jump to navigation

Nordisk filmhelg (Vinterberg) 25. september 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
4 comments

Denne helgen er det Nordisk Filmhelg på Gimle, dvs visning av alle de fem filmene som er nominert til Nordisk Råds Filmpris. Det er en mindre kjent pris enn Nordisk Råds Litteraturpris, men dette kan jo endre seg når den blir voksen – litteraturprisen ble opprettet i 1962, filmprisen først i 2002. Ifjor vant Lars von Trier med Antichrist, året før vant Roy Andersson med Du levande. Norge har aldri vunnet prisen. Hvis Sara Johnsen vinner i år med Upperdog, kommer jeg nok til å føle, som hver gang den filmen vinner en pris, at det (til en viss grad) er leiligheten min som vinner…

En sentral scene i Upperdog foregår i sofaen min.

Jeg har fotojobb på Gimle i helgen, for filmdistributøren Arthaus, og skal rusle rundt i foajeen med kameraet mitt. Faktisk har vi allerede tjuvstartet, fordi regissøren bak det danske bidraget gjestet Filmens Hus fredag formiddag (bilder her). Thomas Vinterberg holdt masterclass for et knippe utvalgte filmfolk og studenter. Hans film Submarino vises som første film på Gimle imorgen. Nedenfor har jeg klippet sammen 10 minutters høydepunkter fra den 2 timer lange samtalen mellom Vinterberg og Kalle Løchen.

Thomas Winterberg

Thomas Vinterberg på Filmens Hus i Oslo igår. (Foto: Oda Bhar)

Blant annet kan du høre et råd fra Ingmar Bergman, hvordan Dogmereglene førte til at digitalfilm ble mote, og Vinterberg og Lars von Trier ble uenige om en pistol. På et tidspunkt kan du se Thomas Vinterberg brått stirre rakt i linsa mi, før han reiser seg og tar opp videokameraet (mens filmen går!) som ligger i setet ved siden av meg. Hvorfor? Se og finn ut…

Jeg limer også inn helgens filmprogram på Gimle, i tilfelle du har tid og anledning, og ikke har fått med deg filmene før. Det blir samtaler på scenen med alle regissører. Les mer om filmene hos Oslo Kino her.

Lørdag 25. september

kl 14.30 Submarino, regi: Thomas Vinterberg (Danmark)
kl 17.30 Den nakne mannen, regi: Joonas Berghäll (Finland)

Søndag 26. september

kl 13.00 Upperdog, regi: Sara Johnsen (Norge)
kl 15.30 Metropia, regi: Tarik Saleh (Sverige)
kl 18.00 The Good Heart, regi: Dagur Kári (Island)

FFS: Good Cats (Kina 2008) 13. oktober 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , ,
2 comments

«My footprints in a dream of travelling far.» Dette er de siste ordene i den kinesiske filmen Good Cats, sunget av et band som dukker umotivert opp på en flåte over en innsjø hvor tåka driver, mens helten vår ligger utslått på stranda. Filmen er en slags Kaurismäki-versjon av korrupsjons/mafiafilm med tema eiendomsspekulasjon, iblandet Roy Andersson-humor.

Ying Liang

Good Cats er den tredje filmen til regissør Ying Liang.

Det rare bandet er kanskje det jeg liker best i filmen, når det stadig dukker opp i utspekulerte tablåer der du aner det minst: innerst i en sykehuskorridor hvor et forheng går til side, i ei bakgate hvor hovedpersonen kjører forbi på motorsykkelsen sin, og jeg antar de bidrar med en poetisk kommentar, selv om innholdet kan være vanskelig å tolke. Uansett er dette en deilig symfonisk rock av en type de færreste, i det minste ikke jeg, ante at ble laget i Kina, med tunge gitarer og følelsesladet, rå sang. Dette var den tredje filmen jeg så den aktuelle dagen om eiendomsproblematikk: folk som mister husene sine, blir uforskyldt offer for omstendigheter og et manglende sosialt sikkerhetsnett, eller tvert imot, snyter omgivelsene, er grådige og sleipe, og lurer fattige stakkarer. Den kinesiske var sikkert den minst realistiske av filmene, men den mest sjarmerende, tenker jeg underveis, på tross av at mye av publikum forlot salen før den var slutt. Men vi som satt igjen var begeistra, to stykker klappet til og med under rulleteksten.

Historien begynner når hovedpersonen, Luo Liang, blir spådd ei lys framtid av en sannsiger på gata. Luo Liang er en mann på nærmere tredve som jobber som sjåfør og pengeinnkrever, for en lokal forretningsmann/spekulant/boss. Sannsigeren sier at riktignok har du ikke fått til så mye i livet, men det vil snu seg straks, livet ditt vil ta en skarp sving og du kommer tilbake til landsbyen som en helt. Luo ser forbløffa på ham og sier: Virkelig!? «Han tviler sterkt og det gjør snart vi også,» står det i Film fra Sør-programmet, og det var dette som ga meg lyst til å se filmen. Ordene bar bud om humor, overraskelser, kanskje en sjarmerende underdog, og jeg trodde tross alt at mannen kunne overraske – noe jeg nok også i etterkant vil si at han gjorde, men kanskje ikke fullt så optimistisk som forventet.

Regissør Ying Lang skal ha ros for eksperimentvilje. Virkemidlene er blandet sammen til ei vill suppe av sjarm og absurditet, og virket befriende på meg etter de mer trauste, prektige, tradisjonelt fortalte og politisk orienterte filmene fra tidligere på kvelden. Ikke at de var dårlige, verken den columbianske We Can, om fattige immigranter i Obamas USA, eller det palestinske Pomegranates and Myrrh, et familiedrama om israelsk jordannektering. Men den kan være problematisk, denne følelsen av hele tida å få nøyaktig det du forventer. Kanskje er forutsigbarhetsfølelsen også verre på en festival med lite tilgjengelig film, enn i en vanlig amerikansk action med kjapp klipping og fortellergrep som aldri blir helt mislykkede, selv når de ikke er vellykkede, fordi det går raskt, lineært, lettfordøyelig, og du går upåvirket hjem. Alle disse filmene fra «sør» som vil noe voldsomt, men som planter seg midt i arthouse-tradisjonen uten å bidra med noe annet arty enn langdryghet, slapp klipping og tekniske svakheter – det kjennes som om orginaliteten ikke bør svikte når så mye annet gjør det.

Hvorfor fortelle tradisjonelt med svake virkemidler, når det er gjort så mye bedre med mye større ressurser før? Nei, la oss heller benytte sjangeren for det den er verdt. Hvorfor ikke prøve alle eksperimenter som faller deg inn, når du uansett vet at det ikke blir noen kommersiell suksess. Det er noe slikt jeg tenker at regissør Ying Lang, beskrevet i programmet som en av Kinas mest spennende nye stemmer, har prøvd på i Good Cats. Kanskje vil jeg ikke anbefale denne filmen til alle, men hvis du ikke er redd for eksotisme på en ny og urbankaotisk måte, blandet opp med dirty surrealism, styggvakre tablåer av skitne byggeplasser, og igjen, dette røffe og rocka, ukinesisk kinesiske musikksporet – hvis du er så modig: Få med deg Good Cats. Den vises under Film Fra Sør-festivalen kun en gang til, onsdag 14. oktober kl 17 på Cinemateket. Et intervju med regissøren kan du lese her.

(Artikkelen er også publisert på Montages.)

Det hellige triangel (Filmskolen) 29. juni 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
11 comments

Er det flere enn meg som har lurt på hva som egentlig foregår på Lillehammer? Altså ved Filmskolen, dette hellige stedet for alle som drømmer om å lage film i Norge. Årets eksamensfilmer ble presentert på Blått Lerret for en måned siden, ikke i sin helhet, men i et utvalg klipp og intervjuer med regissør og produsent for hver film. Jeg gikk til Parkteatret for å se etter nye trender, men endte med å synes filmskolehverdagen var vel så interessant. Denne posten handler litt om begge deler.

Filmskolen på Lillehammer er en 3-årig høyskoleutdanning, den eneste i sitt slag i Norge. Studiet er delt mellom fellesundervisning og spesialisering på sju ulike linjer: Manus, regi, produksjon, foto, lyd, klipp og produksjonsdesign. Betegnelsene skulle være selvforklarende, kanskje unntatt produksjon, som handler om finansiering (budsjett, skaffe sponsorer), og produksjonsdesign, som er planlegging av kulisser og annen formgivning.

Arbeidene vi får se er samarbeidsprosjekter mellom studentene på ulike linjer. På hvert prosjekt deltar én fra hver yrkesgruppe, omtrent som i en vanlig filmproduksjon. Budsjettet er på 380 000 kroner (med mulighet til å oppfinansiere), innspillingstida er ca 10 dager, filmen skal skytes på 16 mm, og resultatet blir en 25 minutter lang novellefilm. (Hvis du ikke er helt med på kategoriene: En langfilm/spillefilm er det du vanligvis ser på kino, med lengde fra 1 time 20 min og oppover. En kortfilm er vanligvis på 5-10 min, noen ganger mer, men fra 20 min snakker vi gjerne om novellefilm.) Høstsemesteret går til planlegging og forarbeid, vårsemesteret til innspilling og etterarbeid. En konsekvens av dette er at handlingen i filmene gjerne ender med å foregå om vinteren, iallefall hvis det skal være utendørsopptak.

Kjønnsaspektet er perfekt symmetrisk: To guttepar, to jentepar, og to par med regissør og produsent fra ulikt kjønn (men i begge mix-parene er jenta regissør og gutten produsent, så du kan si det er uvanlig mange kvinnelige regissører i år). To filmer har klar regional forankring, mest fordi sjansene for tilleggsfinansiering er større på mindre steder. Regissør Helen Komini Olsen la innspillingen av We will all be stars til hjembyen Kristiansund, og fikk støtte fra en entusiastisk ordfører: «Nå skal vi endelig sette Kristiansund på kartet!» Det hjalp vel også at samme ordfører hadde et barnebarn i Idol, samtidig som filmens tema var tenåringsdrømmer om å bli stjerne. Handlingen er lagt til året 1987, midt i storhetstida til musikalfilmer som Flashdance, og det var viktig å kunne bruke originalmusikk. I likhet med fjorårets kinofilm Mannen som elsket Yngve ble eksamensfilmen dermed langt dyrere enn produksjonskostnadene, og oppfinansiering var nødvendig. Ovenfor ser du regissør Helen og produsent Janne Mæle i samtale med Kjetil Lismoen fra filmmagasinet Rushprint.

Men det er ikke bare fordeler ved å jobbe på et lite sted. Det fikk teamet erfare da de uforvarende kom til å fyre opp under en pågående konflikt i dansemiljøet i Kristiansund. Helen ville legge innspillingen til et dansestudio hvor hun selv gikk som barn, men dermed møtte ingen utenfra opp til audition, i protest mot at dette studioet skulle få reklame framfor andre.

Kanskje var det liknende farer regissør Itonje Sølmer Guttormsen så for seg, da hun løste utvelgelsen av statister ved å la hele lokalteatergruppa delta i filmen Den utvalgte. «Vi valgte ikke noen,« sier Itonje, «vi valgte alle.» (Navnet på filmen gjør jo dette ekstra vittig.) Produsent Gisle Norman Melhus hadde sørget for location i sine hjemtrakter på Ørlandet i Sør-Trøndelag, dessuten fikk han Trondheim symfoniorkester til å stille opp gratis bare ved å ringe og spørre! «Holder det i Trondheim å bare være jovial!» spør Kjetil Lismoen. «Vel…» sier Gisle og ler, «du kommer langt.»

Tre av årets filmer minner om tradisjonelle kammerspill, i retning melodrama. Det gjelder Itonjes og Gisles film De utvalgte (om en kunstnerisk prosess som går til helvete), antakelig gjelder det Oasen, et trekantdrama fra fjellheimen jeg dessverre kom for sent til å se klippene fra, laget av Kristoffer Metcalfe (regi) og Frederick Howard (produsent), og ikke minst Hotellstäderskan, et klaustrofobisk ødipalt drama fra den svensk-norske duoen Ann Holmgren (regi) og Åshild Sollien (foto nedenfor). Jeg gikk også glipp av klippene fra Sarah83, noe jeg i etterkant var svært ergelig over. Sarah83 er laget av Vibeke Heide (regi) og Christian Bakke (produsent) og handler om identitetsskapning i en youtube-verden med vekt på kjønn.

Det varierer hvor mye Lismoen spør studentene om filmene deres, og hvor mye han fokuserer på praktiske forhold. Det første gutteparet, Metcalfe og Howard, blir nærmest utelukkende spurt om studentpolitikk, noe som får meg til å lure på om de er blant hovedpersonene i årets studentopprør ved Filmskolen.

Årets kull er blitt omtalt som det «mest krevende» siden skolen ble startet for ti år siden. Det har vært skarpe protester mot den valgte pedagogiske modellen, som visstnok skal skille seg fra tilsvarende utdanninger i andre land. På Lillehammer er hovedprinsippet Det hellige trianglet, dvs et nært samarbeid mellom regissør, manusforfatter og produsent. Tredje studieår starter med en hyttetur hvor denne trioen sendes ut i villmarka, og ikke får komme tilbake før de har utviklet en brukbar idé. For tida skjer dette på Skeikampen, et navn som utover kvelden får en smått legendarisk klang. Ikke én eneste student unnlater å nevne stedet, noe som gir en (utilsiktet?) reklamevirkning. Jeg hadde ihvertfall ikke hørt om det før, men googlet det straks jeg kom hjem (for at du skal slippe: Skeikampen er et skiområde i Gausdal).

Opprøret blant studentene handlet om regissørens makt, som noen mener blir for liten med triangelmodellen. På årets kull skal det ha vært mange sterke regissørtalenter, som ønsket seg en regivridning mer i tråd med europeisk auteurtradisjon. Hvordan dyrke fram en ny Bergman eller Fellini hvis viktige beslutninger må tas triangeldemokratisk?

Når siste duo kommer inn på scenen må jeg le. En ny rolle er bekledt: her kommer de kule på kullet. Hvis dette var animasjonsfilmen Finding Nemo ville disse gutta ha spilt skilpaddene, som flyter sørover på ryggen med hendene under nakken og lar havstrømmen gjøre jobben for seg. De er på vei til det gode liv, surfing og ferie, hey dude. Rollen er tydelig allerede på fottøyet, den ene i converse, den andre i flipflaps, og ganglaget når de lofser fram og klatrer opp på barkrakkene, lute i ryggen og med skeive flir.

Martin Lund (regi) og Ruben Thorkildsen (prod.) har laget Baloon Moods, en slags episodefilm i kategorien unge menn som liker Erlend Loe. Det er mye Detektor i klippet vi får se, kanskje også noe Bent Hamer og Roy Andersson, eller for å si det med Lismoen: «Forrest Gump i bobil.» Men historien og måten den fortelles på er sjarmerende, om enn kanskje ikke fullt så original som filmskaperne tror. Jeg tipper uansett vi får høre mer til dem i årene framover, siden stilen virker så perfekt tilpasset det siste tiårets feelgoodtradisjon.

Alle studentene får spørsmål om hvordan de ser for seg framtida, og alle har vansker med å svare. Ikke rart, siden de er midt i eksamensinnspurten, etterarbeidet på filmene er ikke ferdig på dette tidspunktet. «Jeg er midt i en kreativ boble», sier Martin Lund. Journalist Lismoen smiler lurt og svarer: «Vel, da skal vi ikke pirke i den boblen… før den sprekker av seg selv.»

Men studentene fra Lillehammer er ettertraktet i filmbransjen. De virker da også optimistiske. Det blir påpekt at selv om presset er stort, så er sjansene for å komme seg inn større i Norge enn i land som har hatt filmskoler lenger. Her i landet finnes det fortsatt et vakuum å fylle, ifølge Ruben Thorkildsen: «Bransjen har fortsatt en sult etter ungt og billig talent.»

Intervjuene med studentene fra Filmskolen kan i sin helhet ses på Rushprints hjemmesider (men uten klipp fra eksamensfilmene). En oversikt over filmer og hvem som har deltatt i produksjonen ligger her. Neste Blått Lerret finner sted på Parkteatret 8. oktober.