jump to navigation

Slott og filmkaniner (Adelgren) 20. mai 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Reiser, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Dette er siste helgen av den lumske kaninutstillinga til Tor-Bjørn Adelgren i Sverige. Etter pinse reiser vi tilbake til Nääs og tar den ned. Men skulle du tilbringe noen feriedager på Västkusten, eller ha lyst på en utflukt til et slott på landet ved Gøteborg, så har du fortsatt sjansen noen dager!

Nääs Slott

Vi bodde på Björkenääs, den gamle direktørboligen, med utsikt til Slottet tvers over innsjøen. Nääs er også et kjent ridesenter, til venstre for hovedbygningen ser du stallene. (Foto: Oda Bhar.)

Jeg kan varmt anbefale området. Ikke bare kan du besøke et slott med intakte 1800-tallsinteriører, du kan også bo i et av de mindre husene på området. Vi bodde i den gamle direktørboligen, som ikke tok mer for overnattinga enn en vanlig Bed & Breakfast.

Björkenääs Guest House

Et helt vanlig rom på et vanlig vertshus? (Foto: Oda Bhar.)

Vi lagde vår egen mat i et digert landkjøkken, drakk te og spiste knäckebröd i den antikke spisestuen, og på Valborgsmässoafton (natt til 1. mai) så vi fyrverkeriet over Slottet fra direktørbiblioteket.

Swedish lunch

Dinkelknäcke med paté, røkt makrell og karse til lunsj. Og te drukket av fint gammelt flortynt porselen. (Foto: Oda Bhar.)

Selve utstillinga Bad Bunnies har jeg beskrevet utførlig i en tidligere post. Her skal du bare få en bonus i et annet medium, gjennom en selvlaget film! Lyd og bilde er ikke all verden, tekstinga er mer for gøy enn til informasjon, men hvem sier at livet og kunsten alltid skal være seriøst? Enjoy! Det gjorde jeg. Å lage film er så gøy at jeg blir dritmisunnelig på dem som kan det.

Vil du se flere bilder har jeg noen på Flickr. Her kan du se mer av bygningene og naturen rundt Nääs (som ligger i Lerum kommune, mellom Göteborg og Alingsås), og her er noen bilder fra monteringen av utstillinga.

Reklamer

Male fram en uro (Margreth Olin) 16. mai 2010

Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
8 comments

Det er 1998. Jeg er student og har ekstrajobb ved Oslo Kino. I en av salene går en dokumentarfilm fra et gamlehjem, som venninna mi og jeg ser om og om igjen. Vi henger opp filmplakaten på vaktrommet, og en kollega rister på hodet: Ærlig talt, er dere blitt helt geriatriske?

Utsnitt av plakaten for Margreth Olins film «Dei mjuke hendene», som venninna mi og jeg maste oss til å få henge opp på vaktrommet.

Det er 2009. Jeg intervjuer Margreth Olin og hun forteller meg at denne første dokumentaren hennes jeg falt for, Dei mjuke hendene (1998) er den tidligere filmen hennes som har mest til felles med årets spillefilm Engelen (2009). Ikke pga det rocka lydsporet eller den musikkvideoaktige estetikken, som bidro til å gjøre de styggvakre nærbildene av deigete mager og hårete kvinnehaker mindre eksotisk for meg den gangen i 1998. Heller ikke på grunn av den absurd-humoristiske holdningen til forfall, for Engelen er en mye mørkere film. Likheten handler om bilder og klipp, hvordan inntrykk og handling settes sammen.

Margreth Olin lar seg ofte inspirere av litteratur når hun velger tittel til filmene sine. «Ungdommens råskap» er en tekst av Jens Bjørneboe, «Dei mjuke hendene» er inspirert av Agnar Mykle.

– Ryggmargen i Dei mjuke hendene er observerende scener som skjer der og da. Dette synes jeg ble de beste scenene i filmen. Men jeg bygger helheten opp med en montasje av mer poetiske bilder. Det samme gjør jeg i Engelen, spesielt i den delen som handler om barndommen. Jeg kunne valgt andre løsninger, plukket ut et par-tre skjellsettende episoder fra Leas barndom og latt resten være nåtid, hvor vi fulgte den voksne Lea mot undergangen. Men jeg velger å følge dette barnet, og male fram stemningen over tid. Det gjør jeg for å bygge opp en uro i den som ser.

Margreth Olin

Margreth Olin på kontoret til Speranza Film i Oslo. (Foto: Oda Bhar)

Også i Ungdommens råskap (2004) jobbet hun med uro.

– Da jeg filmet på Hauketo forplantet uroen i mange av ungdommene seg til meg. Jeg kjente det fysisk, en gang kastet jeg opp. Noen liknende har jeg kjent denne gangen, under research på Plata, og den følelsen prøver jeg å overføre til filmen. Når folk sier at de kjenner det fysisk i Engelen, som et kroppslig ubehag, da har jeg lykkes.

«Ungdommens råskap» (2004) ble filmet etter direct cinema-metoden, dvs at du filmer det som oppstår naturlig, og unngår alt som minner om regi.

Margreth Olin er en omstridt dokumentarfilmskaper som har benyttet svært ulike metoder i de ulike filmene sine. Ungdommens råskap ble laget etter Dogumentary-reglene til Lars von Trier. Kroppen min (2002) var en essayistisk film, hvor alt var planlagt til minste detalj, fra bildeliste til voiceover. I Dei mjuke hendene ble de viktigste scenene skutt like nøytralt observerende som i Ungdommens Råskap, men Olin tillot seg også å fylle inn andre bilder, og regissere det hun trengte underveis.

– Mine to forbilder innenfor dokumentarfilm står i hver sin leir. Det er Stefan Jarl, som regisserer virkeligheten – men han gjør det i den hensikt å få fram virkeligheten. Den andre er Fredrick Wiseman, som tilhører direct cinema-tradisjonen. Under studiene så jeg begge deres filmer på ei uke, og det slo det meg hva dokumentarisme er, at det ligger i dette spennet. Ungdommens råskap er en studie i direct cinema, å stole på at hvis du bare har nok tid og tålmodighet vil de mest fantastiske ting oppstå foran kamera. Utfordringen blir å klippe dem sammen.

To av ungdommene fra Hauketo skole i Oslo, som deltok i filmen «Ungdommens Råskap» (2004).

Bevisst kamera

Når jeg snakker med Margreth Olin om Engelen kommer dokumentarfilmene stadig opp som referanser. For henne betyr overgangen til fiksjon ikke noe brudd, men en naturlig videreføring. Dagen før har jeg sett en tidligere heroinavhengig, eller bruker, som Margreth kaller det, intervjues på tv. Han hevdet at Engelen er mer realistisk enn en dokumentar. Er dette mulig?

– Ja, Engelen viser noe du aldri kunne ha vist i en dokumentar. Jeg kan gå inn i en familie og skildre lag og nyanser i nedbrytende relasjoner. Det kunne jeg ikke ha gjort i en dokumentar, fordi omkostningene ville blitt for store.

«Engelen» handler ikke bare om ei narkoman jente, men om dynamikk i en vanskeligstilt familie over tid.

Hun har tidligere sagt at uansett hvor god en fiksjonsfilm er, så kan den aldri måle seg med en dokumentar. Det mener hun fortsatt. Men fiksjonen kan tvinge seg fram på grunn av tema og etikk. Likevel kan mange av de samme virkemidlene brukes. Hvor mye av dokumentaristen Olin kan vi gjenkjenne i Engelen? Livsfasene til hovedpersonen Lea har fått hver sin filmatiske tilnærming. Barndommen fortelles nærmest impresjonistisk, deretter blir kamera gradvis mer handlingsfokusert.

– Når vi filmer barnet, altså 6-åringen, så er ikke 6-åringen i stand til å drive det. Vi iakttar henne og det hun ser, som minnebilder fra en barndom. Både gode minner, og andre hvor uhyggen ligger under. Ikke konkret, barnet begriper ikke hva som skjer, men hun merker at noe ikke er bra, og det setter seg i kroppen.

Som barn spilles Lea i «Engelen» av Margreth Olin og produsent Thomas Robsahms datter Milla Mykløen.

– I ungdomsperioden endrer kamera seg. Vi plukker fortsatt nærbilder, men det er ikke lenger hva Lea ser, det er kamera som ser på henne. Og i voksenperioden, når Maria Bonnevie spiller Lea, da er det hun som driver handlingen. Her skyter vi nesten dokumentarisk, som om kamera er litt på etterskudd. Det er typisk for observerende dokumentar, som i Ungdommens Råskap hvor vi følger noen gutter i skolegården, og kamera alltid er litt forsinka fordi vi ikke veit hva som skal skje. Det gir en følelse av tilstedeværelse, at det skjer her og nå.

Tross et tungt tema er bildene i «Engelen» ofte vare og poetiske, noe fotograf Kim Hiorthøy skal ha sin del av æren for.

Da jeg gikk ut av kinosalen etter å ha sett Engelen hang enkelte bilder igjen i hodet. Ikke av heroinavhengige Maria Bonnevie, merkelig nok, men av skjøre og flyktige barndomsdetaljer. Tær som krøller seg på svaberg, ei klessnor som vaier med fargerike klesklyper på. Noen har gjettet at fotograf og multikunstner Kim Hiorthøy har æren for slike bilder, men også de tidligste filmene til Olin bruker poetisk kamera.

– Ja, Dei mjuke hendene har mye av det samme. Lullaby (kortfilm, 2006) er vel den eneste filmen som har et mer tilbaketrukket kamera, men den fortellingen følte jeg trengte det. I Engelen har jeg en klar tanke om stofflighet og nærhet, hvor tett jeg vil innpå ting. Kim har en følsomhet og et særegent blikk. Vi forstår hverandre godt, slik at det blir lett for meg å få omsatt det jeg ønsker. Det Kim gjør er ujålete og rett på. Bildene er poetiske, men de er nakne også. Jeg liker vekslingen mellom det rå dokumentariske og ømheten i barndomsminnene.

Skuespillere

Det mest spesielle med fiksjon er skuespillerne. Selv om du gir regi i en dokumentar, så agerer personene seg selv. Skuespillere derimot, bærer filmen gjennom innlevelse. Jeg tenkte at dette ville være det vanskeligste for en dokumentarfilmskaper, men Olin mener forskjellen ikke var så stor.

– Begge steder handler det om å skape tillit. Kontraktene jeg inngår i en dokumentar er at jeg skal få følge personene overalt. Sensuren kommer etterpå, i redigeringen. De skal kunne si at denne scenen må du ta ut. I alle filmene mine har sterke scener blitt klippet bort, men ingen har noensinne sagt underveis: Nei, nå må du gå ut, skru av kameraet. Den samme typen tillit må skuespillerne ha. De må tørre å gå hele veien med meg.

Maria Bonnevie gjør som vanlig en solid rolleprestasjon i «Engelen».

Engelen er i høyeste grad blitt en skuespillerfilm, med store prestasjoner i alle ledd. Uttrykket ble til gjennom en lang prøveperiode med intens oppfølging, ikke minst av Maria Bonnevie i den mest krevende rollen. Olin var svært klar over utfordringen i å debutere med en spillefilm om rusavhengige. Hun tenkte at mottakelsen ville stå og falle på Bonnevies troverdighet som narkoman.

– Hvis en skuespiller skal spille narkoman, noe vi har sett på film mange ganger, da vil ikke jeg ha en etterlikning. Jeg vil ikke tenke: ja, det likner på den og den filmen. Jeg vil at det skal være en helt genuin måte å være narkoman på. Og da må Maria inn og hente opp egne erfaringer av svik og avhengighet. For å få til dette hadde vi flere uker hvor vi ikke snakket om manus, men om Maria og Margreth, om livene våre. Da den episoden skjedde – hvordan handlet jeg, hvordan så jeg ut, hvorfor gjorde jeg det, hvordan kjentes det?

Den allerede slanke Bonnevie måtte gå ytterligere ned foran rollen i «Engelen», ikke fordi alle narkomane er tynne, men fordi Olin ville at det nedkjørte skulle virke mer ekte i den ellers glitrende vakre stjernen.

– Seinere når vi står i en scene, hvis det ikke blir bra av seg selv, kan vi ta fram en episode vi snakket om for seks måneder siden. Jeg kan si til Maria: Husker du da vi snakket om den episoden – hvordan den kjentes for deg? Kan du hente opp den følelsen? Det kan hun. Så sier jeg: glem alt det andre, glem Lea og manus, bare hold på den følelsen gjennom hele scenen. Det er der Lea er nå. Og det uttrykket Maria får da har du aldri sett før. Ingen uttrykker svik slik hun gjør, akkurat som ingen uttrykker svik helt slik jeg gjør. Vi har alle ulike fysiske gestaltninger av en følelse.

Voiceover

Den fiktive historien i Engelen er basert på et materiale Olin samlet gjennom flere års arbeid med en dokumentar om en narkoman venninne. Prosjektet ble lagt ned fordi venninna ble rusfri og ikke orket belastningen med å stå fram. Forhistorien er tilstede i Engelen som en voiceover lest av regissøren. Fryktet hun ikke at dette skulle hente seeren ut av fiksjonen?

– Nei. At filmskaperen selv har voicen i en fiksjonsfilm er et freidig grep. Men det er viktig for meg å utforske virkemidlene. Mange filmskapere jeg beundrer gjør dette, tar frie og frimodige valg. Lars von Trier er en av dem. Han tillater seg alt, fra kapittelinndelinger til reven som snakker. At noen leker med og utforsker mediet, og bryter konvensjonene, gleder meg dypt. Selv om jeg blir vippet ut av fiksjonen gjør det ingenting. Jeg får noe jeg ikke har sett før, og det er forløsende.

Margreth Olin lagde i 2002 den essayistiske dokumentaren «Kroppen min», om komplekser og gleder i forhold til sin egen oppvekst og kropp.

Er voiceoveren blitt Margreth Olins faste signatur? Gjør den mer for Engelen enn å vise hvem som lagde filmen? Selv påpeker hun at det ikke er slik mange tror, at hun alltid bruker voice i filmene sine. Tidligere har bare Kroppen min hatt voice, i tillegg til kortfilmen Onkel Reidar (1997). Å bruke voice i fiksjon er jo heller ikke uvanlig, det nye ligger i at regissøren leser den selv. For meg virker dette forstyrrende til tider, at hun ikke bare er fortelleren i starten og slutten av filmen, men snakker til oss underveis, når ordene tilhører Lea. Vurderte hun noen gang å la Bonnevie lese voicen?

– Ja. Vi prøvde det, men da skjedde det noe med filmen. Voicen fantes ikke i manus, den kom til i klippen. Jeg hadde skutt mye materiale, så da jeg klippet Engelen var det på en måte dokumentaristen som satt ved klippebordet. Jeg forlot manuset, satt med materialet og fikk oversikt over det, klippet lenge, slik jeg gjør med dokumentarene. Jeg klippet fram den beste filmen jeg hadde i materialet. Og på et tidspunkt kom voicen til. Jeg tenkte at det kunne bli omstridt, men det kjentes naturlig og riktig å gjøre det slik. Hvis jeg, filmskaperen, gjenforteller det som har blitt meg fortalt, da legger jeg på en annen nerve, en annen troverdighet.

(Intervjuet har tidligere stått på trykk i Rushprint nr 5 – 2009, med annet bildemateriale. I mellomtida har Engelen blitt tilgjengelig på dvd.)

Margreth Olin

Margreth Olin da jeg intervjuet henne under lanseringen av Engelen, på Speranzas kontor i september 2009. (Foto: Oda Bhar)

Fakta

Margreth Olin (f. 1970) kommer fra Stranda på Sunnmøre. Hun er utdannet ved Universitet i Bergen og Oslo, og Høgskolen i Volda. Dokumentarfilmene hennes har vunnet mange priser. I år debuterer hun som spillefilmregissør.

Filmografi

• Engelen (2009)
• Lullaby (2006)
• Ungdommens råskap (2004)
• Kroppen min (2002)
• De 7 dødssyndene: Fråtseri (2000)
• Dei mjuke hendene (1998)
• Onkel Reidar (1997)
• I kjærleikens hus (1995, eksamensfilm)