jump to navigation

Prisvinnerne (Film fra Sør) 24. oktober 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
10 comments

Film fra Sør-festivalen er over for i år. På kinoene pakkes filmene sammen og sendes tilbake til fjerne strøk: Striekledde kasser fra India, ramponerte pappesker fra Afrika, de sekskantede blikkoffertene fra Sør-Amerika. Søndag kveld ble årets priser delt ut på Filmens Hus, noen til glede, andre til sorg for den som hadde egne favoritter.

Programsjef Julie Ova i Film fra Sør bak en stabel eksotiske filmbokser på Vika.

Programsjef Julie Ova i Film fra Sør bak en stabel eksotiske filmbokser på Vika.

Waltz with Bashir (regi: Ari Folman) stakk av med både Publikumsprisen og Oslo Kinos Lanseringspris, noe som innebærer at den vil bli vist på NRK, og motta markedsføringsstøtte når den skal opp på kino. Prisdryss kan skje når én film til de grader er bedre enn alle andre, på den annen side er det jo litt synd for andre filmer som kunne trengt pengene mer. At Waltz with Bashir skal settes ordinært opp på kino var bestemt før festivalen, så prisene endrer ikke noe vesentlig for den. Når det er sagt var jeg selv så lamslått etter å ha sett den på en morgenforestilling, at jeg måtte ta filmpause i flere timer etterpå. Det kjentes som om opplevelsen ikke kunne toppes, og jeg måtte fordøye den grundig før jeg kunne ta inn noe mer.

Helt kort er dette en israelsk animasjonsfilm om krigstraumer. Tjue år etter krigen i Libanon får filmens hovedperson, som er filmregissør, besøk av en venn som har mareritt om krigsopplevelsene sine. Det slår regissøren at han selv mangler minner om krigen. Han husker bare permisjonene, ned til minste detalj. Men samme natt får han et mareritt, som deretter gjentar seg hver eneste natt. Han oppsøker en annen venn som er psykolog, og blir anbefalt å oppsøke medsoldater fra dengang. Hvis du ikke husker det som skjedde kan de kanskje fylle ut bildet for deg? Regissøren følger rådet, og så er arbeidet med traumene i gang. Historien avdekkes bit for bit, og samtidig kommer følelsene tilbake.

På forhånd hadde jeg mange fordommer mot denne filmen, men alle viste seg å bli avkreftet. Det er ingen begredelig historie, bare smertefullt menneskelig. Til tross for vakre bilder var det ingen estetisering av vold. Jeg ble sittende fjetret foran ondskapen og meningsløsheten, og det samme gjaldt visst andre, det var knappenålsstille i salen. Regien er stram, ingen scene virker overflødig – noe jeg mistenker kunne blitt annerledes i en vanlig film med samme tema. En animert scene er kanskje så dyr at det ikke frister å planlegge løst? I vanlig film er det lett å la kamera gå, vanskeligheten ligger i sammenklippinga – og det koster å legge til et par dagers ekstra etterarbeid/klipp.

Blikkbokser med film kommer ofte fra det amerikanske kontinent.

Blikkbokser med film kommer ofte fra det amerikanske kontinent.

Det er også noe med det tegnede formatet som passer bra til tunge temaer. Kanskje handler det om hånda, strekene, de forenklete fargene, alt som skiller animasjon fra foto? Kanskje gir dette oss det rette paradokset av distanse som åpner for økt innlevelse. Der vanlig film kjennes for direkte og brutal, og gir meg lyst til å dekke over øynene i sterke scener, kan en tegning skrelle bort det overflødige, destillere og rette fokus mot det som er alltid er kjernen i politiske spørsmål: menneskelig opplevelse på mikroplan.

Selv amerikanske filmskapere er klar over dette, når de i det siste har gjort flere forsøk på animert behandling av kompliserte miljøspørsmål. I Biefilmen forsvinner blomster og planter når biene går til streik, noe som fører til at hele planeten trues med sult. Høyaktuelt idag hvor verdens biebestand synker dramatisk grunnet en mystisk insektsykdom. I høstens pixarfilm Wall-E må menneskeheten sirkle planløst rundt i verdensrommet i 700 år, etter å ha gjort planeten ubeboelig. Det har undret meg at det underliggende økologiske budskapet ikke har fått større oppmerksomhet, men kanskje var det for godt kamuflert under «søte» dyr og roboter med friske oneliners.

Wall-E på norsk høstløv, oktober 2008.

Wall-E på norsk høstløv, oktober 2008.

Film fra Sørs egen hovedpris Sølvspeilet gikk i år til den iransk-afghanske filmen Buddha Collapsed Out of Shame. Dette er en mer tradisjonell politisk film, hvor vi opplever krigens traumer indirekte ved å være vitne til barns lek. Regissør Hana Makhmalbaf har fått mye oppmerksomhet på festivaler verden over, både fordi hun er en sjarmerende og talefør ung kvinne (18 år gammel da hun laget filmen) og datter av den smått legendariske iranske filmskaperen Mohsen Makhmalbaf. Dette er bakgrunnen for at Film fra Sør markedsfører henne som en iransk Sofia Coppola, men ved nærmere ettersyn viser bildet seg å være mer komplisert. Ved å lære opp familien sin i kunsten å lage film har Mohnsen Makhmalbaf greid å få fram et helt Makhmalbaf-filmdynasti. Filmen til Hana (f. 1988) har manus av moren Marzieh (f. 1969), er produsert av broren Maysam (f. 1981), og søsteren Samira (f. 1980) blir nevnt som en viktig rådgiver. Vi kan jo bare forestille oss hvordan far Mohsen (f. 1957) sitter og trekker i trådene bak alt dette.

Filmkasser med strie kommer ofte fra India.

Filmkasser med strie kommer ofte fra India.

Dessverre greide Buddha Collapsed Out of Shame aldri å overbevise meg. Jeg fikk tvert imot inntrykk av en mediehype, grunnlagt på slektsromantiseringen ovenfor. Filmen har mange av den typen elementer som pleier å ødelegge «eksotisk» film for meg: Langsomt tempo uten åpenbar hensikt, opplagte og politisk korrekte problemstillinger (ja huff, å være kvinne i Afghanistan kan ikke være lett), vektlegging av tablåer snarere enn handling (støvete barn som løper mellom vakre fjell), og velment, men klønete personinstruksjon. Greit nok med søte unger og en påminnelse om hvor brutalt de kan behandle hverandre, men dette har vi da sett før? Den største svakheten synes jeg er at den lille jenta aldri virker redd, selv i svært skremmende situasjoner. Jeg antar hun skal være modig og tapper, men når du er fem år og en gjeng rasende tolvårige gutter prøver å grave deg ned i ei grøft og steine deg? Teorien er at jenta er for liten til å skjønne at det ikke er en lek, men de fleste barn gjør vel motsatt? Selv leken kjennes blodig alvorlig i den alderen.

Men for all del, mange var uenige med meg om kvaliteten, og filmen kommer altså ordinært på kino, ihvertfall i Oslo. Gå gjerne og se den, og døm selv. Her er traileren, dessverre tekstet på fransk, men du får uansett et visst inntrykk av barneskuespillerne.

Filmkritikerprisen FIPRESCI, som tildeles av en internasjonal jury, gikk i år til den kinesiske filmen 24 City. Fortellerspråket er dokumentarisk, og består av intervjuer med innbyggerne i et boligområde i Chengdu, en storby i provinsen Sichuan. Det handler om et lite samfunn i samfunnet, som har eksistert rundt en framgangsrik fabrikk, men som nå går i oppløsning ved overgangen til det postindustrielle samfunn. Filmens kvaliteter ligger i de sterke historiene, som aldri får en direkte negativ valør, men preges av den bittersøte ettertanken de fleste som lever lenger enn til fylte 35 vil oppleve. Jeg liker kontrasten mellom de unges naive framtidstro og egoisme, og de eldres mer nyanserte, ofte desillusjonerte, men også berikende perspektiv.

Vi møter den pene jenta som var fabrikkens «Lille Blomst», men lot frierne passere én etter én, og aldri fikk barn, og nå finner størst glede i å synge karaoke med kolleger på bar. Vi møter gutten som drømte om å studere, men lot foreldrene overtale seg til å velge «trygt» fabrikkarbeid, noe som dengang betydde en rekke privilegier: et avsperret boligområde, butikker med bedre utvalg, egne kinoer og skoler. Nå legges fabrikken ned, området bygges om til luksusboliger, og mannen, som i mellomtida er blitt underdirektør, finner ut at livet aldri er helt trygt. Og likevel virker det ikke som han angrer, der han sitter og forteller stolt om familien sin.

Julie Ova og maskinist Kjell Nyhus på bakrommet, Vika kino.

Julie Ova og maskinist Kjell Nyhus på bakrommet, Vika kino.

Den sterkeste historien tilhører et kvinne som har tjent godt hele livet og jevnlig sendt penger til familien på landet. Men nå er hun «gammel» (etter kinesisk målestokk, dvs midt i femtiårene), og velferdsordningene forsvinner med fabrikken, slik at søsknene på landet må sende penger til henne. Men gradvis rulles den virkelige tragedien opp. Det viser seg at kvinnen har mistet et barn, og ikke på noen vanlig måte. Som ung reiste hun til Chengdu for å arbeide på fabrikken, sammen med en rekke ungdommer i samme situasjon. De dro oppover elva Yangtze med båtbytte i byen Chongqing, og under dette båtbyttet, i mylderet på kaia, forsvant den lille sønnen hennes, bare 3 år gammel. Sammen med mannen sin lette hun i flere timer, løp omkring og ropte og gråt, uten resultat. Da tida for båtens avgang nærmet seg nektet hun å dra, men ble trukket med til båten av de andre. Individuelle hensyn kunne ikke tas i det kollektive Kina. Det er hjerteskjærende når hun sitter i intervjuet og sier: Vi var viktige for fabrikken, arbeid ventet som vi måtte gjøre, derfor måtte alle med båten, jeg skjønner jo det.

Filmkritikerprisen innebærer dvd-lansering, så 24 City kan du se hjemme hvis du vil. Jeg har ikke funnet noen trailer, men klippet ovenfor er et tv-innslag hvor regissør Jia Zhang Ke snakker om valget sitt med å blande fiksjon og virkelighet. For ja, noen av figurene som intervjues er skuespillere, og vi får ikke vite hvem. Men ifølge Jia er en blanding av fiksjon og dokumentar den beste måten en film kan fortelle sannheten på.

Oppdatering 1: Jeg glemte å fortelle at det som inspirerte meg til å se Waltz with Bashir, tross opprinnelig skepsis, var to gode bloggposter: Karsten Meinichs anmeldelse etter festivalen i Karlovy Vary, og Eirins inntrykk og tanker på ogjegbare.

Oppdatering 2: En helt annen (og positiv) opplevelse av filmen Buddha Collapsed Out of Shame kan leses på bloggen Kvinnekonger. Og jeg gir dere et kort sitat: «Far Mohsen har nå sagt seg ferdig som filmskaper og er gått over til å være en filmskaperskaper.»

Advertisements

Pauser og klang (Film fra Sør) 12. oktober 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , ,
25 comments

«Bare etter en pause kan en tone klinge fullt ut.» Det er en tangomusiker som sier dette, en gammel mann med furer i ansiktet og stavrende gange, i den argentinske filmen Café de los Maestros som jeg ser på Vika under Film fra Sør. Eller, han sier noe jeg forstår som dette. Hvis noen andre ser filmen, og kommer ut med eksakt sitat, legg det gjerne igjen i kommentarfeltet mitt, og helst på spansk. Men poenget var at å få til den rette pausen, som skaper den rette åndeløsheten – bare slik kan du bringe de neste tonene fullt til uttrykk. Jeg tror dette gjelder for all kunst, et lerret hvor fargene trer ut av hvite felter, litteratur som trenger både lavmælthet og høydepunkter, og kanskje for alle typer av opplevelse: samtaler og fest, vennskap og sex.

Dette er ihvertfall grunnen til at jeg siterer ham her, denne selvhøytidelige fyren fra den middelmådige musikkfilmen, markedsført i katalogen som en argentinsk versjon av Buena Vista Social Club, men i så fall en versjon som skriker av mangel på Ry Cooder, et utenforstående blikk som kan plukke vekk den mimrende nostalgien beregnet på et hjemmepublikum, og hente fram det ekte, rørende, gripende og menneskelige. For meg som har danset tango hadde det musikalske aspektet ved filmen dog en viss interesse, siden jeg endelig fikk se hvordan lydene blir laget: de rare dunkene i milongaen (slag mot fiolinbuen), den ultrahurtige og tette melodilinja (aha, det sitter fem bandoneonister og nispiller på trekkspillene sine). Men forøvrig ble jeg bare minnet om hvor fjollete tangueros kan være, de voldsomme gestene og det hemningsløse selvskrytet, noe helt annet enn den ydmyke, langsomme tonen blant cubanerne i Ry Cooders film, som spilte og sang med tårer i øynene, overveldet over endelig, etter tiår med skopussing og arbeid i fabrikker, helt på slutten av livet å bli respektert som musikere igjen.

Andre filmopplevelser så langt, i kortversjon:

Tokyo Sonata, festivalens høydepunkt for meg så langt. En nydelig japansk film som minnet om American Beauty og Billy Elliot. Den første filmens kritikk av sosiale strukturer: fortreffeligheten ved et «vanlig» liv, karrieresystemer, det brutale arbeidslivet, påvirkningen på en families liv, og den andre filmens hyllest til individualiteten: et barn med uvanlig musikalsk begavelse som ikke blir forstått av foreldrene, nærmere bestemt en autoritær far. Dessverre er Tokyo Sonata vist for siste gang under denne festivalen, men kanskje kan vi håpe på ordinær kinodistribusjon? Regissøren heter Kiyoshi Kurosawa (men skal ikke være i slekt med legendariske Akira Kurosawa).

The Planet, svenskprodusert dokumentar om klodens klimautfordringer, som vises på skolevennlige formiddagsforestillinger (også mandag). Det er bra samspill mellom bildesekvenser og intervjuer, mye nyttig og skremmende informasjon. Men mot slutten sier en psykoterapeut at skremselspropaganda ikke virker, fordi vi reagerer på slikt med forsvarsmekanismer – og dermed venter jeg en avslutning som går i en annen retning. Men den kommer aldri. Så filmen går vel i sin egen felle?

Dunya & Desie, et humoristisk drama om tvangsekteskap fra Holland og Marokko. Noe av det bedre jeg har sett om dette temaet, både på grunn av sjarmerende skuespillere og at humoren faktisk funker – selv om det iblant vipper over mot såpeopera, og den happy enden kanskje er i overkant happy? Passer utmerket for skoleelever.

Déficit, den mexicanske skuespilleren Gael García Bernals regidebut. Et drama fra overklassemiljø i Mexico City som stort sett går ut på at pene ungdommer fester rundt svømmebassenget, tar dop og sutrer over fraværende foreldre. Kortrapport fra visningen igår: Publikum lo hver gang skuespillerne gråt. Ikke minst når regissøren selv fordreide det vakre ansiktet sitt i hulk. Sorry Gael, selv om du har vært pen og flink i mange filmer (Motorsykkeldagbøkene, som også vises under festivalen, Amores Perros, Babel) – dette holder bare ikke. Trekk deg tilbake til skuespilleriet og vær fornøyd med det.

Vel, da stikker jeg til nok en dag med festival. Kanskje legger jeg inn noen filmbilder i denne posten senere, men du får den nå, mens den er ferskvare. Og festivalen varer altså ut neste uke, så det er ikke for seint å få med seg det meste av den. I år må du heller ikke kjøpe festivalkort, så det koster like mye eller lite pr forestilling om du ser én eller mange filmer. Selv vil jeg se mange, men håper også å legge inn de nødvendige pausene, som gjør at hver film får sjansen til å klinge som en tone for seg. Ciao så lenge!

Oppdatering: Jeg glemte å tipse om Miyazaki Hayao-kavalkaden under årets Film fra Sør. Hver dag kl 16.30 kan du se animasjonsfilmene hans i Vika 3, en ny hver gang: Min nabo Totoro, Kikis budservice, Porco Rosso, Chihiro og heksene (som vant Oscar i 2003), Katteprinsen, og Det levende slottet. Hvis du ikke har sett dem før, eller har lyst på et gjensyn, ikke gå glipp av dette! Onsdag 15. oktober kl 18.30 er det dessuten et seminar på Litteraturhuset om Studio Ghibli og japansk animé, hvor gjennombruddsfilmen til Miyazaki blir vist og diskutert: Nausicaä of the Valley of the Wind.

Emoepoxy (Raddum) 4. oktober 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , ,
41 comments

Hvis du var emo og ville skade deg selv. Skjære deg i huden. Skamklippe håret. Barbere vekk øyenbrynene. Jeg så ei jente på Musikkfest Oslo som hadde et tett rutemønster av arr på begge leggene. Etter kniver? Barberblad? Slikt kunne du også behandle deg selv. Eller: Hvis du var kunstner. Og kjente deg som den jenta. Da kunne du laget en skulptur.

The Saw (2008)

Fredrik Raddum: The Saw (2008, epoxy m/bord)

Ei epoxyjente med hånda rundt et takkete sag. Som nettopp hadde sagd seg i den andre hånda, og gjemte den bak ryggen for å skjule forbrytelsen.

The Saw (2008, detalj)

Fredrik Raddum: The Saw (2008, detalj)

Eller hva med en epoxyfinger. Spikret til en krakk og hugget av med øks.

Good Boy (2007, epoxy m/bord)

Fredrik Raddum: Good Boy (2007, epoxy m/bord)

Alt dette kunne ha skjedd i huset Velkommen. Hvor ei øks ligger truende og slenger i hagen, mens en liten fugl er den eneste som driter i idyllen.

Landscape (2008, epoxy og mdf)

Fredrik Raddum: Landscape (2008, epoxy og mdf)

Du kunne laget en akrobatisk figur om å strekke og bøye seg i umulige stillinger, for å tilfredsstille andre og seg selv på en vanlig dag.

Bending Man (2008, epoxy)

Fredrik Raddum: Bending Man (2008, epoxy)

Du kunne sitte i romjula og kjenne deg fanget av idyllen, og i stille protest skulptere om juletreet til en håndgranat eller rakett.

The End (2008, epoxy m/bord)

Fredrik Raddum: The End (2008, epoxy m/bord)

Eller du kunne fortelle oss hvordan vi ser ut etter en lang kveld i tv-stolen. En kveld hvor vi i timevis har latt junk strømme inn i øynene og kanskje munnen, til det kjennes som kroppen delvis faller fra hverandre, og vi havner i en amøbeaktig tilstand som minner om bedøvelse.

Man Decomposing (2008, epoxy)

Fredrik Raddum: Man Decomposing (2008, epoxy)

Mannen bak alt dette heter Fredrik Raddum. Han fortalte meg på vernissagen at skulpturene er å betrakte som tilstander, men han vil legge minst mulig føringer på tilskueren når det gjelder hva slags tilstand. Med det i tankene kan du gjerne se igjennom bildene en gang til, og tenke over om de vekker andre inntrykk i deg enn de gjorde i meg.

Custom made Climbing Tree (2008, syrefast stål)

Fredrik Raddum: Custom made Climbing Tree (2008, syrefast stål)

Fredrik Raddum har også laget andre typer skulpturer, som denne i herdet stål, hvor du kan speile deg forvrengt som i et speilkabinett. Epoxyen har han selv modellert, men stålskulpturene er laget på bestilling i Kina, fordi det ble rimeligere og kineserne hadde riktig håndverksmessig teknikk. På veggen i et av rommene henger fotografier, hvor gråaktige landskaper forstyrres av fargebobler og tåkete konturer. Jeg spør om det er dobbelteksponering og håndkolorering? Raddum svarer nei, han bruker photoshop, for jeg er ingen maler, sier han, jeg prøvde det først og det ble ikke bra, og ikke er jeg god i mørkerommet heller, men datamaskiner er jeg vant til.

At han velger digital teknikk overrasker neppe bloggens lesere. Men det er langtfra noe opplagt valg i kunstfotokretser. Jeg har lenge tenkt, når jeg går i galleriene og hører folk sverme for analog teknikk, samtidig som de klager over økte priser fordi stadig færre bruker film – da har jeg tenkt at det bare er et spørsmål om tid før også fotokunstnere konverterer til digitalt. Ettersom digitalkameraene blir stadig bedre, og det blir klart hvilke muligheter som ligger i digital bildebehandling: hvor lett kontraster kan økes, lyseffekter forsterkes, eller som hos Raddum, hvor lett det er å «male» på bildene, legge til elementer og leke seg med dem: alt slikt du må slite vanvittig for å få til analogt – da kommer de til å oppgi analogsnobberiet.

Fredrik Raddum (til venstre) med publikum på vernissagen.

Fredrik Raddum (til venstre) med publikum på vernissagen.

Hvordan fotografiene ser ut må du selv gå til Brandstrup for å sjekke. Men her er Fredrik Raddum i samtale med publikum på vernissagen, og i flørt med sin egen epoxyjente med sag.

Fredrik Raddum med sin skulptur The Saw (2008).

Fredrik Raddum med sin skulptur The Saw (2008).

Utstillingen er åpen fram til 26. oktober. Galleri Brandstrup ligger i Madserud allé 34 bak Frognerparken, og nærmeste stoppested med buss/trikk er Thune på Drammensveien eller Frogner plass (ta snarveien over den minste brua i Frognerparken). I første etasje på galleriet er det samtidig en fotoutstilling som er verdt et besøk, av japaneren Kohei Yoshiyuki. Les mer om den hos Eirin på bloggen ogjegbare.

PS. Forresten har jeg bikket 50 000 besøkende siden sist! Jeg burde vel laget en egen jubileumspost, men det ble denne istedet. Takk for alle besøk!

Oppdatering: Kollektivbloggen Kjeft’a har nå også lagt ut bilder fra Raddums utstilling. Til dels har de valgt andre motiver enn meg, blant annet kan du se et par av de photoshoppede fotografiene her.