jump to navigation

Nordisk filmhelg (Vinterberg) 25. september 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
4 comments

Denne helgen er det Nordisk Filmhelg på Gimle, dvs visning av alle de fem filmene som er nominert til Nordisk Råds Filmpris. Det er en mindre kjent pris enn Nordisk Råds Litteraturpris, men dette kan jo endre seg når den blir voksen – litteraturprisen ble opprettet i 1962, filmprisen først i 2002. Ifjor vant Lars von Trier med Antichrist, året før vant Roy Andersson med Du levande. Norge har aldri vunnet prisen. Hvis Sara Johnsen vinner i år med Upperdog, kommer jeg nok til å føle, som hver gang den filmen vinner en pris, at det (til en viss grad) er leiligheten min som vinner…

En sentral scene i Upperdog foregår i sofaen min.

Jeg har fotojobb på Gimle i helgen, for filmdistributøren Arthaus, og skal rusle rundt i foajeen med kameraet mitt. Faktisk har vi allerede tjuvstartet, fordi regissøren bak det danske bidraget gjestet Filmens Hus fredag formiddag (bilder her). Thomas Vinterberg holdt masterclass for et knippe utvalgte filmfolk og studenter. Hans film Submarino vises som første film på Gimle imorgen. Nedenfor har jeg klippet sammen 10 minutters høydepunkter fra den 2 timer lange samtalen mellom Vinterberg og Kalle Løchen.

Thomas Winterberg

Thomas Vinterberg på Filmens Hus i Oslo igår. (Foto: Oda Bhar)

Blant annet kan du høre et råd fra Ingmar Bergman, hvordan Dogmereglene førte til at digitalfilm ble mote, og Vinterberg og Lars von Trier ble uenige om en pistol. På et tidspunkt kan du se Thomas Vinterberg brått stirre rakt i linsa mi, før han reiser seg og tar opp videokameraet (mens filmen går!) som ligger i setet ved siden av meg. Hvorfor? Se og finn ut…

Jeg limer også inn helgens filmprogram på Gimle, i tilfelle du har tid og anledning, og ikke har fått med deg filmene før. Det blir samtaler på scenen med alle regissører. Les mer om filmene hos Oslo Kino her.

Lørdag 25. september

kl 14.30 Submarino, regi: Thomas Vinterberg (Danmark)
kl 17.30 Den nakne mannen, regi: Joonas Berghäll (Finland)

Søndag 26. september

kl 13.00 Upperdog, regi: Sara Johnsen (Norge)
kl 15.30 Metropia, regi: Tarik Saleh (Sverige)
kl 18.00 The Good Heart, regi: Dagur Kári (Island)

Klipperens blikk (Upperdog) 22. desember 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , ,
9 comments

– En klipper må være litt upperdog, forteller Žaklina Stojčevska, som er aktuell med spillefilmen Upperdog. Her forteller hun om samarbeidet med Sara Johnsen og hvordan klipperen kan fungere som fødselshjelper for regissøren.

Zaklina Stojcevska

Žaklina Stojčevska, sommeren 2009. (Foto: Oda Bhar)

Jeg ser filmen Upperdog med to blikk. Klippeteknisk, fordi jeg skal intervjue Žaklina Stojčevska, og personlig, fordi historien delvis er filmet i leiligheten min. Det uprofesjonelle blikket merker seg minst tre sentrale scener som foregår hjemme i sofaen min. To venninnesamtaler mellom Yanne, som bor i leiligheten, og polske Maria, filmens uromoment og katalysator. Dessuten gjenforeningen mellom norsk-vietnamesiske Yanne og broren Axel, som har vokst opp i hver sin adoptivfamilie. Når jeg møter filmklipper Žaklina spøker vi med at jeg burde ha tatt henne med hjem og fotografert henne i sofaen, helst med en lekekoffert full av minner på fanget.

Axel (Hermann Sabado) og Yanne (Bang Chau) i sofaen min med en lekekoffert full av minner (stillbilde fra filmen Upperdog).

Upperdog er en multiplotthistorie, noe som byr på særlige utfordringer for klipp og struktur. Historiene skal virke sammen, ikke bare separat. Du skal bli engasjert i dem alle. De bør flettes på en måte som virker naturlig, ikke for springende. Her synes jeg Upperdog er preget av mange vellykkete valg. De ulike delhistoriene henger bedre sammen enn i andre multiplotthistorier jeg har sett, f.eks. Magnolia, Short Cuts, Crash, Tic Tac, Traffic og Babel, hvor jeg synes du blir sittende å lure for lenge på hva historiene har å gi hverandre. I Upperdog blir forbindel­seslinjene klare svært tidlig i filmen, spesielt i forhold til søskenparet og den polske jenta.

– Sara og jeg var enige om å få «satt det i gang» fort, slik at folk ikke skulle bli sittende og lure. Det var planlagt slik, men i tillegg justerte vi underveis. Stadig flere scener ble skjøvet mot starten, fordi det kjentes som om møtet mellom søsknene burde komme seinest mulig. Filmen virket ferdig straks det var skjedd, derfor ble bl.a. jaktscenen flyttet til et tidligere tidspunkt. Vi flettet historien tettere sammen, smeltet sammen scener, gjorde noen kortere.

Axel (Hermann Sabado) er sønnen i huset hvor Maria (Agnieszka Grochowska) jobber som hushjelp (stillbilde fra filmen Upperdog).

Spesielt samarbeid

Žaklina klippet Upperdog parallellt med innspillingen, slik at mye av arbeidet var avsluttet før siste scene var skutt. Hun pleier å gjøre det på den måten, også med andre regissører. Men samarbeidet med Sara Johnsen er helt spesielt. De har kjent hverandre siden første kull på Lillehammer (1997-2000), og Žaklina har klippet alle Saras filmer, både på skolen og seinere. Unntaket er kortfilmen Houdinis hund (2002), da hun var opptatt med Ulvesommer (2003) av Peder Norlund.

– Sara var enig i at jeg tok det oppdraget, som var min første spillefilm. Hun sa: Jeg vil jo at du skal klippe min første spillefilm, og det blir nok lettere hvis du først har klippet en annen.

Upperdog var Žaklina med fra starten av manusprosessen. Hun leste flere utkast før filmingen kom i gang. Første versjon minnet om en film noir, begynte «en mørk og stormfull natt» og hadde en helt annen stemning. Den ferdige filmen er lettere og har mye mer humor.

– Sara er flink til å la andre bidra underveis. Hun bruker folk rundt seg, skaffer seg innspill og lytter til dem.

Alle som samarbeider med Sara Johnsen virker å mene det samme: Hun vet å trekke det beste ut av folk. Hun er en særegen filmskaper med en helt egen stemme, men er åpen for innspill, samtidig som hun vet hva hun vil. Žaklina roser henne både som forbilde og samarbeidsparter.

– Sara og jeg er samkjørte på hva vi synes blir bra. Kanskje fordi vi har et likt syn på livet? Det viktigste er psykologien, hvordan karakterene fungerer. Vi pleier også å være enige om lengden på klipp, og helheten.

Yanne (Bang Chau) i døra til leiligheten vår en tidlig morgen, når venninna hennes kommer på besøk.

Ikke bare tekniker

For en klipper ligger utfordringen i å samordne detaljer med overblikk. I grovklippen tenker Žaklina scene for scene. Hun er opptatt av stemning, mer enn konkrete detaljer.

– Hvis publikum er med på handlingen betyr det ingenting om han holder glasset i høyre eller venstre hånd. Det kan skifte plass midt i scenen og de legger ikke merke til det engang. Følelsen er viktigst. Hva skal scenen gjøre med oss? Skal vi synes synd på hovedpersonen? Like eller mislike ham? Kommer poenget bedre fram hvis scenen også er morsom?

For å komme vider til detaljnivå blir helheten sentral. I grovklippen bør alt være med, hver eneste scene. Den første versjonen er gjerne en halv time lenger enn filmen skal bli. Så setter Žaklina seg ned med regissøren og kommer med forslag. Hvis vi tok bort denne replikken, eller byttet om på det og det, ville filmen bli bedre?

– Som klipper vil jeg være kunstner, ikke bare en tekniker. Jeg vil at filmen skal preges av mitt blikk og min rytme. Det handler ikke bare om enkelte scener. Jeg liker å ha en dag på slutten hvor jeg kan rytmisere klippene, justere helheten. Det beste er et par ukers pause før siste gjennomgang, så du kan komme tilbake med friskt blikk. Jeg har fått til dette på noen filmer, fordi vi avsluttet rundt jul eller i sommerferien.

Afghanistan-veteranen Per (Mads Sjøgård Pettersen) på jakt med lillebror.

Žaklina mener det er et problem at norske filmfolk bare ser klipperen som en tekniker. Filmskolen er viktig fordi du aktivt velger en rolle/fagfunksjon, ikke bare havner i klipperollen kortsiktig, som en mellomstasjon. Men studentene lærer også mye om samarbeid, ikke bare sin egen funksjon, men helheten den inngår i.

– Jeg vil gjerne si til regissørene: Bruk meg! Ikke bare instruer meg. Da går du glipp av alt jeg kan om dramaturgi.

Klippen skal likevel helst ikke være synlig i seg selv.

– Jeg synes ikke du skal legge merke til den når du ser filmen. Du kan synes at filmen var bra, og tenke: hvorfor? Men jeg søker ikke etter å overraske når jeg klipper, ikke på den måten at noe virker kunstig eller utstudert. Skuespillet har førsterang. Hvis jeg har valget mellom et opptak hvor en skuespiller var glimrende, og et annet hvor han ikke var så god, men det tekniske var perfekt, velger jeg skuespilleren.

Yanne (Bang Chau) sitter på senga mi og tenker (Upperdog).

Å klippe dialog

En vanlig kritikk er at produsentene setter av for liten tid til klipp. Kritikken er bare delvis berettiget ifølge Žaklina.

– Noen produsenter har dårlig tid. Det er vanlig i Norge å sette av 14 uker til klipp, men jeg mener at du trenger 15-16 uker. Både på Nord og Upperdog fikk vi 17 uker. Kunsten å tenke negativt klippet vi på 12 uker, enda vi kunne fått to til… men filmen kjentes allerede ferdig da. Noen produsenter gir stramme rammer, fordi de tror du jobbe raskere under press. Det synes jeg bare er dumt. Du får ikke fram det beste i folk på den måten. Men jeg har heller aldri opplevd at en produsent sier filmen er ferdig når den ikke er det. Det er alltid mulig å utvide.

I avslutningsfasen er å kaste ball med regissøren er en viktig del av arbeidet.

– Regissører kan ha helt horrible forslag. Da gjelder det å ikke låse seg, selv om du er overbevist om at det ikke vil fungere. Jeg pleier å prøve. Selv om det ikke blir bra kan det føre til en annen og bedre idé. Alle eksperimenter kan bidra til noe. Det kan hjelpe å ødelegge en scene, rive den i stykker og sette den sammen igjen.

Maria (Agnieszka Grochowska) og Axel (Hermann Sabado) har et hett og ambivalent forhold. Her et brått kyss i Vigelandsparken.

Potensialet ligger i å brekker om rytmen i opptakene. Spesielt for dialogen er dette viktig. Det er klipperen som bestemmer hvor raskt den skal gå, om det skal være pauser mellom replikkene, og hvor lange. Under filmingen må dialogen være «ren», hver replikk må komme klart fram, med luft imellom.

– Uerfarne regissører bommer ofte her. De lar skuespillerne avbryte hverandre i selve filmingen. Da kan du ikke ombestemme deg. Det er bedre å gjøre slikt i klippen, da har du større spillerom.

Dette ansvaret har klipperen på godt og vondt. Hvis du klipper en dialog feil kan du ødelegge oppbygningen, gjøre en scene mindre rørende eller morsom. Det kan være din skyld at en skuespiller framstår i uheldig lys.

– Når det gjelder rytme liker jeg at det går fort. Mange norske filmer går for sakte, jeg rekker å kjede meg. Det er bra å variere, bytte vinkel og rytme, særlig i samtaler. Jeg elsker å klippe dialog! Legge merke til hvordan folk snakker, gjøre dem sinte eller frekke. Det gjelder å ikke ha for mye respekt for skuespillernes stil, hvordan de snakker i utgangspunktet. Klipperen kan veie opp for mye, ikke minst timing, fordi du kan fjerne pauser og fakter. Sluttinntrykket handler om mer enn hvordan replikkene leveres. Jeg blir alltid skeptisk når jeg hører noen si at en skuespiller spiller dårlig i en film. Da tenker jeg at det like gjerne kan ligge i klippen.

Søskenparet Yanne og Axel med adoptivforeldrene sine i sluttscenen, blant annet Ole Paus som vennlig vestkantfar.

Fakta

Žaklina Stojčevska er født i 1968 i Prilep, Makedonia. Foreldrene kom til Norge som arbeidsinnvandrere i 1971, og hun vokste opp i Bærum. Begynte på lærerutdanning, studerte Film & Media, gikk ett år på TV-akademiet, før klippelinja på Lillehammer. Navnet hennes uttales Sjaklina Stojtsjevska.

Filmografi

Zaklina Stojcevska

Žaklina Stojčevska på Dattera til Hagen i juni. (Foto: Oda Bhar)

(Intervjuet har tidligere stått på trykk i Rushprint nr 4 – 2009.)

Ellers

Les gjerne også mine tidligere poster om Upperdog:

1) Upperdog (filminnspilling) om opptakene i leiligheten min høsten 2008.

2) Skrive eller filme? (Sara Johnsen) om en samtale med regissøren.

3) I går skrev jeg litt om Rushprint, hvor dette intervjuet opprinnelig sto.

Og så må du selvfølgelig se filmen!

Julegavetips (Rushprint) 21. desember 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , ,
11 comments

Det begynner å bli på tide å se Upperdog, Sara Johnsens film som er delvis innspilt i leiligheten min. Den går fortsatt på kino i Oslo, men sikkert ikke mye lenger, for den er nede i en forestilling pr dag. Det aller lureste er å gå en gang før jul, så er du sikker på at den ikke blir skjøvet ut av julefilmene. For dere som ikke bor rett ved en kino er det varslet en dvd-utgivelse mot slutten av januar. Jeg har skrevet om Upperdog tidligere her på bloggen, først om filminnspillinga hjemme hos meg selv, deretter om Sara Johnsens spesielle kombinasjon av å være romanforfatter og filmregissør, fra en samtale på Deichmanske bibliotek i Oslo.

Sara Johnsen med søt regissørlue og plakaten til filmen.

Filmen Upperdog betyr noe spesielt for meg også av en annen grunn: Den var gjenstand for det første intervjuet jeg har gjort, og den første journalistiske teksten jeg fikk på trykk (altså på papir). Intervjuet var med klipper Žaklina Stojčevska, som fortalte om det nære samarbeidet med regissør Sara Johnsen, og ikke minst om hvordan klipperen kan få skuespillernes innsats til å virke bedre eller dårligere ved å klippe dialogen. Nå har jeg fått lov av Rushprint å legge ut intervjuet her, som en julepresang til bloggleserne mine. Det kommer i morgen eller lille julaften.

Zaklina faksimile1

Faksimile av Zaklina-intervjuet mitt i augustnummeret av Rushprint.

Jeg vil også reklamere litt for Rushprint, et tidsskrift flere burde få kjennskap til. Det regnes som et bransjetidsskrift, men kan fint leses av filminteresserte utenfor bransjen. Nettversjonen har mest aktualitetsstoff og nyheter, mens papirutgaven kommer ut annenhver måned og er full av dybdeintervjuer og kommentarer. Noe stoff fra papirutgaven legges på nett i sin helhet, men sjelden før neste nummer har kommet ut. Redaktør er Kjetil Lismoen, som også er filmanmelder i Aftenposten og skribent i Morgenbladet.

Idag slippes julenummeret, med oppsummering av 2000-tallets filmer. Selv har jeg to artikler med denne gangen: Et lengre intervju med teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen, som adaptert Bergmans Fanny & Alexander for scenen og satt det opp på Nationaltheatret (stykket går for tida for fulle hus), og en kronikk om det siste tiårets kvinneroller innen norsk film: «Ti år som kjedet kvinnen.» (Lenken går til en teaser, som utgjør en fjerdedel av kronikken.) Papirutgaven av Rushprint skal finnes i løssalg på enkelte Narvesen, samt i Filmbutikken på Cinemateket i Oslo. Abonnement kan tegnes her, nå med et spesielt nyttårstilbud, hvor du får 80 kr avslag på neste års abonnement med årets julenummer inkl i prisen (kr 350). Med andre ord: Julegavetips til filminteresserte!

De tre utgavene av Rushprint jeg hittil har fått skrive for.

Til slutt et par ord om retningen i bloggen min det siste året. Kunst- og litteraturleser har antakelig følt seg litt svikta, men det dukket altså opp noen muligheter for meg innenfor film (hos Rushprint og ikke minst Montages, filmportalen som startet opp i vår), slik at andre temaer har fått lide. De som foretrekker mer litterære, personlige, dagboksaktige tekster har vel også blitt skuffa. Kanskje er det derfor kommentarene har blitt færre?

For meg ble 2009 et år som handlet om å lære det journalistiske håndverket, uten å miste min egen stemme, men det har nok blitt en annen type tekster. Jeg er selvfølgelig ekstra glad i dere som ikke er forsvunnet, men fortsatt følger meg gjennom dette! Heldigvis er det et par av dere – denne bloggen bikker om ikke lenge 100 000 unike treff siden starten, jeg gnir meg i øynene foran telleren. Så får vi se hva neste år vil bringe – selv er jeg glad så lenge gode uventede ting skjer, og jeg stadig får prøve meg på noe nytt. Inntil da: God jul til mine fine lesere!

Skrive eller filme? (Sara Johnsen) 10. mai 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
13 comments

Hva betyr status? Når føler du deg ovenpå, når blir du underdog? Dette er et av temaene i Upperdog, den nye spillefilmen til Sara Johnsen, som nylig ble lansert som årets åpningsfilm i Haugesund.

Jeg er på Hoveddeichman og hører Sara Johnsen intervjues av bibliotekets egen Cecilie Bergh. Hovedfokus er på Johnsens litterære produksjon, men de snakker også om filmene hennes, ikke minst Upperdog. De som kjenner meg fra før vet at jeg har spesiell interesse av denne filmen, fordi jeg i høst leide ut leiligheten min til innspillingen. En del av attraksjonen for meg blir nok å se hva de egentlig drev med her hjemme, de dagene jeg måtte holde meg unna og bo på hotell (jeg har tidligere spekulert over dette i en bloggpost). Men å høre Sara Johnsen fortelle overbeviser meg om at filmen har flere kvaliteter.

Sara Johnsen

Filmregissør og forfatter Sara Johnsen. (Foto: Oda Bhar.)

Sara Johnsen (f. 1970) har studert litteraturvitenskap og tatt mastergrad i medier og kommunikasjon. I tillegg har hun gått regilinjen ved Filmskolen på Lillehammer, på det første kullet som ble uteksaminert (2000). Hun ble positivt lagt merke til allerede med skolefilmene sine, og har siden laget flere kortfilmer, blant annet den glimrende Houdinis hund. Dessuten har hun regissert tv-drama for SVT, og laget én av filmene i Folk flest bor i Kina. Mest kjent er hun for den kritikerroste langfilmen Vinterkyss, som har vunnet flere priser i inn- og utland. På litteratursiden har hun utgitt en novellesamling (Han vet om noe hun kan prøve, 2004) og en roman (White man, 2008), som begge har fått god omtale.

Romanen White Man er interessant bl.a. fordi den har fellestrekk med Coetzees Disgrace (Vanære), som er filmet (med John Malkovitch i en av hovedrollene) og gikk på norske kinoer ifjor. Det handler om hvites nærvær i Afrika, med særlig fokus på hvite kvinner og seksualitet. I White Man reiser et norsk par med et lite barn til et feriested i Afrika, noe som først tegner til å bli hyggelig, men som ender med at mannen kastes i fengsel for drap på en svart mann som bryter seg inn på hotellrommet deres. Sara Johnsen kaller den en uhyggeroman, noe som ikke minst henspiller på siste halvdel av boka, hvor perspektivet endres og gir et nytt syn på det som har skjedd. White Man begynte som utkast til et filmmanus, men så viste hun det til redaktøren sin på Gyldendal, og de ble enige om at det kunne bli en roman. Etter skrivingen var hun for lei av historien til at filmatisering virket aktuelt, men hun lukker ikke døra for en mulig film senere.

Sara Johnsen

Sara Johnsen under Verdens bokdag 2009. (Foto: Oda Bhar.)

Hva med Upperdog? Kunne den like gjerne vært bok som film? Nei, mener Sara Johnsen. Plottet er for karakterdrevet, ikke minst er filmen bygget opp rundt konkrete skuespillere, spesielt én som hun kjenner fra teaterskolen. Hermann Sabado (f. 1982) er trønder med bakgrunn fra Filippinene, og det er morsomt når hun beskriver sitt første inntrykk av ham. Først virket han som en slapp, laidback type, bare én av mange på kullet hvor hun underviste. Men så fikk hun se ham foran kamera, og med et slag endret inntrykket seg. Det er den klassiske historien: En tilsynelatende fargeløs og anonym person stråler plutselig og trekker til seg blikk i lyset fra et kamera.

– Mange skuespillere er slik. I kantina ville du ikke tenkt at det var noe spesielt ved dem, men kamera får fram et kommunikativt nærvær.

Upperdog

Hermann Sabado langfilmdebuterer i Upperdog (bilde fra filmen).

Ifølge Johnsen er det mye humor i Upperdog, mens bøkene hennes er dystrere. Men en fellesnevner ved bøker og film er at hun liker mysterier. Publikum skal drives videre av undring, at de lurer på noe og vil finne ut hvordan det går. Det er ikke nok med fine enkeltøyeblikk, det skal finnes et spennende plott. Både i film og bøker liker hun dessuten å skifte fortellerperspektiv underveis.

– Det skapes en spenning av å se ting fra forskjellige vinkler.

Sara Johnsen jobber ikke endimensjonalt. Hun kaller Upperdog en multiplotthistorie, det vil si at flere handlingstråder flettes sammen. I en av delhistoriene i Upperdog møter vi en norsk Afghanistan-soldat som har skutt en sivil. Øyeblikket ble fotografert og smelt opp på forsida av VG, noe soldaten er forurettet over, kanskje mer enn han er rystet av selve hendelsen. Hva er det med bilder som virker så sterkt? Et bilde blir også sentralt i en annen delhistorie, hvor et søskenpar blir adoptert til Norge som små barn, men vokser opp i hver sin familie, uten kontakt med hverandre. Det de har felles er samme familiebilde på nattbordet, og forviklingene starter når bildet oppdages av en felles bekjent.

– Jeg har egentlig alltid villet bli forfatter. Det henger veldig mye høyere for meg enn å være regissør.

Paradokset er at den første boka hennes ble til i direkte påvirkning fra studiene ved Filmskolen på Lillehammer. Amerikaneren Dick Ross holdt en forelesning omkring minneøvelser, hvor han stilte spørsmål som skulle få studentene i gang med å tenke over fortida. Husker du dine første sko? Når skjønte du for første gang at moren din var et menneske, og ikke bare mor? Ross har reist omkring og holdt liknende kurs for folk i hele verden, ikke minst gamle mennesker. Tanken er at ved å presse deg selv til å huske, finner du kanskje ikke akkurat de minnene du spør etter, men det kan dukke opp andre som setter kreative prosesser i gang. Om du ikke selv er spennende nok til å være karakter i en film eller roman, så kan du skape en annen som er det, basert på dine egne erfaringer.

Cecilie Bergh & Sara Johnsen

Cecilie Bergh (intervjuer) og Sara Johnsen. (Foto: Oda Bhar.)

Sara Johnsen var på biblioteket i anledning Verdens bokdag.
Upperdog får ordinær kinopremiere 28. august.

En versjon av dette innlegget blir også publisert på Montages.

Upperdog (filminnspilling) 24. november 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , ,
40 comments

Jeg sitter i et lånt verksted og skriver mens jeg venter på å få komme inn i min egen leilighet. Den har vært utleid i fire dager til et filmteam på 30 trampende elefanter. Det vil si, det er dette jeg frykter, elefanter som tramper omkring, og jeg gruer meg for å gå hjem, ser for meg katastrofer som knust arvegods og massakrerte planter. Da jeg svarte på annonsen tenkte jeg: Så gøy å være med! Og det var gøy ganske lenge, under alle befaringer, noen ganger kom et par stykker (fotograf, regissør, location manager), andre ganger en hel skokk på ti-tolv (scenograf, rekvisitør, teknikere for lyd og lys, dekorsnekker, diverse assistenter). Mot slutten har det vært mindre gøy, mest fordi kontaktpersoner stadig skiftet og klare beskjeder var vanskelig å få.

Denne døra var litt av grunnen til at leiligheten vår ble valgt.

Denne døra var litt av grunnen til at leiligheten vår ble valgt.

Filmen er Upperdog, den nye spillefilmen til Sara Johnsen. Hun er kanskje mest kjent for å ha laget Vinterkyss, kritikerrost og prisbelønt for et par år siden, men er også skjønnlitterær forfatter med en novellesamling og en roman bak seg. Upperdog handler om fire unge mennesker som møtes tilfeldig og endrer hverandres liv. Det er to gutter og to jenter, og ei av jentene bor i leiligheten vår. I en av scenene kommer den andre jenta på besøk, og de skravler med hver sin tekopp i sofaen vår.

De eksotiske putene skal antyde at jenta kommer fra Vietnam.

De eksotiske putene skal antyde at jenta kommer fra Vietnam.

Når jeg kommer hjem den kvelden teamet har dresset leiligheten, er de mest norske tingene mine fjernet, mens de mest eksotiske har fått stå. Grunnen er at jenta som bor her kommer fra Vietnam (eller var det Korea?), og har arvet leiligheten av sin far, som var sjømann. Av samme grunn skal det henges opp bilder fra fjerne steder på veggen, men dem får jeg ikke sett. Dette står om filmen på Norsk Filmfonds nettsider:

«Fire unge mennesker må lære å se andre enn seg selv, forsones med fortida og frigjøres gjennom kjærligheten. Upperdog er en historie om å være ovenpå når du ligger nede og ydmyk når du står over. Fire mennesker vikles inn i hverandres liv tilsynelatende uten mye drama, men alle konfronteres med seg selv og sin identitet og må ta store eksistensielle valg. Det er en intens og melankolsk historie med mye varme, optimisme og humor, en nåtidig historie som speiler det norske samfunnets blanke overflate og dype avgrunner.» (Om Upperdog.)

At de valgte vår leilighet, blant de mange som ble vurdert, var ikke sikkert før samme uke innspillinga startet. Kontrakt skrev vi om morgenen på Dag 1, da de kom for å bygge og dresse. Opptakene foregikk på Dag 2 og 3, og Dag 4 var det nedrigg og vasking. På selve opptaksdagene var vi innlosjert på hotell, men denne siste dagen er jeg hjemløs, og ikke har jeg dagjobb heller, derfor låner jeg verkstedet til Streck. Dette burde jeg også blogget om, de rare melankolske dyrefigurene hans i naturlig størrelse, de spøkelsesaktige automata-skulpturene som rører seg når du drar i ei sveiv… eller naboene hans, som lager rutete keramikkopper, overdimensjonerte gyngehester, og digre veggtepper med intrikate hullmønstre (ett henger i Wergelandssalen på Litteraturhuset). Det er fine omgivelser, og kanskje får du vite mer en annen gang. Men foreløpig: bakom-filmen-blogging.

Filmteamets biler stjal alles parkeringsplasser.

Filmteamets biler stjal alles parkeringsplasser.

En av dagene sniker jeg meg forbi huset vårt på dagtid, og finner hele gata okkupert av filmsettet. Det er kassebiler for utstyr, en transformatorbil for tilleggsstrøm, og flere mindre leiebiler. Den scenen som spilles inn skulle foregå på natta, derfor var vinduene i leiligheten blendet utenfra med svart moltonduk. På bildet nedenfor ser du en rest som ble gjenglemt.

Vinduene blendes med svart molton for å gjøre nattopptak om dagen.

Vinduene blendes med svart molton for å gjøre nattopptak om dagen.

Det ble også foretatt endringer inne i leiligheten. Et av soverommene var for stort, derfor ble det bygget en kulissevegg tvers over for å få det til å virke mindre. For å slippe å spikre veggen fast i gulvet, kilte snekkeren den opp i spenn mot taket. Jenta skulle åpne et klesskap, så det ble satt inn ei skapdør i veggen, med to dummydører på sidene for å illudere ei rekke med gamle innbygde skap. For å understreke at skapene var gamle ble det spesialbestilt tapet fra en butikk som selger gamle mønstre.

Kulissevegg med skap og dummydører.

Kulissevegg med skap og dummydører.

Dummydør med lurehåndtak og ny tapet i gammelt mønster.

Dummydør med lurehåndtak og ny tapet i gammelt mønster.

Veggen kiles opp mot taket, så du slipper å spikre i gulvet.

Veggen kiles opp mot taket, så du slipper å spikre i gulvet.

Jeg fikk inntrykk av at Sara Johnsen likte leiligheten vår fra første stund, men teknikerne var motvillige, siden vi bor i 4. etasje uten heis (mye tungt utstyr å bære). Det hun likte var farger og detaljer, at det ikke var en minimalistisk hvit leilighet med glatte overflater, og så er hun visst ei blått-og-grønt-jente, omtrent som meg (eller filmkarakteren skulle være det). På befaringene gikk Sara Johnsen omkring på en stillferdig, litt drømmende måte, stanset iblant og pekte med håndflaten: her skal de gå, og derfra kommer hun. Fotografen løp bort og studerte vinkelen, nikket og sa: ja, det går fint. Regissøren gikk videre til neste rom, de andre fulgte etter, og det hele gjentok seg.

Skrivebordet mitt og kjøkkenkroken vår.

Uten filmteam: Skrivebordet mitt og kjøkkenkroken vår.

Når vi endelig får komme inn i leiligheten igjen har elefantene oppført seg bedre enn fryktet, men det går noen dager før jeg er rolig igjen.

Casualties: To halvdøde planter (nei! stueplanter er ikke ting, de er levende vesener og kommer gjerne fra tropiske strøk, derfor tåler de ikke å stå rett foran et åpent vindu i minusgrader, og du forhindrer ikke at de blir skadet ved å sette dem på balkongen for at lysgutta ikke skal skumpe borti dem). Den nymalte entréen må males om igjen (svarte flekker og skrapemerker). Noen riper i gulvet. Men alt i alt: lite knus og knas.

Om jeg ville gjort det igjen? Tja. Det tror jeg kanskje ikke. Jeg er nok litt for glad i hjemmet mitt, har for mange uerstattelige ting (som ikke nødvendigvis ser slik ut for andre), og bekymrer meg for mye over hva som skjer når jeg ikke er tilstede. Det ble en del rydding og flytting av ting, både i forkant (de skjøreste og mest private tingene måtte ryddes vekk, i noen tilfeller gjemmes) og etterkant (hvis tingene dine skal brukes som rekvisitter, ikke forvent noe system i bokhyller og cd-hyller når du kommer hjem), og det er litt pes å holde seg vekk fra egen leilighet noen dager (selv om du på forhånd tror det skal bli gøy å bo på hotell). Men filmen gleder jeg meg til å se! Premieren er planlagt til september 2009.

PS: Ifølge én i teamet likte de leiligheten så godt at en replikk ble skrev inn: «så fint du bor!» Hvis du ser filmen om ett år og ikke hører dette, er det to muligheter: de klippet det vekk i etterkant (uhu! og jeg som så for meg en framtidig boligannonse) eller det var jug for å få meg smøremyk.

PPS: Stem gjerne på meg i Tordenbloggen her. Om ikke annet så kan dere lese de veldig fine tingene Hjorthen skriver om meg i presentasjonen 😉