Heske kan jeg varmt anbefale artikkelen «Power Stations» (1993) av den New York-baserte kunstkritikeren og kuratoren Kim Levin.