Bharfot

Den blaute byen (Pushwagner) 17. juni 2008

Jeg trodde Push ville sitte i et hjørne og skule. Signere bøkene sine motvillig. Nekte oss å ta bilder av ham. Kanskje nekte oss å kjøpe bøker også, som da han gikk rundt på vernissagen i Oslo Kunstforening for en måned siden ikledd ei egenprodusert t-skjorte hvor det sto «ikke kjøp Puswagner», denne rørende feilstavinga vi har tøyset med siden. Søte lille pus-wagner, liksom, det yndige vraket, forvirra etter årevis med dopbruk, usikker på hvem som er venn og hvem som er fiende, dop-paranoid. Han føler seg lurt av sin tidligere mesen som overtok bildene da han selv var som lengst nede, oppbevarte dem trygt i ti år, men nå vil selge dem, vel og merke til inntekt for Pushwagner selv, men han er likevel bitter og sinna, fordi kontrollen over når og hva som skal selges burde være hans og bare hans, dessuten mener han bildene ble urettmessig overtatt i 1998. Med andre ord: ei suppe.

Men idag er det boksignering på Tronsmo. Det er to enorme køer: én som bukter seg i to store kvadrater gjennom butikken fram til kassa, med vegger og reoler som stive sperretau, og én annen utenfor, fra døra langs fortauet og inn gjennom portrommet, rundt hele bakgården til bordet hvor Pushwagner ikke sitter, men står, hopper, løper, danser, skjærer grimaser og tegner med sprittusj, mest i bøkene, men også på folkene som rekker dem fram, tegner på panner og armer og hender og klær, alt som er hvitt nok, og folk finner seg i det, rusler takknemlig flirende fra bordet med grønne, svarte, røde og blå tusjstreker i ansiktet og på kroppen.

Sankt Push har landet. Det var Tommy Olsson som først kalte ham det, i en anmeldelse av vårens utstilling i Morgenbladet. Kanskje på grunn av lidelsene, eksentrisiteten og den eksploderende berømmelsen, men også fordi han av utseende minner om en hellig mann, og i førti år har vært forut for sin tid, har nærmet seg forutanelsen og det mystiske klarsynet. I bakgården på Tronsmo får jeg liknende assossiasjoner: en beinete guru, en forklaret sjel i en herjet kropp, den skjelettaktige skikkelsen med den merkelige vitaliteten, som ingen omkring ham helt kan beregne eller tolke. Jeg står i signeringskøen sammen med Streck, som seinere låner pennen min og klorer ned en tegning:

Pushwagner tegnet av Streck (Tor-Bjørn Adelgren). Foto: Oda Bhar.

Boka som slippes idag er en grafisk roman kalt Soft City. Pushwagner begynte på den i 1968 og avsluttet arbeidet i 1976, men tegningene har aldri før vært publisert. På baksida av permen står det at kofferten med originalene forsvant og var borte i mer enn tjue år, før den dukket opp igjen i Oslo i 2002. Det er slike historier som skaper myten om Pushwagner. Løse brokker av informasjon som reiser flere spørsmål enn de besvarer. Hvordan forsvant tegningene? Hvorfor «dukket de opp igjen»? Hvem oppbevarte dem i mellomtida? Hadde Pushwagner selv forlagt dem, og kom endelig på hvor de befant seg, eller ventet noen andre på et bedre marked for å selge dem?

Soft City er det første anslaget til en tematikk omkring urbanisme og ensomhet. Det begynte da Pushwagner i 1968 ble kjent med forfatteren Axel Jensen, som var på utkikk etter en tegner. Han var allerede berømt, men ønsket å sprenge den borgerlige forfatterrollen ved å ta i bruk det visuelle. De to gikk i gang med å utvikle et tegneseriemanus, og samarbeidet intenst de neste par årene. Navnet Soft City er et spark til reklamebransjen, som klistret moteordet «soft» på alt mulig for å inngi en illusjon av lykke. For Pushwagner og Axel Jensen ble det «softe» selve symbolet på et fremmedgjørende forbrukssamfunn.

Hariton Pushwagner heter egentlig Terje Brofoss, men valgte seg et nytt navn i hippietida. Hariton står for Hare Krishna, og Pushwagner for supermarkedenes trillevogner, noe som selvfølgelig er enda et spark til konsumsamfunnet. Jeg fikk vite dette foran et bilde i Oslo Kunstforening for en måned siden. Serien En dag i familien Manns liv er en videreutvikling av motivene fra Soft City, og ble malt mot slutten av 1970-tallet. Bildet Music viser en uendelig rekke kvinner i et tverrskåret varehus, en klaustrofobisk maurtue av trillevognskonsum.

Bildene i Oslo Kunstforening var enda mer fantastiske og skremmende enn skissene i bilderomanen. De gjentatte figurene i rosa, hvitt, svart og grått, satt sammen i komplekse mønstre, som pop artens sjablonger. Samtidig er streken dirrende nervøs, noe som motvirker det maskinaktige inntrykket. Omrisset på bilene har elegante kurver som minner om planteornamentene i jugendstilen. Individene forvandles til identiske dresser, men kan skilles fra hverandre gjennom små glimt av liv, som blikkenes retning.

Pushwagners tema er dagliglivet på jobben og hjemme. Vi ser fedrene vinke mot familien bak hundrevis av identiske vinduer i høyhuset. På vei til jobben fylles gatene mellom skyskraperne med horder av biler, og mødrene marsjerer taktfast med barna ved siden av seg, lik hunder i bånd.

Etter arbeidstid det bedøvende familielivet: mann og kone i hver sin tv-stol, eller med hver sin pille på sengekanten. Eneste kontrast er den lille babyen bak gitter i lekegrinda, med store øyne som ennå ikke er blitt sløvet. Jeg elsker disse bildene, og grøsser av dem. Helst ville jeg ha limt alle inn, men det blir for mye. Istedet har jeg lagd ei flickr-mappe.

Da Pushwagner stilte ut En dag i familien Manns liv for første gang i 1980 ble bildene misforstått. Folk trodde han gjorde narr av arbeiderne, når det han ville var å vise at vi alle er gisler. Idag er misforståelsen vanskelig å forestille seg. Samfunnskritikken virker åpenbar og skremmende aktuell. Det er neppe tilfeldig at det store gjennombruddet hans kommer nå, hvor overforbruket er blitt allemannseie og det nærmest tas for gitt at også individet er en vare (arbeidskraft, målgruppe, profilering).

I bakgården på Tronsmo er det alle mulige folk: unge og gamle, fattige og rike, kunst- og tegneserieinteresserte. Ukjente serieskapere står og henger, jeg hører minst én forhandle med redaktøren sin om utgivelse over et knekkebrød med sild. Christopher Nielsen (ovenfor) kommer fram og rister hånda til Push, som kvitterer ved å sleike ham på kinnet. Uberegneligheten til Push gjør at det ikke blir kjedelig å stå i kø, det eneste som bekymrer meg er hvor lenge han vil gidde å signere. Mange kjøper bunker av bøker, kanskje årets julegaver eller bestikkelser til venner og kjente. Allerede nå slenger Push bøkene fra seg som frisbees, hvis eieren ikke griper dem lynraskt farer de tvers over bordet og ned på bakken straks navnetrekket er på plass.

Noen meter foran meg står ei jente som har noe ved seg, og det faller meg inn at Push kommer til å like henne. Når hun står for tur går jeg fram, og ganske riktig, Push lyser opp og flørter vilt med henne, før noen kan blunke blir hun knappet opp og den hvite bhen dristig signert.

Det er skrevet mye bra om Pushwagner i det siste, så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har turt å prøve selv. Jeg har lest og lest, og vil skrive alt fine de andre har skrevet, metaforene og de briljante analysene, illustrert med sjelfulle bilder av portrettfotografer. Men det er stygt å stjele, og det finnes ikke plass, så jeg anbefaler at du leser mer et annet sted. Noen tips:

1. «Byens klaustrofobiske trengsel» av Mona Pahle Bjerke i NRK. Kortfattet anmeldelse av utstillingen Hello Everybody, med glitrende formuleringer: «Bildene skildrer hvordan det fremmedgjorte gjennomsnittsmenneske lever sitt ordinære og meningsfattige liv i ensomhet i byens klaustrofobiske trengsel.»
2. «Fremtiden i ruter» av Petter Mejlænder i Aftenposten, en av disse riksmålsbiografene som er litt for glad i svulstige adjektiver, men han virker kunnskapsrik og har intervjuet Push grundig for en kommende biografi. Artikkelen er illustrert med noe så sjeldent som et nydelig portrettbilde av Push uten solbriller.
3. Tommy Olssons anmeldelser av Pushwagners siste to utstillinger i Oslo: «The Pusher» fra 2006 og «Sankt Push» fra 2008 (i Morgenbladet, den siste bare tilgjengelig for abonnenter). Dette er Tommy Olsson på sitt beste, to personlige tekster med sår og tøff undertone.
4. «Gjennombrudd 40 år etter» av Mona Larsen i Dagsavisen, hvor Push snakker varmt om Axel Jensen og blir rørt til tårer fordi det overvelder ham å endelig få anerkjennelse.

Du kan også ta en tur til Blå og kikke på veggmaleriene i Ingens gate, hvor en eller annet har malt et street art-portrett av Push (hvis noen kjenner til hvem, så vil jeg gjerne vite det!) Du kan også se flere bilder fra Tronsmo i ei annen flickr-mappe jeg har laget. Og selvfølgelig bør du kjøpe boka til Push. Soft City er utgitt på No Comprendo Press, og er et røverkjøp for bare kr 240!

Det begynner å regne, og jazzorkesteret trekker under tak. En stor parasoll blir skjøvet bort til signeringsbordet for å holde Push tørr, men han bryr seg ikke, danser bare videre, tøyser og tuller, og nå er det endelig vår egen tur. Vi kommer rett etter en mann med en kartong full av bøker, så Push er forståelig nok litt lei akkurat nå, og når Streck ber ham skrive en personlig hilsen trår jenta fra bokhandelen til og sier nei. Men Push skriver navnet sitt, med tusj og enorme bokstaver, og vi kan gå hjem med hver vår signerte bok.

Alle foto: Oda Bhar. Tegnet portrett av Pushwagner: Streck.