jump to navigation

Materiell romantikk (Sverre Bjertnes) 23. februar 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Sverre Bjertnes utforsker kjærlighet, vitenskap og materialisme i en slående gigantutstilling på Stenersenmuseet.

KUNSTUTSTILLINGER

Sverre Bjertnes:

«Nervous Fluids»
Stenersenmuseet
Til 30. mars

«Cold Reading»
Galleri K
Til 9. februar

Sverre Bjertnes (f. 1976) er en av disse kunstnerne som blander privatliv og kunst, på en skamløs og rørende måte som gjør den personlige biografien hans interessant. Vi kan følge inspirasjonen fra tenåringstida hos Odd Nerdrum, til det ambivalente vennskapet med Bjarne Melgaard, ekteskapet med Unni Askeland og dagens kjæresteforhold til den unge alveaktige sangeren og skuespilleren Hanna Maria Grønneberg. Dynamikken ender ofte et sted mellom romantikk og kynisme, utført med en udiskutabelt teknisk ferdighet og visuell teft det er lett å glede seg over – selv når sansene nærmer seg overbelastning.

Sverre Bjertnes blant bildene sine av kjæresten Hanna Maria Grønneberg. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Sverre Bjertnes blant bildene sine av kjæresten Hanna Maria Grønneberg. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Om Stenersenmuseet var forberedt på mangfoldet av gjenstander som nærmest sprenger i mellometasjen og den store trappehallen er uvisst. På den annen side er det kanskje en slik vitamininnsprøytning det nedprioriterte museet trenger, etter de siste årenes indre turbulens og glidning innover i Munch-museets skygge. Bjertnes tar for seg kunstnerrollens behov for å søke originalitet, og kretser omkring temaer like evige som kunsten: Kjærlighet, vitenskap og materialisme. Mellom disse går det usynlige tråder: Den elskede som objekt, tingene som religion, og evolusjonens fysiske grunnlag.

Trappehallen på Stenersenmuseet er blitt til et mylder av gjenstander. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Trappehallen på Stenersenmuseet er blitt til et mylder av gjenstander. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Opprinnelig kommer Bjertnes fra Trondheim, men pendler idag mellom Fredrikstad, Oslo og New York. Sin første separatutstilling hadde han i Bjarne Melgaards Oslo-galleri, fortsatt som klassisk figurativ maler, før han for vel ti år siden begynte å utforske en mer konseptuell tilnærming. Samtidig ble han tilknyttet Galleri K, som for øyeblikket viser en mindre utstilling med ham. Også denne kan være verdt å få med seg, siden maleri er mer vektlagt i Galleri K, og utstillingen framstår mer rolig og kontemplativ enn Stenersenutstillingen.

Et viktig element både på Stenersenmuseet og i Galleri K er denne typen stående froskefigur. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Et viktig element både på Stenersenmuseet og i Galleri K er denne typen stående froskefigur. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

De siste årene har Bjertnes samarbeidet mye med Bjarne Melgaard, og de to har stilt ut sammen både i Oslo og New York. I 2011 havnet duoutstillingen deres på New York Times’ liste over årets beste, og den norske oppfølgeren i Galleri K og Rod Bianco vakte lokal ros. Det spesielle var at de hadde skriblet på hverandres tegninger, et konsept som minner om Warhol/Basquiat-samarbeidet på 1980-tallet. Eksempler finnes også på Stenersenmuseet, og kontrasten mellom uttrykkene er alltid stor: Røff ekspresjonisme vs. sirlig figurasjon, kynisk homosex vs. heterofil romantikk.

Evolusjonstemaet bringer fram ukjente skapninger som kanskje kunne ha eksistert, om historien var annerledes? Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Evolusjonstemaet bringer fram ukjente skapninger som kanskje kunne ha eksistert, om historien var annerledes? Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Tittelen på Stenersenutstillingen er hentet fra den før-darwinistiske evolusjonsteoretikeren Jean-Baptiste Lamarck, som tilskrev alle organismer en iboende «nervøs væske», foranderlig gjennom livsløpet og i stand til å overføre tilegnede egenskaber til neste generasjon. At ikke-arvede egenskaper kan arves har en viss støtte i moderne genetisk forskning, men Lamarcks teorier må regnes som kvasivitenskaplige. Både Stenersenmuseet og Galleri K viser verker fra serien «Nervous fluids», hvor motivene er dyr som kunne ha stammet fra en alternativ evolusjon. Skrekkøgler og froskeprinser er skåret ut i mahogny av tempelkunstnere på Sri Lanka, relativt fritt etter tilsendte skisser.

Det samme gjelder menneskefigurene, som ender med ansiktstrekk mellom det europeisk og asiatiske selv når forelegget var Bjertnes’ egne selvportretter. Figurene vekker ikke bare tanker om kulturoversettelse, slik kunstneren ønsker, men minner om eksotisme og kolonialisme. Også regnskogtreet vekker ubehag, for selv om det angivelig er statsautorisert, hvem vet hva som er nedfallstrær i et land fullt av korrupsjon?

I noen av treskulpturene som er skåret ut på Sri Lanka har kunstneren fått halvveis asiatiske trekk. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

I noen av treskulpturene som er skåret ut på Sri Lanka har kunstneren fått halvveis asiatiske trekk. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Kvinnelig akt settes også under lupen, eller snarere kjæler Bjertnes ved sin forlovedes rødhårete vakre gestalt, mest iøynefallende som prerafaelittisk Ofelia eller Bonnard-aktig flytende akt i et badekar. Uttrykket vipper farlig nær kitsch, noe kunstneren sikkert er klar over. Er vi velvillige kan det fungere som kommentar til kunsthistoriens objektifisering av kvinnen, dagens retusjerte reklamefotografier, eller umuligheten av å yte en elsket person rettferdighet som bilde. Tross åpenbare innslag av publikumsfrieri virker utforskningen oftest oppriktig. Kombinasjonen av høy- og lavkultur kan både være utstillingens styrke og svakhet, som i kunst/musikkfilmen «De ensomme ting», hvor en kryptisk samtale mellom Bjertnes’ muse og skuespiller Gard Eidsvold avsluttes med et dikt av Herman Wildenvey, tonesatt av Hanna Marias far, den tidligere CC Cowboys-vokalisten Magnus Grønneberg. Teksten gir en romantisk-syrlig bismak til den semireligiøse materialismen i vårt moderne samfunn, som heller ikke denne utstillingen er tenkbar uten.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen mandag 27. januar 2014.

Advertisements

Speil og spenning (Marianne Heske) 1. desember 2010

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
6 comments

Jordiske dokkehoder og himmelske speilinger i Marianne Heskes nye utstilling på Stenersenmuseet.

Marianne Heske

Marianne Heske foran sitt verk «Global Groove» (2010). Foto: Oda Bhar

Marianne Heske (f. 1946) er en av våre første konseptkunstnere og videokunstnere, med en karriere som strekker seg over førti år. Et bredere publikum forbinder henne kanskje mest med installasjoner av dokkehoder, noe som også står i sentrum for hennes første separatutstilling i Norge siden 2002, Himmel & Jord på Stenersenmuseet.

Heske: Assemblage

Det surrealistisk inspirerte verket «Assemblage» lagde Heske mens hun bodde i Paris på 1970-tallet. Foto: Oda Bhar

I 1971 fant Heske en eske med gamle dokkehoder på et loppemarked i Paris, noe som innledet en lang utforskning av ulike sider ved menneskelivet: roller, identitet, uniformering, individualisme, makt og avmakt. Hos Heske er dokkehodene alltid en metafor for mennesket, de er skapt i vårt bilde, som hun sier. Den første tida i Paris benyttet hun dem direkte som objets trouvés i surrealistliknende installasjoner, vellykket iscenesatt på Stenersen i et mørkt rom med tivolimusikk som framhever det mystiske og teatrale.

Marianne Heske

«Den gordiske knuten» fra 2006. Foto: Oda Bhar

På 1980- og 1990-tallet ble Heske mer interessert i mennesker som mengde, og brukte det opprinnelige hodet som modell for identiske kopier. I Den gordiske knuten ligger et «perlekjede» av gull- og sølvfargede hoder filtret sammen til en floke på gulvet. I Marionettregimet velter et snøskred av porselenshoder ut fra et hjørne, toppet med biter av speil og et forgylt hode med veltet sokkel. Det hvite porselenet vekker assossiasjoner til Kambodsjas knokkelhauger, mens det oppstår en interaktiv effekt når tilskueren ser seg selv i speilbitene.

Marionettregime, detalj

Marionettregime fra 2010 (detalj). Foto: Oda Bhar

Heske liker å leke med pseudovitenskap, og Stenersenmuseet har valgt ut flere klassikere. Dokkehoder er dekorert med kart fra frenologi (læren om måling av hodeskallen for å finne psykologiske egenskaper), og vi ser alle de fire orgonskapene fra 1996, konstruert etter Wilhelm Reichs prinsipper.

Phrenology

Verket «Frenologi» har autentiske bilder og instrumenter, men bysten er byttet ut med et av Heskes dokkehoder. Foto: Oda Bhar

En annen hovedtrend er videomaleriene, hvor psykedelisk videofilm projiseres mot hjørner i et rom, eller overføres på metall og stoff som stillbilder. Opptakene er gjort med et gammelt videokamera hvor fargene kan justeres opp eller ned under filming, noe som gjør det mulig å «male med lys», en teknikk Heske spøkefullt omtaler som «orgonenergi på film».

Heske: "Orgon House" (1995)

Orgonskapene er isolert med vekselvis organisk og uorganisk materiale, som saueull og stålull. Foto: Oda Bhar

Mellometasjen er viet en serie nyere bomullstrykk med blanke, eteriske overflater, kalt «himmelspeilinger». Dette er himmelen i utstillingens tittel, en effektiv kontrast til de påtrengende jordiske erfaringene i dokkeverkene.

Marianne Heske

Fjell og landskap filmes med ekstreme fargevirkninger, og projiseres mot hjørnene på mørke rom. Foto: Oda Bhar

Utstillingen er ingen dekkende retrospektiv, ikke minst kan fraværet av de berømte land art-prosjektene oppleves som et savn. I Prosjekt Gjerdeløa (1980) flyttet Heske ei gammel norsk løe til Pompidousenteret i Paris, i 2005 ble kåret til ett av de tolv viktigste kunstverkene i etterkrigs-Norge.

Marianne Heske

Himmelbildene er trykket på bomullsstoff, men overflaten er metallisk blank og eterisk. Foto: Oda Bhar

At Heskes grunntematikk virker så frisk etter førti år er imponerende, med tanke på hvor trofast hun har vært mot objektvalg og tematikk. Videomaleriene viser fjell og ras, et tema som har fulgt henne siden oppveksten i Tafjord, hvor bygda levde i stadig frykt for utslettende ras. I bunnen ligger forholdet mellom menneske og natur, utsatthet overfor elementene, noe som i dagens klimadebatt virker stadig mer aktuelt.

Orgon House, surface

Også inne i orgonskapene er det videomalerier. Foto: Oda Bhar

Det mest iøynefallende verket på utstillingen er Global Groove, et langbord fylt med rundt 900 dokkehoder. Kunstnere fra Zimbabwe, Kenya, Nepal og Kina har laget sin egen versjon av det aller første dokkehodet, med en enorm variasjon som resultat. Vi finner smale og runde hoder, grove og fine ansiktstrekk, edle treslag, smykkestein og krystallglass.

Heske: Vernissage

På vernissagen svermet publikum rundt bordet med de 900 figurene, kalt «Global Groove» (2010). Foto: Oda Bhar

I enden rager det europeiske hodet fra på et lite podium, som en tvetydig kommentar til globaliseringen. Når sørøstlig mangfold settes opp mot en vestlig sjablong medfører tallmessig overlegenhet ingen dominans. Hvor lander vi i spennet mellom velment kulturutveksling og gammeldags imperialisme? En styrke ved Marianne Heskes kunst er at den ikke svarer åpenlyst på slike spørsmål, men vekker dem som undertekst.

Global Groove

Selv om asiater og afrikanere er flere og mer mangfoldige, står europeerne fortsatt i en opphøyd posisjon. Foto: Oda Bhar

Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 11. november 2010 (faksimile her). Utstillingen kan du se i Stenersenmuseet fram til 2. januar 2011. Vil du se flere bilder har jeg noen på Flickr. For mer informasjon om Marianne Heske kan jeg varmt anbefale artikkelen «Power Stations» (1993) av den New York-baserte kunstkritikeren og kuratoren Kim Levin.

Mer av det samme? (2010) 2. januar 2010

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Reiser, Sitater, Stemninger.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
16 comments

Slutten på det gamle året skal være springbrettet inn i det nye. Denne gangen et helt nytt tiår. Starten på det nye året skal gi et rutsj inn i framtida, som tyskerne sier når de ønsker godt nytt år. Denne nyttårshelgen er den første på veldig mange år hvor jeg håper at det neste året skal gi mer av det samme. Hvor jeg ikke drømmer om å bryte over, kaste alt det gamle, men helst vil famle videre i samme retning som nå.

 

Colosseum: Icicles

I vårhalvåret 2009 jobbet jeg mye på Colosseum kino, måkte snø og slo ned istapper fra takene. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 var året da helt nye ting skjedde: nye, blanke, overraskende ting. Det var året da jeg solgte noen tekster og bilder, og prøvde noen skrivefellesskaper, med vekslende hell. 2009 har vært et år for førsteganger, og 2010 må gjerne også bli slik, men de nye førstegangene kan godt følge i de gamles fotspor. Jeg har endelig våget å møte folk i RL som jeg kjente fra VR. Jeg har lagt ut bilder av meg selv på nett, blitt mer offentlig, tydelig, har turt stå for det jeg vil være. Jeg vet ikke hvorfor alt dette, som virker så naturlig for andre, sitter så langt inne hos meg. Kanskje er jeg mer sjenert, kanskje har jeg vært i krise, men det gir seg nå, det tror jeg, kanskje blir jeg modigere.

 

Colosseum: Fugleføtter

Jeg kan leve med brødjobber, så lenge kameratskapet er godt. Men det kjennes som jeg bare setter fuglespor på verden. (Foto: Oda Bhar)

 

Jeg avsluttet året før i en litterær fanzine, ble tråkket på, og gikk videre alene. Utpå våren 2009 ble jeg kontaktet av et nytt nettidsskrift for film, og dermed fikk jeg prøve meg som journalist og anmelder. Jeg har vært på to festivaler, og vært med og lagd podcast fra den ene. I sommer startet jeg firma for å kunne fakturere. For et filmbyrå fikk jeg skrive en lengre filmomtale til en katalog, og oppdaget stolt at forrige og neste skribent i samme katalog var Kjartan Fløgstad og Finn Skårderud.

 

Under baldakinen

I september hadde jeg et todagers fotooppdrag for filmbyrået Arthaus under Nordisk filmpris-helgen på Gimle. (Foto: Oda Bhar)

 

Innimellom fusket jeg også litt som fotograf. Jeg solgte reportasjebilder fra en vernissage som ble trykket i en kunstkatalog. Mange ba om å få låne bilder gratis, jeg sa nei til mange, ja til noen få. I høst fikk jeg gjøre et fotooppdrag over to hele dager, noe som var kjempegøy, og ga litt penger i kassa. Alt dette skjedde på grunn av bloggen, fordi jeg var blitt synlig her.

 

Kanongjengen

Under helgen på Gimle var det også mottakelse på Den finske ambassaden, hvor jeg møtte igjen gamle kjente fra tida i filmavdelingen ved Oslo Kino. Nummer to fra venstre er Sigurd Moe Hetland, tidligere markedskonsulent og fotograf ved utallige festivaler gjennom førti år. Han var den første som ga meg råd om hvordan du kan snike deg under armer og albuer og nå fram til første rekke selv om du er en kortvokst fotograf. De øvrige på bildet er skuespiller Anders Baasmo Christiansen og regissør Rune Denstad Langlo fra filmen «Nord», samt den legendariske Pål Bang-Hansen. (Foto: Oda Bhar)

 

I juni kom en mail fra en fyr jeg beundret, redaktør for et papirtidsskift om film. Han nevnte Mark Twain-sitatet i selvpresentasjonen min her på bloggen: «Write without pay until somebody offers to pay.» Hadde jeg lyst til å gjøre et intervju? Jeg ville gjerne, men fryktet at jeg ikke ville få det til, for hvordan kunne jeg intervjue, som har sittet på utallige debatter og aldri lurt på noen verdens ting? Hvordan finner folk på noe å spørre om? har jeg tenkt under spørsmålsrundene. Det er enda godt jeg ikke er journalist. Men redaktøren bare blåste: for noe tull! Her har du fem spørsmål å starte med, det går nok bra. Og det gjorde det jo. For det viste seg at intervjuer ikke handlet særlig mye om smarte spørsmål. Det handlet om å samtale, og lytte til den andre. (Og ganske mye om research. Men det er bare gøy!)

 

Sol & skygger

En av brødjobbene mine i 2009 har vært som vakt på det vakre Vigelandmuseet, rett sør for parken. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 ble året da jeg droppet en brødjobb, og fant meg en annen. Jeg gikk fra kino til museum (særlig dette, men også dette fram til denne endringen, og helt på slutten av året dette). Jeg lever fortsatt av vaktjobb, men lærer andre ting og møter andre folk, i et mindre kommersielt miljø.

 

Adventdalen

Det jeg helst skulle ha blogget om i 2009, men ikke rakk, var ferien min på Svalbard. Her fra Adventsdalen, med høstfarger. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 ble også året da jeg gikk fra blogg til twitter, uten helt å slippe taket i bloggen, riktignok. Men hverdagen foregår på twitter, strøtankene og tøyset, ideene og spontaniteten, de nye kontaktene. Ofte har jeg villet skrive blogg, men prioritert det bort, som da jeg hadde vært på Svalbard som gjorde stort inntrykk på meg, men likevel ikke rakk mer enn å flickre noen bilder. Hvor bloggen er på vei har mange spurt om. Jeg kan bare svare at den fortsatt vil finnes, for bloggen er hjemmet mitt, det var her jeg begynte, og jeg liker å ha et eget hjørne på nettet for å ta imot personlig besøk.

Så til alle gode lesere, både her og andre steder:
Godt nytt år! Happy New Year! Einen guten Rutsch!

Krig og kjærlighet (Saxgren) 10. februar 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , ,
22 comments

De vanligste grunnene til å flytte fra et land til et annet er krig og kjærlighet. Dansken Henrik Saxgren har fotografert folk fra 110 etniske grupper i sitt nye nordiske hjemmemiljø, og skrevet en sparsom tekst til hvert bilde. Deler av samlingen er plukket ut til en utstilling som vandrer rundt i Norden, og som torsdag åpnet i Stenersenmuseet. Enda flere bilder finnes i den fantastiske boka med samme tittel: Krig & kjærlighet – om innvandringen i Norden.

saxgren-katalog.jpg

Det er Thorvald Stoltenberg som åpner utstillingen. Han står foran et bilde av Sør-Varanger og snakker om håp. «Uten håpet,» sier han, «er ingenting mulig, da får vi ikke til noenting. Håp er nesten like viktig som liv.»

stoltenberg-hand-profile.jpg

Og så skjer det rare at vi får en slags tango, mellom Stoltenberg og Saxgren, når den ene går av gulvet og den andre kommer på. De møtes i utkanten av Sør-Varanger, hilser og snur i en ring rundt hverandre, før de fortsetter i hver sin linje rett fram, som regissert. Alt er over på sekunder og jeg fanger bare utgangen, men det var en fascinerende dans.

saxgren-stoltenberg-tango.jpg

Saxgren selv forteller om møter med varme mennesker blant snø og is, om kebabsjapper og idrettshaller, sambaklubber og flyktningmottak. Han brukte assistenter til å velge ut et antall personer, disse assistentene ble sendt ut på besøk, og det personene (tilfeldigvis) hadde på seg under første besøk skulle de også ha på seg under fotoseansen – med visse unntak.

henrik-saxgren-hands.jpg

Jeg skal ikke vise deg mye av utstillingen. Saxgren er perfeksjonist, og jeg tror han ville mislike sterkt disse dårlige kopiene, med skeive utsnitt, bleike farger, reflekser fra lampene i taket, for ikke å snakke om en helt annen tekst enn hans egen. I pressematerialet står det at de frigitte bildene skal legges ut med nøyaktig tekst og copyright under. Det virker så strengt at jeg slett ikke tør å bruke materialet, men nøyer meg med egne knips. Som vanlig er jo heller ikke de bildene valgt ut for pressebruk, som griper meg mest.

kenya-granny-fullsize.jpg

Som dette. Uansett om kopien er dårlig vil jeg vise fram denne gamle damen, for hun fikk meg til å gråte to ganger, både da jeg kom og da jeg gikk. En kenyansk bestemor i Danmark, sittende på senga med øyne tåket av stær, en ståkrykke i dagligstuen, en fot som trekkes inn bak det fargerike skjørtet, kanskje av anstendighet, fra den tomme plastsandalen på gulvet.

kenya-granny-foot.jpg

Bildet er rørende, men teksten enda mer. Asha Jabril fra Nairobi oppdro Nadja aleine da foreldrene døde, seinere flyttet jenta til Danmark, men så, da Asha ble syk, fikk hun komme til Danmark og flytte inn hos barnebarnet. Det er få ord, rett fram, og kanskje er det romantisering fra min side, men jeg tenker på hva alt dette betyr, hva det kunne ha betydd for meg selv, av kompromisser og konflikt, men også håp og kjærlighet.

kenya-granny-head.jpg

Vi blir stående foran et bilde fra fiskemottaket i Skrova, jeg og to afrikanske jenter med nordnorsk dialekt, samt M, nettopp hjemkommet fra kaffesmaking i Nicaragua. På et skilt står det 68,1 grader nord og 14,4 grader øst, over tre menn med oransje hansker og hver sin digre fisk. «De likner et rockeband,» foreslår M, «de kunne ha spilt luftgitar på fiskene.» «Eller klarinett,» sier ei av jentene og ler, «kanskje er det klarinetter gjemt i fisken.» Vi diskuterer hvilken ende det er best å blåse i, og kommer fram til, med en viss dissens fra M, at munnen er mest fristende. Kyss fisken.

fiskeorkesteret-detalj.jpg

Nå er gutta på bildet blitt en del av historien vår, men de har også sin egen. Yosef, Teddy og Tsegan fra Etiopia kom til Lofoten i 2002, og jobber hos Ellingsen Fisk mens de venter på behandling av asylsøknaden.

kjoleskap-locked.jpg

Det er også landskapsbilder på utstillingen, av boligområder og nordisk natur. Enkelte er verken vakre eller oppløftende, som beboernes kjøleskap på et flyktningmottak i Danmark, stablet oppå hverandre med hver sin hengelås. Eller bildet av en tægget stein i norske skoger, med en påskrift jeg ikke vil sitere for å slippe denne typen søkeord på bloggen.

stp-innvdr-detalj.jpg

Men stort sett er det fine hverdagsliv, og jeg liker hvordan individualiteten liksom slår igjennom uansett: en gullfarget gameboy, ei russisk rullekake på det svenske bjørkebordet, noen gjenstander fra Kosovo hengt opp i et pussig slangemønster på en vegg, som går over i bildeslangen på en annen vegg i neste leilighet i rekkehuset, hvor brorfamilien bor.

kosovo-rekkehus.jpg

Utstillingen henger i Stenersenmuseet fram til 27. april. Det er ikke mange rom med bilder, men pass på å ha god tid likevel, for som kurator Selene Wendt uttalte: «Vanligvis ber jeg folk å konsentrere seg om bildene, og ikke bry seg for mye om teksten. Men i dette tilfellet vil jeg anbefale folk å lese iallfall noe av det som står ved siden av.»

kaffebord-lap-tsje-cut.jpg

En fin omtale av utstillingen finner du her (på foto.no). Se også Henrik Saxgrens hjemmeside, med bilder fra åpningen i København (juni 2006).

Paradoksal repeat (Stenersen) 5. oktober 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , ,
8 comments

Når du skal hjelpe en fyr å installere ei lydslynge, og han står ved siden av deg og sier: Sett den på repeat! Og du svarer ja, men han gjentar flere ganger: Sett den på repeat! Er det ikke da fristende å si: You are repeating yourself. Og er ikke livet fullt av slike paradokser?

converse-og-kjippkjapp.jpg

Den repeterende mannen er Christopher Cozier fra Trinidad, en kunstner på utstillingen Ekvatoriale Rytmer, som åpnet denne uka på Stenersen. Det er T som forteller historien, han er museumstekniker og den som stadig ber meg med på vernissage. Cozier har malt en gutt med to typer fottøy, en plastsandal på venstre fot og en converse på høyre, og rundt ham er det høyttalere, både malte og virkelige, som spiller latinomusikk. Det er politisk kunst, kanskje om imperialisme og protest, jeg vet ikke sikkert. Men jeg liker skoene (Stepping, you keep on knocking but you can’t come in, 2005).

sivmatte-love-my-contri.jpg

Flere av kunstnerne jobber med politiske undertoner. Olu Oguibe bruker sivmatter som lerret og kombinerer tradisjonelle mønstre med moderne slagord (National Grafitti, 1989). Stråmattene er eneste verk på utstillingen uten lyd, men nærmer seg lyden gjennom påmalte sangstrofer: «Man is born free but everywhere in chain.» Det er blant annet referanser til nigeriansk musikk, særlig den politiske aktivisten og sangeren Fela Kuti.

sivmatte-free-chains-detalj.jpg

Den indonesiske ambassaden bød på mat til vernissagen fordi kunstnerne Heri Dono (installasjon) og Jompet (lyd) skulle ha en performance. Når jeg kommer inn er rygger alt jeg ser, men jeg smyger meg fram gjennom mørket til jeg får glimt av en mann i sarong med ledninger og blinkende lys festet til brystet. Han likner en selvmordsbomber på film. Nå står han med bøyd hode, fikler med ledningene og messer ubegripelig. Det går opp for meg at apparatet ikke virker, og at messingen skal avlede oppmerksomheten vår. Jeg lurer på hva som vil skje når han får koblet det på nytt, går huset i lufta?

skyggespill-performance-man.jpg

Mannen blir ferdig med å koble, strekker ut armene og begynner å synge. Etterhvert tar han opp noen skyggespillfigurer, og framfører en slags dans med dem mot veggen, foran en projektor.

skyggespill-perform-red.jpg

Seinere sitter jeg med T i kaféen og snakker om utstillingen. På et tidspunkt sier T, som er svensk: «Undrar vad den indonesiske farbrorn höll på med?» Alle begynner å le, for ingen skjønte hva det handlet om. Men etterpå leser jeg i katalogen at forestillingen har navn etter to gudinner som samtidig bærer i seg både gode og destruktive krefter, omtrent som de politiske prosessene i Indonesia (Kala Kali, 2007)

skyggespillfigurer-closeup.jpg

I et annet mørkt rom er det en projektor i den ene enden og et lerret i den andre. Mellom dem står en samling vakre fuglebur, som kaster skygger på lerretet mens filmen går. På filmen vises siluettene av fugler, som flakser omkring og lander innimellom på en telefonledning. Verket er laget av Eder Santos fra Brasil (Call Waiting, 2005).

fuglebur-green.jpg

Kurator Selene Wendt skriver i katalogen om lettelsen hun kjente da det gikk opp for henne at disse fuglene aldri hadde sittet i bur. Bare bildet av dem er fanget, i vakre skyggebevegelser, og projisert mot buret.

fugleline-detalj.jpg

Kunstneren har et dikt i katalogen om dette, noe om tankens flukt, med bilder og lyd som unnslipper oss. «Musikken synger, fanget i musikkboksen. Diktet unnslipper sidene i boka, lik fugler i flukt.»

fuglebur-rodt-red.jpg

Kanskje er det ikke viktig, kanskje holder den estetiske opplevelsen: det mørke rommet og det flakkende lyset, gjenskinnet i de hvitmalte burene, fugleskyggene og de røde lysflekkene til lyden av vinger.

fugler-detalj-red.jpg

Jeg liker disse paradoksale verkene på utstillingen. Gutten som danser med en av hver type sko. Gudinnen som både har gode og onde krefter. Rommet hvor fuglene er fri, men fanges av film og projiseres mot gitter. Stolen jeg skrev om i forrige post, med vinger som ikke kan fly, men uttrykker noe opphøyd, kanskje flukt eller oversikt. Uten paradokser ville kunsten vært umulig.

Rytmeboks (Stenersen) 2. oktober 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst, Musikk.
Tags: , , , , , , ,
3 comments

Sitter i en tronstol som vifter meg med store vinger, og dingler med et glass i takt med reggaemusikken. DJ er fra samme land som musikken, og dette er min lengste vernissage så langt. T insisterte på å komme tidlig fordi han mente det var lite mat og vin, men vi fikk nok karret til oss vår del. Den indonesiske ambassaden bød på mat, og kunsten er minst like eksotisk.

equatorial-rythms-manip.jpg

Vingestolen er laget av Albert Chong, som mener at alle mennesker burde ha et spesielt sted hvor de kan sitte og føle seg beæret. Vingene er stille når stolen er tom, men beveger seg sakte og verdig straks noen setter seg.

vingestol-m-store-jenter.jpg

På bildet under står kurator Selene Wendt foran vingestolen og snakker om visjonene sine for utstillingen. Opprinnelig fikk hun idéen utfra sin personlige interesse for jamaicansk reggaemusikk og kubansk samtidskunst. Så tenkte hun at kunst og musikk egentlig har mye felles, og at fellespunktet må handle om rytme. For rytme er ikke bare lyd, det kan like gjerne være regelmessighet og mønstre som finnes visuelt.

selene-taler-m-stol.jpg

Kunstnerne er valgt ut fordi de integrerer musikk og lyd med det visuelle. De kommer fra land hvor musikken tradisjonelt er helt sentral i folks dagligliv. Navnet på utstillingen, Ekvatoriale rytmer, er litt misvisende, siden bare et fåtall av landene ligger på ekvator.

kunstnere-skygger.jpg

Jeg betrakter folk fra vingestolen mens jeg tar en hvil fra dansen. Kunstnerne har mye attitude. De både er og lager kunstverk.

kunstnere-tenker.jpg

Til venstre Yvette Mattern fra Puerto Rico, som bor og arbeider i Berlin. Til høyre Albert Chong fra Jamaica, som har laget vingestolen og holder til i USA. Objektene er interaktive, og det samme er kunstnerne.

kunstnere-samtaler.jpg

På balkongen står nordmannen Kjetil Berge, som til daglig bor i Portugal. Han har laget en plattform utenfor museet, som alle kan se uten å gå inn.

kjetil-berge-balkong.jpg

I plattformen er det støpt inn glassbiter og annet skrot fra Cuba, som forvandles til skatter når det belyses innenfra.

kjetil-berges-scene.jpg

Plattformen er kopi av Kjetil Berges bidrag til Havana-biennalen 2006. Den ble plassert som scene i en kubansk forstad og umiddelbart tatt i bruk av lokale musikere, som i løpet av noen måneder nærmest spilte den i stykker. I Oslo frykter Berge at det spontane engasjementet blir mindre intenst, så han har hyret inn noen gatemusikanter for kvelden.

gatemusikanter-spiller.jpg

Utstillingen Equatorial Rhythms kan besøkes i Stenersen-museet fra nå og fram til 30. desember. Den anbefales virkelig! Jeg kommer tilbake med flere bilder seinere i uka, siden denne posten begynner å bli lang.

Men hvis du går dit ganske snart, hvorfor ikke supplere med et kinobesøk i samme stil? Tjue meter unna ligger Vika kino, hvor Film Fra Sør-festivalen finner sted fra 4. til 11. oktober. Her kan du se film mellom klokka 11 om formiddagen og midnatt alle dager. Film Fra Sør benytter også Eldorado, Filmens Hus, Parkteatret, Innvik-båten og Nobels Fredssenter.