Bharfot

Halvhjertet kunstnerbiografi (Elmgreen & Dragset) 25. mars 2014

Den store utstillingen til Elmgreen og Dragset på Astrup Fearnley kjennes resirkulert. Og det er nettopp hva den er.

KUNSTUTSTILLING

Elmgreen & Dragset
«Biography»
Astrup Fearnley Museet
23. mars – 24. august 2014

En retrospektiv med to verdenskjente kunstnere som har samarbeidet i tjue år kan virke som en god idé. Så god at da kunstnerne nølte insisterte museet likevel, og endte med noe som liknet. Utstillingen «Biography» på Astrup Fearnley Museet gir langtfra noe dekkende bilde av kunstnerskapet til danske Michael Elmgreen (f. 1961) og norske Ingar Dragset (f. 1969). Mange verker er representert, i sin helhet eller delvis, noe som kunne ha blitt nye historier av gamle puslebiter, men som ender halvhjertet og fragmentert.

Elmgreen & Dragset: «The Death of a Collector» (2009, foran) og «The Future» (2013, bak på veggen). Foto: Oda Bhar.

Mest forbausende er det hvor tomme salene virker, tross store installasjoner som et helt diskotek og et halvt venterom, en stabel søppelsekker veltende ut av en dunk, og bassenget med en flytende død mann fra Venezia 2009 («Death of a Collector»). Alt er resirkulert fra tidligere utstillinger og ingenting ser ut til å være på rett plass. Vi møter tre etasjer med ulik stemning: intimitet i kjelleren, hvor garderoben er blitt til massasjesalong; (hyper)realisme i første etasje og abstraksjon i overetasjen. Likevel er det som om kunstnerne ikke har greid å fylle museet, verken med materie eller mening.

Elmgreen & Dragset (2014): «Powerless Structures, Fig. 529». Foto: Oda Bhar.

Refleksjonen handler i stor grad om kunstverdenen, som når hvite kuber påskrevet «Museum» ligger stablet som vrengte gallerier på gulvet, eller hvite lerreter har ørsmå nyanser; fargen gulere her, overfalten glattere der. Det fiffige er at malingen stammer fra ekte museumsvegger, overført flak for flak av en konservator som ellers reparerer malerier. Som tilskuer finner vi den forgylte hushjelpen «Irina» (2007), og en husmaler utfører et sisyfosarbeid av en performance; stryker hvitt på hvitt i usynlige lag, et kraftfullt arbeid med kraftløst resultat.

Elmgreen & Dragset: «The Named Series» (2012), «Irina» (2007) og «Zwischen anderen Ereignissen» (2000). Foto: Oda Bhar.

Det ligger nok noen meningslag her, om kunstneren som herre og tjener, institusjonenes makt og et kunstmarked hvor selv visningsstedene virker masseprodusert. Men altfor ofte får jeg trang til å gjespe, fordi symbolikken kjennes flat, som en avslørt kode. To gribber skal forestille kunstkritikere: Jaha. Det byråkratiske venterommet har ei dør som ikke kan åpnes: Jaha. Denne formen for jaha-kunst er jo ikke uvanlig i dagens gallerier, men av Elmgreen & Dragset forventet jeg mer.

Elmgreen & Dragset: Gribben over barnesenga bærer tittelen «Eternity» (2014), og skal symbolisere en kunstkritiker. Verket med putene i bakgrunnen blir omtalt som et slags dobbelt selvportrett, og heter «The Agony and the Ecstasy» (2010). Foto: Oda Bhar.

Etter mitt syn er duoen best når de tør å løfte blikket fra den interne kunstdebatten og retter skytset mot samfunnet, gjerne med fandenivoldsk humor. Det var dette som gjorde gyngehestmonumentet på Trafalgar Square så genialt, der det sto under OL 2012 og pekte nese mot rytterstatuen av kong George IV og den selvhøytidelige admiral Nelson på altfor høy søyle. Den lille gutten på gyngehesten ble både kontrast og parallell, siden erobring av land knapt er den eneste formen for heroisme; en vanlig oppvekst krever også mot.

Elmgreen & Dragset: «Powerless Structures, Fig. 101» på Trafalgar Square (pressefoto fra 2012).

Homofil identitet er framtredende på utstillingen, kanskje ikke overraskende når tittelen er «Biografi» og kunstnerne er ex-kjærester. Samtidig er det som om noe skurrer, for er det fortsatt slik at homofile betrakter seg som lukket klubb? Ulike sider ved homsekulturen blir behandlet; festfokuset, vennefamilien og ekshibisjonismen.

Nattklubben «The Mirror» (2008) ble først konstruert i Victoria Miro Gallery i London. Her en del av årets utgave på Astrup Fearnley. Foto: Oda Bhar.

Jeg tipper at diskoteket kjentes mindre som en gymsal etter skolefesten da det ble vist i et mindre galleri i London. Andre verker fungerer bedre, som et rom med «familiebilder» hvor snapshots fra hverdag og fest eksponerer en livsstil. I naborommet sitter en forgylt mannsfigur og ser utover fjorden, ung og slank som en gresk ynglingstatue i posituren til Den lille havfrue i København, eksponert og sårbar på en måte vi er mer vant til å se hos kvinner.

Elmgreen & Dragset: «He (Gold)» (2012). Foto: Oda Bhar.

Å gjøre mannen til objekt har kunstnerne lykkes med, og jeg tar meg i å ønske at jeg som kvinne fant nytelse i dette, istedenfor å kjenne det som om jeg er på feil fest. Jeg er mer fremmedgjort på nattklubben med bilder av nakne menn med digre kuker enn jeg ville ha vært på en tilsvarende med kvinnelige strippere, selv om ingen av stedene strengt tatt har invitert meg.

Detalj fra «familiebildene» i verket «The Brightness of Shady Lives / The Black and White Diary» (2005/2009). Foto: Oda Bhar.

Det får meg til å tenke over hva som er skjedd med det kvinnelige blikket, for er det slik at begge kjønn idag helst ser til kvinnekroppen etter skjønnhet? Bortsett fra homsene, selvsagt. Og her ligger referansen til antikkens Hellas, hvor ynglingen Elmgreen & Dragset viser fram var selve sukkertøyet for et grådig øye.

Arbeidet hvor en enorm mengde søppelsekker velter ut av en liten søppeldunk heter «The Landslide» (2002). Foto: Oda Bhar.

Fakta: Elmgreen og Dragset

• Michael Elmgreen (f. 1961) er dansk.
• Ingar Dragset (f. 1969) er norsk.
• De har samarbeidet siden 1995 og var lenge kjærester, men forholdet tok slutt for noen år siden. Idag bor og arbeider de i Berlin og London.
• Mange av verkene ligger i skjæringspunktet mellom kunst, arkitektur, design og teater.
• Tematisk står homoseksuell erfaring sentralt.
• De har stilt ut ved prestisjetunge institusjoner som Serpentine Gallery, Tate Modern og V&A i London, og representerte i 2009 Norge og Danmark på Veneziabiennalen ved å stille ut i begge paviljonger.
• Utstillingen på Astrup Fearnley er den første i en tredelt serie, som bare delvis vil inneholde samme verker. De neste utstillingene vil finne sted på Statens Museum for Kunst i København og Tel Aviv Museum of Art.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen lørdag 22. mars 2014.