jump to navigation

Materiell romantikk (Sverre Bjertnes) 23. februar 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Sverre Bjertnes utforsker kjærlighet, vitenskap og materialisme i en slående gigantutstilling på Stenersenmuseet.

KUNSTUTSTILLINGER

Sverre Bjertnes:

«Nervous Fluids»
Stenersenmuseet
Til 30. mars

«Cold Reading»
Galleri K
Til 9. februar

Sverre Bjertnes (f. 1976) er en av disse kunstnerne som blander privatliv og kunst, på en skamløs og rørende måte som gjør den personlige biografien hans interessant. Vi kan følge inspirasjonen fra tenåringstida hos Odd Nerdrum, til det ambivalente vennskapet med Bjarne Melgaard, ekteskapet med Unni Askeland og dagens kjæresteforhold til den unge alveaktige sangeren og skuespilleren Hanna Maria Grønneberg. Dynamikken ender ofte et sted mellom romantikk og kynisme, utført med en udiskutabelt teknisk ferdighet og visuell teft det er lett å glede seg over – selv når sansene nærmer seg overbelastning.

Sverre Bjertnes blant bildene sine av kjæresten Hanna Maria Grønneberg. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Sverre Bjertnes blant bildene sine av kjæresten Hanna Maria Grønneberg. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Om Stenersenmuseet var forberedt på mangfoldet av gjenstander som nærmest sprenger i mellometasjen og den store trappehallen er uvisst. På den annen side er det kanskje en slik vitamininnsprøytning det nedprioriterte museet trenger, etter de siste årenes indre turbulens og glidning innover i Munch-museets skygge. Bjertnes tar for seg kunstnerrollens behov for å søke originalitet, og kretser omkring temaer like evige som kunsten: Kjærlighet, vitenskap og materialisme. Mellom disse går det usynlige tråder: Den elskede som objekt, tingene som religion, og evolusjonens fysiske grunnlag.

Trappehallen på Stenersenmuseet er blitt til et mylder av gjenstander. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Trappehallen på Stenersenmuseet er blitt til et mylder av gjenstander. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Opprinnelig kommer Bjertnes fra Trondheim, men pendler idag mellom Fredrikstad, Oslo og New York. Sin første separatutstilling hadde han i Bjarne Melgaards Oslo-galleri, fortsatt som klassisk figurativ maler, før han for vel ti år siden begynte å utforske en mer konseptuell tilnærming. Samtidig ble han tilknyttet Galleri K, som for øyeblikket viser en mindre utstilling med ham. Også denne kan være verdt å få med seg, siden maleri er mer vektlagt i Galleri K, og utstillingen framstår mer rolig og kontemplativ enn Stenersenutstillingen.

Et viktig element både på Stenersenmuseet og i Galleri K er denne typen stående froskefigur. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Et viktig element både på Stenersenmuseet og i Galleri K er denne typen stående froskefigur. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

De siste årene har Bjertnes samarbeidet mye med Bjarne Melgaard, og de to har stilt ut sammen både i Oslo og New York. I 2011 havnet duoutstillingen deres på New York Times’ liste over årets beste, og den norske oppfølgeren i Galleri K og Rod Bianco vakte lokal ros. Det spesielle var at de hadde skriblet på hverandres tegninger, et konsept som minner om Warhol/Basquiat-samarbeidet på 1980-tallet. Eksempler finnes også på Stenersenmuseet, og kontrasten mellom uttrykkene er alltid stor: Røff ekspresjonisme vs. sirlig figurasjon, kynisk homosex vs. heterofil romantikk.

Evolusjonstemaet bringer fram ukjente skapninger som kanskje kunne ha eksistert, om historien var annerledes? Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Evolusjonstemaet bringer fram ukjente skapninger som kanskje kunne ha eksistert, om historien var annerledes? Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Tittelen på Stenersenutstillingen er hentet fra den før-darwinistiske evolusjonsteoretikeren Jean-Baptiste Lamarck, som tilskrev alle organismer en iboende «nervøs væske», foranderlig gjennom livsløpet og i stand til å overføre tilegnede egenskaber til neste generasjon. At ikke-arvede egenskaper kan arves har en viss støtte i moderne genetisk forskning, men Lamarcks teorier må regnes som kvasivitenskaplige. Både Stenersenmuseet og Galleri K viser verker fra serien «Nervous fluids», hvor motivene er dyr som kunne ha stammet fra en alternativ evolusjon. Skrekkøgler og froskeprinser er skåret ut i mahogny av tempelkunstnere på Sri Lanka, relativt fritt etter tilsendte skisser.

Det samme gjelder menneskefigurene, som ender med ansiktstrekk mellom det europeisk og asiatiske selv når forelegget var Bjertnes’ egne selvportretter. Figurene vekker ikke bare tanker om kulturoversettelse, slik kunstneren ønsker, men minner om eksotisme og kolonialisme. Også regnskogtreet vekker ubehag, for selv om det angivelig er statsautorisert, hvem vet hva som er nedfallstrær i et land fullt av korrupsjon?

I noen av treskulpturene som er skåret ut på Sri Lanka har kunstneren fått halvveis asiatiske trekk. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

I noen av treskulpturene som er skåret ut på Sri Lanka har kunstneren fått halvveis asiatiske trekk. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Kvinnelig akt settes også under lupen, eller snarere kjæler Bjertnes ved sin forlovedes rødhårete vakre gestalt, mest iøynefallende som prerafaelittisk Ofelia eller Bonnard-aktig flytende akt i et badekar. Uttrykket vipper farlig nær kitsch, noe kunstneren sikkert er klar over. Er vi velvillige kan det fungere som kommentar til kunsthistoriens objektifisering av kvinnen, dagens retusjerte reklamefotografier, eller umuligheten av å yte en elsket person rettferdighet som bilde. Tross åpenbare innslag av publikumsfrieri virker utforskningen oftest oppriktig. Kombinasjonen av høy- og lavkultur kan både være utstillingens styrke og svakhet, som i kunst/musikkfilmen «De ensomme ting», hvor en kryptisk samtale mellom Bjertnes’ muse og skuespiller Gard Eidsvold avsluttes med et dikt av Herman Wildenvey, tonesatt av Hanna Marias far, den tidligere CC Cowboys-vokalisten Magnus Grønneberg. Teksten gir en romantisk-syrlig bismak til den semireligiøse materialismen i vårt moderne samfunn, som heller ikke denne utstillingen er tenkbar uten.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen mandag 27. januar 2014.

FFS: Når kvinner lager film 15. oktober 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
11 comments

– Du kan ofte se på en film at en kvinne har laget den. Det betyr ikke at den er uinteressant for menn, men at menn og kvinner har ulike ting på hjertet, og forteller med ulike stemmer.

Det er Bente Erichsen, leder for Nobelinstituttet, som sier dette under Film fra Sør. Hun innleder en debatt om kvinnelige filmskapere, med besøk av leder og andre aktører tilknyttet den amerikanske organisasjonen Women Make Movies, som distribuerer flere av dokumentarene på festivalen.

Montages-WMM2-500x212

– Kvinner får sjeldnere lage film, også i Norge. Hvorfor? Er det manglende nettverk? En form for sensur? Ulike verdier for hva som er en god og dårlig idé? Blir kvinners historier ansett for å være mer risikable? Er de mindre lineære og logiske? Er for mange av beslutningstakerne menn? Kvinner må bli mer synlige, få høyere profil. Det kan handle om selvtillit, men ikke bare fra kvinnenes side, også tillit og tiltro fra beslutningstakerne er viktig.

Bente Erichsen avslutter med det berømte sitatet av Ivar Eskeland, som handler om at også kvinner skal ha lov å gjøre feil, og som seinere blir gjentatt med begeistring av de utenlandske debattantene:

– Full likestilling vil bare bli oppnådd når det er like mange kvinnelige som mannlige idioter i styrerommene.

Paneldeltakere

Det er fem deltakere i panelet:

Natalia & Debra

Filmskaper Natalia Almada (Mexico) og leder for Woman Make Movies, Debra Zimmerman (USA) under paneldebatten om kvinner og film på Vika kino under Film fra Sør. (Foto: Oda Bhar)

Hvorfor starte Women Make Movies?

Women Make Movies er en non-profit organisasjon basert i New York. Den ble startet for 30 år siden, og planen var å hjelpe kvinner til å lage film ved å forsyne dem med utstyr og midler. I begynnelsen hadde WMM statlig finansiering, men støtten ble kuttet da Ronald Reagan til makten i 1980. For å overleve gikk de over fra fokus på produksjon til distribusjon.

Idag distribuerer de film i USA og Canada, men har også et program for produksjonsassistanse. Det handler ikke om pengehjelp, men kursing og rådgivning i hvordan skaffe midler, iblant også redigere og ferdigstille filmer. WMM arrangerer seminarer i New York for amerikanske filmskapere (og noen utenlandske, norske Beate Arnestad har bl.a. deltatt på et slikt). De planlegger også webinars andre steder i verden, men har foreløpig ikke funnet ut hvordan dette kan finansieres.

Kvinnelig filmskaper – finnes det fordeler?

Vi hører stadig om vanskelighetene ved å være kvinnelig filmskaper. Finnes det også fordeler? Ja, mener Natalia Almada.

– Å være kvinne er ingen ulempe når du filmer, ihvertfall ikke en dokumentar. Tvert imot tror jeg det er lettere å få innpass som kvinne, fordi du ikke virker truende. Ingen tar deg helt alvorlig. Åh, det er bare ei jente med et kamera, hun holder vel på med et skoleprosjekt. Slike holdninger utnyttet jeg aktivt under filmingen av Generalen. Men når det gjelder businessdelen – distribusjon, finanisiering etc, er det en helt annen sak.

Beate Arnestad opplevde liknende fordeler ved å være kvinne da hun filmet Min datter terroristen på Sri Lanka.

– Jeg fikk tilgang på en helt annen måte enn en mann ville fått, fordi de to jentene jeg filmet kunne forholde seg til meg som en mor.

Hun har også kjent på kroppen hvor viktig det er at ikke bare menn sitter i posisjoner hvor beslutninger tas og penger fordeles.

– Kvinner tok beslutningene som lot meg lage filmen. Tillatelsen til å filme i militæret på Sri Lanka kom fra en høytstående kvinnelig offiser. Her i Norge tok det lang tid å skaffe finansiering, men da jeg endelig fikk penger av Fritt Ord hadde en kvinne siste ordet. Dette fikk jeg først vite lenge etterpå, men hun brukte sin dobbelstemme og kjempet fram filmen. Finansiering handler om å få noen til å tro på at dette er et interessant tema for en film. Og kanskje spiller kjønn inn på slike vurderinger?

Å skape karakterer i en dokumentar

Jackie Branfield har sett filming fra den andre siden, som hovedperson i dokumentaren Rough Aunties. Hennes organisasjon Bobbi Bear redder misbrukte barn i Sør-Afrika. Hvordan var det å se seg selv på lerretet?

– I loved my character in the film! I loved what Kim Longinotto (the director) did with me. I Sør-Afrika har vi gjerne blitt oppfattet som militante aktivister. Vi banker på dører om natta og redder ut barn fra bordeller. Kim filmet slike scener, men valgte et annet fokus i filmen. Hun viste en ny side av meg: En mykere, mer kjærlig side.

Nina Grünfeld skyter inn at dette viser noe viktig med å lage dokumentar: Du skaper karakterene, ved å velge hvilke sider du vil vise. Hva har skjedd i Sør-Afrika i etterkant? Har filmen fått noen betydning for hvordan Bobbi Bear blir oppfattet?

– Ja, jeg vil si den har gitt oss en viss beskyttelse. Det er risikabelt arbeid vi gjør. Kvinnene opplever ofte å bli truet på livet. Men filmen har hjulpet på selvtilliten. Sør-Afrika er et patriarkalsk samfunn, både blant svarte og hvite. Å stå opp mot menn er ikke lett for en zulukvinne, men vi gjør det likevel. Jeg vil si at filmen har befestet posisjonen vår. Der vi før måtte banke på dører for å skaffe midler eller bli hørt, blir vi nå invitert inn.

Nina, Beate & Jackie

Moderator og filmskaper Nina Grünfeld (Norge), filmskaper Beate Arnestad (Norge) og leder for hjelpeorganisasjonen Bobbi Bear, Jackie Branfield (Sør-Afrika). (Foto: Oda Bhar)

Hva karakteriserer film laget av kvinner?

Nina Grünfeld får nå problemer med å begrense seg til rollen som moderator. Debatten engasjerer henne til å ytre egne meninger. At de andre taler varmt for å lage film om kvinner later til å provosere.

– Kvinner bør ikke være ansvarlige for å lage film om kvinner! Kvinner skal få lage film om alt de vil, både om menn og kvinner.

De andre gir henne rett i prinsippet, men vil ikke helt være med på at det er et fruktbart fokus. Filmskaper Natalia Almada mener at det blir for begrensende å snakke om filmens tema, subject matter. Et kvinnelig perspektiv kan handle om en annen måte å fortelle på.

– Min egen film handler om min oldefar, som var president i Mexico. Jeg forteller historien ved hjelp av lydbånd min bestemor spilte inn da hun planla å skrive en selvbiografi. Jeg bruker også intervjuer med vanlige folk i Mexico City idag, og stemningsbilder fra gatene. Ved å belyse samme tema gjennom mange stemmer, en polyfon fortellermåte, kaster jeg lys på tema uten å velge en bestemt vinkel eller ende med en klar konklusjon. Dette kan være en typisk kvinnelig metode, som jeg opplever at provoserer mange menn.

Hva kan vi lære av statistikk?

Debra Zimmerman på sin side svarer gjennom statistikk.

En amerikansk undersøkelse så på filmer laget av kvinner/menn om henholdsvis kvinner og menn. De kartla hva slags filmer som fikk mest penger, og fant at midlene ble fordelt i følgende rekkefølge: (1) Menn som lagde film om menn, (2) kvinner som lagde film om menn, (3) menn som lagde film om kvinner, og helt nederst (4) kvinner som lagde film om kvinner. Hvorfor er det slik?

– Jo, sier Debra Zimmerman, historier om kvinner blir ikke betraktet som universelle. De er et nisjeprodukt, uansett om kvinner utgjør halvparten av befolkningen. Derfor blir filmer om kvinner tildelt minst penger.

En annen undersøkelse tok for seg kjønnsfordelingen på ulike filmfestivaler. Det handlet både om antall filmer som ble vist på festivalene, og hvilke filmer som fikk priser. På Sundance var kun 25% av filmene laget av kvinner, men disse fikk hele 50% av prisene. Hvorfor? Debra Zimmermans teori er at kvinners filmer må være bedre i utgangspunktet, for i det hele tatt å komme inn. Og straks de er inne blir de anerkjent som bedre.

En annen mulighet er at kjønnsbalansen i prisjuryene er bedre enn den er den på lavere nivå i festivaladministrasjonen. Blant dem som velger inn filmer er det ifølge Zimmerman 80% menn. I prisjuryene derimot, er kjønnfordelingen mer jevn. En spesiell skjevfordeling finnes i Cannes, hvor det alltid sitter mannlige regissører og kvinnelige skuespillere i juryen. Hvor de kvinnelige regissørene? spør Zimmerman, og de mannlige skuespillerne? Sundance er bedre på dette området. Her sitter det alltid kvinnelige regissører i prisjuryen.

Blir kvinner mer straffet for fiasko?

Nina Grünfelt griper tak i uttalelsen om at kvinner må være bedre enn menn for å komme inn på festivalene. Hvis det stemmer – hvordan blir de bedre? Debra Zimmerman virker forbauset over det store og generelle spørsmålet, men forsøker å gi et svar.

– Jeg ser ofte at kvinner bruker dobbelt så lang tid på hver film som menn gjør. Det er neppe fordi de er ineffektive, men fordi det tar dem så lang tid å skaffe penger. Men den lange prosessen kan føre til et høyere refleksjonsnivå.

I tillegg er det gjerne mer som står på spill for kvinnene. Hvis en kvinne lager en dårlig film skal det utrolig mye til før hun får en ny sjanse. Debra Zimmerman forteller om en kvinnelig filmskaper hun snakket med i Berlin for noen år siden. Hun hadde laget en fantastisk førstefilm, mens den andre ikke ble noen suksess. Jeg vet denne filmen er en fiasko, sa hun til Debra. Men det verste er at jeg er så redd for ikke å få sjansen til å lage flere filmer. Og faktisk, forteller Debra Zimmerman, har hun aldri fått lage noen ny film.

– Men fail all the time, and that failiure is rewarded. Jeg forstår det ikke, men jeg ser det hele tida. Hvis en kvinne mislykkes, er det en grunn til ikke å støtte henne. For menn gjelder ikke denne regelen. Derfor likte jeg Bentes sitat så godt, om idioter i styrerommene. Det blir ikke likestilling før kvinner har like stor rett som menn til en ny sjanse.

Nina, Beate & Jackie

Nina Grünfeld, Beate Arnestad og Jackie Branfield. (Foto: Oda Bhar)

Mangler norske feminister selvtillit?

Nina Grünfelt forteller nå om de nye norske kravene til kjønnsfordeling innen filmproduksjon. Det er foreslått et krav til minst 40% kvinner i alle ledd, og hvis det ikke oppfylles vil støtten bli trukket. På dette tidspunktet oppstår en interessant misforståelse i panelet.

– Det må ikke være mindre enn 40% kvinner… eller menn.

Debra Zimmerman skjønner først ikke hva Nina Grünfeld mener.

– Women… or men? Do you mean Norwegians?

– No, I mean women… or men.

Etter litt fram og tilbake må Grünfeld innrømme at hun snakket om kvinnerepresentasjonen. Dette «og menn» ble tilføyd utfra en demokratisk tanke: det skal ikke være for få menn heller! Samtalen oppløser seg i latter over den åpenbart absurde tanken at det i nær framtid skulle bli for få menn i noen ledd av norsk filmproduksjon.

Når jeg går hjem fra debatten er det denne siste sekvensen jeg tenker på. Det slår meg at det er noe symptomatisk ved dette, som handler om selvtillit og kanskje et nasjonalt særtrekk. Det ligger en pussig dobbelhet i situasjonen: For det første en tydelig statistisk skjevhet, for det andre fenomenet at norske feminister sjelden tør å ta kvinnenes side fullt ut. I Norge er selv feministene redde for å ta klare kvinnestandpunkt. Vi tar forbehold, kanskje utfra en demokratisk hensikt, slik Grünfeld gjorde, eller i frykt for å miste en potensiell allianse med (gode) menn.

Uansett er det ofte slik at vi ikke tør stå åpent opp og forsvare vårt eget kjønn som gruppe. Vi er redde for å si rett ut at menn har mer makt, at vi ennå ikke er likestilt. Hvorfor? Er det noe skamfullt her? Det kan handle om at vi på tross av oppnådde rettigheter ikke har greid å nå helt opp. Er det vår egen skyld? Hvordan skal vi få til den siste biten? Norske kvinner har det uten tvil bedre enn de fleste i verden, men likevel, se på statistikkene, særlig de som gjelder penger og beslutningsmakt. La oss like godt kalle en spade en spade: Vi er ikke likestilt. Hvorfor tør vi ikke si det rett ut?

(Artikkelen er også publisert på Montages.)