jump to navigation

Hundre tusen med glasur 8. januar 2010

Posted by Oda in Stemninger.
Tags: , , , , , , , ,
16 comments

Den glaserte parken, snøklisjéen: marken som knirker under støvelsålene. En liten traktor passerer, oransje og lettbygd, den kjører opp små gangveier mellom fonnene. Jeg går ut gjennom porten mot Sirkusplassen, krysser hovedgata og klatrer opp på høyden ved Tøyenbadet. Ungene aker på bittesmå blå brett, noen ramler av, men reiser seg igjen, det kommer ingen lyd fra dem. Jeg stanser og husker følelsen av å være så liten, så nær bakken at du like gjerne kunne velte som stå. I kontrast står en diger mann på toppen og løfter det digre akebrettet som et trofé. Brettet er skrikende rødt, og han hviner nedover, mens han brøler, ramler, ruller rundt fem ganger. Føyka står omkring ham som en sandstorm rundt en dinosaur.

Icicles

Jeg vil fotografere, men fingrene vil bli i vottene. Du får heller et bilde fra det iskalde museet mitt, tatt i lunsjpausa sist helg, mens jeg spiste med vottene på og klamret meg til varmeovnen.

Det går visst ville rykter om vinteren på Østlandet. I Nord-Norge hadde noen jeg kjenner hørt at det står forlatte biler i hvert kryss, en slags I am Legend-stemning, og folk orker ikke gå på jobb, det er unntakstilstander. Men så ille er det da ikke? En tur i sola gikk helt fint. Men litt pysete er vi sikkert, og går mindre ut enn ellers. Det er fristende å bli foran peisen, varme kakao og gjøre som de andre larvene, forpuppe seg.

For et par dager siden passerte bloggen min hundre tusen treff. Den har brukt nærmere tre år på det, men jeg er godt fornøyd, selv om det angivelig finnes motebloggere som bruker to dager på samme reise.

Egentlig har jeg ikke mer på hjertet i dag enn at telleren på bloggen denne uka har passert hundre tusen…

… og jeg har debutert i Morgenbladet med en helsides kronikk. Den handler om kvinnerollene i norsk film de siste ti årene, heter «Ti års kjedsomhet» og kan leses her. (Omtrent samme tekst har tidligere vært publisert i Rushprint, hvor den het «Ti år som kjedet kvinnen».)

Livet uglasert 1. februar 2009

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Stemninger.
Tags: , , , , , , , ,
27 comments

Vil du huske hva som gjelder, sett deg selv i livsfare. Den behøver ikke engang være reell. Du kan gjøre som meg, dra til sykehuset for en liten operasjon, noe enkelt og rutinemessig, det må gjøres, men alle sier det blir piece of cake. Så skjer det kanskje litt mer enn planlagt, du kommer hjem uten blindtarm også, men det var uansett som alle sa: ingenting å bekymre seg over.

Candy berries

Og likevel. Det er noe med det lille minuttet før narkosen slår inn. Du blir surret og pakket, får et stikk i armen og ei klype rundt fingeren, mens den andre armen festes i en slags konvolutt med borrelås – for at den ikke skal falle i gulvet når du sovner. Du ligger der som ei pakke, bevisst, men i ferd med å tape kontroll, og du kan ennå reise deg og stikke av, men hvorfor skulle du det? Det er jo ingen grunn til bekymring.

Rainbow, detail

Og likevel. Den lille stunden er du livredd. Ikke panisk, så du roper og skriker, men stille og apatisk, så tårene renner. Og pleierne ser det, noen stryker deg på kinnet, de snakker mildt og vennlig, både til deg og seg imellom, noe som gjør det hele både verre og bedre. Men endelig kjenner du dopet sige inn, og du sier det til dem: nå virker det! og like etter er du borte.

Zigzag purple

Så våkner du igjen, med tåke i hodet. Og hører sidemannen jamre og klage, hun er også operert, og det er hun er redd, når det hele er over, mens du er helt rolig, du bare smiler og døser. Seinere kommer noen og snakker lavt til deg, du kan få sove, men skal våkne snart, drikke saft, sette deg opp, gå på toalettet, sette deg i en stol, for om ikke lenge trenger noen andre senga di. Men alt dette er greit, for nå har du overlevd.

Hurray, detail

Og du kommer hjem. Du sover noen timer, våkner med smerter og tar dop. Du døser gjennom dagene, men innimellom er du våken, og da er du våknere enn før. Du betrakter alt utenfra, ovenfra, innenfra, og det er som noe trekkes vekk fra blikket ditt. Et lag med støv, en tåkedis, et slør av rimfrost. Og du vet at det er noe her du bør huske senere. Det vil ikke vare lenge før konturene sløres, fargene blir dusere, sannheten mindre entydig. Men i dette øyeblikket er du nærmere det som gjelder. Det er livet uglasert.

Graffiti wall

Bildene viser frostglasert graffiti ved Hersleb skole i nabolaget mitt. Du kan se flere bilder av veggen på flickr her.