jump to navigation

Når det harde mykner (Bård Breivik) 28. oktober 2014

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment
Det harde gjør seg best i møte med det myke hos Bård Breivik.

Borggården-Vigeland-med-Breivik

Bård Breivik
En annen historie
Vigelandmuseet i Oslo

27. september – 9. november 2014

History
KODE i Bergen

23. mai – 21. september 2014

De blanke stålskulpturene til Bård Breivik trenger dialog med omgivelsene for virkelig å komme til sin rett. Et tomt og åpent landskap kan gjøre dem kalde og avvisende, mens et klaustrofobisk miljø paradoksalt nok henter fram noe mer generøst.

På Vigelandmuseets separatutstilling En annen historie ser vi dette i to bølgende søyler foran inngangen, og enda mer i fire søyler plassert inne i Borggården. Det indre kvadratet i bygningen er trangt nok til å tvinge seg på denne høypolerte overfalten, og fylle den med varme og intrikate speilbilder av mursteinsvegger, springvann og høstgule løvtrær.

Obelisk-i-Vigelandmuseet

Noe liknende skjer i det overlyste trapperommet på Permanenten i Bergen, hvor den flere etasjer høye skulpturen «Helix 18m» speiler arkitekturen fra 1800-tallet. På Vigeland­museet er inntrykket likevel sterkere, når vi sirkler rundt søylene og følger en snurrende verden med øynene, mens det skarpe utendørslyset forsterker kontrastene.

Helix-18m-2-Bård-Breivik-KODE

I bredere forstand er det naturligvis vanskelig for det lille Vigelandmuseet å konkurrere med KODE. Sommerens retrospektiv i Bergen var omfattende, og fylte rom i tre bygninger samt plassen utenfor. Verkene spente fra fra antropologiske samlinger med amuletter, beinbiter og fjær til store skulpturer i tre, naturfiber, stein og metall.

Tårnsalen-Bård-Breivik

De fleste av Breiviks ikoniske serier var representert; årer, båtformer, indianerhoder, og belgformene fra «Partitur for en lengre samtale», hvor håndverkere fra hele verden bidrar med ulike teknikker og materialer (sistnevnte kan ses i Tårnsalen fram til 26. oktober). Til sammenlikning har Vigelandmuseet måttet velge et smalere fokus, men har til gjengjeld i stor grad funnet andre verker enn KODE, og i sitt format skapt en høyst severdig utstilling.

Partitur-detalj

Rik produksjon

Gjennom førti år har Bård Breivik (f. 1948) hatt en framstående posisjon i skandinavisk kunst. Han er født og oppvokst i Bergen og utdannet ved Kunsthåndverkskolen der og St. Martins School of Art i London. Tidlig på 1970-tallet introduserte han konseptkunst og land art i Norge, og var aktiv i den bergensbaserte kunstnergruppen LYN. På 1980-tallet ble han skulpturprofessor ved Kungliga Konsthögskolan i Stockholm.

Borggården-Vigeland-søyler-Breivik

De siste årene har han pendlet mellom Oslo, Sverige, New York og Beijing, og markert seg med store utsmykninger som Tusenårsstaden Gulatinget i Sogn, de omstridte søylene på Torgalmenningen i Bergen (som må skiftes ut grunnet sprekkdannelser), og den stadig forsømte Klosterenga skulpturpark i Oslo, som med sine elefanter, buddhahoder, forgylte relieffer og fontener var planlagt som et storslått «Vigelandsanlegg for Østkanten». Dette gjør det litt vemodig å møte kunsten hans nettopp i Vigelandmuseet.

Vigelandmuseet-med-Breivik

Triumfbuer

Innendørs på museet stiller Breivik ut en rekke massive gulvarbeider, samt en diger rominstallasjon. Steinverkene er hovedsakelig lagd av diabas, en hard vulkansk bergart som blant annet ble brukt til redskaper i steinalderen. Breivik har siden 1980-tallet benyttet en kullsvart variant fra Sibbhult i Skåne. Både nye og eldre arbeider er med på utstillingen, uten at det blir klart for meg hva dette gir, utover å vise hvor lite uttrykket endrer seg. Det handler om formal utforskning av materiale og håndverk, oftest gjennom variasjoner over et lite knippe figurer, for eksempel det firbeinte monumentet, navngitt som alt fra «bord» til «gorilla», som for meg likner mest på en triumfbue.

Steinarbeider-Bård-Breivik

Et besnærende verk er det femdelte «One Block City» (2014), hvor alle stykkene er presisjonsskåret ut av samme steinblokk; en firbeint og en tobeint triumfbue samt tre obelisker, med noen glattpolerte og noen råhogd sider. Elementene kan enkelt pusles sammen med blikket; den firbeinte buen ser ut til nøyaktig å romme de andre.

One-Block-City

Utstillingens største savn er skriftlig informasjon. Mangelen på kontekstuali-sering har lenge vært Vigelandmuseets svakhet; fantastiske verker hentes inn, men det skrives for lite om dem, ekstra uheldig fordi en stor del av publikum består av turister som kun forventer å møte Vigelands egne verker. Denne gangen ble jeg forklart at veggtekster ville komme, selv om vi alt befant oss to uker inn i utstillingsperioden. En trøst kan være at den velskrevne katalogen fra KODE er til salgs i museumsbutikken.

Three-Organic-Strings-total

Organisk

Høydepunktet på utstillingen En annen historie er utvilsomt installasjonen «Three Organic Strings» (2006), som fyller hele den vakre overlyssalen i museets sørvestre hjørne. De bølgende stålbåndene kan minne om en slyngplante eller et insekt, kanskje en seksbeint variant av edderkoppene til Louise Bourgeois, her fanget i et bur av strenger tynget ned av kjegleformete lodd. Det likner et verk fra separatutstillingen Vortex på Nasjonalgalleriet i 2005, bare at dét var av kobber og festet i veggene, ikke gulvet.

Three-Organic-Strings-detail

Da jeg besøkte Vigelandmuseet var det samtidig med en skoleklasse, som animere verket ved å myldre mellom båndene, banke og dytte i dem, slik at hele figuren ble til en dirrende bevegelse. Under åpningen skal den også ha blitt spilt på med trommestikker, en seanse jeg gjerne skulle ha opplevd, for det er nok her som med speilsøylene: Magien oppstår helst i samspill med verket; miljø mot metall og mykt mot hardt.

Anmeldelsen ble publisert i Morgenbladet 17. oktober 2014.
Alle foto: Oda Bhar.

Three-Organic-Strings-detail-2

Reklamer

Tilværelsens abstrakte spor (Aase Texmon Rygh) 9. mars 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

Den norske modernismens grand old lady Aase Texmon Rygh framstår på Museet for Samtidskunst med et formspråk som er personlig, renskåret og grasiøst. Hun inntar plassen som en av våre aller største skulptører.

KUNSTUTSTILLING

Aase Texmon Rygh
Modernisme for alltid!

Museet for samtidskunst
7. mars – 28. september 2014

Å se så mange av skulpturene fra Aase Texmon Ryghs 60 år lange karriere på ett sted er en opplevelse som overvelder og vekker til ettertanke. Hvordan kan det ha seg at denne nestoren innen norsk modernisme ikke er mer kjent i allmennheten? Kanskje handler det om den lange kampen hennes for å bli akseptert, som førte til at hun lenge gikk glipp av utsmykningsoppdrag og utførte de fleste av sine tidlige verker i relativt små formater. En annen faktor kan være kjønnsaspektet, siden kvinnelige kunstnere som markerer seg i sin samtid likevel ikke nødvendigvis blir innkjøpt til museene. Det er å håpe at årets utstilling på Museet for samtidskunst bidrar til å trekke henne fram i lyset og gi henne sin rettmessige plass i publikums bevissthet.

Aase Texmon Rygh har kommet i skyggen av de mannlige modernistene, og har ikke fått den plassen i offentligheten hun fortjener, til tross for at hun i dag er en anerkjent klassiker. Nå vises hennes verker i en stor utstilling på Samtidskunstmuseet. FOTO: ANNAR BJØRGLI / NASJONALMUSEET

Aase Texmon Rygh har kommet i skyggen av de mannlige modernistene, og har ikke fått den plassen i offentligheten hun fortjener, til tross for at hun i dag er en anerkjent klassiker. Nå vises hennes verker i en stor utstilling på Samtidskunstmuseet. FOTO: ANNAR BJØRGLI / NASJONALMUSEET

Skulpturene er gjerne det vi kan kalle ekte tredimensjonale, i den forstand at de ofte ser helt ulike ut fra nye vinkler. Et lite skritt til siden og du oppdager en ny linje, gå til motsatt side og du kjenner dem knapt igjen. Som mange modernister legger Texmon Rygh formen like mye i mellomrommet som i materialet, og overraskelsene kan like gjerne oppstå av luft som av bronse og tre. Små forskyvninger og dreininger av elementer skaper et forbløffende inntrykk av bevegelse, uten at figuren mister slutning eller balanse. To myke trekanter kan minne om en piruett, selv om det bare handler om to enkle former hektet i hverandre. Det vi ser er ikke menneskekroppen, men spor etter den, lik en metafor for grasiøs koreografi.

Aase Texmon Rygh: «Piruett» (1951/2003). FOTO: NASJONALMUSEET/BØRRE HØSTLAND.

Den enkleste måten å visualisere en bevegelse på kan være gjennom geometriske grunnformer. Aase Texmon Rygh: «Piruett» (1951/2003). FOTO: NASJONALMUSEET / BØRRE HØSTLAND.

Det var på tide vi fikk en større utstilling av Aase Texmon Ryghs arbeider på et offentlig kunstmuseum i Norge, over tjue år etter at Henie Onstad viet henne en retrospektiv i 1992. Hun er en av våre største modernister, og har i motsetning de fleste kollegene vært tro mot det abstrakte formspråket gjennom hele karrieren.

Aase Texmon Rygh: «Sittende piker» (1974). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh: «Sittende piker» (1974). FOTO: ODA BHAR.

Det går an å snakke om to hovedfaser, én hvor hun jobbet med forenkling av menneskelig figur, og én hvor hun jobber mer formalt med konstruksjon etter en geometrisk idé. Begge er godt representert på årets utstilling i Museet for Samtidskunst, som tar for seg kunstnerskapet på en bred og redelig, om enn noe tradisjonell måte. For meg var det en særlig glede å møte de tidligste skulpturene ansikt til ansikt, for ikke å si «live», for de kommer til liv når du sirkler rundt dem, som om de trenger en partner for å hengi seg til dansen.

Aase Texmon Rygh, noen verker fra den tidlige delen av karrieren. Foran: «Dans» (1955). Bak til venstre: «Reinlender» (1958). Bak til høyre: «Stor trepike» (1953). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh, noen verker fra den tidlige delen av karrieren. Foran: «Dans» (1955). Bak til venstre: «Reinlender» (1958). Bak til høyre: «Stor trepike» (1953). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh (født 1925) var den første norske kunstneren som satset på abstrakt skulptur, noe som ga henne problemer med å bli anerkjent i samtida. Riktignok fikk hun gode kritikker, og vakte en viss oppsikt utenlands, men kunne ikke få utsmykningsoppdrag i Norge så lenge den naturalistisk orienterte billedhuggerforeningen avslo søknadene hennes om medlemsskap.

Om de stadige refusjonene skal en kollega ha sagt til Aase Texmon Ryghs mann: «Slipper vi henne inn, godtar vi en retning!» Her en faksimile fra Morgenbladet, 1959. (Foto fra utstillingen: Oda Bhar.)

Om de stadige refusjonene skal en kollega ha sagt til Aase Texmon Ryghs mann: «Slipper vi henne inn, godtar vi en retning!» Her en faksimile fra Morgenbladet 1959. Foto: Oda Bhar.

Idag er vi så vant til det modernistiske formspråket at motstanden på 1950-tallet er vanskelig å forstå, men Texmon Rygh slapp ikke inn i foreningen før i 1963. Senere kom hun i skyggen av mannlige modernister som Arnold Haukeland, som skal ha fått æren for mye hun var først ute med. Idag er hun for lengst anerkjent som klassiker, og ble i 2001 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. I 2012 representerte hun Norge på kunstmønstringen dOCUMENTA i Kassel.

Aase Texmon Rygh: «TV-tittere» (1961). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh: «TV-tittere» (1961). FOTO: ODA BHAR.

Møbiusbåndet er kanskje den formen Texmon Rygh sterkest forbindes med idag. Den ble oppdaget på 1800-tallet av en tysk matematiker, August Ferdinand Möbius, og kjennetegnes ved at en og samme flate både vender utover og innover. Ta et flatt bånd, vri det en halv gang og før endene sammen, så blir det mulig å følge overflaten med fingeren fra en side til en annen. Texmon Rygh oppdaget møbiusbåndet på 1980-tallet, og siden har arbeidene blitt mer formalt abstrakte og inspirert av matematikk.

Aase Texmon Rygh: «Rampejente» (1951). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh: «Rampejente» (1951). FOTO: ODA BHAR.

Hun har fjernet seg fra slektskapet med skulptører som tar utgangspunkt i menneskefiguren, som Henry Moore, Constantin Brancusi og Hans Arp, og nærmet seg uttrykket til konstruktivister som Antoine Pevsner. Det handler ikke lenger om avskalling og forenkling, men om geometrisk renhet og estetisering av matematiske symboler.

Flere av møbius-skulpturene til Aase Texmon Rygh har fått plass på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Flere av møbius-skulpturene til Aase Texmon Rygh har fått plass på utstillingen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

For meg kan disse senere formene virke kjedeligere, men jeg skjønner jo at kjedsomheten baserer seg på en basal misforståelse. Jeg har problemer med å se objektene som annet enn fysiske gjenstander, men disse er egentlig ikke gjenstander, de er tanker. Tidligere var Aase Texmon Rygh opptatt av jordnære fenomener som dans, mens hun idag orienterer seg mot tilværelsens store sammenhenger, som evigheten og kosmos. Ved å vri og vende på en form som allerede er perfekt er det som om hun prøver ut universets egenskaper. Mens de tidlige skulpturene var spor etter bevegelse, er de senere spor etter tanker.

At Aase Texmon Rygh kan tegne er det ingen tvil om. Her noen skisser fra salen med de eldre verkene. Foto: Oda Bhar.

At Aase Texmon Rygh også kan tegne er det ingen tvil om. Her noen skisser fra salen med eldre, mer figurative verker. Foto: Oda Bhar.

Fakta: Aase Texmon Rygh

  • Født 1925 i Langhamn i Troms.
  • Begynner på Statens håndverks- og industriskole i Oslo.
  • Får stipend og begynner ved Kunstakademiet i København.
  • Gifter seg i 1949 med industridesigner Thorbjørn Rygh.
  • Debuterer på Høstutstillingen i 1950.
  • Første separatutstilling i Galleri Moderne Kunst i Oslo 1952.
  • Deltar på skulpturbiennalen i Antwerpen 1957.
  • Blir i 1963 endelig medlem av Norsk billedhuggerforening, etter flere avslåtte søknader. Stiller samme år ut ved kunstbiennalen i São Paulo, Brasil.
  • Oppdager møbiusprinsippet i Paris 1981, men stiller ikke ut sin første møbiusskulptur før i 1989.
  • Stor retrospektiv utstilling på Henie Onstad Kunstsenter i 1992.
  • Blir utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 2001.
  • Representerte Norge på kunstmønstringen dOCUMENTA 13 i Kassel i 2012.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen fredag 7. mars 2014.

Lille speil på dvergen der (Paul McCarthy) 2. oktober 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

KUNSTANMELDELSE: Den amerikanske multikunstneren Paul McCarthy har omskapt Snøhvit og de sju dvergene til en sviende kulturkritikk av vestlig konsum og overflatiskhet.

Paul McCarthy: "White Snow #3", detail.

Paul McCarthy: «White Snow»
Galleri Peder Lund
8. september – 20. oktober 2012
Åpningstider: Onsdag-lørdag kl 12-17

Paul McCarthy er provokatøren som elsker eventyrfigurer, agitatoren som lar George W. Bush-figurer knulle griser, performancekunstneren som da han var ung smurte seg inn med ketchup og kastet seg mot galleriveggene lik en helvetesversjon av Yves Klein. Idag er han estetikeren med sans for dverger, og pornografen som har gitt Snøhvit et sexliv. Han er bosatt i Los Angeles hvor ryktene sladrer om et atelier stort som en hangar, med eget støperi og filmstudio. Etter flere tiår som fattig rebell er McCarthy blitt en kunstner med verdenssuksess. At Galleri Peder Lund nå har fått ham til Norge er intet mindre enn et varp.

White Snow er åpningsutstillingen i galleriets ferske lokaler på Tjuvholmen, som framstår luftige og gjennomtenkte med en forfriskende vri på den hvite kuben. Blant annet kan du klatre opp på en mezzanin og se verkene ovenfra – eller snu deg og ta en titt på fjordutsikten. Utstillingen er liten, men interessant, med et representativt utvalg verker fra Snøhvit-tematikken som har opptatt McCarthy mye de siste årene. Verkene er av fire typer, to skulpturer og to typer bilder.

Paul McCarthy: «White Snow #3» (Foto: Galleri Peder Lund)

Skulpturene er store og nærværende, en Snøhvit-figur i bronse og en trio dverger i valnøttre. Uttrykkene er slående kontraster: Den røffe, metalliske Snøhvit, høyere enn en mann, kan med sin oppharvete bakside minne om en råtnende zombie. Hun er en mishandlet kvinne, modellert til perfeksjon før skaperen gikk løs på henne. I bronseoverflaten kan vi øyne konturer av en avreven arm, et pufferme fra kjolen, en hammer, en latexhanske og en malingboks. McCarthy har sendt hele prosessen til avstøpning.I kontrast står de lavere dvergene tett sammen med fårete smil og hver sin lille fugl på hodet. De er omsorgsfullt pleid fra begynnelse til slutt: modellert i leire, fotografert og digitalisert, før de ble skåret ut av limtre med laser og gnidd inn med voks. På nært hold avgir de en behagelig duft av treverk.

Paul McCarthy: «Dopey Group Wood» (Foto: Galleri Peder Lund)

Også bildene på veggen er av to typer: Én stor collage og sju mindre dvergskisser. Ser du nærmere etter har dvergene digre hengekuker til nese, og collagens tegning viser Snøhvit som får seg et ligg. Omkring henne og prinsen (ingen dverg denne gangen) henger utklipp fra mote- og pornoblader. På ei solseng får vi øye på en blond fotomodell, i hvit bikini og med høyhælte sko. Skyggen av et fly glir over den utstrakte kroppen, formet som et kors, som om hun ligger naglet til luksus – et løfte om fjerne reisemål eller straff for dekadense?

Paul McCarthy: «100» (Foto: Galleri Peder Lund)

Ekspresjonisme er mer tydelig hos McCarthy enn pop art, selv om figurene hans stammer fra populærkulturen. Referansene leker ikke, han kjemper med dem. Når de kopulerende eventyrfigurene viser fingeren til et puritansk USA handler det om langt mer enn seksualitet. McCarthy er oppvokst i Salt Lake City med foreldre som var mormonere, men også venstreaktivister. Noen av verkene åpner for personlige referanser, som at Snøhvit-figuren skal ha startet som en representasjon av hans kone Karen slik hun var i ei uskyldig ungdomstid.

Paul McCarthy: Skisse til dvergskulptur, detalj (Foto: Galleri Peder Lund)

Men hos McCarthy er uskylden alltid på nippet til å korrumperes, ikke bare av kropp, men av en dypt politisk virkelighet. Foreningen av Grimmsk råskap og glossy Disney-estetikk vekker humoristiske og ubehagelige assossiasjoner, fordi vi alle innerst inne vet at lys og mørke henger sammen. Glamour skaper misbruk. The back side of shopping er søppel. Slik Disneys tegnefilmer forskjønner og barnsligfiserer Grimms eventyr, prøver kapitalismen å selge oss grådighet som uskyldig konsum. Kanskje er dette McCarthys største provokasjon, i et land hvor anti-Disney er å likne med anti-Christ: Han vender eventyrfigurene mot oss som et speil.

Paul McCarthy: "Dopey Group Wood", detail

Anmeldelsen er tidligere publisert i Dagsavisen, 8. september 2012. PDF kan lastes ned her: Lille speil på dvergen der. Detaljbildene jeg har brukt er mine egne, øvrige fotografier har jeg lånt fra Galleri Peder Lund.

Når livet blir for skarpt (Per Inge Bjørlo) 18. april 2012

Posted by Oda in Intervju, Klassekampen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

I forrige uke var jeg som medlem av Kritikerlaget med på å stemme fram Per Inge Bjørlos retrospektive utstilling fra ifjor til Kunstkritikerprisen 2011. Denne utstillingen er det fortsatt mulig å få med seg, riktignok ikke på Henie Onstad i Oslo, hvor den startet, men i Bergen Kunstmuseum. Dermed tenkte jeg  det passet å publisere et intervju jeg gjorde for Klassekampen i oktober, med utstillingens kurator Caroline Ugelstad. Hun har i mellomtida publisert ei flott bok om Per Inge Bjørlo, hvor det inngår et essay skrevet av avdøde Stig Sæterbakken. Han skal ha vært svært grepet av Bjørlos kunst, noe jeg godt kan forstå. Dette er mørkt, taggete, poetisk og svært emosjonelt.

Når livet blir for skarpt

Caroline Ugelstad

Caroline Ugelstad var kurator for Bjørlo-utstillingen. Hun har også nylig kommet med ei bok om ham. Foto: Oda Bhar.

– Det industrielle og sanselige forenes hos Per Inge Bjørlo, sier Caroline Ugelstad, sjefskurator ved Henie Onstad Kunstsenter om hans første retrospektiv.

Av Oda Bhar (tekst og foto)

At det blir Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden som gir den første omfattende presentasjonen av Per Inge Bjørlo, en av Norges største kunstnere de siste 30 årene, er ikke tilfeldig.

– Vi har hatt et langt og godt forhold til Bjørlo. I 1984 viste vi hans legendariske verk Indre Rom I, ofte kalt «gummirommet». En vindeltrapp tok deg ned i et halvmørkt rom med bildekk og linoleumssnitt hengende fra taket i store flak. Verket blir ansett for å være installasjonskunstens gjennombrudd i Norge, forteller sjefskurator Caroline Ugelstad, som snart utgir ei bok om kunstneren.

Seinere har Bjørlo gått over til å jobbe mest med enkeltskulptur, og dagens publikum kjenner ham kanskje best for de store objektene Alexis på Gardermoen flyplass.

– Et møte med arbeidene hans er veldig sanselig. Et sterkt lys eller et metallrør med pigger kan vekke ubehag, samtidig som inntrykket er estetisk. Dette er en spenning som hele tiden er til stede i kunsten hans, mener Ugelstad.

Per Inge Bjørlo

Bjørlo kombinerer lyseffekter med industrimaterialer som glass og stål. Kombinasjonen av myke former og skarpe pigger utforsker det emosjonelle. Foto: Oda Bhar.

Samarbeid med industrien

Per Inge Bjørlo er født og oppvokst i Spjelkavik utenfor Ålesund. Han tok først grafikerutdanning ved Kunst- og håndverksskolen i Bergen, før han studerte maleri ved Kunstakademiet i Oslo. Fra starten av 1980-tallet har han vært bosatt i industribyen Hønefoss.

– Samarbeidet med industrien har vært viktig for Bjørlo. Det er et miljø han føler seg hjemme i, og han er opptatt av kunnskap som kommer fra praksis, forklarer Ugelstad.

I forrige århundre var Spjelkavik et sted der vannkraft fra den lokale elva muliggjorde produksjon av fiskeutstyr, sko, møbler og plaststoff. Herfra har Bjørlo et ladet forhold til ulike materialer.

– Gummi har en sjelelig side som minner ham om oppveksten. På Hønefoss kjørte han rundt i en blå folkevognbuss og samlet gummirester fra industrien, noe han selv kaller en sosial undersøkelse av sitt nye hjemsted. På et tidspunkt fikk han lage scenografien til kulturprogrammet Pan på NRK. Det ble en forløper til gummirommet, forteller Ugelstad.

Per Inge Bjørlo

Utstillingen viser bredden i Bjørlos kunstnerskap med både malerier, skulptur og installasjon. Foto: Oda Bhar.

Follum papirfabrikker

På 1980-tallet samarbeidet Bjørlo tett med Follum papirfabrikker på Hønefoss. De ga ham gratis atelier, lot ham overta materialer de hadde til overs, og bisto ham i produksjonen av arbeider. Bjørlos uttrykk ble påvirket av industriens materialvalg, ifølge Ugelstad:

– De største bildene på utstillingen er malt med eddiksyre på ullfilt fra fabrikken.

Idag har Bjørlo flyttet til et eget atelier, men har fortsatt samarbeidspartnere i industrien, nå i den svenske stålbyen Degerfors.

– De store offentlige arbeidene hans har kompliserte konstruksjoner som ikke kan lages hvor som helst. Bjørlo kommer med en idé, får hjelp av tekniske tegnere, og til slutt produseres objektet på fabrikken.

Per Inge Bjørlo

Selv er jeg veldig svak for Bjørlos filtmalerier, lagd av overskuddsmaterialer fra Follum papirfabrikker på Hønefoss. Foto: Oda Bhar.

Smerte og skjønnhet

Liv og verk er tett sammenvevd hos Per Inge Bjørlo.

– Mye av det han henter fram handler om oppveksten i Spjelkavik, som var problematisk og ble et materiale han stadig jobber med.

Kunstnerens særpreg ligger i ambivalensen mellom tunge temaer og vakre uttrykk. Selv om overflatene i verkene hans kan skinne, hentyder knust glass og skarpe kanter til noe annet.

– Du ser at han jobber med plagsomme og tunge psykiske rom, men alltid på en estetisk og gjennomarbeidet måte. Unntaket er offentlige utsmykninger, som blir stående på steder hvor publikum møter dem uten å kunne velge. At han lager dem mindre aggressive er helt bevisst. Her utforsker han i mindre grad det private, forteller Ugelstad.

Per Inge Bjørlo (2003): Larger body

Når Bjørlo lager offentlige utsmykninger prøver han å gi verkene et mindre aggressivt uttrykk, siden publikum ikke selv kan velge om de vil oppsøke dem. Et eksempel er Larger Body (2003) som er plassert permanent utenfor Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Oda Bhar.

Maleri mest utfordrende

Å male betyr mye for Per Inge Bjørlo, selv om det tredimensjonale gir ham ro.

– Bjørlo sier selv at maleri er det mest utfordrende mediet, men at han trenger en spesiell sinnsro for å male. Flere av bildene på årets utstilling springer ut av en nyekspresjonistisk tradisjon med sterke penselstrøk, sier Ugelstad.

Utstillingen på Henie Onstad omfatter alt fra tidlig politisk orientert grafikk til nyere skulptur, samt en videodokumentasjon av gummirommet. Ugelstad forteller at Bjørlo som mange kunstnere var skeptisk til en retrospektiv.

– Per Inge Bjørlo var opptatt av å sprenge rammen for en retrospektiv, siden han er en kunstner i full vigør. Han har lagd en serie markante nye arbeider som gir oss en flott utgang til noe nytt, istedenfor en lukket framstilling av det som var.

Per Inge Bjørlo

Denne installasjonen lagde Bjørlo spesielt for utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter, som nå er å se i Bergen Museum. Han kaller den «www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag». Foto: Oda Bhar.

– Hvor vil du plassere Bjørlo i en kunsthistorisk sammenheng?

– Per Inge Bjørlo er artikulert og verbal i formidlingen av sin egen kunst, men han tenker ikke teoretisk. Han forholder seg fritt til bildetradisjoner. For ham handler kunst ikke om kunsthistorisk tradisjon, men om å bearbeide det som er psykisk vanskelig. Indirekte vrenger han ut sine egne private rom, samtidig som han inviterer oss til å møte verkene med våre egne indre rom. Han har stor tro på kunstens eksistensielle kraft og klangbunn.

Per Inge Bjørlo

Skulpturell detalj som er del av installasjonen til Per Inge Bjørlo (2011): «www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag». Foto: Oda Bhar.

Faktaboks: Per Inge Bjørlo

  • Norsk maler og skulptør f. 1952 som er oppvokst i Spjeltavik ved Ålesund, men bor og arbeider på Hønefoss.
  • Mange utsmykkingsoppdrag, blant annet flere store objekter på Gardermoen lufthavn.
  • Installasjonen Indre rom I (1984), også kalt «gummirommet», kom i 2005 med på Morgenbladets liste over de 12 viktigste verkene i norsk knst etter 1945.
Per Inge Bjørlo

Bjørlo er glad i skarpe og spisse former, gjerne kombinert med speil eller glass. Her en detalj fra installasjonen «www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag» (2011). Foto: Oda Bhar.

Utstillingen «Per Inge Bjørlo» ble vist Henie Onstad Kunstsenter fra 20. oktober 2011 til 26. februar 2012. I Bergen Kunstmuseum åpnet den 16. mars og vises fram til 27. mai 2012. Intervjuet ble publisert i Klassekampen torsdag 20. oktober 2011, men er utvidet med flere bilder (tatt av meg). Flere av mine bilder fra Bjørlo-utstillingen kan du se her.

Per Inge Bjørlo

Jeg liker de lodne konturene som blir resultatet når Bjørlo maler med eddiksyre på ullfilt. Foto: Oda Bhar.

Puslebiter uten bagasje (Jean Dubuffet) 3. mai 2011

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

Som 60-åring ble Jean Dubuffet dratt mot det tredimensjonale, men han drømte aller mest om å reise uten bagasje. Møt fantasirommene hans på Henie Onstad kunstsenter.

"Dubuffet as architect"

En robotfigur møter deg i inngangspartiet på Henie Onstad. Modellene er ikke rekonstruksjoner, men Dubuffets orignialer. (Foto: Oda Bhar)

Dubuffet som arkitekt
Henie Onstad kunstsenter
10.03 – 29.05.2011

Kurvede beinhvite strukturer fyller de luftige salene på Høvikodden. Noen har tjukke svarte konturlinjer som likner overdrevne høydekurver, andre er som puslespill av encellede organismer. De kritthvite veggene med myke buer og markerte gulvfuger likner en gresk øyidyll, mens interiørene kunne vært innsida av en igloo dekorert med avgnagde bein. Det er lett å falle i staver foran en himmelseng med en hvit palmekrone til tak, eller et hyperkomplekst veggrelieff hvor halvveis skjulte figurer trer fram.

Jean Dubuffet: "Winter garden" (1968)

Jean Dubuffet: «Vinterhagen», 1968. (Foto: Oda Bhar)

Vi befinner oss i fantasiverdenen til den franske modernisten Jean Dubuffet (1901-1985), kanskje mest kjent som billedkunstner. Utstillingen Dubuffet som arkitekt tar for seg en tiårsperiode fra 1965 til 1974, da Dubuffet var opptatt av det tredimensjonale og jobbet opp mot arkitektur. Det er snakk om utopiske totalinstallasjoner av en type Henie Onstad også tidligere har vist oss, sist under Schwitters-utstillingen i 2009. Dubuffet kom sent i gang med karrieren sin fordi han prøvde å drive familiens vinhandel, og var mer eller mindre selvlært når det gjaldt kunst. Elementer i skulpturene kan minne om Picasso, Miró, Gaudí eller Léger.

Jean Dubuffet: "Epokhê" (1965)

Jean Dubuffet: Utsnitt fra maleriet «Epokhê», 1965. (Foto: Oda Bhar)

Få av Dubuffets planlagte arkitektoniske prosjekter ble oppført, på tross av at mange var bestillingsverk. Prosjektene tok gjerne så lang tid at en ny direktør rakk å tiltre og avlyse det hele, og en vittig serie nidmalerier har bitre titler som «Arkitekt og sekretær forklarer presidenten at verket er årsak til at det regner» eller «Domstol uttaler at det er tillatt å ødelegge monumenter så lenge man bevarer modellene, som anses mindre brysomme».

Jean Dubuffet: Satirical painting (1977)

Under prosessen mot bilprodusenten Renault, som hadde fjernet en utsmykning han hadde jobbet med i 9 år før den ble ferdig, lagde Dubuffet nidmalerier med bitre titler. Her signerer ledelsen ordren om å legge ned prosjektet. (Foto: Oda Bhar)

Ifølge kurator Daniel Abadie ble fransk lov endret etter Dubuffets rettsak mot Renault, slik at det ikke lenger er tillatt å ødelegge kunstverk – en tankevekker for oss som savner Arne Lindaas’ veggmaleri i Hammersborgtunnelen.

Etter mange år vant Dubuffet rettssaken mot Renault, men da det kom til stykket orket han ikke å få bygget verket opp igjen. Han sa det ikke fristet å gjøre ferdig et verk når det ikke var velkomment. Forståelig, men trist når vi vet hvor velkomment det ville ha vært i ettertida. (Foto: Oda Bhar)

Puslebitstilen utviklet Dubuffet fra kulepenntegninger i boka Hourloupe, og kulepennfargene svart, blått og rødt kan gjenkjennes i drodlemønstrene. Mylderet av småfelter får alt til å framstå like viktig, noe som skaper en figuskulr/grunn-forvirring. Du ser en skikkelse, får øye på en annen, men i det samme glipper den første av syne.

Jean Dubuffet: "Le mur bleu" (1967)

Jean Dubuffet: «Den blå veggen», 1967. (Foto: Oda Bhar)

Hourloupe-syklusen startet som tegning og maleri, men på et tidspunkt ville Dubuffet skape liv ved å tilføre relieffer, og da var veien kort til frittstående skulptur. Modellene er i isopor, mens de ferdige verkene er i bestandige plastmaterialer, forsterket med metallskjelett og fundert i betong.

Jean Dubuffet: "Tower with figures" (1967)

Det indre og ytre av en planlagt skulptur kalt «Tårn med figurer», 1967. (Foto: Oda Bhar)

Ofte kan besøkeren gå inn i verkene. Det finnes en ide om beskyttelse, som når en skykonstruksjon gir ly mot sola i modellen Salon d’été (1974). Gruppe av 4 trær (1972) er 12 meter høy og står midt i New York, hvor den spiller effektfullt mot skyskraperne med sine hvite, soppaktige former.Vi

Jean Dubuffet: "Group of 4 trees" (1970/72)

I New York står «Gruppe med 4 trær», 1970/72. (Foto: Oda Bhar)

Det største verket har Dubuffet selv finansiert, Villa Falbala (1971), en snøborgaktig hage på et grønt jorde nær atelieret hans utenfor Paris.

Jean Dubuffet: "Villa Falbala" (1971)

Den største konstruksjonen finansierte Dubuffet selv: «Villa Falbala», 1971. Legg merke til at det ferdige verket har enda færre farger enn modellen. (Foto: Oda Bhar)

Utstillingen på Henie Onstad har tjent på å være fokusert, framfor å velge en omfattende retrospektiv. De nye materialenes potensiale for storskala var et av modernismens viktigste nyvinninger. Likevel blir jeg enda mer fascinert av interiørene og undrer om det kunne vært lagt større vekt på dem?

Dubuffet: "Soverom under treet" (1970)

Også jeg kunne godt ha tenkt meg å sove under et tre. Jean Dubuffet: «Soverom under treet», 1970. (Foto: Oda Bhar.)

Det er noe med tankeinnholdet som tiltrekker, når rommene er så sparsomt møblert at du må slå deg ned på trapper og trinn, fordi Dubuffet ønsket en renhet i sinn og handling som bare oppstår i uvante miljøer. Verket skal hindrer deg i å henfalle til vanlige mønstre, tvinge deg til å leve uten bagasje, et uttrykk lånt fra Jean Anouilhs teaterstykke Le voyageur sans bagage. Med autodidaktens drøm om å finne noe hinsides teoriene vil Dubuffet at du skal gå inn i skulpturen og glemme alt, være åpen for en ny opplevelse.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 14. mars 2011 (faksimile). Utstillingen kan du se på Henie Onstad kunstsenter fram til 29. mai.

Jean Dubuffet i Villa Falbala. (Foto: ©Fondation Dubuffet.)

Slott og filmkaniner (Adelgren) 20. mai 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Reiser, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Dette er siste helgen av den lumske kaninutstillinga til Tor-Bjørn Adelgren i Sverige. Etter pinse reiser vi tilbake til Nääs og tar den ned. Men skulle du tilbringe noen feriedager på Västkusten, eller ha lyst på en utflukt til et slott på landet ved Gøteborg, så har du fortsatt sjansen noen dager!

Nääs Slott

Vi bodde på Björkenääs, den gamle direktørboligen, med utsikt til Slottet tvers over innsjøen. Nääs er også et kjent ridesenter, til venstre for hovedbygningen ser du stallene. (Foto: Oda Bhar.)

Jeg kan varmt anbefale området. Ikke bare kan du besøke et slott med intakte 1800-tallsinteriører, du kan også bo i et av de mindre husene på området. Vi bodde i den gamle direktørboligen, som ikke tok mer for overnattinga enn en vanlig Bed & Breakfast.

Björkenääs Guest House

Et helt vanlig rom på et vanlig vertshus? (Foto: Oda Bhar.)

Vi lagde vår egen mat i et digert landkjøkken, drakk te og spiste knäckebröd i den antikke spisestuen, og på Valborgsmässoafton (natt til 1. mai) så vi fyrverkeriet over Slottet fra direktørbiblioteket.

Swedish lunch

Dinkelknäcke med paté, røkt makrell og karse til lunsj. Og te drukket av fint gammelt flortynt porselen. (Foto: Oda Bhar.)

Selve utstillinga Bad Bunnies har jeg beskrevet utførlig i en tidligere post. Her skal du bare få en bonus i et annet medium, gjennom en selvlaget film! Lyd og bilde er ikke all verden, tekstinga er mer for gøy enn til informasjon, men hvem sier at livet og kunsten alltid skal være seriøst? Enjoy! Det gjorde jeg. Å lage film er så gøy at jeg blir dritmisunnelig på dem som kan det.

Vil du se flere bilder har jeg noen på Flickr. Her kan du se mer av bygningene og naturen rundt Nääs (som ligger i Lerum kommune, mellom Göteborg og Alingsås), og her er noen bilder fra monteringen av utstillinga.

Emoepoxy (Raddum) 4. oktober 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , ,
41 comments

Hvis du var emo og ville skade deg selv. Skjære deg i huden. Skamklippe håret. Barbere vekk øyenbrynene. Jeg så ei jente på Musikkfest Oslo som hadde et tett rutemønster av arr på begge leggene. Etter kniver? Barberblad? Slikt kunne du også behandle deg selv. Eller: Hvis du var kunstner. Og kjente deg som den jenta. Da kunne du laget en skulptur.

The Saw (2008)

Fredrik Raddum: The Saw (2008, epoxy m/bord)

Ei epoxyjente med hånda rundt et takkete sag. Som nettopp hadde sagd seg i den andre hånda, og gjemte den bak ryggen for å skjule forbrytelsen.

The Saw (2008, detalj)

Fredrik Raddum: The Saw (2008, detalj)

Eller hva med en epoxyfinger. Spikret til en krakk og hugget av med øks.

Good Boy (2007, epoxy m/bord)

Fredrik Raddum: Good Boy (2007, epoxy m/bord)

Alt dette kunne ha skjedd i huset Velkommen. Hvor ei øks ligger truende og slenger i hagen, mens en liten fugl er den eneste som driter i idyllen.

Landscape (2008, epoxy og mdf)

Fredrik Raddum: Landscape (2008, epoxy og mdf)

Du kunne laget en akrobatisk figur om å strekke og bøye seg i umulige stillinger, for å tilfredsstille andre og seg selv på en vanlig dag.

Bending Man (2008, epoxy)

Fredrik Raddum: Bending Man (2008, epoxy)

Du kunne sitte i romjula og kjenne deg fanget av idyllen, og i stille protest skulptere om juletreet til en håndgranat eller rakett.

The End (2008, epoxy m/bord)

Fredrik Raddum: The End (2008, epoxy m/bord)

Eller du kunne fortelle oss hvordan vi ser ut etter en lang kveld i tv-stolen. En kveld hvor vi i timevis har latt junk strømme inn i øynene og kanskje munnen, til det kjennes som kroppen delvis faller fra hverandre, og vi havner i en amøbeaktig tilstand som minner om bedøvelse.

Man Decomposing (2008, epoxy)

Fredrik Raddum: Man Decomposing (2008, epoxy)

Mannen bak alt dette heter Fredrik Raddum. Han fortalte meg på vernissagen at skulpturene er å betrakte som tilstander, men han vil legge minst mulig føringer på tilskueren når det gjelder hva slags tilstand. Med det i tankene kan du gjerne se igjennom bildene en gang til, og tenke over om de vekker andre inntrykk i deg enn de gjorde i meg.

Custom made Climbing Tree (2008, syrefast stål)

Fredrik Raddum: Custom made Climbing Tree (2008, syrefast stål)

Fredrik Raddum har også laget andre typer skulpturer, som denne i herdet stål, hvor du kan speile deg forvrengt som i et speilkabinett. Epoxyen har han selv modellert, men stålskulpturene er laget på bestilling i Kina, fordi det ble rimeligere og kineserne hadde riktig håndverksmessig teknikk. På veggen i et av rommene henger fotografier, hvor gråaktige landskaper forstyrres av fargebobler og tåkete konturer. Jeg spør om det er dobbelteksponering og håndkolorering? Raddum svarer nei, han bruker photoshop, for jeg er ingen maler, sier han, jeg prøvde det først og det ble ikke bra, og ikke er jeg god i mørkerommet heller, men datamaskiner er jeg vant til.

At han velger digital teknikk overrasker neppe bloggens lesere. Men det er langtfra noe opplagt valg i kunstfotokretser. Jeg har lenge tenkt, når jeg går i galleriene og hører folk sverme for analog teknikk, samtidig som de klager over økte priser fordi stadig færre bruker film – da har jeg tenkt at det bare er et spørsmål om tid før også fotokunstnere konverterer til digitalt. Ettersom digitalkameraene blir stadig bedre, og det blir klart hvilke muligheter som ligger i digital bildebehandling: hvor lett kontraster kan økes, lyseffekter forsterkes, eller som hos Raddum, hvor lett det er å «male» på bildene, legge til elementer og leke seg med dem: alt slikt du må slite vanvittig for å få til analogt – da kommer de til å oppgi analogsnobberiet.

Fredrik Raddum (til venstre) med publikum på vernissagen.

Fredrik Raddum (til venstre) med publikum på vernissagen.

Hvordan fotografiene ser ut må du selv gå til Brandstrup for å sjekke. Men her er Fredrik Raddum i samtale med publikum på vernissagen, og i flørt med sin egen epoxyjente med sag.

Fredrik Raddum med sin skulptur The Saw (2008).

Fredrik Raddum med sin skulptur The Saw (2008).

Utstillingen er åpen fram til 26. oktober. Galleri Brandstrup ligger i Madserud allé 34 bak Frognerparken, og nærmeste stoppested med buss/trikk er Thune på Drammensveien eller Frogner plass (ta snarveien over den minste brua i Frognerparken). I første etasje på galleriet er det samtidig en fotoutstilling som er verdt et besøk, av japaneren Kohei Yoshiyuki. Les mer om den hos Eirin på bloggen ogjegbare.

PS. Forresten har jeg bikket 50 000 besøkende siden sist! Jeg burde vel laget en egen jubileumspost, men det ble denne istedet. Takk for alle besøk!

Oppdatering: Kollektivbloggen Kjeft’a har nå også lagt ut bilder fra Raddums utstilling. Til dels har de valgt andre motiver enn meg, blant annet kan du se et par av de photoshoppede fotografiene her.