jump to navigation

Hundre tusen med glasur 8. januar 2010

Posted by Oda in Stemninger.
Tags: , , , , , , , ,
16 comments

Den glaserte parken, snøklisjéen: marken som knirker under støvelsålene. En liten traktor passerer, oransje og lettbygd, den kjører opp små gangveier mellom fonnene. Jeg går ut gjennom porten mot Sirkusplassen, krysser hovedgata og klatrer opp på høyden ved Tøyenbadet. Ungene aker på bittesmå blå brett, noen ramler av, men reiser seg igjen, det kommer ingen lyd fra dem. Jeg stanser og husker følelsen av å være så liten, så nær bakken at du like gjerne kunne velte som stå. I kontrast står en diger mann på toppen og løfter det digre akebrettet som et trofé. Brettet er skrikende rødt, og han hviner nedover, mens han brøler, ramler, ruller rundt fem ganger. Føyka står omkring ham som en sandstorm rundt en dinosaur.

Icicles

Jeg vil fotografere, men fingrene vil bli i vottene. Du får heller et bilde fra det iskalde museet mitt, tatt i lunsjpausa sist helg, mens jeg spiste med vottene på og klamret meg til varmeovnen.

Det går visst ville rykter om vinteren på Østlandet. I Nord-Norge hadde noen jeg kjenner hørt at det står forlatte biler i hvert kryss, en slags I am Legend-stemning, og folk orker ikke gå på jobb, det er unntakstilstander. Men så ille er det da ikke? En tur i sola gikk helt fint. Men litt pysete er vi sikkert, og går mindre ut enn ellers. Det er fristende å bli foran peisen, varme kakao og gjøre som de andre larvene, forpuppe seg.

For et par dager siden passerte bloggen min hundre tusen treff. Den har brukt nærmere tre år på det, men jeg er godt fornøyd, selv om det angivelig finnes motebloggere som bruker to dager på samme reise.

Egentlig har jeg ikke mer på hjertet i dag enn at telleren på bloggen denne uka har passert hundre tusen…

… og jeg har debutert i Morgenbladet med en helsides kronikk. Den handler om kvinnerollene i norsk film de siste ti årene, heter «Ti års kjedsomhet» og kan leses her. (Omtrent samme tekst har tidligere vært publisert i Rushprint, hvor den het «Ti år som kjedet kvinnen».)

Mer av det samme? (2010) 2. januar 2010

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Reiser, Sitater, Stemninger.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
16 comments

Slutten på det gamle året skal være springbrettet inn i det nye. Denne gangen et helt nytt tiår. Starten på det nye året skal gi et rutsj inn i framtida, som tyskerne sier når de ønsker godt nytt år. Denne nyttårshelgen er den første på veldig mange år hvor jeg håper at det neste året skal gi mer av det samme. Hvor jeg ikke drømmer om å bryte over, kaste alt det gamle, men helst vil famle videre i samme retning som nå.

 

Colosseum: Icicles

I vårhalvåret 2009 jobbet jeg mye på Colosseum kino, måkte snø og slo ned istapper fra takene. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 var året da helt nye ting skjedde: nye, blanke, overraskende ting. Det var året da jeg solgte noen tekster og bilder, og prøvde noen skrivefellesskaper, med vekslende hell. 2009 har vært et år for førsteganger, og 2010 må gjerne også bli slik, men de nye førstegangene kan godt følge i de gamles fotspor. Jeg har endelig våget å møte folk i RL som jeg kjente fra VR. Jeg har lagt ut bilder av meg selv på nett, blitt mer offentlig, tydelig, har turt stå for det jeg vil være. Jeg vet ikke hvorfor alt dette, som virker så naturlig for andre, sitter så langt inne hos meg. Kanskje er jeg mer sjenert, kanskje har jeg vært i krise, men det gir seg nå, det tror jeg, kanskje blir jeg modigere.

 

Colosseum: Fugleføtter

Jeg kan leve med brødjobber, så lenge kameratskapet er godt. Men det kjennes som jeg bare setter fuglespor på verden. (Foto: Oda Bhar)

 

Jeg avsluttet året før i en litterær fanzine, ble tråkket på, og gikk videre alene. Utpå våren 2009 ble jeg kontaktet av et nytt nettidsskrift for film, og dermed fikk jeg prøve meg som journalist og anmelder. Jeg har vært på to festivaler, og vært med og lagd podcast fra den ene. I sommer startet jeg firma for å kunne fakturere. For et filmbyrå fikk jeg skrive en lengre filmomtale til en katalog, og oppdaget stolt at forrige og neste skribent i samme katalog var Kjartan Fløgstad og Finn Skårderud.

 

Under baldakinen

I september hadde jeg et todagers fotooppdrag for filmbyrået Arthaus under Nordisk filmpris-helgen på Gimle. (Foto: Oda Bhar)

 

Innimellom fusket jeg også litt som fotograf. Jeg solgte reportasjebilder fra en vernissage som ble trykket i en kunstkatalog. Mange ba om å få låne bilder gratis, jeg sa nei til mange, ja til noen få. I høst fikk jeg gjøre et fotooppdrag over to hele dager, noe som var kjempegøy, og ga litt penger i kassa. Alt dette skjedde på grunn av bloggen, fordi jeg var blitt synlig her.

 

Kanongjengen

Under helgen på Gimle var det også mottakelse på Den finske ambassaden, hvor jeg møtte igjen gamle kjente fra tida i filmavdelingen ved Oslo Kino. Nummer to fra venstre er Sigurd Moe Hetland, tidligere markedskonsulent og fotograf ved utallige festivaler gjennom førti år. Han var den første som ga meg råd om hvordan du kan snike deg under armer og albuer og nå fram til første rekke selv om du er en kortvokst fotograf. De øvrige på bildet er skuespiller Anders Baasmo Christiansen og regissør Rune Denstad Langlo fra filmen «Nord», samt den legendariske Pål Bang-Hansen. (Foto: Oda Bhar)

 

I juni kom en mail fra en fyr jeg beundret, redaktør for et papirtidsskift om film. Han nevnte Mark Twain-sitatet i selvpresentasjonen min her på bloggen: «Write without pay until somebody offers to pay.» Hadde jeg lyst til å gjøre et intervju? Jeg ville gjerne, men fryktet at jeg ikke ville få det til, for hvordan kunne jeg intervjue, som har sittet på utallige debatter og aldri lurt på noen verdens ting? Hvordan finner folk på noe å spørre om? har jeg tenkt under spørsmålsrundene. Det er enda godt jeg ikke er journalist. Men redaktøren bare blåste: for noe tull! Her har du fem spørsmål å starte med, det går nok bra. Og det gjorde det jo. For det viste seg at intervjuer ikke handlet særlig mye om smarte spørsmål. Det handlet om å samtale, og lytte til den andre. (Og ganske mye om research. Men det er bare gøy!)

 

Sol & skygger

En av brødjobbene mine i 2009 har vært som vakt på det vakre Vigelandmuseet, rett sør for parken. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 ble året da jeg droppet en brødjobb, og fant meg en annen. Jeg gikk fra kino til museum (særlig dette, men også dette fram til denne endringen, og helt på slutten av året dette). Jeg lever fortsatt av vaktjobb, men lærer andre ting og møter andre folk, i et mindre kommersielt miljø.

 

Adventdalen

Det jeg helst skulle ha blogget om i 2009, men ikke rakk, var ferien min på Svalbard. Her fra Adventsdalen, med høstfarger. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 ble også året da jeg gikk fra blogg til twitter, uten helt å slippe taket i bloggen, riktignok. Men hverdagen foregår på twitter, strøtankene og tøyset, ideene og spontaniteten, de nye kontaktene. Ofte har jeg villet skrive blogg, men prioritert det bort, som da jeg hadde vært på Svalbard som gjorde stort inntrykk på meg, men likevel ikke rakk mer enn å flickre noen bilder. Hvor bloggen er på vei har mange spurt om. Jeg kan bare svare at den fortsatt vil finnes, for bloggen er hjemmet mitt, det var her jeg begynte, og jeg liker å ha et eget hjørne på nettet for å ta imot personlig besøk.

Så til alle gode lesere, både her og andre steder:
Godt nytt år! Happy New Year! Einen guten Rutsch!

Livet uglasert 1. februar 2009

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Stemninger.
Tags: , , , , , , , ,
27 comments

Vil du huske hva som gjelder, sett deg selv i livsfare. Den behøver ikke engang være reell. Du kan gjøre som meg, dra til sykehuset for en liten operasjon, noe enkelt og rutinemessig, det må gjøres, men alle sier det blir piece of cake. Så skjer det kanskje litt mer enn planlagt, du kommer hjem uten blindtarm også, men det var uansett som alle sa: ingenting å bekymre seg over.

Candy berries

Og likevel. Det er noe med det lille minuttet før narkosen slår inn. Du blir surret og pakket, får et stikk i armen og ei klype rundt fingeren, mens den andre armen festes i en slags konvolutt med borrelås – for at den ikke skal falle i gulvet når du sovner. Du ligger der som ei pakke, bevisst, men i ferd med å tape kontroll, og du kan ennå reise deg og stikke av, men hvorfor skulle du det? Det er jo ingen grunn til bekymring.

Rainbow, detail

Og likevel. Den lille stunden er du livredd. Ikke panisk, så du roper og skriker, men stille og apatisk, så tårene renner. Og pleierne ser det, noen stryker deg på kinnet, de snakker mildt og vennlig, både til deg og seg imellom, noe som gjør det hele både verre og bedre. Men endelig kjenner du dopet sige inn, og du sier det til dem: nå virker det! og like etter er du borte.

Zigzag purple

Så våkner du igjen, med tåke i hodet. Og hører sidemannen jamre og klage, hun er også operert, og det er hun er redd, når det hele er over, mens du er helt rolig, du bare smiler og døser. Seinere kommer noen og snakker lavt til deg, du kan få sove, men skal våkne snart, drikke saft, sette deg opp, gå på toalettet, sette deg i en stol, for om ikke lenge trenger noen andre senga di. Men alt dette er greit, for nå har du overlevd.

Hurray, detail

Og du kommer hjem. Du sover noen timer, våkner med smerter og tar dop. Du døser gjennom dagene, men innimellom er du våken, og da er du våknere enn før. Du betrakter alt utenfra, ovenfra, innenfra, og det er som noe trekkes vekk fra blikket ditt. Et lag med støv, en tåkedis, et slør av rimfrost. Og du vet at det er noe her du bør huske senere. Det vil ikke vare lenge før konturene sløres, fargene blir dusere, sannheten mindre entydig. Men i dette øyeblikket er du nærmere det som gjelder. Det er livet uglasert.

Graffiti wall

Bildene viser frostglasert graffiti ved Hersleb skole i nabolaget mitt. Du kan se flere bilder av veggen på flickr her.

Snøglaserte epler (en kladd) 2. desember 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Stemninger.
Tags: , , , , , , , , , , , , ,
37 comments

Livet er som en heldagsprøve. Om morgenen tror du at du har enormt lang tid. Du kikker ut av vinduet, dagdrømmer om en gutt du kjenner, spiser opp snopet ditt, og sover en halvtime med hodet på pulten. Først ved lunsjtid skjønner du at det er på tide å jobbe, men blir sulten og må spise matpakka di. Det går en time, og du får skikkelig dårlig tid. Du skriver som en galning, og hver gang læreren minner om én time mindre igjen synes du bare det har gått et kvarter. Når tida er ute fortsetter du å skrive til noen river arket ut av hendene på deg, og ender med å levere kladden.

Snowglaced apples

Dette er vel ikke historien om alles liv, men jeg tror det er historien om mitt. Jeg blir stadig mer sikker: Det er kladden jeg leverer.

Snowglaced apples

Ihvertfall idag. For da jeg kom hjem kveld, fra en tredagers tur til et vakkert sted, og det viste seg at jeg var trukket ut til Tordenbloggen igjen, denne gangen mot en god venn som jeg selv har fått til å blogge, da må jeg bare skrive en post ikveld selv om jeg er trøtt, og selv om det bare blir en kladd. Ikke bare for å be dere stemme på meg, men for å si litt om Tomas og Spill levende. Det fine med den bloggen er at den begynte som noe, har fortsatt som noe annet, og sikkert ikke er ferdig med å endre seg ennå. For ett år siden satt Tomas og jeg på kafé, og jeg fortalte ham om blogging. Hvorfor prøver du ikke selv? spurte jeg. Åh nei, han var skeptisk. Hva skulle en slik blogg handle om? Hva du vil, svarte jeg. Det du ellers ikke får sagt, det du vil finne ut av, eller gi til verden. Hva jeg vil? gjentok Tomas og så ut som han tenkte seg om. Ei knapp uke seinere begynte han å blogge. I starten planla han at det skulle handle om rollespill, som er lidenskapen hans. Men snart oppdaget han, som mange av oss, at bloggen tar sin egen retning. Plutselig skrev han om helt andre ting enn planlagt, om familieliv og hverdagstanker, han tegnet et eget univers av fantasifigurer og laget fantasihoroskop. Kort sagt, det tok av. Og dette er det fineste med blogging, synes jeg. At du ikke trenger å følge planer. At bloggen er ei fri kladdebok.

Apple with elephant shadow

Men når dette er sagt: Du må gjerne stemme på meg. Heller ikke min blogg er blitt slik jeg planla for halvannet år siden. Jeg hadde tenkt å skrive en poetisk dagboksblogg, men oppdaget snart at jeg likte bedre å skrive om noe utenfor meg selv, og ikke på en for direkte måte. Så prøvde jeg foto, og seinere film, og skjønte at jeg ikke ville begrense meg til ord. Dermed har det blitt til at jeg heller smugler det personlige stoffet inn i bilder og tekst om kunst, litteratur, film, konserter, reiser, natur. (I den forbindelse, på eplet ovenfor: Ser du også skyggen av en elefant?) Hvis du liker det jeg gjør, kan du stemme på Bharfot her. (Hvis du liker Spill levende bedre, stem på Tomas.)

Winter sun on lake

Bildene er fra det fine stedet jeg besøkte, Tinn i Telemark. Her er epletrærne små og knudrete, med mose på barken, og fruktene blir helst spist av fugler (om dagen) og rådyr (om natta). Dette treet fant jeg i en hage i ei fjellside over Tinnsjøen. Det er Norge i rødt hvitt og blått, epleversjonen.

Snowglaced apples

Vind og vinger (Telemark) 23. mars 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Natur.
Tags: , , , , , , , , , ,
21 comments

Jeg får ikke tenkt tankene mine de neste dagene heller. På vidda blåser de rett gjennom hodet, uansett hvor tett jeg snører hetta på anorakken, og inne i hytta steker de på vedovnen eller tørker i gamle tegneseriealbum.

vind-skavler.jpg

Vinden uler, men det er rart hvordan de beste bildene sjelden blir tatt i finvær. Er du pysete kan de til og med tas gjennom hyttevinduet.

lysrand-fjell-vind.jpg

På hovda vi ser fra kjøkkenet skinner sola samtidig som det føyker, slik at lyset samler seg i et gyllent bånd langs den slake konturen.

lysrand-fjell-vind-close.jpg

Men vi går turer også. Nede i lia er det nesten vindstille, og du kan fortsatt se rypesporene fra morgenbeitinga i fjellbjørkeskogen.

rypespor-diagonal.jpg

Sporlinja går i sikksakk, gjerne fire-fem striper parallellt, og det er slepespor ved siden av de nøyaktige fotavtrykkene. Jeg lurer på om slepinga kommer fra vingene eller de dunete fjærsokkene til rypa?

rypespor-vinge-m-busk.jpg

Her kan du ihvertfall se hva som skjer når den lander. Den setter ned én fot etter den andre i snøen, men har fortsatt vingene utspredt. Én vinge stryker fem fjær mot puddersnøen på ene sida av sporet, motsatt side får et liknende strøk av den andre vingen, det hele gjentar seg under neste skritt, før den rekker å samle vingene langs kroppen.

rypespor-vinge-semiclose.jpg

Jeg elsker presisjonen i disse sporene. Først skjønte jeg ikke hva de kunne være, stripene var så lette og smale at jeg tok dem for merker av klør. Men hva slags dyr ville laget skrapemønster med klørne mens det gikk?

rypespor-vinge-close.jpg

Hvis du vil studere hvordan rypa lager spor, og se den beite, kikk på denne franske amatørvideoen fra det svenske Lappland. Her ser du godt de dunete beina, mot slutten av filmen når den klatrer opp på kvisten. Det ser ut som om sokkene eller tærne lager slepesporet i snøen.

I Norge finnes det to rypearter, fjellrype og lirype, men jeg veit ikke hvordan du ser forskjell på dem. En morsom ting er at de graver seg ned for å sove, ligger i ei grop og er usynlige på snøhuletur, et snøfall er bare bonus, det er både varmere og relativt trygt, selv om reven veit om taktikken.

graner-blue-shadows.jpg

Når du går i lia kan du iblant se disse gropene, gjerne ved rota på en busk eller et lite tre. Er det ei bjørk ser jeg for meg at rypa står opp neste morgen, rister av seg snøen og beiter maten av taket.

ski-blue-shadows.jpg

Les også de forrige påskepostene mine fra Telemark:
1. Fjelltanker (langfredag)
2. Gaustayama (påskeaften)

Gaustayama (Telemark) 22. mars 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Natur.
Tags: , , , , ,
19 comments

Dette landskapet har en spesialitet: Gaustatoppen er synlig nesten overalt. Du klatrer opp på en høyde, nærmer deg kanten av et fjellplatå, kikker ut mellom greinene på et tre, og der ligger den, majestetisk og hvit, med loddrette kløfter og en krateraktig skål, som en død vulkan.

gaustapanorama-fra-slepa.jpg

Turkameraten min er fascinert av Japan, og sier den minner ham om Fujiyama. Seinere kaller han den Gaustayama, Telemarks hellige fjell.

gaustatoppen-busk-close.jpg

Gaustatoppen strekker seg 1883 m.o.h og ligger rett ovenfor industristedet Rjukan i Tinn kommune. Den er Telemarks høyeste fjell, og fra toppen har du kanskje den mest vidstrakte utsikten i landet. Under ideelle forhold ser du et område på 60 000 kvm, dvs en sjettedel av fastlands-Norge.

gaustapanorama-skalnatten.jpg

Ovenfor ser du Tinnsjøen som en dyp trekant til venstre, og Gaustatoppen som en høy kjegle til høyre. Kløfta i forgrunnen heter Tessungdalen, og vi befinner oss helt øst på Hardangervidda, et par snaue mil fra Numedal.

gaustatoppen-m-stabbur.jpg

Dette er mine forfedres land, her representert ved ei løe fra 1700-tallet. Vi sitter på onkels og tantes hytteveranda med tekopp og nistemat, fordi det blåste for mye til å ta seg en rast lenger oppe i fjellet.

flystripe-snow.jpg

Men vi var der, altså. Jeg har bildebevis. Som jeg holdt på å fryse fingrene av meg for å skaffe.

gaustatoppen-foran-skispor.jpg

Og Gaustatoppen ser du like godt fra hytta vår.

gul-gausta-kveld.jpg

Fjelltanker (Telemark) 21. mars 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Natur, Stemninger.
Tags: , , , , , , , ,
21 comments

Noen ganger har jeg så mange tanker i hodet at jeg frykter jeg aldri får tenkt dem ferdig. Dette er hva jeg tenker på veien til fjellet, i bussen med vindu fra midje til tak, mens jeg lener meg bakover og ser opp i himmelen, mot toppen av åsene, når vi legger det flate bak oss og ruller oppover dalene.

bratt-der-vi-klatrer.jpg

Det er bratt der vi går noen timer seinere, til fots i scootersporet, fordi det er for ulendt til å klatre på ski. Fjellvåken seiler over oss, på langs gjennom lia, vi bøyer nakken og følger den svarte rovfuglsiluetten: de runde fjærbuene langs spissen av vingene, de hvite feltene på undersida.

skygger-diagonal-gran.jpg

Ettermiddag og skyggene blir lange, blå. Greinene strekker seg langs bakken, som om trærne speiler seg i snø.

skog-skygger-panorama.jpg

Snart ser vi fjellene på motsatt side av dalen, den korte luftlinja, langsomt stigende, vi klatrer dem opp i øyenhøyde.

vestsida-skygger-close.jpg

Det er spor i snøen etter hare og rev. En rest av nærvær, aldri rette linjer.

spor-mot-skogbryn.jpg

Det finnes en ensomhet i skogens spor.

spor-striper-diagonal.jpg

Men så er vi oppe, og skrittene blir lettere.

fjellskog-soppsky-striper.jpg

Skyggene flyter som smale striper over myrdragene.

striper-snow.jpg

Det blå og hvite, på snøen og himmelen.

fjellbjork-skygger-himmel.jpg

Jeg har planlagt å tenke underveis mens jeg går. Men i skogen er sporene og skyggene alt jeg tenker på.

sol-spor-skygger.jpg