Det kokette skriket (Vestfossen) 4. juli 2011
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.Tags: Ann Sire Fjerdingstad, Auschwitz, brunsnegle, bunad, Edvard Munch, Erik Olofsen, Eurodisney, film, Göran Green, Joakim Allgulander, Jukka Vikberg, katapult, Kunst, kunstfilm, Lars Brunström, Lars Fr. H. Svendsen, Line Ulekleiv, Marco Evaristti, Mikael Ericsson, Mikke Mus, monster, Morten Viskum, Pilvi Takala, Pushwagner, Ragnhild Ohma, Ricard, Rolex, Rolexgate, sjokk, skrekk, skrik, Skrik – en utstilling om frykt, Snøhvit, Snow White, Thale Vangen, Trond Giske, Vestfossen Kunstlaboratorium, zombie
add a comment
Vestfossen Kunstlaboratorium:
Skrik – en utstilling om frykt
Frykter vi noe i 2011, eller lever vi så trygt at frykten reduseres til en lengsel etter skrekk og tabu?

Ordfører Ann Sire Fjerdingstad, gallerist Morten Viskum og næringsminister Trond Giske under utstillingsåpningen 7. mai 2011. Foto: Oda Bhar
Morten Viskums Kunstlaboratorium tar i sommer på seg en ambisiøs oppgave: Å si noe om fryktens betydning i vår tid. Utstillingens tittel er Skrik – en utstilling om frykt. Det sentrale ordet er lånt fra Munchs maleri, men verkene er ikke lagd med det som inspirasjon. Dette er kuratert frykt, basert på én manns utvalg, Göran Green, svensk gallerist fra Malmö. Ikke dermed sagt at det er noen dårlig ramme å betrakte verkene i.
Påfallende mange av kunstnerne utforsker gråsoner mellom menneske og dyr, liv og død. Zombier og deformerte skapninger er blitt vanlige i samtidskunsten, noe Line Ulekleiv i katalogen knytter til en folkelig eventyrtradisjon. Monsterhybrider har lenge inngått i moraliserende og underholdende fortellinger, men hos meg skaper disse lite ubehag. Har bruken av skrekk, død, lidelse og (gjerne seksuelt relatert) ekkelhet blitt for utbredt til å greie å frastøte? Hva sjokkerer i et samfunn som elsker sjokk?
Iblant kan det virke sterkere å knytte ubehaget til det nære og trivielle, som når Thale Vangen viser oss gigantversjonen av en brunsnegle, eller Ragnhild Ohma maler tre bunadskledde kvinner som nasjonaldagszombier med glassaktige blikk, et bilde på eksistensiell angst bak konvensjoner.
En annen trend er den kokette koblingen mellom populærkultur og krigsfrykt. Svenske Ricard lar bronsesoldater med Mikke Mus-ører strømme ut av helikoptre og rappellere nedover husvegger, mens den paranoide angsten for terror i folkemengder behandles i to videoverker. Det ene er det noe overtydelige Public Figures av Erik Olofsen, hvor mennesker glir gjennom ventehallen på en togstasjon i slowmotion.
Dessuten finner vi det langt mer urovekkende Real Snow White av finske Pilvi Takala, hvor kunstneren besøker Eurodisney perfekt utkledt som Snøhvit, noe som freaker ut vaktene og får henne bortvist fra stedet. Plakater oppfordrer til utkledning, men gjelder kun barn, og ikke minst er det noe suspekt ved dette å komme alene til en fornøyelsespark. Hvordan vet vi at en eksentrisk voksen ikke har planer om å gjøre «something bad»?
Filosof Lars Fr. H. Svendsen skriver i katalogen at paranoid frykt er blitt et grunntrekk ved vår kultur, noe som gjør den til en ettertraktet salgsvare. I fryktkulturen er avstand tryggest, og hva blir da mer truende enn intimitet? Joakim Allgulanders Katapult er en metallkonstruksjon stor nok til å romme et menneske, med ei stålfjær under setet som kan sende deg ut i fritt fall. «Tro, håp, kjærlighet» og mantraet «trust me» vekker mistenksomhet snarere enn tillit i en offentlighet som elsker å hate alt «klamt» eller «kleint».
Empatiens ambivalens finnes også i Jukka Vikbergs Jesse från gatans skuggsida, hvor en liten figur vekker sjenanse på liknende måte som et ekte menneske ville ha gjort. Figuren ligger mot veggen med ansiktet skjult, og den som går nærmere kan høre små klynk og se kroppen vri seg – men de fleste besøkerne haster forbi.
Hva er vi mest redd for i 2011? Framtid eller fortid, natur eller intimitet, gamle skjeletter i skapet? Utstillingens mest omtalte og skandaliserte verk er Marco Evaristtis Rolexgate, en modell av inngangspartiet til Auschwitz lagd av omsmeltede gullfyllinger fra jøder drept i konsentrasjonsleire.
Min favoritt er likevel Mikael Ericssons videoverk i kjelleren, Notes From The Twin Chamber. Den stilrene animasjonsfilmen i blått og hvitt vekker assossiasjoner til et stråmønstret porselensservise som velter inn og knuser mot steinveggene. Trusselbildet er maskinelt, men maskinene tar ikke over, de fusjonerer med naturen.
Fly går i stykker blant Pushwagneraktige høyhus, små handlevogner rir på tsunamibølger, og et mekanomonster folder ut armene til et tre som gror sykebiler på greinene. Som eneste verk virker dette skapt for utstillingen, noe det kanskje også er? Katalogbildet er ikke fra denne filmen, noe som kan tyde på at den var uferdig da katalogen gikk i trykk, dessuten har kunstneren mot slutten satt inn en direkte referanse til Munch: Maskintreet gror bladverk med små skrikansikter.
Beklager at jeg har somlet med å legge ut denne anmeldelsen – det handler om frilanslivets dunklere sider. Først hadde min vanlige oppdragsgiver ikke flere penger til kunst akkurat nå, deretter skulle teksten inn i et tidsskrift som hadde dobbeltbooket bestillingene… og den fastere anmelderen deres vant. Likevel, turen til Vestfossen ble en fin opplevelse og jeg var veldig inspirert da jeg skrev denne teksten, så nå legger jeg den her i håp om at det fortsatt finnes kunstlesere til bloggen! Utstillingen «Skrik – en utstilling om frykt» er uansett mulig å få med seg i 3 måneder til, helt fram til 2. oktober.
Bad Bunnies (Adelgren) 28. april 2010
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.Tags: Adelgren, Alingsås, arketypisk, Bad Bunnies, båt, bunnies, Emo, fabeldyr, Gøteborg, hunder, kaniner, Kulturkrokí, Kunst, Nääs konsthandverk, Nääs Slott, rev, Streck, Tor-Bjørn Adelgren, vampyr, vernissage, zombie
14 comments
Min faste bloggillustratør Streck åpner sin første skulpturutstilling til helgen, med flygende hunder, hjulfugler og morderkaniner.
For hver utstilling som åpner, i Oslo og andre steder, finnes det minst tre som burde ha åpnet. Hva skal til for å komme gjennom nåløyet og bli sluppet inn ved et galleri? Kanskje omtrent det samme som for å få utgitt ei bok? Et godt produkt, men like mye flaks og kontakter. Denne uka gleder jeg meg til å se den første separatutstillingen av en kunstner som for lengst burde ha fått suksess. Det handler om Tor-Bjørn Adelgren, for mange av dere kjent under nicket Streck. Da jeg begynte å blogge for fire år siden illustrerte han ofte postene mine. Seinere startet han egen tegneblogg, først om fuglegutten Emo, deretter på Kulturkroki, hvor han legger ut raske portretter og stemninger fra utstillinger, poesiopplesninger etc.
Den første separatutstillingen hans, kalt «Bad Bunnies», foregår dessverre ikke i Norge, men i hans opprinnelige hjemland Sverige. Den åpner førstkommende lørdag på Nääs Slott i nærheten av Göteborg. Vernissagen skjer lørdag 1. mai kl 12, og det hadde vært utrolig hyggelig om noen av dere som leser tok turen! Utstillingen blir stående i fire uker, og jeg tror det er et fint utfluktsmål, noe i likhet med Blåfarveverket på Modum. Det er foreløpig ingen konkrete planer om å vise utstillingen i Norge, men hvis noen har ideer eller tilbud er det bare å ta kontakt! Utstillingsteksten har jeg skrevet, derfor limer jeg den inn nedenfor. (Finnes også i svensk versjon – det var vanskeligere å oversette enn jeg trodde – men dere får den norske.) Enjoy!

Fra Tor-Bjørn Adelgrens verksted under forberedelsene til utstillingen "Bad Bunnies". (Arbeidstittelen på utstillingen var Killer Bunnies…)
Bad Bunnies av Tor-Bjørn Adelgren
[Utstillingstekst:] Hvor går grensa mellom det søte og skumle? Den svensk-norske kunstneren Tor-Bjørn Adelgren stiller ut sine nyeste skulpturer i mai, på slottet Nääs mellom Gøteborg og Alingsås.
I tittelen på denne utstillingen settes det søteste av det søte, en liten kanin, opp mot det kanskje mest pirrende ordet i amerikansk populærkultur, «bad». Vi har Bad Santa, nå får vi Bad Bunny, ulv i fåreklær, søthetens monsterkvalitet. Hvor mye skumlere blir ikke en fare som som smugles inn gjennom noe annet? Det vakre, en trojansk hest fylt med angst og uro, drømmen slår over i mareritt, det urørlige aksellererer, blir ukontrollert.
Tor-Bjørn Adelgrens kaninskulpturer er følsomt modellert, men det er et problem: De er mange. Kan uhygge oppstå gjennom antall og synkronitet? De nesten sakrale skikkelsene utstråler ro og verdighet, noe lyttende, mottakelig, melankolsk. Samtidig har de noe uberegnelig ved seg, spesielt når de stilles sammen og males i truende farger, svart og rødt, og plasseres i farkoster og settinger forbundet med fare og livets grenser: Eksplosjon, inferno, ferden over dødens elv.
Dynamittkaninene og de svartkledde seilerne følger en trend i samtidskunsten hvor det yndige går hånd i hånd med det truende. Lys og mørke understreker hverandre og gir objektene en dobbel natur. Hvem er disse skapningene? Gode eller onde ånder, noe å frykte eller strekke seg etter, mediterende munker, hvileløse sjeler, vår indre dobbelhet, eller invaderende krefter? En dobbelhet finnes også i de større dyreskulpturene. Hundene i kjøretøyer forener menneskets to beste venner, utstyret og husdyrene. Begge har et potensiale til nytte og selskap, men også ansvar og utfordring.
Det finnes også bevegelige skulpturer her, hånddrevne automata som lar følelser og håp fluktuere. Hendene i Reaching Out griper etter hverandre, strekker seg og når nesten fram, før de glipper og må starte prosessen på nytt. Andre hender vinker, hjelpeløst eller håpefullt. Begge deler understreket av behovet for interaksjon med tilskueren, håndens bevegelser blir umulig uten hjelp fra andre hender, levende og menneskelige.
Assossiasjonene går til moderne tegneserier, eller folkeeventyrenes bruk av fabeldyr. Noe ved dyr og dyrefigurer innbyr til å undersøke egenskaper hos mennesket, kanskje fordi møtet med en annen art lar oss seg bort fra det komplekse ved å være menneske, det aldri entydige ved tilværelsen. Det er noe avvæpnende ved leketøysliknende figurer, samtidig som det vekker tanker om hva det menneskelige er, hvor grensa går mellom nytelse og nytte.
Den lure reven, den trofaste hunden, den sårbare kaninen er forestillinger av nærmest arketypisk kvalitet. De er produkter av vår fantasi, ikke helt tatt ut av lufta, men heller ingen utfyllende beskrivelse av virkelighetens dyrearter. Den onde kaninen er like realistisk som den sexy vampyren eller den målbevisste zombien, for ikke å snakke om maskinene som tar over verden. Om de ikke fanger omgivelsene våre, forteller de noe om oss.
(Teksten er skrevet av Oda Bhar, forfatter og kulturskribent)
BIOGRAFI
Tor-Bjørn Adelgren (f. 1961) er oppvokst i Karlstad i Sverige, men bor og arbeider i Oslo. Han er kunstutdannet fra Statens Kunsthøyskole i Oslo og Kyrkerud Folkhögskola i Årjäng. I mange år var han dekorsnekker for film og tv, nå har han en stilling som tekniker ved Munchmuseet i Oslo. Tidligere har han deltatt på gruppeutstillinger i Norge, Sverige og Tyskland. Dette er hans første separatutstilling.
Du kan se flere bilder på Flickr, både hos meg og Streck. Utstillingen er åpen 1.- 25. mai 2010. Veiviser til galleriet her, utstillingskalender her. Kaninene vil være til salgs, både i grupper og hver for seg.
Den dårlige vanen å gjenoppstå (Borgan) 7. april 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Om å skrive/lese/blogge.Tags: Akershus Kunstnersenter, Arne Borgan, film, Kunst, voodoo, zombie
34 comments
Hva er det med menn og zombier? Jeg kjenner ingen jenter som er interessert i det. Derimot flere menn, bl.a. én som vil lage zombiefilm på Finnmarksvidda (Oda, vi gjør det til sommeren, bli med da, se for deg alle zombiene som raver over vidda, det blir kjempegøy!), og en annen som stiller ut zombiekunst på Akershus Kunstnersenter denne måneden.
Arne Borgan benytter en kombinasjon av teknikker: foto, tegning, lyd, video og installasjon. Han er et multitalent som gjør det meste selv, inkludert lyd, og spiller dessuten i bandet ARM, et støymusikkprosjekt. Denne utstillingen skiller seg ut med spennende iscenesettelser, glimrende tegninger, og et konsept såpass urbant at det kunne ha fortjent en mer sentral plass i byen. Nedenfor ser du Arne holde én av figurene sine, klar for brysom gjenoppstandelse. Det er samme type figur som på det øverste bildet, hvor zombiene framstår i sitt rette element, som en skummel marsjerende flokk.
Begrepet zombie kommer fra afrokaribisk voodoo-tradisjon, særlig Haiti, og betyr «levende død». Forestillingen er at mennesker kan gjenoppstå uten evne til tale eller fri vilje, mens kroppen forøvrig fungerer intakt. Zombier er mye brukt i populærkulturen, som døde kropper gjenopplivet ved overnaturlig kraft, eller mennesker gjort til viljeløse redskap gjennom svart magi. I gamle skrekkfilmer beveget zombier seg gjerne stivt og hakkete, og virket apatiske og sløve uten evne til annet enn å marsjere i flokk og drepe andre mennesker. I nyere filmer, som I Am Legend og 28 dager senere, blir de framstilt som raskere og smartere for å skape fart og spenning.
Installasjonen ovenfor leker med religionenes forestilling om en udødelig sjel, satt opp mot visjonen om de udøde kroppers trengsel. Hva om ingen av oss lenger forsvant, men gjenoppsto på jorda som zombier? «When there is no more room in hell the dead walks the earth.»
Zombie-forestillingen kan også ha et politisk aspekt. Den knyttes gjerne til apokalyptiske visjoner, hvor et virus, en mutasjon eller en annen biologisk katastrofe, ofte menneskeskapt, fører til sivilisasjonens kollaps og kanskje menneskehetens undergang. At slike fantasier får et oppsving nå, med vår tids frykt for panepidemier og klimakatastrofer, er muligens ikke så rart? I USA har det til og med oppstått en ny type protestaksjon kalt zombiemarsjen (zombie walks), hvor folk kler seg i zombiekostymer og marsjerer gjennom byen eller shoppingsenteret som et lett surrealistisk monstertog.
Arne Borgans utstilling The impossibility of getting used to constant resurrection vises i Lillestrøm fram til 4. mai. Åpningstidene er onsdag-søndag kl 12-16. Akershus Kunstnersenter viser samtidig også en utstilling av Heidi Marie Wien og Kine Lillestrøm, kalt Flash Memory.
Oppdatering: Etter kunstnerens ønske er alle bilder hvor han kan gjenkjennes fjernet fra denne bloggposten.