Bharfot

Filmskolen bak Muren (Babelsberg) 16. november 2009

Det fantes et sted i Vest-Berlin hvor trikkeskinnene forsvant rett inn i Muren. Dette ble for meg det beste symbolet på delingens brutalitet. (Foto: Oda Bhar, august 1989)

Hvordan få ekte spenning ut av kampen mellom det gode og det bedre? Dette dilemmaet møtte filmskapere i DDR. Jeg har vært på historieseminar med professor Jens Becker, regissør og lærer ved filmhøyskolen i Babelsberg.

– Filmskolen i Babelsberg lå direkte i Murens skygge. I min hukommelse var det alltid høst på skolen. Den stemninga preget også filmene våre, de var tunge, melankolske, noe som slett ikke passet med DDRs kulturpolitikk.

Hvordan ble man filmstudent i DDR? Opptakskvoten ble bestemt etter prinsippene for planøkonomi. Det ble gjort avtaler med tv om hvor mange filmarbeidere som trengtes, derfor var det lurt å jobbe for tv først, og skaffe seg en avtale om framtidig arbeid. Fantes det uavhengige filmskapere i DDR? Nei, fordi all film måtte gjennom samme framkallingssted. Det var kun to laboratorier i landet og all film som fantes var registrert. Den som prøvde seg på noe uavhengig kunne fort få besøk av Stasi.

Sensur

Skolen lå ved bredden av en sjø på grensa mot Vest-Berlin, forteller Becker. Det fantes et vakttårn for å holde utkikk over grensa, og grensevaktene skulle se mot Vesten, men likte bedre å kikke på de søte filmjentene som hadde pause. Filmstudentene var nøye utvalgt til det som var DDRs nest dyreste utdanning, etter pilotutdanningen. Dette medførte en forpliktelse til seinere å lage filmer i god sosialistisk tradisjon – men i praksis var dette ikke noen vanlig holdning. Tvert imot ga det status å lage noe som kanskje kunne bli forbudt.

For å omgå sensuren benyttet skolen ulike strategier. Mot slutten 1980-tallet, da Jens Becker var student, ble filmene delt inn i to typer: Sendefilmer og øvingsfilmer. Studentene var unge og frekke og ville endre verden, og lagde iblant filmer som ikke gikk gjennom sensuren. Da skyndte ledelsen seg å kalle det en «øvingsfilm», noe som forhindret at studenten ble utvist. Noen «stjal» sine egne filmer og viste dem hemmelig, gjerne på ungdomsklubber. Stasi visste om dette, men det ble stort sett akseptert.

Selv trafikklysene var spesielle i Øst-Tyskland. (Foto: Oda Bhar, august 1989)

Skiftende tider

Filmstudioene i Babelsberg har vært sentrale i europeisk filmhistorie. Becker kaller dem «et magisk sted hvor filmkunsten ble medoppfunnet». Opprinnelig var bygningene et gartneri, men ble ombygd til filmstudio. Glasshusene ga godt lys, noe som på begynnelsen av 1900-tallet var helt nødvendig for å lage film. Først ble det lagd stumfilmer, seinere kom de legendariske UFA-filmene. Etter 2. verdenskrig ble Babelsberg nystartet under navnet DEFA-Ateliers, delvis på ordre fra den sovjetiske administrasjonen. Lenin mente nemlig at film var den viktigste kunstarten, fordi den kunne påvirke massene.

I årene fra 1954 til 1989 sto politikken langt fra fast. Filmhøyskolen merket godt svingningene i storpolitikken, og ved hvert klimaskifte ble rektor byttet ut, for å passe til tidsånden. Iblant kunne man lage «frekkere» film, i andre perioder ble det slått ned på mer uskyldige ting.

Rett etter krigen var det to strømninger i DDR, borgerlig og sosialistisk realisme. Begge var klart antifascistiske, noe som ikke var like uttalt i Vest-Tyskland (BRD). De to retningene eksisterte side om side fram til 1952, da staten DDR ble mer uttalt «demokratisk sosialistisk». Mange forlot DDR på denne tida. I 1961 ble Muren bygd, og brått befant Babelsberg filmhøyskole seg rett på ei stengt grense. Gateadressen endret navn 3 ganger på 1900-tallet, fra Keisterstr, via SA-str, til Karl Marx-Str. Mange gamle filmer ble straks forbudt.

I 1968 kom en liberalisering under Praha-våren, men håpet ble raskt slått ned. Deretter fulgte sterk innskjerpning med nytt slagord: «Den som ikke er for oss, er mot oss.» Filmstudentene var usikre. Hvem kan jeg snakke fritt med, hvem tyster til Stasi? Perioden 1968-1973 var verst. Deretter fulgte et nytt tøvær, da Erich Hoenecker avløste Walter Ulbricht som stats- og partisjef. DDR ble nå mer anerkjent i verden og fikk FN-medlemskap.

Sosialistiske slagord og oppbyggelige veggmalerier var en del av bybildet. Propagandaen kalte Berlin Fredens By, «Stadt des Friedens». (Foto: Oda Bhar, august 1989)

Kampen mellom det gode og det bedre

For å forstå kulturlivet i DDR, sier Jens Becker, må vi se hvilke dogmer som lå til grunn. De kunne utfordres og brytes, men du måtte forholde deg til dem. Han lister opp 7 grunnsetninger.

1. Arbeiderklassen er den ledende klasse som bestemmer historiens gang.
2. Historien er klassekampens historie, og sosialismens seier er lovmessig.
3. Kapitalismen kommer til å dø, og all kunst som bruker borgerlige verdier er reaksjonær.
4. Partiet har alltid rett, og er samfunnets spydspiss.
5. Motstanderen sover ikke. Den som ikke er med oss er mot oss, og får smake partipisken.
6. Kunst er klassekampens våpen, den skal tjene folkets beste, og hva som er best bestemmer partiet.
7. I sosialismen finnes bare kampen mellom det gode og det bedre.

Særlig det siste medførte et stort problem for dramaturgien. Kunst springer ut av konflikt, sier Becker, men her måtte konflikt dysses ned. Hvordan få ekte spenning ut av kampen mellom det gode og det bedre!?

«Film i DDR handlet om den sosialistiske helten i kampen mellom det gode og det bedre.» (Jens Becker, østtysk filmregissør og professor)

Før studentene ved filmhøyskolen begynte å filme måtte de gjøre knefall for Politbyrået, og love å rette seg etter de sosialistiske dogmene. Vanligvis skjedde det frivillig, for mange i DDR trodde genuint på de sosialistiske idealene, spesielt på 1950- og 60-tallet. Etter hvert ble enigheten mindre entydig, spesielt når det gjaldt praktiske løsninger.

Surrealisme og humor

Mens de systemtro filmene oftest benyttet hyperrealisme og slagord, ble systemkritikk gjerne uttrykt gjennom surrealistime og absurd humor. Et eksempel fra Murens siste år er Zug in die Ferne (1989) av Andreas Dresen. Han er idag en av Tysklands viktigste regissører. Tidligere i år har jeg skrevet om hans seineste to filmer: Whisky mit Vodka (2009) og Den niende himmel (2008).

«Zug in die Ferne er en vennlig film fra ei tid hvor alle var rasende. Den er en hyllest til de som ble, og en hyllest til filmen.» (Jens Becker om Andreas Dresens film.)

Dresens filmer har gjerne en vennlig, humoristisk tone, noe som også gjelder denne. Ifølge Becker av mange filmskapere i DDR på 1980-tallet Bergman-inspirerte, noe som i Zug in die Ferne merkes på drømmesekvenser og lett surrealisme. Noen mennesker venter på en jernbanestasjon, blant annet en eldre mann og en ung kvinne, men alle tog er forsinket fordi ekspresstoget fra Vest-Berlin skal passere. Det såkalte Intersohnenzug var et vestlig tog som fikk lov til å passere over østtysk mark, men måtte kjøre enormt fort slik at ingen DDR-borger skulle kunne kaste seg på. Ellers gikk ingen tog spesielt fort i DDR, noe som forsterket følelsen av et enormt lufttrykk når det suste forbi. Den eldre mannen på plattformen påstår at hans kone er med lyntoget, hun skal reise til Vesten i begravelse til ei tante, som de deretter skal arve, kanskje, og isåfall skal han komme etter til Praha, kanskje. Endelig kommer toget, men den unge jenta ramler av lufttrykket. Mannen må hjelpe henne, og rekker ikke vinke til kona. Vel, sier han, forhåpentlig så hun meg i det minste. Men like etter kommenterer stasjonsmannen: Du forteller alltid samme historie.

Brandenburder Tor lå i øst, men så nær Muren at ingen privatpersoner fikk lov å komme nær. (Foto: Oda Bhar, september 1988)

Realisme med begrensninger

Dokumentaristene i DDR droppet gjerne kommentarspor i filmene sine, fordi propagandaen ble forventet å ligge i kommentarene. Uten voiceover kom du unna med mer, fordi budskapet ble mindre synlig. Østeuropeiske kunstnere ble flinke til å si ting mellom linjene. Verre var det å ikke kunne lage film om uperfekte sider ved samfunnet. Arbeidsløshet og psykososiale problemer skulle nemlig ikke finnes under sosialismen.

En av studentene ved filmhøyskolen, Thomas Heise, lagde likevel en film om såkalte Assis, «asosiale tilfeller», dvs folk som falt utenfor, ble småkriminelle eller bare var ungdom i opposisjon. Filmen het Wozu denn über diese Leute einen Film (1980), «hvorfor lage film om slike folk», etter innvendingene han møtte fra lærerne. Filmen fikk så mye oppmerksomhet under filmingen at den ikke kunne forbys, ikke før den var ferdig og godkjent, men da ble den forbudt, og Heise ble exmatrikulert. Han begynte å jobbe ved DEFA-studioene som assistent, og lagde etterhvert flere filmer som også ble forbudt. Idag lager han fremdeles såre, sinte, smertefulle filmer, sier Becker, og har det antakelig ikke enklere med filmskapingen sin enn han hadde i DDR-tida.

Liberalisering på 1980-tallet

I 1986 seilte Gorbatsjov opp som den store overraskelsen, og filmhøyskolen fikk ny rektor igjen.

Lothar Bisky var helt annerledes enn de foregående rektorene. Uformell og vennlig, alltid med åpen dør – og dus med studentene, noe som var uhørt i tysk sammenheng! Hvis det kom klager fra sensuren lot han som ingenting: Beklager, da må det ha skjedd en feil. Likevel forbød propagandasjefen alle filmene i 1987, men Bisky lot dem vises «hemmelig». Han fikk nye klager og lot som han angret, «det skal aldri skje igjen», men neste år gjentok det seg. DDR prøvde nå å holde på sin egen konservative linje, og distansere seg fra Sovjetunionen, men rektor beskyttet filmstudentene. (Idag er Bisky leder for det venstreradikale partiet Die Linke, og er omstridt pga anklager om å ha vært informant for Stasi.)

I 1989 ble det klart at noe stort var i ferd med å skje i DDR. Grensene ble åpnet sørover mot Tjekkoslovakia og Ungarn, og mange forlot landet, også fra filmhøyskolen. De øvrige ble oppfordret til å dokumentere den «fredelige revolusjonen», og dermed startet en enormt produktiv tid. Studentene drev journalistisk aktivitet, de var ute og filmet i gatene hele tida, det foregikk knapt undervisning.

Idag er gatebildet på Under den Linden helt annerledes enn dette. Republikkpalasset til høyre er revet, det er flere og helt andre biler, og reklameplakater finnes overalt. (Foto: Oda Bhar, september 1988)

Et system klapper sammen

Jens Becker er født i 1963. Han var 26 år og avgangsstudent da Muren falt. Siden har han jobbet både med film og tv, i tillegg til undervisning. Men langt fra alle har vært like heldige. Generelt greide mange fra øst seg dårlig etter gjenforeningen. Det tok minst ett år før noen kunne orientere seg på nytt, sier Becker, og mange har aldri greid å omstille seg. Det var ikke bare friheten som økte, usikkerheten ble også av en helt annen art enn før. Gjenforeningen av Tyskland handlet ikke om å slå sammen to likeverdige land. Det var ett land som overtok ett annet. Østtysk ungdom hadde vokst opp i et land som ikke lenger eksisterte, og ble nødt til å greie seg i et helt fremmed system. Alle erfaringer og nettverk ble meningsløse over natta, mange utdanninger ble verdiløse. Hvem hadde bruk for en planøkonom i en verden av kapitalisme?

Ved filmhøyskolen i Babelsberg ble 1990 et år av depresjon. Etter den hektiske journalistiske tida i 1989 falt produktiviteten nå helt sammen. Plutselig kunne alt sies, ingenting ble lenger sensurert. Men dermed ble kulturinstitusjoner som filmhøyskolen mye mindre viktige enn før. Det er slik i dårlige tider, sier Becker, at folk prøver å si gjennom kultur det de ikke får lov å si rett ut. Derfor blir kulturlivet enormt betydningsfullt.

«Dårlige tider er alltid gode for kunsten.» (Heiner Müller, østtysk forfatter)

For filmarbeiderne forsvant produksjonsmulighetene brått, siden DDR-tv og alle filmstudioene i Øst-Tyskland ble avviklet. Etter ei stund ble nye tv-kanaler og produksjonsselskaper opprettet, men lederne var vesttyskere. Lenge var det usikkert om skolen i Babelsberg ville bli nedlagt, siden det allerede fantes andre filmhøyskoler i Vest-Tyskland. Men den lot seg redde, og er idag den teknisk best utstyrte filmhøyskolen i Tyskland.

Studioene i Babelsberg har også fått en renessanse, og nylig vært åsted for innspillingen av filmer som V for Vendetta (2005), The Bourne Ultimatum (2007), Flammen og Citronen (2008), Valkyrie (2008) og Inglourious Basterds (2009).

Nye tabuer

At den statlige sensuren var borte etter gjenforeningen betydde ikke ubegrenset frihet. Også i markedet ligger sensurpotensiale, selv om reglene ikke er uttalt eller formalisert. Østtyske filmskapere oppdaget at nye tabuer oppsto, en ny type historier lot seg vanskelig fortelle.

Et slikt tabu var Treuhand, selskapet som ble dannet for å privatisere de statlige eiendommene i DDR. I ettertid føler mange seg lurt, fordi «arvesølvet» deres ble solgt for en slikk og ingenting. Det handlet om store verdier, siden DDR var et land hvor nær sagt alt tilhørte staten. Slike historier var ikke populære i det nye markedsorienterte Tyskland. Kapitalistene i filmindustrien var ikke interessert i å støtte dem, og mange østtyske filmskapere fikk aldri lage film igjen.

Hva står igjen som Jens Beckers viktigste erfaring?

– Jeg vet nå at et system veldig fort kan klappe sammen og bli borte. Dette er en viktig bevissthet, for det kan også gjelde dagens samfunn. Dermed er det alltid lurt å ha kamera klart. En erfaring kan når som helst bli historisk.

Jens Becker på Cinemateket i Oslo, januar 2008. (Foto: Oda Bhar)

Alle bilder i denne artikkelen er ©Oda Bhar.

Det faglige stoffet er hentet fra et seminar på Cinemateket i januar 2008: «Det undergravende blikk – filmstudenter betrakter DDR.»

Jeg legger ved filmografien fra kurset, hvis noen ønsker fordypning.

(Artikkelen blir også publisert på Montages.)

Filmografi fra seminar om DDR-film

Fiksjon

1. Die erste Seite einer Chronik (1961), regi Kurt Tetzlaff.
2. Sorgenkinder (1961), regi Helmut Nitzschke.
3. Wilkommen in der Kantine (1988), regi Peter Welz.
4. Leb wohl, Joseph (1989), regi Andreas Kleinert.
5. Zug in die Ferne (1989), regi Andreas Dresen.

Dokumentar

1. Solang’ noch untern Lindern (1958) regi Kurt Tetzlaff.
   
2. Alarm (1958) regi Werner Wüste.
3. Was jeder muß (1988) regi Andreas Dresen.
4. Mehr als das Übliche (1969) regi Dieter Jäger/Gerhard Knopfe.
5. Karl Marx – Dr Henne (1968) regi Alexander Ziebell.
6. Rote aus der Demo raus (1989) regi Jens Becker.
7. Die Kinder von Golzow (dokuserie) regi Winfried Junge.
8. Notwendige Lehrjahre (1960) regi Jürgen Böttcher.
9. Wozu denn über diese Leute einen Film (1980) regi Thomas Heise.
10. Aber wenn man so leben will wie ich (1988) regi Bernd Sahling.