Flerstemt maktanalyse (Natalia Almada) 29. oktober 2009
Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Montages.Tags: Calles, Eisenstein, El General, Film Fra Sør, Marlon Brando, Mexico, Natalia Almada, Plutarco Elias Calles, polyfon, Sergej Eisenstein, Sundance, Tita Calles, Viva Zapata!, voiceover, Women Make, Women Make Movies
1 comment so far
Den mexicansk-amerikanske filmskaperen Natalia Almada har lagd en dokumentarfilm basert på sin bestemors stemme, om sin oldefars skremmende og betydningsfulle liv.
Natalia Almada besøkte Oslo under Film fra Sør 2009. Jeg intervjuet henne for Montages. (Foto: Oda Bhar)
Det begynte da Natalia Almada arvet seks lydbånd etter bestemoren sin. De inneholdt et lengre intervju Tita Calles gjorde med en journalist fordi hun planla å skrive selvbiografien sin. Hun var datter av Mexicos sterke mann på 1920/30-tallet, Plutarco Elías Calles, general i den mexicanske revolusjonen og president fra 1924 til 1928, men det sies at han styrte landet mye lenger fra maktas skygger. På folkemunne kalles han Generalen, og Natalia har gitt filmen sin navn etter ham. Men El General (2009) handler om mye mer enn Calles. Den er ikke rent biografisk eller historisk, men benytter fortida til å kaste lys over nåtidas Mexico, og omvendt. Resultatet er en rik collage av lydklipp, arkivfilm og stillbilder, blandet opp med poetiske bilder av søppel, øyeblikksintervjuer fra Mexico City og klipp fra populærkultur. Traileren nedenfor gir et godt inntrykk. Hvorfor velge en så kompleks form?
Mystiske lydbånd
Å legge halve filmen til nåtida var ikke planlagt fra starten. Først jobbet hun bare med lydopptakene, valgte ut sekvenser og lette fram arkivbilder. Endringen kom under et stipendopphold i ei ensom hytte i snøen.
– Jeg satt alene i time etter time og hørte på lydopptakene. Bestemor døde da jeg var tretten, men når jeg lyttet kom hun stadig nærmere. Snart virket det ikke lenger som en tilfeldig samtale med en journalist og et prosjekt som aldri var blitt noe av. Det var som jeg selv fikk sjansen til å ha denne samtalen med henne.
Karikatur av Calles gitt i gave ved presidentinnsettelsen i 1924.
Hvorfor ville Tita Calles skrive selvbiografi? Antakelig for å gi faren sin en slags oppreisning i offentligheten. Han har rykte som en mørk figur i Mexicos historie, spesielt hard mot den katolske kirken. Paradoksalt nok sendte han sine egne barn på katolsk kostskole i USA, og i de verste revolusjonsårene ble Tita plaget av medelevene til å se bilder i amerikanske aviser av torturerte og brente nonner i Mexico. Hun fikk høre at faren hadde ansvaret for overgrepene. Hvordan få bildet av en grusom general til å stemme med den kjærlige faren hun kjente?
«Siden alle tenker på min far som en despot vil jeg vise mitt eget bilde av General Calles – som far, mexicaner og mann.» (Tita Calles, 1978)
Da Tita Calles døde i 1989 kom lydbåndene for en dag. Intervjuet har ingen ende, ingen naturlig avslutning. Ingen i familien kjente til planene om en selvbiografi, og ingen hørte på båndene før Natalia fikk dem. Ingen vet om det fantes flere bånd, eller hvorfor prosjektet ble avsluttet. Mystikken rundt det hele gjorde lyttingen enda mer personlig.
– Det kjentes som hun hadde spart dem til meg. Jeg vet at det ikke var tilfellet, men det kjentes slik.
Tita Calles som ung kvinne (arkivfoto).
Fortida som ekko
Gradvis endret lydopptakene Natalias syn på dagens Mexico. Bestemorens stemme, som hun hadde hørt på igjen og igjen, begynte å gå som et talespor i hodet og gi ekko til ting hun selv opplevde. Det var som å ta på seg et par briller og se verden på en ny måte.
«It’s like I carried her voice with me in the present. And so I would look at things, and they would echo with things that she had said.» (Natalia Almada i intervju.)
Lydbåndene var ikke lenger et hellig dokument fra fortida som hun ikke turte å jobbe videre med. Det ble naturlig å utvide filmen til nåtidas Mexico. Hun gikk ut i gatene og filmet, kom tilbake med materiale og gikk til klippebordet med en gang, redigerte og vevde alt gradvis sammen.
– Det var en veldig flytende prosess. Jeg ønsket en spontanitet, et umiddelbart og intuitivt uttrykk, snarere enn planlagt og faktaorientert.
Arkivopptakene handler om maktmennesker og store hendelser. Opptakene fra dagens Mexico viser derimot småfolks hverdag, noe som skaper en ekstra sterk kontrast mellom nåtid og fortid. Var dette et bevisst valg?
– Delvis. Filmen handler om makt, hvordan maktsystemer konstrueres. Jeg kunne ha intervjuet dagens politikere, folk som minner om Calles, men det ville blitt en helt annen film. Jeg ville heller gi stemme til folk som vanligvis ikke blir hørt. Særlig fordi revolusjonen handlet om dem.
Mann i Mexico City med heltebilde fra revolusjonen (fra filmen El General).
Voiceover (narration)
Noe av det jeg likte best i filmen var voiceoveren. Den er poetisk og knapp, hvert ord virker nøye utvalgt. Natalia forteller ikke hva vi skal mene, men gir et klart og personlig bilde av prosessen. Vi får også et metaperspektiv, om hvordan det å lage film kan endre seg hver gang nytt lys kastes inn fra en uventet vinkel. Heller ikke voicen var opprinnelig planlagt.
– Jeg merket snart at det trengtes en annen stemme i tillegg til bestemors. Det var for mange elementer: Nåtida, det historiske og hennes fortelling. Jeg trengte en annen stemme for å binde det sammen og fylle hullene.
Lydbåndene er jo ikke komplette, det finnes ingen naturlig slutt eller logisk struktur, det er en samtale mellom to personer som springer fram og tilbake. Journalisten avbryter Tita, de kommenterer og hopper videre. Planen var jo å skrive ei hel bok, og iblant sier han: Don’t worry, vi kommer tilbake til dette, detaljene fyller vi inn senere. Men det skjedde aldri.
«Min bestemor fullførte aldri selvbiografien. Det som gjenstår er disse innspillingene, fulle av tvil og pauser, og skurringen fra båndet som løper over nåtida.» (Natalia Almada i voiceover).
– Jeg syntes også det var nødvendig element å få fram at filmskaperen er den som har arvet lydbåndene. At jeg faktisk er oldebarnet, barnebarnet, ikke en nøytral eller fremmed person.
Helgner og kasser på markedet i Mexico City (fra filmen El General).
Brando og Eisenstein
Natalia ville også se på hva historieskrivning er. Hvordan konstruerer vi hukommelsen i ettertid? Hun studerte arkivfoto fra revolusjonen, men det kjentes som om noe manglet i forhold til forventningene. Hun innså at mexicanernes forestillinger om revolusjonen stammer like mye fra fiksjon, hvor bildet er langt mer glamorøst. Derfor satte hun populærkulturelle referanser inn i filmen, delvis humoristisk, delvis for å slå an en tone. Blant annet finner vi den berømte talen til Marlon Brando fra femtitallsfilmen Viva Zapata! (halvveis ut i klippet nedenfor):
Vi ser også scener fra det påbegynte, men aldri fullførte Mexico-verket til Sergej Eisenstein. I oldefarens arkiver fant Natalia en bestillingsseddel fra den berømte russiske regissøren, hvor han ber Calles om hjelp med statister og utstyr. Han ønsker seg noen hundre fotsoldater, hester og ryttere, og kanoner som ikke ser for moderne ut.
– Eisenstein filmet aldri scenene, fullførte aldri verket. Ønskelista hans står igjen som en rørende påminnelse om store planer som forblir en drøm. Den ufullførte filmen hans kan være en metafor for den mexicanske revolusjonen. De fleste i Mexico betrakter fortsatt revolusjonen som en suksess, siden vi fikk en konstitusjon og kvittet oss med en diktator. Likevel sliter vi fortsatt med liknende problemer som for hundre år siden.
Polyfon tilnærming
Natalia forklarer den komplekse strukturen i El General med at hun ville snakke med flere stemmer, kaste lys fra ulike vinkler, framfor å argumentere rett fram. En slik polyfon eller flerstemt tilnærming mener hun gir et mer nyansert bilde, med flere fasetter enn et mer lineært filmspråk kan gi.
– Jeg er veldig opptatt av håndverk. Veldig mange dokumentarister er ikke det. De drives av sosiale spørsmål, et politisk engasjement, aktivisme. Jeg har en annen interesse. Hvis min første prioritet hadde vært å endre verden, ville jeg gjort det på en annen måte. Film kan sikkert endre måten vi tenker på. Men jeg tror politikere og aktivister er bedre til slikt enn meg.
Natalias fokus er på hvordan vi kan bruke bilde og lyd til å konstruere og reflektere. Det kan handle om å godta kontradiksjoner, å vise fram ulike sider av virkeligheten uten å kreve entydighet eller konklusjon.
– Folk skal alltid spørre: Hva mener du? Hvordan bedømmer du dette? De vil du skal svare: Historien var slik, den var skurk og den var helt. Jeg synes det er så mistenkelig! Behovet for å skape klarhet og «sannhet» blir viktigere enn virkeligheten. Hvis vi ser på våre egne liv er de fulle av motsetninger. Veldig få mennesker lever liv som har sammenheng eller følger en klar retning.
Gasstransport i Mexico City (fra filmen El General).
En feministisk film?
Kan denne holdningen være et kvinnelig perspektiv?
– Ja, det tror jeg. Flere akademikere har kalt El General en feministisk film, fordi den ikke har et mannlig driv i fortellerstrukturen. En mannlig stemme ville ha vært mer direkte, poengtert, singulær. Den polyfone strukturen gjør det til en feminin og feministisk film.
Et annet feministisk særtrekk at kun kvinnelige stemmer kommer til orde. Med unntak av drosjesjåfører og noen gateselgere er det kvinnestemmer vi hører. Bestemorens stemme er ikke alltid sikker, hun nøler og hukommelsen er ikke alltid problemet. Vi hører hvordan hun skjeler til mannen som intervjuer henne, ønsker bekreftelse fra ham på det hun sier. Slike oppdagelser ga Natalia lyst til å styrke det kvinnelige perspektivet.
– Kvinner har tradisjonelt blitt ekskludert fra historien. Her er det kvinner som forteller historien. Den bæres av min og min bestemors stemmer. På et tidspunkt i arbeidet forsøkte jeg å la min far lese ordene som tilhører Calles. Den mannlig stemmen ga filmen en helt annen karakter, og noe skurret. Jeg husker så tydelig hvordan jeg en dag tenkte: Hvorfor kan ikke jeg være den stemmen? Jeg prøver jo ikke å late som om den tilhører Calles. Hvorfor kan ikke jeg sitere ham and read this voice of power? Det tror jeg var et veldig feministisk valg.
President Calles under valget i 1924.
Organisasjonen som brakte El General til årets Film fra Sør heter Women Make Movies. De har gjennom tretti år hjulpet fram film laget av kvinner. Hvor viktig er dette samarbeidet for Natalia?
– Helt essensielt. Tenk deg at du lager film utfra et tydelig kvinneperspektiv. Du gjør det i en mannsdominert bransje, med et mannlig kriteriesystem for kvalitet. Da vil alle ledd i prosessen blir vanskelige for deg. Økonomisk støtte, distribusjon… alt som skal til for å lykkes. Det blir helt nødvendig med egne ordninger som fokuser spesielt på kvinners film.
Filmklippet ovenfor presenterer Natalia Almada på Sundance 2009, hvor hun deltok med El General og ble kåret til beste dokumentarfilmregissør.
Les også gjerne denne reportasjen fra en debatt under Film fra Sør 2009 om kvinner og film, hvor hun satt i panelet.
(Intervjuet er også publisert på Montages.)
FFS: Prisutdeling (fotoreportasje) 18. oktober 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.Tags: A Moment in June, Agnethe S. Buus Jensen, Carlos Reygadas, City of Life and Death, El General, Eva Sørhaug, Film Fra Sør, filmfestival, For a Moment Freedom, Helga Fjordholm, Hisham Zaman, In the Mood for Love, Jackie Branfield, Jon Iversen, Julie Ova, Karen Moe Møllerup, Kim Longinotto, Kore-eda Hirokazu, La Nana, Lasse Skagen, Lu Chuan, Marius Vartdal Kristoffersen, Nanjing, Natalia Almada, Nina Refseth, Nita Kapoor, O. Nathapon, Paola Herrera, Parque Via, Payam Madjlessi, prisutdeling, Rough Aunties, Still Walking, Truls Lie, Wong Kar-Wai
2 comments
Det er nest siste dag på Film Fra Sør, med festforestilling hvor årets prisvinnere skal deles ut. Jeg har sitteplass høyt oppe i salen på Filmens Hus, men henger nede ved scenen med de andre fotografene.
Skuespiller Pajam Madjlessi tar imot publikumsprisen. (Foto: Oda Bhar)
Det første som deles ut er Publikumsprisen. Vinneren er For a Moment, Freedom (2008), som vil bli vist på NRK i løpet av påfølgende år. Det er en original film som ser et vanlig tema fra en ny vinkel: Flyktninger portretteres under venting i et transittland. Prisen mottas av skuespiller Payam Madjlessi, som var den første jeg intervjuet under festivalen. I takketalen håper han at filmen vil bidra til å gjøre vår holdning til flyktninger mer individuell og menneskelig. Han retter også en pekefinger mot vestlige lands restriktive flyktningpolitikk:
– Jeg ser min ambassadør i salen, den franske ambassadøren. Jeg vil gjerne si til ham: Herr ambassadør, Frankrike sendte tilbake tretti tusen flyktninger ifjor. Det er altfor mange!
Nina Kapoor er nyutnevnt leder for Fredskorpset. (Foto: Oda Bhar)
Den neste som taler er Nita Kapoor, indisk-norsk AP-politiker og nyutnevnt leder for Fredskorpset. Hun snakker om internasjonalt samarbeid, men jeg får ikke med meg detaljene. Hun forsvinner nesten bak den høye talerstolen, noe som fører til hektisk aktivitet i fotografrekka.
Produsent og Montages-medarbeider Agnethe S. Buus Jensen deler ut prisen for beste dokumentar. (Foto: Oda Bhar)
Dokumentarfilmprisen deles ut av Agnethe S. Buus Jensen, produsent i Ekkofilm og dessuten skribent i Montages. De øvrige medlemmene i juryen har vært produsent Helga Fjordholm og filmkritiker Truls Lie. Prisen går til Rough Aunties (2008), som er laget av Kim Longinotto. Filmen handler om en sørafrikansk organisasjon som hjelper misbrukte barn. Mye tyder på at juryen her har lagt vekt på rørende karakterer og viktig tematikk, snarere enn filmatisk originalitet, noe som ikke er uvanlig for dokumentarpriser. Etter min mening er det synd, fordi det undergraver dokumentarens mulighet til å framstå som selvstendig filmkunstsjanger, framfor en rent diskuterende sjanger av den typen vi kjenner fra tv-produksjon.
Det fantes uten tvil langt mer filmatisk spennende dokumentarer på festivalen, ihvertfall når det gjelder virkemidler, ikke minst den meksikanske El General (2009) av Natalia Almada. Både Almada og hovedperson i vinnerfilmen Rough Aunties, Jackie Branfield, har forøvrig kommet til orde hos meg tidligere denne uka, under debatten om kvinner og film.
Juryen for FIPRESCI-prisen besto av Karen Moe Møllerop, Marius Vartdal Kristoffersen og Jon Iversen. (Foto: Oda Bhar)
FIPRESCI-prisen er en internasjonal filmkritikerpris som går til beste film i et sideprogram kalt Nye Retninger. Premien er støtte til dvd-lansering i Norge med distribusjon gjennom Platekompaniet. Juryen besto av filmjournalistene Karen Moe Møllerop, Marius Vartdal Kristoffersen og Jon Iversen, og prisen går til den thailandske A Moment in June (2008), regissert av O. Nathapon.
Karen Moe Møllerop deler ut FIPRESCI-prisen til A Moment in June. (Foto: Oda Bhar)
Prisen blir delt ut av Karen Moe Møllerup, som legger vekt på filmens komplekse struktur, kombinert med røtter i lokal thailandsk kultur og fortellertradisjon. Jeg har sett filmen, og syntes den var et vakkert og ganske interessant forsøk på å følge i fotsporene til In the Mood for Love av Wong Kar-Wai. Også A Moment in June handler om en tapt kjærlighet i fortida, den har samme typen glidende estetiske bilder og undertrykte sensualitet, men er i tillegg en blanding av multiplotthistorie og metafilm om det å sette opp et teaterstykke.
Stillbilde fra vinner av Sølvspeilet, den kinesiske filmen City of Life and Death (2009).
Sølvspeilet går til beste film i Hovedprogrammet, og premien er støtte til import av filmen på norske kinoer. Prisen går til den kinesiske City of Life and Death (Nanjing! Nanjing!), regissert av Lu Chuan. Den vever sammen slag og individuelle skjebner i den grusomme krigen mellom Kina og Japan i 1937. Jeg har ikke sett filmen, men klippet vi så på Filmens Hus var skremmende og storslagent. Juryen som delte ut Sølvspeilet besto av direktør for Norsk Filminstitutt, Nina Refseth, spillefilmregissør Eva Sørhaug (Lønsj, 2008), kortfilmregissør Hisham Zaman (Bawke, 2005).
Produsent Paola Herrera mottar hederlig omtale for Parque Via (2008) av juryen for Sølvspeilet: Nina Refseth, Eva Sørhaug og Hisham Zaman. (Foto: Oda Bhar.)
Hederlig omtale gikk også til den meksikanske filmen Parque Via, om en portner som får problemer når huset han har passet i 30 år blir solgt. Denne filmen har jeg sett, og den var i langsomste laget for meg, men publikum skal ha likt den godt på festivalen. Produsent Paola Herrera, som er bosatt i Norge og tidligere har jobbet bl.a. med sin berømte landsmann Carlos Reygadas, var tilstede og tok imot æren under seremonien.
Regissør Kore-eda har med seg egen tolk under seremonien. I bakgrunnen ses skuespiller Pajam Madjlessi, som mottok publikumsprisen, og jurymedlem Agnethe S. Buus Jensen. (Foto: Oda Bhar.)
Vi er nå kommet til den gjeveste prisen på festivalen, Film fra Sørs ærespris. Den går ikke til en enkeltfilm, men til en filmskaper for hele produksjonen hans, et såkalt «framragende bidrag til filmkunsten». Det er tradisjon for å gi denne til en utenlandsk storhet som gjester festivalen, og gjerne er gjenstand for et retrospektiv i programmet. I år går prisen til japanske Kore-eda Hirokazu, kjent for langsomme, følsomme filmer om nære relasjoner, fortalt i et realistisk fortellerspråk med utstrakt bruk av symboler. Hans nye film Still Walking (2008) har ordinær premiere på norske kinoer 30. oktober.
Den japanske filmskaperen Kore-eda Hirokazu med æresprisen. (Foto: Oda Bhar.)
Kore-eda holder dessverre ingen takketale, noe jeg antar handler om språkproblemer, siden han under hele seremonien sitter med egen tolk og blir fortalt hva som skjer, uansett om det snakkes norsk eller engelsk. Han er heller ikke kjent for å være spesielt kroppslig uttrykksfull, men det er kanskje mulig å se antydningen til et smil?
Festivalsjef Lasse Skagen og programsjef Julie Ova. (Foto: Oda Bhar.)
Til slutt takker generalene Lasse Skagen (festivalsjef) og Julie Ova (programsjef) sine medarbeidere, både de offisielle, som (såvidt) får plass på scenen, og alle de anonyme frivillige, som er helt nødvendige for at Film Fra Sør-festivalen kan finne sted. Og mens de fine kjolene rader seg opp foran publikum slår det meg at ihvertfall denne filmfestivalen ikke har noen problemer med kvinnerepresentasjonen.
Film Fra Sør 2009: Landets vakreste festivalstab? (Foto: Oda Bhar)
Etter prisutdelingen er det klart for avslutningsfilmen, den chilenske La Nana (The Maid). Det er et kammerdrama om en selvutslettende hushjelp som har tjent en familie i tjue år, og forviklingene når hun brått får andre tjenere å forholde seg til. Skal de hjelpe henne, slik fruen påstår? Eller er de konkurrenter? Filmen er severdig og full av svart humor. Den vises også ikveld, 18. oktober kl 21 på Filmens Hus. Det er altså noen FFS-visninger igjen, selv om prisene er delt ut. Søndagens program finner du her.
Kore-eda bukker høflig japansk som takk for hedersprisen. (Foto: Oda Bhar)
For en nærmere gjennomgang av den offisielle siden av prisutdelingen, med juryens fullstendige begrunnelser, gå gjerne til denne artikkelen publisert av Montages’ redaktør Eirik Smidesang Slåen igår kveld.
(Denne reportasjen blir også publisert på Montages.)
FFS: Når kvinner lager film 15. oktober 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.Tags: Beate Arnestad, Debra Zimmerman, dokumentar, dokumentarfilm, El General, feminisme, film, Film Fra Sør, filmfestival, filmproduksjon, Fritt Ord, Generalen, Jackie Branfield, Min datter terroristen, Natalia Almada, Nina Grünfeld, Nobelinstituttet, Rough Aunties, Sør-Afrika, Sri Lanka, Women Make Movies
11 comments
– Du kan ofte se på en film at en kvinne har laget den. Det betyr ikke at den er uinteressant for menn, men at menn og kvinner har ulike ting på hjertet, og forteller med ulike stemmer.
Det er Bente Erichsen, leder for Nobelinstituttet, som sier dette under Film fra Sør. Hun innleder en debatt om kvinnelige filmskapere, med besøk av leder og andre aktører tilknyttet den amerikanske organisasjonen Women Make Movies, som distribuerer flere av dokumentarene på festivalen.
– Kvinner får sjeldnere lage film, også i Norge. Hvorfor? Er det manglende nettverk? En form for sensur? Ulike verdier for hva som er en god og dårlig idé? Blir kvinners historier ansett for å være mer risikable? Er de mindre lineære og logiske? Er for mange av beslutningstakerne menn? Kvinner må bli mer synlige, få høyere profil. Det kan handle om selvtillit, men ikke bare fra kvinnenes side, også tillit og tiltro fra beslutningstakerne er viktig.
Bente Erichsen avslutter med det berømte sitatet av Ivar Eskeland, som handler om at også kvinner skal ha lov å gjøre feil, og som seinere blir gjentatt med begeistring av de utenlandske debattantene:
– Full likestilling vil bare bli oppnådd når det er like mange kvinnelige som mannlige idioter i styrerommene.
Paneldeltakere
Det er fem deltakere i panelet:
- Debra Zimmerman, leder gjennom 27 år for Women Make Movies.
- Natalia Almada, meksikansk filmskaper som har laget El General, en dokumentar som vises på årets festival (Montages kommer senere tilbake med et dybdeintervju med henne).
- Beate Arnestad, norsk filmskaper som tidligere har hatt en film distribuert gjennom Women Make Movies, Min datter terroristen.
- Jackie Branfield, leder for den sør-afrikanske hjelpeorganisasjonen Bobbi Bear og hovedperson i dokumentarfilmen Rough Aunties.
- Moderator er Nina Grünfeld, norsk filmskaper og instituttleder for tekst/film/tv på Westerdals.
Filmskaper Natalia Almada (Mexico) og leder for Woman Make Movies, Debra Zimmerman (USA) under paneldebatten om kvinner og film på Vika kino under Film fra Sør. (Foto: Oda Bhar)
Hvorfor starte Women Make Movies?
Women Make Movies er en non-profit organisasjon basert i New York. Den ble startet for 30 år siden, og planen var å hjelpe kvinner til å lage film ved å forsyne dem med utstyr og midler. I begynnelsen hadde WMM statlig finansiering, men støtten ble kuttet da Ronald Reagan til makten i 1980. For å overleve gikk de over fra fokus på produksjon til distribusjon.
Idag distribuerer de film i USA og Canada, men har også et program for produksjonsassistanse. Det handler ikke om pengehjelp, men kursing og rådgivning i hvordan skaffe midler, iblant også redigere og ferdigstille filmer. WMM arrangerer seminarer i New York for amerikanske filmskapere (og noen utenlandske, norske Beate Arnestad har bl.a. deltatt på et slikt). De planlegger også webinars andre steder i verden, men har foreløpig ikke funnet ut hvordan dette kan finansieres.
Kvinnelig filmskaper – finnes det fordeler?
Vi hører stadig om vanskelighetene ved å være kvinnelig filmskaper. Finnes det også fordeler? Ja, mener Natalia Almada.
– Å være kvinne er ingen ulempe når du filmer, ihvertfall ikke en dokumentar. Tvert imot tror jeg det er lettere å få innpass som kvinne, fordi du ikke virker truende. Ingen tar deg helt alvorlig. Åh, det er bare ei jente med et kamera, hun holder vel på med et skoleprosjekt. Slike holdninger utnyttet jeg aktivt under filmingen av Generalen. Men når det gjelder businessdelen – distribusjon, finanisiering etc, er det en helt annen sak.
Beate Arnestad opplevde liknende fordeler ved å være kvinne da hun filmet Min datter terroristen på Sri Lanka.
– Jeg fikk tilgang på en helt annen måte enn en mann ville fått, fordi de to jentene jeg filmet kunne forholde seg til meg som en mor.
Hun har også kjent på kroppen hvor viktig det er at ikke bare menn sitter i posisjoner hvor beslutninger tas og penger fordeles.
– Kvinner tok beslutningene som lot meg lage filmen. Tillatelsen til å filme i militæret på Sri Lanka kom fra en høytstående kvinnelig offiser. Her i Norge tok det lang tid å skaffe finansiering, men da jeg endelig fikk penger av Fritt Ord hadde en kvinne siste ordet. Dette fikk jeg først vite lenge etterpå, men hun brukte sin dobbelstemme og kjempet fram filmen. Finansiering handler om å få noen til å tro på at dette er et interessant tema for en film. Og kanskje spiller kjønn inn på slike vurderinger?
Å skape karakterer i en dokumentar
Jackie Branfield har sett filming fra den andre siden, som hovedperson i dokumentaren Rough Aunties. Hennes organisasjon Bobbi Bear redder misbrukte barn i Sør-Afrika. Hvordan var det å se seg selv på lerretet?
– I loved my character in the film! I loved what Kim Longinotto (the director) did with me. I Sør-Afrika har vi gjerne blitt oppfattet som militante aktivister. Vi banker på dører om natta og redder ut barn fra bordeller. Kim filmet slike scener, men valgte et annet fokus i filmen. Hun viste en ny side av meg: En mykere, mer kjærlig side.
Nina Grünfeld skyter inn at dette viser noe viktig med å lage dokumentar: Du skaper karakterene, ved å velge hvilke sider du vil vise. Hva har skjedd i Sør-Afrika i etterkant? Har filmen fått noen betydning for hvordan Bobbi Bear blir oppfattet?
– Ja, jeg vil si den har gitt oss en viss beskyttelse. Det er risikabelt arbeid vi gjør. Kvinnene opplever ofte å bli truet på livet. Men filmen har hjulpet på selvtilliten. Sør-Afrika er et patriarkalsk samfunn, både blant svarte og hvite. Å stå opp mot menn er ikke lett for en zulukvinne, men vi gjør det likevel. Jeg vil si at filmen har befestet posisjonen vår. Der vi før måtte banke på dører for å skaffe midler eller bli hørt, blir vi nå invitert inn.
Moderator og filmskaper Nina Grünfeld (Norge), filmskaper Beate Arnestad (Norge) og leder for hjelpeorganisasjonen Bobbi Bear, Jackie Branfield (Sør-Afrika). (Foto: Oda Bhar)
Hva karakteriserer film laget av kvinner?
Nina Grünfeld får nå problemer med å begrense seg til rollen som moderator. Debatten engasjerer henne til å ytre egne meninger. At de andre taler varmt for å lage film om kvinner later til å provosere.
– Kvinner bør ikke være ansvarlige for å lage film om kvinner! Kvinner skal få lage film om alt de vil, både om menn og kvinner.
De andre gir henne rett i prinsippet, men vil ikke helt være med på at det er et fruktbart fokus. Filmskaper Natalia Almada mener at det blir for begrensende å snakke om filmens tema, subject matter. Et kvinnelig perspektiv kan handle om en annen måte å fortelle på.
– Min egen film handler om min oldefar, som var president i Mexico. Jeg forteller historien ved hjelp av lydbånd min bestemor spilte inn da hun planla å skrive en selvbiografi. Jeg bruker også intervjuer med vanlige folk i Mexico City idag, og stemningsbilder fra gatene. Ved å belyse samme tema gjennom mange stemmer, en polyfon fortellermåte, kaster jeg lys på tema uten å velge en bestemt vinkel eller ende med en klar konklusjon. Dette kan være en typisk kvinnelig metode, som jeg opplever at provoserer mange menn.
Hva kan vi lære av statistikk?
Debra Zimmerman på sin side svarer gjennom statistikk.
En amerikansk undersøkelse så på filmer laget av kvinner/menn om henholdsvis kvinner og menn. De kartla hva slags filmer som fikk mest penger, og fant at midlene ble fordelt i følgende rekkefølge: (1) Menn som lagde film om menn, (2) kvinner som lagde film om menn, (3) menn som lagde film om kvinner, og helt nederst (4) kvinner som lagde film om kvinner. Hvorfor er det slik?
– Jo, sier Debra Zimmerman, historier om kvinner blir ikke betraktet som universelle. De er et nisjeprodukt, uansett om kvinner utgjør halvparten av befolkningen. Derfor blir filmer om kvinner tildelt minst penger.
En annen undersøkelse tok for seg kjønnsfordelingen på ulike filmfestivaler. Det handlet både om antall filmer som ble vist på festivalene, og hvilke filmer som fikk priser. På Sundance var kun 25% av filmene laget av kvinner, men disse fikk hele 50% av prisene. Hvorfor? Debra Zimmermans teori er at kvinners filmer må være bedre i utgangspunktet, for i det hele tatt å komme inn. Og straks de er inne blir de anerkjent som bedre.
En annen mulighet er at kjønnsbalansen i prisjuryene er bedre enn den er den på lavere nivå i festivaladministrasjonen. Blant dem som velger inn filmer er det ifølge Zimmerman 80% menn. I prisjuryene derimot, er kjønnfordelingen mer jevn. En spesiell skjevfordeling finnes i Cannes, hvor det alltid sitter mannlige regissører og kvinnelige skuespillere i juryen. Hvor de kvinnelige regissørene? spør Zimmerman, og de mannlige skuespillerne? Sundance er bedre på dette området. Her sitter det alltid kvinnelige regissører i prisjuryen.
Blir kvinner mer straffet for fiasko?
Nina Grünfelt griper tak i uttalelsen om at kvinner må være bedre enn menn for å komme inn på festivalene. Hvis det stemmer – hvordan blir de bedre? Debra Zimmerman virker forbauset over det store og generelle spørsmålet, men forsøker å gi et svar.
– Jeg ser ofte at kvinner bruker dobbelt så lang tid på hver film som menn gjør. Det er neppe fordi de er ineffektive, men fordi det tar dem så lang tid å skaffe penger. Men den lange prosessen kan føre til et høyere refleksjonsnivå.
I tillegg er det gjerne mer som står på spill for kvinnene. Hvis en kvinne lager en dårlig film skal det utrolig mye til før hun får en ny sjanse. Debra Zimmerman forteller om en kvinnelig filmskaper hun snakket med i Berlin for noen år siden. Hun hadde laget en fantastisk førstefilm, mens den andre ikke ble noen suksess. Jeg vet denne filmen er en fiasko, sa hun til Debra. Men det verste er at jeg er så redd for ikke å få sjansen til å lage flere filmer. Og faktisk, forteller Debra Zimmerman, har hun aldri fått lage noen ny film.
– Men fail all the time, and that failiure is rewarded. Jeg forstår det ikke, men jeg ser det hele tida. Hvis en kvinne mislykkes, er det en grunn til ikke å støtte henne. For menn gjelder ikke denne regelen. Derfor likte jeg Bentes sitat så godt, om idioter i styrerommene. Det blir ikke likestilling før kvinner har like stor rett som menn til en ny sjanse.
Nina Grünfeld, Beate Arnestad og Jackie Branfield. (Foto: Oda Bhar)
Mangler norske feminister selvtillit?
Nina Grünfelt forteller nå om de nye norske kravene til kjønnsfordeling innen filmproduksjon. Det er foreslått et krav til minst 40% kvinner i alle ledd, og hvis det ikke oppfylles vil støtten bli trukket. På dette tidspunktet oppstår en interessant misforståelse i panelet.
– Det må ikke være mindre enn 40% kvinner… eller menn.
Debra Zimmerman skjønner først ikke hva Nina Grünfeld mener.
– Women… or men? Do you mean Norwegians?
– No, I mean women… or men.
Etter litt fram og tilbake må Grünfeld innrømme at hun snakket om kvinnerepresentasjonen. Dette «og menn» ble tilføyd utfra en demokratisk tanke: det skal ikke være for få menn heller! Samtalen oppløser seg i latter over den åpenbart absurde tanken at det i nær framtid skulle bli for få menn i noen ledd av norsk filmproduksjon.
Når jeg går hjem fra debatten er det denne siste sekvensen jeg tenker på. Det slår meg at det er noe symptomatisk ved dette, som handler om selvtillit og kanskje et nasjonalt særtrekk. Det ligger en pussig dobbelhet i situasjonen: For det første en tydelig statistisk skjevhet, for det andre fenomenet at norske feminister sjelden tør å ta kvinnenes side fullt ut. I Norge er selv feministene redde for å ta klare kvinnestandpunkt. Vi tar forbehold, kanskje utfra en demokratisk hensikt, slik Grünfeld gjorde, eller i frykt for å miste en potensiell allianse med (gode) menn.
Uansett er det ofte slik at vi ikke tør stå åpent opp og forsvare vårt eget kjønn som gruppe. Vi er redde for å si rett ut at menn har mer makt, at vi ennå ikke er likestilt. Hvorfor? Er det noe skamfullt her? Det kan handle om at vi på tross av oppnådde rettigheter ikke har greid å nå helt opp. Er det vår egen skyld? Hvordan skal vi få til den siste biten? Norske kvinner har det uten tvil bedre enn de fleste i verden, men likevel, se på statistikkene, særlig de som gjelder penger og beslutningsmakt. La oss like godt kalle en spade en spade: Vi er ikke likestilt. Hvorfor tør vi ikke si det rett ut?
(Artikkelen er også publisert på Montages.)
FFS: Et øyeblikks frihet (Payam Madjlessi) 14. oktober 2009
Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Montages.Tags: Ankara, Arash Riahi, Den kulturelle skolesekken, Ein Augenblick Freiheit, Fares Fares, film, Film Fra Sør, flyktning, Iran, Payam Madjlessi, skuespiller, Tyrkia
11 comments
Årets Oscar-kandidat fra Østerrike handler om flyktninger, men på en annen måte enn vi er vant til. Tema er ikke selve flukten, og heller ikke ankomsten i et nytt hjemland, men farene som truer i et transittland. Jeg snakket med skuespiller Payam Madjlessi under Film fra Sør-festivalen, om budskapet og forhistorien.
Payam Madjlessi foran Vika kino under Film fra Sør. (Foto: Oda Bhar)
For a Moment, Freedom (Ein Augenblick Freiheit) er en østerriksk-fransk co-produksjon med skuespillere fra mange land, mange med egen erfaring som flyktninger. Filmen er innspilt over åtte uker i Tyrkia, delvis i Ankara, delvis i fjellet nær den iranske grensa, mens scenene innendørs er filmet i Wien. Manus er basert på regissørens egen historie, og utviklet gjennom åtte år som et svært personlig prosjekt for ham. Alt dette ifølge den iransk-franske skuespilleren Payam Madjlessi, som promoterer filmen i Norge.
Flukten over fjellet fra Iran er nervepirrende, men optimistisk.
Regissør Arash T. Riahi ble selv tatt med over fjellene av foreldrene sine da han var liten gutt, på flukt fra Iran til Tyrkia. De to småsøsknene hans måtte derimot først være igjen hos besteforeldrene i Teheran, men ble seinere smuglet ut av andre slektninger. I filmen er det småsøsknenes historie som fortelles, sammen med historiene til ulike voksne de møter på veien.
– Regissøren sier flukten var som en James Bond-film. Som gutt var han ikke bare redd, det var også spennende. Det var viktig for ham at disse ulike perspektivene kom fram: De voksnes opplevelser, men også barnas.
Karakteren til Payam Madjlessi er aller mest glad for å kunne kysse kona si på gata, når de kommer til Tyrkia fra Iran.
Payam Madjlessi spiller den kanskje mest tragiske karakteren i filmen, en familiefar som mislykkes i å skaffe sin lille familie flyktningstatus, og ender med å ta drastiske midler i bruk. Som andre patriarkskikkelser nekter han å ta sin kone med på råd, tar tvilsomme beslutninger hun likevel må hanskes med, og rammes av enorm skam- og skyldfølelse når fiaskoen er et faktum.
– Han trodde det vanskeligste var å komme seg ut av Iran. Så viser det seg at heller ikke utenfor finnes noe paradis. Dette er hverdagen for alle verdens flyktninger. Du tror hele tida at det snart vil være over, at du snart kan begynne ditt liv. Men på hvert sted dukker nye problemer opp, et nytt skritt begynner. Du venter kanskje fem år på flyktningstatus, og fem nye år på at et land vil ta deg imot. Hvor gammel vil du være før du kommer igang?
Flyktningbarn som venter i et transittland får gjerne ikke skolegang.
Ikke minst er dette et problem for barna, som ikke får skolegang mens de vokser opp. I filmen framstår Tyrkia i det hele tatt som et farlig og fientlig land for flyktningene. Flukten fra Iran er nervepirrende, men optimistisk, og grenselosene gir et svært sympatisk inntrykk, noe som får meg til å tenke på svenskegrensa under krigen snarere enn det moderne, nedsettende ordet «menneskesmuglere». Først i storbyen Ankara får vi følelsen av å se flyktninger uten sikkerhetsnett. De må holde seg skjult for tyrkisk politi inntil de får flyktningstatus, og for spioner fra det iranske hemmelige politiet som har infiltrert det tyrkiske og truer med både kidnapping og tortur. Griske hotelleiere profiterer på flyktningstrømmen ved å leie ut kummerlige, iskalde rom og ta imot penger under bordet for angiveri.
– Som orientaler eller asiat i Tyrkia har du ingen rettigheter. Du har bare det du greier å få til å egenhånd. Når du må fikse alt selv lærer du deg triks, for du er menneskelig og bruker fantasien. Triksene holder seg kanskje ikke alltid til loven, men de er din eneste mulighet, derfor bruker du dem. Problemet er at da kan myndigheten si: Hei, du er kriminell, du bruker ulovlige triks! Dermed har vi en ond sirkel. Min karakter i filmen har et liknende problem: Han får ikke hjelp ved å bruke logiske argumenter, derfor tyr han etterhvert til metoder for å skaffe seg medlidenhet.
Svenske Fares Fares, kjent for oss bl.a. fra filmen Jallah! Jallah! spiller en viktig rolle i For a Moment, Freedom
Men vi møter også samhold og varme i filmen, og en gjennomgående og sjarmerende galgenhumor overfor det absurde, kafkaeske i situasjonene. Scenen som kanskje best illustrerer dette handler om en varmeovn som bare fungerer med myntinnkast, og som to av flyktningene «lurer» ved å skjære ut sirkler av vinduet i samme størrelse som en mynt, og putte den på.
– Men jo flere hull de skjærer, jo mer kald luft kommer inn. Så de varmer seg på ovnen, men blir kalde likevel! Dette synes jeg viser klart hvor prekært de lever, hvilken kontinuerlig nødssituasjon de havner i.
Etter skolevisningen på Vika snakker Payam Madjlessi inntrengende til elevene, ikke bare om flyktningenes situasjon, men om alles ansvar.
– Vi som får utdannelse har en plikt til å søke kunnskap og tenke litt lenger. Når du ser flyktninger på gata, så vit at de har tatt en tung beslutning om å komme hit, fordi det ikke var mulig for dem å bli der de var. Tenk på filmen og spør deg selv: For hver som fikk komme, hvem ble avvist? Den unge forelskete fyren? Den tøysete småjenta? Den morsomme gamlingen? Da jeg kom til Frankrike gikk det mange år før jeg kunne reise noe sted, fordi jeg ikke fikk papirer. Nå har jeg papirer og blir tatt imot overalt. Men jeg er fortsatt samme mann. Tenk på dette når du ser en «fremmed» på gata. Det kunne vært deg. Du tror det kanskje ikke nå, men det kan bli deg.
Payam Madjlessi var en hyggelig fyr, som gjerne lot seg avbilde sammen med journalisten. (Foto: Oda Bhar)
Oppdatering: For a Moment, Freedom ble vist under Film fra Sør den første helgen. Payam var til stede på alle visningene, og reiser nå videre på turné i regi av Den kulturelle skolesekken. Jeg kan bare si til alle skoleklasser som får besøk av ham og filmen: Gled dere! Og vi andre kan jo bare håpe at den vinner Publikumsprisen under årets Film fra Sør, slik det ligger an til i øyeblikket. I så fall vil den bli vist på NRK – det er nemlig premien.
(Intervjuet er også publisert på Montages.)
Ny oppdatering, 1. mars 2010: Filmen fikk publikumsprisen også under TIFF, Tromsø Internasjonale Filmfestival 2010. Den får nå ordinær kinodistribusjon v/Arthaus. Premiere 23. april 2010.
FFS: Good Cats (Kina 2008) 13. oktober 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.Tags: film, Film Fra Sør, filmfe, filmfestival, Good Cats, Kaurismäki, Kina, Roy Andersson, Ying Liang
2 comments
«My footprints in a dream of travelling far.» Dette er de siste ordene i den kinesiske filmen Good Cats, sunget av et band som dukker umotivert opp på en flåte over en innsjø hvor tåka driver, mens helten vår ligger utslått på stranda. Filmen er en slags Kaurismäki-versjon av korrupsjons/mafiafilm med tema eiendomsspekulasjon, iblandet Roy Andersson-humor.
Good Cats er den tredje filmen til regissør Ying Liang.
Det rare bandet er kanskje det jeg liker best i filmen, når det stadig dukker opp i utspekulerte tablåer der du aner det minst: innerst i en sykehuskorridor hvor et forheng går til side, i ei bakgate hvor hovedpersonen kjører forbi på motorsykkelsen sin, og jeg antar de bidrar med en poetisk kommentar, selv om innholdet kan være vanskelig å tolke. Uansett er dette en deilig symfonisk rock av en type de færreste, i det minste ikke jeg, ante at ble laget i Kina, med tunge gitarer og følelsesladet, rå sang. Dette var den tredje filmen jeg så den aktuelle dagen om eiendomsproblematikk: folk som mister husene sine, blir uforskyldt offer for omstendigheter og et manglende sosialt sikkerhetsnett, eller tvert imot, snyter omgivelsene, er grådige og sleipe, og lurer fattige stakkarer. Den kinesiske var sikkert den minst realistiske av filmene, men den mest sjarmerende, tenker jeg underveis, på tross av at mye av publikum forlot salen før den var slutt. Men vi som satt igjen var begeistra, to stykker klappet til og med under rulleteksten.
Historien begynner når hovedpersonen, Luo Liang, blir spådd ei lys framtid av en sannsiger på gata. Luo Liang er en mann på nærmere tredve som jobber som sjåfør og pengeinnkrever, for en lokal forretningsmann/spekulant/boss. Sannsigeren sier at riktignok har du ikke fått til så mye i livet, men det vil snu seg straks, livet ditt vil ta en skarp sving og du kommer tilbake til landsbyen som en helt. Luo ser forbløffa på ham og sier: Virkelig!? «Han tviler sterkt og det gjør snart vi også,» står det i Film fra Sør-programmet, og det var dette som ga meg lyst til å se filmen. Ordene bar bud om humor, overraskelser, kanskje en sjarmerende underdog, og jeg trodde tross alt at mannen kunne overraske – noe jeg nok også i etterkant vil si at han gjorde, men kanskje ikke fullt så optimistisk som forventet.
Regissør Ying Lang skal ha ros for eksperimentvilje. Virkemidlene er blandet sammen til ei vill suppe av sjarm og absurditet, og virket befriende på meg etter de mer trauste, prektige, tradisjonelt fortalte og politisk orienterte filmene fra tidligere på kvelden. Ikke at de var dårlige, verken den columbianske We Can, om fattige immigranter i Obamas USA, eller det palestinske Pomegranates and Myrrh, et familiedrama om israelsk jordannektering. Men den kan være problematisk, denne følelsen av hele tida å få nøyaktig det du forventer. Kanskje er forutsigbarhetsfølelsen også verre på en festival med lite tilgjengelig film, enn i en vanlig amerikansk action med kjapp klipping og fortellergrep som aldri blir helt mislykkede, selv når de ikke er vellykkede, fordi det går raskt, lineært, lettfordøyelig, og du går upåvirket hjem. Alle disse filmene fra «sør» som vil noe voldsomt, men som planter seg midt i arthouse-tradisjonen uten å bidra med noe annet arty enn langdryghet, slapp klipping og tekniske svakheter – det kjennes som om orginaliteten ikke bør svikte når så mye annet gjør det.
Hvorfor fortelle tradisjonelt med svake virkemidler, når det er gjort så mye bedre med mye større ressurser før? Nei, la oss heller benytte sjangeren for det den er verdt. Hvorfor ikke prøve alle eksperimenter som faller deg inn, når du uansett vet at det ikke blir noen kommersiell suksess. Det er noe slikt jeg tenker at regissør Ying Lang, beskrevet i programmet som en av Kinas mest spennende nye stemmer, har prøvd på i Good Cats. Kanskje vil jeg ikke anbefale denne filmen til alle, men hvis du ikke er redd for eksotisme på en ny og urbankaotisk måte, blandet opp med dirty surrealism, styggvakre tablåer av skitne byggeplasser, og igjen, dette røffe og rocka, ukinesisk kinesiske musikksporet – hvis du er så modig: Få med deg Good Cats. Den vises under Film Fra Sør-festivalen kun en gang til, onsdag 14. oktober kl 17 på Cinemateket. Et intervju med regissøren kan du lese her.
(Artikkelen er også publisert på Montages.)
FFS: Touristas (Chile 2009) 10. oktober 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.Tags: Alicia Scherson, Chile, Film Fra Sør, road movie, Touristas
add a comment
Den chilenske filmen Touristas er verdt å se bare på grunn av de norske navnene på karakterene. Ulrik Skakkebak går enda an, men hva med Olsen Forden? Disse detaljene gir meg følelsen av at det må finnes en historie bak historien, som om det hele startet da regissør Alicia Scherson møtte norske ryggsekkturister på ferie, kanskje i nettopp den naturparken vi besøker, og så har de sittet sammen rundt leirbålet og lært hverandre dumme setninger slik turister gjør: «Det er godt med pølse», og «god natt min skatt». Hvem vet, kanskje foregikk det slik? Men i filmen er historien litt mer komplisert.
Det er noe mystisk ved Ulrik Skakkebak (Diego Noguera), som går ut over den suspekte norske aksenten. Filmen handler likevel ikke først og fremst om ham, men om Carla (Aline Kuppenheim), en urban biokjemiker på bilferie som blir forlatt av kjæresten etter en krangel. Han får vite at hun ikke lenger er gravid, hun har fjernet barnet uten å ta ham med på råd, fordi hun ikke «følte seg klar for det». Han forstår ikke hvorfor, Carla er tross alt 37 år, og hvordan hun da være noe annet enn klar? Selv er han ihvertfall mer enn klar, og når Carla går for å tisse bare kjører han, og kaster veskene hennes i veikanten. Carla står igjen alene, og hva skal hun gjøre? Hun gjør det beste ut av situasjonen, trasker til ei veikro hvor hun spiser lunsj, og får haik med en lastebil hvor sjåføren har bilder av ungene klistret på frontruta, og Carla juger og forteller at hun også har barn, men blir gjennomskuet av Ulrik Skakkevik, den andre passasjeren, «en gringo Norge». Ulrik skal på telttur til en naturpark og ber Carla følge med, og først vil hun ikke, men så vil hun likevel, og handlingen ruller i gang.
I parken treffer Carla andre karakterer av denne lett eksentriske typen som gjerne opptrer i reisefilmer, og forsåvidt også i virkelighetens ryggsekkreiser etter min erfaring. Det er parkvokteren Orlando, en ex-sanger med en one hit wonder på samvittigheten, slageren Vanitas, forfengelighet, som Carla bruker mesteparten av filmen på å prøve å huske ord og melodi til. Vi har de to vakre og utfordrende kusinene som driver kiosken, av utseende prikk like, du skulle tro de var tvillinger. Disse to interesserer seg for Ulrik, og muligens også for Carla, ihvertfall blir de bedt på en familiefest hvor filmlyden endelig greier å overdøver musikken fra nattklubben bak kinosalen, noe som gjør meg oppmerksom på at Touristas ellers er en ganske stille film, uten mye kunstig lyd, og med et nært dokumentarisk kamera.
Parkvokter Orlando har noe på gang med en kvinne i et annet telt, som er mor til to rampete unger og gift med en mann som bærer rundt på en oppblåsbar hai. Vi røper vel ikke for mye ved å avsløre at mye er annerledes enn det først virker: Alle har hver sine små planer og hemmelige agendaer de involverer hverandre i, slik vi kjenner det fra utallige road movies, enda denne vel strengt tatt er mer av en path movie, en stifilm, siden den foregår på et veldig begrenset sted, innenfor den middels store naturparken som holder på å desimeres av en motorvei, noe vi oppdager når Orlando lærer Carla fuglelyder og blir avbrutt av drønn fra anleggsmaskiner.
Orlando formulerer sitt forhold til parken slik: «Da jeg kom hit var den bare ei eneste grønske for meg, jeg fikk mareritt om natta hvor alt var grønt, men nå er det annerledes, nå kjenner jeg hver tre, og navnene på dem kan jeg også.» Han kan også navn på alle fuglene og billene som svirrer rundt i det lett fuktige sommerværet, og det er noe i dette som kanskje likner et budskap: det ukjente har aldri nyanser, noe som endrer seg om du våger å gi det mer tid, om du fordyper deg istedenfor å stadig svirre videre til neste blomst, slik moderne mennesker gjerne gjør. Jeg er usikker på om det virkelig ligger noen dypere filosofisk mening bak denne filmen, slik vaskeseddelen hevder. Men kanskje er det riktig, kanskje har regissøren hatt en slik intensjon: å behandle det moderne selvets oppløsning og storbymenneskets rotløshet, men jeg synes like gjerne filmen kan nytes uten å reflektere over slike dypsindigheter.
Etter to traurige politiske og stillestående filmer før på kvelden var Touristas uansett en velkommen avveksling for meg, vittig og lett surrealistisk på en behagelig slentrende måte. Den vises på Film Fra Sør også idag lørdag 10., samt tirsdag 13. og onsdag 14. oktober.
(Dette innlegget blir også publisert på Montages.)
En potet er en potet (Faustas perler) 6. oktober 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.Tags: Claudia Llosa, Den gylne sti, Faustas perler, Film Fra Sør, Gullbjørnen, La teta asustada, Peru, Sendero Luminoso
add a comment
Jeg liker når en filmskaper holder det konkret. En spade er en spade. En potet en potet. Det er med en viss lettelse jeg sitter under den peruvianske filmen Faustas perler (La teta asustada) og oppdager at den ene mulig magisk-realistiske metaforen etter den andre har konkrete røtter og slagside. Perlene rundt den kvinnelige sjefens hals kan likne tårer, men for Fausta (Magaly Solier) er de penger. Moren hennes er ikke tilstede i rommet som et spøkelse, men i form av sin egen døde kropp, balsamert etter gammel indianertradisjon for å holde seg til begravelsen. Og ikke minst har Fausta faktisk puttet en spirende potet opp i underlivet og fått en infeksjon, ikke meldt overgang til planteriket eller blitt jord hvor poteter og andre frø kan gro.
Eller vent. Kanskje har hun nettopp det. Den mulige symbolikken står igjen som en klangbunn etter at de konkrete kjensgjerningene har fritatt oss for naturlig skepsis. Når vi først møter Fausta har angsten gjort henne paralysert, innestengt og nærmest vegetativ. Seinere kan infeksjonens kramper minne om voksesmerter, mens hun gradvis går ut i livet og finner fram til folk og situasjoner som gir glede, varme, håp – og selvfølgelig den uunngåelige smerten. Men det er smerte av en annen og mer aktiv type enn den mørke redselen hun har vært oppvokst med.
Fausta lider nemlig av en sykdom de lokale kaller «fryktens melk». Den er kjent for å ramme barn av kvinner som ble voldtatt under «terroren» på 1980-tallet, mens geriljaen Den gylne sti (Sendero Luminoso) var aktiv på landsbygda i Peru. Det blir sagt at barnet har sett overgrepet innenfra, og i tillegg får overført morens redsler gjennom morsmelka. Hos Fausta tar lidelsen form av neseblod og besvimelsesanfall, og symptomene blir verre når moren dør. Fausta havner hos en lege som forteller henne at angst ikke kan overføres gjennom morsmelk, og at denne lidelsen folk kaller «fryktens melk» slett ikke finnes. Derimot vil han hjelpe henne ved å opererer ut poteten. Men Fausta er ikke klar for dette, hun forteller at metoden var velbrukt under terroren: Unngå voldtekt ved å sette inn en propp i underlivet, som samtidig gjør deg så frastøtende som mulig for overgriperen. Mot de avskyelige virker kun det motbydelige.
Faustas perler er en klassisk utviklingshistorie, hvor hovedpersonen legger ut på en vei som fører til nye innsikter. Når moren dør må Fausta skaffe penger for å bringe henne hjem til landsbyen de kom fra. Hun tar seg jobb i huset til en velstående en kvinnelig komponist, som snart begynner å interessere seg for sangene Fausta synger for å motvirke angsten. Huset har også en gartner som har håndlag med både planter og mennesker, som etter hvert vinner Faustas tillit. Hjemme i familien forberedes bryllupet til Faustas kusine, og Fausta blir gitt en siste frist til å få moren begravet – et lagret lik er nemlig ikke forenlig med en bryllupsfest i samme hus.
Hvordan utfallet blir skal jeg ikke avsløre. Men dette er en varm film som vinner på sjenert humor, overraskende vendinger, vakre bilder og iørefallende musikk. Regissør Claudia Llosa har greid kunststykket å skape en stemning i filmen som aldri kjennes motløs eller trist, på tross av den illevarslende forhistorien som innleder den.
Faustas perler er regissør Claudia Llosas andre spillefilm.
Faustas perler vant Gullbjørnen på Berlin filmfestival i år. Den er åpningsfilm på Film Fra Sør-festivalen torsdag denne uka, og får ordinær premiere på norske kinoer fredag 16. oktober.
(Denne artikkelen blir også publisert på Montages.)
(Alle fotos er promobilder fra filmdistributøren Arthaus.)
Vinger som smelter 3. oktober 2009
Posted by Oda in Foto/tegninger, Stemninger.Tags: drømmer, frykt, håp, prosadikt, vinger
16 comments
Hvert øyeblikk er det som alt kan hende eller ingenting bli noe av. Det fine som starter kan når som helst stoppe, døra kan smelle igjen, eller fyke opp på vid vegg. Livet kan ekspandere, vokse og utvide seg, eller smuldre opp og sende meg tilbake i det stille rommet. Begge deler virker like sannsynlig, og jeg tør ikke puste, for jeg håper det ene, har håpet så lenge, men frykter det andre, som likner mer på slik det har vært. Jeg har lært meg å tie, for jeg vet at håpene er skjøre, de grandiose visjonene, planene med vinger som smelter, alt dette som handler om noe jeg trodde så fast på en gang.
(Foto: Oda Bhar)
Bharfot 