jump to navigation

Angstens forskyvning (Arne Bendik Sjur) 25. mars 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Skjønnhet forenes med angst og forgjengelighet når Kunstnerforbundet viser verker fra Arne Bendik Sjurs lange karriere.

KUNSTUTSTILLING
Arne Bendik Sjur
Livet nær døden
Kunstnerforbundet
7.- 31. mars 2013

Å jobbe i små formater kan bety at du får plass til en retrospektiv utstilling i det minste rommet på et galleri. Når Kunstnerforbundet arrangerer en såkalt punktutstilling med Arne Bendik Sjur i grafikkavdelingen er det blitt plass til 71 håndkolorerte koldnålsraderinger, samt et par trykkplater som avslører en enorm detaljrikdom og presisjon. Trykkene lar seg best studere på få centimeters avstand, og enda får jeg lyst til klikke dem opp i større formater, det moderne nettmenneskets ekvivalent til å bruke lupe.

Gresshoppe-23

Arne Bendik Sjur: «Gresshoppe sett forfra» (håndkolorert trykk, 6,5×8 cm). Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Motivene er hentet fra mange faser i Sjurs nesten femti år lange karriere, med vekt på insekter, dyrekadavre og mennesker i ulike stadier av fysisk forfall. Utstillingens tittel «Livet nær døden» gir likevel et dystrere anslag enn helheten fortjener, for det finnes alltid noe styggvakkert her, tross naboskapet til forråtnelse og skrekk. Angst og frykt har alltid vært et sentralt tema hos Sjur, og konkretiseres iblant til demonaktige skikkelser. Idémessig befinner vi oss i et landskap av psykologiske og surrealistiske elementer, nær det freudianske underbevisste eller det mer kollektive jungianske.

Kongelig motiv-19web

Arne Bendik Sjur: Uten tittel (Kongelig motiv). Håndkolorert koldnål, 13×18 cm. Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Menneskefigurene er enten forenklet til hvite eteriske vesener eller blottstilt i en grotesk hyperrealisme av rynker og oppløsning. Mange av dem inngår i klaustrofobiske relasjoner med familiemedlemmer, eller med sitt eget selv i ulike transformasjoner. Spillet mellom lys og mørke åpner eller lukker bildeflatene, skaper fluktveier og trange rom, eller rammer inn motivet med en dør eller et vindu, slik vi ofte ser det hos surrealistene. Formmessig går det an å plassere Arne Bendik Sjur i en europeisk figurativ tradisjon, med tegnere og grafikere som Rembrandt, Goya, Dürer og William Blake.

Fra_serien_Smertens_vei

Arne Bendik Sjur: Fra serien «Smertens vei». Håndkolorert koldnålstrykk. Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Sjurs interesse for døden og indre demoner er velkjent, og noe han selv sporer tilbake til en søster som var psykiatrisk pasient, og som senere tok sitt eget liv. Interessen for insekter og dyreskjeletter har en lysere valør: han beskriver dem ganske enkelt som vakre. Der andre ser noe frastøtende kan Sjur finne skjønnhet, kanskje fordi han gjenkjenner naturens orden, eller den flyktige balansen mellom liv og død? Det finnes ofte en dobbelhet i motivene, som når et skjelett virker både solid og skjørt, forgjengelig og evig.

Blå stær-13web

Arne Bendik Sjur: «Blå stær.» Håndkolorert koldnålstrykk, 14×18 cm. Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Prosessorientert er Sjur definitivt. Ikke engang de nitidig inngraverte trykkplatene får være i fred, men endres underveis og skaper særegenheter i nye trykk. Bakgrunnen kan skifte fra lyst til mørkt, detaljer føyes til eller fjernes. I Kunstnerforbundet er raderingene ytterligere individualisert gjennom håndkolorering, like finstilt som rissearbeidet. Fargene tilfører insekt- og fuglebildene en magisk kvalitet, der grønt, blått og gult nærmest lyser og løfter seg ut av den kullsvarte bakgrunnen. Foruten prosess er forvandling et nærliggende ord for å beskrive arbeidene til Arne Bendik Sjur. Motivene endres i små forskyvninger, slik tida umerkelig tærer på livet.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 21. mars 2013.

Ole Bendik Sjur

Arne Bendik Sjur: Trykk og trykkplate. Foto: Oda Bhar.

Speil og spenning (Marianne Heske) 1. desember 2010

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
6 comments

Jordiske dokkehoder og himmelske speilinger i Marianne Heskes nye utstilling på Stenersenmuseet.

Marianne Heske

Marianne Heske foran sitt verk «Global Groove» (2010). Foto: Oda Bhar

Marianne Heske (f. 1946) er en av våre første konseptkunstnere og videokunstnere, med en karriere som strekker seg over førti år. Et bredere publikum forbinder henne kanskje mest med installasjoner av dokkehoder, noe som også står i sentrum for hennes første separatutstilling i Norge siden 2002, Himmel & Jord på Stenersenmuseet.

Heske: Assemblage

Det surrealistisk inspirerte verket «Assemblage» lagde Heske mens hun bodde i Paris på 1970-tallet. Foto: Oda Bhar

I 1971 fant Heske en eske med gamle dokkehoder på et loppemarked i Paris, noe som innledet en lang utforskning av ulike sider ved menneskelivet: roller, identitet, uniformering, individualisme, makt og avmakt. Hos Heske er dokkehodene alltid en metafor for mennesket, de er skapt i vårt bilde, som hun sier. Den første tida i Paris benyttet hun dem direkte som objets trouvés i surrealistliknende installasjoner, vellykket iscenesatt på Stenersen i et mørkt rom med tivolimusikk som framhever det mystiske og teatrale.

Marianne Heske

«Den gordiske knuten» fra 2006. Foto: Oda Bhar

På 1980- og 1990-tallet ble Heske mer interessert i mennesker som mengde, og brukte det opprinnelige hodet som modell for identiske kopier. I Den gordiske knuten ligger et «perlekjede» av gull- og sølvfargede hoder filtret sammen til en floke på gulvet. I Marionettregimet velter et snøskred av porselenshoder ut fra et hjørne, toppet med biter av speil og et forgylt hode med veltet sokkel. Det hvite porselenet vekker assossiasjoner til Kambodsjas knokkelhauger, mens det oppstår en interaktiv effekt når tilskueren ser seg selv i speilbitene.

Marionettregime, detalj

Marionettregime fra 2010 (detalj). Foto: Oda Bhar

Heske liker å leke med pseudovitenskap, og Stenersenmuseet har valgt ut flere klassikere. Dokkehoder er dekorert med kart fra frenologi (læren om måling av hodeskallen for å finne psykologiske egenskaper), og vi ser alle de fire orgonskapene fra 1996, konstruert etter Wilhelm Reichs prinsipper.

Phrenology

Verket «Frenologi» har autentiske bilder og instrumenter, men bysten er byttet ut med et av Heskes dokkehoder. Foto: Oda Bhar

En annen hovedtrend er videomaleriene, hvor psykedelisk videofilm projiseres mot hjørner i et rom, eller overføres på metall og stoff som stillbilder. Opptakene er gjort med et gammelt videokamera hvor fargene kan justeres opp eller ned under filming, noe som gjør det mulig å «male med lys», en teknikk Heske spøkefullt omtaler som «orgonenergi på film».

Heske: "Orgon House" (1995)

Orgonskapene er isolert med vekselvis organisk og uorganisk materiale, som saueull og stålull. Foto: Oda Bhar

Mellometasjen er viet en serie nyere bomullstrykk med blanke, eteriske overflater, kalt «himmelspeilinger». Dette er himmelen i utstillingens tittel, en effektiv kontrast til de påtrengende jordiske erfaringene i dokkeverkene.

Marianne Heske

Fjell og landskap filmes med ekstreme fargevirkninger, og projiseres mot hjørnene på mørke rom. Foto: Oda Bhar

Utstillingen er ingen dekkende retrospektiv, ikke minst kan fraværet av de berømte land art-prosjektene oppleves som et savn. I Prosjekt Gjerdeløa (1980) flyttet Heske ei gammel norsk løe til Pompidousenteret i Paris, i 2005 ble kåret til ett av de tolv viktigste kunstverkene i etterkrigs-Norge.

Marianne Heske

Himmelbildene er trykket på bomullsstoff, men overflaten er metallisk blank og eterisk. Foto: Oda Bhar

At Heskes grunntematikk virker så frisk etter førti år er imponerende, med tanke på hvor trofast hun har vært mot objektvalg og tematikk. Videomaleriene viser fjell og ras, et tema som har fulgt henne siden oppveksten i Tafjord, hvor bygda levde i stadig frykt for utslettende ras. I bunnen ligger forholdet mellom menneske og natur, utsatthet overfor elementene, noe som i dagens klimadebatt virker stadig mer aktuelt.

Orgon House, surface

Også inne i orgonskapene er det videomalerier. Foto: Oda Bhar

Det mest iøynefallende verket på utstillingen er Global Groove, et langbord fylt med rundt 900 dokkehoder. Kunstnere fra Zimbabwe, Kenya, Nepal og Kina har laget sin egen versjon av det aller første dokkehodet, med en enorm variasjon som resultat. Vi finner smale og runde hoder, grove og fine ansiktstrekk, edle treslag, smykkestein og krystallglass.

Heske: Vernissage

På vernissagen svermet publikum rundt bordet med de 900 figurene, kalt «Global Groove» (2010). Foto: Oda Bhar

I enden rager det europeiske hodet fra på et lite podium, som en tvetydig kommentar til globaliseringen. Når sørøstlig mangfold settes opp mot en vestlig sjablong medfører tallmessig overlegenhet ingen dominans. Hvor lander vi i spennet mellom velment kulturutveksling og gammeldags imperialisme? En styrke ved Marianne Heskes kunst er at den ikke svarer åpenlyst på slike spørsmål, men vekker dem som undertekst.

Global Groove

Selv om asiater og afrikanere er flere og mer mangfoldige, står europeerne fortsatt i en opphøyd posisjon. Foto: Oda Bhar

Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 11. november 2010 (faksimile her). Utstillingen kan du se i Stenersenmuseet fram til 2. januar 2011. Vil du se flere bilder har jeg noen på Flickr. For mer informasjon om Marianne Heske kan jeg varmt anbefale artikkelen «Power Stations» (1993) av den New York-baserte kunstkritikeren og kuratoren Kim Levin.

Ikke rør. Stup! (Ernesto Neto) 24. oktober 2010

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
7 comments

Organisk fest for sansene i brasilianske Ernesto Netos utstilling på Astrup Fearnley-museet.

Ernesto Neto

Ernesto Neto: "While nothing happens, baby" (2010). Foto: Oda Bhar

Ergrer du deg over skilt med «ikke rør» på museer? Savner du opplevelser for nese og hud? Er pingponghavet på Ikea for signalfarget for deg, eller drømmer du om å stupe og base selv om du er voksen? Alt dette kan bøtes på i høstens utstilling på Astrup Fearnley-museet.

Ernesto Neto

Ernesto Neto, kunstneren selv i pingponghavet: "Eurekinside, poolball" (2010). Foto: Oda Bhar

Ernesto Neto (f. 1964) jobber i forlengelsen av en særegen brasiliansk form for modernisme, ofte fargerik og frodig, inspirert av spansk og fransk surrealisme, russisk konstruktivisme og italiensk arte povera. Den viktigste eksponenten er Lygia Clark (1920-1988), kjent for et subjektivt, organisk og kroppslig orientert kunstsyn som seinere brakte henne over til psykologi og kunstterapi. Neto nevner også inspirasjonskilder blant europeiske klassikere, som Duchamp, Brancusi og Mondrian, samt amerikanere med verker i stor skala av industrielle materialer, som Richard Serras stålplateskulpturer. I Oslo viser Neto en direkte hommage til mobile-kunstneren Alexander Calder, et tekstilnett på edderkoppskjelett av kryssfiner. Andre skulpturer minner om Gaudí, den katalanske kunstnerarkitekten som kombinerte organisk art noveau med ambisiøse balanseprinsipper.

Ernesto Neto

Denne installasjonen er inspirert av Alexander Calders mobiler. Ernesto Neto: "Stone Lips, Pepper Tits, Clove Love, Fog Frog" (2008). Foto: Oda Bhar

Det relasjonelle er viktig for Ernesto Neto, både sosialt og spatialt. Et tomrom er ikke tomt, sier han, men arena for kontakt og intimitet. I et verks indre rom møtes enkeltelementene, som alle står i forhold til hverandre og er underlagt gravitasjon. Noe lite kan balanseres mot noe stort, men da må det fylles av et tyngre materiale.

Ernesto Neto

Ernesto Neto: "Stone Lips, Pepper Tits, Clove Love, Fog Frog" (2008, detalj). Foto: Oda Bhar

Fra taket henger slanke gigantiske soppsporer, balansert mot tre steiner i motsatt hjørne. En vid grønn pose med isoporkuler holder oppe en smalere gul fylt av glasskuler. Brune bønner vektes mot hvite, et stort nett gurkemeiepulver utlikner tre strømper lett skjellsand. Grensene til verket krysses gjennom lukt og berøring. Neseborene fylles med en svak eim av krydder, og ørene plukker opp utforskningslyder: Kneppende hardplast fra pingponghavet, dryss fra putene med isoporkuler, skraping fra erteposene, klirring av klinkekuler.

Ernesto Neto

Ernesto Neto: "La concentración del cuerpo" (2007). Foto: Oda Bhar

Ikke alt skal berøres. Bare 70% av verkene er ment for nærkontakt, resten er skjørt og må beskyttes. Museumsteknikerne sliter med å skilte riktig, derfor tenkte jeg å bidra med en miniguide.

Ernesto Neto

Ernesto Neto: "– Hi, how's it going? – Fine, what about you? – I'm okay, still there? – Yes, we're still here, where should we go? – I don't know! You always think you know everything. – Well, I came from you. – That's what you always believed, but..." (2005). Foto: Oda Bhar

Ligg på den hvite madrassen, stikk armen i strømpehullet og kjenn hva som dekker bunnen. Ta av deg skoene, krabb over knyteteppet, prøvesitt knytestolen. Lukt og gni på frøposene. Stup i det rosa boblehavet – har du ei prinsessejente hjemme er du pålagt å ta henne med. Stikk gjerne hodet inn i ei kroppsmaske av barbatypen, selv om jeg advarer, det finnes veltefare. Gurkemeieposen bør du derimot ikke røre. Da blir du gul på fingrene (det ble jeg).

Ernesto Neto

Ernesto Neto: "While nothing happens, baby" (2010). Foto: Oda Bhar

Dette er første retrospektiv over arbeidene til Ernesto Neto, som ellers bygger installasjoner tilpasset arkitekturen på hvert nytt sted. Utstillingen på Astrup Fearnley er lett å like, med femten enkeltarbeider hentet ut av større tidligere prosjekter. Estetikken er leken, vakker og opplevelsesbasert, og kan nytes uten forkunnskaper. Museet gir oss en unik mulighet til å møte denne typen organisk uttrykk, sjelden i et Norge hvor forenkling har vært betraktet som selve beviset på god smak.

Ernesto Neto

Ernesto Neto: "Simple and light as a dream... the gravity don’t lie... just loves the time" (2006). Foto: Oda Bhar

 

Likevel, på vei gjennom de vante rommene funderer jeg på om en retrospektiv var rett valg. Hva kunne Neto ha utrettet med friere tøyler? Ville vi fått et mer helhetlig og omfattende landskap, som da kunstnerkollektivet Assume vivid astro focus forvandlet Tulinløkka (bilder her) under fjorårets brasilianske besøk? Ifølge Ernesto Neto selv er tendensen til å skille skarpt mellom figur og bakgrunn en svakhet ved europeisk tenkning. I Brasil, påstår han, finnes en hel skog mellom disse ytterpunktene. Er behovet for å skille ut enkeltverker fra kontekst og plassere dem i et nakent rom nettopp tegn på denne svakheten?

Oda Bhar

Og her er jeg i pingponghavet. (Foto: Børre Haugstad)

Utstillingen står i Astrup Fearnley til 2. januar 2011. Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 11. september 2010. Hvis du vil se teksten med avisens bilder og oppsett ligger det en faksimile her. Museet har også laget en nettkatalog, med bilder og lydfiler hvor museets kuratorer leser opp en beskrivelse/tolkning av hvert enkelt verk. Fra pressekonferansen har jeg klippet sammen en liten film (15 min lang), hvor Erneste Neto forteller om verkene og kunstsynet sitt. Du kan også få et lite glimt av meg (ved 13 min), et annet sted bader kunstneren selv i pingponghavet, og en av kuratorene blir overfalt av en kroppsmaske!

Jeg kan varmt anbefale utstillingen – for hele familien.