jump to navigation

Høstdebutanter 2009, del 2 (Mono) 25. november 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
22 comments

Debutantkvelden på Mono var et marathon med 24 deltakere! De tolv første presenterte jeg på mandag, og her kommer resten. Mine egne anbefalinger får du helt nederst i posten.

Anita Berglund leste krim med luggen foran ansiktet. (Foto: Oda Bhar)

Anita Berglund: Fritt fall. Krimroman som skal ha ros for at hovedpersonen ikke har for- og etternavn som begynner på samme bokstav (sitat: Ragnar Hovland). Jeg glemte å skrive ned noe sitat, men til gjengjeld har bloggeren Kirsten Elisabeth Falch Muhle utførlig beskrevet et besøk og intervju med forfatteren fra en leseklubb i Sandefjord.

Villy Solheim grubler religiøst. (Uskarpt foto: Oda Bhar)

Villy Solheim: Alle dine brenninger. Roman om person vender tilbake til hjemsted og tar oppgjør med strengt religiøs far. Forfatteren er fra Vesterålen. «Det er vel ikke verdens undergang at æ tok mæ en blås, pappa? Røyken gjør oss te trella, Rakel. Det er bare ein som har rett til å herske over oss.»

Mathias Samuelsen sklir rett inn i kategorien pen, ung, selvsikker, ambisiøs mannlig forfatter. (Foto: Oda Bhar)

Mathias Samuelsen: Utredning om trengsel. Korte dikt. Forfatteren er født 1985 i Trondheim, og har evne til å vise leseren at jo! slik er det jaggu meg, sier Hovland. Mulig det, tenker jeg, men enkelte forfattere har en tendens til å miste meg straks, pga kvinnesynet. Eksempel: «Kanskje er det sant at mange gamle kvinner fortsatt ville vært vakre, hvis dæm ikke hadd vært så erfaren.» La oss håpe det var et dårlig valgt eksempel, eller at jeg misforsto ham. Samuelsen framsto ellers veldig (såkalt) flink med ord: «Historieskriving på mellomleggspapir.»

Hege Siri er sjøsame og opptatt av samisk identitet. (Foto: Oda Bhar)

Hege Siri: Et øyeblikk noen tusen år. Dikt med innslag av joik, gjerne om samisk bakgrunn. Skriver bl.a om sin mormor,  som var trollkvinne på 1600-tallet. (Oppdatering 26/11: Herved dementi på sistnevnte påstand. Forfatter benekter alt kjennskap til mormor fra 1600-tallet!) «Min mor joiker ikke, men snakker språket. Jeg joiker, men forstår ikke språket. Min datter joiker og snakker alle språk.» (Her er hele diktet, publisert på jung.no i mars 2008.) Hege Siri tar også fine bilder, sjekk nettsiden hennes her.

Jeg har gått på skrivekurs med Monica Isakstuen Stavlund. Hver gang noen fra det kurset debuterer blir jeg både oppløftet og litt misunnelig. Men i dette tilfellet, mest oppløftet. Gratulerer Monica! (Foto: Oda Bhar)

Monica Isakstuen Stavlund: Avstand². Monica er født i 1976, og bor i Fredrikstad. Hun har skrevet en puslespillroman om to kjærester ved navn Fanny og Aleksander (noe som for meg kjennes ubehagelig incestuøst, pga Bergmans film). Boka har vært på markedet ei stund og er mye omblogget, bl.a hos Rullerusk, Aina på Flimre, Lille søster, Synline, Stine, og Elisabeth på Bokstavelig talt. Kristine Kleppo på ABC-Nyheter har gjort et godt intervju med forfatteren, og hos Flamme forlag kan du lese hva slags musikk hun lyttet til under skrivinga.  Selv har Monica hatt en blogg kalt Ertestuing, men den er for tida kun åpen for inviterte. La dette bli en oppfordring til å åpne den igjen. Sitat fra opplesninga: «Har de glemt deg? spurte skotuppene.»

Språket til Cesilie Holck er vestlandseksperimentelt. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Cesilie Holck: Norg. Ifølge Ragnar Hovland ei passelig tjukk bok med observasjoner som ikke er blitt gjort før, i kategorien bøker som ikke likner på andre bøker. Les gjerne også Julies anmeldelse på Bokmerker. Sitat: «Lyder som får deg til å angre så mye på at du var nakenmodell at du ikke engang trenger å oppsøke en kirkegård for å føle skam.»

Anders Malm: Våkenetter. Ifølge Ragnar Hovland ei samling fortellinger om døden og andre ubehageligheter, som sklir over i grøss og surrealisme. Hvorfor har jeg ikke tatt bilde av, eller Streck tegnet, Anders Malm? Jeg har ingen annen forklaring enn at vi ble trollbundet. Dette virket nemlig veldig bra, på tross av at jeg sjelden liker katetorien surrealistisk grøss. Sitat: «Holdeplassene glei forbi og ble til fortid.» (Ovenfor: Klipp fra Aschehougs pressekonferanse hvor boka til ble lansert.)

Kjersti Skomsvold er ung, men skriver om å være gammel. Vet hun virkelig hva hun snakker om? (Foto: Oda Bhar)

Kjersti Skomsvold: Jo fortere jeg går jo mindre er jeg. Roman om ei gammel dame som er eeensooom, og redd for å dø før noen vet at hun har levd. «Hvis vi hadde hatt en sønn skulle vi ha kalt ham Aksel, som i akselrasjon, for da hadde vi sikkert ikke brydd oss om at han var litt kort.»

Knut Isachsen leser stramme dikt. (Uskarpt foto: Oda Bhar)

Knut Isachsen: Lys og løgn. Diktsamling fra Kolon. Inneholder 35 stramme dikt som åpner for nye utsyn, ifølge Ragnar Hovland. «Jeg prater deg bort i flammer og forventning.»

Ellen Mari Thelle leser om å juge. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Ellen Mari Thelle: En del av historien. Roman som er et nett av fortellinger med samme hovedperson, sier Ragnar Hovland. Hun juger stadig, men hvorfor? Sitat: «Kunne hun lukte at jeg ikke er moren hennes?» Les gjerne Linns omtale av boka på Bokmerker.

Bergljot Nordahl vil bli sin egen gammel-dame-trend. (Foto: Oda Bhar)

Bergljot Nordahl: Magda. Enda en roman om gammel, gammel dame. Jon Øystein Flink spør i innledningen: Er det en trend!? Han lekte med tanken på å skrive en avisartikkel om saken: De unge debutantene skriver bare om GAMLE mennesker i år! Under researchen oppdager jeg at Dagsavisen har skrevet omtrent den artikkelen han planla. Jeg leser dessuten i Hallingdølen at Bergljot Nordahl vil prøve å fortsette trenden helt på egen hånd. Hun planlegger ikke mindre enn en trilogi om gamlinger. Denne første handler om Magda (legg merke til det utstudert gammel dame-aktige navnet). De to neste skal handle om Magdas venninne Rut og ektemannen Bodvar. Det siste navnet angrer forfatteren på: Jeg oppdaget for seint at det gjør seg best skriftlig, sier hun. Vi får høre et utdrag om at Magda og Bodvar er svært religiøse og har en homofil sønn. Forfatteren har også en blogg.

Eksperimentelt absurdteater fra søstrene Guri og Sigrid Sørumgård Botheim. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Guri og Sigrid Sørumgård Botheim: Ramstein Pensjonat. To søstre har skrevet roman som nærmest er improvisert fram, opprinnelig for å drive gjøn med en kompis som er forlagsredaktør. De begynte med å skrive annethvert ord, og endte med å klippe, lime og leke. Boka handler om forretningsmannen Humbrent (jfr Humbert Humbert, jfr hjemmebrent, ifølge Ragnar Hovland). På scenen framfører de tekstutdraget som et absurdistisk skuespill, noe jeg kjenner igjen fra et av søster Guris tidligere sprell: En performance med sin medredatør i det litterære tidsskriftet Ratatosk under Tekstallianse 2008, et stunt jeg har blogget om tidligere her. Sitater fra Mono: «Du og alle desse sju lag stålvilje.» «Det finst ulemper ved brillismen.»

Guri og Sigrid har enormt talent for å holde seg alvorlige. (Foto: Oda Bhar)

Helt til slutt, hvilke debutanters bøker anbefaler jeg?

Uten forbehold: Kjersti Rorgemoen, Cesilie Holck, Anders Malm, Eivind Hofstad Evjemo, Aslak Hartberg, Guri & Sigrid Sørumgård Botheim.

Under tvil: Lena Niemi, Monica Isakstuen Stavlund, Mathias Samuelsen.

Arrangementet var i regi av Norsk Forfattersentrum, forlagene og Mono.

Orginalene til Strecks tegninger kan du se her.

Og som nevnt i første avsnitt: Les gjerne også den forrige posten min om debutantkvelden på Mono, hvor de første 12 forfatterne ble presentert. Her kastet jeg bl.a. ut noen brannfakler (trodde jeg, helt til ingen protesterte) om vanlige valg av form og innhold i dagens samtidslitteratur. Har du egne meninger om dette, legg gjerne igjen en kommentar.

Høstdebutanter 2009, del 1 (Mono) 23. november 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
13 comments

Mono, debutantkveld. I magen den vanlige blandinga av misunnelse, mistro og forventning. Er det for mye forlangt at jeg skal like både form og innhold i det som leses? (Stort sett, ja.) Kan ei bok med spennende form også handle om noe interessant? (Vanligvis ikke.) Før jeg begynner, ei tidsbesparende liste over bøker jeg ikke gidder å lese flere av.

  • Unge folk som later som de veit hvordan det er å være gammel.
  • Personer som reiser i begravelse og tar et oppgjør med fortida.
  • Kvinner (og evt menn) som skriver om kroppsvæsker.
  • Forfattere som bruker ord av typen: undertegnede, vedkommende, allestedsnærværende, imidlertid.
  • Personer med symbolske navn eller navn som rimer.
  • Personer med en skikkelig rar skavank.
  • Noveller med surrealistiske/absurde/overnaturlige innslag.

Sånn. Da var det unnagjort. Nå, til kveldens opplevelser. Advarsel: Bildene er veldig dårlige, siden jeg måtte velge mellom å gå fram og fotografere med blitz, eller sitte på plassen min og notere. Og dette blir veldig kort, siden jeg ikke har tid til å researche. Alt jeg kan tilby er boktittel, en kort karakteristikk stjålet fra innlederne (Jan Chr. Næss, Jon Ø. Flink og Ragnar Hovland), samt en tilfeldig oppsnappet setning fra opplesninga.

Jeg begynner like godt med det verste bildet. Dette er hva som skjer når første debutant går av gulvet og du plutselig kommer på at du burde fotografere. Foto: (Skamfull) Oda Bhar.

Bjarte Klakegg: Heliumhjarte. Novellesamling med surrealistiske innslag. 20 historier fra «hele verden», f.eks ei barbert brystvorte i Lisboa. «Jeg må finne igjen brystvorta mi og sy den på igjen.»

Kjersti Vik leste fra en ny versjon av Syndere i sommersol. (Foto: Oda Bhar)

Kjersti Vik: Mandø. Roman om fem ungdommer som samles på ei øy, syndere i høstmørke, psykologisk spill (ifl. Hovland). «En fientlig innstilt vind river oss i håret, og jeg rekker å se panikken i øynene på X før hun knytter skjerfet rundt krøllene.»

Joachim Førsund, rosarød og begravelsesorientert. (Foto: Oda Bhar)

Joachim Førsund: Jeg kunne gått hjem i blinde. Roman fra Tønsberg om Finn som skal begrave sin mor og ender i begravelsesbransjen. Førsund leser fra likhuset hvor Finn og broren hans ser moren død, og Finn tenker tilbake på en telttur med morens fyllegjeng. «Hun ser ut som ei nonne, men muttern var langt fra noen nonne.»

Rune Berglund Steen trodde nok han var den eneste som har dratt den vitsen om å velge ut noe om sex å lese på Mono. (Foto: Oda Bhar)

Rune Berglund Steen: Pre-Schengensekvens. Ikke-kone-brevene. Storpolitisk bevisst, samt nærhet mellom kone fra Ghana og mannlig norsk lærer. Han kan reise, hun ikke. Forfatteren velger å lese om sex på Mono, fordi det passer her. «… som prøvde du en figur fra triumfens Kama Sutra.»

Siri Østli er skarp, men til gjengjeld en prikk midt på bildet, mens mystisk fyr ved baren retter kamera i min retning. (Foto: Oda Bhar)

Siri Østli: På høye hæler over Grønland. Chicklit (som Jan Chr. Næss skammet seg litt over å ha lest åpenlyst på Kaffebrenneriet). Det finnes allerede en blogganmeldelse av denne boka hos Karin på En verden full av bøker. Utdraget Siri Østli leste på Mono handler om ei østkantjente som havner på vestkanten. «Bare de allestedsnærværende serveringsdamene hadde hindret henne.» «Hun tenkte at det er vanskelig å prøve seg på noen som går i ekspressfart.»

Siri Østli igjen, her i uskarpt nærbilde. (Foto: Oda Bhar)

Thomas R.: Taximator / Terror U.M.A. Katastroferoman om drosjesjåfør fra Bergen, som pga søvnløshet opplever at tanker, følelser og bilder fra filmer og tv blander seg, f.eks terrorangrepet mot tvillingtårnene i New York. «Han har en kone som blir dramatisk når hun ikke får tven til å virke.» «Tårnet kollapser og han rutsjer nedover som en berg og dalbane.»

Thomas R. hadde forkortet navnet sitt enda mer enn meg. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Lena Niemi: Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket. Samling fortellinger, eller shortcutsroman: Folk i en fortelling går igjen i den neste. En vinternatt hvor folk trenger å få tak i hverandre, men telefonsentralen ligger nede. «Fordelen med å være kvinne og kjæreste med en kvinne er at du alltid har noe å snakke om.» «Hvorfor kan ikke jeg være med? Det er jo jentekveld! Ja, hvorfor kan ikke jeg være med? Herregud, det handler ikke om kjønnet til de som er med, men om å være sammen med venninnene sine!»

Lena Niemi: Hvordan forsvare å dra på jentekveld aleine når kjæresten din er ei jente? (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Jenny Hval: Perlebryggeriet. Jenny Hval er musiker og tekstforfatter, kjent under artistnavnet Rockettothesky. Det litterære miljøet har lenge ventet på en bok fra henne, og nå er den her, i form av en slags roman. «Eplene spredte seg utover hver krok av leiligheten.» «Jeg tenkte på å bite der hun hadde bitt for å se om jeg kunne skjelne smaken av spyttet.»

Jenny Hval leste om råtnende frukt. (Foto: Oda Bhar)

Eivind Hofstad Evjemo: Vekk meg hvis jeg sovner. For min del er dette kveldens første virkelige høydepunkt. Ifølge Næss er boka poetisk og vakker med lite handling, bygget opp som et kaleidoskop. Forfatteren har gått ved Litterär Gestaltning (Göteborg), og er redaksjonsmeldlem i NORDAHL eftf. Også Bokmerker har gitt denne boka god kritikk. «Treet vaier med stadig større bevegelser og uler som en ulv.» «Miksmasteren kakler i ei skål ute på kjøkkenet.» Om en fanget brennmanet: «Jeg tenker meg at alle jeg har mistet ligger akkurat sånn, i en pytt av vann oppe i skogkanten, og at det er dem, ikke Gud, som pirker oss på skuldera.»

Eivind Hofstad Evjemo leste brennmanetsymbolikk. (Nå begynner jeg å venne meg til uskarpe bilder. Er dette min nye estetikk?) (Foto: Oda Bhar)

Aslak Hartberg: Fuck you eller penga tilbake! Bandroman fra tidligere rapper i Klovner i kamp. «Når hun setter på en låt litt for ofte, så du tenker i et blaff, tenk hvis den minner henne om noen annen enn deg?» (Det eneste jeg lurer på er hvorfor Aslak skriver vestkantspråk? «Luktet lunten», men hallo?) «Hele verdens urettferdighet er samlet som en blink i ansiktet hans. Og jeg slår, og neven treffer så godt.»

Bildet av hiphop-Aslak ble så uskarpt at jeg fikk låne en tegning av Streck. (Tegning: Tor-Bjørn Adelgren. Foto: Oda Bhar)

Kjersti Rorgemoen: Purkene snudde seg. Det kjennes godt iblant, sier Ragnar Hovland, å lese noe hvor du veit det ikke kommer til å skje stort… bortsett fra at leseren får lykkelige øyeblikk. Morsom bok, men ikke ren humorisme. (Og når snudde purkene seg? Ifølge Ragnar Hovland: på åttitallet.) «Eg lytta på min indre sjølmordslatter.» Anbefales også: Rune F. Hjemås’ bloggintervju med forfatteren (april 2009).

Kjersti Rorgemoen lytter til sin indre sjølmordslatter. (Foto: Oda Bhar)

Anders Lunde: Noen iblant oss. Tynn novellesamling med absurde grøsser-innslag, minner om Roald Dahl, ifølge Jan Chr. Næss. Bildet mitt ble så uskarpt at jeg erstatter det med et miniforfatterintervju jeg fant på youtube (nedenfor). Sitat: «Noe lurer i hagen min, bak komposthaugen.»

Dette var bare halvparten av debutantene på Mono 18. november. Resten følger en annen dag. Arrangementet var i regi av Norsk Forfattersentrum, forlagene og Mono. Originalene til Strecks tegninger kan du se her.

Og ja… Jeg greide visst ikke helt å la være å researche likevel. Så noen av lenkene ovenfor er definitivt verdt å sjekke ut.

Vårdebutanter 2009 (Mono) 2. juni 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
17 comments

Mono er fullt av bloggere. Ikke bare forfatterspirer og bokbloggere, den vanlige gjengen fra alle debutantkvelder. Nei, i kveld er vi flere. En av oss skal debutere. Vi er kommet for å heie. Det gir tydelig effekt, selv om alle her har med seg vennegjengen sin, men når vår kvinne går på scenen, og applausen bryter løs, da snur de andre seg forbausa. Det kribler i magen, for jeg blir litt stolt av oss: de utskjelte og utstøtte, pariakasten blant skribenter, vi som publiserer på nett, og aller verst: bloggerne. Tross ryktene om krangel og hets, nå sitter vi og gleder oss sammen, og kanskje nærmer vi oss i dette øyeblikket det forslitte og umulige idealet: Lykkes én, så lykkes alle.

11 debutanter skal lese på Mono ikveld, de fleste fra romaner. Kvelden ledes av Ingrid Z. Aanestad og Ragnar Hovland, som bytter på å presentere.

Johan Mjønes: Terminalhastighet.

Johan Mjønes: Terminalhastighet.

Johan Mjønes leser fra romanen Terminalhastighet. Den handler om en mann som faller fra toppen av Empire State Building («jeg»), og morderen hans («min morder») – en og samme person. Det fiffige grepet gjør at boka består av tre elementer: ferden mot bakken, uka før selvmordet, og tilbakeblikk på tidligere deler av livet hans. Utdraget vi hører er symboltungt, dystert og overtydelig. Det er kråker, gravstøtter, vissent løv, utviskede bokstaver, flere kråker, grantrær, urolige kråker (jada, vi har forstått at det er et illevarslende symbol), kråkas kalde øyne, kråka hopper opp på ham, setter seg på ansiktet og hakker ham i øynene, og jeg fortsetter å skrive det ned, selv om jeg begynner å gå lei, enda det er ganske velskrevet. På slutten av teksten forvandler mannen seg (selvfølgelig) til kråka.

Kristine Tofte: Song for Eirabu.

Kristine Tofte: Song for Eirabu.

Kristine Tofte leser fra romanen Song for Eirabu. Ifølge forlaget er det en «norrønt inspirert fantasy» bygget rundt sterke kvinneskikkelser. Ragnar Hovland mener det fiktive universet Eirabu minner om Europa i middelalderen, noe også navnet gir et hint om, og at språket holder en «pseudosagastil» som bidrar til å gjøre historien troverdig. Selv kaller Tofte boka «ei soge om endelikta i verda». Eller rettere, antar jeg, kampen mot verdens undergang? Hun leser om et blot hvor ei ung jente lærer rituell ofring: slaktning av dyr på den foreskrevne måten. En norrøn fabelversjon av halalslakting? Hovlands ord om språket stemmer godt for meg, det er høytidelig vakkert på en måte som understreker mytekvaliteten. Samme høytid gjør det litt vanskelig å henge med i svingene, det blir mange beskrivelser og forklaringer med nynorske spesialuttrykk, og jeg sitter igjen med samme skremte, lett forvirrete og imponerte følelse som når noen leser bloddryppende fortellinger fra Bibelen for meg. Noe som riktignok ikke skjer ofte, og det er kanskje grunnen til at jeg iblant faller av. Ved siden av meg sliter Streck med tegningen, som jeg berømmer ham for, men han utbryter: «Hun er jo mye penere i virkeligheten!» (Første blogganmeldelse av boka finner du hos SerendipityCat.)

Erlend Efskind: Der jorden henger i en snor.

Erlend Efskind: Der jorden henger i en snor.

Erlend Efskind leser fra romanen Der jorden henger i en snor. Jorden og snoren kombinert med tittelen jurist klinger ikke godt for meg, men jeg prøver å ha et åpent sinn, noe som blir vanskeligere når forfatteren starter med en sleivete bemerkning om at sist han var her satt han i et hjørne og råklinte med ei dame, «men jeg håper ikke hun er her nå», og jeg tenker: hvorfor ikke? I det samme lyder et opprørsk rop fra et hjørne: «Det var EG!» Alle ler, og forfatteren repliserer: «Vi snakkes etterpå.» Så leser han en misogyn tekst med lytehumor, og jeg tenker: så deilig at jeg slipper å lese den boka. Jeg forstår at det er meningen å beskrive en ekkel mann, og en ekkel mannskultur, og at all likhet med forfatteren sikkert er tilfeldig og utilsiktet, men jeg kan ikke med den typen tekster, jeg finner ikke noe nytt ved dem, og det hjelper meg ikke at han avslutter teksten apologetisk: «Hvis jeg kunne ville jeg ha bedt om unnskyldning til alle damene for det jeg gjorde mot dem.» Jeg gløtter over skulderen på Streck, som nettopp har skriblet under Efskinds portrett: «Årets gris.»

Preben Z. Møller: Deflora.

Preben Z. Møller: Deflora.

Preben Z. Møller er en av disse mennene som mener seg undertrykt av kvinner. Han trenger knapt noen nærmere presentasjon i bloggverdenen, etter debatten rundt utgivelsen Pen søker trygg, basert på masteroppgaven hans i sosiologi. I år følger romanen Deflora (og jeg anbefaler å klikke på lenken til Silje Stavrum Noreviks anmeldelse i Bergens Tidende). Preben blir presentert av Hovland som født i 1970, hvorpå Preben roper: «1975!» og Hovland svarer tørt: «Whatever.» Deretter siterer han forlagets panegyriske presentasjon, hvor Preben sammenliknes med Michel Houellebecq, Vladimir Nabokovs «Lolita» og Thomas Manns «Døden i Venedig» (!), og sier «med eit slikt forlag kan det jo ikkje gå feil». Han gjør kunstpause: «Men eg trur kanskje Preben klarer å stå på egne bein.» Preben begynner å lese, og vi får enda en misogyn tekst med lytehumor. En trend? Direkte dårlig skrevet er det ikke, selv om innholdet er frastøtende og aforismene iblant lattervekkende. Sitater: «Penisen min er like tjukk som overarmen hennes.» «Mennesker kan utholde alt, bare det går sakte nok.» «En nordmann i Thailand lever livet til en millionær i Norge.» «De vil ikke bli kalt horekunder. De har forståelig nok ikke lyst til å bli forvandlet til noe de er.» «Jeg vet nok hva de unge jentene i Klassekampen ville sagt, men intet menneske skulle bli tvunget til å se seg selv med like stor forakt som sosialistiske middelklassejenter.»

Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god.

Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god.

Kjersti Kollbotn leser fra romanen Eg er mamma. Eg skal vere god. Ifølge Ingrid Z. Aanestad behandler hun alkoholisme og omsorgssvikt med en «direkte, insisterende stemme», noe som straks gjør meg på vakt, jeg forventer sosialpornografi, men denne gangen er skepsisen ubegrunnet. Kollbotn knaller til med en scene så tabubelagt som det kan bli, uten å ende som verken sentimental, prektig eller fordømmende. «Eg sitter på ølhallen i Tromsø, der kvinner inntil nyleg ikkje fekk sleppe inn. Eg har to små born med.» «Eg ser på dei japanske turistane med kvite, japanske smil.» «Eg seier til den vesle jenta mi: No held du kjeft, til eg får oss ut herfra!» (En blogganmeldelse finnes hos Solgunn.)

Tommy Skoglund: Våkne som en del av naturen.

Tommy Skoglund: Våkne som en del av naturen.

Tommy Skoglund leser fra diktsamlinga Våkne som en del av naturen, som like gjerne kunne kalles kortprosa. Tema er sorg av det alminnelige slaget, en ung mann mister besteforeldrene og reflekterer over døden. Det kunne blitt klisjéfylt, men jeg synes han holder balansen, selv om språket iblant er oppstyltet blir det meste fint og konkret, med bra bilder. Sitater: «Inntil solen slukker vil det alltid være sol et sted på jorden.» «På badet tar jeg av meg underbuksa med en følelse av stadig å bli iakttatt. Hele tida ser jeg ansiktet som ikke vil bli iakttatt i speilet.» «Tankene konsumerer hverandre.»

Laila Rolstad: Nekronauten.

Laila Rolstad: Nekronauten.

Lajla Rolstad leser fra krimboka Nekronauten, en gotisk grøsser med preg av fantasy, lagt til et fiktivt land som minner om Storbritannia. Kanskje en funksjon av at Rolstad skrev hovedoppgave om Bram Stokers Dracula? Det handler om to etterforskere med sære hobbyer, origami og frenologi, og ifølge Ingrid Z. Aanestad minner mye om «gammeldags engelsk adelsmiljø». Jeg forventer noe i retning av Sherlock Holmes, men utdraget ligger nærmere Barbara Cartland. Språket er på grensa til parodi, med slappe formuleringer og pinlige bilder. Hvorfor velger en litteraturviter å skrive slik? Er det bevisst selvironi, eller mangler hun analytisk avstand? Sitater: «Det var formelig så salen gyste.» «Så dypt grepet ble jeg av hennes melankolske arie.» «Han ristet på hodet i tilgjort indignasjon.»

Jens Nordahl: Fast forward.

Jens Nordahl: Fast forward.

Jens Nordahl leser fra romanen Fast forward, en politisk satire med fokus på samliv. Tema er den norske nyliberalismen. Hovedpersonen jobber i firmaet «Consult Consulting», og har ei framgangsrik politikerkone. Ifølge Ragnar Hovland begynner historien som satire, men blir stadig mer «virkelig». «Det ligg eit raseri under teksten som sier: dette må ikkje fortsette!» Jens kommer opp på scenen og peker på Hovland: «Du må skrive anmeldelsen!» Deretter sier han: «Som pressesjef i Vinmonopolet drikker jeg selvfølgelig øl.» Han tar en slurk av glasset. «Jeg skriver om kjedelige ting, derfor er jeg opptatt av å sprite det opp med alko, narko og knull!» Mer tabloid blir det ikke, og knapt mer sjarmerende. En innrømmelse: Jeg er ikke uhildet når det gjelder Jens. Vi gikk på et skrivekurs i Dinamo forlag for et par år siden, og han jobbet med samme manus da. Siden sist har han dratt beskrivelsene lenger, gjort dem mer burleske. Enda en innrømmelse: Dette er ikke favorittsjangeren min. Men såvidt jeg kan bedømme står Jens ikke tilbake for kolleger på feltet, som Torgrim Eggen. Språket er ikke fritt for klisjéer, men det er muligens villet, og satiren er brukbar. Sitat: «Er det alt du greier å prestere? Et spottende smil, mens familien rakner?»

Christian Valeur: Steffen tar sin del av ansvaret.

Christian Valeur: Steffen tar sin del av ansvaret.

Christian Valeur leser fra romanen Steffen tar sin del av ansvaret. Ifølge forlaget «en bok for dem som foretrekker TV-serier på DVD framfor bøker». Det er klart hva vi får: En ung mann på jakt etter meningen med livet, preget av bråmoden desillusjon og sannsynligvis med Erlend Loe som litterært forbilde. Enda en gang hører vi at alt er gjort før, funnet opp av andre, som har bygget landet, og denne ungdomsgenerasjonen er minsann den første til å oppleve mangelen på viktige oppgaver. Eller? Handler det bare om enda ikke å få slippe til? Utdraget er underholdende, med fikse formuleringer. «Ved dette naustet levde mine besteforeldre sine CO2-frie liv.» «Prammen, som det ikke lenger var bruk for, ble det største bålet jeg har sett.» (Også denne boka er blogganmeldt hos Solgunn.)

Guro Sibeko: Vingespenn.

Guro Sibeko: Vingespenn.

Guro Sibeko leser fra romanen Vingespenn. Av forlaget markedsføres hun som eksotisk: Nordfjording og zuluprinsesse, lesbisk og tidligere blitzer. Hovland presenterer boka som en actionroman om pengeutpressing, barnepornografi, ekstreme virkemidler. Det handler om 14 år gamle jenter, og det meste går galt. «Men det er også veldig mye håp,» påstår Sibeko når hun kommer på scenen. Utdraget handler om klaustrofobiske venninneforhold, men ikke av den søte, følsomme, passe onde typen ungjentebeskrivelser er fulle av. Nei, det er vold, blod, hodedunking i vegger («som når ei rivningskule treffer en skyskraper»), knekking av nakker («det sa virkelig knekk»). Etter mishandlingen sier jenta «unnskyld, unnskyld, unnskyld». Men hva er poenget? Plottet virker litt trøttende på meg. Jeg blir usikker på om volden fant sted, eller er dagdrømmer. Men språket er forfriskende og humoristisk, og Sibeko treffer den listige, hysteriske, halvt skuespillende ungjentestilen. «Hun ringte 113 og gikk inn i en veldig overbevisende sjokktilstand.»

Gaute M. Sortland: Johan.

Gaute M. Sortland: Johan.

Gaute M. Sortland leser fra kortromanen Johan. Enda en historie om sorg, denne gangen av det ualminnelige slaget. En ung gutt mister lillesøster i ei drukningsulykke, og har muligens noe av skylda. Teksten kretser rundt skyld og soning, å finne veien ut, kanskje legge barndommen bak seg. Vi får høre et utdrag som «ikke er så trist, men litt positivt», om guttens møte med ei jente noen uker etter dødsfallet. Det er en bittersøt beskrivelse som tydelig treffer publikum. «Visste du at Borten ikke har dass i båten? Han fortsatte med de ekle historiene sine.» Rundt meg ler folk av den ekle personen som forteller ekle skrøner: En fyr som spiser bedervet kjøtt, blir dårlig og spyr, fiser så høyt at naboene ringer politiet, hahaha. Jeg er som vanlig for prippen og ser meg forbausa omkring, hvorfor ler folk? Er det Sortlands høflige venner, eller Rorbupublikum? Jeg fikser ikke humoren, men skjønner godt hvilken funksjon den har i teksten, og slik sett funker den perfekt. Det er latter med gråten i halsen, tøys for å hvile fra sorgen. «Ho ser trist ut, som om dei har snakka om noko trist. Men dei har jo bare ledd?»

Ragnar Hovland presenterte noen av forfatterne.

Ragnar Hovland presenterte noen av forfatterne.

Etter opplesningene går vi ut i bakgården og mingler. Jeg blir kjent med flere bloggere, som Avil, Virrvarr, Beate fra Rasteplassen, fr.martinsen, og Jorunn fra På Bølgelengde. Rullerusk er også der, men henne kjenner jeg fra før. En fordel ved å drøye så lenge er at mindre somlete bloggerne for lengst gjort jobben, så her følger ei liste over andre blogginnlegg om debutantkvelden. Hvis du vet om flere, tips gjerne i kommentarfeltet!

Vårljos: Høgdepunkt siste døgnet.
Beates rasteplass: Vidunderlig debutantkveld på Mono.
Rullerusk: Grader av forfatter.
Flimre: Nye debutantar.
Mette Karlsvik (uten tittel): Her og her.
fr.martinsen: Overflate-innhold.
Lindamac: What’s up?
På bølgelengde: Spionbilde fra Mono 29. april 2009.
Kulturkroki: Litteratur på Mono, Debutantkväll.

Sistnevnte lenke går til Strecks nye blogg, Kulturkrokí, hvor han legger ut tegninger fra kulturarrangementer. Tegningene i denne posten er lånt derfra, men noen er beskåret, så gå gjerne til kilden (eller flickr) for å se originalene. Merk at også Mette Karlsvik har laget tegninger: I tillegg til å være forfatter er hun kunstutdannet fra Glasgow School of Art.

Men hvem av debutantene var bloggeren Avil? De som ikke vet det kan følge lenken til slippefesten, som finner sted førstkommende torsdag 4. juni kl 20 på Den Gode Café (Fredensborgveien 13 i Oslo). Det blir både opplesning og mulighet til å sikre seg boka til redusert pris. Møt opp!

Snodig (Hovland, Kjørsvik) 6. mars 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , ,
28 comments

Det er noe snodig ved dette arrangementet. De lukkede smilene. Øynene som plirer. Belysningen, snart blå, snart rosa, som bader ansiktene i livløs pastell. Den rare humringen som følger replikkene, et knirkende bakteppe fra salen, også når jeg ikke skjønner spøken. Hadde jeg enda sittet bak eller på siden, med ryggen mot veggen. Men nei, jeg har plassert meg midt i rommet, rett foran scenen, og likevel ser jeg knapt hovedpersonene, blendet av feilstilte lyskastere og overlatt til jungelens lyder.

m-j-r-dark.jpg

Litteratur på Blå, første gang jeg deltar, neste gang vil jeg være klokere. Ikke komme i god tid og henge utenfor døra i kulda, tjue minutters party killer, mens folk tråkker fra side til side, røyker og slår floke, til lyden av skrapende stoler og bord som flyttes rundt inne i lokalet.

backyard-blue2.jpg

Jeg er vant til litteraturkveldene på Mono, øl i baren fra sein ettermiddag og laidback musikk, ingen sitteplass om du kommer seinere enn en halvtime før. Men Blå er annerledes. Tar jeg feil, eller er det noe vestlandsk over dette? Et samfunnshus på landet, med den bedende flokken på dørstokken som endelig stormer inn, kaster fra seg jakkene og løper til baren, stiller seg i kø og bruker resten av kvelden på å drikke seg til mot.

birdgirl.jpg

Samtalen begynner, det eksotiske fortsetter. Den nervøse tonen på scenen, en belest intervjuer, glimrende innledninger, men dårlige spørsmål, som om hun nettopp har forlatt lesesalen.

joakim-o-ragnar.jpg

Forfatternes skjelvende røster, det kunne vært deres første ekspedisjon ut fra skrivestua, men jeg veit at det ikke stemmer: Ragnar Hovland er forfatter på 29ende året og har garantert vært ute ei vinterreise før. Tross nervøsiteten virker han ikke utilpass, snakker med et lurt smil, tar krokveier med tanken slik publikum forventer, og så kommer denne knirkende latteren, som får Tegnestift, den joviale svensken som er med, til å lene seg fram og spørre: Hvorfor humrer de? Det er jo ikke morsomt. Synes du ikke det er litt uhyggelig?

publikum.jpg

Fordelen med Tegnestift er at han kan tegne folk. Det kommer godt med i dette lokalet, som har elendig fotolys. Han fanger forfatterne og publikum, noen ganger som mennesker, andre ganger dyr, og det matcher forfatternes egne prosjekter. De begynner i en dagligdags situasjon, men tipper over i det magiske, absurde, surrealistiske. Ragnar Hovland er på biltur og tar opp en haiker, men forfølges av en bil som blir kjørt av djevelen. Joakim Kjørsvik er sjalu på en ny kollega i bokhandelen, som han mener setter de andre opp mot ham, og vi ler fordi han sikkert overdriver, men så henger kollegene ham opp i fiskekroker i kjelleren og bruker arbeidsdagen på å torturere ham. Hovland karakteriserer seg selv på en måte som også beskriver Kjørsvik: «Eg er ein urealistisk forfattar med realistisk fundament.»

joakim-kjorsvik.jpg

Den mest interessante delen av samtalen handler om humor. Hvordan bli forstått som alvorlig når man bruker humor i tekst? Hovland sier at dette er «story of my life», folk misforstår og tror han bare tøyser, de går glipp av alvorlige toner. Problemet kan også gå motsatt vei, når lesere ikke skjønner at Askildsen og Kafka er morsomme. «Problemet ved meg,» sier Hovland, «kan være at jeg går fra humor til alvor uten å si fra.» Men er folk så enkle? Ender det ikke med platthet, om du alltid er nødt til å si fra? Jeg lytter til de snodige tankesprangene, og ønsker at jeg skjønte humoren bedre. Jeg får lyst til å være en innsider. Men det er jeg ikke.

ragnar-hovland.jpg

Forfatterne ble intervjuet av litteraturviter Marianne Tangen Bråthen. Også Aina fra Flimre-bloggen var til stede, hun var lurere enn meg og satt i et hjørne. Hos henne kan du lese om kvelden fra et innsideperspektiv. Vil du prøve deg på den snodige vestlandshumoren, ta en titt på bloggen Fiskerens venn. Ryktene sier at Ragnar Hovland står bak.

two-couples-blue-wall.jpg

Alle illustrasjonstegningene er laget av Tegnestift, også kalt Streck. Besøk tegnebloggen hans her! Alle foto i reportasjen: Oda Bhar.

lysekrone-backyard-blue.jpg