jump to navigation

Delt ansikt (Oslo Poesifestival) 9. november 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
59 comments

På Litteraturhuset får jeg stadig lyst til å riste de teknisk ansvarlige. Som lar poetene fomle med mikrofonstativet, til og med stanse opplesninga og si ut i lufta, «jeg tror noen må hjelpe meg å gjøre noe med dette mikrofonstativet», altså stille det, justere høyden etter forrige altfor høye oppleser, siden stativet nå skjuler mesteparten av den mer kortvokste poetens ansikt, men ingenting skjer, ingen reiser seg og iler til, slik jeg selv ville gjort, om dette foregikk på kino, hvis en innleder foran en film trengte justering av mikk eller lyd, men nei, her på Litteraturhuset (forresten er det ikke bedre på Mono) blir poetene overlatt til seg selv, slik at for eksempel Ingvild Burkey i går måtte lese videre med feiljustert mikrofonstativ i femten minutter, mens publikum så ansiktet hennes tredelt av svarte streker som ei kubistisk maske.

Ingvild Burkey med mikrofonen foran ansiktet på Litteraturhuset.

Ingvild Burkey med mikrofonen foran ansiktet på Litteraturhuset.

Det er Oslo Poesifestival denne helgen, med norske og utenlandske poeter. Innimellom er det korte innledninger og noen få lengre samtaler. Ingvild Burkey er en av fire heldige som har Torgeir Schjerven til å innlede for seg, noe som betyr en presentasjon like lyrisk som diktene selv. Han forteller at hun har bodd i flere krigsherjete land: «Hun har levd som vitne, og prøver å sette ord på det hun har sett, men også på det utenkelige i å være den som ser.» Og Burkey leser: Jeg sitter på terrassen og prøver å høre meg selv tenke, og erfaring med datamaskiner får meg til å tenke på minnet som en harddisk, med lyden av tanken som noe summende, hvinende.

Torgeir Schjerven holder en lyrisk innledning for poetene Hans Petter Blad, Simen Hagerup, Ingvild Burkey og Erlend O. Nødtvedt.

Torgeir Schjerven holder en lyrisk innledning for poetene Hans Petter Blad, Simen Hagerup, Ingvild Burkey og Erlend O. Nødtvedt.

Schjerven innleder også for Hans Petter Blad, som tidligere har utgitt to romaner og har skrevet for teater og film (Erik Poppes Schpaa, Hans Petter Molands Gymnaslærer Pedersen, etter Dag Solstads roman). I høst er han aktuell med diktsamlingen Biblioteket, som handler om ekstremt konkrete ting, sier Schjerven: «Han lar seg distrahere av det absolutt beskrivelige.» Og så leser Blad fra boka om bøkene, materialet de er laget av, og (kanskje) det som står i dem: Les og forestill deg at du leser det leste. Bøkene har merker etter bokorm, og er assossiasjonseksemplarer.

Streck (Tor-Bjørn Adelgren).

Erlend O. Nødtvedt. Foto: Oda Bhar. Tegning: Streck (Tor-Bjørn Adelgren).

Erlend O. Nødtvedt er hordalendingen som skriver og leser som en slått. Det handler dels om vestlandsnatur (rrregn, rrregn, rrrangarokk), dels er teksten tett av referanser til det norrøne og moderne populærkultur (tveittr geirr, suddelidi, volvens sang). Men for meg er diktene utenkelige uten Nødtvedts egen opplesning: rytmisk, musikalsk og intens, med tramp i bakken, bjeller som ringler etc. Du finner en smakebit i den lille videoen jeg har laget fra festivalen, som ligger helt nederst i posten.

Simen Hagerup flørter denne gangen med tysk, som han medgir han ikke behersker, på tross av at han for tida oppholder seg i Berlin. Han snakker om das Schnabeltier, et ord han lenge trodde betydde snabeldyr, men som viste seg å være nebbdyr, fordi Schnabel på tysk ikke betyr det en nordmann først tror, men nebb (og dessuten pikk, om jeg ikke tar helt feil). Hagerup leser en lang ramse assossiasjoner som utarter til en slags samfunnskritisk Gorgon Vaktmester-regle på tulletysk (tolerieren, regulieren, dividieren), men har også metapassasjer: «Å splintre språket viste seg som eneste mulighet.» Torgeir Schjerven sier om Hagerup at «jeg vet ikke om et slikt språk er beregnet på hukommelsen, og jeg vet heller ikke om det er beregnet på øyeblikket – jeg tror det ligger et sted imellom».

Simen Hagerup (no.), Eric Engelbracht (ty.) og Kris Genijn (hol.) presenterer animerte kortfilmer fra årets poesifilmfestival i Berlin.

Simen Hagerup (no.), Eric Engelbracht (ty.) og Kris Genijn (hol.) presenterer animerte kortfilmer fra årets poesifilmfestival i Berlin.

Simen Hagerup deltar også på et annet interessant arrangement denne lørdagen, når Litteraturhuset får besøk fra en annen festival: Zebra Poetry Film Festival i Berlin. Dette årlige arrangementet har som formål å få poeter og animatører til å samarbeide med hverandre, og gir midler og eksponering til filmskapere som ønsker å sette bilder til et dikt. Simen Hagerup sitter i panelet fordi hans dikt Såkorn ble animert til årets festival av norske Kristian Pedersen. Kristian P. er student ved KHiB og har tidligere gjort seg bemerket ved å lage Norges første boktrailer for Samlaget, noe jeg vet fordi han har vært på besøk her i bloggen (bl.a. i denne kommentaren).

Ifølge Simen Hagerup var Kristian for beskjeden til å be ham om noe som helst, derfor blir diktet lest av en annen i filmen, men nå samarbeider de to om et nytt prosjekt, hvor Simen er aktivt med. «Selv tenkte jeg at Såkorn var et svært abstrakt dikt, og ville ikke selv greid å finne bilder til det. For det neste diktet prøver jeg å tenke i bilder, men jeg er forberedt på at Kristian kan være uenig i hva som er de opplagte bildene. Eller også tenker han: Ja, det er det opplagte, derfor velger jeg noe annet.»

Dessverre har jeg ikke greid å finne Såkorn-animasjonen på nett, men jeg har funnet årets nydelige (og superkorte) vinnerfilm fra Berlin: The Dead av Juan Delcán (USA), basert på et dikt av Billy Collins.

Det er mange andre poeter jeg kunne presentert. Høydepunktene sto i kø, bare på den ene dagen jeg var til stede (lørdag 8. november). Men for at denne posten skal ta slutt en gang vil jeg gjøre resten kort og oppramsende. Du får er en oversikt over poetene jeg hørte, med et par linjer sitater, og kanskje et par ord til. Jeg har satt hermetegn rundt sitatene selv om jeg helt sikkert ikke har husket dem ordrett, forhåpentligvis vil poetene ha meg unnskyldt. Hvis sitatene gir mersmak kan du ser mer i videoen min – og selvfølgelig skaffe deg de aktuelle diktsamlingene.

Poesien åpner dørene på gløtt under festivalen på Litteraturhuset.

Poesien åpner dørene på gløtt under festivalen på Litteraturhuset.

Pia Juul (Danmark), leser med mjuk aggresjon: «Barna leker. Deres leketøy er økenavn, kallenavn, skjellsord.» «Det er et spill av den gode urin å helle den ut i kloakken. Tenk alt den kunne testes for… og alle jeg kunne ha pisset på.»

David Vikgren (Sverige), er en av disse poetene som er mer opptatt av ordenes lyder enn meningen i dem. Opplesningen minner om en performance, virkemidlene er bokstavrim og rytmelek, lydmalende vokaler, blandet med utdrag fra avisnyheter. «Ut i skogen, bortover veien, i skriveretningen.»

Tone Hødnebø, etablert norsk poet og professor ved Litterær Gestaltning i Gøteborg. «For hånden som skriver og skriver forandrer verden seg.» «Hånden skriver ikke fordi jeg vil, men fordi jeg vil det hånden skriver.»

Øyvind Rimbereid tydeliggjør en annen trend i samtidas poesi, som er å blande naturvitenskapelige elementer med de mer tradisjonelt lyriske. Der tidligere tiders poeter lot seg inspirere av det landskapet de så med det blotte øye, er dagens mer opptatt av naturens strukturer, kunnskapen som ligger under, og ikke bare skjønnheten, men brutaliteten. Rimbereid kom i høst med diktsamlingen Herbarium, hvor ikke bare plantenes egenskaper, men deres historie er sentral. «Å kaste alle blomsternavn og gå langs ville enger.» «Bier flagrer forbi… og jeg skriver på pollengult papir.»

Gunnar Wærness oversetter Sigitas Parulskis (Litauen) til norsk.

Gunnar Wærness oversetter Sigitas Parulskis (Litauen) til norsk.

Sigitas Parulskis (Litauen) opptrer sammen med Gunnar Wærness, sin norske oversetter (også en anerkjent poet). De to gjør den beste opplesningen jeg har sett av typen oversetter-etterlikner-forfatter-i-ord-og-ånd: Begge leser sterkt, tonløst og messende, mørke dikt om døden og jorda. De minner om prester i ei dyster dødsmesse, f.eks under det gamle temaet med vegguret som stopper når de gamle dør. Er vi siste generasjon som kan bruke denne metaforen? Når jeg dør vil ingenting slutte å tikke, mobiltelefonen blir utladet, laptopen ikke slått på, men det virker liksom mye mindre kraftfullt enn: «Tida har slutta å slå, sier far med klokka mot øret og jord på leppan. Æ må ha glemt å trækk den opp, den stoppa som et hjerte.» Eller bondemetaforene: «Dyran tålte itj folk som rømte fra båsen.» «Han vart satt i jorda samtidig med potetan.» (Pardon my trøndersk.)

Triztan Vindtorn intervjues av Arild Linneberg på Oslo Poesifestival 2008.

Triztan Vindtorn intervjues av Arild Linneberg på Oslo Poesifestival 2008.

Triztan Vindtorn opptrer i samtale med professor Arild Linneberg (UiB). Også Vindtorn har kommet med ny diktsamling i høst, Sirkus for usynlige elefanter, og Linneberg sier: «Du pleier jo alltid å kle deg ut, med tanke på tittelen trodde jeg du ville komme som elefant idag? Men jeg ser jo at det handler om usynlige elefanter, så dette er kanskje et usynlig elefantkostyme?» Dermed er tonen satt, dette er lun og burlesk gammelmannshumor, men jeg har likevel sans for Vindtorns absurde og assossierende bilder, han er flink til å få tankerekken til å snu, gjerne med et ordspill, dessuten er han uhøytidelig, og gjør seg ikke mystisk når det gjelder tolkning. «Usynlige elefanter? Nei, det er helt konkret. Jeg har jobbet i 13 år bak kulissene på et teater, og slikt setter spor, jeg fikk interesse for dem som står bak showet og trekker i trådene, men er like viktige for forestillingen som klovnene, trapeskunstnerne og de andre synlige elefantene.» Andre sitater: «Jeg liker alle rytmer, særlig de som ikke kan telles.» «Frykten for å bli gal skal aldri få oss til å la fantasien flagre på halv stang.»

Hm. Det ble visst ikke så kort likevel. Jeg var proppfull av opplevelser. Og her er altså videoen min: 6 minutter er litt langt, men det var vanskelig å klippe mer, poeter bruker lenger tid på å komme til poenget enn jeg trodde. Husk at det er lov å spole, men få med deg den animerte edderkoppen mot slutten. Og fortvil ikke om du har vansker med å høre alt som blir sagt: Jeg har lagt inn noen tekstlinjer du kan lese underveis. Ellers har Streck laget flere tegninger av poetene, se dem hos ham på flickr her.

PS. Forresten er det snart siste sjanse til å sikre seg første utgave av fanzinen Jeg!, hvor jeg har med en tekst. Kanskje skriver jeg mer om dette senere, hvis gutta lar meg få bidra flere ganger. Men blekka kan kjøpes på Tronsmo, Tiger og Torpedo i Oslo – eller bestilles på mail (jegutropstegn@gmail.com). Du kan lese en omtale på Flammebloggen her, og lese noen av artiklene på Jeg!s eget nettsted. Nummer 2 vil være i salg fra 14. november, for kun kr 10. (Jeg er muligens med der også.)

PPS. Og helt til slutt er jeg visst med i kvalifiseringsrunde til Tordenbloggen idag. Forsåvidt har jeg inntrykk av at mange som leser hos meg ikke er så interesserte i resten av bloggmiljøet, og om jeg går videre fra kvalifiseringen blir det sikkert ikke langt (noe som forsåvidt er helt greit). Men har du lyst til å stemme på meg (fram til kl 22-23 søndag) er det altså mulig her.

Oppdatering 15/11: Brageprisens nettsted har nå lagt ut enkeltdikt av nominerte poeter, deriblant Ingvild Burkeys dikt om minnet som en harddisk, som jeg likte så godt og prøvde å gjengi en bit fra hukommelsen ovenfor. Les hele diktet! Og nå kunne jeg strøket ut mine egne feilsitater, men jeg legger heller ut den riktige ordlyden i tillegg, for jeg tenker at et feilsitat også kan ha interesse, som sammenlikningsgrunnlag for hvordan hukommelsen virker. De første linjene lød egentlig slik: «jeg sitter i skyggen på terrassen / og forsøker å høre meg selv tenke / og forestiller meg lyden som en slags summing / kanskje fordi forestillingen om minnet som en harddisk / har konfigurert min evne til å forestille meg ting // som lyden av en tanke idet den tenkes / en slags summing, eller mer som et hvin?» (Hentet fra samlingen Den mest tenkelige av alle verdener, 2008.) Les mer om poetene som er nominert til Brageprisen her på bloggen Poesiportalen.

Reklamer

Null-ett-null-ett (Tekstallianse 2008) 10. september 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
26 comments

Bra kommer dette ikke til å bli. Observasjonsevnen min idag begrenser seg til sånne han-er-rar-på-håret-tanker. Han er rar på håret. Det er han virkelig. Den neste forfatteren også, men på en annen måte, og ikke kan jeg si deg hvordan heller, da måtte jeg ha funnet en metafor, eller tatt et bilde. Hvorfor tok jeg ingen bilder? Nå sitter jeg hjemme etterpå og ergrer meg over det. Et bilde gjør nesten alltid susen. Hva om jeg tar bilde av alt skrotet jeg bar med meg hjem etter festivalen? Brosjyrene, katalogene, antologiene, de litterære tidsskriftene. (Jeg tar bilde av dem.)

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

De siste setningene var jug. Jeg sitter fortsatt i salen og hører en poet lese opp, eller var det en prosaist, forskjellen er ikke så klar i dagens litteratur, det har professor Arne Melberg nettopp forklart, for ikke å snakke om Tomas Espedal, som mener språket alltid bør utfordres. Espedal er min nye guru etter at Per Petterson ble verdensberømt og nesten ikke skriver lenger, såvidt jeg vet, selv om neste bok visstnok skal komme til høsten, og jeg lurer på om den er like god, men dette burde jeg ikke tenke på nå, jeg burde lytte til poeten, eller var det prosaisten, som løfter det åpne barneansiktet mot oss og leser om å spy. Det er han langt fra den eneste som har gjort idag, men kanskje den som har gjort det utførligst. Og det er synd for meg, for dermed skrur jeg av, selv om han like før har lest ei vittig tankerekke om avskjed på fest: først klemte han alle, men så kom verten jamen etter ham ned trappa for å si ha det, og han tenkte, men faen, skal du si ha det også, nå som du har fått klem!

Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Flammepoetene Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Hvorfor greier jeg aldri å høre på folk som leser om kroppsfunksjoner? Jo mer de leser, jo mer skrur jeg av. Tidligere leste én om flatulens, da skrudde jeg umiddelbart av og hørte ikke mer på fem minutter. Og det selv om jeg like før hadde snakket med ham nede på messeområdet, og kjøpte kråkenummeret til Kuiper av ham, og seinere viste det seg at han skulle lese, og jeg ble glad, for jeg likte ham godt og nå var han i tillegg forfatter – men i samme øyeblikk flatulensen dukket opp var det ute med den kontakten.

«Drikker alle øl, bortsett fra oss? Jeg går og kjøper øl,» sier Streck. Han har tegnet begge poetene til Flamme, så da gjør det ikke noe at jeg glemte å ta bilder av dem: Ole-Petter Arneberg (festen og kvalmen), og Bård Torgersen som også var på Øyafestivalen (foto i denne posten).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Men seinere tar jeg bilde av Hildegunn Dale, som leser fra sin nye H Press-miniatyr, vakker og sjelfull, med dyp stemme, men med en pussig siluett (knestrømper og hoppeskjørt, ville mormoren min ha sagt). Aina på Flimre har lagt ut et av de fine diktene hennes her.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

For ikke å snakke om Ratatosk-jentene Kjersti og Guri, som framfører en dramatisert telefonsamtale i dobbeltrollen som redaksjonsmedlemmer og venninner. Jeg er fortsatt høy på selvironien, når de søker Fritt Ord om støtte uten resultat, og må høre på andres selvgode skryt: Det er bare å søke Fritt Ord asså, vi har gjort det flere ganger og fått masse penger hver eneste gang! (Akk, du evne til identifikasjon.)

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Nå følger et tre forfattere fra Gasspedal. Svenske Annelie Axén leser fra en lingvistisk krim med science fiction-elementer (Langz, 2005).

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser kortprosa fra sin bok Gæa (2007), og jeg tror det er åpningsteksten, ifølge Bergens Tidende «en landbeskrivelse av et øyrike med usikker status som drømmeland, realitet eller vrengebilde».

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombologi. Jeg er ikke blitt mer interessert i zombier siden sist, men konstaterer at de er et tegn i tida. Det morsomste er egentlig t-skjorta hans, som får publikum til å le så kraftig at han må spørre hva det er («Humor er tull»).

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Neste post på programmet er et foredrag av «Aud Olsen», for innvidde et pseudonym for Arve Kleiva, som han brukte under en utgivelse på H Press i vår. Han snakker begeistret om Valerie Solanas’ SCUM-manifest, som han overraskende mener er rasende morsomt (eller var det rasende OG morsomt): «En stand up-act du setter i halsen pga volden og grusomheten.»

Valerie Solanas var kvinnen som skjøt Andy Warhol, og som antakelig gikk lenger i aggressiv feminisme (eller femigalskap) enn noen annen, både før og etter henne. SCUM-manifestet avviser den vestlige meningsproduksjonen i sin helhet, fordi den er skrevet av menn. Solanas vil avskaffe pengesystemet, arbeidet, gud, døden (vha genetikken), og ikke minst mannen, ja, hun skriver faktisk at menn bør utryddes. «Verden skal bestå av kule kvinner som sitter sammen og har det kult,» ifølge Kleiva. Han forteller hvordan hun lager en katalog over alle de idiotiske tingene som er sagt om kvinner gjennom tidene, før hun snur dem opp ned, og sier det samme om menn. «Og dette skaper interessante urimeligheter, som til tider er hysterisk morsomme.»

På dette tidspunktet blir det uro i salen. «Du tar ikke Solanas alvorlig når du snakker om henne på denne distanserte, intellektuelle måten,» roper en mann. Aud Olsen tenker seg om. «Du har helt rett.» «Dette er absurd!» roper en annen mann. «En mann står og snakker om en kvinnelig feminist, under et kvinnelig pseudonym!» Aud Olsen nikker langsomt. «Ja, nå praktiserer du Solanas metode. Du gnir det inn.» Sidekvinnen min, som flere ganger under foredraget har ropt etter «eksempler!», spretter opp og hevder at kun kvinner burde kritisere dette, ikke menn. Nytt utrop fra salen: «Du må presentere deg, du bor jo sammen med Aud Olsen!»

Jeg blir så oppglødd over all viraken at jeg noterer altfor mye. Mens jeg lynskriver merker jeg plutselig et ansikt tjue centimenter unna – det er samboeren til Aud Olsen som leser om seg selv over skuldera mi. Jeg skvetter, men hun bare gliser og gir meg tommelen opp. Aud Olsen medgir fra scenen at SCUM-manifestet ikke gir noen åpning for at menn kan kommentere eller svare på kritikken. «Det ligger en absurditet i manifestet som kan oppfattes som humor. Men snart setter du latteren i halsen, fordi det trekkes så langt.» En kvinne bak i salen roper til en mann: «Ikke lat som om manifestet kan være til hjelp, at det er konstruktivt! Det var helt og holdent destruktivt ment fra Solanas.» Mannen nikker beskjemmet. «Ja, du tok meg der.»

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Det er langt utpå kvelden og Streck går lei, men jeg overtaler ham til å holde ut en halvtime til. Nettbokhandelen Audiatur og nettidsskriftet Nypoesi har invitert 3 skandinaviske poeter, og jeg venter meg noe alt annet enn streit. Førstemann er Martin Larsen, en dansk forfatter som nettopp har utgitt et åttebindsverk (hver bok er på 700 sider og består av oppramsete navn, til sammen 2,4 millioner navn, men ikke alfabetisk – en slags poetisk utgave av telefonkatalogen). Han er med andre ord en megalomann, og jeg er fornøyd med den tanken, roser meg selv for å bli kreativt sliten, som om grensene mellom bevissthet og fantasi er slitt ned av dagens intense ordstrøm.

Martin Larsen går i gang med å lese opp remser av tall, akkompagnert av et lydbånd med flere tall, på et fremmed språk, og noen dataspillaktige lyder. Seansen varer usannsynlig lenge, jeg begynner å tro at den aldri tar slutt, så jeg får god tid til å tenke. Og det slår meg at dette må være dagens mest radikale svar på Tomas Espedals oppfordring på starten av dagen: «Skriv en bok som ikke likner på en bok! Spreng formene! Gi leseren det leseren ikke vil ha – noe vanskelig!» I tillegg kan den være et svar på Arne Melbergs ønske om en digitalisert poesi (eller var det prosa).

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Nå har Martin Larsen nemlig gått over til å lese kun to tall, ett og null. Han snakker, roper, puster og peser, 0–1–1–0–1–0–1–0–0, og det skjer i vill fart, som et binærkodet inferno, hvor han prøver å fortelle oss at alle datamaskiner har løpt løpsk, mens vi i bakgrunnen hører noe som minner om heismuzak, delfiners sang og havbrus i uskjønn forening.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

De neste to poetene kan ikke måle seg med Martin Larsen, men er gode alternativer i denne poetiske utkanten som grenser mot kunst og teater (performance). Svenske Karl Larsson leser hakkete og skurrende som en dårlig innstilt radiostasjon. Han ligger på kant mellom to stasjoner, på to ulike språk, og noe som likner scratching fra ei vinylplate. Teksten handler om nyheter og historiske fakta, geografi og andres poesi, særlig amerikanske beatpoeter som Ginsberg. Finske Leevi Lehto leser på finsk, iblandet ville utfall og dyrelyder. Neste dikt blir forklart som en referanse til Bernsteins dikt, utformet på et ikke-eksisterende språk. Men etterhvert lyder det som om han går over til svensk, krydret med nonsenslyder.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Denne teksten har vært overmoden lenge, men som du skjønner vokste den utover alle proporsjoner. Vil du se flere tegninger og bilder av forfattere, så har Streck og jeg gjort noe liknende før i en post fra april. På flickr har jeg noen flere bilder fra Tekstallianse 2008, som altså var en anledning for små og alternative forlag til å presentere seg for et bredere publikum. Bokmesse og opplesninger foregikk på Litteraturhuset 23. og 24. august.

Og hvis det var noen tvil: En fantastisk festival!

Alle foto: ©Oda Bhar.
Alle tegninger: ©Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.

(Vil du bruke noen av bildene? Bare si fra, vi er medgjørlige 🙂 )