jump to navigation

Det kokette skriket (Vestfossen) 4. juli 2011

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Vestfossen Kunstlaboratorium:
Skrik – en utstilling om frykt

Frykter vi noe i 2011, eller lever vi så trygt at frykten reduseres til en lengsel etter skrekk og tabu?

Næringsminister Giske

Ordfører Ann Sire Fjerdingstad, gallerist Morten Viskum og næringsminister Trond Giske under utstillingsåpningen 7. mai 2011. Foto: Oda Bhar

Morten Viskums Kunstlaboratorium tar i sommer på seg en ambisiøs oppgave: Å si noe om fryktens betydning i vår tid. Utstillingens tittel er Skrik – en utstilling om frykt. Det sentrale ordet er lånt fra Munchs maleri, men verkene er ikke lagd med det som inspirasjon. Dette er kuratert frykt, basert på én manns utvalg, Göran Green, svensk gallerist fra Malmö. Ikke dermed sagt at det er noen dårlig ramme å betrakte verkene i.

Tilda Lovell: "Körprojektet" (2005)

Tilda Lovell: Detalj fra "Körprojektet" (2005). Foto: Oda Bhar

Påfallende mange av kunstnerne utforsker gråsoner mellom menneske og dyr, liv og død. Zombier og deformerte skapninger er blitt vanlige i samtids­kunsten, noe Line Ulekleiv i katalogen knytter til en folkelig eventyrtradisjon. Monsterhybrider har lenge inngått i moraliserende og underholdende fortellinger, men hos meg skaper disse lite ubehag. Har bruken av skrekk, død, lidelse og (gjerne seksuelt relatert) ekkelhet blitt for utbredt til å greie å frastøte? Hva sjokkerer i et samfunn som elsker sjokk?

Thale Vangen

Thale Vangen: "Uten tittel" (2007). Foto: Oda Bhar

Iblant kan det virke sterkere å knytte ubehaget til det nære og trivielle, som når Thale Vangen viser oss gigantversjonen av en brunsnegle, eller Ragnhild Ohma maler tre bunadskledde kvinner som nasjonaldagszombier med glassaktige blikk, et bilde på eksistensiell angst bak konvensjoner.

Ragnhild Ohma: "Broken Flowers" (2009)

Ragnhild Ohma: "Broken Flowers" (2009). Foto: Oda Bhar

En annen trend er den kokette koblingen mellom populærkultur og krigsfrykt. Svenske Ricard lar bronsesoldater med Mikke Mus-ører strømme ut av helikoptre og rappellere nedover husvegger, mens den paranoide angsten for terror i folkemengder behandles i to videoverker. Det ene er det noe overtydelige Public Figures av Erik Olofsen, hvor mennesker glir gjennom ventehallen på en togstasjon i slowmotion.

Pilvi Takala: "Real Snow White" (2009)

Pilvi Takala: "Real Snow White" (2009), stillbilder fra katalogen.

Dessuten finner vi det langt mer urovekkende Real Snow White av finske Pilvi Takala, hvor kunstneren besøker Eurodisney perfekt utkledt som Snøhvit, noe som freaker ut vaktene og får henne bortvist fra stedet. Plakater oppfordrer til utkledning, men gjelder kun barn, og ikke minst er det noe suspekt ved dette å komme alene til en fornøyelsespark. Hvordan vet vi at en eksentrisk voksen ikke har planer om å gjøre «something bad»?

Vestfossen Kunstlaboratorium

Filosof Lars Fr. H. Svendsen skriver i katalogen at paranoid frykt er blitt et grunntrekk ved vår kultur, noe som gjør den til en ettertraktet salgsvare. I fryktkulturen er avstand tryggest, og hva blir da mer truende enn intimitet? Joakim Allgulanders Katapult er en metallkonstruksjon stor nok til å romme et menneske, med ei stålfjær under setet som kan sende deg ut i fritt fall. «Tro, håp, kjærlighet» og mantraet «trust me» vekker mistenksomhet snarere enn tillit i en offentlighet som elsker å hate alt «klamt» eller «kleint».

Joakim Allgulander: "Katapult" (detail)

Joakim Allgulander: Detalj fra "Katapult" (2007-2011). Foto: Oda Bhar

Empatiens ambivalens finnes også i Jukka Vikbergs Jesse från gatans skuggsida, hvor en liten figur vekker sjenanse på liknende måte som et ekte menneske ville ha gjort. Figuren ligger mot veggen med ansiktet skjult, og den som går nærmere kan høre små klynk og se kroppen vri seg – men de fleste besøkerne haster forbi.

Joakim Allgulander: "Katapult" (2007-2011)

Joakim Allgulander: "Katapult" (2007-2011). Foto: Oda Bhar

Hva er vi mest redd for i 2011? Framtid eller fortid, natur eller intimitet, gamle skjeletter i skapet? Utstillingens mest omtalte og skandaliserte verk er Marco Evaristtis Rolexgate, en modell av inngangspartiet til Auschwitz lagd av omsmeltede gullfyllinger fra jøder drept i konsentrasjonsleire.

Mikael Ericsson: "Notes from the Twin Chamber" (2011)

Mikael Ericsson: Detalj fra "Notes from the Twin Chamber" (2011)

Min favoritt er likevel Mikael Ericssons videoverk i kjelleren, Notes From The Twin Chamber. Den stilrene animasjonsfilmen i blått og hvitt vekker assossiasjoner til et stråmønstret porselens­servise som velter inn og knuser mot steinveggene. Trusselbildet er maskinelt, men maskinene tar ikke over, de fusjonerer med naturen.

Mikael Ericsson: "Notes from the Twin Chamber" (2011)

Mikael Ericsson: Detalj fra "Notes from the Twin Chamber" (2011)

Fly går i stykker blant Pushwagneraktige høyhus, små handlevogner rir på tsunamibølger, og et mekanomonster folder ut armene til et tre som gror sykebiler på greinene. Som eneste verk virker dette skapt for utstillingen, noe det kanskje også er? Katalogbildet er ikke fra denne filmen, noe som kan tyde på at den var uferdig da katalogen gikk i trykk, dessuten har kunstneren mot slutten satt inn en direkte referanse til Munch: Maskintreet gror bladverk med små skrikansikter.

Vestfossen Kunstlaboratorium

Lars Brunström: "Octopus" (2010). Foto: Oda Bhar

Beklager at jeg har somlet med å legge ut denne anmeldelsen – det handler om frilanslivets dunklere sider. Først hadde min vanlige oppdragsgiver ikke flere penger til kunst akkurat nå, deretter skulle teksten inn i et tidsskrift som hadde dobbeltbooket bestillingene… og den fastere anmelderen deres vant. Likevel, turen til Vestfossen ble en fin opplevelse og jeg var veldig inspirert da jeg skrev denne teksten, så nå legger jeg den her i håp om at det fortsatt finnes kunstlesere til bloggen! Utstillingen «Skrik – en utstilling om frykt» er uansett mulig å få med seg i 3 måneder til, helt fram til 2. oktober.

Reklamer

Kreativt kaos (Høstutstillinga 2008) 7. september 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
19 comments

Høstutstillinga er ei skattekiste. Den er broket, mangfoldig, og har enkeltverk i sentrum, i motsetning til andre (og angivelig mer seriøse) utstillinger, som gjerne prøver å samle seg rundt klare linjer eller temaer. Høstutstillinga har vært forsøkt temmet, men det ble med ett forsøk (på nittitallet, såvidt jeg husker), allerede året etter var vi tilbake i det viltre kaoset.

Flisespikkeri.

Mona Nordaas: Transformation Games.

Et kreativt kaos, som en av mine lærere ville sagt, og godt er dét. Hvorfor skal alle utstillinger være like? Eller strømlinjeformete? Nei, gi meg dette frodige, kanskje folkelige, én gang i året. Hit kommer massene, og noen finner kanskje en inngang, som gjør at de siden våger seg på andre utstillinger.

Transformation Games, detalj

Mona Nordaas: Transformation Games, detalj

Nina Marie Haugen Holmefjord i Dagsavisen har en god beskrivelse av utvalget, slik det arter seg mer eller mindre hvert år: «En salig samling av yngre kunstnere på vei inn i, eller nyutdannet fra, landets kunstinstitusjoner, rariteter fra hobbykunstnere som har hatt et gyllent øyeblikk, og enkelte bidrag fra etablerte kunstnere som av en eller annen grunn har sendt inn til juryering.» Hun prøver også å si noe om tendensene i år: Mindre politisk enn ifjor (men ikke upolitisk), lite ironi (men nok av andre typer humor), mindre konseptualisme (og mer sanselighet), mer tegning og maleri, og ikke minst (domestisert) graffiti, samt mange sterke videoverk. Okei, parantesene var mine. Og jeg vil føye til for egen del:

«Fanget fri.» Akryl/kull på trefiberplate.

Mette Schau: Fanget fri (akryl/kull på trefiberplate)

(1) Fantasyinspirasjon: Myteromantikk og dyrefigurer, mørke malerier og tegninger i naturalistisk stil, ofte med new age-elementer og/eller vakre naturlandskaper. Det er gjerne et harmonisk samspill med materialet, som i bildet ovenfor hvor finérens mønstre danner landskapsformer.

The Route.

Juan Andres Milanes (Cuba): The Route.

(2) Materialkaotisk skulptur: Store, ofte monumentale verker bestående av mindre elementer i uensartet materiale, gjerne readymades og regelrett søppel. Enkelte objekter minner om bygningskonstruksjoner. Eksempler: En gulvmandala av knapper og glansbilder (øverst i posten). En finérfigur surret med frottéhåndklær. Gamle sko festet sammen til en bil med polyuretanskum (ovenfor). Et klatrestativ med stiger og utsiktsplattformer, malt med graffiti og befolket av gigantiske legomenn (åpent for publikum «på eget ansvar»).

The Route, detalj.

Juan Andres Milanes (Cuba): The Route, detalj.

(3) Ornamental bevegelighet: Videoer og mekaniske innretninger som gir oss geometriske mønstre i bevegelse, mer og mindre figurative. Bier kravler i en bikube, fargesirkler flyter på veggen som bobler i ei lavalampe, en karusell av messing kaster sirkelskygger på veggene, røyk fra ei pipe stiger sakte over pastellfarget by, krigsmaskineri danner formasjoner sett ovenfra.

Uten tittel (metallkarusell i bevegelse)

Jannicke Lie: Uten tittel (metallkarusell i bevegelse)

(4) Estetisk ambivalens: Objekter som virker vakre ved første øyekast, men har noe grusomt ved seg når du ser nærmere på dem. Messingkarusellen viser seg å bestå av krigerste figurer med våpen, fra palmen som kaster de vakre flikete skyggene er to figurer hengt etter halsen. Når kaleidoskopvideoen zoomer inn på strekmennene snurrer de blødende mot oss, med avkuttede lemmer, som krigsofre i et dataspill.

Stillbilde fra video.

Jørgen Evil Ekvoll & Can Sayinli: Stillbilde fra video.

Mye av dette slo meg som inspirert av Pushwagner, noe jeg kanskje ikke ville tenkt hvis ikke han selv hadde vært tilstede, både i egen person og med flere verk: 3 store malerier, og en animasjon over tegneserien Soft City. En snutt av animasjonen kan du se i videoen min fra vernissagen (nederst i denne posten). Soft City har jeg skrevet om tidligere her.

Anne Gry Løland fikk KEMs debutantpris 2008 for Pastell (etset tekstil).

Anne Gry Løland fikk KEMs debutantpris 2008 for Pastell (etset tekstil).

Også fr.martinsen fikk øye på Pushwagner denne kvelden: «Han har fått pris, alle flokker seg, det er folk som bærer blomstene, tar vare på glassklompen han får. Likevel sitter han alene ved et hjørnebord om kvelden, så tynn og spinkel i kroppen. Jeg får lyst til å si noe til ham, hva skal jeg si. Lille venn? Men det går ikke bra. Når han venter på pris har han ingen å tiske med, bare dokumentarfilmere som er der nesten hele tiden.»

High Society (olje på lerret)

Pushwagner: High Society (olje på lerret)

Men jeg ser Push gå ned trappa med armen til en stor mann rundt skuldrene (jeg filmer dem, andre klipp i videoen). Seinere treffer jeg den samme store mannen i ei annen trapp, og han stanser og spør interessert: Går det bra? Jeg svarer ja. Kanskje er det omsorgsengelen?

Iblant sitter vi alle ved et hjørnebord og venter.

High Society, detalj.

Pushwagner: High Society, detalj.

Høstutstillinga 2008 kan du se på Kunstnernes Hus i Oslo fram til 5. oktober. Deretter flytter alle verkene til Stavanger, hvor de kan ses fra 15. oktober til 2. november. Og nedenfor kan du altså se videoen min, med musikk av Mulatu Astatke (etiopisk jazz fra 1970-tallet, blant annet brukt i Broken Flowers, Jim Jarmusch-filmen fra 2005. Låta heter «Yegelle Tezeta».)

Etterhvert kommer det muligens også flere bilder her.

Den blaute byen (Pushwagner) 17. juni 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , ,
29 comments

Jeg trodde Push ville sitte i et hjørne og skule. Signere bøkene sine motvillig. Nekte oss å ta bilder av ham. Kanskje nekte oss å kjøpe bøker også, som da han gikk rundt på vernissagen i Oslo Kunstforening for en måned siden ikledd ei egenprodusert t-skjorte hvor det sto «ikke kjøp Puswagner», denne rørende feilstavinga vi har tøyset med siden. Søte lille pus-wagner, liksom, det yndige vraket, forvirra etter årevis med dopbruk, usikker på hvem som er venn og hvem som er fiende, dop-paranoid. Han føler seg lurt av sin tidligere mesen som overtok bildene da han selv var som lengst nede, oppbevarte dem trygt i ti år, men nå vil selge dem, vel og merke til inntekt for Pushwagner selv, men han er likevel bitter og sinna, fordi kontrollen over når og hva som skal selges burde være hans og bare hans, dessuten mener han bildene ble urettmessig overtatt i 1998. Med andre ord: ei suppe.

Men idag er det boksignering på Tronsmo. Det er to enorme køer: én som bukter seg i to store kvadrater gjennom butikken fram til kassa, med vegger og reoler som stive sperretau, og én annen utenfor, fra døra langs fortauet og inn gjennom portrommet, rundt hele bakgården til bordet hvor Pushwagner ikke sitter, men står, hopper, løper, danser, skjærer grimaser og tegner med sprittusj, mest i bøkene, men også på folkene som rekker dem fram, tegner på panner og armer og hender og klær, alt som er hvitt nok, og folk finner seg i det, rusler takknemlig flirende fra bordet med grønne, svarte, røde og blå tusjstreker i ansiktet og på kroppen.

Sankt Push har landet. Det var Tommy Olsson som først kalte ham det, i en anmeldelse av vårens utstilling i Morgenbladet. Kanskje på grunn av lidelsene, eksentrisiteten og den eksploderende berømmelsen, men også fordi han av utseende minner om en hellig mann, og i førti år har vært forut for sin tid, har nærmet seg forutanelsen og det mystiske klarsynet. I bakgården på Tronsmo får jeg liknende assossiasjoner: en beinete guru, en forklaret sjel i en herjet kropp, den skjelettaktige skikkelsen med den merkelige vitaliteten, som ingen omkring ham helt kan beregne eller tolke. Jeg står i signeringskøen sammen med Streck, som seinere låner pennen min og klorer ned en tegning:

Oda Bhar.

Pushwagner tegnet av Streck (Tor-Bjørn Adelgren). Foto: Oda Bhar.

Boka som slippes idag er en grafisk roman kalt Soft City. Pushwagner begynte på den i 1968 og avsluttet arbeidet i 1976, men tegningene har aldri før vært publisert. På baksida av permen står det at kofferten med originalene forsvant og var borte i mer enn tjue år, før den dukket opp igjen i Oslo i 2002. Det er slike historier som skaper myten om Pushwagner. Løse brokker av informasjon som reiser flere spørsmål enn de besvarer. Hvordan forsvant tegningene? Hvorfor «dukket de opp igjen»? Hvem oppbevarte dem i mellomtida? Hadde Pushwagner selv forlagt dem, og kom endelig på hvor de befant seg, eller ventet noen andre på et bedre marked for å selge dem?

Soft City er det første anslaget til en tematikk omkring urbanisme og ensomhet. Det begynte da Pushwagner i 1968 ble kjent med forfatteren Axel Jensen, som var på utkikk etter en tegner. Han var allerede berømt, men ønsket å sprenge den borgerlige forfatterrollen ved å ta i bruk det visuelle. De to gikk i gang med å utvikle et tegneseriemanus, og samarbeidet intenst de neste par årene. Navnet Soft City er et spark til reklamebransjen, som klistret moteordet «soft» på alt mulig for å inngi en illusjon av lykke. For Pushwagner og Axel Jensen ble det «softe» selve symbolet på et fremmedgjørende forbrukssamfunn.

Hariton Pushwagner heter egentlig Terje Brofoss, men valgte seg et nytt navn i hippietida. Hariton står for Hare Krishna, og Pushwagner for supermarkedenes trillevogner, noe som selvfølgelig er enda et spark til konsumsamfunnet. Jeg fikk vite dette foran et bilde i Oslo Kunstforening for en måned siden. Serien En dag i familien Manns liv er en videreutvikling av motivene fra Soft City, og ble malt mot slutten av 1970-tallet. Bildet Music viser en uendelig rekke kvinner i et tverrskåret varehus, en klaustrofobisk maurtue av trillevognskonsum.

Bildene i Oslo Kunstforening var enda mer fantastiske og skremmende enn skissene i bilderomanen. De gjentatte figurene i rosa, hvitt, svart og grått, satt sammen i komplekse mønstre, som pop artens sjablonger. Samtidig er streken dirrende nervøs, noe som motvirker det maskinaktige inntrykket. Omrisset på bilene har elegante kurver som minner om planteornamentene i jugendstilen. Individene forvandles til identiske dresser, men kan skilles fra hverandre gjennom små glimt av liv, som blikkenes retning.

Pushwagners tema er dagliglivet på jobben og hjemme. Vi ser fedrene vinke mot familien bak hundrevis av identiske vinduer i høyhuset. På vei til jobben fylles gatene mellom skyskraperne med horder av biler, og mødrene marsjerer taktfast med barna ved siden av seg, lik hunder i bånd.

Etter arbeidstid det bedøvende familielivet: mann og kone i hver sin tv-stol, eller med hver sin pille på sengekanten. Eneste kontrast er den lille babyen bak gitter i lekegrinda, med store øyne som ennå ikke er blitt sløvet. Jeg elsker disse bildene, og grøsser av dem. Helst ville jeg ha limt alle inn, men det blir for mye. Istedet har jeg lagd ei flickr-mappe.

Da Pushwagner stilte ut En dag i familien Manns liv for første gang i 1980 ble bildene misforstått. Folk trodde han gjorde narr av arbeiderne, når det han ville var å vise at vi alle er gisler. Idag er misforståelsen vanskelig å forestille seg. Samfunnskritikken virker åpenbar og skremmende aktuell. Det er neppe tilfeldig at det store gjennombruddet hans kommer nå, hvor overforbruket er blitt allemannseie og det nærmest tas for gitt at også individet er en vare (arbeidskraft, målgruppe, profilering).

I bakgården på Tronsmo er det alle mulige folk: unge og gamle, fattige og rike, kunst- og tegneserieinteresserte. Ukjente serieskapere står og henger, jeg hører minst én forhandle med redaktøren sin om utgivelse over et knekkebrød med sild. Christopher Nielsen (ovenfor) kommer fram og rister hånda til Push, som kvitterer ved å sleike ham på kinnet. Uberegneligheten til Push gjør at det ikke blir kjedelig å stå i kø, det eneste som bekymrer meg er hvor lenge han vil gidde å signere. Mange kjøper bunker av bøker, kanskje årets julegaver eller bestikkelser til venner og kjente. Allerede nå slenger Push bøkene fra seg som frisbees, hvis eieren ikke griper dem lynraskt farer de tvers over bordet og ned på bakken straks navnetrekket er på plass.

Noen meter foran meg står ei jente som har noe ved seg, og det faller meg inn at Push kommer til å like henne. Når hun står for tur går jeg fram, og ganske riktig, Push lyser opp og flørter vilt med henne, før noen kan blunke blir hun knappet opp og den hvite bhen dristig signert.

Det er skrevet mye bra om Pushwagner i det siste, så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har turt å prøve selv. Jeg har lest og lest, og vil skrive alt fine de andre har skrevet, metaforene og de briljante analysene, illustrert med sjelfulle bilder av portrettfotografer. Men det er stygt å stjele, og det finnes ikke plass, så jeg anbefaler at du leser mer et annet sted. Noen tips:

  1. «Byens klaustrofobiske trengsel» av Mona Pahle Bjerke i NRK. Kortfattet anmeldelse av utstillingen Hello Everybody, med glitrende formuleringer: «Bildene skildrer hvordan det fremmedgjorte gjennomsnittsmenneske lever sitt ordinære og meningsfattige liv i ensomhet i byens klaustrofobiske trengsel.»
  2. «Fremtiden i ruter» av Petter Mejlænder i Aftenposten, en av disse riksmålsbiografene som er litt for glad i svulstige adjektiver, men han virker kunnskapsrik og har intervjuet Push grundig for en kommende biografi. Artikkelen er illustrert med noe så sjeldent som et nydelig portrettbilde av Push uten solbriller.
  3. Tommy Olssons anmeldelser av Pushwagners siste to utstillinger i Oslo: «The Pusher» fra 2006 og «Sankt Push» fra 2008 (i Morgenbladet, den siste bare tilgjengelig for abonnenter). Dette er Tommy Olsson på sitt beste, to personlige tekster med sår og tøff undertone.
  4. «Gjennombrudd 40 år etter» av Mona Larsen i Dagsavisen, hvor Push snakker varmt om Axel Jensen og blir rørt til tårer fordi det overvelder ham å endelig få anerkjennelse.

Du kan også ta en tur til Blå og kikke på veggmaleriene i Ingens gate, hvor en eller annet har malt et street art-portrett av Push (hvis noen kjenner til hvem, så vil jeg gjerne vite det!) Du kan også se flere bilder fra Tronsmo i ei annen flickr-mappe jeg har laget. Og selvfølgelig bør du kjøpe boka til Push. Soft City er utgitt på No Comprendo Press, og er et røverkjøp for bare kr 240!

Det begynner å regne, og jazzorkesteret trekker under tak. En stor parasoll blir skjøvet bort til signeringsbordet for å holde Push tørr, men han bryr seg ikke, danser bare videre, tøyser og tuller, og nå er det endelig vår egen tur. Vi kommer rett etter en mann med en kartong full av bøker, så Push er forståelig nok litt lei akkurat nå, og når Streck ber ham skrive en personlig hilsen trår jenta fra bokhandelen til og sier nei. Men Push skriver navnet sitt, med tusj og enorme bokstaver, og vi kan gå hjem med hver vår signerte bok.

Alle foto: Oda Bhar. Tegnet portrett av Pushwagner: Streck.