jump to navigation

Kunst i Grunnlovens tid (Eidsvoll) 21. mai 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Å feire Grunnloven uten selvpisking later ikke til å være mulig. Heldigvis. På Eidsvoll er det til og med blitt plass for geriljakunst.

SAMTIDSKUNST

«1814 Revisited – The Past is Still Present»
Akershus Kunstsenter på Lillestrøm
Stallgården og Mago A på Eidsvoll Verk
10. mai – 14. september 2014

Også kunstfolk kan dra til Eidsvoll for å feire Grunnloven i sommer. Akershus kunstsenter har fått med seg fylkeskommunen på en stor mønstring av samtidskunst i gangavstand fra Eidsvollsbygningen, i tillegg til kunstsenterets vanlige lokaler på Lillestrøm. De fleste verkene er nyproduserte, av norske og internasjonale kunstnere. Mange vipper på grensa mellom kunst og undervisning, på en måte som kan virke traust, men også sympatisk. Jeg spår mange besøk av skoleklasser, og familier på sommerutflukt som kombinerer piknik med kulturpåfyll. Det er Grunnlovens verdier som på ulike måter blir problematisert; ytringsfrihet, demokrati, nasjonsbygging og sosial trygghet, samt deres onde tvillinger; utestengning, overvåkning og undertrykking av minoriteter. Som andre grunnlovsutstillinger viker heller ikke denne tilbake for selvpisking, noe vi skal være glade for.

For tida henger et banner med Trond Hugo Haugens fotografi «Et riksportrett (etter Eidsvold 1814)» på fasaden av Oslo S. Foto: Oda Bhar.

For tida henger et banner med Trond Hugo Haugens fotografi «Et riksportrett (etter Eidsvold 1814)» på fasaden av Oslo S. Foto: Oda Bhar.

Verkene spenner fra estetisk konseptkunst til fordypende dokumentarisk materiale. Iblant likner verkene rett og slett sakprosa eller dokumentarfilm; ei praksisrettet håndbok i politisk aktivisme (Hilde Maisey), monitorer som viser politiske opprør i andre land (Artur Zmijewski) og politisk motivert overvåkning i vårt eget (Lene Berg). Størst inntrykk på meg gjør Lars Rambergs filmede intervju med en tidligere «tyskertøs», som etter krigen ble deportert fordi hun giftet seg med en tysk soldat. Kvinner i hennes situasjon fikk aldri saken sin prøvd for noen domstol, og har aldri blitt tilbudt å få sitt norske statsborgerskap tilbake. Det burde stemme til mer enn ettertanke under Grunnlovsjubileet.

Stillbilde fra et videointervju i Lars Ø. Rambergs prosjekt «Fremdgehen» (2014, pågående prosjekt).

Stillbilde fra Lars Ø. Rambergs pågående prosjekt «Fremdgehen» (2014).

Sosiale arbeider er det flere av på utstillingen. I august skal den amerikanske kunstneren Alex White Mazzarella drøfte og visualisere demokratibegrepet i samarbeid med Lillestrøm-boerne. Svenske Ebba Moi har jobbet med en lokal skoleklasse, og viser videoer, oppslag og bøker lagd av elevene, fokusert på tendensen til å utelate kvinner når historiebøkene skrives. Verkets tittel er en videreutvikling av slagordet fra Den franske revolusjon, som også utgjør basisen i vår egen grunnlov, her allmenngjort ved å føye søsterskap til brorskap: «Vi er alle like (frihet, likhet og fellesskap)».

Elevcollage fra Ebba Mois sosiale prosjekt «Vi er alle like (frihet, likhet og fellesskap)».

Elevcollage fra Ebba Mois «Vi er alle like (frihet, likhet og fellesskap)», som henger i Akershus kunstsenter på Lillestrøm. Foto: Oda Bhar.

Av de estetisk orienterte verkene har ett allerede markert seg i offentligheten; Trond Hugo Haugens store fotografi «Et riksportrett (etter Eidsvold 1814)» som for øyeblikket også kan ses på fasaden av Oslo S. Eidsvollsmennene i Oscar Wergelands ikoniske maleri er byttet ut med et representativt utvalg av dagens Norges befolkning. Mindre overtydelig, men vel så symbolsk, er cubanske Juan Andres Milanes Benitos papirkopi av en mursteinsbygning, så naturtro at du knapt tror det er en kulisse, selv når baksiden viser seg å være av pappmasjé. I Grunnlovskonteksten blir det gedigne verket en elegant kommentar til forholdet mellom bestandighet og skjørhet – ingenting er hogd i stein, selv ikke monumental arkitektur, også viktige verdier kan falle sammen som korthus om vi slutter å kjempe for dem.

Juan Andres Milanes Benito: "Analyzing Sanity or the Extraction of the Stone of Madness" (2014).

Utrolig nok er denne mursteinsfasaden lagd av papirmasjé. Juan Andres Milanes Benito: «Analyzing Sanity or the Extraction of the Stone of Madness» (2014). Foto: Oda Bhar.

Det nasjonale er også tema for Pierre Lionel Matte, som i verket «Norway 2.0» tar for seg det norske passets fysiske utvikling. Hypotesen er at en nasjons selvbilde uttrykkes gjennom designen på statsborgerskapets viktigste dokument. I Norge har vi gått fra det nøkternt postkasserøde med svart skrift fra 1970-tallet til dagens kongelig karmonsinrøde med gulltrykk. På sistnevnte er riksløven for anledningen tilført en ironisk glorie. I søsterverket «I Have a Passport Therefore I Am» benyttes passet som notatbok for Mattes beskrivelser av møter med nasjonens nye problembarn, tilreisende romfolk.

Pierre Lionel Matte: «Norway 2.0». Foto: Oda Bhar.

Pierre Lionel Matte: «Norway 2.0». Foto: Oda Bhar.

Det beste beviset på at vi lever i et land med ytringsfrihet befinner seg dog utenfor det offisielle kunstutvalget. På en kunstig holme i Andelva ved Eidsvoll Verk, ved siden av Sten Are Sandbecks innpakningsinstallasjon «(Utenfor) loven» (en vittigere tittel enn sikkert intendert med tanke på det jeg nå skal fortelle), har en ukjent person høyst ureglementert plassert et eget verk. Ifølge ryktene rodde en lokal geriljakunstner ut i nattens mulm og mørke og la fra seg gjenstandene. Neste dag prøvde arrangørene å fjerne dem, men da kom han roende og protesterte! Løsningen kan sies å være i Grunnlovens ånd: De to kunstnerne gjorde opp i minnelighet, og ble enige om å dele plassen.

Til høyre: Sten Are Sandbecks «(Utenfor) loven». Til venstre: Geriljakunstnerens verk på den kunstige holmen. Foto: Oda Bhar.

Til høyre: Sten Are Sandbecks «(Utenfor) loven». Til venstre: Geriljakunstnerens verk på den kunstige holmen. Foto: Oda Bhar.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen fredag 16. mai 2014.

Reklamer

Den søte kløe (Høstutstillingen 2013) 15. september 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST

Høstutstillingen 2013
Statens 126. Kunstutstilling
Kunstnernes Hus
14. september – 13. oktober 2013

Årets Høstutstilling er mer sprelsk enn fjorårets, og best når den nærmer seg det sanselige og groteske.

Anja Carr: «Banana Blues» (2012). Også fotografiene bak installasjonen er lagd av Anja Carr. Foto: Oda Bhar.

Anja Carr: «Banana Blues» (2012). Også fotografiene bak installasjonen er lagd av Anja Carr. Foto: Oda Bhar.

Lørdag åpnet den 126. utgaven av Statens kunstutstilling på Kunstnernes Hus i Oslo. Der fjorårets utstilling var preget av lavmælt alvor, kanskje som en ettervirkning av terroråret 2011, er lekenhet og humor tilbake for fullt i 2013. Arbeidene er likevel sjelden blott til lyst, under overflaten ligger et mørke og presser. Allerede på toppen av trappa settes tonen av Sten Are Sandbecks «Fountainhead», en skulptur med underdel av metall og ei plastbøtte med fontene til hode. Like innenfor står Anja Carrs installasjon «Banana Blues», en kube bygd av banankasser malt rosa og blå, med plastbananer i luftehullene. Innvendig lukter det kvalmende sterkt av overmoden banan, og publikum tilbys en smakebit mens kunstneren selv gumler bananer på en monitor.

Detalj fra Cecilie Lind: «What the fuck is wrong with VISUAL CANDY» (2012).

Detalj fra Cecilie Linds rominstallasjon «What the fuck is wrong with VISUAL CANDY» (2012). Foto: Oda Bhar.

Maksimalismen er enda sterkere i Cecilie Linds «What the fuck is wrong with VISUAL CANDY», en rominstallasjon med dekorerte porselenshoder. Et leopardmønstret hode bærer en kyllingsteik som hatt, et lilla hode har iskremmerhus stukket inn i øynene, et grønt hode hviler på ei seng av barnehoder. Det likner en morbid offerinstallasjon, og på gulvet sitter djevelens sendebud i form av en kullsvart, rødprikkete og morderisk stirrende katt. Det er fristende å gi seg hen til slike visuelle sukkertøy etter tiår med minimalisme, men samtidig klør det i øynene, som om noe er for godt til å være sant.

Vilde von Krogh: «Sjakk Matt» (2013). Foto: Oda Bhar.

Vilde von Krogh: «Sjakk Matt» (2013). Foto: Oda Bhar.

Like tydelig er mørket i «Sjakk Matt» av Vilde von Krogh, hvor et interiør ser ut til å befinne seg i storm eller under et jordskjelv. Fra taket henger en sverm av lampeskjermer, et fuglebur er spent fast diagonalt i lufta, og på gulvet strever to deformerte skapninger med balansen. Scenen er burlesk og utrygg, som vrengebildet på en vaklende sivilisasjon.

Janne Kruse: «In Search of Temporality.» (2013) Stålplatene er kun formet med kroppen. I bakgrunnen: Aleksi Wildhagens diptyk «Til Det Norske Kongehuset» (2013) og Else Marie Jakobsens bildevev «Dromedarene II (Skriket)» (1994). Foto: Oda Bhar.

Janne Kruse: «In Search of Temporality.» (2013) Stålplatene er kun formet med kroppen. I bakgrunnen: Aleksi Wildhagens diptyk «Til Det Norske Kongehuset» (2013) og Else Marie Jakobsens bildevev «Dromedarene II (Skriket)» (1994), med tekstilversjonen av Munchs «Skrik». Foto: Oda Bhar.

Sober skjønnhet er en annen trend på Høstutstillingen 2013. Janne Kruses kroppsfoldete skulptur i rustfritt stål, «In Search of Temporality», har en overraskende mykhet som minner om sammenkrøllet papir. Edith Lundebrekke har i «Multi Meander» malt trelamellene slik at relieffet skifter farge etter hvor du står i rommet.

Tro det eller ei: Sett fra motsatt side er dette bildet gult og oransje. Edith Lundebrekke: «Multi Meander» I og IV (2013). Foto: Oda Bhar.

Tro det eller ei: Sett fra motsatt side er dette bildet gult og oransje. Edith Lundebrekke: «Multi Meander» I og IV (2013). Foto: Oda Bhar.

Veggskulpturen «Hendelser i stor høyde» av Susanne Kathlen Mader har den visuelle styrken og skjøre balansen til en Calder-uro.

Susanne Kathlen Mader beveger seg i et konstruktivistisk landskap med vegginstallasjonen «Hendelser i stor høyde» (2013), som vant Norske Kunstforeningers debutantpris på Høstutstillingen.

Susanne Kathlen Mader beveger seg i et konstruktivistisk landskap med vegginstallasjonen «Hendelser i stor høyde» (2013), som vant Norske Kunstforeningers debutantpris på Høstutstillingen.

En lettere og mer skjødesløs estetikk finnes i Petter Napstads små tusjbilder, som befinner seg i skjæringspunktet mellom poesi og tegning. Små portretter og skisser følges av strøtanker og aforismer: «Farvel interessante samtaler/jeg skal ikke ha noen av dere igjen.»

Petter Napstad: Detalj fra tegneveggen «Utitulert» (2013). Foto: Oda Bhar.

Detalj fra Petter Napstads tegnevegg (2013). Foto: Oda Bhar.

Videokunst har fått relativt stor plass på årets Høstutstilling, men fortsatt er det få som utnytter galleriets potensiale for å vise film på mer komplekse måter enn en kinosal. To hederlige unntak er iranskfødte Farhad Kalantary, som viser film på et kjegleformet lerret i «Stars of Umbria», og den litauiske komponisten og billedkunstneren Ignas Krunglevicius, som i trekanalsverket «Narrative with an unexpected outcome» benytter tre lerreter for å vise en skriftig dialog mellom tre personer, ett lerret for hver person, supplert med suggererende lyd. Innholdet er hentet fra en terapisituasjon mellom en ung gutt, en mor og en veileder, og setningene trykkes fram ord for ord fulgt av dumpe dunk som minner om morse.

Stillbilde fra videoarbeid for tre skjermer: «Narrative with an unexpected outcome» (2011) av Ignas Krunglevicius.

Stillbilde fra videoarbeid for tre skjermer: «Narrative with an unexpected outcome» (2011) av Ignas Krunglevicius.

Mens alvor og vold ifjor dirret under mange verk er det direkte politiske sjeldnere i år. Tydeligst finner vi det i dokumentasjonsverket «Fences», hvor Lise Bjørne Linnert viser bilder og tekst fra et performanceprosjekt som har pågått siden 2009. Hun reiser rundt i verden og syr røde sting på gjerder, ofte på politisk kontroversielle steder. I Norge har hun blant annet valgt ut interneringsleiren på Trandum, samt den skadde Regjeringsblokka med flagrende presenning fra 2011. Gjerdene med røde broderier minner meg om Joseph Beuys, som brukte fett og filt som symbolske helbredelsesmidler for verden. I «Fences» er den røde ulltråden mer tvetydig: Blir gjerdet reparert, eller understrekes hullet? Som så mange omsorgshandlinger har stingene et problem: De både ivaretar og invaderer.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 13. september 2013.

Det er også blitt plass til et bilde fra Utvika camping ved Utøya. Lise Bjørne Linnert: «Fences» (2009-2013). Foto av foto: Oda Bhar.

Det er også blitt plass til et bilde fra Utvika camping ved Utøya. Lise Bjørne Linnert: «Fences» (2009-2013). Foto av foto: Oda Bhar.