jump to navigation

Deilig å være norsk i Berlin (Berlinale 2014) 19. februar 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

For tre dager siden kom jeg hjem fra Berlin etter to hektiske uker med mye kultur; bittelitt kunst, men først og fremst masse film, film, film. Berlinalen er nok den filmfestivalen jeg liker aller best (Cannes eller ikke Cannes), og i år var det ekstra morsomt fordi flere av de norske filmene markerte seg positivt.

Det var nydelig sol og vårluft i Berlin under hele festivalen. Her er jeg på det lille fjellet i bydelen Kreuzberg, med utsikt mot byen. Foto: Tor-Björn Adelgren.

Det var nydelig sol og vårluft i Berlin under hele festivalen. Her er jeg på det lille fjellet i Victoria-parken i bydelen Kreuzberg, med utsikt mot sentrum. Foto: Tor-Björn Adelgren.

Hans Petter Molands Kraftidioten ble vist i Hovedkonkurransen og høstet både latter og applaus under pressevisningen, og Eskil Vogts Blind ble vist i Panorama-programmet og vant European Label-prisen, som skal sikre europeisk kinodistribusjon (Blind vant forøvrig også nylig manusprisen på Sundance-festivalen i USA).

Eskil Vogt var ikke tilstede da Blind fikk European Label-prisen, derfor ble det Martha Otte fra Tromsø Internasjonale Filmfestival som tok imot den. Her er hun sammen med diplomet, og med Kristin Aalen fra Stavanger Aftenblad. Vi var alle superglade for tildelingen – gratulerer så mye til alle som lagde denne flott filmen! Foto: Oda Bhar.

Eskil Vogt var ikke tilstede da Blind fikk European Label-prisen, derfor ble det Martha Otte fra Tromsø Internasjonale Filmfestival som tok imot den. Her holder hun diplomet sammen med Kristin Aalen fra Stavanger Aftenblad. Vi var alle tre superglade for tildelingen – gratulerer så mye til alle som lagde denne flotte filmen! Foto: Oda Bhar.

Begge disse filmene er det bare å glede seg til (særlig Blind, som jeg er helt forelska i, og som er lagd av mannen som skrev manus til både Reprise og Oslo, 31. august sammen med Joachim Trier), og det er ikke lenge til de norske premierene: Kraftidioten kan ses på kino fra førstkommende fredag 21. februar, og Blind kommer neste uke, 28. februar.

Fra staben på Kraftidioten har jeg intervjuet både manusforfatter Kim Fupz Aakeson (denne artikkelen kommer i Rushprints papirutgave nå i februar), og Jakob Oftebro som spiller en av de norske gangsterne Stellan Skarsgård legger seg ut med i filmen.

Noe av stjernelaget fra Kraftidioten: Pål Sverre Hagen, Bruno Ganz, Hans Petter Moland, Stellan Skarsgård, Anders Baasmo Christiansen, Jakob Oftebro. Foto: Oda Bhar.

Noe av stjernelaget fra Kraftidioten: Pål Sverre Hagen, Bruno Ganz, regissør Hans Petter Moland, Stellan Skarsgård, Anders Baasmo Christiansen, Jakob Oftebro. Foto: Oda Bhar.

Intervjuet med Jakob Oftebro er nettopp blitt lagt ut på nett:

Ut å stjæle danske triks

– Det beste med norsk film er at den spriker i alle retninger, sier skuespiller Jakob Oftebro, aktuell i den mørke komedien ‘Kraftidioten’ og utvalgt til årets norske Shooting Star under Berlinalen.

De to oppsummeringsartiklene jeg skrev under Berlinalen 2014 kan du lese under lenkene nedenfor, den første publisert midtveis i festivalen (mandag 10. februar) og den andre fredag 14. februar, altså dagen før prisutdelingen. Noe av det jeg gjør i artiklene er å prøve å gjette hvem som vinner gull- og sølvbjørnene, så du kan gjerne sammenlikne med prisresultatene her. Men artiklene inneholder også mye annet, som sitater fra pressekonferansene, sladder og stemningsrapporter.

Et lite stemningsbilde fra kaoset på presserommet. Bakerst ser du boksene hvor simultanoversetterne sitter. Foto: Oda Bhar.

Et lite stemningsbilde fra rommet hvor pressekonferansene holdes. Bakerst ser du boksene hvor simultanoversetterne sitter. Foto: Oda Bhar.

Her er lenkene, med overskrift og ingress:

Berlinale 2014: De beste filmene – så langt

To filmer peker seg ut etter de første fire dagene i Berlin, en britisk thriller fra Nord-Irland og et katolsk coming of age-drama fra Tyskland. I tillegg gir vi sjarmpoeng til et kostymedrama om dikteren Friedrich Schiller, en Berlinerfortelling om to forsømte barn, og Wes Andersons europastisj «The Grand Budapest Hotel».

Berlinale 2014: Deilig å være norsk i Berlin

– Jevnt over er det et uvanlig «macho» program til å være Berlin, med den mannlige ensomme ulven som ideal og fokuspunkt, skriver Rushprints utsendte Oda Bhar, som gleder seg over responsen på de norske filmene i Berlin, og gir deg en oversikt over de beste filmene, de beste skuespillerprestasjonene og de sterkeste tendensene i årets program.

Mer stemning fra presserommet, her under samtalen med folkene bak den kinesiske Gullbjørn-vinneren «Black Coal, Thin Ice» rett etter prisseremonien. Foto: Oda Bhar

Mer stemning fra hverdagen som journalist, her under pressekonferansen med folkene bak den kinesiske Gullbjørn-vinneren «Black Coal, Thin Ice» rett etter prisseremonien. Foto: Oda Bhar

Å låne fra livet (Debra Granik) 11. februar 2011

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
5 comments

Hva skiller en mannlig fra en kvinnelig helt? Ifølge den amerikanske filmskaperen Debra Granik er det vanlig å vise en mannlig helt som er fristilt fra andre mennesker, helt uavhengig, noe som gir ham en mystisk og mektig aura. En heltinne kan derimot beholde evnen til å bry seg om og koble seg til andre. Ihvertfall kan hun det i Graniks nyeste film Winter’s Bone, for tida aktuell på norske kinoer med terningkast 5 og 6 over hele linja. Den er nominert til 4 Oscars, ikke minst til til Jennifer Lawrence for rollen som en tøff og modig kvinnelig helt (og John Hawkes, som vi i Norge kjenner fra Miranda Julys You and Me and Everyone We Know, er nominert for mannlig birolle). Winter’s Bone har dessuten vunnet to hovedpriser i Sundance. Jeg var så heldig å få intervjue regissøren under filmfestivalen i Tromsø i januar, og nå ligger artikkelen ute hos Rushprint.

I tillegg til helterollen snakket Debra og jeg om bruk av virkeligheten i fiksjon, noe hun gjør på en spennende måte i Winter’s Bone. Historien er adaptert fra en roman av Daniel Woodrell og handler om hjemstedet hans, et område i det sentrale USA kalt Ozark-fjellene (som ligger på grensa mellom Sør-Missouri og Nord-Arkansas). Debra Granik syntes han beskriver miljøet så levende at hun var nødt til å skyte filmen på samme sted, og ikke bare dét, hun brukte vanvittig mye tid på å få detaljene så autentiske som mulig.

Teamet gjorde grundig research, fikk innpass hos private familier, byttet til seg brukte klær til kostymer, og castet lokale amatører til noen av rollene. Metodene er nærmest antropologiske, og går inn i den tradisjonen innen film og casting som kalles neorealisme. Det var spennende å høre detaljene, og mye av det hun fortalte virket for meg like aktuelt for en forfatter som en regissør. Ikke minst likte jeg teorien hennes om at det for noen er mer naturlig å begynne fra observasjon enn å «finne på noe». I samtale med skrivevenner synes jeg ofte diskusjonen stopper der, som om det er en mur mellom forfattere som foretrekker det ene og andre.

Les gjerne mer i artikkelen min, som har fått navnet Om å låne noens liv. Få uansett med deg denne glimrende dramathrilleren, enten mens den går på kino (dvs NÅ!!) eller på dvd. Du kan jo begynne med traileren!

Å velge som seg selv (Debra Zimmerman) 12. januar 2010

Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
6 comments

Hvorfor får jeg så lyst til å være enig med gutta om hvilke filmer som er bra? Ifølge filmfeminist Debra Zimmerman er det helt normalt.

Debra Zimmerman er leder for organisasjonen Women Make Movies som kun distribuerer kvinners film. (Foto: Oda Bhar)

Det hender jeg sitter rundt et bord med kule filmgutter og diskuterer. Det er en film de liker, og jeg tenker: Nå burde jeg late som om jeg også liker den. Hvorfor? Det vil gi meg status. Så hva gjør jeg? Om jeg hater filmen sier jeg nok ikke det motsatte. Men jeg holder kanskje kjeft, og lar deres syn råde. Jeg forteller dette til Debra Zimmerman, leder for organisasjonen Women Make Movies gjennom 27 år. Hun nikker.

– Ja, slikt gjør vi alle sammen.

Women Make Movies distribuerer film fra hele verden i USA og Canada. De tar kun inn film laget av kvinnelige filmskapere, og er så framgangsrike at mannlige filmskapere tigger om å bli tatt inn. WMM arrangerer også workshops om hvordan du kan skaffe penger, hvordan du får filmen distribuert etc. Denne delen av virksomheten er bare åpen for amerikanske filmskapere.

Debra og jeg snakker om å gå inn på guttas domene og føle at du må vite enormt mye. Hvis de tar deg i å være uvitende føler du deg straks som den dumme jenta igjen. Når de namedropper regissører og filmhistorie, og du står famlende og sier: hva het den nå igjen… Jeg husker ikke navn, sa en kvinnelig filmarbeider til meg, jeg husker hva filmen handlet om. På den annen side er det ikke slik at menn og kvinner aldri liker det samme. Kvinner ser gjerne film som handler om menn. Men gjelder det samme motsatt vei?

My-Dau_the-Terror1_2

Beate Arnestads «Min datter terroristen» (2007) er en av få norske filmer som blir distribuert av Women Make Movies. (CNN-intervju med Arnestad i et YouTube-klipp nedenfor.)

Menn velger menn

Forskning viser at små gutter ikke vil se film om jenter, men små jenter vil se film om både gutter og jenter. Tendensen holder seg for voksne. Reflekteres dette også der viktige beslutninger blir tatt? Bedømmer kvinner oftere menns og kvinners søknader på like fot, mens menn oftere velger andre menn? Ja, sier Zimmerman, dessverre er det slik.

– På filmfestivalen i Toronto 2009 var det nesten ingen dokumentarfilmer laget av kvinner. Jeg stusset over dette. Slik har det ikke pleid å være. Så fant jeg ut at de hadde skiftet ut en av programmererne sine. Det pleide å være en kvinne, nå var det en mann. Her ble årsaken tydelig, fordi det var en endring. Men på de fleste festivaler er det nesten bare menn som programmerer. Samme tendens gjelder kritikere, og ikke minst distributører.

Hun forteller at det gjerne finnes mange kvinnelige ansatte i bransjen, spesielt hos små distributører, men straks du når et visst nivå er det menn som tar beslutningene. Noe liknende gjelder de statlige støtteordningene.

– I USA får kvinner samme antall tildelinger som menn. Men summene er mindre. Når stipendet er lite, blir det likt fordelt på kjønn, men den totale mengden penger som gis til hvert kjønn er svært ulik.

Er de fleste filmene hos WMM politiske dokumentarer?

– Vi pleide å distribuere mer fiksjon, men for ti år siden oppsto et skille. Alle disse fantastiske dokumentarene begynte å dukke opp på festivalene. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje var det noe med støtteordningene. Men de passet til markedet vårt, som er universiteter og høyskoler. Det er der vi tjener pengene våre. Dermed begynte vi å fokusere mer på dokumentarer. Men de trenger ikke være politiske.

Hun kan også hjelpe festivalene å sette opp et program for kvinners film, som på Film fra Sør 2009.

– Vi ønsker å fungere som et veikryss for kvinners film. Hvis en festival vil øke andelen av kvinners filmer, kan vi samarbeide med dem. Hvis noen ønsker å starte en festival for kvinnefilm kan vi låne dem filmer gratis det første året. Det er ikke bare at vi ønsker flere kvinner skal lage film. Vi håper å se film om temaer som er viktig for kvinner, framstilt på måter som appellerer til kvinner. Vi vil bidra til tenkning om verden på en annen måte.

Skandinavisk film

Debra reiser mye over hele verden, og ser etter film WMM kan distribuere. Dette året har det blitt slik at hun stadig havnet i Skandinavia.

– I mange år distribuerte vi ikke en eneste skandinavisk film. En ting jeg la merke til er at kvinnelige filmskapere i Skandinavia stadig lagde filmer om barn. Jeg er ikke glad i filmer om barn. De er for trygge. Barn kan ikke utfordre menn. Filmer om barn blir en slags ghetto for kvinner.

At skandinavisk film sjelden velges kan også handle om likhet.

– Film fra den vestlige verden tar gjerne opp spørsmål vi også har hos oss i USA, og da har vi våre egne filmer, der trenger vi ikke ta inn andre. Men i det siste har det begynt å skje noe i Skandinavia. I år distribuerer vi en svensk film om det politiske partiet Feministisk initiativ (trailer nedenfor). Den er midt i blinken fordi den handler om kvinner og makt, kvinner som jobber sammen om makt.

Av norske filmer på WMMs liste finnes Mørketid av Karoline Frogner, og Min datter terroristen av Beate Arnestad (CNN-intervju med Arnestad lenger opp på siden). En annen filmskaper Zimmerman har hatt i kikkerten er Margreth Olin.

– Det er en ting jeg angrer på, og det er at jeg ikke prøvde å distribuere Kroppen min i USA. Det ville ha vært vanskelig, siden hun var helt ukjent. Men jeg skulle ha prøvd.

Debra Zimmerman kommer tilbake til Norge neste år, men ikke til Oslo. Hun er invitert til Bergen under Nordisk Panorama, også kalt 5 Cities Film Festival. Denne lille festivalen er et nordisk treffsted for kortfilm og dokumentar, som avholdes årlig, men vandrer mellom fem byer i fem nordiske land. I 2010 skal Debra sette sammen et sideprogram kalt «Film bare kvinner kunne laget».

25_margrethbakfra_2

Margreth Olins «Kroppen min» (2002) er en film Debra Zimmerman angrer på at hun ikke prøvde å distribuere i USA.

Lager kvinner dårligere film?

Finnes det virkelig film bare kvinner kunne laget? Og er det i så fall et marked for slike filmer? Women Make Movies har bevisst unngått å satse på statlige tilskudd, for å bli tatt alvorlig. Som i Norge er feminisme et betent begrep i USA, spesielt når det knyttes til praktiske tiltak som kvotering og særtilskudd.

– Vi har hatt en bevisst strategi om å snakke minst mulig om feminisme. Vår løsning har vært å bli veldig framgangsrike. Bare 10% av budskjettet vårt er statlige midler, resten kommer fra penger vi tjener inn selv. På den måten viser vi at det finnes et publikum. Og filmene våre vinner priser. De vinner relativt flere priser enn filmer fra andre distributører.

Men i mange kretser har kvinnelige filmskapere et dårlig rykte. Debra forteller om en nattlig samtale på en pub i Oslo under årets Film fra Sør, med de to mexicanske regissørene Carlos Reygadas (Stille lys, Battle of Heaven, Japón etc) og Natalia Almada.

– Vi hadde en fantastisk spennende samtale. Carlos startet fra standpunktet: Vel, kanskje skulle vi bare innrømme det, kvinner lager ikke særlig god film. Og jeg: Really!? Han begynte å forklare: Jeg har tenkt på dette, kanskje er det bare slik at kvinner er gode på visse ting, og ikke andre. Han sa det ikke nedlatende, men gjennomtenkt… så gjennomtenkt et slikt utsagn kan være. Det finnes gode kvinnelige forfattere, sa han. Hvorfor er det ingen gode kvinnelige komponister? Natalia og jeg trengte ikke se på hverandre engang. Orkestre! svarte vi i kor. For å være kvinnelig komponist må du få et orkester til å spille musikken din. For å lage film trenger du et filmcrew, et produksjonsapparat. Det handler om så mye penger! Og straks det blir penger involvert handler det om makt. Dermed faller kvinnene ut.

Hvorfor skjer dette? Handler det bare om selvtillit? Kanskje delvis, sier Debra. Kvinner blir sjelden oppdratt til å være sentrum for oppmerksomheten. Vi lærer å tenke på dem rundt oss, hvordan vi kan passe inn, heller enn hvordan vi kan få verden til å snurre rundt oss. Slike faktorer kan tilskrives 25% av årsakene, mener hun. De resterende 75% handler om makt. Kvinners historier blir lagt i skuffen for spesielt interesserte. Fortsatt er det slik at universelle historier er menns historier. Dette er kjernen av problemet.

Carlos Reygadas deltok på FFS med en stor retrospektiv, ble intervjuet på scenen i Filmens Hus og hyllet i avisene som mesterregissør. Natalia Almada deltok med sin andre ganske smale dokumentarfilm, El General, som jeg har skrevet om tidligere. Dagen etter pubsamtalen så jeg Carlos snike seg inn på en visning av Natalias film på Vika kino, og jeg liker å tenke at han kanskje var på gli, at han heretter vil være mer nysgjerrig på film laget av kvinner.

Carlos-Reygadas

Den mexicanske filmskaperen Carlos Reygadas ble intervjuet om karrieren sin på scenen under Film fra Sør 2009. (Foto: Oda Bhar)

Fakta og det subjektive

Når jeg intervjuer Debra Zimmerman snakker hun om en annen visning av El General, hvor jeg også var til stede. Etter filmen begynte to menn å presse Natalia. De ville hatt en annen film. De savnet fakta. De ville hatt et mer direkte fokus på oldefaren til Natalia, den tidligere presidenten. Calles er filmens mørke figur, men Natalia er like opptatt av bestemoren som fortalte henne historien, og sitt eget blikk på nåtidas Mexico. Nå ville de to mennene vite nøyaktig hva hun mente om Calles. Var han en diktator? Kanskje, sa Natalia, men det var ikke det jeg ønsket å lage film om. Jeg bryr meg ikke om filmen din! utbrøt den ene mannen. Det jeg vil vite er hva du mener om Calles!

– Denne mannen tok et tradisjonelt mannlig perspektiv, sier Debra. Det typiske er at de så gjerne vil ha fakta. Gi meg fakta! Gi meg noe objektivt! Uansett om det ikke er helt objektivt. Uansett om det er helt subjektivt! Gi meg noe som likner på objektivitet! De vil ha en konklusjon. En åpen slutt er det verste de kan tenke seg. They don’t want it to be open ended.

– Hvis du ser historisk på kvinner og dokumentarfilm, så var dette noe av det første de gjorde. De kvittet seg med den mannlige, allvitende fortelleren, en slags Guds stemme som forteller deg: Dette skal du se, dette ser du, og dette har du nettopp sett. De ville bort fra det «objektive». Hvorfor? Fordi kvinner så lenge hadde blitt definert av menn, blitt gjort til objekt. Det hadde lært dem at perspektiv er relativt, at avsenderen ikke er irrelevant. Det lå også en trass i det, at de endelig kunne vise seg, kvinnene, som synlige. Nå viste de seg selv fram i filmen: Her er jeg, personen som lager denne filmen, her blir alt sett fra min synsvinkel. På denne måten endret de hele dokumentarsjangeren.

Privat og personlig

Hvem avsenderen er kan ha stor betydning. Oppfattes historien annerledes når den kommer fra en mann enn fra en kvinne? Spørsmålet er høyaktuelt i Norge etter høstens litterære braksuksess, flerbindsverket Min kamp av Karl Ove Knausgård. Mange har spurt seg om et såpass selvutleverende verk fra en kvinne ville blitt like høyt vurdert. Et annet ferskt eksempel kan finnes i norsk film. Margreth Olin velger i Engelen å legge en personlig, essayistisk voiceover på en fiksjonsfilm. I tillegg leser hun den selv, også når ordene tilhører filmens hovedkarakter, et grep som har vist seg kontroversielt. Ifølge Debra Zimmerman er dette helt typisk.

– Kvinner blir kritisert for personlige synsvinkler, mens det er greit når menn gjør det. Både Woody Allen og Michael Moore er helt sentrale i egne filmer. Hvis en kvinne gjør det samme blir det gjerne opplevd som for personlig, privat, intimt. Da mannlige filmskapere begynte å lage subjektive dokumentarer fikk det stor oppmerksomhet, man snakket om the new documentary. Men kvinner hadde gjort det samme lenge!

Natalia-&-Debra

Filmskaper Natalia Almada og filmdistributør Debra Zimmerman i en paneldebatt under Film fra Sør 2009. (Foto: Oda Bhar)

Kvinner rundt bordet

Det er befriende at Zimmerman ikke prøver å gi noen enkle svar på hva som er typisk mannlig eller kvinnelig innen film. Hun avviser alle klisjéer av typen «kvinner skildrer nære relasjoner», «kvinner er mer empatiske», og påpeker at menn og kvinner kan gjøre det samme og likevel bli ulikt vurdert. Det er ikke viktig å finne noe konkret som skiller, sier hun. Vi trenger heller ikke spekulere over årsakene. Det holder å konstatere at noen ulikheter kan finnes, at det derfor er viktig å la begge kjønn komme til orde. Deretter må vi legge forholdene til rette for å utlikne skjevheten.

– Jeg tror det er rimelig å anta at menn alltid vil foretrekke menn, og film laget av menn. Det vi må gjøre er å sørge for at det alltid sitter kvinner rundt bordet. Kvinnene vil velge menn, i tillegg til kvinner, så menn risikerer ikke mye. Men da blir det i det minste noen som velger kvinner. Og kvinnene må være mange nok. To av ti holder ikke, da blir kvinnene for opptatt av å bli godtatt av mennene i gruppa. Nei, det må være tilnærmet halvparten kvinner. Først da vil kvinnene våge å velge som kvinner, velge som seg selv.

(Artikkelen er også publisert på Montages.)

Flerstemt maktanalyse (Natalia Almada) 29. oktober 2009

Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
1 comment so far

Den mexicansk-amerikanske filmskaperen Natalia Almada har lagd en dokumentarfilm basert på sin bestemors stemme, om sin oldefars skremmende og betydningsfulle liv.

Natalia-med-orkide-Montages2

Natalia Almada besøkte Oslo under Film fra Sør 2009. Jeg intervjuet henne for Montages. (Foto: Oda Bhar)

Det begynte da Natalia Almada arvet seks lydbånd etter bestemoren sin. De inneholdt et lengre intervju Tita Calles gjorde med en journalist fordi hun planla å skrive selvbiografien sin. Hun var datter av Mexicos sterke mann på 1920/30-tallet, Plutarco Elías Calles, general i den mexicanske revolusjonen og president fra 1924 til 1928, men det sies at han styrte landet mye lenger fra maktas skygger. På folkemunne kalles han Generalen, og Natalia har gitt filmen sin navn etter ham. Men El General (2009) handler om mye mer enn Calles. Den er ikke rent biografisk eller historisk, men benytter fortida til å kaste lys over nåtidas Mexico, og omvendt. Resultatet er en rik collage av lydklipp, arkivfilm og stillbilder, blandet opp med poetiske bilder av søppel, øyeblikksintervjuer fra Mexico City og klipp fra populærkultur. Traileren nedenfor gir et godt inntrykk. Hvorfor velge en så kompleks form?

Mystiske lydbånd

Å legge halve filmen til nåtida var ikke planlagt fra starten. Først jobbet hun bare med lydopptakene, valgte ut sekvenser og lette fram arkivbilder. Endringen kom under et stipendopphold i ei ensom hytte i snøen.

– Jeg satt alene i time etter time og hørte på lydopptakene. Bestemor døde da jeg var tretten, men når jeg lyttet kom hun stadig nærmere. Snart virket det ikke lenger som en tilfeldig samtale med en journalist og et prosjekt som aldri var blitt noe av. Det var som jeg selv fikk sjansen til å ha denne samtalen med henne.

Calles_acuarela_3

Karikatur av Calles gitt i gave ved presidentinnsettelsen i 1924.

Hvorfor ville Tita Calles skrive selvbiografi? Antakelig for å gi faren sin en slags oppreisning i offentligheten. Han har rykte som en mørk figur i Mexicos historie, spesielt hard mot den katolske kirken. Paradoksalt nok sendte han sine egne barn på katolsk kostskole i USA, og i de verste revolusjonsårene ble Tita plaget av medelevene til å se bilder i amerikanske aviser av torturerte og brente nonner i Mexico. Hun fikk høre at faren hadde ansvaret for overgrepene. Hvordan få bildet av en grusom general til å stemme med den kjærlige faren hun kjente?

«Siden alle tenker på min far som en despot vil jeg vise mitt eget bilde av General Calles – som far, mexicaner og mann.» (Tita Calles, 1978)

Da Tita Calles døde i 1989 kom lydbåndene for en dag. Intervjuet har ingen ende, ingen naturlig avslutning. Ingen i familien kjente til planene om en selvbiografi, og ingen hørte på båndene før Natalia fikk dem. Ingen vet om det fantes flere bånd, eller hvorfor prosjektet ble avsluttet. Mystikken rundt det hele gjorde lyttingen enda mer personlig.

– Det kjentes som hun hadde spart dem til meg. Jeg vet at det ikke var tilfellet, men det kjentes slik.

Tita-Calles

Tita Calles som ung kvinne (arkivfoto).

Fortida som ekko

Gradvis endret lydopptakene Natalias syn på dagens Mexico. Bestemorens stemme, som hun hadde hørt på igjen og igjen, begynte å gå som et talespor i hodet og gi ekko til ting hun selv opplevde. Det var som å ta på seg et par briller og se verden på en ny måte.

«It’s like I carried her voice with me in the present. And so I would look at things, and they would echo with things that she had said.» (Natalia Almada i intervju.)

Lydbåndene var ikke lenger et hellig dokument fra fortida som hun ikke turte å jobbe videre med. Det ble naturlig å utvide filmen til nåtidas Mexico. Hun gikk ut i gatene og filmet, kom tilbake med materiale og gikk til klippebordet med en gang, redigerte og vevde alt gradvis sammen.

– Det var en veldig flytende prosess. Jeg ønsket en spontanitet, et umiddelbart og intuitivt uttrykk, snarere enn planlagt og faktaorientert.

Arkivopptakene handler om maktmennesker og store hendelser. Opptakene fra dagens Mexico viser derimot småfolks hverdag, noe som skaper en ekstra sterk kontrast mellom nåtid og fortid. Var dette et bevisst valg?

– Delvis. Filmen handler om makt, hvordan maktsystemer konstrueres. Jeg kunne ha intervjuet dagens politikere, folk som minner om Calles, men det ville blitt en helt annen film. Jeg ville heller gi stemme til folk som vanligvis ikke blir hørt. Særlig fordi revolusjonen handlet om dem.

TinTan-markedsmann

Mann i Mexico City med heltebilde fra revolusjonen (fra filmen El General).

Voiceover (narration)

Noe av det jeg likte best i filmen var voiceoveren. Den er poetisk og knapp, hvert ord virker nøye utvalgt. Natalia forteller ikke hva vi skal mene, men gir et klart og personlig bilde av prosessen. Vi får også et metaperspektiv, om hvordan det å lage film kan endre seg hver gang nytt lys kastes inn fra en uventet vinkel. Heller ikke voicen var opprinnelig planlagt.

– Jeg merket snart at det trengtes en annen stemme i tillegg til bestemors. Det var for mange elementer: Nåtida, det historiske og hennes fortelling. Jeg trengte en annen stemme for å binde det sammen og fylle hullene.

Lydbåndene er jo ikke komplette, det finnes ingen naturlig slutt eller logisk struktur, det er en samtale mellom to personer som springer fram og tilbake. Journalisten avbryter Tita, de kommenterer og hopper videre. Planen var jo å skrive ei hel bok, og iblant sier han: Don’t worry, vi kommer tilbake til dette, detaljene fyller vi inn senere. Men det skjedde aldri.

«Min bestemor fullførte aldri selvbiografien. Det som gjenstår er disse innspillingene, fulle av tvil og pauser, og skurringen fra båndet som løper over nåtida.» (Natalia Almada i voiceover).

– Jeg syntes også det var nødvendig element å få fram at filmskaperen er den som har arvet lydbåndene. At jeg faktisk er oldebarnet, barnebarnet, ikke en nøytral eller fremmed person.

Marked-i-Mexico-City

Helgner og kasser på markedet i Mexico City (fra filmen El General).

Brando og Eisenstein

Natalia ville også se på hva historieskrivning er. Hvordan konstruerer vi hukommelsen i ettertid? Hun studerte arkivfoto fra revolusjonen, men det kjentes som om noe manglet i forhold til forventningene. Hun innså at mexicanernes forestillinger om revolusjonen stammer like mye fra fiksjon, hvor bildet er langt mer glamorøst. Derfor satte hun populærkulturelle referanser inn i filmen, delvis humoristisk, delvis for å slå an en tone. Blant annet finner vi den berømte talen til Marlon Brando fra femtitallsfilmen Viva Zapata! (halvveis ut i klippet nedenfor):

Vi ser også scener fra det påbegynte, men aldri fullførte Mexico-verket til Sergej Eisenstein. I oldefarens arkiver fant Natalia en bestillingsseddel fra den berømte russiske regissøren, hvor han ber Calles om hjelp med statister og utstyr. Han ønsker seg noen hundre fotsoldater, hester og ryttere, og kanoner som ikke ser for moderne ut.

– Eisenstein filmet aldri scenene, fullførte aldri verket. Ønskelista hans står igjen som en rørende påminnelse om store planer som forblir en drøm. Den ufullførte filmen hans kan være en metafor for den mexicanske revolusjonen. De fleste i Mexico betrakter fortsatt revolusjonen som en suksess, siden vi fikk en konstitusjon og kvittet oss med en diktator. Likevel sliter vi fortsatt med liknende problemer som for hundre år siden.

Eisenstein-filmplakat-split

Polyfon tilnærming

Natalia forklarer den komplekse strukturen i El General med at hun ville snakke med flere stemmer, kaste lys fra ulike vinkler, framfor å argumentere rett fram. En slik polyfon eller flerstemt tilnærming mener hun gir et mer nyansert bilde, med flere fasetter enn et mer lineært filmspråk kan gi.

– Jeg er veldig opptatt av håndverk. Veldig mange dokumentarister er ikke det. De drives av sosiale spørsmål, et politisk engasjement, aktivisme. Jeg har en annen interesse. Hvis min første prioritet hadde vært å endre verden, ville jeg gjort det på en annen måte. Film kan sikkert endre måten vi tenker på. Men jeg tror politikere og aktivister er bedre til slikt enn meg.

Natalias fokus er på hvordan vi kan bruke bilde og lyd til å konstruere og reflektere. Det kan handle om å godta kontradiksjoner, å vise fram ulike sider av virkeligheten uten å kreve entydighet eller konklusjon.

– Folk skal alltid spørre: Hva mener du? Hvordan bedømmer du dette? De vil du skal svare: Historien var slik, den var skurk og den var helt. Jeg synes det er så mistenkelig! Behovet for å skape klarhet og «sannhet» blir viktigere enn virkeligheten. Hvis vi ser på våre egne liv er de fulle av motsetninger. Veldig få mennesker lever liv som har sammenheng eller følger en klar retning.

Gasstransport-i-Mexico-City

Gasstransport i Mexico City (fra filmen El General).

En feministisk film?

Kan denne holdningen være et kvinnelig perspektiv?

– Ja, det tror jeg. Flere akademikere har kalt El General en feministisk film, fordi den ikke har et mannlig driv i fortellerstrukturen. En mannlig stemme ville ha vært mer direkte, poengtert, singulær. Den polyfone strukturen gjør det til en feminin og feministisk film.

Et annet feministisk særtrekk at kun kvinnelige stemmer kommer til orde. Med unntak av drosjesjåfører og noen gateselgere er det kvinnestemmer vi hører. Bestemorens stemme er ikke alltid sikker, hun nøler og hukommelsen er ikke alltid problemet. Vi hører hvordan hun skjeler til mannen som intervjuer henne, ønsker bekreftelse fra ham på det hun sier. Slike oppdagelser ga Natalia lyst til å styrke det kvinnelige perspektivet.

– Kvinner har tradisjonelt blitt ekskludert fra historien. Her er det kvinner som forteller historien. Den bæres av min og min bestemors stemmer. På et tidspunkt i arbeidet forsøkte jeg å la min far lese ordene som tilhører Calles. Den mannlig stemmen ga filmen en helt annen karakter, og noe skurret. Jeg husker så tydelig hvordan jeg en dag tenkte: Hvorfor kan ikke jeg være den stemmen? Jeg prøver jo ikke å late som om den tilhører Calles. Hvorfor kan ikke jeg sitere ham and read this voice of power? Det tror jeg var et veldig feministisk valg.

Calles_Presidente_2

President Calles under valget i 1924.

Organisasjonen som brakte El General til årets Film fra Sør heter Women Make Movies. De har gjennom tretti år hjulpet fram film laget av kvinner. Hvor viktig er dette samarbeidet for Natalia?

– Helt essensielt. Tenk deg at du lager film utfra et tydelig kvinneperspektiv. Du gjør det i en mannsdominert bransje, med et mannlig kriteriesystem for kvalitet. Da vil alle ledd i prosessen blir vanskelige for deg. Økonomisk støtte, distribusjon… alt som skal til for å lykkes. Det blir helt nødvendig med egne ordninger som fokuser spesielt på kvinners film.

Filmklippet ovenfor presenterer Natalia AlmadaSundance 2009, hvor hun deltok med El General og ble kåret til beste dokumentarfilmregissør.

Les også gjerne denne reportasjen fra en debatt under Film fra Sør 2009 om kvinner og film, hvor hun satt i panelet.

(Intervjuet er også publisert på Montages.)