jump to navigation

Bad Bunnies (Adelgren) 28. april 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
14 comments

Min faste bloggillustratør Streck åpner sin første skulpturutstilling til helgen, med flygende hunder, hjulfugler og morderkaniner.

For hver utstilling som åpner, i Oslo og andre steder, finnes det minst tre som burde ha åpnet. Hva skal til for å komme gjennom nåløyet og bli sluppet inn ved et galleri? Kanskje omtrent det samme som for å få utgitt ei bok? Et godt produkt, men like mye flaks og kontakter. Denne uka gleder jeg meg til å se den første separatutstillingen av en kunstner som for lengst burde ha fått suksess. Det handler om Tor-Bjørn Adelgren, for mange av dere kjent under nicket Streck. Da jeg begynte å blogge for fire år siden illustrerte han ofte postene mine. Seinere startet han egen tegneblogg, først om fuglegutten Emo, deretter på Kulturkroki, hvor han legger ut raske portretter og stemninger fra utstillinger, poesiopplesninger etc.

Tor-Björn Adelgren

Tor-Björn Adelgren med sin skulptur "Pointer" (2007).

Den første separatutstillingen hans, kalt «Bad Bunnies», foregår dessverre ikke i Norge, men i hans opprinnelige hjemland Sverige. Den åpner førstkommende lørdag på Nääs Slott i nærheten av Göteborg. Vernissagen skjer lørdag 1. mai kl 12, og det hadde vært utrolig hyggelig om noen av dere som leser tok turen! Utstillingen blir stående i fire uker, og jeg tror det er et fint utfluktsmål, noe i likhet med Blåfarveverket på Modum. Det er foreløpig ingen konkrete planer om å vise utstillingen i Norge, men hvis noen har ideer eller tilbud er det bare å ta kontakt! Utstillingsteksten har jeg skrevet, derfor limer jeg den inn nedenfor. (Finnes også i svensk versjon – det var vanskeligere å oversette enn jeg trodde – men dere får den norske.) Enjoy!

Bunnies in the workshop

Fra Tor-Bjørn Adelgrens verksted under forberedelsene til utstillingen "Bad Bunnies". (Arbeidstittelen på utstillingen var Killer Bunnies…)

Bad Bunnies av Tor-Bjørn Adelgren

[Utstillingstekst:] Hvor går grensa mellom det søte og skumle? Den svensk-norske kunstneren Tor-Bjørn Adelgren stiller ut sine nyeste skulpturer i mai, på slottet Nääs mellom Gøteborg og Alingsås.

Adelgren: "The Visitors" (2010)

"Besökarna" av Tor-Björn Adelgren (2010).

I tittelen på denne utstillingen settes det søteste av det søte, en liten kanin, opp mot det kanskje mest pirrende ordet i amerikansk populærkultur, «bad». Vi har Bad Santa, nå får vi Bad Bunny, ulv i fåreklær, søthetens monsterkvalitet. Hvor mye skumlere blir ikke en fare som som smugles inn gjennom noe annet? Det vakre, en trojansk hest fylt med angst og uro, drømmen slår over i mareritt, det urørlige aksellererer, blir ukontrollert.

Adelgren: "The Visitors", detail

Detalj fra "Besökarna" av Tor-Björn Adelgren (2010).

Tor-Bjørn Adelgrens kaninskulpturer er følsomt modellert, men det er et problem: De er mange. Kan uhygge oppstå gjennom antall og synkronitet? De nesten sakrale skikkelsene utstråler ro og verdighet, noe lyttende, mottakelig, melankolsk. Samtidig har de noe uberegnelig ved seg, spesielt når de stilles sammen og males i truende farger, svart og rødt, og plasseres i farkoster og settinger forbundet med fare og livets grenser: Eksplosjon, inferno, ferden over dødens elv.

Adelgren: "Dynamitkaniner" (2010)

"Dynamitkaniner" av Tor-Björn Adelgren (2010).

Dynamittkaninene og de svartkledde seilerne følger en trend i samtidskunsten hvor det yndige går hånd i hånd med det truende. Lys og mørke understreker hverandre og gir objektene en dobbel natur. Hvem er disse skapningene? Gode eller onde ånder, noe å frykte eller strekke seg etter, mediterende munker, hvileløse sjeler, vår indre dobbelhet, eller invaderende krefter? En dobbelhet finnes også i de større dyreskulpturene. Hundene i kjøretøyer forener menneskets to beste venner, utstyret og husdyrene. Begge har et potensiale til nytte og selskap, men også ansvar og utfordring.

Tor-Björn Adelgren: "Flying Dogs" (2007)

Tor-Björn Adelgren bærer sin skulptur "Flygande hundar" (2007).

Det finnes også bevegelige skulpturer her, hånddrevne automata som lar følelser og håp fluktuere. Hendene i Reaching Out griper etter hverandre, strekker seg og når nesten fram, før de glipper og må starte prosessen på nytt. Andre hender vinker, hjelpeløst eller håpefullt. Begge deler understreket av behovet for interaksjon med tilskueren, håndens bevegelser blir umulig uten hjelp fra andre hender, levende og menneskelige.

Tor-Björn Adelgren: "Reach out" (2009)

"Reaching Out" (automata) av Tor-Björn Adelgren (2009).

Assossiasjonene går til moderne tegneserier, eller folkeeventyrenes bruk av fabeldyr. Noe ved dyr og dyrefigurer innbyr til å undersøke egenskaper hos mennesket, kanskje fordi møtet med en annen art lar oss seg bort fra det komplekse ved å være menneske, det aldri entydige ved tilværelsen. Det er noe avvæpnende ved leketøysliknende figurer, samtidig som det vekker tanker om hva det menneskelige er, hvor grensa går mellom nytelse og nytte.

Den lure reven, den trofaste hunden, den sårbare kaninen er forestillinger av nærmest arketypisk kvalitet. De er produkter av vår fantasi, ikke helt tatt ut av lufta, men heller ingen utfyllende beskrivelse av virkelighetens dyrearter. Den onde kaninen er like realistisk som den sexy vampyren eller den målbevisste zombien, for ikke å snakke om maskinene som tar over verden. Om de ikke fanger omgivelsene våre, forteller de noe om oss.

(Teksten er skrevet av Oda Bhar, forfatter og kulturskribent)

Adelgren: "Vinkemaskin"

"Vinkemaskin" av Tor-Björn Adelgren (2009).

BIOGRAFI

Tor-Bjørn Adelgren (f. 1961) er oppvokst i Karlstad i Sverige, men bor og arbeider i Oslo. Han er kunstutdannet fra Statens Kunsthøyskole i Oslo og Kyrkerud Folkhögskola i Årjäng. I mange år var han dekorsnekker for film og tv, nå har han en stilling som tekniker ved Munchmuseet i Oslo. Tidligere har han deltatt på gruppeutstillinger i Norge, Sverige og Tyskland. Dette er hans første separatutstilling.

Du kan se flere bilder på Flickr, både hos meg og Streck. Utstillingen er åpen 1.- 25. mai 2010. Veiviser til galleriet her, utstillingskalender her. Kaninene vil være til salgs, både i grupper og hver for seg.

Postfestival (Øya 2009, dag 1) 17. august 2009

Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
3 comments

Øyafestivalen var over i forgårs. Musikken surrer fortsatt rundt i hodet på meg. Dagen derpå ble ikke igår, for da sto jeg opp klokka åtte og gikk på jobb, men idag er det lov, jeg sov lenge og tar livet med ro. På iPoden min ligger masse nyoppdaget musikk, og ferske bilder av band, folk og detaljer. Jeg har ikke hatt hjerte til å klippe armbåndet ennå.

Armbåndet

Sol på hånda mi og vannspeilet i Middelalderparken! (Foto: Oda Bhar)

Jeg sitter hjemme på balkongen og leser den fine boka Roskilde, skrevet av Linn Strømsborg og sluppet på Gloria Flames tirsdag 11. august, noe som ble starten på Øya for meg. Boka handler om en annen festival, helt ulik Øya, men også med noe felles. Nedenfor er Flamme Forlags video fra slippefesten, arrangert som en minifestival med 3 band og Linn som leste mellom låtene. Det var Hiawata!, My Little Pony, Mackatee Racket og ikke minst Tim, bandet Linn har skrevet om mange ganger på bloggen Strekhjerte, som jeg har lest i et par år. Både bok og blogg anbefales! Sjekk også ut bloggen Kulturkrokí med Strecks tegninger fra festen.

Noen av dere har fulgt meg på Twitter under festivalen. Andre på Flickr, hvor noen bilder ble lagt ut underveis. Jeg tenkte likevel å gjøre som ifjor, legge sammen tweets og bilder her på bloggen. Kanskje mest for min egen skyld, som fotoalbum, men kanskje liker noen andre det også? Jeg begynner med Øyafestivalens første dag, onsdag 12. august. Det er mine tweets hvis ikke annet blir oppgitt, men jeg har også tatt med andres kommentarer.

Dotted foot

Dette er ikke min fot, men en annen jeg tjuvfotograferte. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 10.24): Lakker tåneglene og gjør meg klar til sandal-Øya

# Bharfot (kl 10.28): 12/8 Dagens bandtips: Pony the Pirate, Bon Iver, Vampire Weekend, Band of Horses, Firefly Effect, Ulver.

# Bharfot (kl 12.55): Men.. sandalværet mitt forsvinner?!

# Bharfot (kl 13.58): Har kjøpt banan og potetgull, og har delt øreproppene i to pga små ører. Da er spørsmålet bare: sandal eller ikke sandal?

Ikke sitt på ruinene

Ruinene får gjennomgå i Middelalderparken. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 15.49): Drikker cola ved vannet – i sandaler! Blir slapp og glad av varmen. Se noen band? Hm.

# Teresetj (kl 16.49) svarer @bharfot Se, du er glad du hørte på meg nå? Deilige sandaler i solen, a gitt!

# Bharfot (kl 23.01) svarer @teresetj Veldig glad for at hørte på deg! Det var def en sandaldag. Regnet en gang, men da satt jeg tørt i et telt og hadde pause likevel.

Barbie band aids

Hipsters bruker ikke vanlige plaster, men Barbie! (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 15.56): Burde gå til Bon Iver. Men det søte Oslobandet The Little Hands of Asphalt spiller glad sommerpop i bakgrunnen her jeg er.

The Little Hands of Asphalt

The Little Hands of Asphalt gjør thumbs up. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.10): Vokalist: Det var den koseligste låta. Nå kommer den bitreste!

The Little Hands of Asphalt

Sjur Lyseid i The Little Hands of Asphalt. (Foto: Oda Bhar)

# KarstenM (kl 16.17) svarer @bharfot Herrejemini, du må da høre Bon Iver!!

Bon Iver

Navnet Bon Iver er en amerikanisering av fransk "bon hiver", god vinter. Hovedmannen heter Justin Vernons. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.33): Bon Iver virker overraska over graden av applaus. Jeg skjønner det forsåvidt, spiller innadvendt.

Drawing Bon Iver

Streck er med, og gjør kulturkroki. Her av Bon Iver. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.55): Fin mellow stemning på Bon Iver, flower power stemning.

Worn out volunteers

Hvis noen kan skaffe meg ei frivillig-t-skjorte blir jeg veldig glad! Fargen var mye finere enn på t-skjortene du kunne kjøpe. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.36): Fargen på frivillig-tskjortene er så fin at jeg nesten ønsker jeg var frivillig.

Vampire Weekend

Vampire Weekend blander afrorytmer med rock. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 17.15): Vampire Weekend virker gladere enn jeg forventet etter å ha lyttet i stykker debutplata. Ny plate i år, hurra!

Vampire Weekend

Ezra Koenig fra New York-bandet Vampire Weekend. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 17.40): Fiiin gladtrist musikk! Har alltid likt gladtrist. Men folk kunne danset mer.

Vampire Weekend

Vampire Weekende spilte på scenen Sjøsiden. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 18.51): VELDIG sur fordi bare mulig å kjøpe kaffe og ingen te på #oya ! Smugle inn termos, noen?

# Tanketom (kl 19.05) svarer @bharfot Dersom du blir pælma ut av Øya for å ha smugla TE inn på området, har du iallfall ei god historie å fortelje seinare!

# Bharfot (kl 23.06) svarer @tanketom Hehe. Vi vurderer allerede smuglertriks for imorgen. (En går inn, en er utenfor, møtes ved gjerdet, rekker over termos.)

# Hannejahren (kl 19.07) svarer @bharfot Det er vel bare å innse at te ikke er særlig rock’n roll, for å si det sånn. ;p

Dophin tattoo

Øl og tattis er vel rocka nok, tenker jeg. Ikke te. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 23.08) svarer @hannejahren Men kaffe og kake er rocknroll da mener du? Og veganmat? Grr. Vil ha rocke-te.

# Hannejahren (kl 00.01) svarer @bharfot Mnja, ikke all kake, men rullekake er det nye rullebrettet. Kick ass sukkergreier! 😉

Skyline with audience

Heisekraner og skyskrapere reiser seg bak oss i Bjørvika. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 19.20): åj for en regnbyge! Men vi har kafételt og sofa (det regner litt gjennom taket)

Rainbow at Øya

Det regnet akkurat nok til en regnbue. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 19.55): Regnbuen står som en glorie rundt Band of Horses!

Band of Horses

Band of Horses fra Carolina spilte på Enga. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 20.30): Band of Horses ble litt sentimentalt for meg. Men Rise Against har en jævlig trøkk!

After the rain

Alt blir litt friskere med (litt!) regn. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 20.40): Noen sover utrolig nok i sofaen i teltet på Camp Indie under Firefly Effect.

Sleeping through a concert

Firefly Effect spiller piggtråd, men noen sover likevel. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 21.24): Ulver er enslags ambient fra helvete, og har stående blå lyssabler på scenen.

Ulver

Ulver er ganske mørke greier. (Foto: Oda Bhar)

# NicolaiRygh (kl 22.55): Reading the updates from #oya by @bharfot posted with @ryghsms

# Bharfot (kl 23.13) Tusen takk til @ryghsms for å ha funket prikkfritt til sms-twitring fra Øya idag!

# NicolaiRygh (kl 23.18) svarer @bharfot så flott at det har fungert!

# Bharfot (kl 23.16) Gleder meg veldig til å se bilder tatt av @urke på #oya idag!

Skyline at sunset

Skyline og kul himmel fra Gamlebyen når vi går hjem. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 00.11): … og vi presenterer: Oda på Øya! (foto)

Oda på Øya

Oda Bhar (meg!) i teltet under regnværet. (Foto: Oda Bhar)

Ny bloggpost med tweets og bilder fra Øya dag 2 følger forhåpentlig i morra. Flere av mine Flickr-bilder fra dag 1 finner du her. Noen av Strecks tegninger fra Øya dag 1 kan du se på Kulturkrokí her.

Les gjerne også de øvrige postene mine fra Øya i år:
2) Stolheis (Øya 2009, dag 2)
3) Namedropping (Øya 2009, dag 3)
4) Röyksuppe (Øya 2009, dag 4)

Magnetisk aften (med dasspoesi) 28. april 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Litteratur, Sitater.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
21 comments
Magneten: Toilet Poetry

Dassdikt på Magneten, 24. april 2009. Foto: Oda Bhar.

Jeg liker dette diktet noen har skriblet på jentedoen på Magneten, den brune puben i kjelleren på Soria Moria. Det passet jo ekstra bra at jeg var der på poesiarrangement – men dasspoesi er gjerne mer direkte og følelsesrik. Jeg liker ekstra godt at Tore tydeligvis er en homme fatal, og at poeten vil Gud skal advare oss mot sånne.

Jeg elsker Tore!
Han er min drøm.
Hvorfor har ikke Gud sagt ifra?
Advarsel!
Tore! Tore!

Kveldens andre store attraksjon var performancekunstneren Kate Pendry, som gjorde en opptreden inspirert av twitterverset. Hun hadde to mikrofoner, en med mye ekko hvor hun laget en kakofoni av lyder, som illustrasjon på det store bruset av enkeltstemmer, og en vanlig mikrofon hvor enkelte poetiske setninger trådte tydeligere fram. Why do women talk like this? hvisket hun inn i mikrofonen. Det har jeg også lurt på.

Kate Pendry

Kate Pendry opptrer på Magneten, 24. april 2009. Foto: Oda Bhar.

Arrangementet het Magisk Aften og var en såkalt piratopplesning, dvs at en del folk som driver med musikk og poesi var blitt enige om å treffes og gjøre noe sammen. Det ble avholdt et liknende arrangement ifjor, dengang i en privat leilighet (jeg var dessverre ikke der), og håpet er at konseptet vil vokse og gro. Andre som leste på Magneten var (i kortversjon):

Ellen Grimsmo Foros, fra fjorårets diktsamling Jordbok.
Kristin Berget, fra årets diktsamling Der ganze Weg.
Susanne Christensen, To drømmer om John Erik Riley, korte tekster hvor John Erik Riley og Tore Renberg opptrer, fulgt av fotnoter med googlet informasjon om de to forfatterne.
Paal Bjelke Andersen (initivativtaker), med konseptdikt fra en vandring i Oslos gater, bygget rundt klokkeslett og navn på butikkskilt.

Fra venstre: Susanne Christensen, Ellen Grimsmo Foros og Kristin Berget. Tegnet av Streck, aka Tor-Bjørn Adelgren.

Fra venstre: Susanne Christensen, Ellen Grimsmo Foros og Kristin Berget.

Mot slutten av kvelden ble det musikk ved Arild Hammarø (gitar og sang  – samt initiativtaker til arrangementet sammen med Paal Bjelke Andersen) og Hayden Powell (trompet). Noen flere kom etterhvert opp på scenen og bidro til musikalsk improvisasjon.

Gordon Powell og Kate Pendry, tegnet av Streck aka Tor-Bjørn Adelgren.

Hayden Powell og Kate Pendry, tegnet av Streck aka Tor-Bjørn Adelgren.

Tegningene over er laget av Tor-Bjørn Adelgren, og finnes i større og bedre versjon på flickr her (pluss noen flere tegninger fra samme kveld). Tor-Bjørn er i ferd med å opprette en ny blogg for denne typen bilder, kalt Kulturkrokí. I tillegg vil han fortsatt ha den gamle bloggen sin, Streck, som inneholder en tegnefortelling om fuglegutten Emo.

Oppdatering: Tekstene til Susanne Christensen, To drømmer om John Erik Riley, finnes publisert i Signaler 2006 (hvor hun var invitert bidragsyter, ikke debutant), samt i et dansk tidsskrift for poesi og kunst, Hvedekorn (1/07). En kortere og mindre litterær versjon, dvs uten de googlede fotnotene, kan leses på hennes egen blogg Tigerclaws her og her. (Takk for tilleggsinformasjonen, Susanne!)

Null-ett-null-ett (Tekstallianse 2008) 10. september 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
26 comments

Bra kommer dette ikke til å bli. Observasjonsevnen min idag begrenser seg til sånne han-er-rar-på-håret-tanker. Han er rar på håret. Det er han virkelig. Den neste forfatteren også, men på en annen måte, og ikke kan jeg si deg hvordan heller, da måtte jeg ha funnet en metafor, eller tatt et bilde. Hvorfor tok jeg ingen bilder? Nå sitter jeg hjemme etterpå og ergrer meg over det. Et bilde gjør nesten alltid susen. Hva om jeg tar bilde av alt skrotet jeg bar med meg hjem etter festivalen? Brosjyrene, katalogene, antologiene, de litterære tidsskriftene. (Jeg tar bilde av dem.)

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

De siste setningene var jug. Jeg sitter fortsatt i salen og hører en poet lese opp, eller var det en prosaist, forskjellen er ikke så klar i dagens litteratur, det har professor Arne Melberg nettopp forklart, for ikke å snakke om Tomas Espedal, som mener språket alltid bør utfordres. Espedal er min nye guru etter at Per Petterson ble verdensberømt og nesten ikke skriver lenger, såvidt jeg vet, selv om neste bok visstnok skal komme til høsten, og jeg lurer på om den er like god, men dette burde jeg ikke tenke på nå, jeg burde lytte til poeten, eller var det prosaisten, som løfter det åpne barneansiktet mot oss og leser om å spy. Det er han langt fra den eneste som har gjort idag, men kanskje den som har gjort det utførligst. Og det er synd for meg, for dermed skrur jeg av, selv om han like før har lest ei vittig tankerekke om avskjed på fest: først klemte han alle, men så kom verten jamen etter ham ned trappa for å si ha det, og han tenkte, men faen, skal du si ha det også, nå som du har fått klem!

Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Flammepoetene Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Hvorfor greier jeg aldri å høre på folk som leser om kroppsfunksjoner? Jo mer de leser, jo mer skrur jeg av. Tidligere leste én om flatulens, da skrudde jeg umiddelbart av og hørte ikke mer på fem minutter. Og det selv om jeg like før hadde snakket med ham nede på messeområdet, og kjøpte kråkenummeret til Kuiper av ham, og seinere viste det seg at han skulle lese, og jeg ble glad, for jeg likte ham godt og nå var han i tillegg forfatter – men i samme øyeblikk flatulensen dukket opp var det ute med den kontakten.

«Drikker alle øl, bortsett fra oss? Jeg går og kjøper øl,» sier Streck. Han har tegnet begge poetene til Flamme, så da gjør det ikke noe at jeg glemte å ta bilder av dem: Ole-Petter Arneberg (festen og kvalmen), og Bård Torgersen som også var på Øyafestivalen (foto i denne posten).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Men seinere tar jeg bilde av Hildegunn Dale, som leser fra sin nye H Press-miniatyr, vakker og sjelfull, med dyp stemme, men med en pussig siluett (knestrømper og hoppeskjørt, ville mormoren min ha sagt). Aina på Flimre har lagt ut et av de fine diktene hennes her.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

For ikke å snakke om Ratatosk-jentene Kjersti og Guri, som framfører en dramatisert telefonsamtale i dobbeltrollen som redaksjonsmedlemmer og venninner. Jeg er fortsatt høy på selvironien, når de søker Fritt Ord om støtte uten resultat, og må høre på andres selvgode skryt: Det er bare å søke Fritt Ord asså, vi har gjort det flere ganger og fått masse penger hver eneste gang! (Akk, du evne til identifikasjon.)

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Nå følger et tre forfattere fra Gasspedal. Svenske Annelie Axén leser fra en lingvistisk krim med science fiction-elementer (Langz, 2005).

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser kortprosa fra sin bok Gæa (2007), og jeg tror det er åpningsteksten, ifølge Bergens Tidende «en landbeskrivelse av et øyrike med usikker status som drømmeland, realitet eller vrengebilde».

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombologi. Jeg er ikke blitt mer interessert i zombier siden sist, men konstaterer at de er et tegn i tida. Det morsomste er egentlig t-skjorta hans, som får publikum til å le så kraftig at han må spørre hva det er («Humor er tull»).

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Neste post på programmet er et foredrag av «Aud Olsen», for innvidde et pseudonym for Arve Kleiva, som han brukte under en utgivelse på H Press i vår. Han snakker begeistret om Valerie Solanas’ SCUM-manifest, som han overraskende mener er rasende morsomt (eller var det rasende OG morsomt): «En stand up-act du setter i halsen pga volden og grusomheten.»

Valerie Solanas var kvinnen som skjøt Andy Warhol, og som antakelig gikk lenger i aggressiv feminisme (eller femigalskap) enn noen annen, både før og etter henne. SCUM-manifestet avviser den vestlige meningsproduksjonen i sin helhet, fordi den er skrevet av menn. Solanas vil avskaffe pengesystemet, arbeidet, gud, døden (vha genetikken), og ikke minst mannen, ja, hun skriver faktisk at menn bør utryddes. «Verden skal bestå av kule kvinner som sitter sammen og har det kult,» ifølge Kleiva. Han forteller hvordan hun lager en katalog over alle de idiotiske tingene som er sagt om kvinner gjennom tidene, før hun snur dem opp ned, og sier det samme om menn. «Og dette skaper interessante urimeligheter, som til tider er hysterisk morsomme.»

På dette tidspunktet blir det uro i salen. «Du tar ikke Solanas alvorlig når du snakker om henne på denne distanserte, intellektuelle måten,» roper en mann. Aud Olsen tenker seg om. «Du har helt rett.» «Dette er absurd!» roper en annen mann. «En mann står og snakker om en kvinnelig feminist, under et kvinnelig pseudonym!» Aud Olsen nikker langsomt. «Ja, nå praktiserer du Solanas metode. Du gnir det inn.» Sidekvinnen min, som flere ganger under foredraget har ropt etter «eksempler!», spretter opp og hevder at kun kvinner burde kritisere dette, ikke menn. Nytt utrop fra salen: «Du må presentere deg, du bor jo sammen med Aud Olsen!»

Jeg blir så oppglødd over all viraken at jeg noterer altfor mye. Mens jeg lynskriver merker jeg plutselig et ansikt tjue centimenter unna – det er samboeren til Aud Olsen som leser om seg selv over skuldera mi. Jeg skvetter, men hun bare gliser og gir meg tommelen opp. Aud Olsen medgir fra scenen at SCUM-manifestet ikke gir noen åpning for at menn kan kommentere eller svare på kritikken. «Det ligger en absurditet i manifestet som kan oppfattes som humor. Men snart setter du latteren i halsen, fordi det trekkes så langt.» En kvinne bak i salen roper til en mann: «Ikke lat som om manifestet kan være til hjelp, at det er konstruktivt! Det var helt og holdent destruktivt ment fra Solanas.» Mannen nikker beskjemmet. «Ja, du tok meg der.»

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Det er langt utpå kvelden og Streck går lei, men jeg overtaler ham til å holde ut en halvtime til. Nettbokhandelen Audiatur og nettidsskriftet Nypoesi har invitert 3 skandinaviske poeter, og jeg venter meg noe alt annet enn streit. Førstemann er Martin Larsen, en dansk forfatter som nettopp har utgitt et åttebindsverk (hver bok er på 700 sider og består av oppramsete navn, til sammen 2,4 millioner navn, men ikke alfabetisk – en slags poetisk utgave av telefonkatalogen). Han er med andre ord en megalomann, og jeg er fornøyd med den tanken, roser meg selv for å bli kreativt sliten, som om grensene mellom bevissthet og fantasi er slitt ned av dagens intense ordstrøm.

Martin Larsen går i gang med å lese opp remser av tall, akkompagnert av et lydbånd med flere tall, på et fremmed språk, og noen dataspillaktige lyder. Seansen varer usannsynlig lenge, jeg begynner å tro at den aldri tar slutt, så jeg får god tid til å tenke. Og det slår meg at dette må være dagens mest radikale svar på Tomas Espedals oppfordring på starten av dagen: «Skriv en bok som ikke likner på en bok! Spreng formene! Gi leseren det leseren ikke vil ha – noe vanskelig!» I tillegg kan den være et svar på Arne Melbergs ønske om en digitalisert poesi (eller var det prosa).

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Nå har Martin Larsen nemlig gått over til å lese kun to tall, ett og null. Han snakker, roper, puster og peser, 0–1–1–0–1–0–1–0–0, og det skjer i vill fart, som et binærkodet inferno, hvor han prøver å fortelle oss at alle datamaskiner har løpt løpsk, mens vi i bakgrunnen hører noe som minner om heismuzak, delfiners sang og havbrus i uskjønn forening.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

De neste to poetene kan ikke måle seg med Martin Larsen, men er gode alternativer i denne poetiske utkanten som grenser mot kunst og teater (performance). Svenske Karl Larsson leser hakkete og skurrende som en dårlig innstilt radiostasjon. Han ligger på kant mellom to stasjoner, på to ulike språk, og noe som likner scratching fra ei vinylplate. Teksten handler om nyheter og historiske fakta, geografi og andres poesi, særlig amerikanske beatpoeter som Ginsberg. Finske Leevi Lehto leser på finsk, iblandet ville utfall og dyrelyder. Neste dikt blir forklart som en referanse til Bernsteins dikt, utformet på et ikke-eksisterende språk. Men etterhvert lyder det som om han går over til svensk, krydret med nonsenslyder.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Denne teksten har vært overmoden lenge, men som du skjønner vokste den utover alle proporsjoner. Vil du se flere tegninger og bilder av forfattere, så har Streck og jeg gjort noe liknende før i en post fra april. På flickr har jeg noen flere bilder fra Tekstallianse 2008, som altså var en anledning for små og alternative forlag til å presentere seg for et bredere publikum. Bokmesse og opplesninger foregikk på Litteraturhuset 23. og 24. august.

Og hvis det var noen tvil: En fantastisk festival!

Alle foto: ©Oda Bhar.
Alle tegninger: ©Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.

(Vil du bruke noen av bildene? Bare si fra, vi er medgjørlige 🙂 )

Den blaute byen (Pushwagner) 17. juni 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , ,
29 comments

Jeg trodde Push ville sitte i et hjørne og skule. Signere bøkene sine motvillig. Nekte oss å ta bilder av ham. Kanskje nekte oss å kjøpe bøker også, som da han gikk rundt på vernissagen i Oslo Kunstforening for en måned siden ikledd ei egenprodusert t-skjorte hvor det sto «ikke kjøp Puswagner», denne rørende feilstavinga vi har tøyset med siden. Søte lille pus-wagner, liksom, det yndige vraket, forvirra etter årevis med dopbruk, usikker på hvem som er venn og hvem som er fiende, dop-paranoid. Han føler seg lurt av sin tidligere mesen som overtok bildene da han selv var som lengst nede, oppbevarte dem trygt i ti år, men nå vil selge dem, vel og merke til inntekt for Pushwagner selv, men han er likevel bitter og sinna, fordi kontrollen over når og hva som skal selges burde være hans og bare hans, dessuten mener han bildene ble urettmessig overtatt i 1998. Med andre ord: ei suppe.

Men idag er det boksignering på Tronsmo. Det er to enorme køer: én som bukter seg i to store kvadrater gjennom butikken fram til kassa, med vegger og reoler som stive sperretau, og én annen utenfor, fra døra langs fortauet og inn gjennom portrommet, rundt hele bakgården til bordet hvor Pushwagner ikke sitter, men står, hopper, løper, danser, skjærer grimaser og tegner med sprittusj, mest i bøkene, men også på folkene som rekker dem fram, tegner på panner og armer og hender og klær, alt som er hvitt nok, og folk finner seg i det, rusler takknemlig flirende fra bordet med grønne, svarte, røde og blå tusjstreker i ansiktet og på kroppen.

Sankt Push har landet. Det var Tommy Olsson som først kalte ham det, i en anmeldelse av vårens utstilling i Morgenbladet. Kanskje på grunn av lidelsene, eksentrisiteten og den eksploderende berømmelsen, men også fordi han av utseende minner om en hellig mann, og i førti år har vært forut for sin tid, har nærmet seg forutanelsen og det mystiske klarsynet. I bakgården på Tronsmo får jeg liknende assossiasjoner: en beinete guru, en forklaret sjel i en herjet kropp, den skjelettaktige skikkelsen med den merkelige vitaliteten, som ingen omkring ham helt kan beregne eller tolke. Jeg står i signeringskøen sammen med Streck, som seinere låner pennen min og klorer ned en tegning:

Oda Bhar.

Pushwagner tegnet av Streck (Tor-Bjørn Adelgren). Foto: Oda Bhar.

Boka som slippes idag er en grafisk roman kalt Soft City. Pushwagner begynte på den i 1968 og avsluttet arbeidet i 1976, men tegningene har aldri før vært publisert. På baksida av permen står det at kofferten med originalene forsvant og var borte i mer enn tjue år, før den dukket opp igjen i Oslo i 2002. Det er slike historier som skaper myten om Pushwagner. Løse brokker av informasjon som reiser flere spørsmål enn de besvarer. Hvordan forsvant tegningene? Hvorfor «dukket de opp igjen»? Hvem oppbevarte dem i mellomtida? Hadde Pushwagner selv forlagt dem, og kom endelig på hvor de befant seg, eller ventet noen andre på et bedre marked for å selge dem?

Soft City er det første anslaget til en tematikk omkring urbanisme og ensomhet. Det begynte da Pushwagner i 1968 ble kjent med forfatteren Axel Jensen, som var på utkikk etter en tegner. Han var allerede berømt, men ønsket å sprenge den borgerlige forfatterrollen ved å ta i bruk det visuelle. De to gikk i gang med å utvikle et tegneseriemanus, og samarbeidet intenst de neste par årene. Navnet Soft City er et spark til reklamebransjen, som klistret moteordet «soft» på alt mulig for å inngi en illusjon av lykke. For Pushwagner og Axel Jensen ble det «softe» selve symbolet på et fremmedgjørende forbrukssamfunn.

Hariton Pushwagner heter egentlig Terje Brofoss, men valgte seg et nytt navn i hippietida. Hariton står for Hare Krishna, og Pushwagner for supermarkedenes trillevogner, noe som selvfølgelig er enda et spark til konsumsamfunnet. Jeg fikk vite dette foran et bilde i Oslo Kunstforening for en måned siden. Serien En dag i familien Manns liv er en videreutvikling av motivene fra Soft City, og ble malt mot slutten av 1970-tallet. Bildet Music viser en uendelig rekke kvinner i et tverrskåret varehus, en klaustrofobisk maurtue av trillevognskonsum.

Bildene i Oslo Kunstforening var enda mer fantastiske og skremmende enn skissene i bilderomanen. De gjentatte figurene i rosa, hvitt, svart og grått, satt sammen i komplekse mønstre, som pop artens sjablonger. Samtidig er streken dirrende nervøs, noe som motvirker det maskinaktige inntrykket. Omrisset på bilene har elegante kurver som minner om planteornamentene i jugendstilen. Individene forvandles til identiske dresser, men kan skilles fra hverandre gjennom små glimt av liv, som blikkenes retning.

Pushwagners tema er dagliglivet på jobben og hjemme. Vi ser fedrene vinke mot familien bak hundrevis av identiske vinduer i høyhuset. På vei til jobben fylles gatene mellom skyskraperne med horder av biler, og mødrene marsjerer taktfast med barna ved siden av seg, lik hunder i bånd.

Etter arbeidstid det bedøvende familielivet: mann og kone i hver sin tv-stol, eller med hver sin pille på sengekanten. Eneste kontrast er den lille babyen bak gitter i lekegrinda, med store øyne som ennå ikke er blitt sløvet. Jeg elsker disse bildene, og grøsser av dem. Helst ville jeg ha limt alle inn, men det blir for mye. Istedet har jeg lagd ei flickr-mappe.

Da Pushwagner stilte ut En dag i familien Manns liv for første gang i 1980 ble bildene misforstått. Folk trodde han gjorde narr av arbeiderne, når det han ville var å vise at vi alle er gisler. Idag er misforståelsen vanskelig å forestille seg. Samfunnskritikken virker åpenbar og skremmende aktuell. Det er neppe tilfeldig at det store gjennombruddet hans kommer nå, hvor overforbruket er blitt allemannseie og det nærmest tas for gitt at også individet er en vare (arbeidskraft, målgruppe, profilering).

I bakgården på Tronsmo er det alle mulige folk: unge og gamle, fattige og rike, kunst- og tegneserieinteresserte. Ukjente serieskapere står og henger, jeg hører minst én forhandle med redaktøren sin om utgivelse over et knekkebrød med sild. Christopher Nielsen (ovenfor) kommer fram og rister hånda til Push, som kvitterer ved å sleike ham på kinnet. Uberegneligheten til Push gjør at det ikke blir kjedelig å stå i kø, det eneste som bekymrer meg er hvor lenge han vil gidde å signere. Mange kjøper bunker av bøker, kanskje årets julegaver eller bestikkelser til venner og kjente. Allerede nå slenger Push bøkene fra seg som frisbees, hvis eieren ikke griper dem lynraskt farer de tvers over bordet og ned på bakken straks navnetrekket er på plass.

Noen meter foran meg står ei jente som har noe ved seg, og det faller meg inn at Push kommer til å like henne. Når hun står for tur går jeg fram, og ganske riktig, Push lyser opp og flørter vilt med henne, før noen kan blunke blir hun knappet opp og den hvite bhen dristig signert.

Det er skrevet mye bra om Pushwagner i det siste, så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har turt å prøve selv. Jeg har lest og lest, og vil skrive alt fine de andre har skrevet, metaforene og de briljante analysene, illustrert med sjelfulle bilder av portrettfotografer. Men det er stygt å stjele, og det finnes ikke plass, så jeg anbefaler at du leser mer et annet sted. Noen tips:

  1. «Byens klaustrofobiske trengsel» av Mona Pahle Bjerke i NRK. Kortfattet anmeldelse av utstillingen Hello Everybody, med glitrende formuleringer: «Bildene skildrer hvordan det fremmedgjorte gjennomsnittsmenneske lever sitt ordinære og meningsfattige liv i ensomhet i byens klaustrofobiske trengsel.»
  2. «Fremtiden i ruter» av Petter Mejlænder i Aftenposten, en av disse riksmålsbiografene som er litt for glad i svulstige adjektiver, men han virker kunnskapsrik og har intervjuet Push grundig for en kommende biografi. Artikkelen er illustrert med noe så sjeldent som et nydelig portrettbilde av Push uten solbriller.
  3. Tommy Olssons anmeldelser av Pushwagners siste to utstillinger i Oslo: «The Pusher» fra 2006 og «Sankt Push» fra 2008 (i Morgenbladet, den siste bare tilgjengelig for abonnenter). Dette er Tommy Olsson på sitt beste, to personlige tekster med sår og tøff undertone.
  4. «Gjennombrudd 40 år etter» av Mona Larsen i Dagsavisen, hvor Push snakker varmt om Axel Jensen og blir rørt til tårer fordi det overvelder ham å endelig få anerkjennelse.

Du kan også ta en tur til Blå og kikke på veggmaleriene i Ingens gate, hvor en eller annet har malt et street art-portrett av Push (hvis noen kjenner til hvem, så vil jeg gjerne vite det!) Du kan også se flere bilder fra Tronsmo i ei annen flickr-mappe jeg har laget. Og selvfølgelig bør du kjøpe boka til Push. Soft City er utgitt på No Comprendo Press, og er et røverkjøp for bare kr 240!

Det begynner å regne, og jazzorkesteret trekker under tak. En stor parasoll blir skjøvet bort til signeringsbordet for å holde Push tørr, men han bryr seg ikke, danser bare videre, tøyser og tuller, og nå er det endelig vår egen tur. Vi kommer rett etter en mann med en kartong full av bøker, så Push er forståelig nok litt lei akkurat nå, og når Streck ber ham skrive en personlig hilsen trår jenta fra bokhandelen til og sier nei. Men Push skriver navnet sitt, med tusj og enorme bokstaver, og vi kan gå hjem med hver vår signerte bok.

Alle foto: Oda Bhar. Tegnet portrett av Pushwagner: Streck.

Poeter til folket 2. april 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur, Sitater.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
53 comments

Hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, kommer jeg til å få med meg mer enn en setning her og der? På raden foran meg sitter Johan Harstad. Han lytter med urørlig ansikt, blikket våkent festet på poeten der framme, og når kjæresten lener seg mot ham og hvisker noe reagerer han knapt, men rykker noen millimeter unna henne, som om spørsmålet, uansett hvor kløktig det kan ha vært, gir ham et uvelkomment avbrudd.

Kanskje, hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, vil jeg bli like fokusert som Harstad. Men foreløpig holder jeg på med mitt: fotograferer for å holde meg våken, prøver å fange én setning fra hver poet, én eneste setning som kan tjene som bildetekst hvis fotografiet blir bra. Jeg lener meg mot Streck, som sitter ved siden av meg, peker på Harstad og ber hviskende om en tegning, selv om det blir i profil og halvt bakfra. Resultatet ser du her.

johan-harstad-lite.jpg tove-nilsen.jpg

Vi er på Litteraturhuset og lytter til et poesimarathon, 3 timer med tittelen Poeter til folket, i anledning Norsk Forfattersentrums 40-årsjubileum. Ved siden av Harstad ser du Tove Nilsen, som leder arrangementet. Hun gir en kort innledning før hver poet, og jeg blir uventet imponert, har alltid vært skeptisk til henne, men hun er godt forberedt, virker oppriktig glad i poesi, våger seg på litterære karakteristikker og personlige anekdoter.

edward-hoem-henning-sommero.jpg

Streck vil ikke tegne Tove Nilsen, hun er for pen, sier han, det er vanskelig å tegne en dukke. Derimot tegner han Henning Sommero og Edvard Hoem, som åpner det hele med en grufullt romantisk seanse. Sommero drar sågar til med allsang, vi føler oss hensatt til et eller annet tiår lenge før vår tid, eller et sted utmed havet hvor alle gynger fram og tilbake i bølgetakt. Disse gamle gutta er dyktige, ingen tvil om det, innenfor sjangeren sin, selv om jeg ikke vet hva den sjangeren bør hete: patos med natur?

kristin-austad-danielsen.jpg auestad-danielsen-foto.jpg

Så kommer godbitene. Jeg nøyer meg med stikkord, og framhever poetenes egne ord. Kristin Auestad Danielsen, vestlandsjente med styrke i ordene, glede i blikket, det skinnende mørkebrune håret over øynene: «Eg elskar nynorsken. Eg blir som mor til ein heroinist dersom nokon er usakleg.»

einar-okland1.jpg torgeir-schjerven.jpg

Einar Økland, av Streck seinere kalt den snälla farbroren, hvithåret og rolig, med lun og dyp humor: «Møter eg ein eg ikkje kan lese tankane til unngår eg han som ein drapsmann, redd for at han skal lese mine.» (venstre over)

Torgeir Schjerven, med en ruvende fysisk størrelse det er vanskelig å tenke seg inn bak et skrivebord, bare beina ser ut til å rekke like opp i himmelen: «Vi er stille avtrykk av stjerner.» (høyre over)

gro-dahle.jpg gro-dahle-cut.jpg

Gro Dahle, den viltre barnslige kona og moren, med spedbarn og bestemor i seg, utenkelig uten relasjoner og familiealbum, og vanlige lekne bilder: «Jeg gikk ned trappa med gråten i armene.»

pedro-carmona-alvarez.jpg pedro-leser-ser-ned.jpg

Pedro Carmona Alvarez, poet og essayist, snart romanforfatter, opprinnelig fra Chile. Han har samme dag refusert meg til Signaler for tredje år på rad. Kan det være derfor han ikke får noe eget sitat?

terje-dragseth2.jpg terje-dragseth-foto.jpg

Terje Dragseth, omtalt i programmet som ekstatiker, hånda konstant hevet i et lydløst knips, mens den høy røsten insisterende gjentar: «Himmelens hester er av jern. Helvetes hester er av smør.»

tale-naess.jpg

Tale Næss, en performance med kontrabass og ekkosampling, deilig tett, som om alle på scenen vil omslutte oss med lyd: «Hører du husene rope? Hører du ropene husere? Se panelet forlate forskalingen. Om nettene er skuldrene kalde og hvite som porselen. Hvilket kjønn vender innover? Hvilket kjønn vender utover? Skogen luter seg. Våren er en sovende bjørn.»

geir-gulliksen.jpg geir-gulliksen-foto.jpg

Geir Gulliksen, smalt muskuløs under t-skjorta, jeg tenker alltid på ham som forlagskonsulenten så mange forfattere forlot Tiden for å følge: «Han sto under en sort paraply, og spilene var skjeve av emosjoner. Det var ihvertfall slik jeg så det, men jeg tar nesten alltid feil.»

rebolledo-pedersen.jpg torgeir-rebolledo-pedersen.jpg

Torgeir Rebolledo Pedersen, gråhåret forfatterbustete, og ordlekende på denne nittitallsmåten: «Jeg er som folk flest småveisfra. Jeg er som folk flest barfrostfra. Jeg er vindstilleren.»

triztan-vindtorn.jpg triztan-vindtorn-foto.jpg

Triztan Vindtorn, et langhåret troll i hippiekaftan, pyntet med fisker. Det er surrealistiske ord, eller kanskje psykedeliske, av Tove Nilsen kalt medisin mot hverdagsliggjøring. De fleste unnslipper, alt jeg fanger er et rocka sitat, utypisk begripelig: «Tilbake på våt asfalt ligger bare en overkjørt måne.»

morten-wintervoll.jpg morten-wintervold-ser-opp.jpg

Morten Wintervold til slutt, rebelsk på en utstudert høflig måte, vakker og svartkledd: «Vi bor i et land hvor nyrike bygger hytte med 17 toaletter. Finnes det nok skit og kjærlighet i ett menneske til å fylle 17 toaletter? Jeg har daglig problemer med å fylle ett.»

Tegninger: Streck. Foto: Oda Bhar, som tar forbehold om feilsitater.

Oppdatering: Streck har nettopp blitt intervjuet av svenske Bloggtidningen, både om bloggen sin og arbeidet som kunstner. Intervjuet kan du lese her.