jump to navigation

Høstdebutanter 2009, del 2 (Mono) 25. november 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
22 comments

Debutantkvelden på Mono var et marathon med 24 deltakere! De tolv første presenterte jeg på mandag, og her kommer resten. Mine egne anbefalinger får du helt nederst i posten.

Anita Berglund leste krim med luggen foran ansiktet. (Foto: Oda Bhar)

Anita Berglund: Fritt fall. Krimroman som skal ha ros for at hovedpersonen ikke har for- og etternavn som begynner på samme bokstav (sitat: Ragnar Hovland). Jeg glemte å skrive ned noe sitat, men til gjengjeld har bloggeren Kirsten Elisabeth Falch Muhle utførlig beskrevet et besøk og intervju med forfatteren fra en leseklubb i Sandefjord.

Villy Solheim grubler religiøst. (Uskarpt foto: Oda Bhar)

Villy Solheim: Alle dine brenninger. Roman om person vender tilbake til hjemsted og tar oppgjør med strengt religiøs far. Forfatteren er fra Vesterålen. «Det er vel ikke verdens undergang at æ tok mæ en blås, pappa? Røyken gjør oss te trella, Rakel. Det er bare ein som har rett til å herske over oss.»

Mathias Samuelsen sklir rett inn i kategorien pen, ung, selvsikker, ambisiøs mannlig forfatter. (Foto: Oda Bhar)

Mathias Samuelsen: Utredning om trengsel. Korte dikt. Forfatteren er født 1985 i Trondheim, og har evne til å vise leseren at jo! slik er det jaggu meg, sier Hovland. Mulig det, tenker jeg, men enkelte forfattere har en tendens til å miste meg straks, pga kvinnesynet. Eksempel: «Kanskje er det sant at mange gamle kvinner fortsatt ville vært vakre, hvis dæm ikke hadd vært så erfaren.» La oss håpe det var et dårlig valgt eksempel, eller at jeg misforsto ham. Samuelsen framsto ellers veldig (såkalt) flink med ord: «Historieskriving på mellomleggspapir.»

Hege Siri er sjøsame og opptatt av samisk identitet. (Foto: Oda Bhar)

Hege Siri: Et øyeblikk noen tusen år. Dikt med innslag av joik, gjerne om samisk bakgrunn. Skriver bl.a om sin mormor,  som var trollkvinne på 1600-tallet. (Oppdatering 26/11: Herved dementi på sistnevnte påstand. Forfatter benekter alt kjennskap til mormor fra 1600-tallet!) «Min mor joiker ikke, men snakker språket. Jeg joiker, men forstår ikke språket. Min datter joiker og snakker alle språk.» (Her er hele diktet, publisert på jung.no i mars 2008.) Hege Siri tar også fine bilder, sjekk nettsiden hennes her.

Jeg har gått på skrivekurs med Monica Isakstuen Stavlund. Hver gang noen fra det kurset debuterer blir jeg både oppløftet og litt misunnelig. Men i dette tilfellet, mest oppløftet. Gratulerer Monica! (Foto: Oda Bhar)

Monica Isakstuen Stavlund: Avstand². Monica er født i 1976, og bor i Fredrikstad. Hun har skrevet en puslespillroman om to kjærester ved navn Fanny og Aleksander (noe som for meg kjennes ubehagelig incestuøst, pga Bergmans film). Boka har vært på markedet ei stund og er mye omblogget, bl.a hos Rullerusk, Aina på Flimre, Lille søster, Synline, Stine, og Elisabeth på Bokstavelig talt. Kristine Kleppo på ABC-Nyheter har gjort et godt intervju med forfatteren, og hos Flamme forlag kan du lese hva slags musikk hun lyttet til under skrivinga.  Selv har Monica hatt en blogg kalt Ertestuing, men den er for tida kun åpen for inviterte. La dette bli en oppfordring til å åpne den igjen. Sitat fra opplesninga: «Har de glemt deg? spurte skotuppene.»

Språket til Cesilie Holck er vestlandseksperimentelt. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Cesilie Holck: Norg. Ifølge Ragnar Hovland ei passelig tjukk bok med observasjoner som ikke er blitt gjort før, i kategorien bøker som ikke likner på andre bøker. Les gjerne også Julies anmeldelse på Bokmerker. Sitat: «Lyder som får deg til å angre så mye på at du var nakenmodell at du ikke engang trenger å oppsøke en kirkegård for å føle skam.»

Anders Malm: Våkenetter. Ifølge Ragnar Hovland ei samling fortellinger om døden og andre ubehageligheter, som sklir over i grøss og surrealisme. Hvorfor har jeg ikke tatt bilde av, eller Streck tegnet, Anders Malm? Jeg har ingen annen forklaring enn at vi ble trollbundet. Dette virket nemlig veldig bra, på tross av at jeg sjelden liker katetorien surrealistisk grøss. Sitat: «Holdeplassene glei forbi og ble til fortid.» (Ovenfor: Klipp fra Aschehougs pressekonferanse hvor boka til ble lansert.)

Kjersti Skomsvold er ung, men skriver om å være gammel. Vet hun virkelig hva hun snakker om? (Foto: Oda Bhar)

Kjersti Skomsvold: Jo fortere jeg går jo mindre er jeg. Roman om ei gammel dame som er eeensooom, og redd for å dø før noen vet at hun har levd. «Hvis vi hadde hatt en sønn skulle vi ha kalt ham Aksel, som i akselrasjon, for da hadde vi sikkert ikke brydd oss om at han var litt kort.»

Knut Isachsen leser stramme dikt. (Uskarpt foto: Oda Bhar)

Knut Isachsen: Lys og løgn. Diktsamling fra Kolon. Inneholder 35 stramme dikt som åpner for nye utsyn, ifølge Ragnar Hovland. «Jeg prater deg bort i flammer og forventning.»

Ellen Mari Thelle leser om å juge. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Ellen Mari Thelle: En del av historien. Roman som er et nett av fortellinger med samme hovedperson, sier Ragnar Hovland. Hun juger stadig, men hvorfor? Sitat: «Kunne hun lukte at jeg ikke er moren hennes?» Les gjerne Linns omtale av boka på Bokmerker.

Bergljot Nordahl vil bli sin egen gammel-dame-trend. (Foto: Oda Bhar)

Bergljot Nordahl: Magda. Enda en roman om gammel, gammel dame. Jon Øystein Flink spør i innledningen: Er det en trend!? Han lekte med tanken på å skrive en avisartikkel om saken: De unge debutantene skriver bare om GAMLE mennesker i år! Under researchen oppdager jeg at Dagsavisen har skrevet omtrent den artikkelen han planla. Jeg leser dessuten i Hallingdølen at Bergljot Nordahl vil prøve å fortsette trenden helt på egen hånd. Hun planlegger ikke mindre enn en trilogi om gamlinger. Denne første handler om Magda (legg merke til det utstudert gammel dame-aktige navnet). De to neste skal handle om Magdas venninne Rut og ektemannen Bodvar. Det siste navnet angrer forfatteren på: Jeg oppdaget for seint at det gjør seg best skriftlig, sier hun. Vi får høre et utdrag om at Magda og Bodvar er svært religiøse og har en homofil sønn. Forfatteren har også en blogg.

Eksperimentelt absurdteater fra søstrene Guri og Sigrid Sørumgård Botheim. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Guri og Sigrid Sørumgård Botheim: Ramstein Pensjonat. To søstre har skrevet roman som nærmest er improvisert fram, opprinnelig for å drive gjøn med en kompis som er forlagsredaktør. De begynte med å skrive annethvert ord, og endte med å klippe, lime og leke. Boka handler om forretningsmannen Humbrent (jfr Humbert Humbert, jfr hjemmebrent, ifølge Ragnar Hovland). På scenen framfører de tekstutdraget som et absurdistisk skuespill, noe jeg kjenner igjen fra et av søster Guris tidligere sprell: En performance med sin medredatør i det litterære tidsskriftet Ratatosk under Tekstallianse 2008, et stunt jeg har blogget om tidligere her. Sitater fra Mono: «Du og alle desse sju lag stålvilje.» «Det finst ulemper ved brillismen.»

Guri og Sigrid har enormt talent for å holde seg alvorlige. (Foto: Oda Bhar)

Helt til slutt, hvilke debutanters bøker anbefaler jeg?

Uten forbehold: Kjersti Rorgemoen, Cesilie Holck, Anders Malm, Eivind Hofstad Evjemo, Aslak Hartberg, Guri & Sigrid Sørumgård Botheim.

Under tvil: Lena Niemi, Monica Isakstuen Stavlund, Mathias Samuelsen.

Arrangementet var i regi av Norsk Forfattersentrum, forlagene og Mono.

Orginalene til Strecks tegninger kan du se her.

Og som nevnt i første avsnitt: Les gjerne også den forrige posten min om debutantkvelden på Mono, hvor de første 12 forfatterne ble presentert. Her kastet jeg bl.a. ut noen brannfakler (trodde jeg, helt til ingen protesterte) om vanlige valg av form og innhold i dagens samtidslitteratur. Har du egne meninger om dette, legg gjerne igjen en kommentar.

Reklamer

Høstdebutanter 2009, del 1 (Mono) 23. november 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
13 comments

Mono, debutantkveld. I magen den vanlige blandinga av misunnelse, mistro og forventning. Er det for mye forlangt at jeg skal like både form og innhold i det som leses? (Stort sett, ja.) Kan ei bok med spennende form også handle om noe interessant? (Vanligvis ikke.) Før jeg begynner, ei tidsbesparende liste over bøker jeg ikke gidder å lese flere av.

  • Unge folk som later som de veit hvordan det er å være gammel.
  • Personer som reiser i begravelse og tar et oppgjør med fortida.
  • Kvinner (og evt menn) som skriver om kroppsvæsker.
  • Forfattere som bruker ord av typen: undertegnede, vedkommende, allestedsnærværende, imidlertid.
  • Personer med symbolske navn eller navn som rimer.
  • Personer med en skikkelig rar skavank.
  • Noveller med surrealistiske/absurde/overnaturlige innslag.

Sånn. Da var det unnagjort. Nå, til kveldens opplevelser. Advarsel: Bildene er veldig dårlige, siden jeg måtte velge mellom å gå fram og fotografere med blitz, eller sitte på plassen min og notere. Og dette blir veldig kort, siden jeg ikke har tid til å researche. Alt jeg kan tilby er boktittel, en kort karakteristikk stjålet fra innlederne (Jan Chr. Næss, Jon Ø. Flink og Ragnar Hovland), samt en tilfeldig oppsnappet setning fra opplesninga.

Jeg begynner like godt med det verste bildet. Dette er hva som skjer når første debutant går av gulvet og du plutselig kommer på at du burde fotografere. Foto: (Skamfull) Oda Bhar.

Bjarte Klakegg: Heliumhjarte. Novellesamling med surrealistiske innslag. 20 historier fra «hele verden», f.eks ei barbert brystvorte i Lisboa. «Jeg må finne igjen brystvorta mi og sy den på igjen.»

Kjersti Vik leste fra en ny versjon av Syndere i sommersol. (Foto: Oda Bhar)

Kjersti Vik: Mandø. Roman om fem ungdommer som samles på ei øy, syndere i høstmørke, psykologisk spill (ifl. Hovland). «En fientlig innstilt vind river oss i håret, og jeg rekker å se panikken i øynene på X før hun knytter skjerfet rundt krøllene.»

Joachim Førsund, rosarød og begravelsesorientert. (Foto: Oda Bhar)

Joachim Førsund: Jeg kunne gått hjem i blinde. Roman fra Tønsberg om Finn som skal begrave sin mor og ender i begravelsesbransjen. Førsund leser fra likhuset hvor Finn og broren hans ser moren død, og Finn tenker tilbake på en telttur med morens fyllegjeng. «Hun ser ut som ei nonne, men muttern var langt fra noen nonne.»

Rune Berglund Steen trodde nok han var den eneste som har dratt den vitsen om å velge ut noe om sex å lese på Mono. (Foto: Oda Bhar)

Rune Berglund Steen: Pre-Schengensekvens. Ikke-kone-brevene. Storpolitisk bevisst, samt nærhet mellom kone fra Ghana og mannlig norsk lærer. Han kan reise, hun ikke. Forfatteren velger å lese om sex på Mono, fordi det passer her. «… som prøvde du en figur fra triumfens Kama Sutra.»

Siri Østli er skarp, men til gjengjeld en prikk midt på bildet, mens mystisk fyr ved baren retter kamera i min retning. (Foto: Oda Bhar)

Siri Østli: På høye hæler over Grønland. Chicklit (som Jan Chr. Næss skammet seg litt over å ha lest åpenlyst på Kaffebrenneriet). Det finnes allerede en blogganmeldelse av denne boka hos Karin på En verden full av bøker. Utdraget Siri Østli leste på Mono handler om ei østkantjente som havner på vestkanten. «Bare de allestedsnærværende serveringsdamene hadde hindret henne.» «Hun tenkte at det er vanskelig å prøve seg på noen som går i ekspressfart.»

Siri Østli igjen, her i uskarpt nærbilde. (Foto: Oda Bhar)

Thomas R.: Taximator / Terror U.M.A. Katastroferoman om drosjesjåfør fra Bergen, som pga søvnløshet opplever at tanker, følelser og bilder fra filmer og tv blander seg, f.eks terrorangrepet mot tvillingtårnene i New York. «Han har en kone som blir dramatisk når hun ikke får tven til å virke.» «Tårnet kollapser og han rutsjer nedover som en berg og dalbane.»

Thomas R. hadde forkortet navnet sitt enda mer enn meg. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Lena Niemi: Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket. Samling fortellinger, eller shortcutsroman: Folk i en fortelling går igjen i den neste. En vinternatt hvor folk trenger å få tak i hverandre, men telefonsentralen ligger nede. «Fordelen med å være kvinne og kjæreste med en kvinne er at du alltid har noe å snakke om.» «Hvorfor kan ikke jeg være med? Det er jo jentekveld! Ja, hvorfor kan ikke jeg være med? Herregud, det handler ikke om kjønnet til de som er med, men om å være sammen med venninnene sine!»

Lena Niemi: Hvordan forsvare å dra på jentekveld aleine når kjæresten din er ei jente? (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Jenny Hval: Perlebryggeriet. Jenny Hval er musiker og tekstforfatter, kjent under artistnavnet Rockettothesky. Det litterære miljøet har lenge ventet på en bok fra henne, og nå er den her, i form av en slags roman. «Eplene spredte seg utover hver krok av leiligheten.» «Jeg tenkte på å bite der hun hadde bitt for å se om jeg kunne skjelne smaken av spyttet.»

Jenny Hval leste om råtnende frukt. (Foto: Oda Bhar)

Eivind Hofstad Evjemo: Vekk meg hvis jeg sovner. For min del er dette kveldens første virkelige høydepunkt. Ifølge Næss er boka poetisk og vakker med lite handling, bygget opp som et kaleidoskop. Forfatteren har gått ved Litterär Gestaltning (Göteborg), og er redaksjonsmeldlem i NORDAHL eftf. Også Bokmerker har gitt denne boka god kritikk. «Treet vaier med stadig større bevegelser og uler som en ulv.» «Miksmasteren kakler i ei skål ute på kjøkkenet.» Om en fanget brennmanet: «Jeg tenker meg at alle jeg har mistet ligger akkurat sånn, i en pytt av vann oppe i skogkanten, og at det er dem, ikke Gud, som pirker oss på skuldera.»

Eivind Hofstad Evjemo leste brennmanetsymbolikk. (Nå begynner jeg å venne meg til uskarpe bilder. Er dette min nye estetikk?) (Foto: Oda Bhar)

Aslak Hartberg: Fuck you eller penga tilbake! Bandroman fra tidligere rapper i Klovner i kamp. «Når hun setter på en låt litt for ofte, så du tenker i et blaff, tenk hvis den minner henne om noen annen enn deg?» (Det eneste jeg lurer på er hvorfor Aslak skriver vestkantspråk? «Luktet lunten», men hallo?) «Hele verdens urettferdighet er samlet som en blink i ansiktet hans. Og jeg slår, og neven treffer så godt.»

Bildet av hiphop-Aslak ble så uskarpt at jeg fikk låne en tegning av Streck. (Tegning: Tor-Bjørn Adelgren. Foto: Oda Bhar)

Kjersti Rorgemoen: Purkene snudde seg. Det kjennes godt iblant, sier Ragnar Hovland, å lese noe hvor du veit det ikke kommer til å skje stort… bortsett fra at leseren får lykkelige øyeblikk. Morsom bok, men ikke ren humorisme. (Og når snudde purkene seg? Ifølge Ragnar Hovland: på åttitallet.) «Eg lytta på min indre sjølmordslatter.» Anbefales også: Rune F. Hjemås’ bloggintervju med forfatteren (april 2009).

Kjersti Rorgemoen lytter til sin indre sjølmordslatter. (Foto: Oda Bhar)

Anders Lunde: Noen iblant oss. Tynn novellesamling med absurde grøsser-innslag, minner om Roald Dahl, ifølge Jan Chr. Næss. Bildet mitt ble så uskarpt at jeg erstatter det med et miniforfatterintervju jeg fant på youtube (nedenfor). Sitat: «Noe lurer i hagen min, bak komposthaugen.»

Dette var bare halvparten av debutantene på Mono 18. november. Resten følger en annen dag. Arrangementet var i regi av Norsk Forfattersentrum, forlagene og Mono. Originalene til Strecks tegninger kan du se her.

Og ja… Jeg greide visst ikke helt å la være å researche likevel. Så noen av lenkene ovenfor er definitivt verdt å sjekke ut.

Null-ett-null-ett (Tekstallianse 2008) 10. september 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
26 comments

Bra kommer dette ikke til å bli. Observasjonsevnen min idag begrenser seg til sånne han-er-rar-på-håret-tanker. Han er rar på håret. Det er han virkelig. Den neste forfatteren også, men på en annen måte, og ikke kan jeg si deg hvordan heller, da måtte jeg ha funnet en metafor, eller tatt et bilde. Hvorfor tok jeg ingen bilder? Nå sitter jeg hjemme etterpå og ergrer meg over det. Et bilde gjør nesten alltid susen. Hva om jeg tar bilde av alt skrotet jeg bar med meg hjem etter festivalen? Brosjyrene, katalogene, antologiene, de litterære tidsskriftene. (Jeg tar bilde av dem.)

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

De siste setningene var jug. Jeg sitter fortsatt i salen og hører en poet lese opp, eller var det en prosaist, forskjellen er ikke så klar i dagens litteratur, det har professor Arne Melberg nettopp forklart, for ikke å snakke om Tomas Espedal, som mener språket alltid bør utfordres. Espedal er min nye guru etter at Per Petterson ble verdensberømt og nesten ikke skriver lenger, såvidt jeg vet, selv om neste bok visstnok skal komme til høsten, og jeg lurer på om den er like god, men dette burde jeg ikke tenke på nå, jeg burde lytte til poeten, eller var det prosaisten, som løfter det åpne barneansiktet mot oss og leser om å spy. Det er han langt fra den eneste som har gjort idag, men kanskje den som har gjort det utførligst. Og det er synd for meg, for dermed skrur jeg av, selv om han like før har lest ei vittig tankerekke om avskjed på fest: først klemte han alle, men så kom verten jamen etter ham ned trappa for å si ha det, og han tenkte, men faen, skal du si ha det også, nå som du har fått klem!

Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Flammepoetene Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Hvorfor greier jeg aldri å høre på folk som leser om kroppsfunksjoner? Jo mer de leser, jo mer skrur jeg av. Tidligere leste én om flatulens, da skrudde jeg umiddelbart av og hørte ikke mer på fem minutter. Og det selv om jeg like før hadde snakket med ham nede på messeområdet, og kjøpte kråkenummeret til Kuiper av ham, og seinere viste det seg at han skulle lese, og jeg ble glad, for jeg likte ham godt og nå var han i tillegg forfatter – men i samme øyeblikk flatulensen dukket opp var det ute med den kontakten.

«Drikker alle øl, bortsett fra oss? Jeg går og kjøper øl,» sier Streck. Han har tegnet begge poetene til Flamme, så da gjør det ikke noe at jeg glemte å ta bilder av dem: Ole-Petter Arneberg (festen og kvalmen), og Bård Torgersen som også var på Øyafestivalen (foto i denne posten).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Men seinere tar jeg bilde av Hildegunn Dale, som leser fra sin nye H Press-miniatyr, vakker og sjelfull, med dyp stemme, men med en pussig siluett (knestrømper og hoppeskjørt, ville mormoren min ha sagt). Aina på Flimre har lagt ut et av de fine diktene hennes her.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

For ikke å snakke om Ratatosk-jentene Kjersti og Guri, som framfører en dramatisert telefonsamtale i dobbeltrollen som redaksjonsmedlemmer og venninner. Jeg er fortsatt høy på selvironien, når de søker Fritt Ord om støtte uten resultat, og må høre på andres selvgode skryt: Det er bare å søke Fritt Ord asså, vi har gjort det flere ganger og fått masse penger hver eneste gang! (Akk, du evne til identifikasjon.)

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Nå følger et tre forfattere fra Gasspedal. Svenske Annelie Axén leser fra en lingvistisk krim med science fiction-elementer (Langz, 2005).

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser kortprosa fra sin bok Gæa (2007), og jeg tror det er åpningsteksten, ifølge Bergens Tidende «en landbeskrivelse av et øyrike med usikker status som drømmeland, realitet eller vrengebilde».

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombologi. Jeg er ikke blitt mer interessert i zombier siden sist, men konstaterer at de er et tegn i tida. Det morsomste er egentlig t-skjorta hans, som får publikum til å le så kraftig at han må spørre hva det er («Humor er tull»).

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Neste post på programmet er et foredrag av «Aud Olsen», for innvidde et pseudonym for Arve Kleiva, som han brukte under en utgivelse på H Press i vår. Han snakker begeistret om Valerie Solanas’ SCUM-manifest, som han overraskende mener er rasende morsomt (eller var det rasende OG morsomt): «En stand up-act du setter i halsen pga volden og grusomheten.»

Valerie Solanas var kvinnen som skjøt Andy Warhol, og som antakelig gikk lenger i aggressiv feminisme (eller femigalskap) enn noen annen, både før og etter henne. SCUM-manifestet avviser den vestlige meningsproduksjonen i sin helhet, fordi den er skrevet av menn. Solanas vil avskaffe pengesystemet, arbeidet, gud, døden (vha genetikken), og ikke minst mannen, ja, hun skriver faktisk at menn bør utryddes. «Verden skal bestå av kule kvinner som sitter sammen og har det kult,» ifølge Kleiva. Han forteller hvordan hun lager en katalog over alle de idiotiske tingene som er sagt om kvinner gjennom tidene, før hun snur dem opp ned, og sier det samme om menn. «Og dette skaper interessante urimeligheter, som til tider er hysterisk morsomme.»

På dette tidspunktet blir det uro i salen. «Du tar ikke Solanas alvorlig når du snakker om henne på denne distanserte, intellektuelle måten,» roper en mann. Aud Olsen tenker seg om. «Du har helt rett.» «Dette er absurd!» roper en annen mann. «En mann står og snakker om en kvinnelig feminist, under et kvinnelig pseudonym!» Aud Olsen nikker langsomt. «Ja, nå praktiserer du Solanas metode. Du gnir det inn.» Sidekvinnen min, som flere ganger under foredraget har ropt etter «eksempler!», spretter opp og hevder at kun kvinner burde kritisere dette, ikke menn. Nytt utrop fra salen: «Du må presentere deg, du bor jo sammen med Aud Olsen!»

Jeg blir så oppglødd over all viraken at jeg noterer altfor mye. Mens jeg lynskriver merker jeg plutselig et ansikt tjue centimenter unna – det er samboeren til Aud Olsen som leser om seg selv over skuldera mi. Jeg skvetter, men hun bare gliser og gir meg tommelen opp. Aud Olsen medgir fra scenen at SCUM-manifestet ikke gir noen åpning for at menn kan kommentere eller svare på kritikken. «Det ligger en absurditet i manifestet som kan oppfattes som humor. Men snart setter du latteren i halsen, fordi det trekkes så langt.» En kvinne bak i salen roper til en mann: «Ikke lat som om manifestet kan være til hjelp, at det er konstruktivt! Det var helt og holdent destruktivt ment fra Solanas.» Mannen nikker beskjemmet. «Ja, du tok meg der.»

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Det er langt utpå kvelden og Streck går lei, men jeg overtaler ham til å holde ut en halvtime til. Nettbokhandelen Audiatur og nettidsskriftet Nypoesi har invitert 3 skandinaviske poeter, og jeg venter meg noe alt annet enn streit. Førstemann er Martin Larsen, en dansk forfatter som nettopp har utgitt et åttebindsverk (hver bok er på 700 sider og består av oppramsete navn, til sammen 2,4 millioner navn, men ikke alfabetisk – en slags poetisk utgave av telefonkatalogen). Han er med andre ord en megalomann, og jeg er fornøyd med den tanken, roser meg selv for å bli kreativt sliten, som om grensene mellom bevissthet og fantasi er slitt ned av dagens intense ordstrøm.

Martin Larsen går i gang med å lese opp remser av tall, akkompagnert av et lydbånd med flere tall, på et fremmed språk, og noen dataspillaktige lyder. Seansen varer usannsynlig lenge, jeg begynner å tro at den aldri tar slutt, så jeg får god tid til å tenke. Og det slår meg at dette må være dagens mest radikale svar på Tomas Espedals oppfordring på starten av dagen: «Skriv en bok som ikke likner på en bok! Spreng formene! Gi leseren det leseren ikke vil ha – noe vanskelig!» I tillegg kan den være et svar på Arne Melbergs ønske om en digitalisert poesi (eller var det prosa).

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Nå har Martin Larsen nemlig gått over til å lese kun to tall, ett og null. Han snakker, roper, puster og peser, 0–1–1–0–1–0–1–0–0, og det skjer i vill fart, som et binærkodet inferno, hvor han prøver å fortelle oss at alle datamaskiner har løpt løpsk, mens vi i bakgrunnen hører noe som minner om heismuzak, delfiners sang og havbrus i uskjønn forening.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

De neste to poetene kan ikke måle seg med Martin Larsen, men er gode alternativer i denne poetiske utkanten som grenser mot kunst og teater (performance). Svenske Karl Larsson leser hakkete og skurrende som en dårlig innstilt radiostasjon. Han ligger på kant mellom to stasjoner, på to ulike språk, og noe som likner scratching fra ei vinylplate. Teksten handler om nyheter og historiske fakta, geografi og andres poesi, særlig amerikanske beatpoeter som Ginsberg. Finske Leevi Lehto leser på finsk, iblandet ville utfall og dyrelyder. Neste dikt blir forklart som en referanse til Bernsteins dikt, utformet på et ikke-eksisterende språk. Men etterhvert lyder det som om han går over til svensk, krydret med nonsenslyder.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Denne teksten har vært overmoden lenge, men som du skjønner vokste den utover alle proporsjoner. Vil du se flere tegninger og bilder av forfattere, så har Streck og jeg gjort noe liknende før i en post fra april. På flickr har jeg noen flere bilder fra Tekstallianse 2008, som altså var en anledning for små og alternative forlag til å presentere seg for et bredere publikum. Bokmesse og opplesninger foregikk på Litteraturhuset 23. og 24. august.

Og hvis det var noen tvil: En fantastisk festival!

Alle foto: ©Oda Bhar.
Alle tegninger: ©Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.

(Vil du bruke noen av bildene? Bare si fra, vi er medgjørlige 🙂 )