jump to navigation

Modernitetens melankoli 26. august 2016

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.
Tags: , , , , , , , , , , ,
add a comment

Diverse kunstnere
PLEASE RETURN TO BUSAN PORT
Vestfossen Kunstlaboraborium
7. mai – 2. oktober 2016

Et sørgmodig jenteansikt ser på oss innrammet av to roser, én rød og én lilla. Ansiktet sitter på en nesten usynlig plastkropp, der bare hendene trer frem, knugende rundt hver sin blomsterstilk. På øye og kinn har hun to matchende blåmerker, en rød rosett på kinnet og en fiolett blåveis. Også føtter og legger er synlige, kledd i knestrømper som matcher den lille hunden på bakken, barnets talisman og følgesvenn.

Skulpturen er lagd av Yu Jinyoung, én av de 21 koreanske samtidskunstnerne som deltar på årets sommerutstilling i Vestfossen Kunstlaboratorium. Alle de gjennomsiktige plastfigurene til Yu utstråler smerten knyttet til det moderne, urbane menneskets problematikk: Usynlig i mengden, men synlig for seg selv, med stadig nye skrubbsår på kropp og sjel. Tittelen på verket fra 2014 er like hjerteskjærende som tapper: I’m OK.

05kulvestfossen01-500x734

 

Sårbarhet. Yu Jinyoung lager gjennomsiktige menneskefigurer der bare ansikt og hender trer fram, som et bilde på storbymenneskets sårbarhet og frykt for å forsvinne i mengden. Detalj fra I’m OK 6 (2014). Courtesy of the artist and Choi & Lager Gallery.

Latent vold

Den latente eller skjulte volden bak tilsynelatende skjønnhet går igjen i flere arbeider på utstillingen. Vakre, bandasjerte kvinner er fotografert på en klinikk for plastiske operasjoner, i positurer som signaliserer tragiske heltinner (Ji Yeo: Beauty Recovery Room, 2014). En serie malerier viser pittoreske sukkertoppfjell og paviljonger, men de er malt i en blodrød farge som gjør det nærliggende å tenke på grenselinjen mot Nord-Korea. Ved nærmere ettersyn finnes detaljer som atomkrigens soppsky, og en korsfestet Kristus liggende i Buddha-positur (Lee Seahyn: Between Red, 2014).

Sterkest forenes det vakre og skremmende i videoarbeidet Angel Soldier (2012) av Lee Yongbaek. Ved første øyekast er lerretet fylt med et hav av fargerike blomster, men så begynner deler av motivet å bevege seg. En gruppe soldater på patrulje trer fram. De lister seg stille frem med løftet gevær, i blomstrete kamuflasjeklær som glir så perfekt inn at vi aldri ville ha sett dem uten bevegelsen. Det er mye her som henspiller på ambivalens – mellom fortid og nåtid, fasade og realitet.

Når tradisjonelle idealer om lydighet og plikt møter sosialt press fra et høyteknologisk prestasjonssamfunn, er det duket for omkostninger på individnivå.

Hjemlengsel

Også utstillingstittelen bærer i seg en bittersøt bismak. Please Return to Busan Port er tittelen på et trekanals videoverk, som på sin side er oppkalt etter en lokal slager fra 1970-tallet. Under det fem minutter lange programmet synger en smektende mannsstemme om lengselen etter en tapt bror, og at han håper de skal møtes igjen på havnen i Busan – den gang trolig et mer romantisk sted enn dagens industrihavn, som skal være verdens femte største. Det vises arkivklipp fra dagligliv og idrettsarrangementer, blant annet sommer-OL i Seoul 1988, men mest interessant er visningsmåten: Noen av klippene vises på vanlig måte, mens andre spilles baklengs.

Kunstneren Kim Ayoung representerte også Sør-Korea på fjorårets Veneziabiennale, med et multimediaverk som trakk linjer mellom dagens klimatrussel og eldre katastrofefortellinger, fremfor alt Bibelens myte om Noas Ark. Hun lager ofte research-basert kunst, og er opptatt av hvordan historiske begivenheter over tid kan bli forvrengt, eller tolket på nye og til dels parodiske måter. I videoinstallasjonen på Vestfossen løser tiden seg opp, når fakkelbæreren løper baklengs gjennom gatene i Seoul. Det er som om vi befinner oss i en tidløs lomme, hvor alt foregår samtidig og vanlig kronologi trekkes i tvil.

 

05KULvestfossen03_24497

Hyperrealisme. Choi Xooang kombinerer et hyperrealistisk uttrykk med elementer av fantastisk art, som abnorme utvekster eller deformerte kroppsdeler. Et eksempel er det enorme grønne håret til paret i Dreamers (Green), 2015. Foto: Nina Ansten.

Gangnam Style

Utstillingen er satt sammen av kuratorteamet Choi & Lager, til vanlig basert i Köln. Jari Lager og søstrene Sunhee og Jinhee Choi har jobbet sammen siden 2006, og ønsker å markedsføre koreansk kunst i Europa. Fra mai 2016 har de utvidet virksomheten til Seoul, nærmere bestemt hipsterbydelen Gangnam – hos oss kjent fra poplåten Gangnam Style, der artisten Psy parodierer den nyrike livsstilen der.

For mange vil det være en bonus at disse kunstnerne åpenbart er opptatt av estetikk, også når de tar for seg mørke emner. Det konseptuelle blir aldri rent tankegods her, det finnes alltid en flørt med «det skjønne» i kunsten. Også det menneskelige er sterkt til stede, for dette er kunst som henvender seg direkte til oss: Overalt møter vi menneskers blikk, fra fotografier og figurer.

Et navn å merke seg er Choi Xooang, som lager hyperrealistiske menneskekloner med deformerte eller magiske trekk. I Walk står en dresskledd mann med blinde, slørede øyne som frosset fast i en zombieaktig gange, mens det nakne kjæresteparet Dreamers (Green) sitter omslynget under et gigantisk felles brokkolihår. Det er som om Choi foregriper neste skritt i evolusjonen, i en verden av sosial angst og utilstrekkelighet.

Velstandens slaver

Utstillingen byr på mye av den paradoksale nostalgien som kan oppstå når glanset kapitalisme møter lengselen etter et enklere og mer jordnært liv. I Sør-Korea er problemstillingen særlig aktuell, siden landet på kort tid har opplevd en enorm økonomisk vekst. Når tradisjonelle idealer om lydighet og plikt møter sosialt press fra et høyteknologisk prestasjonssamfunn, er det duket for omkostninger på individnivå.

Nykapitalismens underliggende brutalitet har lenge vært tematisert i landets kinofilm, der kjølige familiedramaer i science fiction-aktige, urbane miljøer suppleres med ultravoldelig sjangerfilm, i en variert miks av action, komedie og horror. At kunsten berører lignende emner, er ikke uventet, samtidig som uttrykket kjennes mer sofistikert.

Utstillingen Please Return to Busan Port bærer preg av et imponerende mangfold, samt en høy teknisk og tankemessig presisjon. Den gjennomgående melankolien virker knyttet til dagens koreanske modernitet, eller hypermodernitet, sett i et globalt perspektiv. Det kan handle om ressurssløseriet, som skulle ha vært en velstand, men er blitt et slaveri – ikke bare for de fattige, men også for de rike.

Problematikken er like aktuell i Norge, der vi kjemper stadig hardere for å beholde privilegiene for oss selv. Den sørkoreanske kunsten kan virke eksotisk, men også tilgjengelig og aktuell. Kanskje handler det om at mange av kunstnerne er bosatt i Vesten, til dels også utdannet her. De kan forene utenfrablikket med noe gjenkjennelig, og formulerer en uhygge vi alle bærer på.

Anmeldelsen sto på trykk i Morgenbladet 5. august 2016.

05kulvestfossen04-1000x1500

Kontorzombie. Det sør-koreanske arbeidslivet er så hardt at en kontoransatt sikkert kan føle seg som en zombie, som Choi Xooang antyder i skulpturen Walk (2014). Courtesy of the artist and Choi & Lager Gallery.

Advertisements

FFS 2010: Kortomtaler 7. oktober 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

I ettermiddag rullet Film fra Sør 2010 i gang i Oslo, og foran oss ligger ti dager med kinofilm fra alle verdensdeler. Jeg hadde først tenkt å lage en post med anbefalinger, men på grunn av masse gøy skrivejobb har jeg ikke fått finlest programmet ennå. Istedet vil jeg legge ut kortomtaler etter hvert som jeg ser nye filmer. Foreløpig har jeg bare fått med meg to, i tillegg til den jeg selv valgte til Montages’ sideprogram (artikkel igår). Jeg kommer ikke til å legge ut nye poster hver dag, men la denne vokse nedover. Eller er det best å legge siste film øverst, etter god bloggeskikk? Kanskje finner jeg trailere også. Stikk innom igjen hvis du er interessert! Klikk på filmens navn om du vil se når den vises, og sjekk gjerne ut resten av festivalprogrammet her.

Og ja, det glemte jeg nesten: Ser du disse eller andre filmer på festivalen, som du vil anbefale eller advare mot, legg gjerne igjen et tips til meg (og andre) i kommentarfeltet!

13. A Brand New Life (2009, Sør-Korea, fr), regi: Ounie LECOMTE
Nydelig film om ei liten jente som blir forlatt av sin far på et barnehjem for å bli adoptert. Regissør Ounie Lecomte er selv koreansk adoptivbarn oppvokst i Frankrike, og har brukt sine egne erfaringer for å utvikle manus. Vi møter først den lille jenta i tryggheten bak på fars sykkel en kveld, deretter neste morgen i bakerbutikken for å kjøpe en kake til en uklar anledning vi får bange anelser om. Faren har ikke sagt hva de skal, bare at hun skal på en reise, og vantroen hennes når han reiser fra barnehjemmet uten å etterlate så mye som et telefonnummer er hjerteskjærende. Filmen handler om den karaktersterke jentas kronglete vei mot å akseptere situasjonen, en forutsetning for å finne nye venner på barnehjemmet, og kanskje til sist en ny familie i et nytt land – et flunkende nytt liv hun jo aldri bedt om. Den som ikke griner under den angstfylte, men håpefulle sluttscenen må nesten ha et hjerte av stein.

A Brand New Life vant FIPRESCI-prisen (filmkritikernes pris) under årets Film fra Sør, noe som innebærer støtte til norsk DVD-distribusjon, så hold utkikk framover. Det er den beste barndomsskildringen jeg har sett på ekstremt lenge, og kommentarfeltet på Film fra Sørs nettsted flommet over av folk som syntes den slo alle filmer de noensinne hadde sett. (Traileren nedenfor er dessverre bare tekstet på fransk, men jeg limer den inn likevel.)

12. She, A Chinese (2009, Kina, brit/ty), regi: Xiaolu GUO
Som forfatter er Xialu Guo kjent i Norge, for romanen Fremmedordbok for kjærester. Jeg likte boka og gledet meg til hennes første spillefilm She, A Chinese, en slags girlpower roadmovie om ei ung jentes ferd fra landsbygda i Kina, via en av de harde storbyene der, til Vesten og London. Dessverre ble jeg litt skuffet, for selv om heltinna er kul i sin halvt likegyldige lakoni og vilje til å bruke menn for å komme dit hun vil, så engasjerer aldri historien meg helt. Mye minner om romanen hennes, men forskjellen er en kaldere beskrivelse av karakterene, særlig den eldre mannen jenta lever sammen med i London. På den annen side er det flere lekre, halvnakne mannekropper med tattiser i filmen, hvis du liker sånt.

Xialou Guo har også lagd en dokumentarfilm som vises under årets Film fra Sør, Once Upon a Time a Proletarian, om misfornøyde kinesere i Kina. Se den med regissørintervju ikveld lørdag 16. oktober kl 19 på Parkteatret, eller på søndag klokka 18 samme sted.

11. Searching for the Elephant (2009, Sør-Korea), regi: Seung-goo JHUNG
En film om tredveårskrisa til folk som ser ut som asiatiske fotomodeller, komplett med opererte øyelokk for å virke mer vestlige. Det blir dermed et vittig paradoks når deler av handlingen foregår på en klinikk for plastisk kirurgi, hvor en ung lege har sex med jentene den ene dagen og opererer dem den andre. Mye klinisk og kjedelig knulling, og etterhvert en del blod og splatter. Alt i alt kjentes dette som to og en halv time av mitt liv jeg aldri får igjen – jeg holdt på å gå etter halvannen, men så kom det fem fantastiske minutter som lurte meg til å bli, noe som kanskje var en tabbe, selv om svaret på de fascinerende minuttene ikke kom før i sluttscenen. Formildende trekk er lekkert foto, eksperimentelle kameravinkler, og glatte fin scenografi av den typen mange koreanske filmer har for tida, med kjølige mennesker i et iskaldt urbant skyskrapermiljø.

10. Stolen (2009, Vest-Sahara, Bolivia, Australia), regi: Violeta Ayala & Daniel Fallshaw
Filmer som denne får meg til å tenke at modige journalister er det verden trenger mest. To australske journalister drar til en flyktningleir i Sahara (Algerie) for å filme en gjenforening mellom en mor og en datter. Planen snus på hodet når de hører afrikanerne snakke som om slaveriet aldri har blitt avskaffet. Er det fortsatt slik at lyshudede arabere hersker over den afrikanske minoriteten på uakseptable måter? Stemmer det at risken er stor ved å få barn? Kan den hvite «herren» bare komme å ta barnet fra deg, og gi det videre til hvilken slektning han vil, uten at politiet og domstolene vil hjelpe deg? Besteforeldregenerasjonen forteller om barn som ble røvet til ørkenen fra land lenger sør, for å vokse opp til tjenere i arabiske («hvite») familier, derav filmens tittel Stolen. Filmskaperne har hatt mye trøbbel både under og etter filmingen, i Afrika ble videokassetter stjålet eller måtte smugles ut, de ble satt i husarrest og fikk ikke slippe ut da de ville, og nå får de ikke slippe inn igjen. Både Marokko og Vest-Sahara blander seg inn. Til premieren i Australia ble intervjuobjekter sendt (av myndighetene) for å trekke tilbake alt de hadde sagt, stå på kamera og si de var blitt manipulert, betalt for å snakke etc. Bare denne kontroversen gjør filmen verdt å se. (Filmskaperne svarer på alle innvendinger som er reist under FAQ på filmens hjemmeside.)

Debatt på Parkteatret etter visning fredag 15. oktober kl 19, men filmen kan også ses lørdag kl 15 og søndag kl 16 samme sted.

9. Pink Saris (2010, Storbritannia), regi: Kim Longinotto
«Nei, du må ikke kaste deg under toget. Hva skulle det være godt for? Du må leve. Du må vise dem at du kan leve. Kanskje må du lide, men du kan ihvertfall leve.» Selvmord er ikke en uvanlig løsning på familieproblemer i India, heller ikke mord, og særlig når det gjelder unge kvinner. Ordene klinger derfor sterkt som trøst til ei ung jente som bare vil gi opp: jeg vil dø, kaste meg på togskinnene slik nabojenta gjorde. Det er et deprimerende miljø fullt av analfabeter som ikke vet bedre enn å denge hverandre med kukjepper, voldta svigerdøtre og la jentebabyer dø av mangel på medisiner. Men filmen er severdig og har rørende kvinneportretter, særlig hovedpersonen Sampat Pal, bulldoserkvinnen som har startet en organisasjon kalt Den rosa gjengen. Damene møter kvinnsterke opp som en hær av rosa sarier, enten det er på politistasjonen eller hjemme hos svigerforeldrene til ei mishandlet jente, for å påvirke beslutninger og tvinge fram bedre løsninger. Ofte lykkes de… selv om det sjelden blir direkte happy endings. Før visning innledet regissør Kim Longinotto, som under fjorårets Film fra Sør vant Dokumentarprisen for Rough Aunties (2008). Den filmen har jeg nevnt i to reportasjer tidligere: Fra prisutdelingen, og en debatt om kvinner som lager film.

8. Secrets of the Tribe (2009, Brasil), regi: José Padilha
Spennende, godt dramatisert dokumentar om sosialantropologer som har gjort lite godt for indianerne i Amazonas. Tittelen refererer til antropologene som «stamme», ikke hemmelighetene til indianerfolket de studerer, men deres egne. Regissøren (kort intervju nedenfor) prøver altså å snu blikket tilbake på forskerne. Første del av filmen er morsom, når selvhøytidelig amerikanske gubber med skjegg krangler om faglige ting. Det klippes vittig fra Z som sier «jeg tror X hater Y», til X som sier «jeg synes Y har en helt ynkelig forståelse av Yanomamö-folket!» Midtveis i filmen setter latteren seg i halsen, når informasjon om direkte overgrep kommer fram: Giftemål med mindreårig innfødt jente, pedofil homofil som betalte stammens smågutter for sex, vaksinasjoner som førte til hundretalls døde. Helt klart en film ALLE studenter på sosialantropologi bør se – og salen var full av dem. Litt dumt at vi ikke fikk sett de siste 7 minuttene fordi dvden streiket – og ENDA dummere at antropologen som skulle fortelle slutten av filmen, fordi han hadde sett en påsynskopi, tok mikrofonen og sa: «Jeg husker faktisk ikke hvordan den sluttet.» !!!??? Hvis noen har sett hele, avslør gjerne konklusjonen i kommentarfeltet.

7. The Blue Generation (2009, Indonesia), regi Garin Nugroho
Ganske kul og veldig eksotisk (og kanskje litt lang) musikkdokumentar om indonesisk rockeband… men det trakk litt ned at også undertekstene var indonesiske. Sangene var åpenbart politiske og innholdet vesentlig for band og publikum, så når tekstene kom opp på lerretet burde en oversettelse ha fulgt med. Intervjuet på scenen med regissør etterpå oppklarte en del av mysteriene – ædabæda til dem som forlot salen før filmen var slutt.

6. Let the Wind Carry Me (2009, Taiwan), regi: Chiang Hsiu-Chiung
Denne filmen var lørdagens høydepunkt for meg! Allerede da jeg gikk ut av salen ville jeg bare gå inn og se den en gang til. Heldigvis vises den to ganger til under festivalen. Det er en dokumentar om mesterfilmfotografen Mark Lee, som har jobbet over hele verden, også i Hollywood, og bl.a. hadde kamera på multiprisbelønte In the Mood for Love (Hongkong 2000, regi: Wong Kar-wai), som jeg synes er verdens vakreste og såreste kjærlighetsdrama. Denne gang følger vi Mark Lee gjennom tre år, bl.a. under Oslobesøket under Film fra Sør 2007, da han for første gang i livet hadde tatt med sin (80 år gamle) mor på reise! Utrolig rørende, vakkert, innsiktsfullt. Filmens tittel skal beskrive måten han bruker kamera på, ved aldri å planlegge faste rammer, men jobbe intuitivt med været og lyset som oppstår underveis, bevegelig som vinden selv. (Selv traileren nedenfor er nydelig, se den!)

5. Opium War (2008, Afghanistan), regi Siddiq Barmak
Det er morsomt at afghanerne flytter inn i gamle russiske stridsvogner, og opiumsvalmuer er vakre foran rustne tanks, men ellers fikk jeg absolutt ingenting ut av denne filmen. Jo forresten, alle folkeslag er kjipe, og særlig kvinner som misunner hverandre hus? Styr unna!

4. The Housemaid (2010, Sør-Korea), regi: Im Sang-soo
Klaustrofobisk kammerspill om å være ung, litt dum og litt vill, og tro at du kan spille høyt spill mot de rike. Forutsigbart hushjelp-knuller-ektemannen-plott, men velspilt. Det mest uforutsigbare var slutten, som likevel dessverre trakk ned. Remake av sør-koreansk klassiker fra 1960 (regi: Kim Ki-young), som også vises på årets Film fra Sør-festival.

Oppdatering 18. oktober: The Housemaid vant Sølvspeilet under årets Film fra Sør, altså festivalens gjeveste pris.

3. Sannhetens mange ansikter (2010, Norge), regi: Beate Arnestad
Denne dokumentaren fra en rettsak etter Rwanda-folkemordet var litt utilfredsstillende, som rettsaken må ha vært for de involverte. Alle lyver og alle er redde for å snakke. Merker at jeg mistet litt troen på denne typen oppgjør, tross den enormt sympatiske norske dommeren. Fint foto og bra regi, men synes likevel ikke filmen helt var verdt tida.

2. The Queen and I (2009, Iran/Sv), regi Nahid Persson Sarvestani
Dokumentar om møtet mellom to iranske kvinner i eksil. Den ene er Farah Diba, enken etter den tidligere Shahen av Iran, den andre er en venstrevridd regissør (nå bosatt i Sverige) som i 1979 deltok i revolusjonen som førte til Shahens avgang. Vil regissøren våge å konfrontere damen med Shahens overgrep? Når Farahs assistent oppdager fortida hennes, vil Farah Diba la henne gjøre ferdig filmen? Spenningsfylt, ambivalent og rørende.

9/10 OBS! Fikk nettopp vite at Farah-filmen ligger streamet på NRK, og blir liggende fram til 2012! Se den her.

1. Kvinner uten menn (2009, Iran/Ty/Fr), regi Shirin Neshat
Vakker men symboltung film om fire kvinners liv i Teheran 1953. Det er interessant å møte et Iran før den islamske revolusjonen. Debutspillefilmen til Shirin Neshat, som fra før er berømt som foto- og videokunstner. Bygger på magisk-realistisk roman av den iranske kvinnelige forfatteren Shahrnush Parsipur. Får ordinær kinopremiere 29. oktober.

Oppdatering 18. oktober: Kvinner uten menn vant Oslo Kinos lanseringspris, som er kr 50 000 til markedsføring i Oslo.

FFS 2010: Den fortapte datter (Paju 2009) 6. oktober 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
3 comments

Denne uka begynner Film fra Sør, og i år har Montages et eget sideprogram på festivalen. Jeg var en av de heldige som fikk lov til å plukke en film, og nedenfor kan du lese artikkelen min om filmen jeg valgte. Oppdraget vårt var å finne ny «asiatisk sjangerfilm», et vidt begrep hver av oss tolket på ulike måter. Resten av Montages-filmene kan du lese om her. Filmen «min» heter Paju og er laget av den kvinnelige sørkoreanske regissøren Park Chan-ok. Den blir vist i Klingenberg 2 lørdag 9. oktober kl 21.10 og mandag 11. oktober kl 19, og anbefales varmt!

Hva er sannhet? Finnes det rene motiver? Bør nysgjerrighet stilles, eller lever vi best i «lykkelig uvitenhet»? I den vakkert filmede sørkoreanske dramathrilleren Paju strever karakterene med slike moralske spørsmål, mot et bakteppe av politisk symbolikk. Den kvinnelige regissøren Park Chan-ok (f. 1968) har lagd et psykologisk avansert relasjonsdrama med innslag av film noir, om tre kvinner i omfeltet til en homme fatal.

Handlingen begynner når den ung kvinnen Eun-mo (Seo Woo) returnerer til hjembyen hun flyktet fra etter søsterens brå og mystiske død. Nå vil hun undersøke hva som skjedde, spesielt mistanken om at svoger Joong-shik (Lee Sun-gyun) hadde noe å gjøre med dødsfallet. Det viser seg snart at hun har en annen agenda for å konfrontere ham. Som tenåring svermet Eun-mo for søsterens mann på ei utagerende skolejentes ambivalente vis, snart med tilbedelse, snart med raseri og trass. Joong-shik var heller ikke upåvirket, og gjensynet deres virvler opp mye uforløst følelsesmateriale. Enklere blir det ikke når Joong-shiks egne fortidsdemoner dukker opp, i form av en kvinne han deler en mørk hemmelighet med.

Tross det thrilleraktige plottet er Paju (2009) en karakterdrevet film med politiske konnotasjoner. Vi møter et psykologisk komplekst drama som finner sted i skjæringspunktet mellom kjærlighet, skyld, hat, ensomhet og frykt, mot et bakteppe av politisk betent geografi. Hovedintrigen avdekkes gradvis, gjennom hopp fram og tilbake i tid. Det tar tid å forstå hvem karakterene er, hva de føler og vil, hva som har skjedd med dem. For hvert tilbakeblikk blir flere detaljer avslørt, og det kommer stadig nye overraskelser. Hver gang du synes bildet klarner kan det like gjerne være du tar feil.

Doble historier og krigsestetikk

Noe jeg liker ved denne typen østasiatisk film er at uttrykket får en slags dobbel natur. Dels møter vi en klar historie som belyser moralske spørsmål, gjerne med sterke karakterer og gjenkjenningsverdi. Men samtidig ligger det noe uklart under overflaten, en annen historie som antydes med en annen type språk: poetisk, surrealistisk, absurd, ustrukturert. I beste fall vil de to historiene doble hverandre, slik at helheten tilføres en dybde hver av dem ikke kan oppnå i seg selv. De moralske dilemmaene får tilført noe lett og lekent, de arty partiene får kjøtt og blod gjennom møtet med sterke karakterer. Der den åpne historien møter deg med et enkelt drama og en klar intrige, som en detektivhistorie eller vittig love story, byr underteksten på en symbolikk du bare delvis kan gripe, enten fordi filmskaperen ønsker det slik, eller på grunn av din egen kulturelle kunnskapsmangel.

Det symbolske bakteppet i filmen Paju er mangfoldig og omfatter geografi, politikk og etisk-religiøse myter. Virkelighetens Paju er en by nær den demilitariserte sonen mot Nord-Korea, hvor amerikanerne har beholdt en militær base. Uten denne kunnskapen kan filmen vanskelig forstås fullt ut. Visse partier blir nærmest ubegripelige, som når den mannlige hovedpersonen Joong-shik skal lede en gruppe aktivister i kampen mot et rivningsprosjekt. Disse partiene blir ikke enklere av at regissør Park Chan-ok slipper løs sine ambisjoner om å forene mainstream med kunstfilm, gjennom en dose kaotisk undergangsestetikk. Rivningsfirmaet er korrupt og brutalt, konflikten blir voldelig, alt handler om å ødelegge det gamle og bane vei for utviklingen. Allusjonen til grensekonflikt og krig blir ekstra tydelig etter en gatekamp, hvor kamera tar oss med på en langsom kjøring blant støvete ruiner og skadede mennesker. Ingenting av det vi ser ville vært malplassert i en klassisk slagmarkscene.

Kvinnelig regissør i Sør-Korea

Sørkoreansk filmproduksjon har ifølge det engelskspråklige lokale tidsskriftet The One One Four ikke bare vært dominert av mannlige filmskapere, men av temaer relatert til maskulinitet. Inntil 1996 fantes det totalt bare 5 kvinnelige regissører i hele Sør-Koreas filmhistorie. Deretter skal det ha løsnet, noe som falt sammen med at koreansk film generelt gikk over fra sterk politisk til mer personlig terreng. Fra 1998 ble Seoul sågar arrangør for en årlig internasjonal festival for film laget av kvinner. Likevel er antallet kvinnelige regissører fortsatt ikke høyere enn 29 personer totalt, og kvinners andel av den totale filmproduksjonen ligger på under 10%. I denne sammenhengen er det unikt at Paju ikke bare vises internasjonalt, men har nådd utover festivalverdenen og fått ordinær kinodistribusjon i hjemlandet.

Regissør Park Chan-ok er født i 1968, og har studert både film og teater. Hun har jobbet som assistent for den etablerte regissøren Hong Sang-soo, men minner stilistisk kanskje mer om  Bong Joon-ho og Park Chan-wook. Karakteristisk er at hun blander et konvensjonelt og et ekspressivt filmspråk, slik at en klassisk fortelling brytes opp av mer estetiske eller surrealistiske partier. Park Chan-ok er prisbelønt både for kortfilmer og debutspillefilmen Jealousy Is My Middle Name (2002), men har sagt til nettidsskriftet Indiewire at planen med andrefilmen Paju var å lage noe mest mulig ulikt debutfilmen. Årsaken var at hun ønsket å utvide repertoaret.

– Folk sa at den forrige filmen min var realistisk og undersøkte hverdagslivet i stor detalj. Nå var jeg nysgjerrig på det motsatte: Om jeg kunne lage en film med stort drama og sterk fortellerstemme.

Den sør-koreanske regissøren Park Chan-ok (bildet er fra den koreanske filmdatabasen Hancinema).

Bibelen, female gothic og homme fatal

Park Chan-ok oppgir selv to bibelske myter som inspirasjon til Paju: Judas, som uten dårlige hensikter forråder dem som stoler på ham, og den fortapte sønnen som reiser ut og bruker opp farsarven, kommer tilbake tas imot med åpne armer… men antakelig kommer til å dra sin vei igjen.

– Jeg blir trukket mot motivene til slike mennesker, antakelig fordi det er et element av dem i meg selv. Det handler om angsten, hva som får dem til å lide, denne evige trangen til å rømme og unnslippe.

Det er også elementer i Paju som kan minne om sjangeren female gothic, kjent fra Hollywoodfilmer fra 1940-tallet, som Hitchcocks Rebecca og Suspicion, Stevensons adaptasjon av Jane Eyre, samt flere av filmene til Max Ophüls. Opprinnelig ble begrepet female gothic brukt om en type europeisk litteratur fra 1800-tallet, hvor en ung kvinne typisk utforsker seksualiteten gjennom en eldre mann, som kanskje, men ikke nødvendigvis, prøver å skade henne. Female gothic kan ses som en pendant til mannlig melodrama innen film noir, hvor maskuline elementer trues av en eksotisk kvinnelig kraft, en såkalt femme fatale.

På tilsvarende måte blir den mannlige helten i Paju en homme fatal, en mørk kraft den langt yngre Eun-mo aldri helt kan forstå, delvis fordi han holder informasjon tilbake,  delvis fordi han mangler kontroll over det han setter i gang. Joong-shik framstår aldri som noen vanlig patriarkalsk figur, men en opprører mot makthaverne. De heroiske anstrengelsene hans får noe tragisk, kanskje også latterlig ved seg, siden de stadig ender i kaos. Mot slutten av filmen medgir Joong-shik å verken ha forstått sine egne handlinger eller konsekvensene for andre. Kritikeren Marc Raymond i The One One Four har en interessant tolkning av dette, når han leser det som en politisk kritikk av unnfallende ledere på den sørkoreanske venstresida. En annen mulighet er å se den forvirrede helten som en feministisk dekonstruksjon av den heroiske mannlige rebellen i klassisk østasiatisk film.

PS. Jeg bare elsker de asiatiske filmplakatene. De er så herlig dramatiske, og skuespillerne smiler nesten aldri, men er innsmigrende på en slags trompete måte. Jeg ble nødt til å vise dere alle. Er de ikke fine?