jump to navigation

Hundre tusen med glasur 8. januar 2010

Posted by Oda in Stemninger.
Tags: , , , , , , , ,
16 comments

Den glaserte parken, snøklisjéen: marken som knirker under støvelsålene. En liten traktor passerer, oransje og lettbygd, den kjører opp små gangveier mellom fonnene. Jeg går ut gjennom porten mot Sirkusplassen, krysser hovedgata og klatrer opp på høyden ved Tøyenbadet. Ungene aker på bittesmå blå brett, noen ramler av, men reiser seg igjen, det kommer ingen lyd fra dem. Jeg stanser og husker følelsen av å være så liten, så nær bakken at du like gjerne kunne velte som stå. I kontrast står en diger mann på toppen og løfter det digre akebrettet som et trofé. Brettet er skrikende rødt, og han hviner nedover, mens han brøler, ramler, ruller rundt fem ganger. Føyka står omkring ham som en sandstorm rundt en dinosaur.

Icicles

Jeg vil fotografere, men fingrene vil bli i vottene. Du får heller et bilde fra det iskalde museet mitt, tatt i lunsjpausa sist helg, mens jeg spiste med vottene på og klamret meg til varmeovnen.

Det går visst ville rykter om vinteren på Østlandet. I Nord-Norge hadde noen jeg kjenner hørt at det står forlatte biler i hvert kryss, en slags I am Legend-stemning, og folk orker ikke gå på jobb, det er unntakstilstander. Men så ille er det da ikke? En tur i sola gikk helt fint. Men litt pysete er vi sikkert, og går mindre ut enn ellers. Det er fristende å bli foran peisen, varme kakao og gjøre som de andre larvene, forpuppe seg.

For et par dager siden passerte bloggen min hundre tusen treff. Den har brukt nærmere tre år på det, men jeg er godt fornøyd, selv om det angivelig finnes motebloggere som bruker to dager på samme reise.

Egentlig har jeg ikke mer på hjertet i dag enn at telleren på bloggen denne uka har passert hundre tusen…

… og jeg har debutert i Morgenbladet med en helsides kronikk. Den handler om kvinnerollene i norsk film de siste ti årene, heter «Ti års kjedsomhet» og kan leses her. (Omtrent samme tekst har tidligere vært publisert i Rushprint, hvor den het «Ti år som kjedet kvinnen».)

Fotogen fotograf (Scratch, 2009) 11. desember 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , ,
6 comments

Viktoria Winge gjør en glimrende jobb i Jakob Rørviks Scratch, en truende og vakker novellefilm som hele tida holder oss i ånde.

Ei jente går rundt i London og tar bilder til et kunstprosjekt. Lena (Viktoria Winge) er en jeger med kamera som finner et bytte. Hun fanger den unge mannen Sol (Luke Treadaway) i linsa på utesteder og vernissager, i parken med en mannlig elsker, hjemme hos seg selv med en elskerinne. Bildene hennes er i arty svart-hvitt med en tidstypisk, grafsende, poetisk intimitet. To kropper slengt på ei seng, en overkropp gjennom vinduet med ei fremmed hånd på brystet. Vi klipper til kunstskolen hvor en lærer ser på prosjektet. Hva er neste skritt? spør han og Lena svarer febrilt: Jeg må komme nærmere. Læreren legger hånda over hennes og rister på hodet: Nei, du må stoppe her.

London Scratch black white

Under London-premieren var foajeen dekorert med «Lenas» bilder fra filmen.

Men Lena stopper ikke. Hun er fanget i stalkerens rus. Hun følger etter, stadig nærmere, men til slutt blir hun oppdaget. Sol snur seg, går tett på og spør: Hvorfor følger du etter meg? Hun benekter og prøver å stikke, men han gir seg ikke, tar henne igjen med lange skritt. Nå er det hun som blir forfulgt. Vi ser dem sammen i et par dager. Bølgene av kikking og forfølgelse trekker seg fram og tilbake mellom dem. En gang er de i parken, hun skryter av å kunne klatre i trær, han ber henne bevise det. Hun tar utfordringen, svinger seg lett og smidig opp på ei kraftig grein, klatrer stadig høyere opp i det gamle treet. Imens roter han i veska hennes, finner kameraet og tar det opp, snur seg mot trekrona og begynner å fotografere henne. Hun blir sint, dette vil hun ikke. Linsa er snudd, hun føler seg blottstilt, utsatt. Hvem vet bedre enn henne hva kameraet kan?

M-Luke-Treadaway_2

Luke Treadaway spiller den mannlige hovedrollen som Sol.

Seinere får han se bildene hun tok av ham i smug. Det er ikke noe han finner tilfeldig, hun viser ham dem, et blaff av tillit, men han blir sjokkert, forbanna. Forbindelsen fortsetter, uten at de virker trygge på hverandre. Pønsker han på noe? Er det mulig å se en annen? Kan et kamera fange en sannhet som ellers er for flyktig til å ses? Eller juger det bare, ved å skille ut øyeblikk som hver for seg er uviktige, en utvelgelsens løgn?

M-Scratch-Lenas-photos_2

Filmens Lena går på kunstskole og fotograferer til et studentprosjekt.

Victoria Winge gjør en glimrende prestasjon som Lena: trompete, hissig, men med sjeldne smil som lyser opp lerretet. Alvoret hennes er dirrende, usikkert, mens også uregjerlig og målrettet. Hun viser den samme sårheten jeg husker fra Reprise, men får mer å spille på her. I hennes skikkelse forblir Lena jeger, selv når hun forsøkes omgjort til bytte.

Rørvik, Winge, Sæther

Oslo-premieren på Scratch foregikk under Blått Lerret på Parkteatret 9. desember 2009. Både regissør Jakob Rørvik, skuespiller Viktoria Winge og produsent Yngve Sæther var tilstede. (Foto: Oda Bhar)

Scratch er blitt til gjennom støtte fra prosjektet «Nye veier til korte filmer». Regissør Jakob Rørvik er utdannet fra London, og blir omtalt som noe av det mest lovende på regisiden i norsk film for tida. Under Oslo-premieren på Blått Lerret onsdag ble det sagt at han har røttene godt plantet i 1960-tallets kontinentaleuropeiske film, med forbilder som Antonioni (særlig Blowup fra 1966) og Truffault.

Men jeg synes også det er noe høyst kontemporært ved uttrykket: En flyktig, blikkorientert form, og i enda større grad tematikken. Filmen problematiserer kikking, forfølgelse, intimoverskridelse, i et filmatisk språk svært forskjellig fra realityestetikkens glossy, fargemettede verden. Vi møter kun denne bleke flyktigheten som øker følelsen av poesi og realisme.

Flere bilder fra Blått Lerret finner du her (på flickr-siden min). Og for dem som er nysgjerrige på festen rundt London-premieren har produksjonen lagt ut bilder her. Sjekk gjerne også ut nettsidene til regissøren og filmen.

Artikkelen er også publisert på Montages.