Bharfot

Tyggis Remix (Dan Colen) 12. mars 2011

Jord, gras, blomster og tyggegummi remixes med Disneyfigurer og personlige minner når New York-kunstneren Dan Colen stiller ut på Astrup Fearnley.

Peanuts av Dan Colen
Astrup Fearnley-museet
20.01 – 24.04.2011

Jeg går rundt i museet og lukter på bilder. Er de laget av tyggegummi merkes det straks på den søtlige, kvalmende duften. De pussige materialene tiltrekker meg: grønske, knuste blomster, klumpete maling som etterlikner dueskitt.

Dan Colen under pressekonferansen på Astrup Fearnley, foran konfettibildet "All the things I’m not but wish I was", 2010. (Foto: Oda Bhar)

Jeg faller for at framgangsmåten nesten alltid er komplisert. Colen bryr seg ikke om tid så lenge potensialet blir realisert. Tid betyr lite, det er peanuts. Utstillingens tittel stammer fra en 140 minutter lang film hvor Colen rusler rundt i New York og spiser peanøtter. Han går i gater og parker, står stille og ser utover vann, veksler ord i en butikk. Det går ikke fort, det er ingen hast. I kjølvannet ligger peanøttskallene som et sneglespor.

Stillbilde fra Dan Colens videoverk "Peanuts", 2011. (Foto: Oda Bhar)

Dan Colen (f. 1979) er del av et kunstnermiljø omkring Bowery på Lower East Side i New York, beryktet for hard festing og frekke stunts. Andre kjente navn er Nate Lowman (vist på Astrup Fearnley ifjor), Terence Koh, Ryan McGinley og avdøde Dash Snow, samt i noen grad vår egen Gardar Eide Einarsson. De har en felles interesse for skating og gatekunst, og verkene kan i det ytre minne om eldre retninger som pop art og abstrakt ekspresjonisme, men springer i større grad ut av kunstnernes egen biografi.

Utsnitt av Dan Colens fotorealistiske maleri "The Firecracker and the Old Man (Just leave me alone)", 2003. (Foto: Oda Bhar)

Utstillingen er visuelt attraktiv, full av fargeglede og lek med referanser. Colen trekker på tradisjonen med appropriasjon, men ved nærmere ettersyn er det få objéts trouvés. Dueskitt er oljemaling, det som likner en stein er pappmasjé, et tilsynelatende fotografi er ekstremt fotorealistisk maleri.

I en periode hadde Dan Colen atelier på bakrommet i bestefarens antikvitetsbutikk. I dette materiet (se hele ovenfor) dukker bestefaren selv opp som minidetalj. (Foto: Oda Bhar)

Colen er en teknisk svært dyktig maler, med et behov for å blande inn opprør og lek i perfeksjonismen. Noen ganger maler han videre på andres bilder, funnet i bestefarens antikvitetsbutikk: Obscøne figurer og slagord settes i romantiske landskap, en korsfestet Kristus får hans egne ansiktstrekk.

Det gir en pussig effekt når et tilsynelatende superromantisk maleri viser seg å ha obscøne detaljer. Utsnitt av Dan Colens "Self-portrait as the Wanderer (As I pause to ponder: do real men break hearts? I decide yes! They do. Only to later change my mind)", 2004. (Foto: Oda Bhar)

Bruken av tyggegummi begynte under arbeidet med Missing Schmissing (2006), en monumental «stein» påklistret lapper med etterlysning av personer og kjæledyr. Lappene er dekket med tagging, «dueskitt» og tyggisklumper, som bevis på at noen var her, at det handler om et urbant samlingssted.

Første gang Dan Colen benyttet tyggegummi som materiale var i skulpturen "Missing Schmissing", 2006. (Foto: Oda Bhar)

Colen falt for tyggegummiens farge og tekstur, og fikk lyst til å teste den på lerretet. I starten måtte assistentene tygge frenetisk, likevel lagde han kun tre bilder det første året.

I "Missing Schmissing" er en stor stein av pappmasjé dekket med Savnet-lapper, tyggiser og skriblerier slik et virkelig monument i en storby kan bli. (Foto: Oda Bhar)

Tempoet økte da han varmet opp tyggegummimassen, og kastet den på lerretet i en slags Pollock-teknikk. Resultatet blir et tredimensjonalt uttrykk som likner impasto-maling.

Detalj fra tyggegummibildet "Don’t Judge a Book by its Cover (Another Country)" av Dan Colen, 2010. (Foto: Oda Bhar)

Hvordan tilfeldigheter kan forvandle er et av Colens favorittemaer. I et nyere verk benytter han konfetti: kaster fargeglade papirbiter opp i lufta, tar bilde av hvordan de faller, projiserer bildene på lerretet og maler etter dem. Tanken er å innføre et element av tilfeldighet, fryse et øyeblikk som unngår oppfinnelse og kontroll. Poenget er ikke å finne noe ekte – det som tiltrekker Colen er slump og remix.

I en serie bilder fra 2010 setter Dan Colen farge på lerretene sine ved å klistre på rester av døde blomster. (Foto: Oda Bhar)

En annen metode minner om et jackasstunt: Store lerreter ble dratt gjennom terrenget etter en motorsykkel, mens Colen står oppå for å øke tyngden slik at grønske og skitt kan feste seg. Farlig? Neida, sier Colen og smiler bredt. Det er gøy, som å stå på vannski.

Detalj fra et bilde som er blitt til ved grønskesurfing: "Nobody move, nobody get hurt" av Dan Colen, 2010. (Foto: Oda Bhar)

Tross leken materialbruk gir få av Dan Colens arbeider inntrykk av humor. Snarere finnes det et skjørt poetisk alvor, og en sanselighet som skiller ham fra kollegene. Fordelen ved Astrup Fearnleys noe nærsynte fokus på en liten kunstnerklikk er at slik nyansering blir mulig. Det kan virke ensporet å satse så store ressurser på å vise fram den ene unge, hvite, kommersielt vellykkete, neo-popart-orienterte mannen etter den andre, basert i et bittelite geografisk område. Samtidig er det liten tvil om at New York og Bowery-skolen har stor innflytelse på norsk samtidskunst, og som sådan kan være interessant for et bredere publikum å fordype seg i.

Poesien er tydelig i "An Allegory of Faith", 2008. (Foto: Oda Bhar)

Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 28. januar 2011 (faksimile her). Utstillingen står i Astrup Fearnley-museet fram til 24. april 2011. Vil du se flere bilder fra utstillingen har jeg noen på Flickr her. Anbefaler også dette intervjuet, gjort av en kompis av kunstneren, fotografen Ryan McGinley, for Interview Magazine.