jump to navigation

Materiell romantikk (Sverre Bjertnes) 23. februar 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Sverre Bjertnes utforsker kjærlighet, vitenskap og materialisme i en slående gigantutstilling på Stenersenmuseet.

KUNSTUTSTILLINGER

Sverre Bjertnes:

«Nervous Fluids»
Stenersenmuseet
Til 30. mars

«Cold Reading»
Galleri K
Til 9. februar

Sverre Bjertnes (f. 1976) er en av disse kunstnerne som blander privatliv og kunst, på en skamløs og rørende måte som gjør den personlige biografien hans interessant. Vi kan følge inspirasjonen fra tenåringstida hos Odd Nerdrum, til det ambivalente vennskapet med Bjarne Melgaard, ekteskapet med Unni Askeland og dagens kjæresteforhold til den unge alveaktige sangeren og skuespilleren Hanna Maria Grønneberg. Dynamikken ender ofte et sted mellom romantikk og kynisme, utført med en udiskutabelt teknisk ferdighet og visuell teft det er lett å glede seg over – selv når sansene nærmer seg overbelastning.

Sverre Bjertnes blant bildene sine av kjæresten Hanna Maria Grønneberg. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Sverre Bjertnes blant bildene sine av kjæresten Hanna Maria Grønneberg. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Om Stenersenmuseet var forberedt på mangfoldet av gjenstander som nærmest sprenger i mellometasjen og den store trappehallen er uvisst. På den annen side er det kanskje en slik vitamininnsprøytning det nedprioriterte museet trenger, etter de siste årenes indre turbulens og glidning innover i Munch-museets skygge. Bjertnes tar for seg kunstnerrollens behov for å søke originalitet, og kretser omkring temaer like evige som kunsten: Kjærlighet, vitenskap og materialisme. Mellom disse går det usynlige tråder: Den elskede som objekt, tingene som religion, og evolusjonens fysiske grunnlag.

Trappehallen på Stenersenmuseet er blitt til et mylder av gjenstander. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Trappehallen på Stenersenmuseet er blitt til et mylder av gjenstander. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Opprinnelig kommer Bjertnes fra Trondheim, men pendler idag mellom Fredrikstad, Oslo og New York. Sin første separatutstilling hadde han i Bjarne Melgaards Oslo-galleri, fortsatt som klassisk figurativ maler, før han for vel ti år siden begynte å utforske en mer konseptuell tilnærming. Samtidig ble han tilknyttet Galleri K, som for øyeblikket viser en mindre utstilling med ham. Også denne kan være verdt å få med seg, siden maleri er mer vektlagt i Galleri K, og utstillingen framstår mer rolig og kontemplativ enn Stenersenutstillingen.

Et viktig element både på Stenersenmuseet og i Galleri K er denne typen stående froskefigur. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Et viktig element både på Stenersenmuseet og i Galleri K er denne typen stående froskefigur. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

De siste årene har Bjertnes samarbeidet mye med Bjarne Melgaard, og de to har stilt ut sammen både i Oslo og New York. I 2011 havnet duoutstillingen deres på New York Times’ liste over årets beste, og den norske oppfølgeren i Galleri K og Rod Bianco vakte lokal ros. Det spesielle var at de hadde skriblet på hverandres tegninger, et konsept som minner om Warhol/Basquiat-samarbeidet på 1980-tallet. Eksempler finnes også på Stenersenmuseet, og kontrasten mellom uttrykkene er alltid stor: Røff ekspresjonisme vs. sirlig figurasjon, kynisk homosex vs. heterofil romantikk.

Evolusjonstemaet bringer fram ukjente skapninger som kanskje kunne ha eksistert, om historien var annerledes? Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Evolusjonstemaet bringer fram ukjente skapninger som kanskje kunne ha eksistert, om historien var annerledes? Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Tittelen på Stenersenutstillingen er hentet fra den før-darwinistiske evolusjonsteoretikeren Jean-Baptiste Lamarck, som tilskrev alle organismer en iboende «nervøs væske», foranderlig gjennom livsløpet og i stand til å overføre tilegnede egenskaber til neste generasjon. At ikke-arvede egenskaper kan arves har en viss støtte i moderne genetisk forskning, men Lamarcks teorier må regnes som kvasivitenskaplige. Både Stenersenmuseet og Galleri K viser verker fra serien «Nervous fluids», hvor motivene er dyr som kunne ha stammet fra en alternativ evolusjon. Skrekkøgler og froskeprinser er skåret ut i mahogny av tempelkunstnere på Sri Lanka, relativt fritt etter tilsendte skisser.

Det samme gjelder menneskefigurene, som ender med ansiktstrekk mellom det europeisk og asiatiske selv når forelegget var Bjertnes’ egne selvportretter. Figurene vekker ikke bare tanker om kulturoversettelse, slik kunstneren ønsker, men minner om eksotisme og kolonialisme. Også regnskogtreet vekker ubehag, for selv om det angivelig er statsautorisert, hvem vet hva som er nedfallstrær i et land fullt av korrupsjon?

I noen av treskulpturene som er skåret ut på Sri Lanka har kunstneren fått halvveis asiatiske trekk. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

I noen av treskulpturene som er skåret ut på Sri Lanka har kunstneren fått halvveis asiatiske trekk. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Kvinnelig akt settes også under lupen, eller snarere kjæler Bjertnes ved sin forlovedes rødhårete vakre gestalt, mest iøynefallende som prerafaelittisk Ofelia eller Bonnard-aktig flytende akt i et badekar. Uttrykket vipper farlig nær kitsch, noe kunstneren sikkert er klar over. Er vi velvillige kan det fungere som kommentar til kunsthistoriens objektifisering av kvinnen, dagens retusjerte reklamefotografier, eller umuligheten av å yte en elsket person rettferdighet som bilde. Tross åpenbare innslag av publikumsfrieri virker utforskningen oftest oppriktig. Kombinasjonen av høy- og lavkultur kan både være utstillingens styrke og svakhet, som i kunst/musikkfilmen «De ensomme ting», hvor en kryptisk samtale mellom Bjertnes’ muse og skuespiller Gard Eidsvold avsluttes med et dikt av Herman Wildenvey, tonesatt av Hanna Marias far, den tidligere CC Cowboys-vokalisten Magnus Grønneberg. Teksten gir en romantisk-syrlig bismak til den semireligiøse materialismen i vårt moderne samfunn, som heller ikke denne utstillingen er tenkbar uten.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen mandag 27. januar 2014.

Reklamer

Apenes konge (Vestfossen Kunstlaboratorium) 25. juli 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Hvor mange apefigurer er det egentlig i Morten Viskums samling? Selv mener han fem. Jeg fant flere.

KUNSTUTSTILLING
1986 – 2013 / En kunstner som samler kunst
Vestfossen kunstlaboratorium

4. mai – 6. oktober 2013

Ved inngangen til årets utstilling ved Vestfossen Kunstlaboratorium står en voksdukke av Morten Viskum (21) vendt mot det aller første verket han kjøpte, et trykk av Marc Chagall. I nabobygningen står en voksdukke av Morten Viskum (48) med utstillingskatalogen under armen og blikket rettet mot noen nylig anskaffede verk av Bjarne Melgaard, Fredrik Værslev og Rose Wylie. Av disse tre kunstnerne har Viskum en større samling enn han stiller ut, men all annen kunst han har samlet de siste 27 årene kan du nå se på Vestfossen.

Morten Viskum anno 1986 – i voks.

Morten Viskum anno 1986 – i voks. Foto: Oda Bhar.

Som utstilling vil «1986 – 2013 / En kunstner som samler kunst» garantert få kritikk for mangel på kuratorisk fokus, men kan også ses som et overflødighetshorn. Her er nytt og gammelt, stort og smått, fire etasjer med alt fra Salvador Dalí til Unni Askeland. Det er maleri, grafikk, videokunst, installasjon og en svimlende mengde skulpturer.

Gisle Harr: "Bjørnstjerne Bjørnson" (2007). Foto: Oda Bhar.

Gisle Harr: «Bjørnstjerne Bjørnson» (2007). Foto: Oda Bhar.

For en gangs skyld møter vi ikke kunstneren Viskum, men samleren. Hva er forskjellen? Selv anser han utstillingen for å være en installasjon, et nytt verk der andres arbeider blir benyttet som readymades. Han vil ikke eksponere sin egen smak, men skape et slags totalkunstverk, i katalogen formulert på denne måten: «Jeg vil gi meg selv, og publikum, det jeg har søkt hele veien – det ultimate kunstverket, som omslutter deg totalt, som en labyrint.»

Detalj fra Jes Brinch: "Death" (2006). Foto: Oda Bhar.

Detalj fra Jes Brinch: «Death» (2006). Foto: Oda Bhar.

Mens du går omkring i de fire fullstappete etasjene er det vanskelig å la være å tenke over hva slags person han kan være, denne kunstnergalleristen. Han har lagt rotter på formalin og malt med døde hender, men også skapt en veldrevet kunsthall på et usannsynlig sted, i en industribygning i ei jordbruksbygd. Kunstlaboratoriet feirer tiårsjubileum i år, og er på god vei mot helårsdrift. Ferden gjennom samlingen blir også en ferd gjennom Morten Viskums liv, ikke bare som samler, men som kunstner inspirert av andre. I framtida ønsker han å ta samlingen i en ny retning, med færre kunstnere og større dybde. Dagens utvalg skal bevares som det er, og tilgjengeliggjøres for utlån til andre utstillinger.

Luis Vidal: "Lam – Lindo Mutation II" (2004). Foto: Oda Bhar.

Luis Vidal: «Lam – Lindo Mutation II» (2004). Foto: Oda Bhar.

Best fungerer øverste og nederste etasje. Toppetasjen er utvidet med nye kvadratmeter i år. Under den luftige takhøyden står små montere tett i tett, og lar lekne skulpturer komme til sin rett. Eksempler er en rekke små voksfigurer av Gisle Harr, samt Luis Vidals Yoda-versjon med lammefot og Kalle Runesons vittige «Broken Spirit»: et knust og sammenlimt spøkelse av porselen.

Kalle Runeson: "Broken Spirit" (2006). Foto: Oda Bhar.

Kalle Runeson: «Broken Spirit» (2006). Foto: Oda Bhar.

Kjelleren er som vanlig godt utnyttet, med mørke katakomber fylt av horroraktige projeksjoner. «Machine 6.0» av Thomas Kvam og Frode Oldereid stjeler showet, med et vekselvis skoggerleende og brølende hode som svinger i mørket foran en blå animasjon. Tross livaktige grimaser er dette ingen dokke, men et hodeformet lerret.

Stillbilde av den bevegelige installasjonen «Machine 6.0» av Thomas Kvam og Frode Oldereid. Foto: Oda Bhar.

Stillbilde av den bevegelige installasjonen «Machine 6.0» av Thomas Kvam og Frode Oldereid. Foto: Oda Bhar.

Kakofonien av verker, omtrent 600 av 200 kunstnere, gjør det nesten umulig å få oversikt. Enhver vil finne noe å elske, og sannsynligvis hate. Monteringen virker kaotisk, den er ikke kronologisk og følger heller ikke kunstner. Du snubler stadig over nye arbeider av kunstnere som er rikt representert, som Steinar Haga Kristensen, Tommy Høvik, Gisle Harr og danske Jes Brinch. Motivene spenner fra det figurative til det konseptuelle, ofte preget av humor og mørke. Antallet dyrefigurer er også påfallende. «Hvorfor så mange aper?» spør jeg Morten Viskum, som svarer: «Aper? Det er da enda flere hunder.»

Ida Lennartsson: «Skinny» & «Gold» (2008). Foto: Oda Bhar.

Ida Lennartsson: «Skinny» & «Gold» (2008). Foto: Oda Bhar.

Han hevder at det bare er fem apeverk, men etter få minutter har jeg telt det dobbelte. Joachim Cossais har en sjimpanse i strie, Andreas Skjelde en skummel marekatt med vinger, Sigri Welhaven en sittende orangutang, Jonas T. Daatland en pjuskete og kanskje nyfødt ape. Troels Carlsen har to apeverker: En marekatt i lenke, og ni bittesmå apebarn festet til en drikkekartong med sonde.

Troels Carlsen: "Extinction Group" (2006). Foto: Oda Bhar.

Troels Carlsen: «Extinction Group» (2006). Foto: Oda Bhar.

Ennå ikke montert er et lakkert bavianskjelett av Javier Barrios. Kristian Øverland Dahl har en stor figur med smeltet ansikt som bærer et skilt rundt halsen, «Ape Looking for a Cage», og en gorillaliknende figur som sitter i samme positur som Rodins «Tenkeren» (muligens en mann og ingen ape). Et fotografi signert Andreas Serrano viser to figurer på korset, Kristus og en blodig apeskikkelse. Kebbedamene Vanessa Baird og Mette Hellenes har stilt opp fem syltetøyglass med rødbeter, agurk og en «gorillafigur i plast», en mulig parodi på Viskums eget rotteprosjekt.

Kristian Øverland Dahl: "Ape Looking for a Cage" (2007). Foto: Oda Bhar.

Kristian Øverland Dahl: «Ape Looking for a Cage» (2007). Foto: Oda Bhar.

Minst ni apeverker altså, men Viskum har rett, det er også mange hunder. Dra gjerne til Vestfossen og tell.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 13. mai 2013. Flere bilder her.