jump to navigation

Nordiske filmperler og Tromsø-festival (TIFF 2014) 25. januar 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

I år har jeg tenkt å bli flinkere til å legge ut lenker til artikler jeg skriver for film- og tv-bladet Rushprint. Det meste jeg gjør der er dybdeintervjuer for papirutgaven, men det hender også at jeg lager festivalstoff, nyhetssaker eller aktualitetsintervjuer for nett, og dem kan det jo hende noen av dere som leser bloggen også er interessert i?

Her er forøvrig skribentsiden min hos Rushprint, hvor dere kan finne lenker til tidligere artikler.

Jeg med Rushprint på Kortfilmfestivalen i Grimstad 2012. Foto: Carsten Aniksdal.

Jeg med et nummer av Rushprints papirutgave (utkommer annenhver måned) på Kortfilmfestivalen i Grimstad 2012. Foto: Carsten Aniksdal.

La meg begynne med to artikler fra årets filmfestival i Tromsø, som jeg besøkte i januar. Den første handler om seks nordiske filmer jeg håper vil bli satt opp ordinært på norske kinoer etter hvert – og hvis ikke går det jo an å lete etter dem på DVD om noen måneder.

Den andre artikkelen handler om to seminarer jeg var med på, det første om hvordan moderne teknologi kan brukes i markedsføring (med presentasjon blant annet av en snøbrettfilm), og filmkritikernes interne seminar med en debatt om hva slags filmer avisene bør anmelde i framtida – bare kinofilmer, eller også gode filmer som ikke havner på kino? Spørsmålet blir stadig mer aktuelt i dagens kinosituasjon, hvor mange av de beste filmene må nøye seg med festivalvisning. En utilsiktet virkning av digitaliseringen er nemlig at de gode, fortellende filmene med middels stort budsjett (i bransjen gjerne kalt mellomskiktsfilmer) oftere faller utenfor programmet, mens distributørene satser på blockbustere og de aller smaleste filmene.

Her er lenkene, med overskrifter og ingress:

TIFF 2014: Nordiske filmperler som bør komme på kino

Skal det være en klassegjenforening, litt jenteboksing, noen islandshester eller en episk kjærlighetshistorie fra Estland? Oda Bhar har valgt ut nordiske filmperler fra TIFF som fortjener ei framtid på norske kinoer.

TIFF 2014: Om droner, snøbrett og filmkritikkens tilstand

Seminarene under årets filmfestival i Tromsø sto i framtidas tegn. Rushprint var tilstede både da teknologene diskuterte viral markedsføring, og da filmkritikerne diskuterte hvor aviskritikken er på vei.

(Trailerne er hentet fra artikkelen om nordiske filmperler.)

Advertisements

Å låne fra livet (Debra Granik) 11. februar 2011

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
5 comments

Hva skiller en mannlig fra en kvinnelig helt? Ifølge den amerikanske filmskaperen Debra Granik er det vanlig å vise en mannlig helt som er fristilt fra andre mennesker, helt uavhengig, noe som gir ham en mystisk og mektig aura. En heltinne kan derimot beholde evnen til å bry seg om og koble seg til andre. Ihvertfall kan hun det i Graniks nyeste film Winter’s Bone, for tida aktuell på norske kinoer med terningkast 5 og 6 over hele linja. Den er nominert til 4 Oscars, ikke minst til til Jennifer Lawrence for rollen som en tøff og modig kvinnelig helt (og John Hawkes, som vi i Norge kjenner fra Miranda Julys You and Me and Everyone We Know, er nominert for mannlig birolle). Winter’s Bone har dessuten vunnet to hovedpriser i Sundance. Jeg var så heldig å få intervjue regissøren under filmfestivalen i Tromsø i januar, og nå ligger artikkelen ute hos Rushprint.

I tillegg til helterollen snakket Debra og jeg om bruk av virkeligheten i fiksjon, noe hun gjør på en spennende måte i Winter’s Bone. Historien er adaptert fra en roman av Daniel Woodrell og handler om hjemstedet hans, et område i det sentrale USA kalt Ozark-fjellene (som ligger på grensa mellom Sør-Missouri og Nord-Arkansas). Debra Granik syntes han beskriver miljøet så levende at hun var nødt til å skyte filmen på samme sted, og ikke bare dét, hun brukte vanvittig mye tid på å få detaljene så autentiske som mulig.

Teamet gjorde grundig research, fikk innpass hos private familier, byttet til seg brukte klær til kostymer, og castet lokale amatører til noen av rollene. Metodene er nærmest antropologiske, og går inn i den tradisjonen innen film og casting som kalles neorealisme. Det var spennende å høre detaljene, og mye av det hun fortalte virket for meg like aktuelt for en forfatter som en regissør. Ikke minst likte jeg teorien hennes om at det for noen er mer naturlig å begynne fra observasjon enn å «finne på noe». I samtale med skrivevenner synes jeg ofte diskusjonen stopper der, som om det er en mur mellom forfattere som foretrekker det ene og andre.

Les gjerne mer i artikkelen min, som har fått navnet Om å låne noens liv. Få uansett med deg denne glimrende dramathrilleren, enten mens den går på kino (dvs NÅ!!) eller på dvd. Du kan jo begynne med traileren!

Et øyeblikk frihet (Arash Riahi) 25. april 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
3 comments

Et øyeblikk frihet (2008) er en annerledes film om mennesker på flukt. Her er ingen motløshet eller traurighet, men et knippe morsomme og rørende fortellinger om møter og livsglede. «Hver gang jeg redder noen spiller jeg min spesielle flyktningkassett for dem,» sier grenselosen som hjelper to familier over fjellet fra Iran til Tyrkia. Han skrur av Radio Iran og erstatter den med energisk bilmusikk. «Det setter dem i riktig stemning.» Når han forlater dem utenfor Ankara får de med seg kassetten.

Regissør Arash T. Riahi ble selv tatt med over disse fjellene av foreldrene sine da han var liten gutt. Han husker flukten som en James Bond-film, hvor han ikke bare var redd, det var også spennende. I filmen ble det viktig å få begge perspektivene fram: De voksnes opplevelser, men også barnas.

Når grensa er krysset tror de fleste at lykken er gjort. Men nei, det er nå det begynner. Å vente på flyktningstatus i et transittland betyr at du ikke får ta lovlig arbeid. Ungene får ikke skolegang, annet enn hva du selv og naboen kan lære dem. Men ingen byråkrat kan hindre glimtene av frihet. Vissheten om at du kan kysse din kone åpenlyst på gata uten å bli arrestert. Å kunne gå ut med venner om kvelden, danse og flørte. Vennskap oppstår, og du lærer å trikse deg fram. Den sultne kurderen (svensk-libanesiske Fares Fares, kjent fra filmer som Jalla! Jalla! og Kopps) har så lyst på kylling at han fanger en svane i parken. Romkameraten hans, den eldre iraneren, lærer tysk fra en lommeparlør og synger kjærlighetssanger foran FN-bygningen.

Ovenfor kan du hilse på regissøren og Fares Fares under et Oslobesøk i vår.

Tyrkia framstår som et farlig land for flyktningene, men også et sted for håp. Grådige hotellverter leier ut celleliknende rom. Du må passe deg for korrupte angivere til det iranske hemmelige politiet. Men mange er hjelpsomme. Den idealistiske ungjenta i gågata legger vekk underskriftskampanjen for å hjelpe ekte mennesker av kjøtt og blod. De som greier seg best gir aldri slipp på medmenneskeligheten, humoren og livsgleden.

Å se denne filmen betyr å aldri mer kunne betrakte flyktninger som en masse. Ordet menneskehandel skjuler ikke bare profittmakere, men idealister som risikerer sitt eget liv for andre. Ingen kan flykte alene, alle trenger hjelpere. Rettferdighet er ingen fast størrelse. Heretter vil du spørre deg selv for hver fremmed du ser i gatene våre: Hvilket utvalg ble gjort? Av personene du likte i filmen, hvem ble avvist? Den unge forelskete fyren? Den tøysete småjenta? Den morsomme gamlingen?

Et øyeblikk frihet var Østerrikes Oscar-kandidat i 2009. Den er en østerriksk-fransk produksjon, delvis innspilt på location i Tyrkia. Flere av skuespillerne har egen erfaring som flyktninger. I Norge vant filmen pris som publikums favoritt både under Film fra Sør 2009 og i Tromsø 2010.

Gå å se den! Unn deg et øyeblikk frihet.

Faksimile av teksten in slik den tar seg ut på den fine kinoflyeren. Klikk på bildet for å se en større (og leselig) versjon.

Et øyeblikk frihet har norsk kinopremiere denne helgen. Teksten er skrevet for filmens norske distributør, Arthaus.

Tidligere har jeg intervjuet en av skuespillerne i filmen, Payam Madjlessi. Det skjedde under Film fra Sør 2009. Les intervjuet her.

Hemmeligheten (Filmkyss) 29. januar 2010

Posted by Oda in Filmkyss - en kinoroman, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , , , , ,
31 comments

Jeg visste det da jeg reiste til Tromsø. Jeg visste det på flyet, i gatene og kinosalene. Jeg visste det på kafé med nettvenner, på pressefesten med kollegene, på sushirestaurant med Sylvi som jeg bodde hos hele uka. Jeg tenkte stadig på det, men kunne ikke nevne det for noen. Det var snakk om en konkurranse, et resultat som skulle offentliggjøres til en viss tid, ikke før den nest siste dagen på festivalen. Fram til da var alt superhemmelig. Jeg hadde bare fortalt det til tre personer: kjæresten min, moren min, og redaktøren som sendte meg til TIFF. Han måtte få vite hvorfor jeg leverte mindre enn planlagt, fordi jeg måtte delta på hemmelige forlagsmøter, og lørdagen ville forsvinne i kunngjøring og feiring.

Tromsø Swingklubb

Tromsø Swingklubb under åpningsseremonien på TIFF. Foto: Oda Bhar

De første dagene var jeg intensivt tilstede på TIFF, tok bilder på åpningen, skrev referat og filmomtaler, så hele retrospektiven til den franske regissøren Claire Denis. Jeg intervjuet henne torsdag, ventet om morgenen i baren som stakk ut over vannet fra festivalhotellet, med utsikt til tåka i Tromsøsundet. Båtene gled forbi som store skygger, såvidt synlige, bare til å ane, mens sola prøvde å kjempe seg gjennom til dem. Jeg var oppspilt, men ikke direkte nervøs, som vanlig foran et intervju. Jeg fulgte båtene med øynene mens jeg tenkte over livet mitt, tenkte over om det nå trer fram, blir synlig slik jeg vil, ikke bare glir forbi som en kontur og forsvinner i tåka.

Foggy harbour

Utsikt fra Skibsbroen bar i Ishavshotellet, like etter at jeg har intervjuet Claire Denis. Som du ser vant sol over tåke til slutt. Foto: Oda Bhar

Claire Denis var skummel, skarp, energisk og fantastisk. Jeg hadde researchet som en gal, og jeg tror hun merket hvor gjerne jeg ville, for en gang jeg surret med to av filmtitlene, og mumlet beklager, tror kanskje jeg har sett filmene for tett på hverandre, så ristet hun kjapt på hodet: No, no, don’t worry. Det var noe helt annet enn jeg så på scenen neste dag, da hun tok hvert upresise ord fra intervjueren i verste mening, og svarte på den bortvendte, bryske måten som er typisk for en fransk madame, en som er vant til å få det som hun vil, har skapt utrolige ting og er klar over det.

Utgivelser MARGbok

Noen av MARGmedias utgivelser i 2009, som jeg fikk i gave for å se hva de driver med. Foto: Oda Bhar

Fredag kveld var det middag med forlaget. Jeg fikk hilse på de tre i juryen, og den andre prisvinneren, hun som vant førstepremien. Solfrid Sivertsen er etablert forfatter, har tolv bøker bak seg, og bor på Vestlandet. Jeg fikk vite at flere etablerte forfattere hadde sendt inn til konkurransen, og jo mer jeg hørte, jo mer ydmyk ble jeg. Det er et mellomstort forlag, bare et par år gammelt. De står bak tidsskriftene MARG og Kuiper, og har i 2009 gitt ut antologier, faktabøker, en barnebok, en roman. Romankonkurransen ble utlyst for å dra i gang den skjønnlitterære satsningen, og flere manus er kommet inn som de vil jobbe videre med. Jeg liker hvordan de snakker om den litterære ambisjonen, å satse på design, knytte til seg gode fagfolk. Det gjelder å ikke bli feiltolket som regional, marginalisert, et tema jeg kjenner igjen fra andre samtaler denne uka, også i filmmiljøet.

Tromsø bibliotek

Tromsø bibliotek, som tidligere var kino. Foto: Oda Bhar

Lørdag klokka elleve møtes vi på Aunegården, en kafé som tidligere har vært slakteri. På veggen er det gamle svarthvitt-bilder av grisekadavre og menn med store kniver. De andre spiser kake, men jeg er for nervøs. Klokka tolv bryter vi opp, og klokka halv etter er vi på plass i øverste etasje av biblioteket. Det er en fantastisk bygning med åpen glassfasade under et dramatisk bølget tak, en ombygd versjon av den gamle storkinoen i betong fra 1969, som ble ledig da kommunen åpnet nybygd kinosenter i 2005. Det er satt fram stoler foran en mikrofon, med utsikt nedover Cora Sandels gate til havet og fjellene bak. Vi sitter hver for oss i salen, for ikke å avsløre noe. Også Sylvi er dukket opp, hun skal dekke begivenheten for NRK, og jeg lurer på om hun aner noe. Det ser ut som hun stusser når hun kommer opp trappa og oppdager meg. Men ingen av oss sier noe. Vi er superdiskré.

MARG at Tromsø liberary

Øverste etasje på biblioteket like før prisutdelingen. Foto: Oda Bhar

Redaktørene går opp til mikrofonen og snakker, først den ene, så den andre. De forteller om konkurransen, hvor mange bidrag som kom inn, hvordan arbeidet forløp. Jeg smugkikker på publikum, kanskje tretti stykker, de fleste voksne damer, og et par journalister med kamera. Ordet går videre til de eksterne jurymedlemmene, som skal lese opp begrunnelsene. Først kommer Ingeborg Arvola, hun introduserer min roman som vant andre premie. Jeg har ikke hørt ordene før, og lytter oppmerksomt. Det er bedre enn jeg kunne ha håpet, de har skjønt hva jeg ville, hva jeg prøvde å få til.

Juryen om «Filmkyss – en kinoroman»:

Ung, frisk, dynamisk, sjarmerende og klok er noen ord som beskriver denne romanen. Det fins mange måter å skrive god litteratur på. Romanen Filmkyss kan kanskje kalles en av morgendagens litterære sjangere – en kinoroman, som undertittelen er. Romanen er først og fremst historiens, først og fremst Minas, men den blir også leserens. Romanen lever og puster kino, lever og puster filmtitler. Filmomtaler og kjente filmsitater stiller fortellingen åpen og inkluderende for lesere av alle slag. Leseren blir invitert inn, og det er en hyggelig fortelling leseren blir invitert inn i. Filmreferansene er et rammeverk som gir balanse til teksten, det er ikke bare et verktøy for å skape noe hipt. Som hovedperson Mina ganske tidlig i teksten sier: «nobody puts Roar in a corner» – er det rart vi ble sjarmert?!

Vi ble også glade da vi fikk vite at Filmkyss var skrevet av Oda Bhar, en debutant. Romanen, som hovedpersonen Mina, har humor, en svært god evne til å beskrive mennesker og situasjoner, og den har integritet. Den gir oss en kjærlighetshistorie, og en historie om hvordan det ser ut på innsiden av ordene når en bedrift gjennomgår modernisering, effektivisering og omstilling til den nye tiden. Det er godt å lese en roman som satser på humor, men likevel har plass til sorg. Det er godt å lese en roman som forteller en kjærlighetshistorie, men som likevel er raus nok til å plassere omstrukturering til moderne, nedbemannet morgendag, som sentral tematikk. Det er godt å lese en tekst som med lavmælt humor erter alle disipler av moteord som synergieffekter. Mina er en ung kvinne vi har lengtet etter å møte i tekster, hun gjør det ved å holde seg litt i bakgrunnen, å tenke sine egne tanker, være lavmælt, men likevel bestemt, noe som blir en etterlengtet kvalitet i en verden der alle helst burde strebe etter å vinne Idol eller delta på X-faktor.

Prisutdeling

Solfrid Siversten (1.pris) og Oda Bhar (2.pris) ved premieutdelingen i MARGboks romankonkurranse. Foto: Tor-Bjørn Adelgren.

Jeg blir kalt opp for å motta blomster og et sølvfarget diplom, samt en overdimensjonert sjekk av den typen som er laget for presseoppslag. Etterpå bemerker Sylvi at jeg så forlegen ut. Du er egentlig beskjeden, sier hun, jeg har ikke tenkt på det før. Jeg føler meg avslørt, men ikke på noen dårlig måte. Hun har rett, og jeg lurer på hvordan dette skal gå, oppmerksomheten, et fokus jeg håper på, men samtidig frykter, for heller ikke jeg streber etter å vinne Idol, på den måten likner jeg hovedpersonen i min egen roman, med juryens ord: vant til å tenke mine egne tanker, men helst i bakgrunnen.

Jury & prisvinnere

Jury og prisvinnere i MARGboks romankonkurranse. Solfrid Siversten (1.pris) og Oda Bhar (2.pris) ved premieutdelingen i MARGboks romankonkurranse. Foto: Tor-Bjørn Adelgren.

Ovenfor ser du juryen og prisvinnerne. Fra venstre: Ingeborg Arvola (jury), Solfrid Sivertsen (1. pris), Oda Bhar (2. pris), Lene E. Westerås (forlagsredaktør og jury), Leif Høghaug (jury). Flere bilder fra prisutdelingen her, og noen fra TIFF og Tromsø her. Sylvi Liljegrens versjon av uka og prisutdelingen kan du lese her, og forlagets beskrivelse av Solfrids roman ligger her.