jump to navigation

Snill, rytmisk, episk (Mono) 26. september 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , ,
39 comments

Jeg burde ha gått etter pausen. Eller etter de første to forfatterne, før alt det episke. Geir Gulliksen starter med poesi om å være snill. Jeg var et snilt barn, siden ble jeg snillere og snillere, så snill at jeg burde vært jente, kanskje var jeg jente, men nå er jeg så snill som bare en snill mann kan være: jeg er snill på de slemmes bekostning. Deilige motsetningspar og refleksene de slenger: glitrende, skyggekastende. Når Gulliksen er ferdig vil jeg bare sitte helt stille, tenke og hvile, kanskje drikke noe varmt.

Men så leser Mette Karlsvik om vulkaner og isfjell, og været i Bergen, som en vegg utenfor Bergen, og jeg skjønner ikke mye, men det er noe hypnotisk, i stemmen og rytmen, ikke rytmen du forventer, men en annen, nedenfra. Det er ikke dialekten, eller setningene, den språklige takten, det er noe hun hører på tvers av ordene, som banker under. Hun sitter kveilet på en barkrakk, bare dét. Jeg har aldri sett annet enn vagling på krakker, men hun kveiler i høyden, det er nytt. Og med trommeslag i stemmen, hun kunne lest ei trommereise, men hun slutter å lese, og da burde jeg ha gått.

For nå kommer epikerne. Peter Serck som er erfaren, men uten å knekke det konvensjonelle: hun spente halsen i en bue under meg, jeg var en mann, på det tidspunktet hadde jeg glemt Vietnamkrigen. Kristine Næss som allerede under introen gir meg lyst til å løpe ut, det handler om to kvinner som deler leilighet i Polen, begge har falt utenfor samfunnet, den ene er tilbaketrukket, den andre knuller menn for å bli likt, og jeg sitter der og ser på den streite voksne forfatterinnen og vil bare skrike: hva vet du om utenforskap? Til slutt Nicolaj Frobenius, som plasserer en fiksjonsfigur i kretsen rundt Edgar Allan Poe og flytter seg til Amerika i 1841: kan jeg ta hatten din, Sir?

Noen liker vel dette, men det gjør ikke jeg. Jeg blir sittende og lengte: etter friskhet, liv i kroppen, tekster som blir til av nødvendighet.

Jeg burde gått etter snillheten og trommereisa.

Reklamer

Null-ett-null-ett (Tekstallianse 2008) 10. september 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
26 comments

Bra kommer dette ikke til å bli. Observasjonsevnen min idag begrenser seg til sånne han-er-rar-på-håret-tanker. Han er rar på håret. Det er han virkelig. Den neste forfatteren også, men på en annen måte, og ikke kan jeg si deg hvordan heller, da måtte jeg ha funnet en metafor, eller tatt et bilde. Hvorfor tok jeg ingen bilder? Nå sitter jeg hjemme etterpå og ergrer meg over det. Et bilde gjør nesten alltid susen. Hva om jeg tar bilde av alt skrotet jeg bar med meg hjem etter festivalen? Brosjyrene, katalogene, antologiene, de litterære tidsskriftene. (Jeg tar bilde av dem.)

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

De siste setningene var jug. Jeg sitter fortsatt i salen og hører en poet lese opp, eller var det en prosaist, forskjellen er ikke så klar i dagens litteratur, det har professor Arne Melberg nettopp forklart, for ikke å snakke om Tomas Espedal, som mener språket alltid bør utfordres. Espedal er min nye guru etter at Per Petterson ble verdensberømt og nesten ikke skriver lenger, såvidt jeg vet, selv om neste bok visstnok skal komme til høsten, og jeg lurer på om den er like god, men dette burde jeg ikke tenke på nå, jeg burde lytte til poeten, eller var det prosaisten, som løfter det åpne barneansiktet mot oss og leser om å spy. Det er han langt fra den eneste som har gjort idag, men kanskje den som har gjort det utførligst. Og det er synd for meg, for dermed skrur jeg av, selv om han like før har lest ei vittig tankerekke om avskjed på fest: først klemte han alle, men så kom verten jamen etter ham ned trappa for å si ha det, og han tenkte, men faen, skal du si ha det også, nå som du har fått klem!

Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Flammepoetene Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Hvorfor greier jeg aldri å høre på folk som leser om kroppsfunksjoner? Jo mer de leser, jo mer skrur jeg av. Tidligere leste én om flatulens, da skrudde jeg umiddelbart av og hørte ikke mer på fem minutter. Og det selv om jeg like før hadde snakket med ham nede på messeområdet, og kjøpte kråkenummeret til Kuiper av ham, og seinere viste det seg at han skulle lese, og jeg ble glad, for jeg likte ham godt og nå var han i tillegg forfatter – men i samme øyeblikk flatulensen dukket opp var det ute med den kontakten.

«Drikker alle øl, bortsett fra oss? Jeg går og kjøper øl,» sier Streck. Han har tegnet begge poetene til Flamme, så da gjør det ikke noe at jeg glemte å ta bilder av dem: Ole-Petter Arneberg (festen og kvalmen), og Bård Torgersen som også var på Øyafestivalen (foto i denne posten).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Men seinere tar jeg bilde av Hildegunn Dale, som leser fra sin nye H Press-miniatyr, vakker og sjelfull, med dyp stemme, men med en pussig siluett (knestrømper og hoppeskjørt, ville mormoren min ha sagt). Aina på Flimre har lagt ut et av de fine diktene hennes her.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

For ikke å snakke om Ratatosk-jentene Kjersti og Guri, som framfører en dramatisert telefonsamtale i dobbeltrollen som redaksjonsmedlemmer og venninner. Jeg er fortsatt høy på selvironien, når de søker Fritt Ord om støtte uten resultat, og må høre på andres selvgode skryt: Det er bare å søke Fritt Ord asså, vi har gjort det flere ganger og fått masse penger hver eneste gang! (Akk, du evne til identifikasjon.)

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Nå følger et tre forfattere fra Gasspedal. Svenske Annelie Axén leser fra en lingvistisk krim med science fiction-elementer (Langz, 2005).

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser kortprosa fra sin bok Gæa (2007), og jeg tror det er åpningsteksten, ifølge Bergens Tidende «en landbeskrivelse av et øyrike med usikker status som drømmeland, realitet eller vrengebilde».

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombologi. Jeg er ikke blitt mer interessert i zombier siden sist, men konstaterer at de er et tegn i tida. Det morsomste er egentlig t-skjorta hans, som får publikum til å le så kraftig at han må spørre hva det er («Humor er tull»).

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Neste post på programmet er et foredrag av «Aud Olsen», for innvidde et pseudonym for Arve Kleiva, som han brukte under en utgivelse på H Press i vår. Han snakker begeistret om Valerie Solanas’ SCUM-manifest, som han overraskende mener er rasende morsomt (eller var det rasende OG morsomt): «En stand up-act du setter i halsen pga volden og grusomheten.»

Valerie Solanas var kvinnen som skjøt Andy Warhol, og som antakelig gikk lenger i aggressiv feminisme (eller femigalskap) enn noen annen, både før og etter henne. SCUM-manifestet avviser den vestlige meningsproduksjonen i sin helhet, fordi den er skrevet av menn. Solanas vil avskaffe pengesystemet, arbeidet, gud, døden (vha genetikken), og ikke minst mannen, ja, hun skriver faktisk at menn bør utryddes. «Verden skal bestå av kule kvinner som sitter sammen og har det kult,» ifølge Kleiva. Han forteller hvordan hun lager en katalog over alle de idiotiske tingene som er sagt om kvinner gjennom tidene, før hun snur dem opp ned, og sier det samme om menn. «Og dette skaper interessante urimeligheter, som til tider er hysterisk morsomme.»

På dette tidspunktet blir det uro i salen. «Du tar ikke Solanas alvorlig når du snakker om henne på denne distanserte, intellektuelle måten,» roper en mann. Aud Olsen tenker seg om. «Du har helt rett.» «Dette er absurd!» roper en annen mann. «En mann står og snakker om en kvinnelig feminist, under et kvinnelig pseudonym!» Aud Olsen nikker langsomt. «Ja, nå praktiserer du Solanas metode. Du gnir det inn.» Sidekvinnen min, som flere ganger under foredraget har ropt etter «eksempler!», spretter opp og hevder at kun kvinner burde kritisere dette, ikke menn. Nytt utrop fra salen: «Du må presentere deg, du bor jo sammen med Aud Olsen!»

Jeg blir så oppglødd over all viraken at jeg noterer altfor mye. Mens jeg lynskriver merker jeg plutselig et ansikt tjue centimenter unna – det er samboeren til Aud Olsen som leser om seg selv over skuldera mi. Jeg skvetter, men hun bare gliser og gir meg tommelen opp. Aud Olsen medgir fra scenen at SCUM-manifestet ikke gir noen åpning for at menn kan kommentere eller svare på kritikken. «Det ligger en absurditet i manifestet som kan oppfattes som humor. Men snart setter du latteren i halsen, fordi det trekkes så langt.» En kvinne bak i salen roper til en mann: «Ikke lat som om manifestet kan være til hjelp, at det er konstruktivt! Det var helt og holdent destruktivt ment fra Solanas.» Mannen nikker beskjemmet. «Ja, du tok meg der.»

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Det er langt utpå kvelden og Streck går lei, men jeg overtaler ham til å holde ut en halvtime til. Nettbokhandelen Audiatur og nettidsskriftet Nypoesi har invitert 3 skandinaviske poeter, og jeg venter meg noe alt annet enn streit. Førstemann er Martin Larsen, en dansk forfatter som nettopp har utgitt et åttebindsverk (hver bok er på 700 sider og består av oppramsete navn, til sammen 2,4 millioner navn, men ikke alfabetisk – en slags poetisk utgave av telefonkatalogen). Han er med andre ord en megalomann, og jeg er fornøyd med den tanken, roser meg selv for å bli kreativt sliten, som om grensene mellom bevissthet og fantasi er slitt ned av dagens intense ordstrøm.

Martin Larsen går i gang med å lese opp remser av tall, akkompagnert av et lydbånd med flere tall, på et fremmed språk, og noen dataspillaktige lyder. Seansen varer usannsynlig lenge, jeg begynner å tro at den aldri tar slutt, så jeg får god tid til å tenke. Og det slår meg at dette må være dagens mest radikale svar på Tomas Espedals oppfordring på starten av dagen: «Skriv en bok som ikke likner på en bok! Spreng formene! Gi leseren det leseren ikke vil ha – noe vanskelig!» I tillegg kan den være et svar på Arne Melbergs ønske om en digitalisert poesi (eller var det prosa).

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Nå har Martin Larsen nemlig gått over til å lese kun to tall, ett og null. Han snakker, roper, puster og peser, 0–1–1–0–1–0–1–0–0, og det skjer i vill fart, som et binærkodet inferno, hvor han prøver å fortelle oss at alle datamaskiner har løpt løpsk, mens vi i bakgrunnen hører noe som minner om heismuzak, delfiners sang og havbrus i uskjønn forening.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

De neste to poetene kan ikke måle seg med Martin Larsen, men er gode alternativer i denne poetiske utkanten som grenser mot kunst og teater (performance). Svenske Karl Larsson leser hakkete og skurrende som en dårlig innstilt radiostasjon. Han ligger på kant mellom to stasjoner, på to ulike språk, og noe som likner scratching fra ei vinylplate. Teksten handler om nyheter og historiske fakta, geografi og andres poesi, særlig amerikanske beatpoeter som Ginsberg. Finske Leevi Lehto leser på finsk, iblandet ville utfall og dyrelyder. Neste dikt blir forklart som en referanse til Bernsteins dikt, utformet på et ikke-eksisterende språk. Men etterhvert lyder det som om han går over til svensk, krydret med nonsenslyder.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Denne teksten har vært overmoden lenge, men som du skjønner vokste den utover alle proporsjoner. Vil du se flere tegninger og bilder av forfattere, så har Streck og jeg gjort noe liknende før i en post fra april. På flickr har jeg noen flere bilder fra Tekstallianse 2008, som altså var en anledning for små og alternative forlag til å presentere seg for et bredere publikum. Bokmesse og opplesninger foregikk på Litteraturhuset 23. og 24. august.

Og hvis det var noen tvil: En fantastisk festival!

Alle foto: ©Oda Bhar.
Alle tegninger: ©Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.

(Vil du bruke noen av bildene? Bare si fra, vi er medgjørlige 🙂 )